Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Postet den av

I morges var jeg med i en paneldebatt som Teknologirådet arrangerte, om søkemotorer og annen morro på Internett. Jeg møtte opp en time for tidlig – hvem er det egentlig som holder frokostmøte klokken 9? (Da jeg spurte om dette, fikk jeg beskjed om at de hadde hatt møter klokken 8 tidligere, når det gjaldt næringslivsting, men nå hadde de kalt det morgenmøte, ikke frokostmøte, og en av årsakene var at mange av deltakerne kom fra offentlig sektor og "gikk på en offentlig timeplan"….)

Uansett, jeg fikk tid til å sette meg på en kaffebar og skrive ned det jeg hadde tenkt å si, som svar på dette spørsmålet:

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Jeg hadde først tenkt jeg skulle gi et avbalansert, på-den-ene-kant-på-den-annen-lanke svar på dette. Men så tok jeg bussen inn til dette møtet, og der traff jeg en nabo som er markedssjef for en større bokhandel hertillands. Hans svar var øyeblikkelig "ja" – og hvis han, som har en interesse i at folk kommer til bokhandelen for å spørre, kan være så kategorisk, så kan jeg det også.

Men egentlig er spørsmålet uinteressant – det er ikke noe vi kommer til å kunne gjøre så mye med. Når mer og mer informasjon blir søkbar, blir det vanskeligere og vanskeligere å stå utenfor. Hvis alle bruker Google til å søke, blir du usynlig hvis du ikke finnes i Google. Eller i Sesam for den saks skyld – det finnes geografi på Internett, men skillene går langs språkgrenser heller enn noe annet. Over tid blir det umulig å opprettholde en modell med dyre og eksklusive biblioteksdatabaser, fordi forfatterne ønsker å bli funnet. Forlagene også, forresten. Og en søkbar tekst danner også grunnlaget for en frihet i anvendelsen vi ikke har hatt hittil – for eksempel er lydbokbransjen inne på et spor hvor lydbøker, til å begynne med de som lages for blinde og svaksynte, generes av en automatisk stemme basert på teksten.

Så litteratur kommer til å bli søkbar. Alt som er ute av copyright, er allerede på vei inn på nettet, og så og si alle bøker, siden det er i forfatternes og forlagenes interesse å være med i Google Booksearch. Ferdig med det.

Hva med kunst i annen form – lyd og bilde? Det utvikles idag søkemotorer som slår igjennom tekstbarrieren her også, og tillater søk på annet enn metadata. På eksperimentbasis finnes det en tjeneste hvor du kan plystre en melodi i telefonrøret, og datastemmen på den andre siden kan fortelle deg hvilken sang det er (dette har jeg lest om, har dessverre ingen link). Alle tiders for de av oss om ikke klarer å få en sang ut av hodet. Jeg er helt overbevist om at vi kommer til å få, i kjølvannet av iTunes og et fullstendig digitalisert musikkmarked, søke- og kategoriseringsmekanismer som går utenom metadata og forbrukers oppfatninger som søkekriterier om et stykke kunst.

Dette kommer, bare gi det litt tid. Men spørsmålet var BØR.

Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe galt i at alt er søkbart. Et unntak er privat informasjon, men det er ikke den diskusjonen vi fører her. Vanskeligheten ligger mer i tilgjengelighet og validering av det vi finner. De av oss som slang litt med leppa da vi var yngre, vet at intet varer så evig som elektronisk lagret informasjon. Og har man bare kontroversielle nok synspynter, er det ikke noe problem å bli hovedkilden på Internett, med manipulerbar PageRank, link farms og bloggosfære.

Men med kunnskap skal desinformasjon bekjempes, og mekanismene for dette er enda bedre utviklet på Internett enn de er i papirverdenen. Bare se på diskusjonen om evolusjonslæren i USA – kanskje det er noen her som har interesse i pastafari-religionen? Og Googles monopolstilling er ytterst sårbar det sekundet de oppfattes som utilbørlig manipulerende.

Motstanden mot tilgjengelighet av informasjon kommer fra ulike kilder: Det er de som har økonomiske interesser i den, særlig i eksemplarsalg, som musikkbransjen. Men de er imot tilgjengelighet av hele produktet, ikke søkbarheten. Det er ulike former for regimer – nasjonale, politiske, religiøse – som ønsker monopol på sin versjon av sannheten. Det er ikke særlig vanskelig å imøtegå denne formen for motstand mot søkbarhet.

