En liten video som forklarer hvorfor nettverk – sosiale og andre – er viktig for innovasjon. Samt en liten reklame for kurset Nettverksledelse i praksis.
Forresten, Granovetters artikkel er
…og du finner en kopi av den her.
I dag var jeg på seminar om blockchain i offentlig forvaltning, spesifikt om et lite prosjekt med bl.a. Brønnøysund, IBM og en studentgruppe fra OsloMet, som har gjort en liten studie av hvordan man kan bruke blockchain til å implementere et offentlig eierskapsregister for ikke-noterte aksjeselskaper. Det var interessant å høre på, men en bonus var et meget godt foredrag av Stein Bjørnstad (full disclosure her: I ledige stunder er han kollega med meg på BI) om «distribuert sannhet». Bakgrunnen er en fersk rapport fra Deloitte for Kommunal- og Moderniseringsdepartementet om bruken av blokkjeder i et land der tilliten til myndighetene er så stor at man kanskje ikke skulle tro blokkjeder var nødvendig.
Og den rapporten er lettlest, presis og interessant, og er herved sterkt anbefalt for alle som er interessert ikke bare i blokkjeder, men hva man kan gjøre med dem og hvilke hindre som vil stå i veien.
Dette blogginnlegget begynte som notater under Jan Ketil Arnulfs foredrag 6. april, men gitt at Jan Ketil er en foredragsholder som tilfører teksten mye – og dessuten bruker live-skjermer i stedet for Powerpoint, så legger jeg like greit ut videoen. Interessant innhold (og i seg selv et eksempel på hvordan digitalisering endrer forskning) og en studie i avslappet og poengtert foredragsleveranse:
Da kan jeg jo også anbefale Jan Ketils bok En kultur kalt ledelse, mens jeg er i gang. Lesverdig!
En ting jeg har rotet litt rundt med i det siste er å lage videoer, dels som kommunikasjonskanal, men også fordi jeg ønsker å lære meg litt om hvordan jeg gjør det. Her er en start, laget på oppfordring fra Digital Norway:
Jeg leker med tanken om å lage en videoserie om digitale tema, 5-6 minutters episoder, der jeg forklarer endel begreper og kommer med synspunkter. Hvis du gidder å se denne snutten, vil jeg gjerne ha feedback, spesifikt om
Hele tanken er at jeg ikke skal overprodusere dette, men lage en kanal (har en idé til navn også) som kan forklare de som skal drive med digitalisering hva de skal gjøre – på en praktisk, men samtidig faglig forankret måte.
På Leirinn flyplass (en flyplass ved Fagernes som på folkemunne kalles den himmelske freds plass, siden det svært sjelden lander noen der) eksperimenterer Avinor med selvkjørende brøytebiler. Her er en video som viser hvordan dette gjøres:
Dette er interessant og et bra prosjekt, men for meg er det et interessant eksempel på hvordan vi tester ut ny teknologi ved å omforme tradisjonell teknologi. Det man har gjort her, er å ta dagens brøytebiler for flyplass og legge til teknologi for selvkjøring. Men er det slik dette kommer til å se ut i fremtiden?
Fra en flyplass i Norge fikk jeg høre at hver slik sweeper (brøytemaskin) koster rundt MNOK 4. Denne flyplassen har fem av dem, samt endel annet tungt materiale. Hver sweeper har en børste på 5,5 meter samt et skråstilt skjær på 8 meter. Dette gir brøytebredde tilsvarende børsten (5,5). Rullebanen på denne flyplassen er 45 meter bred, noe som etter mine beregninger betyr at man klarer (nesten) hele rullebanens bredde på en tur frem og tilbake (fem biler er 27,5 meter i bredden, en tur hver vei holder fint, med litt overlapp som det jo må bli. En normal brøyting tar i underkant av 20 minutter. I tillegg kommer selvfølgelig taxebaner, oppstillingsplasser, avisningsplass og andre ting som må brøytes.
Min tanke er at om vi bygget disse bilene som selvkjørende helt fra begynnelsen av, så hadde de ikke måttet se ut som vanlige lastebiler. Vi kunne laget dem små, kanskje bare et par tonn, og lave (kanskje ikke høyere enn skjæret). Det betyr at de kunne stå parkert ved enden av rullebanen, eller på siden, og stå klare til å måke til enhver tid, kanskje i en undergrunnsgarasje, bare en meter dyp. Man kunne hatt mange av dem (kanskje 30 stykker, med 2 meters børste/skjær) som kunne ta hele banen i en jafs, og så stå parkert igjen, kanskje på i den andre enden av rullebanen, eller de kunne tatt seg en tur og måket litt andre steder rundt omkring til det var på tide å sveipe rullebanen igjen. De ville naturligvis vært elektriske, noe som gjør at de blir tunge, krever svært lite vedlikehold og kan kjøre bort til ladestasjonen selv. Kanskje de ville vært beltedrevet for godt grep på is, og mindre behov for vekt (tenk beltedrevet snefreser). De ville også kunne ha en kjemikalietank, eventuelt rusle bort og hente en de kunne taue (man legger ut kjemikalier ved underkjølt regn.)
