Kategoriarkiv: Teknologistrategi

Høstens Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon…

Postet den av
1

692x250-andersen_sannes_talking
Vanligvis pleier jeg å skrive en bloggpost i august, der jeg omtaler Ragnvald Sannes’ og mitt Executive Master of Management-kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon. Dette kurset, som nå har en selvdrevet alumni-gruppe, er, som Ragnvald og jeg alltid sier, noe av det morsomste vi gjør på BI.

Det synes tydeligvis andre også, for nå er kurset utsolgt, fire måneder før det skal starte. Og det er det jo all grunn til å være fornøyd med.

Jeg har en mistanke om at alumni har mye med dette å gjøre – kurset er nesten selvrekrutterende. Det er det 10. året det arrangeres i denne formen, og mange av selskapene går igjen.

Så dermed kan sommerferien komme…

Om bysykler og digital strategi

Postet den av
Svar

Merely quantitative differences, beyond a certain point, pass into qualitative changes.
Karl Marx

I det siste har jeg tenkt endel på effekten av transaksjonshastighet og lokasjon – det at vi kan gjøre ting raskere og mer presist, og samtidig vite hvor i verden ting befinner seg. Det er mange teknologier som muliggjør dette – Blockchain, for eksempel, fiberoptikk, cloud computing, geolokasjon – men jeg tror ikke det er så mange forretningsledere som har tenkt over at når ting går svært raskt og man i tillegg vet hvor alt er, må man endre hvordan man gjør noe, ikke bare gjøre det samme enda raskere.

bysykler-980x674

Gammel bysykkel (Foto: Kampanje)

La oss ta et nokså enkelt eksempel: Bysyklene i Oslo. Frem til tidlig 2016 abonnerte man på bysykler ved å ha et kort (som man måtte bestille og forhåndsbetale over Internett), og man fant frem til bysykler ved å gå til nærmeste oppbevaringsplass og se om det var noen sykler der. Hvis man fant en sykkel, kunne man ta den ut av stativet og ha den i tre timer, deretter vanket det ganske saftige gebyrer. Det kunne være kronglete å få returnert den – hvis stativet var fullt, måtte man dra til et annet stativ eller ha to kort, slik at man kunne ta ut en sykkel og returnere en annen.

bike2_1000

Ny bysykkel (Foto: Sharebike)

I 2016 ble bysyklene oppdatert med nye sykler og stativer (utviklet av ShareBike, et firma ledet av min tidligere student Jan Tore Endresen) og en app, utviklet av Urban Infrastructure Partner AS. Appen som gjorde at man kunne se hvor mange sykler som var tilgjengelige på de nærmeste holdeplassene, reservere en sykkel og ta den ut. Dette medførte at det ble svært mye enklere å ta ut (og returnere) en sykkel – og mange flere enn før lastet ned appen og, ikke minst, brukte den. (Jeg har blitt fortalt at den mest brukte strekningen var at noen tok ut en sykkel ved Saga Kino og brukte den til Aker Brygge.)

Resultatet var at det sommeren 2016 omtrent ikke fantes ledige bysykler å oppdrive. En medvirkende årsak til dette var at man ikke hadde tatt høyde for at bruksmønsteret endret seg, og endret reglene for hvor lenge man kan ha sykkelen – siden det var blitt lett å hente og returnere en sykkel, burde man ha satt ned perioden man kan ha den uten å betale til f.eks. 30 minutter, og deretter tatt en lav pris per minutt. Etterspørselen oversteg tilbudet, og man fikk også problemer med fordelingen av syklene – mange liker å sykle en bysykkel inn til (og ned til) byen om morgenen, for eksempel, og dermed blir det jo tomt og syklene må returneres til de ytre stativene med lastebil.

Med andre ord – det må være samsvar mellom den teknologien som brukes og vilkår for den tjenesten som ytes. Og når transaksjoner blir enkle, kan vi gjøre mange flere av dem. De nye bysyklene er billigere enn tidligere, hvis vi regner inn den tiden det tar å finne og ta i bruk en sykkel i tillegg til selve betalingen.

smsh1462353826

Mobike i Shanghai (Foto: Smartshanghai.com)

Det morsomme er selvfølgelig at akkurat når vi har fått oppdatert bysyklene i Oslo, kommer det nye konsepter som overflødiggjør bysykkelstativene. I Shanghai har man Mobike. Dette konseptet er enda enklere: Hver sykkel har en liten datamaskin, en elektronisk lås, og mobiltilknytning. Syklene er utplassert over hele Shanghai, og man finner, betaler og låser dem opp med en app (via en QR-kode). I stedet for å kjøre rundt med biler og fordele syklene til stativer, oversvømmer man i stedet byen med sykler som står her og der og overalt. Syklene er uhyre kraftig konstruert, har lukket kjede, ingen justeringer, og punkteringssikre dekk. Du finner disse syklene over hele Shanghai, både Mobikes og (selvfølgelig, dette er Kina) kopier av konseptet.

Mobikes er tunge å trå og fungerer ikke for høye og lave personer. De fungerer helt sikkert ikke i Oslo – som er kupert i motsetning til paddeflate Shanghai – slik de er designet nå. Men tro meg, konseptet kommer nok likevel, og – best av alt – det kan startes uten at noen trenger å ta sentrale beslutninger og komme med tillatelser.

Akkurat som cloud computing gjør at man kan starte nettsamfunn uten store investeringer i utstyr, gjør mobilteknologi at man kan starte transportbedrifter uten store investeringer i faste installasjoner og planlegging. Litt som jeg tidligere har skrevet: Hvis du kan kommunisere med kofferten din, trenger du ikke sentraliserte bagasjestyringssystemer.

Så gjenstår det å se om denne måten å tenke koordinering og tjenester på får fotfeste i bedrifter og hos myndigheter. Jeg er ikke optimistisk hva hastighet gjelder…

 

Ikke fiks brukeren

Postet den av
2

bruce-blog3Bruce Schneier er verdens mest anerkjente ekspert på datasikkerhet, en skarp kritiker av bl.a. det han kaller «sikkerhetsteater» – at vi må tusle inn på flyplassen i sokkelesten for at folk skal tro at de er mer sikre og politikerne kan vise til at de har gjort noe.

Bruce skriver en blogg som burde være pensum ved hvert eneste IT-studium. Sånn a propos forrige blogpost her – her er en link til hans siste om hvordan vi må slutte å tro at vi kan få til datasikkerhet ved å fikse hva brukerne gjør (takk til SerendipityCat for den). Om ikke noe annet, så trenger jo de som vil bryte seg inn i systemer å få det til bare en gang, mens de stakkars brukerne som ikke skal trykke på mistenkelige linker trenger å gjøre det riktig hver eneste gang. Og det er jammen ikke så enkelt å skjønne hva som er mistenkelig eller ikke. Hvorfor ikke heller gjøre teknologien sikker i seg selv?

