Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

SMS-debatter

En av ti unge har sendt SMS til TV-debatter, i følge en undersøkelse fra Berit Skog på NTNU. Det diskuteres ikke hvorfor, men jeg tror man skal være forsiktig med å tro at dette signaliserer mer samfunnsengasjement fra ungdommens side. En minst like viktig attraksjon ved å sende en SMS er å se sin melding på skjermen, som en bekreftelse på sin egen eksistens. Trur eg. Derimot er dette et lite signal til tradisjonelle medier om at ungdommen finnes et sted de ikke er – for eksempel på MySpace.com.

Forøvrig hørte jeg forleden en historie om en gjeng ungdommer på hjemmefest, som ringte inn en masse (stemme)meldinger til Standpunkt eller Tabloid eller noe lignende. Dette var meldinger hvor de uttrykte all verdens rare synspunkter som "Stå på, Carl Ivar", og de klarte det de ville – at alle lydkommentarene på slutten av sendingen var fra dem.

Fagseminar om realfag

Interessant fagseminar i går: Endel forutsigbare plattheter om at a) realfag er viktig, b) det mangler særlig ingeniører, og c) vi må gjøre noe med det (bare det ikke krever endringer som går ut over noe som tidligere er vedtatt.) Jeg merket meg dette:

  • Studenter ved Chalmers Tekniska Högskola har et genialt prosjekt kalt Headstart, hvor studenter hjelper gymnasiaster med matematikkleksene, og disse (etter en stund) hjelper elever i ungdomsskolen. Klart inspirerende.
  • NTNU har begynt med 5-årig Master-studium for lærere, utdanner hva som tilvarer gammeldagse lektorer, men de er foreløpig bare ca. 30 pr. år, og lønnsutsiktene er ikke gode.
  • Statoil og NHO hadde representanter som understreket behovet for realister, særlig ingeniører, og snakket mye om sin vilje til å fasilitere dette.

Selv snakket jeg mer personlig om hva jeg synes må gjøres (presentasjon i PDF-format her), her er konklusjonene:

Sett krav til elevene, og gi dem muligheter

  • Begynn med teoretisk og abstrakt matematikk allerede i småskolen.
  • Obligatorisk eksamen i matematikk for alle i 10. klasse. Hvert år.
  • Forby kalkulator før videregående.
  • Gjennomfør nasjonalt fritt skolevalg for almenlinjen videregående.

Begynn å behandle lærerne som kunnskapsmedarbeidere:

  • Innfør konkrete faglige resultatkrav, men la læringsprosessen være opp til læreren.
  • Start spesialisering av lærere allerede fra småskolen.
  • Skaff alle lærere bærbar PC (ny hvert 4. år), mobiltelefon, og bredbånd hjemme. Forvent at de kan bruke dem – og kutt ut det fjollete tilstedeværelsekravet som Kommuneforbundet forsøker å innføre.
  • Innfør bonusordninger og raskere lønnsopprykk for lærere som har (og som tilegner seg) realfagskunnskaper (Dette kan gjøres ved å "ta en Statoil", dvs. gi hjemmePC mot at den brukes til egenutvikling.)
  • Gjør noe – hva som helst – med realfagsundervisningen på lærerutdanningen
  • Bli kvitt de aller dårligste lærerne, de undergraver læreres autoritet og ødelegger elevenes motivasjon

Det som slo meg, var hvor lite næringslivet er tilstede. Et av mine hovedpoenger var at Norge ikke er en kunnskapsnasjon: Selv om Finn Bergesen sa at 85% av nasjonalformuen ligger i vår arbeidskraft, og at det er viktig at man investerer i den, står ikke innsatsen på noen måte i forhold til de store ordene som brukes ("realfagskrise"). Statoils representant, direktør Morten Loktu, var eneste firmarepresentant, resten var stort sett skolefolk. For eksempel nevnte Bergesen (uten å implisere at det var et høyt beløp) at en bedrift i Kristiansand betalte de ansatte 5000 kroner i finnerlønn for hver ingeniør de rekrutterte. Dette hadde kommet på Dagsrevyen, noe som jeg finner nokså underlig all den stund premien er adskillig mindre enn det en stillingsannonse i Aftenposten koster.

