Fant akkurat ut at Yochai Benklers glimrende The Wealth of Networks er tilgjengelige i en søkbar versjon på UiOs server. (Benkler har lagt sin bestselger ut som en wiki og som mye annet også, men UiO har altså trådd til med egen versjon.) Så greit når man skal ha tak i et sitat….
Duverden så mye enklere verden blir bare man blir kvitt hindringene fra forrige versjons teknologi.
VG melder at Nøgne Ø har tatt sølv og gull i World Beer Cup. Det er bare å gratulere – man er ikke akkurat overrasket, etter å ha smakt både Dark Horizon (som vant gull i klassen "Strong Ale" og Porter, et lettere, mørkt øl.
Det er bare å gratulere Tore, Kjetil, Cili og resten av bryggerigjengen med innsats og resultat! Velfortjent!
(Takk til en årvåken Øyvind Strømme for tipset.)
Tilbake fra en kort uke på Hawai’i, fra en konferanse arrangert av AACSB, en organisasjon av primært amerikanske business schools. Jeg var der på vegne av Masterstudies.com, og vi hadde et meget vellykket resultat, med mange skoler interessert i vårt opplegg (inkludert noen direkte kontrakter) og mye trafikk (vi fikk stadig kommentarer fra de andre om at vi hadde så mange) på vår stand.
(For meg var det forøvrig interessant å stå på stand og promotere et produkt, noe jeg ikke har gjort før. Vanligvis pleier jeg å gå fort forbi utstillingsområdet på slike konferanser, siden jeg er sjenert av natur og ikke liker å snakke med selgere. Meget interessant å se andre reagere på den måten når de ser deg. Heretter skal jeg være hyggeligere mot selgere…..)
I tillegg hadde jeg en dag fri etter at konferansen var over, noe som ble benyttet til en biltur opp til "North Shore" der alle de kjente surfeområdene er. Det ble også tid til et møte med en 3/4 meter lang havskilpadde og et besøk på Polynesian Culture Center. Bernt Blankholm, som jeg reiste sammen med, er ekspert (han har vært på det norske landslaget i vindsurfing i mange år) på surfing men hadde ikke vært på Hawaii før. Det ble tid til en runde med surfing på Waikiki Beach også (samt en tur eller to innom Duke‘s bar), så nå kan jeg si at jeg har surfet (eller, rettere sagt, forsøkt å surfe) to ganger – på Waikiki og Bondi. Hawai’i er forøvrig et meget interessant reisemål – det er en sydhavsøy og har en tydelig egenkultur, samtidig som det er USA med tilhørende bekvemmeligheter. Det eneste problemet er at det er langt dit: 12 timers tidsforskjell sitter i kroppen når man kommer hjem igjen, særlig når man reiser monkey class.
Nuvel, jeg kan i alle fall tenke meg å komme tilbake, særlig slik dollarkursen er nå. Da skal jeg melde meg (og kanskje hele familien) på en ukes surfeskole og faktisk komme lenger enn å ri en bølge på knærne.
Det var meget oppmuntrende å se denne artikkelen om Ullern videregående skole, som lå sist på listen over Oslos videregående skoler for syv år siden og var truet av nedleggelse. Man ansatte en rektor, Paal Riis (bildet), som faktisk oppfører seg som en leder (tenk det, han går i dress*) i stedet for en primus inter pares på lærerværelset. Nå har målrettet arbeid gitt resultater, skolen er trygg og rektor har skrevet bok om hvordan ting skal gjøres. Bra!
Jeg har i årevis hevdet (her, her, her og her, for eksempel) at måling av skoler og offentliggjøring av søkeresultater og alle andre kvalitetskriterier ikke skaper taperskoler. Vi har alltid hatt gode og dårlige skoler, målinger forteller oss bare hvem de er. Ullern videregående er et eksempel på at det nytter*, og at resultatorientert styring av skoler er et svært viktig element på veien til å få skikk på norsk utdanning.
Så får det heller være at boken bruker moteordet coaching i tittelen – den skal i alle fall bestilles snarest.
*Jeg tar forbehold om karakterresultat her – søkermassen har i alle fall gått fra 9 til 180. Om noe av dette er et resultat av Oslos surrealistiske soneinndeling får så være.
PS: "From worst to first" kommer fra Gordon Bethune, som snudde Continental Airlines på slutten av 90-tallet.