Men det finnes en annen motstand også, og den er litt mer subtil. Det er slik at søking og kategorisering er substitutter for hverandre. For å ta et veldig enkelt eksempel: Før sorterte jeg min epost i mapper med ulike merkelapper, slik at jeg skulle kunne finne dem igjen senere. Etter at søkemekanismer som Google Desktop har kommet, trenger jeg ikke lenger gjøre dette – jeg kan i stedet søke på noen ord i teksten, og få dataene opp. Ingen vits i å sortere, man søker i stedet.

Jeg tror endel av motstanden mot søking kommer fra dem hvis jobb det er å kategorisere, fordi de er redde for at kategorier skal bli mindre verdifulle. Hvis man er eksperten innen et visst område, og folk kan søke fritt, finner de kunnskap – både relevant og irrelevant. Det vet alle leger som har fått inn pasienter som kan mer enn dem selv. Det er vondt når din magi avsløres.

Fagfolk og andre gatekeepers har ofte en instinktiv motstand mot Wikipedia, åpne biblioteksdatabaser, Doktoronline.no, og at studenter skal kunne surfe trådløst i klasserommet for deretter å stille vanskelige spørsmål til læreren. (I parentes bemerket – hvis du som foreleser ikke klarer å holde studentene engasjert nok til at de hører på deg i stedet for å surfe, så har du ikke et teknologiproblem). De kamuflerer den ofte bak et krav om validering, av fagfolk, uten å forstå at validering av mange i stedet for få kan være like effektivt. For eksempel, hvis du skal sjekke hvordan et ord staves, skriv det inn i Google på to forskjellige måter, og se hvor mange svar du får for hver av dem. Du kan stort sett ta sjansen på at den med flest treff er den riktige stavemåten, skjønt slik norsk skole har utviklet seg de siste årene er det mulig jeg må revidere det standpunktet. Over tid vil vi imidlertid få valideringsmekanismer som holder tritt med informasjonsrevolusjonen.

Intellektuell motstand mot søkbarhet skyldes ofte eksperters redsel for å miste sin troverdighet. Hvis søkbarhet kan få noen flere autoriteter til å bli litt mer
ydmyke – og foreløpig ser det bra ut – mener jeg absolutt at all litteratur og kunst, i det hele tatt all ikke-privat informasjon, bør bli søkbar for alle.

Diskusjonen etterpå…

…var ganske livlig og morsom – jeg ble oppmuntret av at det ikke var noen som nevnte DRM, så kanskje vi skal slippe det tullet for fremtiden. 

Ikke noe galt med selvironien

Postet den av

Foreløpig litt tidlig å si om denne fortjener permanent plass på bloggerullen, men tittelen "Førti, feit og ferdig" må jo sies å være lovende.

Ray Ozzie tar over Microsoft

Postet den av

New York Times har litt mer bakgrunn og et portrett av Ray Ozzie, som tidligere i år lanserte en beskrivelse av Microsofts nye forretningsvirkelighet. Det skal bli spennende å se om Ozzie får det til – han har en imponerende merittliste å vise til, med Agenda (en tidlig fri-form personlig database jeg fremdeles savner), Lotus Notes (verdens mest brukte Groupware for store firma) og Groove (en distribuert groupware med mye av Lotus Notes’ funksjonalitet) bak seg.

Ray Ozzie skjønner Web2.0, med software som service. Interessante tider.

Amatørmessige kundegrensesnitt

Postet den av

I Mediefunderinger filosoferes det litt om kommunikasjonsbyråer og deres noe sene oppdagelse av "trusselen" blogging.

Jeg har aldri forstått meg på bedrifter som outsourcer sin kundekontakt til kommunikasjonsbyråer – som i det hele tatt behandler kundegrensesnittet som noe som skal betjenes av billigst mulig arbeidskraft med minst mulig kunnskaper. Se for eksempel Erik Gulbrandsens utblåsning over Oslos klesekspeditører i Aftenposten – hvis ledelsen i disse firmaene har samme oppfatning om online kommentarer som de har til sine kunders handleopplevelse, er det ikke rart at de må be om hjelp.

