Et spørsmål om pris

Postet den av

Når jeg tenker på VG og Dagbladet, og deres ryggesløshet når det gjelder overskrifter eller annonser, kom jeg til å huske på denne historien. Som med alle slike anekdoter, er det tvilsomt hvem som opprinnelig fortalte den – jeg har sett både Mark Twain og Winston Churchill som opphavsmenn, men de er gjerne kandidater til de fleste anekdoter. La oss si det var Churchill:

Churchill satt i en middag ved siden av en meget fornem og vakker dame, og spurte henne om hun ville gå til sengs med ham for et hundre tusen pund?
    "Ja," sa damen.
    "Hva med 10 pund?" sa Churchill.
    "Hva tar De meg for?" sa damen, meget indignert.
    "Det har vi allerede avklart," sa Churchill. "Nå diskuterer vi bare pris."

For Dagbladets vedkommende er prisen altså ca. 25m pr. helside. For VG vet jeg ikke.

Jaja. Selv hadde jeg nok vært billigere…. 

Offentlig avretting

Postet den av

Bernt OlufsenJeg leser ikke VG – her representert ved redaktør Bernt Olufsen – det er en søpleavis fra ende til annen, uten noen positive kvaliteter. Nå har de sunket til et nytt lavmål, ved å omtale kreftforskeren som hadde jukset med data med navn og bilde på forsiden. Dagbladet nøyer seg med navn på forsiden og bilde inne i avisen, som om det gjør noen forskjell. Og inntil nylig mente jeg den avisen hadde enkelte positive sider, men de må være ganske store for å motveie denslags.

Gudene skal vite at jeg misliker akademisk juks – men det er faktisk noe som heter uskyldig inntil det motsatte er bevist. Saken fortjener stor oppmerksomhet, men å sette navn på ikke bare hovedpersonen, men også enkelte av hans familiemedlemmer, kan ikke føre til noe godt. Bortsett fra å øke VG og Dagbladets salgstall. Har man ikke lært noenting av Tore Tønne-saken og lignende?

På siden etter sin reportasje søker Dagbladet etter en "merkevaredirektør". De trenger en etiker.
 Og VG trenger mørke solbriller for å slippe å se seg selv i speilet om morgenen.

En annen versjon av Ibsen

Postet den av

Hvis man roter litt rundt med Google Earth, finner man mye rart – her er en liten detalj fra Oslo som jeg syntes var morsomt. Se først på dette bildet:

Ibsen scan 1 

Det var da en pussig mengde gater midt i byen? La oss gå litt nærmere:

Ibsen scan 2 

Etterhvert som man zoomer lenger inn, forsvinner gatene, men så ser vi også hvor det er…

Ibsen scan 3 

….nemlig Ibsen-kvartalet (også kjent som Hotel Cæsar) og Oslo Tinghus. Og gatene under er Ibsen-garasjen, som altså strekker seg under flere kvartaler og langt bortover mot departementene.

Jeg lurer litt på hvordan DigitalGlobe har fått for seg at dette er veier – det gir i alle fall et inntrykk av at satelitten kan se gjennom jorden, ikke bare atmosfæren…. 

Og – nei – man kan ikke se Stortingsgarasjen på samme måten – men her er Aker Brygge:

Aker Brygge parkering 

Forøvrig er bildene tatt sommeren 2002 – det var nemlig da (ironisk nok) at utstillingen Earth from the air sto på Rådhusplassen:

Jorden fra luften 

Så her kan vi altså se folk, ovenfra, som ser bilder tatt ovenfra. Og vi kan se under jorden….

Hvorfor lære matematikk

Postet den av

Business Week math coverJeg sitter og spekulerer litt over hvordan man skal motivere tenåringer til å velge matematikk og realfag i videregående skole – og finner dette hovedoppslaget i Business Week, som burde være grunn god nok i seg selv. Glimrende. Steve Baker skriver forresten her om hvor vanskelig det var å la være å blogge om oppslaget, noe jeg kjenner meg igjen i.

Matematikk og realfag er fremtiden. Og nå skal jeg skrive noe om det.

(Takk til Jeff Jarvis.) 