Sitter, jetlag’ed og sliten, og ser på "Singing Bee", et show hvor folk uten sangstemme skal huske sangtekster. Det er et program som er så gjennomført dårlig at det faktisk er bra. Inkludert en programleder med en frisyre som får hentesveis til å se moderne ut.
Dette er ironi uten ironi. Helt utrolig.
Henning Kristoffersen: Det nye Kina. Universitetsforlaget 2008-02-27
Obligatorisk lesning for alle som skal til Kina i jobbsammenheng – en kortfattet, innholdsrik, og svært nyttig guide til et urbant Kina, uten orientalisme og turistattraksjoner, for den som vil lære mer enn tohånds visittkortføring.
Da jeg var i Kina på midten av 90-tallet var landet virkelig fremmed – ingen snakket engelsk, jeg ante ikke hva jeg spiste, og når jeg gikk i Beijings bakgater kom flokker av småbarn strømmende ut med snakketøyet i høygir og pekefingrene i bratt vinkel mot det lengste menneske de noensinne hadde sett.
Slik er det ikke lenger. Kina har gått fra kommunistisk isolasjon via frenetisk billigproduksjon til hypermoderne urbanisme i løpet av to tiår. I 1995 var fremdeles deler av veien fra Beijings flyplass til sentrum gruset. Nå er det fire filer i hver retning, men likevel trafikkork. Flytoget til Shanghais hovedflyplass kommer opp i 430 km/t – dobbelt så fort som i Oslo). Det er bygget 4000 bygninger over 20 etasjer i Shanghai siden 1992. Mao-dresser, rickshaws og fake-markeder er stadig vanskeligere å finne (prisene i kjøpesentrene i Shanghai er ofte høyere enn i Norge), og en nordmann på tur kan lett komme til å tenke at Kina er et moderne land, ikke noe utenom det vanlige.
Trass i hypermoderniseringen er Kina likevel annerledes. Folk har andre oppfatninger om avtaler, forhandlinger, karriere, familieforhold og økonomi. Skal man gjøre noe mer i Kina enn å være turist og handle ”Lolex”, trenger man å sette seg inn i Kinas historie, kultur, økonomi og skikker for å unngå dyre og pinlige feiltakelser.
Hittil har dette ikke vært så lett – man har vært henvist til å snakke med kolleger, lese turisthåndbøker eller, hvis man er skikkelig ambisiøs, amerikanske bøker om forretningsdrift i Kina. Men nå har min kollega Henning Kristoffersen, som snakker kinesisk og har hatt ansvaret for BIs Kina-aktiviteter i en årrekke, skrevet Det nye Kina, en innføring i kinesisk kultur og forretningsskikk som burde være obligatorisk lesning for alle nordmenn som tenker seg en tur nedover.
Boken er et funn for alle som skal til Kina på forretningsreise – den dekker de områdene du ikke finner i turistbøkene, som politikk, økonomi, forretningsskikk, og kanskje aller viktigst, den gir en god følelse av den moderne kinesers hverdag. Henning Kristoffersen har utstrakt erfaring med Kina – han snakker kinesisk, har drevet forretninger der, og har både undervist og administrert kinesiske studenter. Han har til og med spilt i en kinesisk såpeopera, i rollen som vestlig, kvalitetsfiksert produksjonssjef som til slutt får fabrikkeierens datter.
Boken tar for seg en rekke av de sidene av Kina som kan virke forvirrende på en provinsiell nordeuropeer: Hvorfor blir ikke Kina demokratisk og kvitter seg med partiet (fordi det representerer politisk og økonomisk stabilitet, og har legitimitet så lenge levestandarden øker), hvorfor maser Kina fremdeles om Taiwan og Tibet (av nasjonal stolthet og fordi Kina som enhet er noe relativt nytt og noe å kjempe for), hvorfor svarer ikke kinesere på spørsmål med et klart ja eller nei (fordi man risikerer å tape ansikt, eller å påføre motparten tapt ansikt.) Kina er, for Henning Kristoffersen, ikke mystisk, bare annerledes. Han bruker mange eksempler, en stor del selvopplevd, om hvilke feller man kan gå i (forhandlinger er et maktspill med relativt kortsiktig prioritering, familie og forbindelser er viktigere enn skrevne kontrakter, moral og tradisjon spiller en større rolle enn man skulle tro.)
