Jeg har en masse gamle bøker pakket ned i kasser, og en gang i blant tar jeg en ut og roter rundt i et forsøk på å få greie på hva jeg egentlig har. Det er frustrende uryddig men gir glade gjensyn med ting man leste i ungdommen. Et slikt gjensyn var Giovanni Guarechis Don Camillos lille verden, et knippe underfundige historier om Don Camillo, en landsbyprest i Nord-Italia, og hans evigvarende og ikke altfor høytidelige feider med landsbyens kommunistiske borgermester Peppone i den noe kaotiske tiden like etter annen verdenskrig. Don Camillo preker med ord og av og til med knyttnever, og Peppone er kommunist på overflaten og mer tradisjonell enn han liker å innrømme eller tror noen vet. På mange måter minner boken om James Herriotts bøker om dyrlegen i landsbyen i Yorkshire – korte historier som kunne være virkelige, og som portretterer landbyboere og deres øvrighetspersoner med varme og en god porsjon nøktern humor.
Forfatterarkiv: Espen
Trøbbel med MT
Etter endel tekniske problemer (database-korrupsjon, oversvømmelse av blogspam) ble det til slutt til at jeg måtte bygge opp hele bloggen om igjen. Jeg har nå oppgradert til MT 3.15, skiftet database fra Berkeley (flat-file) til MySql, reparert databasekorrupsjoner og lagt inn igjen endel innlegg som forsvant (men hvor jeg hadde kladden). Det står igjen å bygge opp igjen kategorisider og lignende – samt å ta seg av all den link rot som nå finnes, siden alle postene i bloggen ble regenerert og nå ligger andre steder (slik at andre personers linker hit antakelig ikke lenger vil fungere).
I prosessen har jeg fått masse kunnskap av det slaget man egentlig ikke trenger – som f.eks. initialisering av MySql-databaser og akkurat hvor MT plasserer alle sine filer. Kan forsåvidt være greit å ta med seg hvis man trenger å bløffe på seg teknologisk innsikt, noe som man trenger i mitt yrke, men allikevel informasjon jeg ikke egentlig trenger.
Kommentarfunksjonen får vente inntil jeg har innstallert MT-Blacklist igjen. Men det kommer.
Av og til er det fristende å gå over til Typepad. Men da hadde jeg hatt mindre unyttig kunnskap.
Amerika og Europa
Glimrende analyse av forskjellen mellom USA og Europa av Tony Judt i The New York Review of Books. (Via Crooked Timber). Europa er ikke så ossifisert som amerikanerne vil ha det til, USA er verre enn amerikanerne tror, og Europa må forstå et og annet når det gjelder integrering av innvandrere. Tenk om debattene hadde gått på dette nivået. Anbefales.
Wikipedia-«film»
Jon Udell har en glimrende animasjon av en Wikipedia-artikkels utvikling på sin blogg. Tenk om alle programmer og vanskelige websider kom med en slik liten animasjon tilknyttet. Noe for Altinn, alle andre offentlige etater, Internett-banker, m.m.
Lang vei til Trondheim
Snopes.com, som skriver om urbane legender, har en artig sak om et spesielt veivalg hvis man ber om veiforslag fra Haugesund til Trondheim i MSNs karttjeneste.
Et billig triks jeg har sans for
Hellerud skole vil tilby videregående skole på to år i stedet for tre, noe som er mer enn nok til førstesideoppslag i et land hvor ethvert avvik fra normalen er mistenkelig. Elevorganisasjonen hevder i Aftenposten dette et billig triks for å skaffe seg flinke elever, gjennomført av en skole som ikke ligger på topp i Oslo.
Pussig. I ethvert annet marked enn utdanning ville dette blitt kalt produktinnovasjon for å øke sin konkurranseevne ved å identifisere og betjene et trengende kundesegment, noe som ikke er kritikkverdig i det hele tatt.
