Erling Fossen, i dagens Aftenpost, tørker til med et sylskarpt angrep på NTH og den trausthetskulturen institusjonen dyrker frem. Jeg likte best hans spark til utdanningsministeren, som setter likhetstegn mellom kvantitativ kunnskap og sivilingeniørstudiet og dermed antyder at matematikk og andre realfag er noe bare ingeniører trenger.

(I parentes bemerket, hvis jeg hører setningen "jammen du får studiekompetanse uten matematikk" en gang til, må jeg ut en tur. Du får et papir hvor det står at du har studiekompetanse – ikke kompetanse til å studere.)

Det som er litt trist, er at vi nå kommer til å få en debatt for eller imot Trondheim, men det vi burde ha, er en debatt om hvordan vi skal skape innovasjon og kunnskapsbaserte miljøer her på berget. Fossen har her massevis av gode poenger – la oss håpe de ikke forsvinner i rabalder fra Trondhjemspatrioter og gammelingeniører…. 

Anders Brenna forteller at han har kjøpt seg snefreser, og at vi kan se frem til ca. 10 vintre med lite sne, inntil hans snefreser dør og snemengdene øker.

Nuvel.

Jeg har også snefreser, innkjøpt for ca. 6 år siden da jeg bodde på Tranby i Lier, hvor snemengdene er betydelig høyere enn på ca. 20m over havet, der jeg bor nå. Og jeg har hatt overraskende fordeler av den.

I mitt nåværende nabolag er man ikke satt opp med snefreser som standard utrustning. Første vinteren her ute var det barmark lenge, men en morgen i januar våknet jeg og så ut på ca. 30 cm nysne. Klokken var rundt syv og man skulle jo på jobben, så her var det bare å sette igang. Som sagt, så gjort. Jeg var riktignok litt bekymret for den ene av naboene – Osloregionens største B-menneske – og hvordan han ville reagere på høylydt snefresing på et tidspunkt han og hans familie betraktet som straks etter leggetid. Men vi har lang og delt oppkjørsel, og jeg skulle på jobb, så det var ingen tid å miste.

En halv time etter var jeg ferdig, satte min lille snefreser (egentlig en slags motorisert feiekost, men den lager i alle fall masse lyd) i garasjen, og trampet inn for å tine opp litt og ta morgenens første kaffe.

Da ringte det på døren. Jeg lukket opp med bange anelser. Der stod naboen, med slåbrok og tøfler og håret til alle kanter.

Han hadde våknet, sett sneen og resignert begynt å tenke på å stå opp og spa ut bilen, da han hørte meg starte snefreseren. Han hadde ikke vært klar over at jeg hadde denslags, og fortalte med et nærmest ekstatisk ansiktsuttrykk at min lille snefreser med manglende eksospotte hadde "den vakreste lyden han hadde hørt i sitt liv…"

Hvorpå han overrakte en flaske konjakk og returnerte til uforstyrret døgnrytme.

Jeg leser ikke VG – her representert ved redaktør Bernt Olufsen – det er en søpleavis fra ende til annen, uten noen positive kvaliteter. Nå har de sunket til et nytt lavmål, ved å omtale kreftforskeren som hadde jukset med data med navn og bilde på forsiden. Dagbladet nøyer seg med navn på forsiden og bilde inne i avisen, som om det gjør noen forskjell. Og inntil nylig mente jeg den avisen hadde enkelte positive sider, men de må være ganske store for å motveie denslags.

Gudene skal vite at jeg misliker akademisk juks – men det er faktisk noe som heter uskyldig inntil det motsatte er bevist. Saken fortjener stor oppmerksomhet, men å sette navn på ikke bare hovedpersonen, men også enkelte av hans familiemedlemmer, kan ikke føre til noe godt. Bortsett fra å øke VG og Dagbladets salgstall. Har man ikke lært noenting av Tore Tønne-saken og lignende?

På siden etter sin reportasje søker Dagbladet etter en "merkevaredirektør". De trenger en etiker.
 Og VG trenger mørke solbriller for å slippe å se seg selv i speilet om morgenen.