En årsak til at man har få og store biler er lønn, siden hver bil krever en sjåfør. Lønnsutgifter er ikke det verste med brøyting, har jeg blitt fortalt, men likevel: Her kunne man hatt 30 enheter stående klar til enhver tid, som kunne sveipet over rullebanen fort (mellom landinger) og har mye kortere oppstartstid – de ville f.eks. kunne styres fra tårnet. På små flyplasser kunne man klart seg med noen få, som bruker lenger tid, ikke klarer store snømengder, men gjør opp for det med iherdighet og konstant måking.
Verdt å tenke på – og jeg tror nok vi kommer dit etterhvert. I mellomtiden kan man jo beundre hva som skjer på Fagernes – generasjon 1 innen selvkjørende måking.
Frokostmøte Nationalthetatret, 7. februar 2018
Medvirkende: Fabian Stang, Christina Jullum Hagen, Tom Karp, Sigrun Aasland
Willie Loman – spilt av Atle Antonsen i Nationaltheatrets glimrende forestilling – går under i sin streven etter å «bli noe»: Han vil så gjerne, men verken han eller hans sønner får det til – og det ender ikke bra.
Nationaltheatret sammen med Econa har, inspirert av En handelsreisendes død, tatt initiativet til et morgenmøte om hvem det er som er dagens handelsreisende, i ferd med å bli akterutseilt – og her er mine notater.
Advarsel: Notater tatt underveis – feil, mangler og mistforståelser er det helt sikkert mange av. Med forbehold…
Fredag var jeg på «toppmøte» om digitalisering, et møte der regjeringsmedlemmer (8 ministre på hvert sitt bord), universitetsrektorer, og andre samfunnstopper diskuterte digitalisering i Norge, primært rundt offentlig sektor. Det var innledende presentasjoner av Camilla Tepfers, Morten Dæhlen, Camilla Serck-Hanssen og Hege Skryseth. Gjennomgangstemaene var de det pleier å være: Vi mangler digital kompetanse, mangler tverrfaglighet (i mange dimensjoner) og skal det skje noe i offentlig sektor må vi rive eller i alle fall forbinde siloene.
Jeg fikk mye å tenke på og skrive om – og mitt hovedinntrykk er at vi vet hva vi skal gjøre, men vi gjør det bare ikke.
Nok om det. I denne omgang skal jeg ta for meg noe mer spesifikt, nemlig kunnskapsrepresentasjon.
Morten hadde et utmerket innlegg som han har delt på mat-nats blogg, og der hadde han dette som et av fire hovedpunkter:
Digital representasjon og visualisering. Behovet for kunnskap om digital representasjon av kunnskap synes å være undervurdert, men dette området er i vekst, noe som i all hovedsak skyldes dataeksplosjonen. Kunnskap om hvordan digitale representasjoner presenteres og visualiseres er også en vesentlig del av dette.
Jeg kunne ikke vært mer enig, men hva betyr egentlig digital representasjon og visualisering? Ved første øyekast kan det se ut som evnen til å lage delikate fremstillinger av data, som for eksempel Hans Roslings fantastiske TED-foredrag. Men egentlig betyr uttrykket mer å klare å gjøre data tilgjengelig i en form som datamaskiner kan behandle.
Wikipedia beskriver knowledge representation and reasoning som «the field of artificial intelligence (AI) dedicated to representing information about the world in a form that a computer system can utilize to solve complex tasks». Er det en ting jeg har funnet ut ved å undervise kurs i strategisk dataanalyse, så er det at det å få dataene inn i en form og med et innhold der man faktisk kan gjøre noe med dem er kanskje den nest største vanskeligheten. (Den største er å formulere spørsmål som faktisk lar seg besvare, mer om det en annen gang.)
La oss ta et helt banalt eksempel: Sett at du underviser et kurs (som jeg ofte gjør) og du skal lage deg et regneark for å holde orden på studentene. Du ber administrasjonen om en liste over hvem som er med i kurset, og får et regneark eller en tabell som ser slik ut:
Utmerket, i og for seg. Men vent litt – hva om jeg har lyst til sortere studentene alfabetisk på etternavn, eller å lage navneskilt til studentene med fornavnet på en linje og etternavnet under? Da er det ganske klart at kolonne B ikke er satt opp for dette, siden for- og etternavn ikke er adskilt. Hvis jeg skal gjøre det, må jeg enten gå gjennom alle studentene og manuelt skille for- og etternavn (tidkrevende og kjedelig), eller skrive en liten makro som gjør det automatisk. Den siste løsningen introduserer feilkilder: En av Harry Potters medstudenter hetter «Choo Chang» og omtales som Choo, men egentlig burde hun jo vært «Chang Choo» siden navnet er aseatisk. For ikke å snakke om studenter med navn som «Jose Maria Casiento Gomez-Caseres de Monteleon», hvor det ikke er helt enkelt å finne ut hva man skal kalle dem.