Typisk Norsk IV: Bullshit Bingo

Postet den av

Dette får blir siste pirk før jeg gir meg – men i Typisk Norsk står det på side 294 om det kjente spillet "Bullshit Bingo" – man lager bingoark med klisjeer og buzzwords, deler det ut til publikum før en kjedelig foredragsholder skal på, krysser av ettersom moteordene kommer, og spretter opp og roper "Bingo!" når man har fem på rad.

I boken står det at dette spillet ble spilt første gang i 1996, under et foredrag holdt av daværende visepresident Al Gore. Men jeg tror spillet er mye eldre enn det – jeg vet at det har blitt spilt en avart av denne bingoen, kalt "Turkey Bingo", på Harvard Business School i årevis – i hvert fall siden begynnelsen av 80-tallet.

Turkey Bingo er anderledes, og litt mer subtilt. Det spilles under pågående case-undervisning, og i stedet for buzzwords, har man tilfeldig utvalgte navn på klassens studenter på 4×4 bingoark. Etterhvert som studentene gir sitt bidrag til diskusjonen, kan man krysse av, inntil man har fire på rad. Siden foreleseren setter karakterer ut fra hva studentene sier i klasserommet, er det ikke særlig lurt for en student å sprette opp og rope "Bingo!" – det kan lett gå ut over karakteren. Men man må samtidig få fortalt sine medstudenter at man har bingo….

Løsningen er at man rekker opp hånden og kommer med et innlegg til diskusjonen – og i dette innlegget fletter man "phrase of the day" – en på forhånd avtalt setning. Denne setningen er alltid nokså tåpelig og vanskelig å bruke naturlig – noen eksempler er "Som Napoleon sa ved Waterloo, …" eller "Da jeg leste case’t for fjerde gang i går kveld, la jeg merke til at…".

Forelesere hater Turkey Bingo, og kan bli ganske gretne hvis de oppdager at det foregår. En foreleser jeg hørte om, turnerte det elegant – han sto rett foran en student som hadde et bingoark foran seg, og mens en annen student snakket, lente foreleseren seg frem og krysset av på bingoarket, uten å kommentere saken nærmere. Meget virkningsfullt.

Typisk Norsk III: Curlz

Postet den av

Nok en liten feil i Typisk Norsk, denne gangen typografisk (og egentlig en nokså vanlig feil): På side 241, som omhandler typografi, står det "I tillegg har vi en rekke dekorasjonsskrifter med varierende utforming, som Edwardian Script, Curlz og Caflisch."

De tre skrifttypene er ment satt å vises frem slik de er – ordet "Caflisch" er satt med Caflisch, for eksempel. Men "Curlz" er satt med en skrifttype som minner om Courier – antakelig fordi enten datamaskinen til grafikeren eller skriveren på trykkeriet ikke hadde innstallert den fonten.

Alle som har laget fancy dokumenter og funnet at de ser helt annerledes ut fra skriveren, kjenner dette problemet. Men det er jo litt morsomt når det kommer i et tekststykke som handler om, nettopp, typografi…. 

Årets blondinevits

Postet den av

Siden jeg har blonde døtre, bør jeg vel ikke linke til denne blondinevitsen, men den var så bra at jeg kunne ikke la være….

Typisk Norsk II: Bikini-bomber

Postet den av

Den første bikinienSitter og leser litt her og der i Typisk norsk, som faktisk er en festlig bok som man kan lære mye fra. Men jeg har funnet i alle fall én feil: Under overskriften "ord som dukket opp 1935-1944" (s. 103) finnes ordet "bikini" – og det kan ikke stemme. Jeg mener dette ordet kom fra Bikini-atollen, hvor man testet atombomber. Det kan det umulig ha vært noen som kan ha visst noe som helst om i Norge før 1944 – bortsett kanskje fra ingeniør Tronstad, en av bakmennene for Vemork-sabotørene, som ifølge Knut Haukelids bok hadde kjennskap til "atomsplitting" og den rolle tungtvann kunne spille allerede under krigen. Og ganske riktig – i følge Wikipedia ble bikinien oppfunnet i 1946, og fikk sitt navn fordi den gjorde inntrykk som en atombombe. (Noe som viser at markedsførere hadde sans for overdrivelser den gangen også.)