Som jeg tidligere har skrevet, handler jeg ikke klær i Norge. Årsaken ligger i pris, men også i servicenivået, som er så mye høyere i USA at det er vanskelig å sammenligne. Som et eksempel, la meg få gjengi følgende samtale, som fant sted på midten av 90-tallet mellom meg og et postordrefirma.  Jeg ringte inn for å bestille noen skjorter, men jeg var ikke på noen måte en stor kunde hos dette firmaet. Og jeg har det med å snakke med servicepersonalet – det er en grei måte å lære seg litt om arbeidsmiljø og firmakultur for en som studerer organisasjoner:

Espen: Jeg er forresten meget fornøyd med en fotografvest jeg kjøpte hos dere i fjor – har brukt den nesten hver dag, den er virkelig bra.
Selger: Så hyggelig – er den stadig like hel og fin?
E: Javisst – jo, forresten, det er blitt et liten rift under det ene ermet, men det sydde min kone, så det var ikke noe problem.
S: Åh? Det skal ikke skje. …jeg sender Dem en ny.
E: (forbauset) Men…men…det er ikke noe problem, jeg er meget fornøyd med den! Og jeg har jo brukt den svært hardt…
S: Spiller ingen rolle, våre produkter skal ikke gå i stykker. La meg se…(frenetisk tasting i bakgrunnen)…der ja, hmmm… De kjøpte den vesten for 50 dollar for litt over et år siden. Den modellen har vi ikke lenger, vi har fått inn en annen, litt mer fancy, koster 55 dollar. Jeg sender den i stedet.
E: Men…jeg har ikke klaget! Jeg er svært fornøyd.
S: Spiller ingen rolle, vi står for kvaliteten av vår produkter. Jeg sender en ny.
E: Jo, takk da, det var ikke meningen…
S: Bare hyggelig, vi håper De fortsetter å handle hos oss.
E: Det tror jeg nok.

Firmaets navn var Eddie Bauer. Jeg handler der fortsatt, i butikk eller via nettet. Jeg har senere hørt (uten at jeg har fått det bekreftet) at hver enkelt kunderepresentant har $100 i beslutningsfrihet – det vil si at de kan bruke inntil den summen for å sikre at kundene er fornøyd, og at de blir oppmuntret til det.

Jeg har brukt dette eksempelet i ca. 30 foredrag om kundegrensesnitt og kundebehandling rundt omkring i verden, så jeg tror at Eddie Bauer har fått meget god reklame for sine 55 dollar. Det unner jeg dem gjerne.

Hvilket kommunikasjonbyrå klarer å overbevise Oslos klesforretninger om at det er slik de skal oppføre seg?

Observasjonslæring

Postet den av

En fordel med nettbasert samarbeid – f.eks. at man bruker Webex, NetConnect eller et annet skjermdelingsverktøy til å jobbe sammen over telefon – er at man lærer noe om hvordan man skal bruke datamaskinen ved å observere andre.  Her om dagen deltok jeg i en tretimers samtale, ca. 6 personer som sammen redigerte og kommenterte en 37 siders rapport. Verktøyet var Microsoft Word, og måten vi brukte det på var at en person skrev, vi andre kunne se hans skjerm og kommentere.

Jeg la merke til at han navigerte i dokumentet ved å ha en automatisk generert innholdsfortegnelse, og ved, når vi skulle gå over til en annen del av oppgaven, tykket [Home], gikk ned til innholdsfortegnelsen, fant det punktet han skulle redigere, satte markøren over det, og trykket [Ctrl-click]. Dermed hoppet han direkte til det riktige avsnittet i rapporten.

Det er selvfølgelig ingen nyhet at man kan gjøre dette – det står jo i manualen og i hjelpeteksten. Men å se noen gjøre dette i praksis minnet meg om hvor effektiv denne formen for navigasjon er, og hvor nyttig den er når man skriver lange dokumenter.

Det er mange ting man lærer ved å observere andre. Jeg har i årevis åpnet mange av mine foredrag med å demonstrere at hvis du trykker [punktum] i PowerPoint (i fremvisermodus) blir skjermen svart – noe som er nyttig når man vil ha tilhørernes oppmerksomhet. En person på mitt siste foredrag viste meg at man kunne "bla" nedover i de fleste applikasjoner (web-browsere, for eksempel) ved å trykke på [Space]. Og min nabo er en trollmann med Excel og genererer kompliserte regneark på et blunk med tastatursnarveier jeg ikke ante eksisterte, selv om jeg har brukt Excel helt fra den første versjonen.

