Forfatterarkiv: Espen

Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

VG til bikkja

Postet den av

Paal Lykkja sendte meg en peker til denne festlige artikkelen (fra 2002) om norske aviser av den allestedsnærværende Hans Magnus Enzenberger (se forøvrig glimrende intervju i Aftenposten). Noen utdrag:

Lesning av VG er velegnet for folk med lesevansker. […]

… det som skiller Dagbladet fra andre boulevardaviser, er den hardnakkede illusjonen at man er litt bedre. […]

I den norske medieverden gjør som kjent Aftenposten krav på å være den ledende meningsavis. Om man liker det eller ikke: Man må innrømme at dét er riktig. [….] om den ikke med liv og sjel hadde hengt fast i det samme verdensbildet som alle norske medier deler. I dette perspektivet skrumper ikke bare alle de andre fire verdensdelene sammen til noe som ikke er større enn en hasselnøtt. Resten av Europa regnes også som et ørlite vedheng til et stort rike som heter Norge. […]

Dagens Næringsliv er sannsynligvis den eneste økonomiavis i verden som har holdt stand mot globaliseringen. […]

… en avis som Klassekampen er bare mulig i Norge. For hvor mye den enn anstrenger seg for å argumentere politisk, er moralen til syvende og sist den klippe den bygger på. Bortsett fra Osservatore Romano, dagsavisen som utkommer i Vatikanstaten, finnes det vel ingen redaksjon i verden som føler seg så skråsikker på å vite hva som er godt og hva som er ondt. […]

Den som ser seg rundt i Norge, må nemlig konstatere at befolkningens intelligens ikke på noen måte har tatt skade, og at pressen ikke engang har klart å ødelegge folks kunnskap om verden. Som før er folk godt informert, er i stand til å diskutere og i høy grad interessert i verden utenfor. Derfor må man trekke en konklusjon som bare et fåtall medieteoretikere vil like: Pressens makt og dens innflytelse på folks mentalitet blir tydeligvis overvurdert.

Musikalsk slektskap

Postet den av

The Division Bell coverAvansert teknologi for informasjonssøk kan gjøre at man oppdager sammenhenger man ikke visste eksisterte.

På Pandora har jeg opprettet en kanal jeg kaller U2 Radio, basert på U2s "Still haven’t found what I’m looking for". Etterhvert som Pandora foreslår nye låter med sammen oppbygning, finner jeg slektskap mellom band jeg ikke har tenkt over – for eksempel hører jeg akkurat nå på Pink Floyds "Take it back" fra The Division Bell, og det er helt tydelig at U2 har hørt endel på dem i sin ungdom. Eller kanskje det er omvendt – Pink Floyd laget dette albumet i 1994, med redusert besetning, og hadde nok hørt U2 på det tidspunktet.

OK, sikkert noe alle musikkeksperter forlengst har hørt og kommentert, men for meg var det i alle fall en liten overraskelse…

Og det var den illusjonen…..

Postet den av

Ser ut til at de fleste "tumble-lock" (det vil si den vanlige sorten) låser kan åpnes nokså enkelt. Selv klarer jeg å dirke opp en vanlig dørlås med en ståltråd og en skrutrekker, men en "bump key" er jo adskillig mer effektivt…..

Jeg ser for meg et sterkt voksende marked for elektroniske låser, som så blir crackernes neste mål, med innovasjoner som ombygde mobiltelefoner som kan låse opp Bluetooth-låser og så videre. Gøy.

Her er videoen direkte:

(Via BoingBoing)

Bilder, skandaler og Gaarder

Postet den av

Qana rescue - reutersJeg skal ikke synse i debatten om Gaarders kronikk, for jeg vet ikke nok om Midt-Østen. Jeg får nøye meg med å vise til Jan Olav Egeland i Dagbladet.

Men en interessant sak kommer i kjølvannet av denne kronikken, nemlig at Adnan Hajj, fotografen som tok bildet til venstre, som illustrerte Gaarders kronikk, har fått sparken av Reuters for å ha tuklet med noen andre bilder for å få bombeskader til å se verre ut enn de er.

Bildet av hjelpearbeideren som bærer et dødt barn ut av ruinene ser også ut til å være om ikke iscenesatt, så i hvert fall utnyttet i større grad enn kan synes tilbørlig, i hvert fall i følge denne siden. Oppdatering 13. august: Dette kan like gjerne skyldes kulturforskjeller, se denne artikkelen i Dagbladet og kommentar fra Trond.