Og her er vi fremme ved hva kunnskapsrepresentasjon er – hvordan gjør man data tilgjengelig slik at man kan bruke det til noe, uten at man på forhånd vet hva dette «noe» er?
Dette er vanskeligere enn man tror, og har å gjøre med informasjonsarkitektur, databasestrukturer, metadata, APIer og masse annet morsomt. Men bare ha dette lille eksempelet i mente, så har du i alle fall litt av den digitale kompetansen Morten etterlyser…
Her om dagen var jeg i Hamburg for å undervise en MBA-klasse om strategi, noe jeg gjør innimellom. I lunsjpausen gikk jeg ned til bakeriet på hjørnet og kjøpte meg et smørbrød og en kaffe – ikke MitZuNehmen, men HierZuEssen – og så skulle jeg betale. Da fikk jeg endelig en følelse av at jeg var utenlands.
Damen bak disken ville ikke ha betalingskortet mitt, enda det var av et internasjonalt velkjent merke. Hun insisterte på at denslags tok de ikke der. Jeg var litt i villrede, men heldigvis var en lokalkjent student der, og han forklarte meg at jeg skulle ta kortet mitt med meg til en annen butikk litt lenger ned i gaten. Der fikk jeg beskjed om å stikke det inn i en automat i veggen, og etter noen tastetrykk fikk jeg ut noen fargeglade papirlapper. Disse tok jeg med tilbake til bakeriet og ga en av dem til damen bak disken, som deretter ga meg smørbrødet mitt og dessuten noen runde metallstykker med tekst på.
Det er interessant å være utenlands, der har de andre skikker. Disse papirlappene er elegant utformet og er tydeligvis viktige (siden de lokale tar så godt vare på dem), men er det ikke fryktelig uhygienisk å sende dem frem og tilbake på den måten, særlig for en bedrift som håndterer mat? Dessuten fikk jeg ikke bare den jeg ga til damen, jeg har et par til også som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg la dem i kortholderen min, men de er i veien og metallstykkene ble dessuten stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen.
På den annen side, i Tyskland har de ikke Vipps (et system jeg snakket om, men som de var svært skeptiske til). Kanskje disse papirlappene er noe vi burde innføre her i Norge, som en slags reserveløsning? De har jo den fordelen at de virker når man ikke har mobildekning eller betalingsterminal.
Virkelig noe å tenke på…
Jeg er ikke freelancer, men jeg har to jobber (en 100% – i praksis 200% – og en på 20%), to styreverv med tidvis svært mye involvering, leder to EGN-nettverksgrupper og snart en til, har en haug foredrag og et og annet konsulentoppdrag. Dessuten tror noen at jeg er teaterkritiker.
Så jeg føler meg litt som et enmannsfirma, en frilanser med noen lange oppdrag. Det er smart å tenke slik – man får litt selvtillit, man er ikke så avhengig av enkeltinstitusjoners vingling hit og dit, og man kan velge sine verktøy selv. (Det siste blir man som regel nødt til, ellers får man lite gjort.)
Og det er jo ikke bildet på en verdensfjern akademiker, er det vel – jeg sitter ikke på kontoret og graver meg ned i dybden i en ting, selv om jeg har en pågående fantasi om at det et det jeg driver med. Eller burde drive med. (Når det er sagt: Nokså få akademikere gjør egentlig dette. Men fantasien er der, i hvert fall blant næringslivsledere som tenker på å ta en doktorgrad for å trekke seg tilbake litt og tenke de lange tankene.
Nuvel. Etterhvert har jeg forstått at dette jeg driver med er normalt – en akademisk institusjon er, for å sitere en eller annen Clark Kerr, tidligere president ved University of California, som oppfattet et moderne universitet som «a series of individual faculty entrepreneurs held together by a common grievance over parking». På BI har vi ikke parkeringsproblemer, men ellers holder modellen: Folk gjør det de er opptatt av – som regel i løse samarbeid med andre – og er, for å bruke Ferdinand Tönnies‘ nyttige inndeling, mer opptatt av et globalt Gemeinschaft (med andre akademikere) enn Gesellschaft. «Globals» i stedet for «Locals», med andre ord.
Hvilket reiser spørsmålet – hvis man skal definere seg selv som freelancer i stedet for akademiker – hvordan blir man produktiv i en sådan setting? Og hvordan finner man folk å modellere sin arbeidspraksis etter?