Jeg tror det ligger en stor verdi i kunnskapsdeling av denne typen – ikke bare viser man resultatet, men faktisk hvordan man kom frem til det, i sann tid. I en verden hvor vi i stadig større grad jobber for seg selv via en datamaskin, ligger det en verdi i å ha kunnskapsdelingsarenaer som gir rom for observasjon av samspillet mellom person og maskin. Man lærer nye måter å gjøre ting på, og blir minnet om muligheter man ikke selv har brukt på en stund.

I gamle dager kunne man se hvordan mer erfarne kolleger jobbet, ned til hvordan de organiserte kontorene sine eller hvordan de tok notater. I en distribuert verden trenger vi muligheten til observasjon og imitasjon, ikke bare deling av resultatet. Og tastetrykk og musbevegelser kan kommunisere mer lærdom enn man skulle tro.

Land og folk

Postet den av

PopulasjonskartVia Cory Doctorow fant jeg dette kartet over verden med alle land tegnet i forhold til populasjon – som jo gir grunn til ettertanke. En ting er at Kina er enormt i forhold til resten av verden (og at den rektangulære formen faktisk gjør at det ser mindre ut enn det er), at India er mye større enn man tror, også i forhold til Pakistan og Bangla Desh. Jeg syntes det var mest interessant – selv om det var noe jeg visste, men ikke helt hadde tatt inn over meg – at Europa er større enn USA, og at Europa er relativt jevnt befolket. Storbritannia er større enn man skulle tro i forhold til Tyskland og Frankrike, og Italia er større enn vanlig. Kanada blir en tynn stripe langs nordgrensen til USA – det stemmer faktisk, som alle som har kjørt bil i Kanada vet. Men den kanskje største overraskelsen er hvor det blir av Russland – en tynn stripe nord for et enormt Kina. For ikke å snakke om Indonesia og Filippinene i forhold til Australia.

I går holdt jeg et foredrag for bibliotekarene på Universitetsbiblioteket, og utfordret dem med et spørsmål jeg hadde rappet fra Hans Rosling, svensk professor i folkehelse og en fantastisk foredragsholder. Jeg spurte "I et av disse landene er barnedødeligheten dobbelt så høy som i det andre: Tyrkia og Sri Lanka.  Hvilket land har høyest barnedødelighet?" Svaret er ikke, som bibliotekarene (og nesten hvem som helst ellers) svarte, Sri Lanka, men Tyrkia. Årsaken til at man tar feil, er at man automatisk regner med at, gitt at man ikke har spesifikk informasjon, at fjerne land er mindre avanserte enn ens eget, og jo lenger unna, jo verre er det. Men, som Rosling sier, i Sri Lanka kan bestemor lese, og dermed går barnedødeligheten ned, uansett borgerkrig.

Kart av denne typen gir oss en nytt syn på verden, basert på data heller enn forhåndsoppfatninger. Anbefales.

Dette kan vi bygge i Ekebergåsen…

Postet den av

Dubais nye turistattraksjon viser hva man kan gjøre hvis man har for mye penger og for mye olje.

Før vi gliser for bredt – tenk på de to milliardene brukt for å spare 6 minutter til Gardermoen, slik at man kan gå av toget og stå 5 minutter i kø gjennom verdens tåpeligste billettautomater…

(Via Marginal Revolution) 

Og dermed var det avgjort…

Postet den av

…velfortjent vinner i Gullbloggens teknologiklasse ble Eirik Solheim, som kommenterer saken her.

Jeg er enig med ham om blogg-hypen, men det er også litt som med Netscape – før WWW fantes det et Internett, men det var enkel e-post og browsing som fikk nettet til å ta av. Og det er blogging som får fart i egenpublisering og interlinking – og det er et eksempel på en bruksform som ikke finnes på papir.