Mitt enkle forslag til å få litt fart på matematikketterspørselen var rett og slett å betale pengepremier – kr. 10000 til hver elev som får karakteren 5 i 3MX, 25000 til hver som får 6. Dette ville koste ca. 30 millioner på dagens nivå, opptil 50 millioner hvis man får en effekt ut av det. Hvis 5 store norske bedrifter går sammen om dette, vil det koste dem 10m hver – og hvis du mener dette er unorskt og dyrt, vit da at DnB NOR, for eksempel, brukte 70m til idrettssponsing i 1994.

Forslaget ble i alle fall hørt, og statsråden ga i alle fall uttrykk for at han verken kunne eller (tror jeg) ville stille seg i veien for noe slikt. Så får vi se, da…. 

Oppdatering 6. april: Julie, som hadde "mast seg med", gjør sin far stolt med et reflektert innlegg og gode notater, der hun også forklarer hvorfor den vakre tanken om at de flinke trekker de svake opp om ikke annet er moralsk uholdbar.

Detektivarbeid i praksis

Skup-prisen gikk til Aftenposten og NRK Brennpunkt. Jeg hadde stor glede av å lese metoderapportene (AftenpostenNRK 1NRK 2). Dette er faktisk, synes jeg, brukbare field research rapporter også for forskere (muligens med litt mer dokumentasjon rundt dokumentasjonsmetode). Og viser med all ønskelig tydelighet at ganske mye ikke kommer i avisen fordi det ikke kan dokumenteres.

Det er dette vi har en presse til. Velfortjent.

Ideologi som kategoriseringsimperativ

En av gledene ved å ha undervisningsfri (som jeg har dette semesteret, for første gang på ni år) er å kunne lese Morgenbladet med en kopp kaffe en fredag morgen, i stedet for å stresse avgårde til forelesningssal og veiledning. Jeg dysser ned min indre Weber ved å vise til at den tiden som går med til å lese avisen, er den tiden jeg ellers ville brukt til å stå i kø eller sitte på bussen, samt at bloggskriving med et nødrop muligens kan kalles faglig arbeid. Eller i alle fall avkobling.

Uansett, Morgenbladet er usedvanlig bra denne uken, ikke minst på grunn av Lasse Midtuns glimrende essay "Kommunismen som antihumanisme", en anmeldelse av tre nylig oversatte bøker om henholdsvis Lenin, Stalin og Mao. Anbefales for alle som ikke måtte skjønne hva som egentlig lå bak gymnaslærer Pedersen. Jeg leste deler av Mao-boken i USA i November, og fikk vel bekreftet det jeg ante etter å ha snakket med kinesere som levde gjennom kulturrevolusjonen.

En ting som slår meg den voldsomme trangen til kategorisering som gjennomstrømmer politisk debatt. Jeg var på et møte i Fritt Ord for litt siden, et nokså kjedelig møte om blogging og journalisme. En journalist fra Klassekampen sa mye rart, ikke minst understreket hun at en fare med blogger var at det var uklart hva slags ideologi som lå bak. Det skulle være viktig at man var medlem av en synlig gruppe eller tonet ideologi, slik at man visste hvor folk kom fra.

Etter mitt skjønn er jo dette stikk i strid med forutsetningen for all dialog: I en dialog skal man høre på argumentene i seg selv, uavhengig av hvem det er som fremsetter dem (innenfor rimelighetens grenser, i alle fall.) Og det er kanskje her ideologiene faller sammen: Man ønsker ikke å høre ubehagelige sannheter, fordi de krenker ens verdensbilde. Islamske og for den saks skyld kristne fundamentalister (som f.eks. biskopen i Oslo) ønsker ikke at fakta som strider med deres verdensoppfatning skal komme frem – og betegner derfor selve faktafremstillingen som et ideologisk angrep.