Boken tar for seg kinesisk kultur, familiemønstre, språk (naturlig nok nokså overfladisk), politikk, og forretningsliv. Personlig syntes jeg kapitlene om kultur og forretningsliv var mest relevante – fordi en rekke av mine egne observasjoner faller på plass. Kinesere er kollektivistiske, men bare i forhold til sin gruppe (derfor gir man alt for familien men sniker i køer), og de er intenst pragmatiske – det er resultatet som teller. Selv har jeg, i forhold til studenter, lært at de takler individuell kritikk svært dårlig, men tar gruppevise tilbakemeldinger greit – gruppen kan godt miste ansikt, men ikke individet. Pragmatismen slår ut i at man må ha kontrollrutiner (sjekk at eksamensbesvarelsene ikke er kopiert fra Internett) der man i større grad vil kunne bruke sosiale kontrollmekanismer i Norge.
Kapitlene om familieliv og politikk er mer forklarende og forståelsesorientert. Henning Kristoffersen har et logisk-økonomisk perspektiv på kultur, og boken er nok preget av at han kjenner det urbane Kina best (særlig Shanghai), men det er jo også den delen av Kina de fleste nordmenn kommer i kontakt med. Mange av eksemplene er fra student- og forretningsmiljø i det urbane Kina, og forklarer mange ting som kan virke rart for oss nordmenn – som at tildeling av studielån delvis er drevet av medstudenters oppfatning av den enkeltes forbruk og oppførsel.
Boken har lite å si til den naive turist – noe jeg ikke ser som en svakhet. En hvilken som helst guidebok vil gi deg åpningstidene for Den forbudte by, restaurant-kutyme og prutestrategier på fake-markedet. Denne boken er komplementær til guidebøkene, mer enn oppskrift på hvordan man skaper grunnlaget for en mer langvarig relasjon enn hvordan man får et vellykket opphold.
Vår relasjon til Kina kommer til å bli langvarig og, dessverre, preget av kommunikasjonsvansker. Til sommeren er det OL i Beijing, en begivenhet som for kineserne representerer en slags nasjonal eksamen, en bekreftelse på at Kina ikke bare økonomisk, men også politisk og kulturelt er et fullverdig likemann i det internasjonale samfunnet. Mange nordmenn skal til Kina for å delta eller se på dette arrangementet – og mange av dem ønsker både å forstå og bli forstått av (og kanskje også å påvirke) Kina og kineserne. Henning Kristoffersens bok burde være obligatorisk lesning her, både for de som skal nedover og de som vil boikotte. Det budskap man ønsker å sende, uansett hva man gjør, er sannsynligvis ikke det budskap som oppfattes. Lesning av denne boken kan gjøre forskjellen.
Og det er jo meget pragmatisk – og dermed kinesisk.
Aftenposten har ulike RSS-feeds, blant annet for kronikker og signerte innlegg. Og her blir det morsomt – for RSS-feed’en for kommentarer finnes det en eneste abonnent i Bloglines. Nemlig undertegnede.
Eksklusivt, må jeg si. Fortjener i alle fall en kommentar.
Det er på tide å tenke på høstprogrammet i Polyteknisk Forenings gruppe for informasjonsteknologi, og herved åpner jeg for kreative forslag fra alle interesserte (bruk kommentarfeltet). Denne gangen synes jeg vi skal slippe oss litegranne løs, med de store vyer – så her er noen ting Styret ber om innspill på:
Forlag mottas med takk – i feltet nedenfor. Jeg skal gjøre mitt beste for å slippe gjennom de som måtte havne i spamfilteret – send meg gjerne en epost for sikkerhets skyld hvis så skulle skje.
Frid Ingulstad viser en ukjent side som kunnskapsrik kritiker av OOXML og storbruker av Linux og OpenOffice. Sterk og klar melding fra uventet hold – nå synes jeg faktisk det er på tide at Microsoft kommer på banen med et tilsvar til henne, holdt i samme klare språk og med tilsvarende klare argumenter – kanskje fra min gamle student Henriette Grønn?