Mannen som oppdaget tuklingen var forøvrig Charles Johnson med bloggen Little Green Footballs, som avslørte de falske Bush-memoene for noen år siden. Han er på ingen måte en nøytral observatør, men sterkt pro-Israelsk, men bevisene for manipulering er sterke.

Nå er jo bombeangrepene i Qana og andre steder forferdelige nok, både i menneskelige og materielle termer, uten at det burde være nødvendig å pynte på situasjonen. Reuters får i alle fall juling i pressen, og det viser seg nok en gang at i en krig er det alltid sannheten som dør først:

Reuters pictures cartoon

 

Å vurdere bøker etter omslaget

Postet den av

Syphilia Morgenstierne leser og liderSyphilia Morgenstiernes kronikk i Aftenposten idag er en klassiker: Hun slakter innkjøpsordningen etter at hun har lest gjennom en fjerdedel av årets innkjøpte romaner og funnet at mange av dem ikke er romaner (men kalt det for å bli kjøpt inn) og mange av dem er så dårlige at det ikke ser ut til at noen har lest dem. Dessverre later det også til at denne mengden søppel kveler de få gode romaner som gis ut, enten ved at leserne ikke finner dem, eller ved at uavhengige forlag presses ut til fordel for de store.

Kronikken hennes minner meg om et lignende slakt for noen år siden: Nobelprisvinneren Richard Feynman havnet i en komité som skulle vurdere skolebøker i naturvitenskap for skolene i California. Til forskjell fra de andre komité-medlemmene, satte han seg ned og leste alle bøkene, og fant at de var elendige, alle sammen. Han fant også ut at noen av bøkene ikke hadde tekst – bare blanke sider – fordi de ikke var ferdig ennå. Allikevel hadde noen av komité-medlemmene gitt disse bøkene gode vurderinger, basert på brosjyrer om hva de skulle inneholde, eller rett og slett ingenting. Som Syphilia, skrev han om sine opplevelser (inkludert å bli tilbudt prostituerte av et av forlagenes selgere) i et essay som har blitt en klassiker.

Men heller ikke Californias innkjøpsordning ble endret.

Man kan dreie en debatt ved å ta tak i fakta, og det skal bli interessant å se hva Syphilias skjema avstedkommer. Jeg regner med en dundrende taushet, for jeg har ikke hørt protester fra noen av de forfatterne hun slakter ennå. Kanskje hun burde gå et hakk lenger, og liste navnet på forlagskonsulenten, ikke bare forlaget, i sitt skjema…

Utdanning, ikke oppbevaring

Postet den av

Nok en kronikk i Aftenposten, denne gangen om vårt vanskelige forhold til differensiert utdanning. Gjengitt med lenker og litt annen språkføring herunder.

Denne var vanskelig å skrive – ikke fordi selve konklusjonene er så vanskelige å trekke, men fordi den rører ved grunnholdninger i det norske folk. Dette er en kronikk alle er enig i helt til deres eget barn ikke kommer inn på den lokale skolen. Jeg har allerede fått kommentarer som sier at «flinke barn» ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig.

Akk ja.

Les videre →

Skammen ved å være kronikkskribent

Postet den av

Hjorthen leverer det definitive svar på Nina Karin Monsens kronikk i Aftenposten – en kronikk jeg ikke skjønner, uansett hvor mye jeg vrir og vender på den. Men så er jeg ikke filosof. Ei heller klarer jeg å bestemme meg for hva som er riktig i spørsmålet som startet debatten, nemlig om man skal kriminalisere horekunder eller ikke.

Terapi, sier Nina Karin Monsen. Hjorthen lager den selv. Utmerket. Som kronikkskribent må jeg skjerpe meg (og kanskje skamme meg?).

Oppdatering 29 juli: Her ble det litt debatt i sommervarmen – Tor Andre mener Hjorthen og jeg er for slappe når vi henholdsvis latterliggjør og avviser Nina Karin Monsens kronikk. Jeg er litt redd for å gå i selvhøytidelighetsfellen her – er ikke vant til at mine meninger tillegges vekt, og det er agurktid – men jeg har faktisk skrevet om noe av det samme som NKM tidligere: Folk som velger å stå utenfor samfunnet har på et eller annet tidspunkt har tatt et valg, og man skal være forsiktig med å legitimisere en fornedrende situasjon som en "livsstil" (eller som et yrke). Debatten etter "narkotika som livsstil" ble interessant, syntes jeg selv i alle fall, og jeg lærte av den.