Typisk Norsk I: Sprettmais? Springmais?

Postet den av

Dette er jo noe skuffende for Eirik, men ordet sprettmais er å finne på side 87 i Petter Wilhelm Skjerven & Co’s aldeles utmerkede bok Typisk norsk. Det står under headingen "folkets ordbok", og må vel dermed oppfattes som en folkelig versjon av Eirik’s betydelig mer dannede "springmais".

Jeg aner en gryende språkstrid…. 

Å bekjempe hemmelighold med informasjon

Postet den av

Saccarina skriver i innlegget Jentelus om Lars Jacob Krogh, en talefør museumsgjenstand som har meldt seg ut av sin Rotary-klubb fordi den hadde blitt åpnet for kvinner. Krogh er selvfølgelig nokså på jordet, men hele diskusjonen rundt hemmelige klubber er interessant. Jeg tror de fleste slike klubber bruker en form for hemmeligholdelse ikke for å holde noen ute (selv om noen, slik som Krogh, tror det) men for å skape mer oppmerksomhet rundt seg selv.

I den utmerkede boken Freakonomics skriver Levitt og Dubner om hvordan en idealist klarte å ta knekken på Ku Klux Klan ved å infiltrere organisasjonen og siden beskrive i detalj alt som skjedde på møtene. Klanen ble fort avslørt som en møteklubb for paranoide noksagter, som ikke på noen måte fremsto som særlig imponerende uten lakner og andre parafernalier. Man bekjemper ikke adgangsdiskriminering med protester, men ved å nullifiere en hemmelig organisasjons makt ved å ta vekk hemmeligholdelsen. Og vise at de som er medlemmer (og i hvert fall de som tenker annerledes om seg selv fordi de er medlemmer) er nokså ynkelige personer med skral selvtillit og nokså forutsigbare ideer.

Til illustrasjon – her er en liten historie fra den aldeles fremragende samlingen I Thought My Father was God (redigert av Paul Auster):

Rascal
(by Yale Huffman)

    The resurgence of the Ku Klux Klan in 1920s was a phenomenon nobody has fully explained. Suddenly Midwestern towns found themselves in the grip of this secret order, which aimed to eliminate Negroes and Jews from society. For towns like Broken Bow, Nebraska, which only had two Negro families and one Jew, the targets were the Catholics. Klansmen whispered that the pope was preparing a takeover of America, the church basements were arsenals, and priests and nuns had orgies after mass. Now that World War I was over and the Huns had been defeated, there was a new focus for men who needed somebody to hate. The astonishing thing was the number of such people.
    In Broken Bow and Custer County, scores were lured by the mystique of the secret, masculine society that appealed to the "Us vs. Them" urge that seems universal among men. Two of the people who held out against them were the local bankers: John Richardson and my father, Y. B. Huffman. When a Klan phone call warned them to boycott the Catholics, they defied it. Inasmuch as both banks resisted, that Klan effort was frustrated, but my mother, Martha, paid for it when the school board election came around. She was decisively defeated by slanderous gossip that she was carrying on an affair with the leading druggist.
    Came the time for the annual parade of the Ku Klux Klan around the town square. They always chose a summer Saturday when the town was crowded with ranchers and farmers. Clad in white robes and conical caps and masks with eyeholes, they strode forth to remind the citizenry of their dignity and their power, led by the powerful but anonymous figure of the grand kleagle. The curb was lined with people speculating about the marchers and whispering about their mysterious powers.
    Then there came bounding out of an alley a small white dog with black spots. Now, just as the folks in Broken Bow knew everybody in town, they also knew the dogs, at least the prominent ones. Our German shepherd, Hidda, and Art Melville’s retriever were famous personages.
    The spotted dog ran joyously up to the grand kleagle and jumped up on him, clamoring for a pat on the head from that beloved hand. "Rascal," the word started around. "That’s Doc Jensen’s dog, Rascal." Meanwhile, the majestic grand kleagle was thrashing his long legs through the robe trying to kick away what was obviously his own dog. "Home, Rascal, home!"
    Now the word was running along the curb ahead of the procession. People weren’t whispering, they were talking out loud to show how knowledgeable they were. Elbows nudged fellow watchers, snickers moved along the lines like rustling leaves before an errant gust of wind. Then Doc Jensen’s boy appeared and called off the dog. "Here, Rascal! Here, Rascal!"
    That broke the tension. Somebody took up the cry, "Here Rascal!" That was when the snickers turned into guffaws, and a great gale of laughter swept around the town square. Doc Jensen stopped kicking his dog and resumed his stately march, but the spectators were having none of that. "Here Rascal Here Rascal!"
    So that was the last of the Ku Klux Klan in Broken Bow. Doc Jensen was a fair-to-middling large-animal vet and kept a good practice among the ranchers and the farmers. Maybe they enjoyed calling him for the conversational value with neighbors, but few teased him. Once in a while some smart-ass kid would see Doc Jensen driving by and holler, "Here Rascal!"
    And the small white dog with black spots was kept close to home after that.