Tusen takk til de som stemte på Tversover. Jeg vet jeg fikk stemmer både fra Australia og California, og en hel del steder innimellom. Og det er jo meget hyggelig om noen lesere som har kommet hit på grunn av Gullbloggen skulle bli hengende igjen i kommentarer og leserstatistikker…

Om phishing og norske aviser

Postet den av

I dagens New York Times finnes en artikkel om "spear-phishing". Dette er en mer målrettet versjon av "phishing" – bruk av epost og falske web-adresser som narrer folk til å oppgi passord eller innstallere trojansk software på sine datamaskiner. Reportasjen er kunnskaps- og detaljrik, presis i data og datoer, og bygger opp historien uten billige triks. Skikkelig journalistisk håndverk, med andre ord.

To ting slår meg:

For det første står det at "Israeli investigators have unearthed e-mail messages indicating that Mr. Haephrati interacted with a number of companies and governments in countries besides Israel; Mr. Wismonsky said e-mail messages suggest that Mr. Haephrati once apparently tried to sell his spyware to the Norwegian government." (min utheving). Dette er noe norske aviser bør gripe tak i – hvilke norske myndigheter dreier det seg om, og hva skjedde?

For det andre – hvorfor har vi ikke denne typen reportasjer i Norge? Jeg klippet teksten over i Word og fant ut at denne reportasjen er på 19,030 tegn, over 3000 ord (nå er engelske ord ofte ord delt slik at det siste tallet er litt høyt i en norsk sammenheng, men likevel). En halv side i Aftenposten er på ca. 7500 tegn (det er i alle fall lengden på en kronikk, og stort lenger enn det skrives det sjelden selv i Aftenposten). Denne reportasjen er en av flere av samme lengde i dagens NYT, og både lengden og kvaliteten er på ingen måte enestående. Hvorfor bedrives så lite journalistikk av denne kvaliteten i Norge? (Det skal nevnes at f.eks. Dagens Næringsliv har hatt noen meget bra, lange og undersøkende reportasjer om snusk i Norges Eksportråd og i saker som Røkkes båtsertifikat, så det er mulig. Men grundigheten, folkens, grundigheten….) Er det bare jeg som ikke ser den?

Okkesom, det ser ikke ut til at norske aviser har grepet fatt i dette i det hele tatt. Et søk på Sesam på "phishing" og "Israel" gir endel reportasjer skrevet av sikkerhetsprogramvarefirma, men ingen pressedekning fra norske aviser. Aftenposten har en notis fra 29. mai i år om israelsk industrispionasje, og digi.no har skrevet om den.

Når skal vi få en dyp, lang og kompetent reportasje om noe teknologipreget i norske aviser? De har i alle fall sjansen nå, siden denne har en norsk vinkling, om enn liten. Men det ser ikke bra ut. Som min datter Julie fant ut – norske aviser er ikke raskt ute med å plukke opp ting. Og for min egen del har jeg i løpet av de siste seks måneder ikke lest noe om teknologi eller for den saks skyld USA som ikke forlengst er både gjengitt og gjennomdrøftet i bloggosfæren.

Gavetips for den som har absolutt alt

Postet den av

HundebæsjryggsekkJeg har ansvaret for familiens julegaveinnkjøp i år, siden jeg er i USA, et land optimalisert for shopping. For å skaffe meg ideer går jeg på nettet, og i år som tidligere vet jeg at det er hjelp å få: Dave Barry, forfatter og ukentlig humor-spaltist i Miami Herald og mange hundre andre aviser, har med god hjelp av sine lesere satt sammen sin årlige julegaveguide.

I år ser det ut til at gaver til husdyret er tingen – min favoritt er en liten ryggsekk slik at hunden kan bære sin egen avføring, noe som jeg er sikker på blir en hit i Frognerparken til vinteren (muligens ikke like populær i juli). Men en barnevogn for hunder er heller ikke borte.

Post-coital opptenningI kategorien "hvordan effektivt skape mørkredsel i et barnesinn" synes jeg "Forest Faces" har potensiale (full katalog her) – men som synes av bildet til venstre finnes det mulige bruksområder innendørs også.  Den litterært interesserte kan jo kaste seg over en billedbok om italienske springkniver, og de som ikke klarer å bestemme seg om de skal spise grønnsaker med Grete Roede eller proteiner med Fedon kan jo satse på smaksspray-dietten.

And with that, we return to our regularly scheduled progamming…. 

