Michael Tamelander og Niklas Zetterling: D-Dagen: Den allierte invasjonen i Normandie 1944. spartacus 2004.

Denne fremstillingen av invasjonen i Normandie skiller seg lite i sak fra f.eks. Ambrose’s versjon (som dannet grunnlag for TV-serien Band of Brothers og filmen Saving Private Ryan, bortsett fra at den fremhever et faktum som historien (som naturlig nok skrives av seierherrene) har underslått, nemlig at den tyske krigsmakten viste seg kvalitativt bedre enn de allierte – som først og fremst seiret i kraft av sin tallmessige og materielle overtak. Tamelander og Zetterling tilskriver dette ledelsesstrukturen og den desentraliserte myndigheten i den tyske hæren, som på mange måter var mye mer moderne enn amerikanerne, engelskmennene, og særlig russerne. Amerikanerne og engelskmennene holdt seg i større grad til planen, mens tysk befal improviserte og tok initiativ fordi det ble forventet av dem. En annen faktor som gjorde invasjonen vanskelig for de allierte var at tyskerne hadde mye bedre stridsvogner og panservernvåpen. Av den grunn brukte de allierte i stedet artilleri og flyvåpen, og "bombarderte seg frem".

Jeg leste denne i norsk oversettelse, og den skjemmes av endel trykkfeil, særlig mot slutten. En vedvarende irritasjon med denne typen bøker er fraværet av detaljerte kart – antakelig er historikerne så inne i situasjon og geografi at de mener det meste fremgår av teksten. De kartene som følger med, er lite detaljerte og mangler stedsnavn og andre referanser som brukes i teksten.

Utover det, en nøktern, men relativt fyldig fremstilling av invasjonen. 

En av gledene ved å ha undervisningsfri (som jeg har dette semesteret, for første gang på ni år) er å kunne lese Morgenbladet med en kopp kaffe en fredag morgen, i stedet for å stresse avgårde til forelesningssal og veiledning. Jeg dysser ned min indre Weber ved å vise til at den tiden som går med til å lese avisen, er den tiden jeg ellers ville brukt til å stå i kø eller sitte på bussen, samt at bloggskriving med et nødrop muligens kan kalles faglig arbeid. Eller i alle fall avkobling.

Uansett, Morgenbladet er usedvanlig bra denne uken, ikke minst på grunn av Lasse Midtuns glimrende essay "Kommunismen som antihumanisme", en anmeldelse av tre nylig oversatte bøker om henholdsvis Lenin, Stalin og Mao. Anbefales for alle som ikke måtte skjønne hva som egentlig lå bak gymnaslærer Pedersen. Jeg leste deler av Mao-boken i USA i November, og fikk vel bekreftet det jeg ante etter å ha snakket med kinesere som levde gjennom kulturrevolusjonen.

En ting som slår meg den voldsomme trangen til kategorisering som gjennomstrømmer politisk debatt. Jeg var på et møte i Fritt Ord for litt siden, et nokså kjedelig møte om blogging og journalisme. En journalist fra Klassekampen sa mye rart, ikke minst understreket hun at en fare med blogger var at det var uklart hva slags ideologi som lå bak. Det skulle være viktig at man var medlem av en synlig gruppe eller tonet ideologi, slik at man visste hvor folk kom fra.

Etter mitt skjønn er jo dette stikk i strid med forutsetningen for all dialog: I en dialog skal man høre på argumentene i seg selv, uavhengig av hvem det er som fremsetter dem (innenfor rimelighetens grenser, i alle fall.) Og det er kanskje her ideologiene faller sammen: Man ønsker ikke å høre ubehagelige sannheter, fordi de krenker ens verdensbilde. Islamske og for den saks skyld kristne fundamentalister (som f.eks. biskopen i Oslo) ønsker ikke at fakta som strider med deres verdensoppfatning skal komme frem – og betegner derfor selve faktafremstillingen som et ideologisk angrep.

Den amerikanske (liberal-konservative, for all del) humoristen P. J. O’Rourke sier at forskjellen på ideologi og dialog er at ideologene aldri kaster ting – slik anti-semitter fortsetter å henvise til The Protocols of the Elders of Zion, for eksempel, eller new-age aper fortsetter å snakke om at vi bare bruker 10% av hjernen og derfor har uante mentale muligheter. Det faktum at disse tingene er avvist som henholdsvis fabrikasjon og tullprat spiller ingen rolle – man hører ikke kritikken selv om den er aldri så knusende, men avviser den ved å kategorisere motstanderen som tilhørende en gruppe som ikke har meningskraft.

Det klages mye over at ideologiene har mistet sin makt, at man ikke har "skikkelige" politiske diskusjoner lenger, at politikere er blitt administrerende direktører for sine land og ikke har handlingsrom. Jeg synes det er strålende – de fleste ideologier har en lei tendens til å trekke  i retning av tyrannier hvis de får slippe til. Anti-ideologi som ideologi er også farlig når den blir for ideologisk.

Nuvel, på tide å gjøre noe annet. Samt å fortsette å unngå kategorisering, unntatt muligens til Paul Fussells "category X".

Sven Kærup Bjørneboe legger ikke fingrene imellom i Dagbladet, der han argumenterer for fullstendig frislipp i markedet i stedet for de store forlagenes fokus på det han kaller "de lesende analfabeter."

Et fantastisk uttrykk, og meget presist. Bare sjekk Dagens Næringslivs "På Nattbordet"-spalte. Så får vi heller bære over med at Dagbladet omskriver det til "de lesende alfabeter"…

(Via depesjer.no).