Anbefales. Og hvem skriver den første sarkastiske "inside" historien, med navn og det hele, om Frimurerne eller Rotary?

Bare ikke prøv deg….

Postet den av

Avislesing om dagen er nokså deprimerende greier, selv om man skulle hoppe over den internasjonale seksjonen med Irak-krigen og Amnestys vurdering av Guantanamo-basen.

Vi nordmenn forsøker i vår visdom å forhindre at utenlandske forskere tar opphold her. Vedkommende driver med IT-systemer i U-land, og denslags bør man jo få satt en stopper for. Hans virksomhet kunne jo føre til at U-landene ikke forblir U-land, og da er det jo mange som kan miste jobben. Mobiltelefoner på jobben – en av årsakene, sammen med hjemmePCer, til at Norge har svært høy produktivitet – bør skattlegges. Skikkelige arbeidsfolk jobber ikke etter fire, må vite, og skal de snakke med noen i en annen tidssone, så får de reise tilbake til kontoret for å ta den telefonen. Det er bedre at ungene ikke ser noe til mor eller far enn at de får for seg at arbeid er noe man kan gjøre uten å telle timer og til og med ha glede av. Friskoler er også farlig – det kunne jo tenkes at noen gjorde det bedre enn det offentlige, og denslags kan vi jo ikke ta sjansen på.

Kanskje på tide med en bloggeskatt? Alle kan jo ikke blogge (alle gjør det i alle fall ikke), de som gjør det gjør det tydeligvis fordi de synes det er morsomt, og siden det er noe som er morsomt og ikke gjøres av det store flertall bør det skattlegges eller i det minste reguleres snarest. Det gjelder bare å finne passende regler – skal man skattlegges etter antall innlegg, mengden tekst (tenk på alle grafikerne som går glipp av sårt tiltrengt overtid), antall lesere (som antakelig ellers ville lest papiraviser eller konsumert andre momsbelagte goder), eller antallet innkommende linker (noe som har den fordelen at man da vil få bloggere som i god norsk ånd unngår å stikke seg ut).

Vel, jeg bør vel helst slutte av her, og komme meg på kontoret. Der kan jeg ringe skattefritt. Dessuten har jeg gratis parkering der – i hvert fall til neste statsbudsjett.

Er du hva du leser (eller i hvert fall hva du ønsker å lese)?

Postet den av

Tom Owad har en fascinerende beskrivelse av hvordan han lastet ned og søkte gjennom Amazon.coms ønskelister. Vær forsiktig med hva du ønsker deg, bokstavlig talt.
Det er virkelig utrolig hvordan digital informasjon – og dens søkbarhet – og kraftige datamaskiner (han gjorde hele greia på en Apple laptop) gjør at man kan finne ut av ting som bare ikke var mulig for kun noen få år siden.
Et annet aspekt er at Amazon.coms ønskelister har fungert som et betalingsinstrument i anonymiserte sexhandler – nok et eksempel på at folk finner forbausende ny bruk av teknologi. Brukerne, i hvert fall noen av dem, er alltid smartere enn du tror.

Når den gode teknologien taper

Postet den av

Denne kronikken er skrevet for Aftenposten og den offisielle versjonen finner du her. Denne versjonen inneholder linker, har plass til kommentarer, og er dessuten fiks- og utvidbar om det skulle falle meg inn.