Jeg skriver rett som det er for Økonomisk Rapport, som faktisk etterspør litt lengre fakta- og diskusjonsartikler fra fagfolk som Torger Reve, Hans Henrik Ramm, Tor Wallin Andreassen, og altså undertegnede. De legger dessverre ikke ut disse artiklene på web, men her er mitt siste missiv (og illustrasjonsbildet er ikke fra mitt kontor, men fra et firma som konsulterer innen kontoropprydding):
Det papirløse kontoret – på tide å komme i gang.
Espen Andersen, april 2008
Så lenge jeg har jobbet med å få folk til å bruke IT, har jeg fått høre at ”Vi vil få det papirløse toalett før vi får det papirløse kontor,” etterfulgt av en tørr latter og litt vifting med et papir.
Men det papirløse kontor er på vei: De fleste kontorister i dag leser langt flere ord på skjermen enn på papir, nettavisene har flere lesere (og bedre inntjening) enn papiravisene, og bestemødre og barnebarn kommuniserer i dag over e-post og SMS. Likevel holder papiret stand, etter hvert mer som irritasjonsmoment enn nyttegjenstand.
Hva skal til for helt å bli kvitt papiret? For å kunne analysere det, må vi bli litt mer spesifikke på hva vi bruker papir til.
Informasjonslagring
Papir brukes som lagringsmedium (for informasjon) når det har sin plass i et arkiv, der man kan gå og trekke det ut igjen. Denne bruken av papir er i ferd med å forsvinne – papirarkiver er dyre å vedlikeholde, lite søkbare, og vanskelige å distribuere over distanser. Allerede nå er de fleste slike arkiver borte (eller de eksisterer som reserver for elektroniske databaser), men om ti år er det ingen større informasjonsbaserte papirarkiver igjen (bortsett fra de som har legale dokumenter, se neste punkt). Det vil billige harddisker og kjappe skannere sørge for.
Legal lagring
Papir har i dag en legal funksjon: Vi skriver under på papir, og lagrer alle mulige former for kontrakter og attester. Til og med pengesedler er egentlig en papirbasert kontrakt. Papirets funksjon er her at det bare finnes et ekte eksemplar, som er vanskelig å forfalske. Man kan ha elektroniske kontrakter og signaturer, men de er fremdeles lite innarbeidet og det finnes store strukturer i samfunnet (advokater, departementer) som endrer seg langsomt. Store deler av samfunnet har også interesse av at papiret finnes der: For eksempel er det masse papir innen fortolling på konsumentnivå fordi treghet i dette leddet beskytter innenlandske vareprodusenter. Et annet eksempel er tinglysning av lånedokumenter, som for lengst burde vært helelektronisk og dermed gjort det lettere å flytte lån.
Papir som legalt medium vil bare gradvis forsvinne – vi vil fortsatt ha pengesedler, for eksempel, men de vil bli unntaket og ikke regelen. En kombinasjon av juridisk bindende offisielle arkiver (Minside, Altinn), reduksjon av behov for kontrakter (fjernet skillemynt, økte grenser for tollfri import), og pionerarbeid av ”private” aktører (som for eksempel Norsk Tippings spillekort) gjør at papir som legal informasjonsbærer blir sterkt redusert. I utlandet er man i enkelte henseende foran Norge – i USA har man allerede i mange år skannet dokumenter og deretter makulert dem – da er det den elektroniske kopien som gjelder.
Kommunikasjon
Papir brukes til å kommunisere i dag – bare kikk i postkassen din. Også dette er i ferd med å forsvinne: Flere og flere leser aviser på nett, vi kommuniserer elektronisk med venner og kolleger, og finner frem til nye produkter ved å søke elektronisk. Mesteparten av det Posten leverer er ting du ikke har bedt om og ikke vil ha. Fremdeles deler vi ut telefonkataloger og uadressert reklame, men nå først og fremst fordi de som har den jobben tviholder på den. Igjen – om ti år er det ikke mye igjen av dette.
Fremvisning
Papir som fremvisningsmedium er når man skriver ut dokumenter på papir fordi det er en mer behagelig enn på en skjerm. Også dette er langsomt i ferd med å forsvinne – store og gode flatskjermer er billige, og det er vanligere å ha minst to store skjermer på skrivebordet. Studier viser at flere skjermer kan øke produktiviteten. Og siden dokumenter mer og mer inneholder elementer som ikke kan sees på papir, som video- og lydsnutter eller lenker til andre dokumenter, vil de måtte leses på skjerm.