I samme setning hevder man at dette vil kunne gi studenter et psykisk knekk. Jeg vet ikke jeg. En student som begynner på et toårig løp og finner ut at det er for hardt eller at han eller hun ikke får den ønskede læringseffekt kan jo bare gå over til et treårig løp, og dermed ikke ha tapt noe som helst i forhold til normalen. Og det er nok av studenter som får en psykisk knekk av å måtte vente på tungnemme og ukonsentrerte klassekamerater.
I samme reportasje sier Utdanningsforbundet at de ikke har noe mot differensiering, bare det ikke blir gjort forskjell på folk. Akk ja. Samt at videregående skole er så mye mer enn fag – her skal det gis dannelse, modning og sosialisering.
Jeg vet ikke jeg. Jeg har nettopp besøkt fem amerikanske eliteuniversiteter. Der tenker man dannelse, modning og sosialisering, men det er etter at studentene er plukket ut og satt sammen i klasser og bogrupper basert på en variert bakgrunn og ulike interesser. Det skulle ikke være noe i veien for at Hellerud-studentene kan ha et aksellerert modningsprogram også? Eller er det slik at alle modnes like fort, akkurat som det tydeligvis er slik at alle lærer like fort?
Mine tanker går til alle dem som får en psykisk knekk når de kommer ut av den vanlige videregående skolen og oppdager at de ikke har lært noe, for eksempel når de begynner på universitet eller høyskole. Men de er heldigvis vel rustet til klare seg gjennom den bøygen, takket være den sosialisering og dannelse de har fått i Helga Hjetlands videregående skole.
Fremtidens plateprosjekt
Marginal Revolution, en glimrende blog basert på økonomisk teori, har et godt eksempel på fremtidens plateinnspilling. John Eliot Gardiner ønsket å spille inn alle Bachs kantater, men fikk ikke platekontrakt. I stedet laget han en konsertserie, tok opp platen i konsertsalen (sparer penger der), samlet inn penger fra interesserte, og lager hele greia billig og bra. Og det ser ut til at det går med overskudd også.
Noe for norsk platebransje, kanskje?
Den urbane distriktsdyret
Via Erik Newth kommer en link til noe som høres ut som årets tåpeligste synseartikkel (selv om vi ikke er kommet lenger enn halvveis i januar).
Nå skal man vel ikke ta Store Norske så alvorlig, men allikevel: Siden Nobel-direktøren her starter med å si at (nesten) ingen sier de er fra Oslo, la meg få opplyse at jeg alltid har sagt jeg er fra Oslo når jeg er i utlandet, selv om jeg har bodd i alle Vestlandsfylkene, Bærum, Lier, to byer i Sverige og Boston. Og mens vi er igang med «vi kommer alle fra distriktene», la meg få opplyse om at begge mine foreldre og tre av mine besteforeldre var fra Oslo også.
Oslo er en koselig liten Tigerstad, verdens største landsby i verdens rikeste tredje-verden-land, med en hel del utmerkede egenskaper, som skog, fjord, engelsktalende befolkning og gode kommunikasjoner. At byen er svindyr, anti-intellektuell, usikker på seg selv (se høyhus-debatten) og uvillig til å håndtere eller engang snakke om sine geografisk baserte sosiale ulikheter hører også med. Men det er den ikke alene om.
Ellers har Erik rett i at dette er et eksempel på at papirleksikon nok kan ha filtre, men ingen muligheter til å rette opp blemmer når de er laget. For ikke å snakke om at man ikke har muligheten til å utvide bruken av innlegget, for eksempel ved å linke til det som illustrasjon på provinsialitet eller manglende realitetsforankring
En meningsfull nyttårsfeiring
Mens dødstallene stiger i Sør-Øst Asia og behovet for nødhjelp er prekært, forbereder vi nordmenn oss på å bruke over 100 millioner kroner på å lyse opp nattehimmelen en times tid på fredag kveld.
Hva om vi i stedet sendte de pengene til ofrene for flodbølgene? (eller, for den saks skyld, sendte opp fyrverkeri men brukte like mye penger på nødhjelp?)
Tenk om det ble en stille og nokså beskjeden nyttårsfeiring i år – i hvert fall i pyroteknisk forstand? Vi unngår den sedvanlige 50% økningen i boligbranner, slipper vettskremte hunder, brannsår og bortsprengte fingre og øyne.