Les videre →

Parodiparodiparodi

Postet den av

MadonnagåtenI utgangspunktet trodde jeg ikke det var mulig å parodiere Da Vinci-koden – boken er så elendig at den er en parodi på seg selv allerede. Men Nærum & co klarer det. Madonnagåten er en parodi på en parodi på noe som burde være en parodi.

Tonen slås an allerede i det første kapittelet, hvor Orkla- konsernets klønete og selvplagende polske leiemorder Karel holder museumsdirektør Sondre Nugren i sjakk med pistol:

"La vær da," sa østeuropeeren. "Men fortell meg hvor de er. […] Gjenstandene jeg leter etter. Tingene som for enhver pris ikke må komme for en dag.
Nugren nikket megetsigende. "Å, de ja."
"Det er ikke lett å forklare når man er nødt til å snakke i så generelle vendinger," unnskyldte den rødhårede mannen seg.
"Nei," sa Nugren. "Men så blir det mye mer spennende på den måten."

Boken fortsetter i samme stil, og introduserer politidirektør Evelyn Drepenkvist, historiker og hovedperson Bror Anton Lamsen, en kvinnelig hovedperson med navn Renate T. Rognkvist, og hovedskurken Remo Haugen. Og så videre. Flittig bruk av kursiv og vannvittige logiske kort- og lange slutninger, samt den sedvanlige tre-kapitlers ventetiden fra en ledetråd oppdages til noen gidder fortelle leseren hva den er gjør at ingen kan lese denne boken og deretter få noe som helst ut av Da Vinci-koden. Men jeg tror ikke de to leserkretsene er særlig overlappende…

Her er en smakebit til:

Kriminalpolitisjef Rogersen sto utenfor bygården til Grallnes, og kikket opp mot den eneste leiligheten som hadde lys i vinduene. […] Den dresskledde mannen på gesimsen var forsvunnet nå. Rogersen syntes det var pussig at noen drev og klatret på gesimsen midt på natten, men han regnet med at det var den gode, gamle historien om en mann som kommer hjem før tiden og hustruen som må ekspedere elskeren ut gjennom vinduet. Bare ikke naken denne gangen. […]
"Rogersen!" En betjent kom løpende bort til ham. "Vi har funnet noe mistenkelig." Han pekte på en Ford Taunus som sto parkert litt lenger nedi gaten. "Det er ingen her i strøket som frivillig ville kjørt rundt i en sånn bil, den må tilhøre en inntrenger.
Rogersen lurte på hvem det kunne være, men så kom han på mannen i dress. Den utskremte elskeren. Han hadde hørt at vestkantfruer tente på østkantgutter.

Anbefales. I små doser av gangen, som med Monty Pyton.

Clayton Christensen til Oslo

Postet den av

Clayton ChristensenVerdens mest kjente forsker innen teknologistrategi, Clayton Christensen, kommer til Oslo som hovedtaler ved Oslo Business Summit den 24. januar. Dette er noe jeg har gledet meg til lenge, og jeg var uhyre kjapt frempå og meldte meg til konferansierjobben så snart jeg hørte at Clay kom til Norge. Ikke bare står Clay bak teorien om "disruptive innovations", som The Economist kalte "den ene gode management-ideen som kom ut av 90-tallet", men han er også en fabelaktig foredragsholder (som du kan høre her) med en lavmælt og utrolig engasjerende stil, slik at man kan lære både av innhold og fremføring. (Clay har vært i Norge før, en gang på min invitasjon, her er det jeg skrev dengang.)

I disse Tandberg-tider bør enhver administrerende direktør ikke bare ha hørt om, men også vite hva han eller hun skal gjøre for å motstå en "disruptive innovation." Siden han oppdaget hvordan "disruptive innovations" virker, har Clay brukt sin tid på å forstå hvordan firmaer skal forsvare seg mot dem, men også hvordan man skal posisjonere innovasjoner slik at de blir "disruptive" – det vil si slik at de kan ta et marked uten at de eksisterende aktørene klarer å forhindre det.