Teknologirådet om Google Booksearch

Postet den av

Teknologirådet logoTeknologirådet skal holde møte med paneldebatt om Google Booksearch den 14. desember klokken 0900 – her er invitasjonen. Jeg skal være med i debatten med bl.a. Gisle Hannemyr, Roger Jøsevold og Hans-Petter Fuglerud, og regner med at det blir morsomt. Jeg får i alle fall funnet ut av hva "minglefrokost" betyr, for den starter 0830.Det er gratis adgang, så bare kom – påmelding til: post@teknologiradet.no eller på telefon 23 31 83 00 innen 12. desember. Vi sees!

Doktor Google tar saken

Postet den av

Enhver primærlege har, antar jeg, forlengst vent seg til den Internett-utstyrte pasienten, som ankommer legekontoret med en bunke fargeutskrifter, mer detaljkunnskaper om sin sykdom enn legen noensinne har hatt, en ferdigstilt diagnose og en oppfatning av legen ikke som en ressursperson men som et hinder mellom pasienten og medisinen. Men Paul Kedrosky gjengir et fascinerende eksempel på Google-diagnostisering, hvor det er legen, ikke pasienten, som står for søkingen.

Jeg sitter akkurat nå og skriver litt om effekten av søkbar og lett tilgjengelig informasjon – det Peter Morville kaller "Ambient Findability" – og dette eksemplet burde gjøre en hel del eksperter noe ettertenksomme. Hva blir den nye forretningsmodellen når Internett stiller diagnosen?

(Samtidig viser dette innlegget noe av problemet for innholdsleverandørene. Hvis New England Journal of Medicine ikke hadde vært bak en abonnementsvegg, hadde jeg linket direkte dit. Som innholdsleverandør får man nå valget mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet. Litt av et valg, men ut fra rent idealistiske grunner burde i alle fall NEJM være åpen.)

Jeg er rik!

Postet den av

Hittil i november har jeg hatt 3.039 besøkende på Tversover og 2.874 på Applied Abstractions. Ifølge Om Malik (via John B.) har hver besøkende en verdi av $38, hvilket blir henholdsvis $115,482 og $109,212. Eller ca kroner 776.000,- og 734.000,-.  Tilsammen over 1.5 millioner kroner, RSS-lesere ikke medregnet.

Stilig. Nå gjenstår bare realiseringen…..gi bud! Bankgiro er helt greit!

Google tar over

Postet den av

Bob Cringely har, som vanlig, noe interessant å si: Denne gang at Google er i ferd med å forberede sine egen nett-infrastruktur for å tilby massive mengder medie- og telekommunikasjonstjenester ved å utplassere flyttbare datasentere og tilby mesh-network enheter som gjør at man kan koble alt til Internett.

Cringely har gode kontakter og livlig fantasi, men han har også ofte rett. Og Google har noen milliarder på bok og en uttalt strategi om å "organisere verdens kunnskap". Dette kan bli virkelig spennende. Tenk at man for noen år siden så på Nasdaq og konkluderte med at innovasjonsbølgen i Internett var over…. 

Flat verden

Postet den av

flat verden bokomslagI min engelskspråklige blogg, Applied Abstractions, har jeg postet noen kommentarer om Thomas Friedman’s nye bok The World is Flat, som er i ferd med å bli en "must read" (velfortjent, må jeg si) for alle som vil diskutere globalisering. (For den slappe student og raske leser har jeg også postet mine notater om boken, uten kvalitetsgaranti.)

Her i Tversover har jeg tenkt å filosofere litt over hva Friedman’s bok har å si spesifikt for Norge – og for norske lesere. I mine kommentarer skriver jeg at man med fordel kan hoppe over de første 10 kapitlene og rett på kapittel 11, der Friedman skriver om implikasjonene av globalisering for den "ikke-flate" – det vil si, ikke-globalisert verden. Dette fordi Friedmans beskrivelse av firmaer og andre globaliserende faktorer er velkjent for de fleste amerikanere og andre engelskspråklige.

