Denne fantastiske lille videofilmen om hvordan man tar en alminnelig pen jente og gjør henne til supermodell med sminke og Photoshop burde sees av alle jenter i påvirkelig alder. Gutta også, forresten.
(Via BoingBoing og omtrent halvparten av alle andre blogger derute….)
Den meget kompetente blogger Olav A Øvrebø har begått en artikkel om det nye, åpne Internettet i NHOs tidsskrift Horisont. Artikkelen bygger på telefonsamtaler og epost med Håkon Wium Lie, Yochai Benkler, Erik Stattin og altså undertegnede.
Jeg synes artikkelen ble bra, skjønt det er alltid pussig hvordan ganske lange samtaler ender opp i korte sitater. Det ligger en uttrykksmessig rikhet i samtaler som det er vanskelig å få ned i artikkelform.
Men litt av et selskap å havne i, i alle fall.
John Dvorak er bedre (i hvert fall vennligere) på TV enn i trykt form. Sjekk Crankygeeks – bedre enn vanlig TV en søndag kveld….
Glimrende intervju med Richard Dawkins i Salon. Hans siste bok kommer antakelig til å bli minst like inflytelsesrik som The Selfish Gene og Climbing Mount Improbable.
Jo eldre jeg blir, jo mer irritert blir jeg over religion som vitenskaplighet. En ting er religion som seremonimester, trøst og moralsk rettesnor. Noe ganske annet er å tillegge den forklaringskraft i noen som helst form, politisk eller naturlig. Hans kommentarer om sammenhengen mellom intelligens og ateisme er interessant, skjønt noen av de smarteste menneskene jeg kjenner er dypt religiøse.
Men, som Richard Feynmann har sagt:
You see, I can live with doubt, with uncertainty, with not knowing. I think it is much more interesting to live not knowing that to have answers which might be wrong. […]
I don’t feel frightened by not knowing.
Med andre ord, det at man ikke forstår noe, betyr ikke at det har en religiøs forklaring, bare at man ikke forstår det ennå. Og det går an å være helt fornøyd med ikke å vite "hensikten med" at vi mennesker finnes her på jorden. Vi har jo en meget god forklaring på hvordan vi kom hit.
Den går tilbake til et "big bang", og der stopper matematikken. Men religionen har ikke engang begynt på den reisen – og implisitt i religionen ligger at den ikke har godt av at vi gjør det.
Jammen den har jeg absolutt ikke noe imot! Glimrende tildelning!
Nå har jeg vært paneldeltaker på en studentdebatt, og det var jo greit nok, om ikke særlig livlig. Jeg hadde ikke fått med meg bakgrunnen til debatten – trodde det dreiet seg om hvorvidt skolepenger (egentlig, studentbetaling) førte til bedre eller dårligere kvalitet – men det viste seg altså å være en litt panikkartet reaksjon fra Studentparlamentets side på nyheten om at det i EU ser ut til at studentbetaling blir mer vanlig.
Nuvel, debatten ble jo morsom allikevel. Som vanlig var det noen misforståelser om BI ute og gikk, så bare for ordens skyld: BI er en selveiende stiftelse, noe som betyr at alt overskudd går tilbake til organisasjonen. Non-profit, med andre ord. Og ansatte på BI betales etter offentlig lønnsskala, må jeg med en viss sorg meddele.
Ellers var debatten litt springende, preget av at det var vanskelig å frembringe noen særlig uenighet uten å gå utenfor rammen av debatten. Ingen var for å gjøre noen store inngrep i hvordan studier finansieres i Norge. Samtlige var irritert over Djupedals kutt i budsjettene for forskning og høyere utdanning. Av punkter jeg husker var at
Ellers har jeg sympati for studentene som arrangerer dette – det var ca. 20 tilhørere, og i all beskjedenhet syntes jeg panelet fortjente litt flere….
PS: Blindern har så triste bygninger og så nedslitte møbler og litt for mye rot og møkk i krokene. Slik er de fleste universiteter, men hva er det egentlig poenget med å ha dårlige arbeidsforhold? En fordel/ulempe på BI er at siden studentene betaler, stiller de krav til sine arbeidsforhold, og det nyter faktisk resten av organisasjonen godt av.
