Gisle Hannemyr, min broder i ånden på Universitetet i Oslo, redegjør i en kronikk i Aftenposten om hvordan svensk Internett-trafikk (og med den, mye norsk) nå overvåkes uten skjellig grunn til mistanke. Svaret, i følge Gisle, er kryptografi – at vi alle må ta i bruk programmer som krypterer våre kommunikasjoner slik at selv om overvåkere (og jeg er faktisk mindre bekymret for storebror enn for de mange lillebrødre, for ikke å snakke om store mødre, som skal overvåke oss for å beskytte oss mot oss selv) får tak i det vi sender, kan de ikke lese det.

Det finnes idag utmerket kryptografi som er svært vanskelig å dechiffrere selv med svært avansert teknologi. Problemet med kryptografi er imidlertid at for det første krever det teknisk kunnskap og en viss innsats fra brukerne, og for det andre er det ikke effektivt før alle bruker det.

Moderne kryptografi fungerer ved at hver bruker har en offentlig (delt) og en privat (hemmelig) nøkkel. (En nøkkel her er en kode som brukes som inngangsverdi i et krypteringssystem.) Hvis man krypterer noe med den offentlige nøkkelen, kan den bare leses med den private nøkkelen, og omvendt. Hvis den private nøkkelen holdes hemmelig, kan folk sende deg meldinger kryptert med din offentlige nøkkel – og da kan bare du lese innholdet. Et slikt krypteringssystem kan også brukes til autentisering: Hvis du krypterer en melding med din private nøkkel, og den kan gjøres leselig med din offentlige nøkkel, betyr det at bare du kan ha sendt den meldingen. Krypterer man først med sin private nøkkel, og så med mottakerens offentlige, får man kommunikasjon som er både autentisert og hemmelig.

Det er ikke vanskelig å implementere kryptografi, men det krever litt ekstra arbeid. Du må bruke et annet epost-program enn det vanlige, og du må lage en offentlig nøkkel som legges tilgjengelig. Så må du få andre til å gjøre det samme. Og her er noe av problemet: Ingen av de kjente epostprogrammene (Microsoft Outlook, Mozilla Thunderbird, Google Gmail) idag har støtte for skikkelig kryptering. Visse programmer som er brukt innen store bedrifter, som Lotus Notes, har kryptering som en innebygget del, som du bruker uten at du egentlig er klar over det.

De færreste brukere gidder å bruke så mye tid og krefter på å kryptere sin epost – særlig fordi mottakerne også må ha et krypteringsprogram. Dermed brukes kryptering først og fremst av folk som har svært store incentiver til å skjule hva de holder på med – kriminelle, politisk forfulgte, folk som sender hverandre pornografi, etc. På denne måten blir kryptering i seg selv mistenkelig – fordi man ønsker å skjule sine kommunikasjoner, kommer spørsmålet fort: Hvorfor er det så viktig for deg? Det er vel ikke så farlig at myndighetene kan lese hva du holder på med? Har du noe å skjule kanskje?

Problemet er at dagens gode myndigheter kan være morgendagens menings- og oppførselstyranner. Hva om du bestemmer deg for å forsøke å gjemme en mindreåring asylsøker som vil bli drept hvis han sendes hjem? Hva hvis du har meninger eller legninger som ikke stemmer overens med de rådende i samfunnet? Hva om du rett og slett ikke liker tanken på at noen andre enn mottakeren av dine kommunikasjoner kan lese hva du holder på med.

Vi har en rett til å bli latt i fred, og den retten blir mer og mer tynnslitt for hver dag som går. Kryptografi gir oss denne retten tilbake, men da må teknologien bli standarden heller enn unntaket. Men dette er et område der programvareprodusentene vegrer seg for å gå inn: Inntil for noen år siden var faktisk offentlig-privat nøkkel kryptografi ansett som våpenteknologi i USA og ikke tillatt å eksportere i maskinlesbar form. Phil Zimmermann gikk rundt dette ved å publisere kildekoden til sitt kryptografi-program som en bok på MIT Press, og da gikk trykkefriheten foran våpenloven. Om et populært epostprogram får innebygget kryptering, kommer kravet om at myndighetene skal ha en bakdør ganske snart. Og hva skjer om du har kryptografert epost eller harddisk og myndighetene forlanger at du skal åpne den for dem?

Anders Brenna tok tak i et poeng fra mitt foredrag på Open Nordic – selv om han nok overdriver min betydning for Opera ganske skikkelig. Men våpenleverandørmetaforen er relevant – og det var jo et morsomt bilde. Bare synd at jeg hadde glemt å ta av meg hands-free’en i befippelsen..