Og får 100 millioner til nødhjelp.
Her er kontonumrene:
Norges Røde Kors: 10 (nett-/telegiro 8200 06 08331) eller ring 820 43000 (kr. 100,-)
Kirkens Nødhjelp: 100 (tele/nett konto 1602 40 26535) eller ring 820 43033 (kr 100,-)
Leger uten Grenser: 101 (tele-/nettbank 5010.05.53500)
Kald industrihistorie
Norge var engang en av verdens største eksportører av is – og mye ble solgt til London. Isbransjen var avansert for sin tid – som synes av bildet, der isblokker sklir ned en «jernbane» et eller annet sted i Norge. Man hadde merkenavn (Wenham Ice, som reklamerte med at man kunne lese avisen gjennom en én fot tykk isblokk), man drev markedsføring (gjett hvem som fant opp å ha is i drinken) og man mangedoblet sin produktivitet for å møte konkurransen fra kunstig produsert is og andre former for avkjøling. Bransjen forsvant fort etter første verdenskrig, men selv etter annen verdenskrig kunne man visstnok fremdeles kjøpe isblokker i Oslo.
Og hvorfor nevne isbransjen her? Den er et godt eksempel på hva som skjer når en ny teknologi kommer – og hvordan bransjer i stedet for å satse på ny teknologi (for eksempel ved å investere i is-fabrikker) i stedet fortsetter å utvikle sin egen teknologi – for eksempel fant man på å rifle overflaten på isblokkene, noe som gjorde at de smeltet saktere. Og man klarte etterhvert å lagre isblokker i tre år. Men det hjalp ikke – kunstig is vant frem, bare for å bli konkurrert ut av store fryselagre, som igjen ble konkurrert ut av individuelle frysebokser.
Mer om dette i finner du i James Utterbacks briljante Mastering
the Dynamics of Innovation, en bok som burde være pensum for enhver næringspolitiker, til tross for at den kom ut så tidlig som 1994 og ikke inneholder et ord om Internett….
Lemmings!!!!
Et spill som jeg trodde hadde gått i glemselen: Lemmings, her i en Javascript-utgave. Jeg fikk ikke lyden til å fungere, men det var kanskje like greit, så vidt jeg husker var den en masete men uimotståelig snutt av det slaget som etser seg inn i hjernen. Morsomt i alle fall. Det originale spillet hadde mange flere nivåer, men det kommer kanskje etterhvert her også.
Studielån? Kast mobiltelefonen!
Det er lett å tro at Shanghai (og dermed resten av Kina, skjønt man skal visstnok ikke lenger enn ca. 100 km unna Shanghai før man er tilbake i en jordbruksøkonomi) er som resten av verden, men når jeg leser Shanghai Daily ser jeg noe annet.
Her står det nemlig at a) Donghua University har tenkt å nekte (undergraduate) studenter å søke studielån hvis de eier en mobiltelefon (eller andre ekstravaganser som en MP3-spiller), og b) at tildeling av studielån og -stipend i Kina blir avgjort ikke bare ved evaluering fra studentens lærer, men også fra hans eller hennes medstudenter.
Janteloven satt i system, med andre ord. Pussig at vi ikke har dette i Norge allerede….
Send, rip, hør
Gizmodo har en bra vurdering av RipDigital – en tjeneste som jeg gjerne skulle sett i Norge (særlig for grammofonplater – har en stabel jeg ennå ikke har klart å kvitte meg med.)
Lurer på hva som ville skjedd med toll, moms o.l. hvis man sendte denne til USA. Man skal jo ikke betale avgifter på mer enn de tre (tomme) DVDene som kommer tilbake….
Morgenstemning fra Shanghai
Er i Shanghai denne uken, foreleser for BIs MBA-program ved Fudan University. Shanghai minner om New York både i utseende og hastighet. Håper å få tid til å besøke hagene i Sochzou og litt sight-seeing i the Bund, men tiden er knapp….