Hva gjelder Monsens kronikk, la meg sitere Hjorthen, siden jeg ikke klarer å si det bedre selv:

[…] problemet med Monsens artikkel er at hun rører det hele sammen til en udefinerbar suppe med ingredienser som narssisime, dødsdrift, skam og hva det innebærer å være et voksent menneske. Kronikken er gjennomsyret av en moralisme så kjølig at jeg måtte gå og ta på meg en tjukk genser før jeg leste hele, og det virker som om det er fryktelig langt fra Monsens elfenbenstårn til Skippergata. […]

Jeg finner det ellers forholdsvis meningsløst å diskutere om prostituerte har fri vilje, muligens fordi jeg ikke har særlig tro på den såkalte frie vilje i utgangspunktet. Den er nok fin til å velge mellom brunost eller marmelade på brødskiva, men i de avgjørende situasjonene, de som staker ut kursen for våre liv, så blir det så mange forutsetninger som spiller inn at det ikke er alle som klarer å ta de riktige valg. Selv ikke om man faktisk vet hva det riktige valg er.

Jeg er dessuten temmelig lei av diskusjonen om hvorvidt prostituerte er ofre eller om de er sterke kvinner. Jeg tror at prostituerte er individer og at det finnes tusen forskjellige historier om hvorfor de har blitt prostituerte. […] jeg tror at de aller fleste prostituerte ville valgt annerledes hvis de hadde hatt reelle muligheter til det.

Mitt problem med Monsens kronikk ligger i at den ikke gjør noe forsøk på å vise vei ut av uføret, bortsett fra et pussig forslag om terapi for prostituerte og deres kunder. Jeg har litt vanskelig for å se verdien av forelesninger om narsissisme og dødsdrift for en innsmuglet nigeriansk tenåring eller en møkkfull, overvektig og seksuelt frustrert norsk 50-åring. Muligens vill Aylar Lie eller en yngre kunde som ser prostituerte som et alternativ til følelsesmessige forhold være bedre kandidater, men jeg har litt vondt for å se hvordan dette skal gjøres i praksis.

Et annet problem med kronikken er at den ikke trekker grenser mellom hva som er legitime valg og hva som er moralsk fordømmelig. Er før nevnte Aylar Lie ("glamour-modell" med innvandrerbakgrunn) å fordømme? Det er helt sikkert folk i hennes familie som ikke setter pris på at hun vasker biler i stringtanga i Dagbladet.

Selv foreleser jeg på BI, et valg som jeg vet enkelte i min familie hadde problemer med. Sikkert en form for selvskading. Betalt får jeg også.

I enkelte sammenhenger er latterliggjøring – reductio ad absurdum – eller skuldertrekk en legitim argumentasjonsteknikk. Dette er en av dem.

Vigeland vinner…

Postet den av

Mann med litt for mange barn (av Vigeland) 

Denne siden med snåle statuer og skulpturer fra hele verden har Vigeland på topp (faktisk en av mine favoritter i hele Frognerparken.)

(Via Boingboing.) 

Spaltisteri

Postet den av

N24.no ringte og lurte på om jeg ville skrive en spalte for dem en gang i blant – første installasjon er her: Lange haler og lite utvalg.

Konservative sangtekster

Postet den av

Morsom diskusjon på Crooked Timber om hvorfor det er så få sanger om Internett. Det finnes som kjent intet så konservativt som sangtekstforfattere – der går det i lengsel etter det trygge og kjente, og det inkluderer ikke Google og Microsoft Word. Men innlegget og de mange kommentarene understreker hvor preget vi er av gammel teknologi.

Først kommer teknologien, så bruken, så lovreglene (hvis lovreglene kommer for tidlig, får man pussige utslag, som huskes godt.) Så kommer sangtekstene.

Dette betyr at vi kommer til å få nostalgiske sangtekster om hvordan bloggen til den utkårede har gått i 404 sånn omtrent i 2020. I mellomtiden får vi klare oss med biler og fremfor alt tog (mens jeg skriver dette, spilller Pandora tilfeldigvis "Electric" med Tristan Prettyman i bakgrunnen, den mest fremtredende linjen er "I’m on that train".)