Noen sitater:

The problem isn’t the users: it’s that we’ve designed our computer systems’ security so badly that we demand the user do all of these counterintuitive things. Why can’t users choose easy-to-remember passwords? Why can’t they click on links in emails with wild abandon? Why can’t they plug a USB stick into a computer without facing a myriad of viruses? Why are we trying to fix the user instead of solving the underlying security problem? […]

We must stop trying to fix the user to achieve security. We’ll never get there, and research toward those goals just obscures the real problems. Usable security does not mean «getting people to do what we want.» It means creating security that works, given (or despite) what people do. It means security solutions that deliver on users’ security goals without­ — as the 19th-century Dutch cryptographer Auguste Kerckhoffs aptly put it­ — «stress of mind, or knowledge of a long series of rules.»

I’ve been saying this for years. Security usability guru (and one of the guest editors of this issue) M. Angela Sasse has been saying it even longer. People — ­and developers — ­are finally starting to listen. Many security updates happen automatically so users don’t have to remember to manually update their systems. Opening a Word or Excel document inside Google Docs isolates it from the user’s system so they don’t have to worry about embedded malware. And programs can run in sandboxes that don’t compromise the entire computer. We’ve come a long way, but we have a lot further to go.

Legg Bruce’ blogg til din RSS-liste (hvis noen fortsatt bruker RSS, da). Det vil du ikke angre på. Rent bortsett fra at du blir enda mer irritert når du skal inn i avgangshallen på Gardermoen.

Kapital, koding og risiko

Postet den av
Svar

Konklusjon fra Leonard Brody for Norge:


Norge må skaffe risikokapital på alle nivåer, lære barn å programmere, og lære seg å tolere risiko (eller, med andre ord, at ting slår feil).

Tiltredes!

Notater fra en «teknologimiddag»

Postet den av
Svar

(Notater fra Aftenpostens konferanse Teknologi og fremtidens arbeidsmarked, 19. september 2016)

Program: Intro 
Anita Krohn Traaseth, adm. dir. Innovasjon Norge.

End of Competitive Advantage
Rita McGrath, Professor, forfatter og en av verdens «most influential thinkers» innen business og strategi.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region

Innleder fra Aftenposten: Vi har skjønt at vi ikke kan velge å bli digitale.

Anita K T:  Fra omstilling til ny særstilling

Tre bekymringer: 1) usikker på om vi forstår alvoret i norsk økonomi, 2) kunnskap om nye vekstområder – har vi nok kunnskap om det som kommer i fremtiden?, og 3) har vi nok innsikt rundt egen innovasjonskapasitet?

Økonomi:

  • 50% av eksporten (og en tredjedel av statsbudsjettet) er petroleumsorientert, vanskelig for de mindre områdene å ta igjen dette. Satser vi nok på det nye, for mye på det betstående?
  • Norges andel av verdensveksten i eksport har falt siden 1998 – inkludert olje og gass
  • Vi bruker mer enn vi tjener – inkludert olje – for første gang i 2016. Dette står i perspektivmeldingen, men den har jo ikke noen perspektiver i det hele tatt!
  • Kan ikke be det offentlige om å utlyse flere oppdrag, det har vi ikke råd til lenger.
  • Må begynne å se på helseutgiftene og klimabudsjettet som investeringsbudsjetter?

Kan vi nok om andre ting enn olje og bolig?

  • Har vi stort nok mangfold i norske investormiljøer?

Kjenner vi vår egen innovasjonskapasitet?

  • Midt på treet i henhold til EU. Men Statoil er klassifisert som lavteknologisk, mange av innovasjonsindikatorene (du er ikke kunnskapsbedrift med mindre du har en tredjedel Ph.D, noe som ganske få norske SMBer har…)
  • Mesteparten av norsk prosessindustri er eid av utlendinger, Elkem er kinesisk…
  • Må ha offentlige, private og utenlandske eiere.

Rattsø I og II har levert god analyse, men ikke gode konklusjoner:

  • Offentlig finansiert toppforskning: Ingen garanti for innovasjon i næringsliv og offentlig sektor.
  • Retningsløs støtte når vi må spisse innovasjonspolitikken.

Konklusjon: Se ut i verden, sett retning og men noe om hva ny særstilling skal være.

Se ut i verden, det foreligger en bestilling: Bærekraftsmål fra FN, videreutvikling av hundreårsmålene. 7 samfunnsutfordringer, løser vi disse kan vi selge over hele verden.

Hvis vi setter oljeprisen til $60/fat, vil vi mangle mer enn 850 milliarder i inntekt…

Vi må stille spørsmål om ledelse heller enn innovasjon.

Ikke bekymret for den intellektuelle kapitalen i Norge – det finnes mange forslag – men hvordan kan vi klare å få de som skal ta beslutningene til faktisk å ta noen valg.

Rita Gunther McGrath: The end of competitive advantage

Question: Youth employment is 4% and we have lots of money – how can we create a sense of urgency?

How has the world of strategy changed? You need to develop a pipeline of advantages… We are going from thinking about industry, and rather arena – fintech entering banking, for instance. We often miss it – because they come from other industries. Spending on clothing down, because people want iPhones more than nice clothes.

Markets becoming smaller: Subscription shaves (Dollar Shaving Club) bought for $1b, 16% of shaving cartridges.

New playbook for strategy:

  • Continuous reconfiguration: Change is normal.
  • Healthy disegangement: process of exiting a business that is slowing down without horrible things happening.
  • Deft resource allocation: Separating the resources from the person in power, get an outside perspective from somebody with no interest in the existing business. Example: Lego execs get 10% each year, resources freed up are reallocated to new projects.
  • Innovation proficiency: Get great ideas, incubate them, then accellerate them. Learn from the habitual innovators, they connect in networks and hand off to managers when the thing is developed.
  • A discovery driven leadership mindset: Honest, willing to hear bad news and change direction as new information comes in. Example: Turnaround of Ford, Alan Mulally: You’ve can’t manage a secret. All managers in, on track to lose $17b, all execs say things are fine…
  • Entrepreneurial career management: More individuality, permanent career campaigns.

Robust research findings: People are not good with assumptions, treat them as facts. And it is not the rate of failure that kills you, it’s the cost.

Advocates a platform investment strategy, where you make option investments, and make sure that the option investments do not compete with the core. Start with showing commitment, spend most of your time on the new stuff.

