Jeg bor slik til at jeg er nokså direkte berørt av giftslamdeponiet utenfor Malmøykalven, og har engasjert meg i noen grad i motstanden mot det. Et problem for en person som er så orientert mot vitenskap og kunnskap som jeg er, er at så og si alle fagfolk (med Statens Forurensningstilsyn i spissen) har gått god for at denne løsningen – at man graver opp slam fra store deler av Oslo havn og indre Oslofjord, for så å dumpe det på 60 meters dyp så og si samme sted – er miljømessig forsvarlig.

I dag ligger slammet direkte på sjøbunnen, og noe av det kan virvles opp av skipspropeller, annet må graves opp fordi det skal legges tunnel under Bjørvika. Alternativet var å kjøre slammet til NOAS-anlegget utenfor Holmestrand, for deponering på land. Når prosjektet er ferdig, skal slammet ligge i ro på 60 meters dyp, tildekket av ikke-forurenset masse.

Dette høres, logisk sett, egentlig greit ut. Det kan nok bli litt møkkete vann i en overgangsperiode, og det ville det nok bli uansett deponeringsmetode. Og når ting er ferdig, er i alle fall skitten samlet på et sted, i motsetning til at den nå ligger spredd ut over hele fjorden, i lag med tykkelse fra etpar centimeter til flere meter.

Når jeg allikevel er litt nervøs, skyldes det dels at det er noe ved dette prosjektet som går imot sunn fornuft: En debattant sammenlignet det med å gjøre fra seg i badekaret og så sitte stille for at skitten ikke skal spre seg. En annen sak er at jeg ikke helt stoler på alle parter i denne saken. Mer spesifikt har jeg vondt for å stole på Oslo Havn, som er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet, og vondt for å stole på landets politikere, som lett lar seg friste til kortsiktige beslutninger i denne som i mange andre saker.

For å ta den sunne fornuft først: Oslofjorden er, uansett hva man måtte mene om distriktspolitikk, et av landets viktigste friluftsområder. Fjorden brukes bokstavlig talt av millioner, fra kommuner som Oslo, Bærum, Asker, Nesodden, og så videre. Fjorden har blitt renere for hvert år som går (jeg har hatt anledning til å sjekke hvert år, og fra 70-tallet til i dag er forbedringen dramatisk), og oppleves idag som ren, vakker og tilgjengelig. Det er flott at vi nå skal rydde opp også den skjulte forurensingen. Men så – å grave den ned igjen midt i denne herligheten? Hva om noe går galt?

Så er det problemet med tilliten: Jeg har et gammelt plankart liggende, fra 60-tallet. Det viser en skisse til en utbygging av Oslo havn med støpte brygger fra Indre Bekkelaget via nordsiden av Ormøya, over Malmøysundet, med kaianlegg helt ut til Malmøykalven. (Hvis du kjører ut til Malmøya, vil du se at broen til Ormøya er smal og gammel, men broen fra Ormøya til Malmøya kjempestor. Jeg regner med at den er dimensjonert for lastebiltransport til havnen.) Denne utbyggingen ble stoppet. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror en grunn var at man fant sjeldne fossiler på Malmøya, og håper at det også var slik at noen besinnet seg og observerte at store skip faktisk ikke kan passere Drøbaksterskelen og at behovet for en kjempehavn nok var overdrevet. Takk og pris – for idag, ca. 45 år etter, innser vi at vakre naturområder ville blitt irreversibelt ødelagt med slik kortsiktig tenkning.

Oslo Havn er en organisasjon som kjemper for å beholde sin posisjon, med betydelig politisk prestisje investert, representert ved sin mektige styreleder Bernt Stilluf Karlsen (bildet). Havnen okkuperer noen av Norges fineste tomter, og bruker dem til lagring av containere og stykkgods. Disse områdene brukes idag ikke optimalt, hverken hva gjelder frakt (Drammen og Gøteborg kan brukes i stedet), som investering (boligtomter og nærmiljøer ville kaste langt mer av seg) eller arbeidsplasser (en diskret kontorblokk med konsulenter utgjør like mange arbeidsplasser som alle som er direkte ansatt i havnen). Oslo Havn er organisert som en stat i staten, og har til tider hatt en meget arrogant holdning overfor naboer og politikere.