En kilde til kritikk
Via Erik Newth fant og leste jeg Ottar Grepstads artikkel om «Historien om Norge» i Samtiden. Glimrende skrevet og svært interessant – hovedargumentet er at «historien» er en «varslet suksess» med stort tidspress, men at hovedårsaken til alle problemene ligger i at Gyldendal har tuklet med sin litterære spisskompetanse og dermed ikke gjør skikkelig forlagsarbeid.
Mange interessante detaljer, som at det er 930 kilder i bokverket, ikke 1300 som alltid blir oppgitt, og at det er utrolig mange kildefeil, tildels grove (dvs. kildehenvisninger så slurvete at fagfolk ikke kan finne tilbake til dem). Sammenligninger trekkes til Grimberg og til «Historien om Sverige», og det er ikke fritt for at man får assossiasjoner til «Wonderboy» her….
Denne artikkelen er et eksempel på at vi trenger debattmagasiner i Norge, hvor man faktisk kan skrive lange artikler. Jeg har ikke lest Samtiden før, men det er kanskje på tide. For ikke å snakke om at denne artikkelen burde gis til skoleelever og studenter – slik skal man undersøke kildebruk, og slik skal man føre en argumentasjon.
At den får plass under nynorskpensum får man se på som en bonus.
Den gamle historien…..
Arild Haraldsen har en bra artikkel i digi.no om hva som egentlig skjedde da IBM valgte MS-DOS fremfor CP/M som operativsystem.
Men jeg liker ikke helt overskriften – det ser ut som om Bill Gates med overlegg piratkopierte CP/M, og det er det faktisk ingen som har beskyldt ham for. Men Haraldsen har også en annen artikkel om PC-ens fødsel hvor han kommer inn på den rolle som ble spilt av Lars Monrad-Krohn og Mykron. Interessant.
Livslang sløving
Under tittelen «Livslang læring har gått i stå» skriver Aftenposten om voksenopplæringsreformen, som i sitt femte år ikke har vært noen suksess – folk tar ikke videreutdanning, ganske enkelt. Med gledelig unntak av kvinner i omsorgsyrker.
Jeg synes ikke det er så rart – den økonomiske nåverdien av videreutdanning for en som er i arbeid (og hvor arbeidsgiver ikke betaler) er negativ. Man får ikke mer lønn (unntatt kanskje i omsorgsyrker, hvor man kanskje kan rykke opp noen lønnstrinn eller gå over i mindre belastende, administrativt arbeid?), og man får heller ikke en tryggere arbeidsplass, siden ansennitet stort sett er det som gjelder.
Dermed er det vel ikke sikkert at livslang læring gått i stå – folk innen tekniske og akademiske yrker trenger i alle fall videreutdannelse i stor grad. Men denne tas hånd om utenfor det offentlige systemet, og betales av arbeidsgiver fordi den gir direkte bidrag til firmaets bunnlinje.
De fleste tar ikke videreutdannelse for moro skyld – en utdannelse som er verdt noe tar tid og krefter. Legg til økonomiske disincentiver og kollegers dulgte hentydninger om at man forsøker å bli til noe, og resultatet er at man pugger lagoppstillinger for å kunne svare hvis P4 noengang ringer.
Ellers er det bare å håpe at moteblaffet med IQ-tester blir noe mer enn et blaff. Høy utdannelse og høy IQ er korrelert, men med litt flaks er det få som skjønner forskjellen på samvariasjon og kausalitet (eller rettere sagt, reverserer implikasjonen). Da kan det jo tenkes at vi får en boom innen voksenopplæring, godt støttet av arbeidsorganisasjonene, fordi man ønsker å slippe kollektiv skam overfor Dyrhaug og Hummelvoll.
Frykten som ikke var der….
Digi.no skriver at en undersøkelse utført av The Economist viser at frykten for outsourcing av jobber er størst i Norge – overskriften henspiller på at norske IT-ledere i større grad enn andre land nøler med outsourcing fordi man er bekymret over offentlig motstand – dvs. hva folk (og politikere) vil si om dette.