Discussion: Managing millenials. They don’t understand that participation is not enouhg, that it is results that count.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn, Joachim Lund, Aftenposten

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor (25-30 bedrifter, innenfor disruptiv teknologi, digitale serviceinnovasjoner, og 3 bedrifter i Afrika, der jeg er født)
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region
Anita Krohn Traaseth, Innovasjon Norge

Winther: 15-25 nye inkubatorer i Oslo og de andre byene, men de forsvinner i nyhetsbildet.
Qvam: Store firma må med, kraftsamling mot digital forretningsforståelse.
Anita: Har begynt å rigge for fremtiden. Fokus er mye mer på gründere og entreprenørskap, statusen deres har gått opp. Kan ikke la de store lokomotivene være de eneste representene for de små.
Winther: Vi mangler kompetent kapital, særlig på ny teknologi.
Knutsen: Må aktivt bryte ned endel av det gamle, det er vi ikke gode til i Norge. 99.99% av statlig formue går i incubency, må tørre å utfordre konsensus. Innovasjon Norge gjør bra, men mangler kompetent venturekapital som kan hjelpe nye selskaper ut. Bare 8% av venture i Norden går til Norge.

Norske toppledere på bunn i digitalisering

Postet den av
1

(Kronikk i Aftenposten 14.9.2016, med Ragnvald Sannes).

Norske bedrifter liker å tenke på seg selv om digitale mestere, men diskuterer lite teknologi i toppledelsen og bruker IT-pengene sine på å holde liv i gamle systemer heller enn å utvikle nye ting.

I Norge har 85 % av befolkningen koblet seg på internett via mobilen den siste måneden, ifølge Statistisk sentralbyrå, og det er i praksis mobildekning overalt.

Det handler ikke om å ha mest mulig teknologi

Vi bruker apper for å finne ut hvor bussen er og for å betale den, har digital betalingsformidling, elektronisk selvangivelse og iPad’er i skolen. Så da er vel Norge et av verdens mest digitaliserte land?

Men digitalisering handler ikke om å ha mest mulig teknologi, men om å utnytte den best mulig til å drive effektivt, øke sin konkurransekraft og utnytte nye forretningsmuligheter. Ser man på hva norske bedrifter faktisk gjør her, blir bildet straks noe helt annet – og det er grunn til bekymring.

Spørreundersøkelse ga nedslående resultater

Sammen med forskere ved MIT i Boston og Handelshögskolan i Stockholm har BIs Senter for Digitalisering gjennomført en spørreundersøkelse av IT-ledere i store, private bedrifter. Resultatene er fortsatt under analyse, men den kortfattede oppsummeringen er utvetydig og nokså nedslående for norske (og, for all del, svenske) bedrifter, særlig sammenlignet med amerikanske og asiatiske:

  • Norske (og svenske) bedrifter ligger langt etter amerikanske og asiatiske firma hva gjelder fremdrift på digitalisering.
  • Norske (og svenske, europeiske til en viss grad) toppledere diskuterer i liten grad digitalisering og overlater teknologi til IT-ledelsen.
  • Norske og svenske firmaer bruker mer av sine IT-budsjetter til å vedlikeholde gamle systemer enn til å utvikle nye løsninger.
  • De pengene man bruker på nyutvikling, er fokusert på kostnadsbesparelser heller enn å øke salg eller skape nye produkter eller forretningsområder

Bedrifter har manglende selvinnsikt

Vi har også gjennomført uformelle undersøkelser av hvordan de norske bedriftene bedømmer sin egen innsats – og da tror de fleste at de ligger svært langt fremme på digitalisering, både hva gjelder teknologianskaffelser og evne til å ta disse i bruk.

Digitalisering er transformasjonen fra at IT er et støtteverktøy i virksomheten til at det er en del av dens DNA. Det betyr at forretningsmodell, organisasjon og prosesser er designet for å utnytte dagens og morgendagens teknologi.

Norske bedrifter er altså i en ganske skummel situasjon – man tror man er fremragende, men ligger i virkeligheten etter. Og bare så det er sagt: Bedriftene er sammenlignbare på tvers av land – den gamle unnskyldningen om Norges spesielle, råvarebaserte næringsstruktur holder ganske enkelt ikke lenger.

Men hvorfor er det slik?

Det er vanskelig å forstå hvorfor vi ligger så langt etter – og dette vil kreve mer analyse – men tre muligheter er: kostnadsfokus, ledelseskultur, og manglende gjennomføringsevne.

Kostnadsfokus vises ved at norske bedrifter ser det høye norske kostnadsnivået som den fremste trusselen mot bedriften. Norske (og svenske) IT-ledere er ensidig opptatt av å kutte kostnader mens amerikanske og asiatiske IT-ledere har et mye bredere fokus som også omfatter digital konkurranse, nye forretningsmodeller og kanalintegrasjon.

Vi bruker IT først og fremst til å gjøre det man allerede gjør raskere og billigere, fremfor å bli en kilde til nye tjenester eller nye forretningsområder.

Norwegian-eksempelet

Forskjellen kan illustreres ved flyselskapet Norwegian, som først brukte IT til å spare penger ved å legge salg på Internett og få folk til å skrive ut boardingpassene sine selv.

Dette sparte selskapet mye på, og de fleste norske bedrifter ville gitt seg der – men Norwegian gikk videre. Selskapet økte først salget ved å gi kundene en lavpriskalender, deretter startet de Bank Norwegian (nye forretningsområder) som i dag er verdt like mye som flyselskapet. De fleste norske bedrifter kommer aldri til steg to og tre i denne utviklingen.

Ledere koketterer med manglende teknologikunnskaper

Ledelseskultur gir seg utslag i at det i norske leder- og styrerom fremdeles er tillatt å kokettere med sine manglende teknologikunnskaper. Norske (og svenske) ledergrupper bruker vesentlig mindre tid på å diskutere digitalisering enn sine kolleger i Amerika og Asia (10-15% mot 35-40%).

Kun et fåtall norske IT-sjefer er medlem av toppledergruppen og møter der bare når man skal behandle IT-budsjettet og nye prosjekter. Samtidig er mange norske IT-sjefer heller ikke i stand til å kommunisere med toppledelsen, og oppfatter seg mer som IT-avdelingens representant inn i ledelsen enn ledelsens agent inn i teknologifunksjonen.

Enhver bedrift bør spørre seg om man har riktig styre, ledergruppe og IT-ledelse for å lede virksomheten gjennom en digitaliseringsprosess.