Dette blogginnlegget kommer etter å ha lest Tiago Fortes glimrende The Rise of the Full-Stack Freelancer: A Portfolio Approach to Modern Work og bli slått av i hvilken forbausende grad hans arbeidshverdag ligner min. Og det tror jeg gjelder flere, også folk i fulltidsjobber, selv om de bare har én jobb.
Forte har også en artikkel nummer to, der han lister opp de verktøyene han bruker, og igjen blir jeg slått av likhetene. Jeg bruker Word, Excel og Powerpoint i stedet for Apples produkter, og har naturligvis andre løsninger for regnskap og fakturering og annet som er Norges-basert i stedet for amerikansk, men ellers er det stor overlapp. Og det har slått meg før – skal du drive en vidløftig kunnskapsvirksomhet og håndtere mange ideer og mye informasjon, kommer du ikke utenom Evernote, for eksempel. For ikke å snakke om Google-verktøyene, kalendere og annet.
Det er greit å tenke som en freelancer, selv om man ikke egentlig er det. Som Forte sier:
…the most compelling aspect of Full-Stack Freelancing is that it offers a middle ground, with potentially the best of both worlds. It is pragmatic, recognizing that most people are generalists who want to pursue diverse interests. But it is also aspirational, recognizing that you need the flexibility to take advantage of unexpected opportunities.
Og det gir jo, om ikke annet, et nokså fleksibelt syn på hva man har lyst til å holde på med. For ikke å snakke om en formidabel følelse av uavhengighet.
…til kurset Chandler, Alessandra og jeg nettopp har avholdt på BI? Ja takk!
Lars Ove Brenna har nedtegnet sine inntrykk, og, vel, jeg har ikke mye å tilføre. Takker og bukker!
Da har jeg det endelig på trykk, fra ingen mindre enn Elin Ørjasæter:
Kommentaren hennes finner du her (og for all del, abonnér på Morgenbladet, det gjør jeg) og i faksimile her til høyre på bloggen (siden mange ikke gidder betalingsvegg for en artikkel, som hun sier.)
Som jeg sa i en kommentar til min opprinnelige kommentar (en kommentar-kommentar om de som kommenterer): Dagens medier må velge mellom lavinntekts relevans eller profitabel obskuritet. Valget er enkelt på kort sikt, men det er på lang sikt man overlever.
Og da gjenstår det bare å ønske god jul, nok en gang.
Særlig til Elin.
Oppdatering 26.12: Elins kommentar som gjesteblogg hos Hans Petter, og Hans Petters reaksjon.
Man skal ikke investere i noe man ikke forstår. Man skal ikke investere i noe man ikke forstår. (Gjenta inntil man skjønner det.)
Her er en knallbra video som forklarer Bitcoin:
Jeg skjønner Bitcoin. Jeg skjønner også at om noe går opp noen tusen prosent uten at noen kan forklare hvorfor, snakker man om risiko i samme klasse som avkastningen (det gjør man forsåvidt alltid…). Samt at om strømforbruket til Bitcoin-produksjon fortsetter å stige, får vi det som kalles en interessant situasjon.
Og da kan man jo vurdere om en investering i noe man ikke forstår, som man ikke forstår økonomien i, er en så god ide likevel…
Financial Times årlige liste over de beste handelshøyskolene i Europa er kommet. London Business School (bildet) leder på fjerde året. Av de nordiske skolene finner vi Stockholm på 27. plass, Aalto på 32, BI på 33, NHH på 35, og København på 51.
Norge er stadig det eneste nordiske landet med to skoler inne på listen – og, som jeg pleier å si, for å erte mine kolleger i Bergen: Det er jo en triumf for norsk distriktspolitikk…
Spøk til side, egentlig er det en prestasjon at Norge (og de nordiske landene) er så høyt oppe som vi er. Et av de viktigste kriteriene for å vurdere skolene er hvor mye penger kandidatene tjener 3 år etter at de er utdannet. I nordiske land, der lønnsforskjellene er små, gir dette dårligere resultater. De nordiske landenes jevne stigning oppover listene reflekterer at man har gjort det bedre og bedre på andre kriterier, som for eksempel antall kvinner i styre og ledelse, og andel utenlandske lærerkrefter. At København har gått fra 35. til 51. plass tilskriver jeg skolens svekkede økonomi og det faktum at danske myndigheter gjør det vanskeligere for utenlandske forskere å arbeide og oppholde seg i Danmark.
BI har gått frem en plass, og det er det jo grunn til å glede seg over. Så gjenstår det å se hvordan vi kan gjøre skolen enda bedre. Handelshøyskoler står overfor store utfordringer fremover, dels fordi man er truet av billigere alternativer (generelt ved at mer og mer blir tilgjengelig over nettet, for BIs vedkommende fordi offentlig subsidierte skoler går inn på det som engang var våre enemerker), men også fordi økonomisk utdannelse i fremtiden vil kreve mer kunnskap om teknologi og teknologiutvikling. Det siste skal ikke jeg akkurat klage over, siden det er mitt fagområde, men det er klart at mange handelshøyskoler vil slite med å tilpasse sine tilbud til en verden der mer og mer av det som tidligere ble gjort av økonomer i stadig økende grad kan gjøres av roboter.