Så er da sannhetens time kommet i Bloggstafetten. Man har fått oppgaven «Den gangen gutten ble til mann», og skulle man følge Nissemanns eksempel, burde den jo skrives på rim. Bortsett fra at det har Kipling gjort allerede, Andre Bjerke har gjort det på norsk, Jens Bjørneboe har laget den kyniske varianten og Trond Viggo Torgersen den humoristiske.
Nå har jeg Nissemann stygt mistenkt for å tenke på en bestemt type hendelse når han gir meg oppgaven, men jeg biter ikke på det agnet og vil heller se saken i et historisk perspektiv….
Jonas Gahr Støre anmelder Dag Solstads siste roman i Morgenbladet (krever abonnement). Han gjør det ikke med bravur, men med elegante kårdestikk som bringer frem det som vi kanskje allerede visste: At Solstad skriver om seg selv og sin generasjon, og aldri blir ferdig med 1968. Etter en nyansert og kunnskapsrik kritikk avslutter han med denne kraftsalven:
Mens Dag Solstad vil avslutte verden, må noen av oss rett og slett videre. I virkeligheten. Vi må løfte frem de som tenker "jeg" og "framtid" – de som ikke lar seg drive inn i fundamentalismens "oss" og "dem", men som insisterer på også å tenke "du" og "vi".
Etter min mening var det viktigste som skjedde i 1968 at Bolt, Beranek og Neumann fikk en kontrakt på å bygge et pakkesvitsjet nettverk for universiteter og at Ole Johan Dahl sendte en piratkopiert tape med sitt nye programmeringsspråk til en doktorgradsstudent ved navn Alan Kay ved universitetet i Utah. At studentene i Paris laget bråk som smittet til et landsens universitet i den nordre del av Europa var faktisk mye mindre viktig i et historisk perspektiv, bortsett fra at det dømte en stor del av den norske intelligentsia til en slags evig pubertetskrise.
Nå har jo Solstad skrevet om dette selv, i Gymnaslærer Pedersen. Hvilket får meg til å lure – hva er egentlig en generasjonsroman, og hvilke generasjonsromaner har vi? Generasjonen før og etter Pedersen er jo representert i Roy Jakobsens eminente Seierherrene, og Jan Kjærstad med figuren Jonas Wergeland får stå for 80-tallet (kanskje mest representert i Homo Falsus, som er 80-tallet i et nøtteskall. Lars Saabye Christensen med Beatles er faktisk mer generasjonsroman enn Pedersen, selv om de foregår på samme tid. 90-tallet er usikkert – jeg tenker mest på Erlend Loe og L. Tidlig 2000 er vel helst Langeland og hans Wonder Boy, men den kunne like gjerne vært skrevet på 80-tallet.
Nuvel. Selv har jeg, antakelig i likhet med Støre, fått evig nok av 1968-generasjonen. 68’erne trodde de var en ny og interessant oppfinnelse uten å oppdage at de sto for størknede ideer uten langvarig praktisk eller ideologisk betydning. Støre får dette frem – og demonstrerer samtidig at det er mulig å være en intellektuell politiker uten å slutte seg til en bestemt ideologi.
Glimrende. Anbefales. Tre sånne artikler i året, og abonnementet har betalt seg.
Jeg skal være med i en debatt arrangert av studentparlamentet ved UiO, onsdag 11. oktober kl. 1900 i kjelleren på Samfunnsvitenskaplig fakultet på Blindern.
Temaet er skolepenger ved høyere utdanning i Norge, og av en epost jeg har fått fremgår det at panelet foreløpig består av
– Arild Underdal, tidligere rektor ved UiO og professor i statsvitenskap
– Odd Einar Dørum, stortingsrepresentant for Venstre
– Lina Johanne Strand, leder Studentparlamentet UiO
– Christine Moe Hovind, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet oglederav seksjonen for ansatte ved høgskoler og universitet
– Gunnar Gundersen, stortingsrepresentant for Høyre
Og altså undertegnede, som jeg mistenker er invitert fordi på BI har man skolepenger….
Eirik Solheim har en viktig melding – det ser ut til at Nextgentel begrenser tilgangen til NRKs nettsendinger i håp om å få betalt både på inn- og utsiden.
Det er vanskelig å forstå NextGenTel her – maken til kortsiktighet skal man lete lenge etter. Minner litt om amerikanske ISPs som tilbyr "ubegrenset" nett-tilgang – begrenset til 5Gb per måned.