I tillegg er utskrifter både dyre og lite miljøvennlige – jeg ser stadig flere e-poster med fast undertekst ”tenk på miljøet før du skriver ut”. Om fem år tipper jeg det ikke er mange som skriver ut dokumenter for å lese dem (men se neste punkt).
Portabilitet
Papir er deilig portabelt. En bok, en avis eller en utskrift av et jobbdokument kan man ta med seg, lese på bussen, skrive på, kaste når man er ferdig. En notisbok er lett å bære og lett å bruke. Selv om det i dag finnes datateknologi som tillater dette (jeg har brukt en datamaskin som lar meg skrive på skjermen med en elektronisk penn siden 2002) er den foreløpig for dyr, for tungvint og har for dårlig batterikapasitet til at den er praktisk.
Men det kommer, dels gjennom bedre mobilteknologi, dels ved at det blir lettere å få tak i informasjon elektronisk. Har du en elektronisk notisbok, kan du klippe ting sammen og slå ting opp mens du noterer.
Her kan skoleverket gå foran: Hvis de bare får sjansen, vil de fleste skoleelever ha lærebøkene og notatene sine på iPods eller mobiltelefoner i løpet av kort tid. Det kommer ikke til å stå på elevene, men på en forlagsbransje som er like bakstreversk som plateselskapene.
Statussymbol
Papir gir status. Tykke permer på kontoret vitner om orden og produktivitet. Mange bøker i stuen og på kontoret vitner om dannelse og ekspertise. Men også dette endres. Folk leser mer pocketbøker og legger dem bare igjen etter seg. En gang var et stort leksikon i skinnbind status, nå er det bare Fritt Ord som synes dette har noe for seg. Bare følg med på IKEA-katalogene – færre bøker i hyllene, heller en stilig Macintosh i stuen. Perfekt for små og stadig mindre leiligheter.
Metafor
Gutenbergs første bibel ser ikke ut som en bok vi leser i dag. Den ser ut som en billigversjon av en håndkalligrafert bibel, fordi det var slik bøker skulle se ut den gangen. Noen hundre år senere hadde bokformatet utviklet seg til noe flere kunne lese, og som det var mer effektivt å trykke.
På samme måte er det med papir og digital teknologi: Lenge etter at papiret er borte, beholder vi det som metafor. Vi produserer dokumenter og sender dem til hverandre, skriver artikler, har skjermer som ser ut som skrivebord med papirkurv i hjørnet.
Det er først når vi slipper papirmetaforen vi virkelig kan begynne å utnytte teknologien. E-post, for eksempel, er ineffektivt fordi det ikke er annet enn automatiserte memoer, men
har den fordelen at folk oppvokst i en papirverden skjønner hva som skjer. Ungdommen, derimot, har sluppet papir som metafor og kommuniserer gjennom delte personlige arbeidsområder (som Facebook), delte dokumenter (wikier) og raske skriftmedier (chat), uten å føle trang til papir. De forlanger samme type verktøy når de begynner på jobb, noe som gjør at store amerikanske selskaper nå eksperimenterer med interne Facebooks, Twitter, wikier og chat. Vi litt eldre skriver blogger…
Tenk deg om – hvor mye av den tiden du bruker på å lage en rapport går med til å tilpasse avsnitt, overskrifter og illustrasjoner til et papirformat? Hvorpå du sender den elektronisk til kolleger som kanskje ikke skriver den ut…
På tide å slutte. Også denne artikkelen er begrenset av at den skal på papir. Ikke kan jeg legge inn lenker til andre artikler eller en videosnutt eller to. Økonomisk Rapport har ikke så strenge begrensninger på hva jeg skriver, men hvis de hadde hatt det, kunne det tenkes at jeg hadde måttet slutte midt i en setn
Journalister har dårlige almenkunnskaper, Av andre nyheter i samme kategori kan vi melde at solen kommer til å stå opp i morgen. I tillegg mangler journalister (eller i alle fall redaktører) etisk og estetisk sans, noe får man bekreftet av VG og Dagbladets førstesider nesten hver dag. Som f.eks. i forrige uke, der VG smakfullt presenterte slektningers bønn om at et av ofrene måtte bringes ut fra det sammenraste huset i Ålesund. Om ikke PFU tar den direkte, kan man virkelig begynne å lure på hva de holder på med.