Og da blir det jo et spørsmål – utdanner handelshøyskoler folk som forteller datamaskinen hva den skal gjøre, eller folk som blir fortalt av en datamaskin hva de skal gjøre?
Det vil nok etterhvert vise seg på Financial Times-rankingen.
Bilde: RSPCA
I sagaen om for eller mot hårvask har direktøren for frisørbransjen et innlegg om hvordan hele greia har kommet skjevt ut: Selvfølgelig har man ikke noe i mot konkurranse, men det er bare det at om kundene kommer inn med skittent hår, skal man kunne tilby hårvask og nekte å klippe om kunden nekter å vaske. Dessuten blir frisører utdatert av å bare klippe hele dagen, må vite, og derfor bør man ikke tilby lavprisklipping på bekostning av striping og andre ting.
Akk ja. Her er det mye å ta tak i. Sånn til å begynne med: En frisørsalong (som enhver annen bedrift) er der fordi man har kunder som ønsker å få noe, ikke fordi man har ansatte som ønsker å gjøre noe. Dette kan være litt vanskelig å skjønne av og til. En organisasjon – en bedrift, et departement, en forening – eksisterer for å oppnå eller utføre noe. Når den ikke gjør dette lenger – for eksempel fordi det kommer andre måter å gjøre ting på – har den ikke lenger eksistensberettigelse. Så om noen frisørsalonger forsvinner fordi folk vil ha billig klipp – vel, så går nok verden videre.
Men det er ikke det som irriterer mest med dette intervjuet. Det som irriterer mest er påstanden om at man skal drive en organisasjon på en bestemt måte i tilfelle noe kan komme til å skje – som for eksempel at en kunde kommer inn med uhygienisk skittent hår. For meg høres dette ut som en situasjon som ikke oppstår så altfor ofte – hvor stort er problemet egentlig? Og hvis problemet skulle oppstå, kan ikke bare frisøren nekte å klippe likevel, og sende kunden hjem for en hårvask? Dessuten har jeg lært at man skal vaske håret før man går til frisøren – dels fordi det da blir en bedre klipp, dels fordi man føler seg vel.
Ja, men…
Denne innvendingen mot en ny måte å gjøre en gammel tjeneste på er typisk når noe nytt skjer: De som blir utkonkurrert kjemper i mot ved å komme opp med spesielle scenarier der den nye måten å gjøre ting på ikke fungerer.
Jeg er nokså opptatt av innføring av selvkjørende biler, som etter mitt skjønn ikke kan komme fort nok – om ikke annet så fordi det dør ca. 160 mennesker i trafikken i Norge hvert år, og en total overgang til selvkjørende biler vil ut fra de fleste spådommer redusere det antallet med 90%. Om ikke 144 færre dødsfall i året (og tilsvarende færre skader) er grunn nok, vil vi også redusere antallet biler, redusere forurensning (siden de fleste vil være elektriske) og få masse mer plass i byene på grunn av færre parkeringsplasser.
Og så kommer «ja, men…» – i dette tilfelle i form av et filosofisk paradox kalt trikkeproblemet eller «the trolley problem«, som i korthet går ut på følgende: Tenk deg at du ser fire mennesker som går på skinnegangen (til en trikk eller et tog). En vogn uten bremser ruller mot dem, og de vil bli drept hvis ikke du penser vognen inn på et annet spor. På dette andre sporet går det en person. Spørsmålet blir da – skal du pense vognen over, slik at bare en person blir drept i stedet for fire?
Her er det mange svar og mange varianter, jeg skal ikke gå inn på dem, bare si at dette problemet stadig kommer opp når man diskuterer selvkjørende biler: Sett at et barn styrter ut i veibanen. Skal bilen holde seg på veien og dermed drepe barnet, eller kjøre av veien og dermed drepe føreren?
Dette diskuteres i det vide og brede, og fremstilles som et være eller ikke være for selvkjørende biler, både fra et produsentsynspunkt (hva skal man programmere bilen til å gjøre) eller fra et forsikringssynspunkt (hvem skal ta erstatningsansvaret?) Og hvis man er filosofisk anlagt, kan man bruke ganske lang tid på dette spørsmålet.
Er man mer praktisk anlagt, ser man i stedet på om problemet i det hele tatt oppstår – og, i så fall, hvor ofte? Jeg har kjørt bil i mange år og aldri vært i denne situasjonen, og det tror jeg gjelder de fleste. Fremfor alt – oppstår den oftere med selvkjørende biler enn med vanlige biler? Gitt at den selvkjørende bilen er mye sikrere og ser ting bedre enn menneskelige sjåfører (i gjennomsnitt, i alle fall), er det ikke grunn til å tro det.