Ruter vs. Flexus

Gjennomføringsevne handler om at man ikke klarer å få med seg at IT ikke lenger handler om klart definerte kjempeprosjekter med lang horisont, men å ta i bruk eksisterende teknologi som fungerer, og deretter bygge den fort ut etter hvert som man forstår hva kundene liker og teknologien kan gjøre. Et eksempel er Ruter billett vs. Flexus.

Skal man utvikle digitale ferdigheter må man vekk fra et ensidig kostnadsfokus, etablere en god ledelseskultur for å diskutere digitalisering, samt tørre å gjennomføre mer radikale endringer.

Mange norske bedrifter er svært gode på inkrementell forretningsutvikling, men sliter med mer radikal innovasjon. Dersom man ikke tar grep vil dine medarbeidere går på jobb i morgen og gjøre det slik de gjorde i går.

Digitale ferdigheter = Forretnings- og teknologiforståelse x Vilje og evne til transformasjon

Teknologi kan ikke overlates til teknologene

Norge har absolutt eksempler på bedrifter med erfaring, innstilling og kunnskaper til å gjøre det godt i en digital konkurranseverden. Men den jevne norske bedrift – og særlig den jevne norske bedriftsleder – trenger å våkne og forstå at teknologi er et topplederansvar, at man ikke kan analysere seg til digital konkurransekraft, og at man i alle fall ikke kan overlate teknologi til teknologene.

Skal den gjennomsnittlige norske bedrift ta igjen det tapte, må styret og ledelsen begynne å interessere seg for teknologi, gjennomføre noen raske og ambisiøse prosjekter som de kan lære av – og hvis de ikke vil det, snarest trå til side slik at digitalt innfødte ledere får en sjanse før det er for sent.

Dette betyr at man anser teknologi som noe som skal brukes for å gjøre eksisterende aktiviteter mer effektive – og Norges økonomi bedre. Det handler om et effektivt samspill mellom ledergruppe, styre og IT-funksjonen!

Facebook og Aftenposten og verden forøvrig

Postet den av
Svar

ap-facebookEn ukes tid før Aftenposten gjorde sitt Facebook-stunt, fikk jeg en telefon fra en Aftenposten-journalist. Han lurte på hva jeg syntes om Facebooks policy for aviser. Det er nemlig slik at Aftenposten, i et forsøk på å presse gjennomsnittsleserens alder under 60, bruker Facebook ganske aktivt. Det får de annonseinntekter på, men Facebook tar en ganske stor del av dem (jeg mener å huske 40%). Gitt at Facebook ikke gjør selve innholdsproduksjonen, er dette rimelig?

Og jeg svarte at når jeg skriver en kronikk i Aftenposten (noe jeg har gjort endel ganger) – hvor stor andel av annonseinntektene på den kronikken tar Aftenposten?

Da ble det stille i den andre enden av telefonen, gitt.

Aftenposten tar 100%, naturligvis. Kronikker i Aftenposten (og, for all del, i nesten alle andre aviser og tidskrifter også) honoreres ikke, det har de ikke gjort siden Knut Olav Åmås ble debattredaktør for endel år siden. Det Aftenposten tilbyr, er å gjøre dine skriverier tilgjengelig for et større publikum enn du ville klart selv.

Som Facebook gjør for Aftenposten, med andre ord.

Livet som innholdsprodusent uten kontroll

For noen år siden veiledet jeg en masteroppgave om musikeres inntekter. Vi fant at musikernes gjennomsnittsinntekt (justert for inflasjon) hadde gått opp 68% fra 1999 til 2009. Hva man tjente penger på hadde imidlertid endret seg stort – platesalget var halvert, i stedet tjente musikerne penger på konserter, T-skjortesalg og spilling i radio og andre lisensbelagte kanaler.

Det som skjer innen journalistikken i dag, er det som skjedde for musikerne i forrige tiår. Det blir vanskeligere å være en alminnelig god journalist – skal man tjene penger, må man i tillegg til selve innholdsproduksjonen også ha kunnskaper og interesse for kontekst – hvordan mottakeren opplever det materialet man lager. Hvis man ser hvor journalister havner, er det i stadig større grad innen kommunikasjonsrådgivning, innholdsmarkedsføring, og ulike former for multimedieproduksjon. En verden i teknisk endring fører ofte til at det som før var bundet sammen (avisredaksjoner, for eksempel) blir fragmentert (journalister med egen merkevare).

Med andre ord, Aftenposten smaker nå på livet som innholdsprodusent uten kontroll over distribusjonskanalen. Jeg synes de begynner bra – og kanskje at det er litt ironisk at Aftenpostens forside har størst verdi som illustrasjon for diverse innlegg på blogger og sosiale medier.

Når alt kommer til alt, er Aftenposten og Facebook i samme bransje. Og heller ikke her kan man forlange at norske regler gjelder over hele verden.

Så kan vi heller ta ytringsfrihetsdiskusjonen en annen gang.

….

Her er noen lenker til diverse artikler og blogginnlegg i samme retning som mitt:

Fortiden, sett fra elbilfremtiden

Postet den av
Svar

ford-10-ecoboost-motor3Dette er en gammel (nuvel, fra i fjor) sak, men stadig like morsom: Tibor Blomhäll, en svensk elbileier, foretok en prøvetur i en vanlig, bensindrevet bil, og skrev om det som han testet en ny og annerledes teknologi, basert på sin elbilerfaring. Ganske morsomt, her er noen utdrag:

[…] we could not get the car to go faster than 40 km/h! By then the petrol engine literally howled and the whole car shook violently. Convinced that something must have broken we stopped the car. The seller then explained that with petrol engines you need to ”change gears” on a regular basis. Between the engine and the wheels are not a fixed ratio gear, but a variable one. The petrol engine can produce power only in a limited speed range, and must therefore be geared with different ratios in order to continue to accelerate.

Etter å ha besøkt en bensinstasjon og fått prissjokk:

The seller looked very puzzled at us and explained that it is not possible to refuel gasoline cars at home, and there are no free gas stations. We tried to explain our questions, in case he had misunderstood, but he insisted that you can not. Apparently you have to several times a month drive to the gas station to recharge your petrol car at extortionate prices – there are no alternatives! We thought it was very strange that no gasoline car manufacturers have launched their own free gas stations?

Alan Kay, en av oppfinnerne av det moderne datagrensesnittet, sa i begynnelsen av 70-årene at den beste måten å forutsi fremtiden på er å skape den. Det er det forfatteren gjør her – tar utgangspunkt i fremtiden som det normale, og spør seg så hvorfor i all verden nåtiden trenger å se ut som den gjør.