Den amerikanske (liberal-konservative, for all del) humoristen P. J. O’Rourke sier at forskjellen på ideologi og dialog er at ideologene aldri kaster ting – slik anti-semitter fortsetter å henvise til The Protocols of the Elders of Zion, for eksempel, eller new-age aper fortsetter å snakke om at vi bare bruker 10% av hjernen og derfor har uante mentale muligheter. Det faktum at disse tingene er avvist som henholdsvis fabrikasjon og tullprat spiller ingen rolle – man hører ikke kritikken selv om den er aldri så knusende, men avviser den ved å kategorisere motstanderen som tilhørende en gruppe som ikke har meningskraft.

Det klages mye over at ideologiene har mistet sin makt, at man ikke har "skikkelige" politiske diskusjoner lenger, at politikere er blitt administrerende direktører for sine land og ikke har handlingsrom. Jeg synes det er strålende – de fleste ideologier har en lei tendens til å trekke  i retning av tyrannier hvis de får slippe til. Anti-ideologi som ideologi er også farlig når den blir for ideologisk.

Nuvel, på tide å gjøre noe annet. Samt å fortsette å unngå kategorisering, unntatt muligens til Paul Fussells "category X".

Ikke bare et norsk problem

God artikkel i The Economist: Back to school, som sier at svaret på vanskelighetene ligger i Finland: Skaff bedre lærere og slipp dem fri. Basert på denne rapporten. Bjørn Vassnes har et godt innlegg i Dagbladet, om at det ikke er grunnlag for å si at norske elever er så mye bedre i andre dimensjoner.

(Og mens vi er igang, slipp elevene fri også. Så de kan velge hvilken skole de vil.) 

De lesende analfabeter

Sven Kærup Bjørneboe legger ikke fingrene imellom i Dagbladet, der han argumenterer for fullstendig frislipp i markedet i stedet for de store forlagenes fokus på det han kaller "de lesende analfabeter."

Et fantastisk uttrykk, og meget presist. Bare sjekk Dagens Næringslivs "På Nattbordet"-spalte. Så får vi heller bære over med at Dagbladet omskriver det til "de lesende alfabeter"…

(Via depesjer.no). 

Men er det dekning der?

BBC melder at folk ønsker å begraves med mobilen. Tror det er lurt å skifte over til kontantkort før begravelsen.

Seatguru er topp

SeatGuru logoFantastisk webside med nyttige tips når du skal ut og fly: SeatGuru.com. Utrolig at jeg ikke har funnet den før.

(Via Scoble via Darren Barefoot

Matematiske rekrutteringstiltak

Øystein DjupedalPå bakgrunn av mine skriverier om matematikk er jeg blitt invitert av Kunnskapsdepartementet til å holde et innlegg på et seminar om styrking av realfagene den 3. april. Seminaret åpnes av artianer og kunnskapsminister Øystein Djupedal, og mitt tema (som kommer rett etterpå) er Offensive tiltak for mer realfag blant ungdom, med undertittel "Et nytt og positivt perspektiv på hvordan gjøre noe med mangelen på motivasjon hos barn og unge."

Jeg har jo forsåvidt et utgangspunkt her og her, og har fordelen av å komme først, og av å kunne snakke personlig. Og jeg ønsker å gjøre noe litt mer enn bare å argumentere for enda flere studiepoeng, opptakskrav til studier, og utkastelse av lærere med for dårlig faglig grunnlag (eller enda høyere lønn til de som er bra).

Så jeg går og tenker om dagen – et aspekt er å forsøke å snu den grunnfestede norsk tanken om at mangel på kunnskap, særlig innenfor matematikk og teknologi, er demokratisk. Mangel på matematikk-kunnskap er som fedme: Du blir ikke et dårligere menneske av å ha det, men det er ikke noe å skryte av heller.