Tåpelig. Men viss nordmenn er like lite flinke til å bytte ADSL-leverandører som banker, forstår man jo forretningsideen.
Oppdatering: Some Eirik sier i en kommentar – NextGenTel har snudd 180 grader. Men de rakk å bli Boingboing’ed, noe som ikke akkurat er bra for markedsføringen.
Truls Frogner er død, 57 år gammel, av kreft. For mange er han nok kjent for boken Lev!, der han skriver om hvordan han opplever det å få en kreftdiagnose, i en form som man ikke overlever. Han klarte å gjøre sin kamp mot kreften til en styrke, og var imponerende i sin evne til å fokusere på det viktige uten å bli verken sentimental eller overdrevent barsk. Han har hjulpet mange.
Man husker jo gjerne de små tingene når noen går bort, og det jeg husker av Truls er en liten ting fra første gang jeg møtte ham, på en sommerfest for Polyteknisk Forening for ca. 6 år siden. Han snakket om hvordan språk utvikler seg, og filosoferte litt over hvordan det kunne ha seg at nesten hver eneste kassadame eller -mann automatisk sier "Pose?" helt likt uten at noen har instruert dem. Og jeg tenkte at her satt det en som hadde evnen til å gjøre seg finurlige refleksjoner om ting som andre ikke hadde tenkt over.
Det er et hyggelig minne av en person man etterhvert ble bedre kjent med, og som det er all grunn til å beundre.
Kollega Knut Boge har et aldeles glimrende innlegg i Aftenposten idag, der han påpeker de problemer mangelen på skikkelige stamveier skaper i Norge. Jeg har selv skrevet om dette, men Knut går lenger: Han trekker inn miljøproblemer, og legger årsaken i Norges merkelige og nokså lite demokratiske valgsystem, som gjør at veikroner fordeles etter hvor mange stemmer de kjøper. Mellompartiene befester sin posisjon ved å sørge for suboptimialiserte veiinvesteringer, i et forsøk på å hindre urbanisering og sentralisering.
Her er endelig et spørsmål man faktisk burde ha oppe til folkeavstemning, fordi vi aldri ville fått dette gjennom direkte på Stortinget, gitt at systemet gjenskaper seg selv. Skal vi ha en person, en stemme, eller overrepresentasjon av distriktene?
Sånn a propos foredrag, man finner en gullgruve av nokså tekniske foredrag hvis man søker etter Google Tech Talk.
Dette er jo et resultat man kan være bekjent av:
The Expatriate
Achtung! You are 15% brainwashworthy, 13% antitolerant, and 23% blindly patrioticCongratulations! You are not susceptible to brainwashing, your values and cares extend beyond the borders of your own country, and your Blind Patriotism does not reach unhealthy levels. If you had been German in the 30s, you would’ve left the country.
One bad scenario — as I hypothetically project you back in time — is that you just wouldn’t have cared one way or the other about Nazism. Maybe politics don’t interest you enough. But the fact that you took this test means they probably do. I’m gonna give you the benefit of the doubt.
Did you know that many of the smartest Germans departed prior to the beginning of World War II, because they knew some evil shit was brewing? Brain Drain. Many of them were scientists. It is very possible you could have been one of them.
Conclusion: born and raised in Germany in the early 1930’s, you would not have been a Nazi.
Link: The Would You Have Been a Nazi Test written by jason_bateman
Paul Kedrosky har en link til en praktfull forelesning av Luis von Ahn, om hvordan man kan bruke spill for å genere informasjon som ikke lett kan gjøres av datamaskiner – for eksempel å finne ut hva et bilde forestiller, hvor i et bilde noe er, eller finne enkle semantiske sammenhenger:
http://video.google.com/googleplayer.swf?docId=-8246463980976635143&hl=en
(Sånn a propos ikkenoe, jeg er i ferd med å sette opp et flerårig forskningsprosjekt på BI, ledet av FAST, med Schibsted, Accenture og seks tekniske forskningsmiljøer med. En av tingene vi skal gjøre, er å finne på nye måter å generere informasjon på, og å gjøre den søkbar. Luis von Ahn’s metode er altså et eksempel innen dette feltet (selv om vi antakelig ikke kommer til å bruke denne metoden.)