Se også:

Tesla vs. Jaguar – video på plass

Postet den av
1

For noen uker siden skrev jeg om en morsom dag på jobben, der vi lånte fine biler for å illustrere et essay jeg hadde skrevet om forskjellen mellom elbiler og vanlige biler, og om tradisjonelle bilfabrikanter som Ford og Toyota bør være redde for Tesla.

Nå er videoen her:

Denne videoen er en av flere jeg etterhvert kommer til å lage (det finnes en engelsk variant også, ikke lagt ut ennå). Hensikten (bortsett fra å reklamere litt for BI generelt og Senter for Digitalisering spesielt) er – i alle fall for meg – å gjøre publikum generelt oppmerksom på at det å forstå teknologi er viktig, og at det må være sammenheng mellom teknologi, forretningsmodell og strategi.

Et annet poeng for meg er at disse videoene skal være lette å lage, og ikke ta for mye tid og ressurser. Audun Farbrot har skrevet om noen andre videoer vi har laget, med en tavle og et enkelt eksempel. Det at det ikke tar mer enn en liten halvtime å sette opp kamera og spille inn, gjør at jeg har tid og fotografen (Milosz, for det meste) har tid og ingen ser på dette som noen stor jobb. Ulempen er at man kan slite litt med kvaliteten – for eksempel er det et hopp i denne videoen, mest sannsynlig på grunn av vindstøy. (Og når sant skal sies, tok akkurat denne videoen en halv dag. Men vi fikk kjøre Tesla og Jaguar…)

En av grunnene til at vi kan gjøre dette, er at teknologien har utviklet seg, her også, og alt kamerautstyret er blitt så mye enklere og lettere. Vi bruker digitale kameraer på stativ, en myggmikrofon, og bærbare og batteridrevne LED-lamper hvis lyssetting er nødvendig. I videoen over, et GoPro-kamera til å filme kjøring. Relativt enkel redigering (litt mer i denne videoen enn de med tavle og tusj), og ferdig med det.

Og hva får jeg personlig ut av det? Tja, får i alle fall ridd endel kjepphester. Og spredd teknologi-budskapet: Digitalisering handler lite om teknologi, og alt om endring, forretning og å tenke kreativt om fremtiden.

Og så er det jo gøy å leke Jeremy Clarkson…

Diskuter digitalisering i Sophia Antipolis!

Postet den av
Svar

sophia

Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

Innholdet blir litt endret i forhold til hva vi vanligvis gjør når vi drar nedover med studenter i vårt vanlige program: Vi setter av mer tid til diskusjon mellom deltakerne, det vil si mer tid til å tenke over hva den nye teknologien betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt står overfor, og hjelpe til å finne frem blant muligheter og trusler.

Det er 10. gang Ragnvald og jeg arrangerer et besøk der nede sammen med Accenture Technology Labs, og andre gang vi gjør det som et selvstendig program. Deltakerne på det første programmet var svært fornøyd – en av dem har allerede meldt seg på igjen, og tar med en kollega. En annen deltaker, Stig Valderhaug, var såpass fornøyd at han skrev to innlegg om digitalisering basert på impulser han fikk på programmet: Et i Kapital Data, og et i Computerworld.

Her er noen linker til notater jeg tok sist – jeg ser frem til å oppdatere dem, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg en epost.)

Kul dag på jobben

Postet den av
1

IMG_1805

For litt siden skrev jeg en liten artikkel for BIs Strategy Magazine, om hvordan Tesla Motors påvirker de andre bilfabrikantene om og Tesla kan være en disruptiv innovatør – et spennende faglig spørsmål fordi disruptive innovasjoner gjerne kommer i den nedre delen av markedet.

I alle fall, vi bestemte oss for å lage en video som illustrerte dette – først en vanlig «en lærer og en tavle» video, og så, da det ikke ble så veldig spennende, en skikkelig video med fysiske biler. Vi fikk låne en Modell S P90D fra Tesla og en Jaguar XF fra Insignia, kjørte opp på Ekeberg og filmet i vei. Resultater kommer senere – men det var ganske morsomt å leke Top Gear i etpar timer, både for programleder og fotografer….

Rygge etter Ryanair?

Postet den av
2

Rygge nedlegges fordi Ryanair nedlegger sin basevirksomhet. Ryanair hevder selv at dette skyldes flypassasjeravgiften (som mediene har kalt både seteavgift og flyavgift), jeg tror det heller har med å gjøre at Ryanair endrer sitt rutemønster mer mot sentrale flyplasser (de er nå 3. størst på Kastrup) og dessuten ikke liker å forholde seg til norske arbeidslivsbetingelser og avgifter. Rygge har fått erfare at man lever farlig når man gjør seg avhengig av den tøffeste aktøren i den tøffeste bransjen i verden, men det spørs om man hadde noe reellt alternativ.

Nok om det, over til litt spekulasjon på morgenkvisten: Hvilke strategiske alternativer har man for Rygge? Flyplassen ligger der og er teknisk oppgradert, men det lokale passasjergrunnlaget er for dårlig og at Gardermoen tiltrekker seg transfer-trafikken. (Gardermoen har nesten halvparten av passasjertrafikken i Norge og ligger rett og slett for nært Rygge). Olav Thon og Orkla er storeiere i Rygge og kan muligens lage Grandiosa-shoppingsenter sammen (skjønt Vestbys outlet-senter ligger jo der allerede), men er det noe flytrafikk man kunne kjøre over Rygge med noen grad av lønnsomhet?

To områder er interessante fordi de ikke har samme nettverkseffekter som rutetrafikk: Charter og cargo.

En dedikert charterflyplass har en viss tradisjon i Norge: Gardermoen var stedet man dro til (gjerne tidlig om morgenen) for å fly til syden i Fornebutiden, mest fordi Fornebu var kapasitetsmessig sprengt og ikke hadde billige parkeringsplasser. Vanskeligheten her er at charter er en liten del av den totale trafikken (ca. 4% av totalen (2.2m passasjerer) og av Gardermoens trafikk (1m)), at det ikke er kapasitetsproblemer på andre flyplasser, og at det er vanskelig å se store fordeler(for charterselskapene eller kundene) ved å samlokalisere charter på Rygge. Rygge hadde ingen chartertrafikk i 2015, for eksempel, og det er vanskelig å se for seg at den skulle kunne overta særlig mange av flyvningene fra Gardermoen, der charterselskapene heller tilpasser seg ved å fly på umake tidspunkter, slik de alltid har gjort.