Og denne organisasjonen, med tradisjon for politisk kameraderi og ansvarsfraskrivelse, skal være ansvarlig for gjennomføringen og kontrolleringen av et prosjekt hvis konsekvenser må sees i et hundreårsperspektiv? Beklager, men jeg stoler ikke på Oslo Havn i denne saken. (Og hvis du lurer på hvorfor, ta av til høyre fra Mosseveien rett etter bomstasjonen, og betrakt brakkebyen havnen har satt opp til venstre for inngangen. Den har vært lovet fjernet i mange år.)

Tilliten til politikerne er også nokså frynset, og den går på avslutningen av prosjektet. Det er, såvidt jeg kan se, ikke satt opp noen absolutt grense for hvor mye materiale som skal fylles ved Malmøykalven, ei heller noen tidsplan for når det skal sies stopp, deponiet forsegles, og erklæres fullt. Det kommer flere opprydninger i andre havner – og jeg er stygt redd for at nasjonale politikere vil la seg friste inn på en beslutningsvei preget av "klarer du den, så klarer du den også". For å si det med økonomispråk – man lar seg friste til marginalkostnadsbetraktninger for beslutninger der de faste kostnadene (økonomiske og politiske) er svært høye, hvor konsekvensene er usikre og fremtidige, og hvor Statens Forurensningstilsyn kan tvinges inn i betraktninger av typen "det er tross alt bedre med litt mer deponi på Malmøykalven enn at skitten skal bli liggende i havnen på Lysaker, Sandvika, etc.", særlig fordi man slipper nok en strid med lokale interesser som ikke ønsker deponi. Samtidig er konsekvensene langvarige og usikre. Bernt Stilluf Karlsen og miljøvernminister Helen Bjørnøy kommer til å være pensjonister eller til og med borte, før vi vet hva konsekvensen ble. Og fremtidige styrer og ledelser i Oslo Havn kan lett og med en viss rett hevde at de ikke kan holdes ansvarlige for hva deres forgjengere besluttet.

Vi vet lite om endringer i fremtidig teknologi og konsekvensen av andre utbygginger. Hva om man fjerner Drøbaksterskelen, slik at vannet i Oslofjorden skiftes ut hyppigere, og strømmen (og uroligheten på havbunnen) øker (slik Bellona sier at det allerede gjør)? Da blir det større båter inn i fjorden. Hva om vi får nye typer båter som lager mer uro i vannet og virvler opp slam? Hva om Oslo Havn ombestemmer seg (f.eks. fordi båttrafikken øker og man ønsker å unngå sundet mellom Langøyene og Husbergøya) og oppretter skipsleie sør for Husbergøya, rett over deponiet? Hva om Secora (firmaet som utfører deponeringen) gjør noe feil (de har allerede forsøkt seg med at det er mye billigere å bare dumpe slammet i stedet for å pumpe det i en slange hele veien ned)? Hva om tildekkingen av slammet ikke fungerer som forventet? Hva om Oslo Havn lar seg friste til å dumpe mye annet rart nedi der, f.eks. masser fra fastlandsutgravingen?

Som sagt, det er grun
n til uro. Jeg har i mange år fulgt litteratur og diskusjon om beslutninger om datasystemer, og konsekvensene ved å velge feil tidlig i prosessen. Dette prosjektet har strukturelle elementer som tilsier en høy sannsynlighet for feil beslutning. Det har en liten risiko for svært store konsekvenser. Og det strider mot sunn fornuft.

Jeg skulle ønske en politiker eller to hadde mage til å snu i denne saken, eller i det minste å binde seg selv til masten med absolutte krav til avslutning og gjennomføring. Det tror jeg fremtidige generasjoner vil takke dem for.