Er det bare meg, eller er det flere som synes at det virker en smule fjollete når Kurt Nilsen synger "last night I saw a Deadhead sticker on a Cadillac" (i de nye gitarguttas versjon av Don Henley’s Summer is Gone, som går på heavy rotation i P4 om dagen.) I den setningen er det nokså avanserte kulturelle referanser, ikke minst tidsmessig, som jeg regner med ligger langt utenfor referanserammen til ikke bare publikum, men kanskje også bandet?
Grateful Dead har vel aldri vært store i Norge (de var et liveband mer enn noe annet), og Cadillac oppfattes vel neppe som en pensjonistbil her på berget heller. …
Her hadde jeg tenkt å skrive en artikkel om FAST, Opera og Trolltech, og så går Erling Fossen bort og skriver den. Jaja. Glimrende observasjoner, ikke minst den enigheten som alle tre firma viser rundt myndighetenes rolle i utviklingen av en internasjonal teknologibransje: La oss være i fred, ikke vær uforutsigbare, og gjør noe med utdanningen så vi får tak i kompetente medarbeidere.
Jeg er redd jeg har begått litt spaltisteri igjen, denne gang i e24.no, hvor jeg skriver om leseplater og hvordan de kanskje vil påvirke forlagsbransjen. Det er jo slikt som skjer.
Oppdatering 22.7.2016: Av en eller annen grunn er dette innlegget kreditert Jo Aakvik på e24s sider. Redaksjonen har lovet å gjøre noe med det. Derfor legger jeg teksten her:
Noen år etter var det mobiltelefonen – hvem i all verden trenger noe slikt? Den er bare for stressede forretningsfolk, statusjegere og leger på nattevakt….
Her om dagen hadde jeg en lignende diskusjon, men denne gangen med en gruppe studenter, gjennomsnittsalder 33 år. De overrasket meg ved å være skråsikre på at de kom aldri til å lese bøker på skjerm. Man blir sliten i øynene av en skjerm, må vite, og opplevelsen er forskjellig. Det er rett og slett noe annet med en bok, noe opphøyet, og dessuten kan man jo ikke ta med seg PCen i sengen eller på stranden.
Da jeg kom hjem møtte jeg min datter, som går i videregående. Hun hadde nettopp fått beskjed av skolen om at alle måtte tømme bokskapene sine, og kom sliten hjem etter å ha gått flere kilometer med to bæreposer fulle av døde trær. Hun kunne ikke forstå at det var noe vits i med disse tåpelige bøkene man måtte slepe med seg overalt. Hun ville helst hatt dem på iPod’en sin.
Det som ungdommen vil ha, kommer som regel. Jeg er ikke et sekund i tvil om at den elektroniske boken kommer, og den kommer i form av leseplater – datamaskiner som gir den samme leseopplevelsen som bøker. Aftenposten har nylig testet Iliad, med en skjerm som minner om papir og trykkvalitet omtrent som en pocketbok. Amazon.com, den største bokhandelen på nett, har sin egen modell på trappene. Sony, teknologigiganten som utviklet bærbar musikk bare for å tape det digitale musikkmarkedet til Apples iPod, er i ferd med å lansere sin versjon. Det ser ut som om de er i ferd med å gjøre den samme tabben som med digitale musikkspillere: Lage utmerket teknologi som gjøres ubrukbar med kopisperrer og sære formater.
Jeg tror denne teknologien kommer til å ta av med storm i løpet av de neste 3-5 årene, med leseplater som kan lagre tusenvis av bøker og med batterilevetid målt i uker – og, etterhvert, nye distribusjonsmåter for bøker også. De første brukerne vil være akademikere, bokormer på reisefot, folk som trenger bruksanvisninger i jobben (montører, f.eks.,) og brukere av alle typer kataloger.
Etter hvert som bruken øker, vil IKEA distribuere sin katalog elektronisk (ut fra et miljøargument), lærebøker komme i digital form for nedlasting (ut fra et helseargument, tenk på alle de små ryggene med tunge ransler), og folk vil kaste seg over all den gamle litteraturen Google, Yahoo og andre har skannet inn og gjort tilgjengelig. Kreativ videregående-ungdom vil skanne inn lærebøkene og distribuere dem over Internett, hvorpå forlagsbransjen vil trave til Giske for å forsøke å få skoler til å forby leseplater, medmindre de har innebygget kopibeskyttelse. Det er jo noe så spesielt med bøker, måvite.