Aftenposten la for sikkerhets skyld ut de aktuelle spørsmålene i en quiz (nok en overraskelse). Selv klarte jeg 8 av 9 mulige (bommet på "primærvalg", der jeg krysset av for "førstevalg" i betydningen "det første valget i en serie", ikke at man får velge først.) Hvis jeg i tillegg slutter med flerstavelsesord burde jo dette holde til minst en redaktørstilling – og hvis jeg i tillegg skaffer meg en fortid innen visse kretser, burde jo også de akademiske mulighetene være ganske solide….
Windows Live Writer er et fikst lite verktøy som gjør blogging lettere, dels ved at du skriver off-line, dels ved at den håndterer mange blogger (på forskjellige verktøy) og jammen ser det ikke ut til at den håndterer norske tegn også:
Test norske tegn: æøå ÆØÅ
Test andre spesialtegn: {[]} $#&%"@
Off-line blogging er bra, brukergrensesnittet er greit, men hvis det bare hadde vært tekst det hadde vært snakk om, hadde det holdt med Evernote (som klarer enkel formattering på en måte hvor links, kursiv og bold blir med over til Movable Type’s grensesnitt). Glimrende verktøy så langt – Paul Kedrosky, super-produktiv blogger, gjør alt via en kombinasjon av Live Writer og Twitter. Kanskje min produktivitet øker også….
Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen vil stenge grensen for lykkejegere og analfabeter.
Hvor i all verden skal de da få sine fremtidige velgere fra?
Spøk til side: Norges problem er ikke at vi får horder av ressurssvake innvandrere, men at vi ikke får dem i jobb, og at vi ikke tiltrekker oss nok av de flinke innvandrerne (og de som kommer inn, får vi heller ikke i jobb.)
Sånn a propos ingenting – er det ikke pussig med folk som er "stolte over å være norske" og lignende? De fremholder det å være nordmann som noe å være stolt av, men det er jo ingen prestasjon å være nordmann? Og hvis du velger å fremholde din norskhet som det som definerer deg som person, så må det jammen være dårlig stelt med andre ting å være stolt av?
Syphilia Morgenstierne, med sedvanlig spissformuleringsevne, leverer en glimrende kronikk om Norges surrealistiske bokmarked i Aftenposten. Biblioteker som drukner i uleselige romaner og tilfeldig sammensatte diktsamlinger, blir stadig mindre besøkt (fordi folk ikke finner det de har lyst til å lese der, bare det forlagene får statstøtte til å gi ut) alt betalt av skattebetalerne. Og hennes oppskrift på hvordan denne situasjonen skal fikses er jeg helt enig i: La bibliotekene selv bestemme hvilke bøker som skal kjøpes inn. På bibliotekene jobber det nemlig folk som både kan og vil noe med bøker. I motsetning til hva man dessverre finner i mange "bokhandler", som primært selger Unni Lindell, postkort og skoleransler.
Men hva med alle de små bokhandlene der ute, da? For distrikts-Norge finnes det en enkel løsning: Haugenbok, Bokkilden, eller for de som er ute etter noe litt mer spennende, Tronsmo. Kolofon, hvis du leser uten filter.
Og hva gjelder alle de forfatterne som ikke får utgitt sine diktsamlinger og selvreflekterende (hva mine amerikanske venner kaller mental-masturberende) romaner – vel, hva med å lage seg en blogg? Man når, om ikke annet, ut til leserne. Uten å drepe en masse trær og pådra seg invitasjoner til sommerfester.
Nytt og interessant møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe:
2. april kl. 1700: Norsk programvarebransje – hva er det?
Sted: Håndverkeren konferanselokaler, Rosenkranz gate 7, Oslo (3. etasje)
Foredragsholder: Bård Krogshus, IKT Norge.
Jeg har alltid syntes det er litt underlig at Norge har utmerket statistikk på hvor mange fyrstikker som har blitt produsert de siste 150 årene, men informasjonsteknologi, særlig programvare, vet man lite om. Enkelte hevder at IKT-bransjen er Norges største bransje, at flere mennesker jobber med informasjonsteknologi enn noe annet. Bård Krogshus har på oppdrag fra IKT-Norge satt sammen en oversikt over programvarebransjen her til lands. Han kommer også inn på hva SSB gjør for å bedre informasjonstilgangen. Kommentarer ved Ola Nafstad, Econ, m. fl.