Det ble livlig debatt om Arild Knutsens kronikk om narkotikapolitikken i Aftenposten, og endel ble provosert av mitt innlegg "Med krav på respekt" i samme avis. Nå har Arild Knutsen skrevet en lengre kommentar til mitt innlegg (og skal ha ros for å forholde seg til den lengre bloggversjonen, som uttrykker mer presist det jeg mener). Askild Matre Aasarød, journalist i =Oslo, mener jeg går til et umotivert frontalangrep på =Oslo ved å kalle det et menighetsblad (en ikke ukjent reaksjon fra menighetsblader på selv nokså velvillig kritikk), og Knut Olav Åmås har i en artikkel om "Tiggernes nye hierarki" (Aftenposten, ikke på nett men jeg tar sjansen på å legge ut en kopi) at jeg hadde rett i at =Oslo er avlat for politikere men feil i å kritisere magasinet for hardt. Statsadvokat Erik Førde er like forvirret over Knutsens innlegg som meg.

Noe av debatten fortsetter forhåpentligvis her – et eksempel på blogging som diskusjonsarena, i  følge Eirik.

I stedet for å sende til alle jeg kjenner, legger jeg det ut her…

Hei,

For de av dere som ikke har fått det med seg så har nå byrådet bestemt at alt giftslam i havnebassenget skal graves opp, flyttes 2 km og dumpes utenfor Malmøya! Mengden giftslam tilsvarer 8,5 Plaza-bygninger og inneholder PCB, PAH, DDT, kvikksølv, kadmium, bly, med mer. Disse stoffene kan føre til kreft, skader på nervesystem, arvestoffer og reproduksjonsevne. Myndighetene/SFT "tror" det vil gå bra, men ettersom liknende ikke er blitt utført tidligere, vet man ikke. Alternativet er å gjenvinne slammet i renseanlegg på land, men ettersom det er 40 mill. dyrere har man valgt å dumpe det i Indre Oslofjord. Miljøvernministeren fra det "grønne" SV løfter ikke en finger for å stoppe det! Følg linken og stopp galskapen!

Dette er siste sjanse til å få stoppet deponiet i indre Oslofjord. Send din protest til miljøvernministeren direkte – OG send deretter lenken til alle du kjenner. De som leste Dagsavisen nylig vet jo at man i miljøverndepartementet vekter ANTALL henvendelser for om en sak er verdig nok til å stoppes!!!

http://www.noap.no/opprop/

Arild Knutsens kronikk i Aftenposten, Narkotikapolitikken er utdatert, er vanskelig å forholde seg til – og det er magasinet =Oslo også. Mitt problem ligger ikke i at det er behov for nytenkning innen narkotikapolitikken eller at man må behandle narkomane som enkeltindivider, med den respekt og differensiering det innebærer. Heller ikke at mye av den hjelp og støtte som gis til samfunnets vanskeligstilte i seg selv kan gi fremkalle selvtilfredshet blant de som gjennom en enkel kanal, som =Oslo, kan skaffe seg avlat.

Problemet ligger i ordet "livsstil", og implikasjonen at det å gjøre seg avhengig av narkotika er et legitimt valg i samfunnslivet. Samt at det ikke er narkotikamisbruket, men utstøtingen og nødvendigheten av ulovligheter som driver folk over i undergangen. Både =Oslo og Knutsens kronikk impliserer, i hvert fall slik jeg leser begge, at hjemløshet, kriminalitet og narkotikabruk er tilstander man ikke nødvendigvis skal ut av. Gjennom sitt rop om forståelse skaper man en oppfatning av narkotika som karrierevei.

Det er egentlig de små ting som starter slike refleksjoner. I forrige uke kom jeg ruslende over Egertorget etter å ha vært i et møte. Jeg kjøpte =Oslo av en selger (som naturligvis ikke hadde vekslepenger, og derfor fikk litt mer. Greit nok, men svært rutinert utført.) Siden bussen hjem går en gang i timen og hadde gått for fem minutter siden, tok jeg en kopp kaffe og leste bladet. Og den første setningen jeg tilfeldigvis så, var et intervju med en selger som sa at "det har aldri vært noen mann i dress som har kjøpt bladet av meg". Der satt jeg i dressen min, og tenkte at medmindre denne selgeren bevisst hadde holdt seg unna steder folk med dress frekventerer (og det er jo mulig), var det lite sannsynlig at dette stemte, rent statistisk.

En liten ting, men ettersom jeg fortsatte gjennom bladet, ble jeg nokså urolig. Bladet er nydelig, rent grafisk, men det som skrives bærer preg av menighetsbladene man får dettende ned i postkassen: En intern og selvforsterkende diskusjon hvor man overbeviser seg selv og andre at det valg man har tatt er riktige og bevisste. Som blad betraktet ville det aldri overlevd uten nettopp avlatsimplikasjonen, i hvert fall for kjøperne.