Det finnes knapt noen bransje som er så bakpå, rent teknologisk, som forleggerbransjen i Norge. Man (i hvert fall de fleste) stritter imot teknologiske nyvinninger og klynger seg til et etterhvert noe nedslitt kulturalibi, samtidig som det selges og utgis flere bøker enn noensinne. Og fremdeles gjøres alt på papir – jeg har nylig vært med på å skrive en bok og ble himmelfallen da korrekturen ankom på papir, med beskjed om at jeg måtte rette med penn og levere det tilbake via post eller fax (fax? Hvem har fax?)

Det er gledelig å se at denne tregheten ikke gjelder alle deler av bransjen. Dette er primært to steder: Det finnes en rekke små forlag som forsøker å etablere seg enten som raskere og mer dynamiske enn de store (og dermed med bedre service overfor den enkelte forfatter), og det finnes mange små forlag som drives med lave kostnader og meget spesifikke interesser – reelle kulturforlag, for å si det slik.

Det andre stedet er bokhandlerne, som i mye større grad er nødt til å være forutseende – de må forholde seg til markedet på en helt annen måte enn resten av bokbransjen. Som denne reportasjen viser, forsøker man å møte en digitalisering ved å se hvordan bokhandlerne kan bli utsalgssteder, dels gjennom opplæring, dels gjennom print-on-demand som direkte konkurrent mot Amazon (er i grunnen litt forundret over at ikke Finn.no har laget et bruktbokmarked ennå, forresten.)

Jeg har ikke lest rapporten ennå, men Arild Bjørn-Larsen har overvåket elektronisk handel i mange år (dels gjennom et BI-prosjekt om elektronisk handel ledet av Peder Inge Furseth) og er svært reflektert over mulighetene bokbransjen har til å klare en overgang mot en mer digital verden. Jeg synes tidsperspektivet – 3-5 år til "tipping point" – virker realistisk. Jeg er ikke overbevist om at lesebrett er tingen, medmindre de kommer som en slags overdimensjonert iPhone. Og problemet med eksemplarsalg er en klassisk disruptiv teknologi – forleggerne har et stort apparat til redaksjon og distribusjon av enkelteksemplarer, som er lønnsomt og ikke lett å bygge ned.

Men det hjelper ikke å stikke hodet i sanden – og det er oppmuntrende å se at i alle fall en del av bokbransjen både er villig til å ta tak problemstillingen, diskutere den, og ikke hoppe på en masse dommedagsprofetier trass i noe vanskelige fremtidsutsikter. 

Med den noe kryptiske tittelen Fri programvare har vunnet rapporterer Digi at Linpro slår seg sammen med den svenske selskapet Redpill. Det er i alle fall grunn til å gjengi bildet av min gode venn Trond, som med dette har synliggjort at han har lykkes å ta Linpro fra en liten og nokså ustrukturert bedrift til et profesjonelt og velansett konsulent- og teknologiselskap. Gratulerer!

Nå kan du leie filmer for 15-20 kroner via iTunes. Filmbransjens Guttorm Petterson tar mål av seg til å bli den neste Sæmund Fiskvik, og, som Carl Størmer summerer opp, vi har nok en disruptiv innovasjon i mediebransjen. (For de som vil ha platebransjen, her er den korte og lange versjonen.)

Apple er i dag verdens største enkeltforhandler av musikk, vg.no er større og langt mer profitabel enn VG, der nettredaktør Torry Pedersen nå er sjef for både nett og papir, og dermed ikke kommer til å slepe på papiret lenger enn nødvendig. Nå er turen kommet til filmbransjen (piratkopiering av filmer har holdt på lenge, men lovlig konkurranse er nytt). Det kommer til å ta litt lengre tid for forlagsbransjen, men bøker på mobilen er kanskje den veien det kommer til å gå, siden dedikerte leseplater er for dyre og laptop’en for tung.

Og selvfølgelig, akkurat som før, kommer ikke videoutleie til å bli borte med en gang, og filmdistributører og utleieselskaper vil gå inn i et retirerende forsvar med bundling, lavere priser og garnityr. Landhandleriet her jeg bor har pakketilbud på pizza og videofilm, og han har faktisk bedre utvalg enn Altibox, som stort sett har halvgamle action-filmer. Så det hender fremdeles at vi rusler bort og henter oss en film. Men ikke så ofte, og da som siste utvei, når vi likevel har lyst på en tur ut.

Når kommer den første norske boken, fra et norsk forlag, nedlastbar for mobiltelefon? (Versjoner som kommer i småporsjoner til fantasipriser teller ikke).

Kanskje jeg skal legge om denne bloggen til Mobipocket og bli leselig på T-banen?