Idag var jeg på gjenbruksstasjonen – det moderne ordet for søppelfyllingen. Etter en bomtur til Brobekk (som ikke lenger tar hageavfall) kom jeg meg ut til Grønmo, hvor jeg etter en halv time i kø slapp inn for å kvitte meg med 4 kubikkmeter kvist og gamle juletrær. En hyggelig kar kom og hjalp meg med å lempe av hengeren – og det viste seg at han egentlig var elektriker, men var assistent på Grønmo som en dugnadsinnsats for et idrettslag.

Og jeg begynte å lure litt. For det første er jeg litt usikker på hvor miljøvennlig (for ikke å snakke om samfunnsøkonomisk) det er at masse små privatbiler kjører til gjenbruksstasjonen og står i kø i evigheter med hver sin lille tilhenger. For det andre, gitt en elektrikers (og de fleste andres) timelønn, hva i all verden er poenget (bortsett fra skattefriheten) med å bruke en slik person til å lempe kvist?

Da jeg bodde i Arlington, Massachusetts (en forstad til Boston med drøyt 40,000 innbyggere) lærte jeg meg å sette pris på den tradisjonelle amerikanske måte å forholde seg til søppel på, som enkelt forklart gikk ut på følgende: "Trash day" var en fast ukedag (for oss var det tirsdager). Kvelden før "trash day" satte man ut søppelet på fortauet, og så kom søplemannen og tok det med seg. Alt sammen, inklusive møbler, hvitevarer, papir til gjenvinning (papir, glass, plastflasker og metall ble sortert ut i en egen boks.) Man kjøpte de søplebøttene man trengte på jernvarehandelen, og ryddet dem inn igjen når søplemannen var ferdig.

Hva så med gjenbruk? Boston-området har massevis av studenter og andre med lite penger og behov for møbler og husgeråd – og det var både sosialt akseptert og ganske moro å rusle rundt mandag kveld og se hva folk hadde satt ut som kunne brukes. Endel kjørte rundt med sin pickup truck og levde av å finne ting og selge dem, men det var fritt frem for amatører. Jeg var fattig student og skaffet meg blant annet et salongbord og en morsom, tradisjonell skolepult (med stol og pult satt sammen, i stål). Sistnevnte var såpass spesiell at vi tok den med tilbake til Norge.

Da vi skulle flytte hjem til Norge, tømte vi kjelleren for seks års akkumulert skrot og gamle møbler. Det ble en haug ca. 12 meter lang og 150 cm høy, som fylte mesteparten av fortauet utenfor huset. Da søplebilen kom, var det ingen sure miner, bare en sjåfør som gikk på radioen og mumlet noe om at det trengtes en bil til på denne ruten idag. I Norge har jeg opplevd at søplemannen ikke tar med en enkelt bærepose søppel fordi den reglementerte søppelsekken var full.

Tenk om det kunne være så enkelt: Sett ut søppelet, ta det du trenger, ferdig med det….

Becker og Posner har en interessant analyse av sammenhengen mellom kultur og økonomi – Posner fokuserer på kultur som vane, mens Becker legger til økonomiske sammenhenger. De skriver mye om Frankrike, inkludert hvert sitt innlegg om sammenhengen mellom kultur og arbeidsløshet.

Grunnen til at jeg tenker endel over dette, er at jeg skriver på et innlegg om Norge som kunnskapsnasjon – om vi er det (vi er jo en skipsfartsnasjon og en vintersportnasjon), og hva dette i så fall innebærer. Foreløpig er konklusjonen nokså klar – noen kunnskapsnasjon er vi ikke. Men hva ville vært indikasjonene, hvis vi hadde vært det? 

Det kompromissløse bryggeriet nøgne ø, som jeg tidligere har skrevet om og hvis produkter jeg gjerne anbefaler, er i ferd med å gå fra meget avansert hobby til skikkelig bedrift. I helgen var jeg nede i Grimstad og fikk blant annet en omvisning i de nye produksjonslokalene (rettere sagt: Jeg ble, ikke på noen måte uvillig, rekruttert til å henge opp en vask og en garasjegardin). Tore Nybø og hans kumpaner har nå innstallert bryggeriutstyr (innkjøpt fra mange steder i verden) i et gammelt kraftverk på Rygene mellom Grimstad og Arendal. Produksjonskapasiteten er tidoblet, noe som betyr mer nøgne ø i butikken, begynnende eksport til USA, og ikke minst nye sorter (Tore mener de nå er oppe i 18).

Siste versjon er Imperial Brown Ale, en sort som bare brygges et annet sted i verden, nemlig i Seattle. I tillegg kan man nå ta imot besøk for beskuelse av bryggeriet og prøvesmaking, og firmaet har fått skikkelige kontorer, nok lagerplass – og en bygning man virkelig kan være bekjent av.

Imperial Brown Ale har blitt testet på en skikkelig ølhund, som konkluderte med at det er en mørk men likevel lett ølsort, humle nok for et skikkelig "hophead":

En av ti unge har sendt SMS til TV-debatter, i følge en undersøkelse fra Berit Skog på NTNU. Det diskuteres ikke hvorfor, men jeg tror man skal være forsiktig med å tro at dette signaliserer mer samfunnsengasjement fra ungdommens side. En minst like viktig attraksjon ved å sende en SMS er å se sin melding på skjermen, som en bekreftelse på sin egen eksistens. Trur eg. Derimot er dette et lite signal til tradisjonelle medier om at ungdommen finnes et sted de ikke er – for eksempel på MySpace.com.

Forøvrig hørte jeg forleden en historie om en gjeng ungdommer på hjemmefest, som ringte inn en masse (stemme)meldinger til Standpunkt eller Tabloid eller noe lignende. Dette var meldinger hvor de uttrykte all verdens rare synspunkter som "Stå på, Carl Ivar", og de klarte det de ville – at alle lydkommentarene på slutten av sendingen var fra dem.