For den jevne nordmann – og i hvert fall for den jevne norske politiker – tror jeg imidlertid at hjemmeleksen må bli hele boken. I vår lykkelige lille oljeprovins er vi – med unntak av mobiltelefoner og IKEA – lite kjent med i hvilken grad forretningsprosesser og forsyningskjeder er globalisert, og vi kjenner ofte ikke noe til de firmaene som er de fremste eksponentene for disse aktivitetene. Vi har ikke UPS, Federal Express, eBay, Wal-Mart, eTrade, Dell eller JetBlue, i hvert fall ikke i den grad amerikanerne har dem. Årsaken er som regel at det norske markedet er for lite for disse firmaene. Vi har heller ikke outsourcing eller offshoring i samme grad som amerikanerne, dels fordi så mye av vårt næringsliv er bundet opp i naturressurser, dels fordi vi snakker norsk, som relativt få gjør i India (men kanskje mange nok gjør i Pakistan?)

Den jevne nordmann, trass i svenskehandel, ville nok bli forundret over hvor internasjonalt sammenknyttet og digitalisert verden har blitt. Derfor – les Friedmans beskrivelse både av hva som skjer, og hvordan USA skal forholde seg til denne utviklingen.

Amerikanerne er høyst bekymret for hvordan det skal gå med deres konkurranseevne fremover, et standpunkt som kan virke bisarrt for et land som har halvparten av verdens Nobelpriser. Men bekymringen er reell, og i motsetning til mange europeiske land gjør man noe med det.

En annen liten note som det kan være viktig å få med seg: Her i USA vil store deler av befolkningen fremholde Friedman som venstreorientert, selv om han i sin kritikk av antiglobaliseringsbevegelsen sparker ganske kraftig til det som kalles venstreside i Norge. Jeg oppfatter ham som liberaler, men vil med dette rette en advarsel til alle dem som ser på ham som en heiagjengleder for store amerikanske firma: Friedman representerer en farbar middlevei mellom ideologiske bakstrevere både på høyre (George Bush) og venstre (Cæsar Chavez) side. I motsetning til mange av sine kritikere, har han både reist mange steder og snakket med mange beslutningstakere. Han ser globalisering ikke som en bevisst bevegelse (en konspirasjon, slik mange redde mennesker ser det) men som det uavvendelige resultat av fri informasjonsflyt, fri vareflyt, fri kapitalflyt og fri flyt av menneskelig talent.

Det er vanskelig å argumenter mot disse fire frihetene, men vi må vite hva de fører til. Så langt har jeg ikke funnet noen som gir et bedre bilde enn Thomas Friedman. 

Anbefales. Og les boken før du leser kritikerne. 

Kultureksport

Postet den av

Det er bare å melde at Hurra Torpedos versjon av Total eclipse of the heart for sologitar og kjøkkeninnredning gjør stor lykke i USA. Selv om man har litt problemer med statsfinansierte rørleggerkløfter i beste sendetid.

Gullblogg-nominert!

Postet den av

logo Gullbloggen

Det ser ut til at en eller annen (takker!) har nominert Tversover som en av tre kandidater til Dagbladets Gullbloggpris, noe jeg ikke helt hadde fått med meg. De andre to er www.eirikso.com og Jon Christian Oterhals’ søkeblogg.

Dette er en avstemning, så hvis du ønsker å avgi stemme, klikk her, velg kategorien "Tekno", og velg en kandidat. Så gjenstår det bare å se om det er noen som leser dette….og uansett er det jo morsomt å bli nominert! 

Aftenposten om kunnskapsinnvandring

Postet den av

Aftenposten tar opp kunnskapsinnvandring på lederplass. Score er 780 kunnskapsinnvandrere utenfra Europa i årets første ni måneder, det burde ha vært 3500.

Merk: Dette er et symptom, ikke et problem i seg selv. Det er derfor fascinerende å følge den samme debatten her i USA, hvor man er bekymret for å miste posisjonen som det stedet alle vil emigrere til. USA, som ligger så langt foran oss, bruker til og med Norge som eksempel på en ny og farlig konkurrent for USA (som jeg hørte på radioen i går, det gjaldt bygging av avanserte skip).

En fascinerende verden – alle er redde for alle andres kunnskaper og innovasjonsevne. 

Elie Wiesel

Postet den av

Elie WieselEn av fordelene med å være i Boston over tid, er at man kan gå på foredrag med kjente personer. I går var jeg på Boston University og hørte Elie Wiesel snakke om sin nye bok The Time of the Uprooted. Selv om jeg selvfølgelig kjenner til Elie Wiesel som person, har jeg med skam å melde aldri lest noen av hans bøker. Men som person var han fascinerende.