Men, sier forståsegpåere – det er ikke spørsmål om hvorvidt dette skjer ofte, men om prinsippet: Ville du satt deg inn i en selvkjørende bil hvis du ikke visste om den kom til å ta livet av deg (gitt en nokså sjelden situasjon) eller ikke?
Svaret er at det gjør vi nesten hver dag. Hvis jeg setter meg inn i en bil (taxi, buss, hva som helst) som jeg ikke kjører selv, men som er kjørt av en annet menneske – så vet jo ikke jeg hva dette mennesket ville gjort i en slik situasjon. Sjåføren vet det antakelig ikke selv heller. Jeg vet ikke engang hva jeg selv ville gjort. Det kommer an på, som det heter.
Dermed har vi altså et filosofisk stort problem som i praksis ikke er et problem, bare man tenker seg litt om.
Omtrent som hårvask.
Men jeg begynner å bli dyktig sliten av alle disse «ja, men…» innvendingene. Hva med å se etter løsninger i stedet for problemer når noen foreslår noe nytt?
«[… datamaskiner og Internett] vil føre til at arbeid vil finnes i to kategorier: Folk som forteller datamaskiner hva de skal gjøre, og folk som blir fortalt av datamaskiner hva de skal gjøre.» — Marc Andreessen
Jeg har mange kurs denne høsten (altfor mange, faktisk). Et av dem er et kurs for rundt seksti masterstudenter (gjennomsnittsalder omtrent 25, tenker jeg), hvorav omtrent halvparten er utlendinger, for det meste på utveksling. Det er gløgge studenter og de følger med, men av og til lurer jeg litt på realismen i deres forventninger til arbeidslivet.
I dag underviste jeg et case om et firma som får sine web-servere angrepet. I den forbindelse oppdaget jeg at det ikke var en eneste av studentene som visste hva «source code» var, og at ingen av dem hadde programmert en datamaskin. (Det viste seg etterpå at de fleste av dem hadde «programmert» i statistikkprogrammet Stata, uten at det gir noen grunn til å slappe av.) Men at ingen hadde programmert noe utenfor klasserommet? Dette var tross alt et kurs i med nesten bare teknologi-cases, innovasjon i selskaper i dag er stort sett ensbetydende med å endre på et dataprogram, og mange av disse studentene har intensjoner om å jobbe i bedrifter som gjør et eller annet online.
Samme dag annonserer DnB at de har brukt en software-robot til å innvilge boliglån – og at 30-40 prosent av lånesøknadene kommer til å være automatisert innen et år. Gjensidige har automatisert forsikringsoppgjør og vil til Guinness’ rekordbok med et forsikringsoppgjør som tok 1,6 sekunder fra mottak av skademelding til utbetaling var skjedd. Og i det store utland (i februar) annonserte Morgan Stanley at deres programvare hadde gjort arbeid tilsvarende 360.000 advokat-timer.
Automatiseringen er i ferd med å nå saksbehandlerne – dels ved at vi får «roboter» som gjør rutinearbeid, dels ved at mange ting som tidligere tok vurderinger og erfaring nå kan gjøres ved analyse. Vinneren blir de som har de største datamengdene (og dermed kan komme med de mest presise beslutningene) og de som har systemer som er fleksible nok til at de konstant kan endres og automatiseres. (Med andre ord, de som ikke har et COBOL-monster i kjelleren.)
I denne situasjonen forundrer det meg at ikke flere studenter lærer seg å for telle datamaskiner hva de skal gjøre (noe som skjer gjennom programmering) heller å bli fortalt av en datamaskin hva de skal gjøre. Det kan nemlig tenkes at datamaskinen (eller i alle fall de som programmerer den) blir litt lei av disse uforutsigbare og kostbare menneskene og gjør ting selv.
Og da er det litt sent å lære programmering.
Jeg har tidligere vist frem roboten Handle som et eksempel på at roboter vil kunne brukes også i situasjoner der det ikke finnes infrastruktur – for eksempel i norske dagligvarebutikker.
Her er neste versjon, sylfersk video fra Boston Dynamics:
Og dermed kan hylekoret starte…
I 1959 møttes en gruppe informatikere (tror ikke det het informatikk den gangen, men likevel) i en gruppe kalt CODASYL og laget et programmeringsspråk med navnet COBOL, delvis bygget på andre programmeringsspråk laget av Grace Murray Hopper, kanskje den nest viktigste kvinnen i datahistorien (etter Ada Lovelace).
Hele ideen med COBOL var at programmeringsspråk skulle være bygget på vanlig (engelsk) språk, slik at «vanlige» mennesker skulle kunne lese dem og bruke dem. Slik har det i grunnen aldri blitt, men tanken har vært der lenge. COBOL skulle kunne kjøres på mange ulike maskiner (før det kom, hadde man en tendens til at hver maskinleverandør hadde sine egne programmeringsspråk, men nå fikk man i stedet COBOL, om enn med litt ulike dialekter.)