Jon LervikDe andre foredragsholderne på Oslo Business Summit er heller ikke til å kimse av: Jon Lervik fra FAST, som får sjansen til å snakke om det virkelig interessante med sitt firma. Det er ikke hvem som eier aksjene eller hvilken eks- eller nåværende investor som krangler med hvem, men tvert imot hva FAST gjør, hvilken teknologi de har, og hvordan de har tenkt å gjøre den "disruptive". George Stalk, som virkelig er en person med evnne til å overleve det meste, vil på bakgrunn av sin bok Hardball snakke om hva som skal til for å kunne konkurrere "på ordentlig", et perspektiv det i følge Trygve Hegnar er behov for i norsk næringsliv.

Vi sees, muligens…. 

Den farlige ideen

Postet den av

Edge logoEdge.org er en interessant webside – et møtested for folk i krysningspunktet vitenskap og filosofi – som hvert år spør en rekke kjente personer et enkelt, men viktig spørsmål. Årets spørsmål er "What is your dangerous idea?", og ble foreslått av Steven Pinker, som selv skriver om at identifiserbare grupper av mennesker kan ha forskjellige statisistiske distribusjoner av evner og innstilling, og at vi har vanskeligheter med å forholde oss til dette.

Andre gode innlegg kommer fra

  • Tor Nørretranders, som skriver om farer ved sosial ulikhet og det faktum at vi liker det. Dette er en tanke jeg først kom over i Robert Frank’s alt for lite leste Choosing the Right Pond. (Notat her hjemme: Knut Olav Åmås viser til noe av det samme med sin kommentar i Aftenposten idag, og man kan alltid grave opp Paul Fussel’s ubetalelige bok Class hvis man trenger litt moro.)
  • Paul Bloom om at vi ikke har sjel – noe man vet stemmer men ikke helt kan ta inn over seg. En sjel er et kompleksitetskonstruksjon, ikke en enkeltenhet. Minner meg om den selvmordsassisterende legen Kevorkian: I rettsaken mot ham ville motpartens advokater finne ut om han mente han hjalp folk over til en bedre verden, så han ble spurt om hva som skjedde med deg etter at du dør. Hans svar: "Du råtner."
  • Carolyn Porco tar opp den samme tråden og snakker om hvordan vitenskapen over tid kommer til å ta religionens plass, dvs. som en måte å fylle et liv med mening. Men vitenskapen mangler endel mekanismer religion har, som evne til helhetlig fremstilling, self-refleksjon og ikke minst ritualer…
  • J. Craig Venter mener ny kunnskap om genetikk kan skape sosiale konflikter, i et ekko av Steven Pinker (hvis bok The Blank Slate burde ligge på nattbordet til minst halvparten av regjeringsmedlemmene)
  • Terrence Sejnowski lurer på når Internett vil bli selvbevisst og begynne å oppføre seg som en helhetlig mekanisme.
  • Dan Dennett lurer på hvordan vi skal forholde oss til kunnskapseksplosjonen – når det ikke er nok hoder til all kunnskapen som genereres.

Personlig tror jeg den farligste ideen ligger i sosial stratifiersing som et resultat av meritokrati – hvor skal en sosial underklasse hente sine ledere hvis alle lederemner øyeblikkelig rekrutteres ut av den via utdanning og meritokratisk avlønning? Man kan ikke akkurat gå tilbake til å undertrykke arbeidere slik at de får noe å kjempe for heller. Siden smarte foreldre får smarte barn, kan man over tid få en genetisk og sosialt virkelig underlegen "underklasse" – og det er en farlig tanke for alle, siden tidligere ideer om denslags mildt sagt ikke har hatt noen god innflytelse på verdenssamfunnet. Det spørsmålet må besvares, men ikke med fornektelse. Fornektelse vil føre til fremvekst av en populisme (på begge sider) som rett og slett kan være farlig.

…hmmm. Mye å tenke på på en vanlig onsdag morgen. Tid for å skrive noe annet enn blogg…

PS: Fjorårets spørsmål: "Hva tror du er sant men kan ikke bevise det?" er minst like interessant.

PSPS: Glemte en av de mest interessante, inntil Marginal Revolution minnet meg på den: Steve Strogatz‘ observasjon at matematiske bevis nå begynner å bli så kompliserte (de blir løst enten ved "brute force" simulering eller ved så lange bevis at det er vanskelig å kvalitetssikre dem). Resultatet er at det blir vanskeligere og vanskeligere å vite om vi virkelig vet noe….