Cargo (godstransport) er kanskje mer interessant. Så og si all cargo på Østlandet går over Gardermoen, og utgjør ca. 3,6% av flybevegelsene (1,3% innenlands, 2.3% utenlands). Rygge hadde ca. 11000 flyvninger i fjor, og mister kanskje halvparten når Ryanair legger ned sin base men de andre selskapene blir. (Det er styret i Rygge som legger ned, Ryanair kommer til å fortsette å fly på Norge og ville nok opprettholdt noe trafikk på Rygge selv om de ikke lenger har base der.) Gardermoen hadde ca. 9000 cargo-flyvninger i fjor, så det er mulig Rygge kunne ta over en andel av det. Rygge ligger rett ved E6, litt klønete til for E18 (som er dårlig likevel) og forsåvidt også jernbanen, som skal oppgraderes til dobbeltspor. En rekke logistikktunge bedrifter (Asko, for eksempel) har store fasiliteter i samme område, så i hvert fall i teorien ser det jo ut som en mulighet.

airbus_a300_cross_sectionI USA har man flere flyplasser der cargo dominererer, først og fremst Loisville og Memphis, dominert av henholdsvis UPS og Federal Express. Dette kunne være noe å tenke på, med det ville kreve et sidespor til jernbanen, at man fikk en skikkelig forbindelse rett over Oslofjorden (tunnel eller bro Moss-Horten, hva med jernbanespor der også?), og at tungtransporten nordover kunne gå utenom Ryenkrysset. Et annet aspekt er hvor smart det er å separere vare- og persontransport: En hel del varetransport (særlig innenlands, regner jeg med) foretas nå av vanlige passasjerfly (det er de litt snåle containerne du av og til ser blir lastet inn, se bilde) og at det kanskje ville blitt vel mye frakt på vei mellom Rygge og Gardermoen ut av dette.

Jeg tror Rygge som cargoflyplass kunne vært interessant i et langsiktig perspektiv, men det er neppe noe som egner seg for private investorer. I en offentlig sammenheng, og særlig sett i sammenheng med en storstilt satsing for å få tungtransport over på jernbane og vekk fra Oslo – tja, kanskje, muligens?

Hvorfor Blockchain er viktig

Postet den av
1

economist-cover-blockchainDet skrives og snakkes mye om Blockchain om dagen – i the Economist for eksempel. Her hjemme har Bankenes Standardiseringkontor og Evry skrevet perspektivrapporter. Min reaksjon da jeg først ble oppmerksom på Blockchain (telefonsamtaler med folk fra MIT, og et besøk på Accenture’s teknologisenter i Sophia Antipolis i fjor høst) var at

  1. Dette er en svært viktig teknologi, fordi den løser et vanskelig (det vil si hva teknologer kaller vanskelig) og viktig problem, nemlig å tillate distribuert og anonymisert autentisering.
  2. Denne teknologien føles litt som Internett da det kom på 90-tallet, og jeg måtte forklare om og om igjen hvorfor dette var viktig…

La oss ta teknologien først: Blockchain tillater altså distribuert og anonymisert autentisering. Tidligere, for at noe skal kunne autentiseres (bekreftes) må man enten ha en sentral autoriet som holder orden på alt mulig (som en bank, et folkeregister, en helsemyndighet) og da har man kunne ha anonymitet i den forstand at den enkelte aktørs identitet er skjult – men den sentrale autoriteten vil vite hvem du er. Dette er helt greit i et land som Norge, der vi stoler på myndighetene, men ikke like greit mange andre steder i verden. Alternativt kan man la være å ha en sentral autoriet, og i stedet gjøre alle transaksjoner synlige. Dette er det Wikipedia gjør, for eksempel – alle artikler (som denne om Blockchain) har en historie-side som viser alle endringer som er gjort siden siden ble opprettet.

Med andre ord: Anonymitet krever noen som kjenner identitet. Bekreftelse uten sentral autoritet krever full åpenhet.

Anonymitet og ettersporbarhet – samtidig

Det finnes situasjoner i samfunnet der vi vil ha anonymisert bekreftelse uten sentral kontroll – folkeavstemninger, for eksempel. Der bekrefter vi vår identitet ved å legitimere oss før vi går inn i stemmelokalet, men hva vi faktisk stemmer der inne – hvilken lapp vi legger i konvolutten – er det ingen som vet. Deretter telles stemmene opp, en langsom og distribuert prosess, som gir oss valgvaker og mange kommentarer. Prosessen er distribuert, men også etterprøvbar – man kan telle opp stemmesedlene om igjen. Den er svært vanskelig å påvirke, i den forstand at skal man endre resultatet må man kontrollere hundrevis av stemmelokaler og bestikke eller på annen måte påvirke massevis av kontrollører over hele landet. I et samfunn med fri presse er dette i praksis umulig, siden forsøk på påvirkning ville bli kjent.

Det har vært en masse forsøk på å digitialisere folkeavstemninger – men de har strandet på at det er vanskelig å forene kravet om anonymitet med ettersporbarhet. Hvis alle trykker på en knapp i stedet for å legge en stemmeseddel i en konvolutt, vil valgvaken være over et minutt etter at avstemningen er over. Ulempen er at man ikke har ettersporbarhet – hvis noen har tatt kontroll over datamaskinen, er det ikke mulig å bevise juks, medmindre endringene er svært store (f.eks. ved at alle stemmene i en valgkrets går til et parti.)

Blockchain fikser dette problemet ved at man bruker massevis av datamaskiner til å validere hver stemme – faktisk kunne man gjøre det på den måten at alle i Norge lastet ned et program (som kan verifiseres) til sin datamaskin, og så startet det når valget åpnet. Hvis man skal påvirke valideringen i en blockchain, må man skaffe seg kontroll over mer enn halvparten av maskinene som brukes til valideringen. Gitt at så og si alle stemmeberettigede har en maskin, vil det i praksis si at man må ta kontroll over halvparten av de som skal stemme, og det er jo bare en annen måte å stemme på. Gitt at hver enkelt stemme er validert, ville man også ha ettersporbarhet – alle får en stemme, og kan bruke den bare en gang.

Blockchains fremover

I dag diskuterer man blockchain-teknologien innenfor tre bruksområder: Kryptovalutaer som Bitcoin, ulike former for finansiell teknologi (bl.a. innenfor internasjonale pengeoverføringer, som i dag er dyrt og ofte kronglete, selv om det går elektronisk) og ulike former for offentlige registre, som f.eks. eiendomsregistre i korrupte land. Antakelig har vi bare sett begynnelsen på bruken av blockchain-teknologi – og selv om det finnes endel vanskeligheter rundt skalerbarhet, mistenker jeg at bruken av teknologien i mindre grad er et spørsmål om hva som er teknisk mulig enn et spørsmål om brukerakseptanse, prissetting, markedsandeler og nettverkseffekter. Akkurat som med sterk kryptografi, er dette et spørsmål om hvorvidt man klarer å gjøre det lett å bruke teknologien ved å inkludere den som standard i systemer man allerede bruker. Innenfor fintech er dette antakelig mulig fordi blockchain kan være billigere og involvere færre mellommenn. For offentlige registere er bildet vanskeligere – men det kan godt tenkes at man kan klare å skape alternative registere i land som har problemer med korrupsjon og vansker med å hevde eiendomsrett.