COBOL (som står for Common Business-Oriented Language) ble tatt i bruk av mange bedrifter til administrative systemer, dels fordi det lignet engelsk, delvis fordi det var bra til å lese inn data, gjøre relativt enkle ting, og deretter spytte ut utskrifter. I motsetning til mange senere programmeringsspråk skilte COBOL og akademia lag – noe som førte til at språket fikk relativt lite utvikling utover tilpasning til nye maskiner. Opplæringen skjedde utenom universiteter og utenfor den faglig baserte informatikken. Etterhvert skilte også programmering lag – forretningssystemer ble skrevet i COBOL, mens akademisk orienterte systemer og etterhvert mer generell systemutvikling gikk gjennom en rekke ulike språk (C, Basic, Pascal, C++, SmallTalk, LISP, VisualBasic, Perl, Python, for å nevne noen.)
De første systemene som ble laget for bedrifter var systemer for repetitive oppgaver som regnskap, lønnsutbetaling og fakturering, og disse ble gjerne programmert i COBOL. Etterhvert førte det til at flere og flere bedrifter fikk en arkitektur der kjernesystemene var laget i COBOL og sto relativt stille (først fordi de gjorde standardiserte ting, etterhvert fordi det ble stadig mer vanskelig å finne programmerere som kunne COBOL, noe som gjorde at det ble dyrt og kronglete å få endret noe.) Riktignok flyttet en hel del bedrifter, særlig produksjonsbedrifter, sine systemer over ERP-systemet SAP i løpet av 90-tallet, men for mange nettverksbedrifter (banker, forsikringsselskap, transport, etc.) er stadig kjernesystemene skrevet i COBOL, og kjøres gjerne også på en stormaskin, typisk fra IBM.
Dette har vært et problem lenge – jeg har rådet bedrifter til å kvitte seg med kjernesystemene sine, om nødvendig ved å skrive dem helt om, i hvert fall i 20 år. Men de fleste bedrifter har ikke gjort det, og nå begynner problemet å nå kritiske dimensjoner. Helt fra slutten av 90-tallet har unge mennesker vegret seg for å lære seg et 30 år gammelt programmeringsspråk som bare brukes til kjedelige bakgrunnsprogrammer. Mange bedrifter løste dette ved å outsource vedlikehold og oppdatering til selskaper i andre land, for det meste India. Tilbake i bedriften er det færre og færre, om noen, som egentlig forstår hvordan de gamle systemene fungerer.
Da får man en situasjon der all innovasjon skjer i ulike typer småsystemer som ligger rundt og interagerer med det gamle kjernesystemet, uten at man gjør noe med selve kjernen. Det går greit så lenge forretningen man driver er stabil, men med økende konkurranse fra digitale bedrifter som ikke har en mange millioners møllestein på maskinrommet kan det blir farlig. Jeg hørt om bedrifter som ikke tør slå av sine systemer av redsel for at de ikke kommer til å starte igjen, og systemer der den eneste tilgangen man har til dataene er gjennom brukergrensesnittet – slik at skal man hente dataene ut, er man nødt til å gå inn på hver eneste rad i databasen og kopiere den ut manuelt (en grunn til at RPA er så populært.)
Mange bedrifter med flotte websider er rett og slett slott bygget på svært råtne fundamenter, en slags informatikkens permafrost som ingen tør å tine opp av redsel for hva som kommer til å stige opp, av metangass og annet. Det man burde gjøre, naturligvis, er å starte helt på nytt igjen, men siden man har hundre- eller kanskje tusenvis av systemer og APIer og innganger som bruker det gamle monsteret i kjelleren, er det ingen som engang tør å tenke tanken. For ikke å snakke om at det blir dyrt, og synliggjør mange års manglende vedlikehold og underinvestering.
Jeg tipper at en hel del banker, for eksempel, kommer til å få det morsomt når PSD2 kommer og de blir nødt til å slippe til andre aktører inn mot sine systemer. Da vil antallet transaksjoner mangedobles og de gamle systemene ganske enkelt ikke henge med, uansett hvor mange servere man kjøper. Vi går spennende tider i møte, og jeg er i grunnen litt forundret at ikke flere styrer og investorer begynner å stille kritiske spørsmål til firmaers informasjonsarkitektur og tekniske plattform.