Han leste utdrag av boken, såvidt jeg forstår, er en fortelling om en person som er på vei til et sykehus for å være tolk for en gammel kvinne, og som leter gjennom hukommelsen etter hvem hun kunne være. Dette setter opp en struktur for å fortelle om alle som er revet opp med røttene, om hvordan ikke bare personers, men begrepers fundament stadig endres. Temaet er løselig – som Wiesel sa gjentatte ganger, han elsker historier og trenger egentlig bare en struktur for å fortelle dem, alle sammen.

Elie Wiesel snakket endel om hvorfor han skriver, og hva han skriver. Han så seg selv ikke som forfatter, men som et vitne som trengte å fortelle sin historie for å gi sin overlevelse mening. I alle hans bøker er det et barn, en gammel person, og en gal person – fordi de var de første som ble tatt. I krigene før annen verdenskrig var det slik at det var soldatene som døde, og barn, gamle og skrullinger som overlevde. Nazistenes systematiske utrenskninger sørget for at disse gruppene forsvant først – og at de som overlevde var de sterke og arbeidsføre.

Han snakket også om hat – om hvordan de som hater ikke ser etter et identitetskort, de bare hater. Om hvordan det tyvende århundre hadde to tyranniske ideologier som begge var antisemittiske, om hvordan Stalin hadde planene klare for en stor pogrom i Moskva, men døde før han fikk skrevet under dekretene. Og om hvordan Wiesel hadde håpet at det nye århundret ville føre til en bedre tilværelse, hvor vi hadde lært av våre erfaringer.

Wiesel har en fantastisk evne til fortelle sine historier, som er tuftet på jødisk kultur og ofte minner om bibelske lignelser. Det var ca. 500 mennesker i auditoriet og knepp stille mens han fortalte, med sin franske aksent, om en tid og en tenkemåte som er fremmed for de fleste men likevel klarer å formidle refleksjoner som har gyldighet for alle mennsker.

Imponerende. 

Hva er egentlig case-basert undervisning?

Postet den av

Jill hadde en henvisning til min tegning av et case-klasserom, hvor det går frem at hun ikke er helt sikker på hva case-undervisning er. Siden Jill er en meget våken person, så tipper jeg at det gjelder mange. Så derfor – en kort forklaring:

Case-undervisning tar utgangspunkt i et case, dvs. en beskrivelse av en spesifikk situasjon. Metoden kommer fra jus-undervisning, men er utbredt innen MBA-programmer. Studentene forbereder seg til en diskusjon, får karakterer basert på sin deltakelse, etter ganske strukturerte regler. Metoden er svært arbeidskrevende både for studenter og foreleser, men gir stort utbytte i form av evne til å analysere kompliserte situasjoner og bestemme seg for hva man skal gjøre – med andre ord, en slags simulering av problemstillinger ledere stilles overfor i mange sammenhenger. Et viktig element er disiplin: Det blir ikke bra diskusjoner hvis ikke studentene (og foreleser) er grundig forberedt, og at de deltar. Derfor fungerer den best med studenter som har arbeidserfaring, gjerne i lederposisjoner.

Jeg bruker case-basert undervisning i mine MBA-kurs, og delvis i vanlige kurs også. Reaksjonene fra studentene er meget positive, etter at det verste sjokket har gitt seg. Det er tre ting som er vanskelig for nybegynnere innen case-diskusjoner: Mengden forberedelse (det holder ikke å lese gjennom, man skal foreberede seg så godt at det føles som om man har arbeidet i den bedriften man diskuterer), kravet til deltakelse (alle forventes å si noe, og studenter blir kalt til å delta selv om de ikke rekker opp hånden) og forvirringen over at det ikke finnes noe riktig svar (i mange tilfelle vet i alle fall ikke jeg hvordan det gikk med case-firmaet, og det er heller ikke hensikten.) Case-undervisning bringer frem kompleksitet og setter studentene i stand til å finne alternative løsninger, men gir ikke svar på hva man skulle ha gjort. Det gjør som regel ikke forretningslivet heller.

David Garvin har skrevet en artikkel om case-undervisningens historie, hvor han blant annet beskriver hvordan en case-diskusjon gjennomføres. Noen utdrag:

Les videre →