Personlig har jeg tro på valgteknologien – og det kan faktisk tenkes at dette kommer til å føre til at mange flere spørsmål blir lagt ut til avstemning, siden det er trygt, raskt og billig. På den annen side – jeg har en nabo som hvert valg inviterer til en svært hyggelig valgvake, og det hadde jo vært litt synd om den ble avsluttet kl. 20:01 hvert år…

De digitale nerdelovene

Postet den av
4

Teknologi endrer vårt samfunn i rekordfart. Denne endringen drives av noen grunnleggende nerdelover som kan hjelpe ledere å forstå hvorfor det haster, og i hvilken retning utviklingen går.

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening
Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI og Førsteamanuensis II, Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo

Internett-pioneren Marc Andreessen sa i 2011 at “software spiser verden”: Alle næringer endres av data, alle selskaper blir dataselskaper, og den enorme prisingen og lønnsomheten de nye store internettselskapene oppnår er godt begrunnet i deres verdiskapning. Mange tradisjonelle næringslivsledere er refleksivt skeptiske og ser en boble i den digitaliseringsdrevne veksten.

For datafolk – nerder, om du vil – er  denne ”nye veksten” og dens svimlende fart opplagt, nærmest gammelt nytt. De forstår hvordan teknologien muliggjør en ny virkelighet som før var dyr og kompleks; robotisering, kunstig intelligens, skytjenester, delingsøkonomi, og virtuell realitet, for eksempel. Deres digitale instinkter bygger på noen grunnleggende nerdelover.

Disse ”nerdelovene” er stort sett erfaringsmessige observasjoner som har vist seg å stemme i den digitale verden. De er nyttige å få med seg, fordi de hjelper å forstå de dramatiske endringene i våre næringer og vårt samfunnsliv. Her er noen av dem:

Les videre →

Delingsøkonomi – hva er det?

Postet den av
2

Her er en liten video jeg spilte inn for BI Business Review:

Forøvrig er dette måten å lage videoer på: Noen stikkord på et ark, en tavle, 8 minutter opptak, og ferdig med det. Enkelt for alle parter, tar ikke masse tid, krever ikke mye forberedelse- og hadde jeg brukt en dag på det og laget masse bilder og tekst, ville resultatet nok bli bedre, men antakelig ikke i forhold til innsatsen.

Kjapt og greit og godt nok, altså. Omtrent som delingsøkonomien…

Artikkelen følger under streken:

Les videre →

Noen teknologier demonstrert i Sophia Antipolis

Postet den av
1

Dette er en liste av ulike teknologier som vi har fått demonstrert eller som har vært nevnt eller som jeg synes er viktig her nede på Accenture Interactive Innovation Centre and Technology Lab, med lenker. Fra mine notater, har sikkert bommet på masse (og takk, Jan Waage, for noen tips her)…:

  • Amazon Dash button – en knapp for å bestille f.eks. vaskemiddel
  • eCairn – social media analysis
  • BrandWatch – social media analysis tools
  • Sketchup Pro – drawing tool (can be used for prototyping apps)
  • ChrystalKnows – personality analysis based on LinkedIn profiles and social media participation
  • POP – Prototyping on Paper for mobiltelefonapper
  • Marvelapp.com – superenkelt prototyping-verktøy for mobiltelefonapper
  • Usertesting.com – firma som rekrutterer testbrukere till apper over internett, inkludert segmentering
  • Chirp – en teknologi for å kringkaste informasjon til mobiltelefoner ved å sende en lyd som minner om fuglekvitter
  • Quividi – videoanalyse av folkemenger – f.eks. å måle om folk er fornøyd eller ikke, kjønnssammensetning etc.
  • Emotient – analyse av ansiktsutrykk for å finne ut hva slags sinnsstemning folk er i
  • Xyzmo – signaturgjenkjenning, kan implementeres på en tablet
  • Aeroscout – små identifikasjonsenheter for å lokalisere maskiner etc. (for eksempel i sykehusmiljø).
  • Estimote Beacons – små enheter som kommuniserer med mobiltelefoner, brukt for lokaliseringstjenester
  • Gimbal proximity beacon – større og mer konfigurerbare lokaliseringsenheter
  • Cisco industrial wireless – WiFi for svært krevende situasjoner
  • Microsoft Hololens – 3D briller for virtuell realitet
  • Bartec Pixavi – industrielle mobiltelefoner (tåler eksplosjoner, for eksempel)
  • Vuzix – 3d videobriller
  • Creawave – fransk firma som leverer svært naturtro datagenererte stemmer
  • Maptimize – datavisualisering på toppen av Google Maps
  • Navizon – innendørs lokalisering av ting og mennesker via WiFi
  • Amazon Echo, som knytter seg opp til den stemmestyrte tjenesten Alexa, og kan svare på alt mulig rart, spille musikk, og så videre
  • Nest – interaktiv smart termostat
  • Fibaro – smart stikkontakt
  • Microsoft Kinect – bevegelsessensor med stort bruksområde
  • Daqri Smart Helmet – sikkerhetshjelm med mange sensorer og interaksjonsmuligheter
  • Structure – billig 3D scanning via en iPad, skann og konstruer en 3D representasjon bare ved å gå rundt det med en iPad
  • Makerbot Replicator – rimelig 3D printer
  • Oculus Rift – virtuality reality «briller»
  • Google Cardboard – billig versjon av virtual reality briller, brettet sammen av papp og en mobiltelefon
  • Google Glass – (ikke produsert lenger, men ny versjon kommer) bærbar brille med datakapasitet
  • Rethink Robotics Baxter – billig antropomorf robot som ikke trenger programmering
  • Cisco Industrial Wifi transmitter –
  • Wolfram Alpha – matematisk søkemotor (søker du «distance to the moon», vil den ikke fortelle deg gjennomsnittsavstanden til månen, men avstanden til månen akkurat på det tidspunket og den lokasjonen du har.
  • Ersatz Labs – maskinlæring
  • DeepMind – nå eid av Google, arbeider med å få datamaskiner til å forstå ting ved hjelp av nevrale nettverk
  • Amelia fra IPSoft, en virtuell kunnskapsarbeider som kan brukes som førstelinjegrensesnitt f.eks. i kundestøttesammenheng
  • BlockChain – en teknologi for kryptering og validering uten å ha en sentral garantist, brukes blant annet av kryptovalutaen Bitcoin.