Kanskje på tide å begynne? Tips: Hvis det fortsatt finnes COBOL i organisasjonen, er det grunn til bekymring, i alle fall hvis det tar tid å gjøre endringer og man fremdeles har pensjonister igjen som konsulenter i IT-avdelingen…
Jeg har et mulig prosjekt jeg har tenkt endel på. Jeg lagt merke til at mange mennesker er redde for digitalisering (eller for teknologi, eller matematikk, men la det ligge denne gangen). Særlig ledere er redde for digitalisering, og stritter i mot, ikke fordi de ikke forstår teknologien (skjønt det er et element) men fordi de er usikre på hvordan den påvirker deres egen rolle og situasjon. Folk som arbeider i store organisasjoner er også nervøse for ny teknologi, om ikke annet så fordi mange norske ledere ser ut til å tro at mer digitalisering ensidig betyr færre medarbeidere (eller mindre budsjetter.)
Jeg er ikke redd for digitalisering, men så har jeg jo også pustet digitalisering (og fått betalt for å digitalisere ting) siden sånn rundt omkring 1983. Og min strategi for å overbevise folk om å blir mer digitale har vært nokså klar: Å påvise muligheter og trusler og overbevise folk med vektige og rasjonelle (og nokså spissformulerte) argumenter om hvor fremtiden ligger og hvor fort man bør se å komme seg dit.
Det var greit så lenge jeg var ung og ildslukende, men nå er jeg 56 og har oppdaget at mange av de som er redde for digitalisering er betydelig yngre enn meg selv. Rollen som arrogant bråkmaker er grei nok, men jeg begynner å lure på om ikke litt mer folkeopplysning er tingen. Rasisme og innvandrerfrykt har en tendens til å forsvinne om man har positive opplevelser og bedre kunnskaper. Kanskje det er slik med digitalisering også?
En annen sak er at jeg har lyst til å begynne med et nytt medium, nemlig video. Ikke bare standup foran en tavle, som jeg har gjort masse av, men et fastere format med struktur og innhold og gjentatt over en viss periode. Det gir muligheten til å kjøpe seg en masse kul teknologi og dessuten lære nye programmer. Dessuten gir det kanskje muligheten til å komme i kontakt med et nytt publikum, nemlig de som ikke er så sikre på dette med digitalisering og kanskje trenger en bedre forklaring, gjerne med eksempler, på hva det er og hvorfor man ikke trenger å være så redd for det. Norge har mangel på arbeidskraft og et knallsterk (relativt, i hvert fall) sikkerhetsnett. Vi har ikke noe å være redd for, det er nok å gjøre og nok å tjene penger på selv om robotene kommer og tar rutinejobbene.
I alle fall, planen er å begynne å eksperimentere med videoprogrammer, kanskje en serie, kanskje noe mer formelt, rundt spørsmålet….
«Hvordan kan jeg bli litt mer digital?»
…for de som ikke føler seg så veldig digitale. Tanken er ikke bare å forklare teknologi, men også gi folk et perspektiv på hva de bør mene om den (og noen tips på veien).
Og dermed mitt spørsmål til de som måtte ha ideer der ute:
(Blockchain og Big Data og sikkerhet og kryptering og batteritid er jo selvsagte, men mer spesifikt: Hva funker og hva funker ikke, hva vil man ha hjelp til å bli bedre på?)
Noen tanker?*
*Ja, jeg er klar over at denne bloggens lesere er gode på det digitale. Men hva får dere spørsmål om?
I serien «rare ting bedrifter gjør» (som ser ut til å bli et fast innslag på denne bloggen) er turen kommet til SAS. Her i ettermiddag skulle jeg nemlig bestille en tur til Shanghai. Jeg søkte på 12. mars nedover og 19. mars tilbake. Denne skjermen kom opp – legg merke til prisen for billetten nedover til Shanghai:
Oppdatering 7. november: Ble oppringt av Frode Sand, leder for kundesenteret til Hafslund Nett, beklaget dette og har trukket inkassosaken. (Med andre ord, blogging kan være lønnsomt, ikke bare morsomt.)
Her om dagen fikk vi en inkassoregning. Det er ikke noe vi liker, men vi ble nokså forundret: Regningen var fra Hafslund Nett, på en leilighet vi nylig har kjøpt (for en datter, OBOS og ansiennitet og lang historie). Det forunderlige var at den vanlige strømregningen hadde vi fått og betalt, men ikke nettleien.
Vi ringer Hafslund Nett, som opplyser at de hadde ufullstendig adresse, og at vi er ansvarlige for at de har riktig adresse. Når vi spør hvor de får adressen fra, er svaret Hafslund Strøm, som igjen har fått adressen fra OBOS. Men i overgangen fra Hafslund Strøm til Hafslund Nett er adressen blitt feil (hvordan de klarer å lage en feil i overføringen av informasjon mellom to selskaper innen det samme konsernet er jo en interessant spørsmål i seg selv.) Men her er den virkelig morsomme delen av den: I følge Hafslund Nett er nemlig vi, som sluttkunde, ansvarlig for at de har riktig adresse!
Dette er nok til at jeg blir litt amper og ser for meg denne informasjonsflyten:
Tversover 