Anomie, skrev Durkheim. Akk så fasjonabelt. 

Politikerprivilegier

Postet den av

Kollega Tor Bang har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om årsaker til politikerforakt, og hvordan endel politikeres fordelsbehandling av seg selv kan føre til en situasjon hvor folk blir oppgitt og stemmer på den minst dårlige polikeren. Han har samlet en rekke eksempler, selv om det skal litt til å komme opp mot Brustad og Solheims køhopp med spagat eller Fremskrittspartiets lille reptilfond.

Temaet er alvorlig – personlig synes jeg heller vi får betale politikerne skikkelig, og så får de bruke pengene sine som de vil. Mystiske ekstratillegg virker alltid suspekt. Men det er bekymringsverdig at litt for mange politikere virker litt for underkvalifisert, enten det nå er utdannelse eller arbeidserfaring.

Svart og hvitt

Postet den av

Audun Lysbakken, stortingsrepresentant, vil legge ned svartebørsen.

Jeg er litt i tvil om det faktisk lar seg gjøre. Markeder er ikke noe man bevisst organiserer, de har en tendens til å oppstå der det finnes kjøpere og selgere. Forbyr man et åpent svartebørsmarked på konsertbilletter og lignende, vil markedet gå under jorden, eller flytte seg til andre deler av leveransekjeden – som f.eks. at man får folk som står i kø mot betaling. Den totale andelen svartebørssalg vil nok gå noe ned, rett og slett fordi transaksjonskostnadene, inkludert risikoen blir noe større. Men det gjør også profitten til de som tør.

Jeg er litt forundret over at arrangørene ikke i større grad legger billettene ut på auksjon – gjerne elektronisk. Du får riktignok en prisdrivende mekanisme, men profitten går i alle fall til de som arrangerer kulturevenementet. Slik det er nå, går profitten til de som har tid i stedet for penger. Den eneste økonomiske forklaringen på at så ikke skjer, er at man ønsker en spesiell type publikummer – en som er villig til å demonstrere sin interesse ved å stå i kø, og dermed antakelig bidrar til at arrangementet blir bedre ved å vise sin entusiasme ved selve arrangementet.

Uansett har man et ressursproblem – med et politi som ikke har tid til å komme ved innbrudd, hvordan skal de kunne få tid til å overvåke svartebørssalg?

(Via Depesjer.no) 

Diplomaters parkeringsbøter og korrupsjon

Postet den av

Et glimrende paper som viser at man kan finne data på de mest utrolige steder bare man har evnen til å se: CULTURES OF CORRUPTION: EVIDENCE FROM DIPLOMATIC PARKING TICKETS av Raymond Fisman og Edward Miguel.

Diplomater ved FN-delegasjonene i New York får parkeringsbøter, men trenger ikke betale dem. De blir derimot registrert, og antallet ubetalte bøter pr. diplomat varierer voldsomt mellom land, fra 248 (Kuwait) til 0 (mange, deriblant Norge). Fisman og Miguel viser at det er en sterk kovariasjon mellom hvor mye korrupsjon det er i et land (ut fra en korrupsjonsindeks) og hvor mange ubetalte parkeringsbøter landets diplomater har. Eller, som de konkluderer, at korrupsjon i stor grad er kulturelt betinget.

Anbefales.

(Via mange, deriblant Tyler Cowen og Daniel Drezner)

Ikke så fort nå….

Postet den av

I følge flittig avskrevne avisoppslag får man inntrykk av at den norske IT-bransjen har for vane å invitere sine kunder med på horehus rundt omkring i verden. Per Morten Hoff er sjokkert og vil utarbeide etiske retningslinjer og Sissel Benneche Osvold kommenterer.

Vent litt nå…. her er det noe som ikke stemmer. Jeg har jobbet i internasjonal IKT-bransje, som konsulent, forsker og foredragsholder siden 1994. Dette har ført til at jeg har vært tilstede både under arrangering og planlegging av et utall kundeorienterte tilstelninger. Ikke en eneste gang – jo, når jeg tenker meg om, var det en kar i Hong Kong som engang fleipet med å kjøpe en prostituert til til en litt sur og innesluttet kunde, men det var åpenbart en fleip – har jeg hørt om noen som har tatt med seg kunder på bordell eller lignende.