I alle fall – gode forslag, tips, ideer og ting som kan fremføres innenfor de 15 minutter jeg er tildelt mottas med takk! 

Hvis Niels Chr. Geelmuyden hadde hatt en blogg

NCGNiels Chr. Geelmuydens kronikk om livet som "utenfor"-forfatter i Norge, med beskrivelse av hvordan han har blitt "nullet" (ikke innkjøpt av bibliotekene) er ganske interessant, og har avkommet reaksjoner fra politikere, forlagsfolk og bloggere. Selv gakk jeg avsted og kjøpte "Ordskjelv", en samling av hans intervjuer av norske forfattere (så har han i alle fall oppnådd ett salg for kronikken sin.)

Boken er interessant av flere grunner. En ting er at norske forfattere, i alle fall slik de er fremstilt, er nokså selvopptatte og litt krampaktig annerledes. Det er morsomt å lese om hvordan han kvister Linn Ullmann ved å mer enn antyde at hun skriver halvbiografiske romaner tross sine moteriktige protester (den siste linjen er ganske morsom), eller når Arne Berggreen sier at "ingen under 40 forstår hvorfor man har fastprisordning for bøker", som det nok ligger en hel del sannhet i. Men jeg har litt vondt for å skjønne hvorfor Niels Chr. Geelmuyden er så forhatt som han sier at han er – disse intervjuene er ironiske og personlige, men norske forfattere må være usedvanlig tynnskinnet for å bli fornærmet av dette.

Les videre

Cerebrale thrillere

MementoEn av fordelene med å ha tenåringer i huset, er at de eksponerer en for kulturytringer man ellers ikke kommer i kontakt med. Hvilket altså var en faktor da jeg i går etter en lang dag ved tastaturet satte meg til med Memento. Dette er en thriller om en mann uten korttidshukommelse, som lever tilværelsen baklengs, og noterer ting han må huske – som folks navn og om han kan stole på dem eller ikke – på papirlapper, polaroidbilder, og ikke minst på sin egen kropp.

Filmen er intelligent – som en av mine døtre sa, du kan ikke sovne til den, for da mister du tråden – og du finner ikke løsningen i første omgang. I hvert fall ikke jeg. Anbefales.

The Usual SuspectsEn annen film av samme type er The Usual Suspects, en historie om en forbrytergjeng styrt av en usynlig og uhyre mektig bakmann med navnet Kayser Soze, også en film som fortelles delvis baklengs, og som har et meget overraskende sluttpoeng. Fikk den i presang av noen venner i USA som absolutt ikke ser på høylydte thrillere, men de sa jeg skulle gi den en sjanse, og den er en av mine favoritter.

Hvilket leder meg til å spørre – finnes det andre filmer, særlig thrillers, av denne typen og kvaliteten? (Tenker i farten på The Sting, men det er vel ikke egentlig en thriller, mer en komedie.) Kravet er at tilskueren må følge med, at det finnes overraskende poenger men at man skal ha en sjanse til å forstå dem på forhånd, at den er sannsynlig (eller i hvert fall plausibel), og at man ikke tyr til kunstgrep hva gjelder løsningen. Det betyr ikke at alt trenger å være naturalistisk, bare premissene er lagt på forhånd: En glimrende film som Groundhog Day (en virkelig favoritt) hander om en mann som våkner opp til den samme dagen hver morgen, og forsøker en rekke strategier for å komme seg gjennom den.

Uansett – den intelligente thrilleren, finnes den? Forslag mottas med takk!

Førstemann som sier The Matrix blir hengt ut til spott og spe….

Automatisk redaktøransvar?

Amazon har fått klager fra folk som er for fri abort, (NYT, registrering nødvendig) etter at noen har funnet at man stort sett får bøker som er imot abort opp. I tillegg slår søkemotoren deres inn og spør om man ikke egentlig mente å søke etter ordet "adoption" heller enn "abortion".