Hvis man roter litt rundt med Google Earth, finner man mye rart – her er en liten detalj fra Oslo som jeg syntes var morsomt. Se først på dette bildet:

Det var da en pussig mengde gater midt i byen? La oss gå litt nærmere:

Etterhvert som man zoomer lenger inn, forsvinner gatene, men så ser vi også hvor det er…

….nemlig Ibsen-kvartalet (også kjent som Hotel Cæsar) og Oslo Tinghus. Og gatene under er Ibsen-garasjen, som altså strekker seg under flere kvartaler og langt bortover mot departementene.

Jeg lurer litt på hvordan DigitalGlobe har fått for seg at dette er veier – det gir i alle fall et inntrykk av at satelitten kan se gjennom jorden, ikke bare atmosfæren…. 

Og – nei – man kan ikke se Stortingsgarasjen på samme måten – men her er Aker Brygge:

Forøvrig er bildene tatt sommeren 2002 – det var nemlig da (ironisk nok) at utstillingen Earth from the air sto på Rådhusplassen:

Så her kan vi altså se folk, ovenfra, som ser bilder tatt ovenfra. Og vi kan se under jorden….

Nok en liten feil i Typisk Norsk, denne gangen typografisk (og egentlig en nokså vanlig feil): På side 241, som omhandler typografi, står det "I tillegg har vi en rekke dekorasjonsskrifter med varierende utforming, som Edwardian Script, Curlz og Caflisch."

De tre skrifttypene er ment satt å vises frem slik de er – ordet "Caflisch" er satt med Caflisch, for eksempel. Men "Curlz" er satt med en skrifttype som minner om Courier – antakelig fordi enten datamaskinen til grafikeren eller skriveren på trykkeriet ikke hadde innstallert den fonten.

Alle som har laget fancy dokumenter og funnet at de ser helt annerledes ut fra skriveren, kjenner dette problemet. Men det er jo litt morsomt når det kommer i et tekststykke som handler om, nettopp, typografi…. 

Dette er jo noe skuffende for Eirik, men ordet sprettmais er å finne på side 87 i Petter Wilhelm Skjerven & Co’s aldeles utmerkede bok Typisk norsk. Det står under headingen "folkets ordbok", og må vel dermed oppfattes som en folkelig versjon av Eirik’s betydelig mer dannede "springmais".

Jeg aner en gryende språkstrid…. 

Avislesing om dagen er nokså deprimerende greier, selv om man skulle hoppe over den internasjonale seksjonen med Irak-krigen og Amnestys vurdering av Guantanamo-basen.

Vi nordmenn forsøker i vår visdom å forhindre at utenlandske forskere tar opphold her. Vedkommende driver med IT-systemer i U-land, og denslags bør man jo få satt en stopper for. Hans virksomhet kunne jo føre til at U-landene ikke forblir U-land, og da er det jo mange som kan miste jobben. Mobiltelefoner på jobben – en av årsakene, sammen med hjemmePCer, til at Norge har svært høy produktivitet – bør skattlegges. Skikkelige arbeidsfolk jobber ikke etter fire, må vite, og skal de snakke med noen i en annen tidssone, så får de reise tilbake til kontoret for å ta den telefonen. Det er bedre at ungene ikke ser noe til mor eller far enn at de får for seg at arbeid er noe man kan gjøre uten å telle timer og til og med ha glede av. Friskoler er også farlig – det kunne jo tenkes at noen gjorde det bedre enn det offentlige, og denslags kan vi jo ikke ta sjansen på.

Kanskje på tide med en bloggeskatt? Alle kan jo ikke blogge (alle gjør det i alle fall ikke), de som gjør det gjør det tydeligvis fordi de synes det er morsomt, og siden det er noe som er morsomt og ikke gjøres av det store flertall bør det skattlegges eller i det minste reguleres snarest. Det gjelder bare å finne passende regler – skal man skattlegges etter antall innlegg, mengden tekst (tenk på alle grafikerne som går glipp av sårt tiltrengt overtid), antall lesere (som antakelig ellers ville lest papiraviser eller konsumert andre momsbelagte goder), eller antallet innkommende linker (noe som har den fordelen at man da vil få bloggere som i god norsk ånd unngår å stikke seg ut).

Vel, jeg bør vel helst slutte av her, og komme meg på kontoret. Der kan jeg ringe skattefritt. Dessuten har jeg gratis parkering der – i hvert fall til neste statsbudsjett.