Så la oss se litt på hva Sosioraster-undersøkelsen egentlig sier, i hvert fall i henhold til avisartiklene. Her er kjensgjerningene, slik jeg tolker dem:

  • man har intervjuet 2668 menn mellom 20 og 40 år. (Husk at Sosioraster er en svært vid undersøkelse, man spør om mange andre ting også, så dette er ikke 2668 forretningsmenn.)
  • 43% av dem sier de kjenner noen som har kjøpt sex i utlandet, og 65% synes det er forståelig at noen kjøper sex. (NB: "Forståelig" betyr ikke at man synes det er bra. Bare at man kan forstå hvorfor noen gjør det.)
  • "En av de spurte sier han har hatt med kunder på horehus i Sør-Afrika. Aktiviteten går på representasjonskonto, fordi man «bygger opp relasjoner». En annen forteller om forretningsmøter i Taiwan som foregår på horehus." OK. To cases hittil, av 2668 spurte….
  • "Undersøkelsen viser også at norske forretningsmenn har mye lavere terskel for å kjøpe sex når de er i utlandet, og at ansatte i IT- og finansbransjen har mer kunnskap om prostitusjonsmarkedet." Det første setningen er ingen overraskelse – nordmenn har lavere terskler for mye rar oppførsel i utlandet, noe annet ville være merkelig. Den andre delen er interessant, men det står ingenting om hvor mye mer kunnskap IT- og finansbransjen har, ei heller noe om hvordan man definerer denne bransjen.

Men dette er ikke mye å bygge en sensasjon på, enn si etiske retningslinjer. Inntil jeg får noen tall på bordet (hva betyr det å ha mer kunnskap om prostitusjon, f.eks., og hvor utbredt er det egentlig å ta med kunder på bordell?) velger jeg å se på dette som en vel sluppet pressemelding i et agurkpreget nyhetsmarked, et forsøk på å skape krusninger i et sommerstille vannglass.

Enten det, eller så finnes det sider av IT-bransjen jeg ikke har fått med meg.

Slett ikke broken

Postet den av

Broken FlowersKom over en DVD på den lokale utleiesjappen med mindre action og høyere terningkast enn hva som vanligvis finnes der: Broken Flowers, skrevet og regissert av Jim Jarmusch. En lavmælt og spennende film med Bill Murray i storform som en over-the-hill kvinnebedårer som leter etter en mulig sønn. Forbausende kjente skuespillere som Sharon Stone, Frances Conroy, Jessica Lange (som virkelig gjør et litt skremmende og antakelig ikke helt tilsiktet inntrykk med plastikkansiktet sitt) og Tilda Swinton. En ettertenksom komedie som ikke undervurderer seeren.

Anbefales!

Den frie lærer

Postet den av

Inge Eidsvågs glimrende kronikk i Morgenbladet, Bedre skole med frie lærere (dessverre bak Morgenbladets betalingsvegg), fortjener et større publikum. Han viser hvordan lærernes sosiale posisjon (som nådde sitt høydepunkt da standen sto imot Quislings nazifiseringsforsøk under krigen) gradvis har blitt underminert av teoretisering av pedagogikk, stadig flere omsorgoppgaver pålagt skolen, og minkende autoritet fordi stadig større andel av foreldrene har mer utdannelse enn læreren. Som han sier: «Lærerne hadde vært fortroppen i utdanningsrevolusjonen, men som så mange andre revolusjoner spiste også denne sine barn.»

For å gjenvinne autoritet og skape en god skole, må lærere slippes fri:

Læreren er trollmannen som skal motivere, aktivisere, integrere, differensiere – og undervise. Denne læreren kan ikke lenger hente sin autoritet verken fra tradisjonen eller sin samfunnsmessige status. Da gjenstår tre kilder: faglig kunnskap, pedagogisk dyktighet og personlig autoritet. I 1962 skrev Jens Bjørneboe, selv lærer i syv år, essayet «Læreren og eleven». Der sier han at «lærerens egentlige arvesynd er to laster»: pedanteri og humørløshet. Bare én stemning kan få en lærer til å beholde den rette blanding av humor og bestemthet overfor sine elever, år etter år. Det er at «han går til sitt arbeid i klassen med glede«, sier Bjørneboe.
Hvordan forøker vi summen av glede hos norske lærere? Mitt svar er: ved meningsfylde, pedagogisk frihet, tillit og anerkjennelse. Vi må se en mening med vårt timelige strev i klasserommet. Vi må gis frihet til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. Vi må ha en grunnleggende tillit hos våre elever, foreldre og politikere. Og vi må erfare at det arbeidet vi gjør anerkjennes og settes pris på av våre arbeidsgivere.
Hvis det er et fnugg av sannhet i John Steinbecks ord om at «a great teacher is a great artist», da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Det er ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan. Ikke frihet fra hardt arbeid, men frihet til å legge all vår sjel i forberedelsene. For det er i forberedelsene all god undervisning begynner, og den faglige forberedelsen er viktigst. Går vi lærere på akkord med faglig dyktighet, da sager vi over den grenen vi sitter på. Da blir vi miljøarbeidere – og bare det.