Før man drar igang det vanlige litaniet om Janteloven og «berr ikkje naboen ser det» er det kanskje grunn til å se litt nærmere på validiteten av undersøkelsen – 754 IT-ledere i 21 land (14 i Europa og 7 i Asia). Hvis man har spurt like mange ledere i hvert land blir det 35 ledere pr. land. Hvis man har samplet basert på populasjon, derimot, vil Norge komme ut med adskillig færre respondenter.
Spørsmålet blir altså «hvor mange må svare forskjellig for at Norge skal avvike fra gjennomsnittet». Hvis man går ut fra lik sampling i alle land (noe som ikke er sannsynlig) holder det med 7 stykker. Men for å vite, med 95% sikkerhet og presisjon pluss/minus 10%, om dette er et resultat av tilfeldigheter eller ikke, må man spørre 96 personer…. (link)
Med andre ord – dette er storm i et vannglass. Uansett hvor fristende det er å begynne å snakke om nordmenns sidrumpete holdninger til hva omverdenen tenker om dem….
Det skumle, selvfølgelig, er at den politiske reaksjonen på outsourcing er farligere for arbeidsmarkedet enn outsourcingen i seg selv (se debatt), og hvis man leser statistikk av denne typen kan man sette igang en reaksjon på feil grunnlag.
Et kart for fremtiden
Jeg hørte engang en historie om et offentlig kontor, og en person som skulle dit og hente et skjema. Etter å ha stått i kø lenge og vel, kom han frem til skranken – og fikk skjemaet. Da han spurte hvorfor skjemaene ikke bare lå fremme slik at han kunne ta et, fikk han til svar at «det gjorde vi før, men det var stadig vekk folk som kom og forsynte seg av dem…..»
Det er et faktum at offentlige myndigheter samler inn masse informasjon om gamle Norge og dets innbyggere, og siden selger denne informasjonen tilbake til innbyggerne under dekke av å finansiere tilbudet. Oslo Plan- og Bygningsetat, for eksempel, er et slikt eksempel – der må du bestille kartutskrifter (eller møte opp personlig). Registrene i Brønnøysund krever penger for regnskapsutskrifter og lignende – ting som i det ellers nokså avgiftsglade USA ligger fritt tilgjengelig på Internett. Det ironiske er selvfølgelig at hadde de lagt dette gratis ut på Internett, hadde behovet for en manuell utleveringstjeneste blitt mye mindre – og dermed får offentlige kontorer plutselig en økonomisk interesse i ikke å ta i bruk teknologi.
Derfor er det gledelig å melde at Sør-Varanger Kommune, som jeg tidligere har omtalt som en foregangskommune innen bruk av IT, har lagt ut en avansert karttjeneste til gratis avbenyttelse for hvem som måtte ha behov for kartinformasjon (eller annen informasjon) fra kommunens rikholdige samlinger.
Dette verktøyet er interessant fordi det bruker forskjellige karttyper ut fra hvilken oppløsning man velger. Man starter med et topografisk oversiktskart, og etterhvert som man zoomer inn får man plankart og til og med flyfotografier. Rett og slett glimrende. Gunnar Kollstrøm fra Sør-Varanger kommune forteller meg også at når tilgrensende kommuner får samme verktøy, vil man få sømløs overgang, slik at man kan flytte seg over kommunegrenser uten å måtte gå omveien om neste kommunes hjemmeside. Virkelig noe som moderniseringsminister Morten Meyer burde fremheve!
Akademisk søketjeneste fra Google
Google Scholar er en ny tjeneste fra Google som kombinerer Googles søkemotor og sorteringsalgoritmer med akademiske referanseteknikker. Glimrende. Anbefales.
Særlig likte jeg FAQ’en som fulgte med, som ikke gjemmer seg bak masse snikksnakk, og som gir konkrete, kortfattede råd om hvordan man skal bruke tjenesten.
Nå er det bare å vente på spam om firma som for et liten godtgjørelse kan få din artikkel til å krabbe oppover Googles Page Rank algoritme. Og hva med litt akademisk Googlewhacking?
Tversover 