Eller er det det? Per idag distribueres musikk og filmer over Internett, ulovlig og, etterhvert som plate- og filmbransjen tar til vettet, lovlig. Det er ingen grunn til at dette ikke kommer til å skje med bøker også.
Å lage et elektronisk eksemplar av en bok man eier til bruk på sin egen leseplate ligger, i hvert fall etter mitt skjønn, godt innenfor Åndsverksloven. Derfra er det kort vei til å dele dette elektroniske eksemplaret med andre, noe som ligger i en gråsone. Å distribuere mange eksemplarer ligger klart utenfor, men jeg vil ønske bransjen lykke til med å forsøke å gjøre noe med det. De kommer helt sikkert til å forsøke seg med forbud, kopisperrer, stikkprøver av elevers ransler, holdningskampanjer og annen virksomhet som gjør at Don Quixotes vindmølleangrep vil fremstå som kirurgisk krigføring i sammenligning.
Hvis forlagsbransjen hadde vært teknologisk forutseende (noe den ikke er), hadde den kastet seg over den muligheten teknologien gir til å forbedre lærebøkene. Lærebøker er notorisk fulle av feil og gamle opplysninger, delvis fordi de er så dyre at kommunene ikke har råd til å bytte dem ut ofte nok.
Hvis man har en elektronisk fremstillingsprosess og nettbasert distribusjon, kan man rette feil og oppdatere materiale øyeblikkelig. Læreboken vil bli en strøm av oppdatert informasjon og dynamisk innhold (dypdykk for de som vil, repetisjon for de som trenger hjelp) og forlagene ville kunne tjene penger på en abonnementsmodell. Hvis da ikke Djupedal og hans Kunnskapsdepartement gjør noe virkelig visjonært og rett og slett finansierer hele utviklingsprosessen, for så å gi bort boken til skoleelevene. Da kunne man kanskje oppfylle løftene om gratis skolebøker til videregående også.
Men det kommer ikke til å skje. I stedet kommer forlagene til å snakke om sine store investeringer i distribusjonsapparatet, klage over at ungdommen piratkopierer deres materiale (noe som i hvert fall viser at det er etterspørsel – tenk å være så dårlig at ingen vil piratkopiere deg…) og be det offentlige om overgangs- og støtteordninger. De lever i håpet om å klare å bevare papirbokens dominans inntil neste skolereform, som med rådende tempo kommer ca. 2011.
Det er moro å spå, særlig om fremtiden. Kanskje Hegnar burde være glad for at han aldri fikk den styreplassen i Gyldendal, så har han en unnskyldning for å dumpe aksjene mens det ennå er tid….
Denne fantastiske grafiske fremstillingen av det amerikanske føderale budsjettet er noe jeg skulle ønske en eller annen – Finansdepartementet? – ville lage for Norge også. Det ville rett og slett gjort underverker for folks forståelse av nasjonal økonomi. For ikke å snakke om at det ville synliggjøre hvor lite handlingsrom politikerne har.
Forøvrig, dette er det føderale budsjettet i USA, vi nordmenn har lett for å glemme at mye skjer i de enkelte delstater (som også krever inn skatt, i hvert fall de fleste av dem). For Norges vedkommende hadde grafen sett helt annerledes ut. Men at militærbudsjetter er så enormt i forhold til alt annet, er overraskende allikevel. For vårt vedkommende ville trygd, helse og jordbrukssubsidier se svært stort ut.
Mens vi er igang – det hadde også vært interessant med en graf som viste penger inn – hvor kommer egentlig pengene fra, og hvor mye er det (særlig etter at man har trukket fra kostnadene med å kreve dem inn.) Jeg har en mistanke om at den ville vise at forenkling av inngående skatter og avgifter er påkrevet!
Wall Street Journal har en glimrende duell mellom Jim Wales (mannen bak Wikipedia) og Dale Hoiberg, sjef Encyclopedia Britannica. Jeg likte særlig at Hoiberg beskylder Wales for å være "sneaky" når han legger inn linker til websider i sine kommentarer – mens Wales påpeker at det er nettopp det web’en er til.
Rett og slett to forskjellige måter å tenke på. Jeg tror nok at fremtiden tilhører de med linkene….
(Via Cory, blant andre)