Og ikke særlig respekterte miljøarbeidere heller. Anbefales – også som lesning for Utdanningsforbundet, som med sin hårdnakkede holdning at alle lærere er like og at alt blir bra bare man får de rette reglene på plass er i ferd med å fjerne siste rest av autoritet fra den kanskje viktigste ressursen vi har i vår marsj mot det mytiske kunnskapssamfunnet.

Boston briefing

Postet den av

OBS! Denne gjelder ikke lenger – oppdatert side her!!!

Jeg har bodd i Boston i 6 år, og reiser tilbake rett som det er. Siden det er mange universiteter og konferanser der, får jeg ofte spørsmål om hva man skal gjøre når man er i Boston. Her er noen av de tingene jeg selv liker å gjøre:

Harvard Square, uterestauranten Au Bon PainJeg begynner på Harvard Square, ikke i Boston men i den tilstøtende byen Cambridge. The Square ligger midt på Harvard Campus og et av mine virkelige favorittsteder:

  • Dykk inn i The Harvard COOP Bookstore (den store, "offisielle" bokhandelen til universitetet) eller Harvard Bookstore (min favoritt, en uavhengig bokhandel med suverent utvalg, glimrende personale og en bruktavdeling i kjelleren. Få med et klippekort – den 11. boken blir gratis.) Bruk masse tid på å rote i hyllene, kjøpe kaffe, og slite ut kredittkortet på bokkjøp.
  • Spis burger på Mr. Bartlett’s Gourmet Burger Cottage (rett ved siden av Harvard Bookstore.) Serverer ikke alkohol, men prøv en ekte limonade, onion rings og selvfølgelig en kjempeburger.
  • Spis sen og stor amerikansk søndag frokost på frokostrestauranten ved siden av Cardullo’s Delikatessen, etter først å ha kjøpt 3 kg New York Times søndagsnummer fra kiosken på fortauet utenfor.
  • Kjøp Harvard-parafernalier til barna på COOP (billig og bra)
  • Ta en kaffe på Peet’s Coffee (slitne lokaler men glimrende kaffe) på Brattle Square. Hit kan du ta med deg bokstablene etter innkjøp, og grave deg ned i dem uten å føle deg unormal.
  • Et annet alternativ, særlig i godt vær, er Cafe Pamplona, mer spansk enn mye man finner i Spania.
  • Besøk "glass flowers" på Harvard Museum of Natural History og bruk en time på Harvard Fogg Art museum (en av mine kolleger, meget kunstinteressert, karakteriserte det som "lite og utsøkt".)
  • Ta med deg en sveit venner og spis meksikansk middag med Bohemia-øl på Border Cafe, baren her er heller ikke gal, prøv en Marguerita som aperitif. Ingen timebestilling, kø må påregnes.

Du kan ta T-banen til MIT/Kendall Square, og der kan duStata Center

  • (dette tipset mest for skikkelige nerder) besøke MIT Press bookstore (ikke ta feil av den og MITs COOP-filial, som ligger på andre siden gaten.) MIT Press Bookstore er bitteliten og ligger på høyre siden av gaten når du ser mot Boston, på Kendall Square.
  • ta en kikk på Stata Center, den nyeste bygningen på MIT, et eksempel dekonstruksjonisme (og etter min mening, ikke en særlig funksjonell bygning. Men spennende utseende.)