Adgang for alle interesserte – vel møtt!
Oppdatering 4.4: Mine notater nedenfor – intet ansvar for mulige feil. Hvis du driver et softwarefirma eller har softwareaktiviteter – gakk hen til ematch.eu og legg inn dine data slik at vi får skikkelig statistikk hertillands!
Knut Åmås reflekterer over at bredbånd fremmer sentralisering, i motsetning til hva "teknofantastene" mente for noen år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvem han mener her, men for min egen del har jeg aldri vært i tvil om at bredbånd fremmer sentralisering – og siden jeg tror sentralisering er nettopp hva Norge trenger, er jeg for bredbånd overalt.
Lenge før Richard Florida skrev om "The Rise of the Creative Class" hadde Michael Porter skrevet om næringsklynger og Frances Cairncross om "Death of Distance" – sistnevnte med utsagnet "når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt." Med andre ord: Hvis du kan jobbe hvor som helst fra, bosetter du deg der du trives.
Selv hadde jeg denne opplevelsen da vi skulle sette opp et salgskontor for et forskningsfirma jeg jobbet for. Salgsjobben ble for det meste gjort på konferanser og på telefon, så dermed spilte det ikke så stor rolle hvor selgere og kundebehandlere bodde og jobbet. Dermed bestemte vi oss for å ha dem samlet alle sammen i et rom, i en by – ganske enkelt fordi at man da fikk en organisasjonskultur og et kollegialt apparat gående. Og byen – det ble Boston for, vel, den har alle faktorer som trengs, det er et bra sted å leve og derfor finnes det kunnskapsrike selgere der.
For norske kommuner betyr denne utviklingen at det ikke holder med å skaffe arbeidsplasser, man må også skaffe livskvalitet for de som trenger mer enn parabol-TV, Grandiosa, trygdediskusjoner og fest på Respatex’en.
Lykke til.
Man kan jo spørre seg hvem det er som er toppløs i denne saken. Problemet i de fleste norske bedrifter er ikke at folk at folk har med seg laptop’en i møter. Det er at de ikke har det.
Jeg sier som jeg alltid har sagt til forelesere som klager over at studentene har laptop’er i klasserommet: Hvis dine tilhørere foretrekker å surfe i stedet for å høre på deg, er det ikke et teknisk problem du har.
…er et stadig tilbakevendende problem innen statistikkens verden, som Iskwew og Kandidat Weinberg skriver om. Hvis to ting endrer seg samtidig, er vi mennesker svært flinke til å finne en eller annen måte å forklare endringen i det ene som forårsaket av endringen i det andre.
Den globale temperaturøkningen vi for tiden muligens er inne i, f.eks., skyldes jo opplagt at baby-boom-generasjonen kommer i overgangsalderen, med tilhørende hetetokter.
Her er min favoritt-fremstilling av saken, av den geniale svenske tegneren Albert Engström (som forøvrig ble født i Lönneberga, akkurat som Emil. Samvariasjon igjen….):
Det er ikke vanskeligere enn det….
Oppdatering: English version here (thanks, Kristine!)
Trond Berg Eriksen har en interessant kommentar til universitetsdebatten, i form av en Morgenblad-anmeldelse av en Jens Erik Kristensens antologi Ideer om et universitet. Han påpeker at den naturvitenskaplige grunnforskningen universitetene idag fremholder som sin arv ikke startet innenfor institusjonene, for der var det for mye kontroll fra kirke eller konge. Innenfor teknologiforskning skjer det samme, om enn av andre årsaker – idag er akademia langt etter praksis (med hederlige unntak, naturligvis).
Jeg likte særlig hans avsluttende avsnitt:
Man taler ikke lenger om forskning, undervisning eller dannelse med disse virksomhetenes egne ord, men kaster seg inn i en byråkratisk tungetale som henter brokker fra økonomi, ledelsesfilosofi og alminnelig pedagogisk psykobabbel. Hensikten er åpenbart å utelukke forskere og fagfolk fra styringen med deres egen arbeidssituasjon. Bare de som kjenner kodene, har talerett.
Som noe ukomfortabel økonom her kan jeg bare si meg enig. Et universitet er definert ut fra hva det gjør, ikke ut fra hvem som eier det eller hvor stort det er. Og derfor bør ikke økonomiske kriterier avgjøre hva som er et universitet.
Tversover 