Ryktebørsen: MS kjøper Yahoo?

Postet den av

Det går rykter om at Microsoft har tenkt å kjøpe Yahoo!, nok til at Yahoo!s aksjer har økt 4.4%.

Jeg tviler på om dette stemmer (og det gjør Scoble også). Kan ikke helt forstå hvorfor MS skal ta på seg den distraksjonen det er å ta over et så stort firma – når man selv har MSN. Det er rett og slett ikke nødvendig å eie hverandre for å ha et samarbeid om annonsebetaling.

Pepys’ blogg

Postet den av

Et interessant bloggprosjekt er Pepys’ Diary – en gjenskapning av dagboken til den gamle libertineren, byråkraten og bokelskeren. Pepys var administrativt ansvarlig for den engelske marinen – mange historikere mente han skapte den engelske marinen som kom til å spille en stor rolle i oppbyggingen av det engelske imperiet – og litt av en politiker. Idag er han kjent for sin svært menneskelige og frisinte dagbok, skrevet i en kode han trodde aldri ville bli knekket.

Mindre kjent er kanskje (og det er mulig at jeg tar feil her, har ikke funnet dette tross mye googling) at Pepys var mannen bak uttrykket "en rød tråd": Han løste problemet med tyveri av tauverk fra marinen ved å få gjennom en bestemmelse om at alt tau som tilhørte marinen skulle ha en rød tråd innslått – og forbød sivilister å eie tauverk med en rød tråd i.

Dagbøkene er spennende og morsomme – han er meget bekymret for sin økonomi, smisker for de med makt, krangler med sin kone, og er utro når han kan, selv om han angrer fælt etterpå. Men er også en dyktig administrator, opplever brannnen i London, er opptatt av kunst og kan ikke så lite om storpolitikk. En spennende og meget menneskelig skikkelse, dengang og idag.

Grevinnen og hovmesteren

Postet den av

dinner for oneEr tilgjengelig via Google Video, slik at man kan treffe Sir Toby og Mr Pommeroy når man vil. Utmerket.

Og med dette, godt nytt år!

Brenn penger eller brenn kaffe

Postet den av

kaffe og pengerJeg har lenge lurt litt på lønnsomheten av alle de små kaféene som hopper opp overalt. Hvordan skal f.eks. Grünerløkka overleve på lengre sikt? Slate har en festlig artikkel av Michael Idov om økonomien i en kaffesjapp – legg merke til at mens prisene er bare litt mindre enn vi er vant til å betale i Norge, i hvert fall for kaffen, mens timelønnen betydelig lavere i USA. For ikke å snakke om skatter og avgifter.

Årsaken til at jeg tenker på dette, er at mange bokhandler kommer til å begynne med å servere kaffe for å tiltrekke seg kunder og eventuelt tjene litt penger på å ha en kafe – dels for å ha flere ting å selge, dels for å omskape bokhandelen fra et upersonlig supermarked for papir med trykk på til et møtested for folk som er interessert i lesning og litteratur. Og disse bokhandlene vil finne at også her råder den harde økonomien.

Det jeg lurer på, er bokhandlerbakeriet – kombinasjonen av to eksisterende forretningskonsepter. Barnes & Noble og Borders i USA har avtaler med eksisterende kaffekjeder i USA (B&N med det allestedsnærværende Starbucks.) Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før vi får den første kjempebokhandelen med innebygget kaffesjapp i Norge – vanskeligheten ligger antakelig mer i å finne en passende lokasjon enn selve konseptet. Nordmenn er ikke vant til å ta bilen for å kjøpe bøker – eller, rettere sagt, den delen av befolkningen som storforbruker bøker er ikke den delen som kjører ut av byen for å kjøpe dem. Kombinasjonen stort lokale og offentlig transport er dyr, og Norges største bokhandler idag (Tanum og Norli i Oslo) har for liten plass. Kanskje BIs gamle lokaler på Schous bryggeri kan bli enslags shopping mall for halvhippe Grünerløkkere som gjerne vil ha alt på et sted allikevel?