Inne i Boston kan du for eksempel

  • Newbury StreetHvis du har flust med penger og vil imponere noen, ta en shoppingrunde i alle de fancy butikkene på Newbury Street
  • Besøk Museum of Fine Arts og The Isabella Stewart Gardner Museum
  • Ligg unna turistfellen Cheers, en bar som fra utsiden ser ut som TV-serien. Hvis du vil gå på en slik bar, prøv Rosie’s, som ligger i Cambridge, ved Porter Square ca. 7 kvartaler opp langs Mass Ave). Eller en av de irske barene, som det finnes mange av.
  • Spis middag i det italienske distriktet (North End)
  • Spis sjømat på Union Oyster House, USAs nest eldste restaurant, litt turistfelle men har vært populært med alle jeg har tatt med dit.
  • Spaser litt rundt – Boston er en kulturby, med interessante forretninger og gode restauranter. Du trenger ikke bil.

Utenfor Boston: Pilgrim Monument, Provincetown

  • Dra til Newburyport og Plum Island. Spis sjømat fra et gatekjøkken der.
  • Besøk Concord, spis lunsj på Concord Inn og ta en spasertur langs Walden Pond (Thoreau skrev boken sin her)
  • Ta en iskrem i Marblehead, eller kanskje litt sjømat på kaien
  • Hvis du har en helg, lei en bil og kjør til Cape Cod, besøk Provincetown ("P-town", hvis du ønsker å høres lokal ut, selv om dialekten kan være vanskelig) helt ytterst på halvøya
  • Hvis du har en langhelg: Dra til Marthas Vineyard eller Nantucket (sistnevnte har jeg ikke besøkt selv, men den fremholdes som interessant). Dette er ferieøyer sydøst for Cape Cod, en meget særpreget del av USA. Kan være fullt (og dyrt) om sommeren, bestill overnatting før du drar dit.
  • Hvis du er i humør for litt skikkelig shopping: Kjør til L.L.Beans butikk i Freeport, Maine. Der er det mange andre fabrikkutsalg også. (L.L.Bean skal å
    pne en butikk i Burlington rett nord for Boston snart, i følge websiden deres, så kanskje du ikke trenger å kjøre så langt. Den i Freeport er i alle fall åpen 24 timer i døgnet – den har faktisk vært kontinuerlig åpen siden 1951, unntatt to søndager.)

God tur – dette var noen av mine favoritter, smaken kan jo variere….

Sykkeltur gjennom Manhattan

Postet den av

Og jeg som trodde jeg hadde opplevd ting på sykkel etter å ha syklet til jobben gjennom Boston etpar år….

Sjekk denne videoen (via JonBlogg) .

Dagbladet og Giske

Postet den av

Ganske morsomt når Dagbladet skriver surt om Trond Giske, og kommentarene til artikkelen er de mest fornuftige. Som en av kommentarene sier: Her har nok en sommervikar sluppet til, på desken eller tastaturet.

Dette viser i alle fall at interaksjon gir interessante og raske korrektiv. 

Hans Roslings TED foredrag

Postet den av

Hans Rosling at TEDHans Rosling, professor i folkehelse ved Karolinska Institutet (og som jeg tidligere har blogget om) har holdt foredrag på TED-konferansen. Svensk TV2 har et foredrag av ham tilgjengelig, men den nye, engelske versjonen vil gjøre hans budskap tilgjengelig for et større publikum.

Og for et budskap det er. Roslings foredrag burde være pensum i alle landets utdanningsinstitusjoner. Rosling endrer med et slag – og med en av de mest kreative og lettfattelige måter å dynamiske data jeg noensinne har sett – våre oppfatninger av hvordan det står til, økonomisk og helsemessig, rundt omkring i verden. Ingen som har sett hans demonstrasjoner av hvordan folkehelsen har blitt bedre, hvordan levetid har øket, og økonomien er i ferd med å jevne seg ut (selv om det er langt igjen) unngår å forstå at vi ikke lenger kan snakke om en "oss og dem" verden. Vi går mot en verden der land, heldigvis, er i ferd med å bli mer og mer like (eller i alle fall mindre ulike).

Ingen bør diskutere kunnskapsimmigrasjon, outsourcing eller bistand uten å ha sette dette foredraget. Rosling klarer til og med å bruke statstikken til å fleipe med USAs angst for Kina. Festlig! Og han anskueliggjør verdien av å gjøre data tilgjengelige, søkbare, analyserbare for et stort publikum.

I tillegg kommer selve foredragsstilen – Rosling er en av de beste foredragsholdere jeg har sett, uansett emne. Om du synes dataene er velkjent, sjekk stilen – her er pasjon og innhold. Han har også verdens bredeste svenske aksent, uten at det trekker noe fra opplevelsen. Tvert imot.

Obligatorisk!