Saken reiser interessante spørsmål: Har man redaktøransvar når koblingen mellom begreper er drevet av folks søkevaner, som man ikke kan stilles til ansvar for (eller i alle fall ikke har kontroll over.) En ting er å manipulere søkeresultat, men hva hvis resultatet ikke er manipulert (verken av verten eller kundene) men rett og slett et resultat av folks fordommer?

Skal bli spennende å se, ettersom søkemotorer blir vanligere og firmaene begynner å dele søkemønstre.

(Via John Battelle

Liten layout-endring

Liten layout-endring: Fra tre til to kolonner, med postene enkeltvis til venstre. Hensikten er å gjøre bloggen mer lesbar på mindre skjermer (derfor to kolonner i stedet for tre) og over mobiltelefon (slik at enkeltpostene er det som kommer opp først). Testet med Opera Mini, som fungerer utmerket på min Sony Ericsson P910.

Svett av å jobbe….

Fra Brad Feld, venture capitalist (som jeg ikke har noe norsk ord for) kommer et originalt oppsett for en arbeidsplass kalt en Treadputer – en kombinasjon av treningsmaskin og arbeidsstasjon.

Hvilket fikk meg til å tenke på det ikke altfor gamle ordtaket: "Hvis en togstasjon er et sted toget stopper, hva er da en arbeidsstasjon?" 

Threadputer 

Geelmuyden og fremtiden

Jeg hadde tenkt å kommentere Niels Chr. Geelmuydens kronikk i Aftenposten, som ikke er hyggelig lesing for kulturpolitikere og forlagsfolk. Ikke den heller. Men Andreas Andersen kom meg i forkjøpet.

La meg i stedet sitere et lite vers av W.H. Auden:

    Let us honor if we can
    The vertical man
    Though we value none
    But the horizontal one.
           (Epigraph for Poems, 1930)

Og la det være min hypotese for hva som kommer til å skje fremover.

P.S.: Vattnisser er et ord jeg ikke har støtt på før. At Trond Giske får støtte fra Sæmund Fiskvik i samme Aftenpost sier i alle fall noe om hva slags innvirkning slike har på kulturens rammebetingelser.

Kinakålen ut av kinarestaurantene

Tor Andre har en oppfordring til folkeaksjon for skikkelig kinamat i Norge, og jeg kan bare erklære meg hjertens enig, etter å ha storkost meg med kinesisk og aseatisk mat i Boston, San Francisco, London og selvfølgelig Kina. Jeg tror hans teori om tidlig 80-talls billigmat tilpasset nordmenn og deretter manglende utvikling, men hvis du har litt romsligere budsjett, finnes jo Dinner i Stortingsgaten.

Men det jeg virkelig savner, er aseatiske lunsjrestauranter, gjerne små familiesteder med tilhørende utkjøring. Et års tid hadde jeg kontor utenfor MIT på Kendall Square i Cambridge. Hver lunsj kom en meget sliten kassebil med luke på siden fra restauranten Poppa & Goose, et respatexsted med utrolig vietnamesisk og kinesisk mat. Jeg pleide å spise Pad Thai for $3,50, med små reker, risnudler og sprø grønnsaker – og en spiseskje peanøttsaus nede i hjørnet. Fantastisk. Men så sto det som regel en 20-30 mennesker i kø foran akkurat denne bilen – som forøvrig hadde egen Internett-side tidlig i 1995 (takket være takknemlige MIT-studenter).

Skikkelige kinarestauranter selger lite alkohol, har spisepinner, og kinesiske tegn på menyen. Og ingen "Fortune Cookies". Finnes de i Oslo?

Statistikken biter tilbake

Malcolm Gladwell har en morsom liten filosofering om pitbull-hunder. Som en av kommentatorene sier: Problemet er vel snarere at man har ustabilt aggressive eiere men stabilt aggressive hunder.