Og det er utmerket at uteliggere kan skaffe seg penger til livets opphold på en måte som styrker deres selvrespekt. Men skal den langsiktige legitimiteten for et slikt tiltak opprettholdes, må det enten stå på egne ben (innholdsmessig og finansielt) eller det må inngå i en plan for å få de folkene det gjelder ut av den situasjonen de er i.

Sosial utfrysing og kriminalitet som inntektskilde forsterker narkomanes vanskeligheter. Men narkotikamisbruk endrer en persons psyke (eller i alle fall adferd) slik at personen ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Om narkotikaen er symptom eller årsak, er egentlig ikke poenget når den er et faktum. Narkotikere (og alkoholikere eller, for den saks skyld, folk som lar en eller annen besettelse komme foran alt annet) blir selvsentrert – som så ofte nevnt av narkotikere selv, for en junkie har neste fix førsteprioriet, nærmest uansett. Det vil den ha selv om vi legaliserte narkotika. Det er normalt at man eksternaliserer sitt misbruk, eller karakterisererer det, post hoc, som en slags sosial protest. Da slipper man å ta ansvar for å ha begått et feilgrep.

Alt dette er meget menneskelig.

En annen sak er hva man gjør med det. Hverken Knutsen eller =Oslo har noen løsning på det store problemet, og mener heller ikke å ha det. Men man nøler ikke med å kritisere andres meninger og holdninger – uten at jeg helt forstår hva som er riktig retning.

For å ta et helt enkelt eksempel, fra Knutsens kronikk:

Med TV 2s kameraer rettet mot seg, bladde skipsreder John Fredriksen opp en tusenlapp og ga til en mann hvis livssituasjon tvinger ham til å tigge. Så sjekket han om kameraet fortsatt rullet, satte blikket på den tiggende og brautet: "Ta deg sammen, så kanskje blir det noe av deg til slutt!"

Jeg har aldri møtt Fredriksen, og så ikke innslaget, så jeg kan ikke bedømme hvordan det var ment, men rent ut fra teksten kan jeg ikke se hva som er så galt i Fredriksens replikk. Den kan leses som en oppfordring til  å komme seg tilbake til samfunnet igjen, og en respekt i at man tror mottakeren kan. Den kan jo sees som sårende, men ut fra hvilke kriterier? Eller mener Knutsen at narkotikaavhengighet ikke er resultatet av et valg, at det er uungåelig, gitt enkelte oppstartparametre, at man havner under Eika?

Litt klarhet hadde ikke skadet. Til å begynne med kunne jo Knutsen og =Oslo respondere på følgende oppgave: Tenk deg at du er manusforfatter til en ny norsk spillefilm, og skal skrive scenen "Tiggeren møter skipsrederen". Hvilken replikk bør skipsrederen komme med som gjør at han ikke blir fordømt av dem som ikke er skipsredere? Med et lite proviso: Den skal kunne ytes med troverdighet, være noe han vil kunne si ut fra overbevisning, ikke for å tekkes et publikum. Hvordan balansere mellom følelsesløs kynisme og poserende medfølelse, med andre ord. Godkjent av de som godkjenner denslags, i Aftenposten eller =Oslo.

Hvis dette skulle vise seg vanskelig, er det kanskje ikke bare fordommene mot narkomane som bør revurderes.

Oppdatering 31. januar: En sterkt forkortet versjon av dette innlegget, kalt "Med krav på respekt", ble trykket i Aftenposten.

Oppdatering 15. februar: Debatten er igang, her er en liten liste over artikler og annet materiale, se kommentarer under fra Arild Knutsen, Eirik Newth og andre.

• Portrettintervju av Arild Knutsen
• Askild Matre Aasarød, journalist i =Oslo: Basal medfølelse
• Knut Olav Åmås: "Tiggernes nye hierarki" (Aftenposten, ikke på nett men jeg tar sjansen på å legge ut en kopi)
• Statsadvokat Erik Førde Den gode(s) fiende, Aftenposten.

Jeg synes det er flott at debatten er igang, og viser til kommentarer under.