Måleproblemet – utvalgsskjevhet – er imidlertid høyst reellt. Minner om den klassiske historien om kulehullene i bombefly under annen verdenskrig:

Statistician Abraham Wald’s research on where to put extra armor on warplanes during World War II is a wonderful example. The British and U.S. air forces were concerned because many of their planes were being shot down. They wanted to use more armor, but were not quite sure where to put it. Wald put a mark on every bullet hole in the airplanes that returned from battle. He found that two major sections of the fuselage — one between the wings and the other between the tails — had far fewer bullet holes. He decided to put the armor in these places, where he saw fewer, not more, holes. Why? Because it stood to reason that the planes were hit randomly. The planes he analyzed had not been shot down! So it was the holes he wasn’t seeing — in the planes that weren’t returning — that needed extra protection.

Retorisk tastetrøbbel

Det er ikke så ofte vi har skikkelige lekkasjer i Norge, i hvert fall ikke av den sorten som havner i mediene i uredigert form. Jens Kjeldsen’s debattstrateginotat til AP er et unntak – ikke bare opptrådte Kjeldsen som nøytral kommentator etter debatten, men hans notat ble tydeligvis feilsendt til en Fr.P.-mann fordi noen glemte tre små bokstaver i epostadressen.

Det jeg beundrer, er Kjeldsens kommersialiseringsevne – eller, siden vi ikke vet hva han fikk betalt, hans evne til å bli hørt i mange sammenhenger. Ikke bare selger han en artikkel fra 2002 som en konsulentrapport (riktignok etter å ha gjort den mer tilgjengelig i form av 5 retoriske påbud og 3 forbud), men han klarer også å selge seg som kommentator til NRK. Neste skritt regner jeg med er å gå til Fr.P. og gi dem råd om hvordan de skal modernisere sin retoriske strategi, nå som den ligger åpen for allverden.

I en akademisk virkelighet preget av kommersialiseringsproblemer er jo dette forbilledlig. Og ved å legge rapporten ut for alle og enhver (siden hans navn ikke står på den, er jo copyright noe han ikke kan kreve) slipper man jo også, meget tidsriktig, informasjonen fri. Dette er jo storveies – personlig synes jeg både Høyre og Venstre kan ha vel så meget nytte av å lese denne rapporten som Ap.

Og så kan helgen begynne. Det eneste var at jeg ikke helt fikk med meg politikken i dette. Hvilke saker snakket de egentlig om i denne debatten?

MinSide på vei, men langsomt

Minside logoEirik har skrevet et lite referat, så jeg har ikke så mye å legge til fra PFs møte om eNorge, men var i alle fall gledelig overrasket over den nye fornyelsesministeren, som var mye mer kunnskapsrik og dynamisk enn fryktet.

Det mest spennende panelinnlegget kom fra Eilert Hanoa, som påpekte at man faktisk må fortelle ikke bare hva som kommer på Minside når den foreligger (Per Morten Hoff er mer kritisk her), men også litt mer langsiktige visjoner – hva kommer i fase to (sannsynligvis kommuneNorge) og fase tre (resten av statsetatene). Da kan man som kunde ta en beslutning om man skal være der basert ikke bare på de relativt få tjenestene som finnes med en gang, men også ut fra fremtidige forventninger. (Dette er profesjonell softwaremarkedsføring og tar hensyn til det som så fint kalles nettverkseffekter.)

Eirik var livlig, som vanlig, og påpekte bibliotekenes rolle i dette. Og jeg hørte noen hjertesukk fra forsamlingen som etterlyste litt mer langsiktighet – vi har offentlige servicekontor som kan hjelpe de som trenger hjelp til å endre ting via Minside.no (eller, på nynorsk, MiSide.no).

Men det var mindre "tenk på alle de som ikke kan" tenkning enn før, så det er altså litt fremgang å spore. Me skal koma, um inkje so brått….