Til slutt – her er min favorittvideo om hva roboter kan gjøre når de kan se og tilpasse seg varierende input:

Smart113 – appen som finner deg

Postet den av
2

Smart113illustrasjonJeg har akseptert et tilbud om styreplass (og gjør en liten investering) i selskapet Råd AS, som er startet og ledes av min tidligere student Fredrik Øvergård. Fredrik er, som meg, opptatt av personvern, men han har også noen personlige erfaringer som gjør at han er mer enn alminnelig opptatt av raskt å kunne fortelle en nødhjelpsetat akkurat hvor han befinner seg. Som han selv sier:

fredrik-overgardDa jeg selv var utsatt for en alvorlig ulykke i 2008, kjørte ambulansen feil og brukte mye lengre tid på å finne frem enn det som kunne vært tilfellet om de hadde fått min nøyaktige posisjon med en gang.

Frem til denne opplevelsen hadde jeg trodd at nødmeldesentralene kunne få en god posisjon hvis noen ringte de, men [dagens] løsninger for mobiltelefonposisjonering har i de gode tilfellene i storbyene en nøyaktighet som starter på 1.5 km i radius og blir verre etter det. I distriktene kan det være flere mil.

Smertene med en brukken rygg og åndenøden som følge av skade på lungene, gjorde at hvert sekund føltes ut som en evighet. Jeg lå der og gispet etter luft og var redd for å dø. Frustrasjonen mens jeg hørte på naboer som snakket med nødmeldesentralen om at ambulansen kjørte feil, er ubeskrivelig. […] Denne opplevelsen er hvorfor vi har designet og bygd Smart113 for deg og Smart Decision Support for operatørene på en nødmeldesentral.

Med Smart113 vil du med fullt personvern kunne dele posisjonen din og annen tidskritisk informasjon med nødmeldesentraler i det øyeblikket du trenger det mest. Jeg håper det aldri blir deg, men realiteten er at det er hundrevis av nødanrop hver eneste dag. Og hver eneste gang må de først vite HVOR du er for å gi hjelp. Og jeg vet nå både hvor vondt det er å ligge der og trenge hjelp, og sitte der klar til å sende hjelp, men ikke vite hvor innringeren er.

Daglig bruk
Smart113meldingAppen Fredrik har utviklet kan ikke bare brukes til å kontakte nødmeldesentraler og fortelle dem hvor du er – den kan også brukes i det daglige, for eksempel når du skal plukke opp noen du kjenner. Jeg har tre døtre som skal hentes her og der og overalt, og de trenger å fortelle meg hvor de er. Det kan de gjøre med en egen knapp på Smart113 – og da får jeg en SMS med en lenke til et kart som viser akkurat hvor de er. Viktigst av alt er nok at denne lenken forsvinner etter 30 minutter – så de kan fortelle meg hvor de er, men ikke gi meg muligheten til å følge med på hvor de er hele tiden. Personvern, må vite.

Skal Smart113 bli en suksess, må den taes i bruk av enkeltpersoner og av ambulanse- og andre nødhjelpsentraler (og der hører det med endel smart softwareløsninger som gjør at man raskt kan kommunisere med mange innringere og dele informasjon med andre nødetater, mer om det siden). Smart113 har også mulighet for å kommunisere hvis du har enkelte vanskeligheter med det – du kan legge inn ulike typer helseinformasjon. for eksempel. Også her er personvern ivaretatt – alt er kryptert, og intet deles medmindre en nødsituasjon oppstår.

Derfor – last ned Smart113 (Android, iPhone) og ta den i bruk – i første omgang til å fortelle andre hvor du er, og så får vi jo bare håpe at du ikke vil ha bruk for å kontakte en nødhjelpsentral.

Taxinæringen må ta en Uber

Postet den av
2

Det er ikke enkelt å være taxisjåfør om dagen – selv i Alta og Vardø (tettsteder i Finnmark) blir man utkonkurrert av piratdrosjer, koordinert via Facebook. I Oslo har piratdrosjer forekommet lenge, men mindre systematisert – byens størrelse gjør at det blir vanskeligere å stole på folk, slik at bare en Facebook-gruppe ikke klarer å håndtere trafikken eller redusere risikoen for passasjerene. Men der kommer Uber, som nå er mer populært i USA enn vanlige drosjeselskaper.

Forskjellen mellom de nye, digitalt koordinerte tjenestene og den tradisjonelle taxitjenesten er egentlig ikke store, men effekten av dem beskrives i katastrofetermer. De fleste artikler jeg har sett, tar den tradisjonelle drosjenæringens perspektiv: Dette er uregulert, solide sjåfører taper inntekter, staten taper skatt, det er farlig for kundene, og så videre. Dette er en typisk disruptiv innovasjon: Den truer de tradisjonelle selskapene, ved at den tar vekk en del av markedet (den minst attraktive delen, de kundene som er prisorientert og gir blaffen i mye annet) og hvis taxiselskapene skulle bruke den samme teknologien ville de tape penger. Ergo roper taxiselskapene på myndighetsbeskyttelse og trekker seg tilbake til de markedene de har igjen: Forretningsfolk som skal til flyplassen, tradisjonsbundne kunder som ikke bruker Facebook eller smarttelefon, offentlige kunder med TT-kort, og andre markeder der det finnes institusjonell beskyttelse.

Norge har høy standard på sine taxier, i motsetning til USA. Det er tre ting en taxisjåfør må kunne: Snakke med kundene, finne veien, og kjøre bil. Taxisjåfører i New York, for eksempel, sliter av og til med alle tre. I USA konkurrerer Uber og Lyft på bedre service – rene biler, pålitelige sjåfører, enkel betaling uten kontanter og tips.

I Norge er det mer komplisert. Det er liten forskjell på drosjeselskaper og høy standard på taxiene. Men det er endel cowboy-virksomhet – bortsett fra Oslo Taxi, fremstår Oslos drosjeselskaper som litt halvsnuskete, med nokså tøffe vilkår for sjåførene og dårlig kontroll på sjåførkvalitet. (Jeg kjører av prinsipp kun Oslo Taxi, fordi vi har familiemedlemmer med TT-kort og Oslo Taxi er det eneste selskapet med sjåfører som kan reglene og ikke kommer med kommentarer til passasjerer som har TT-kort men ikke ser syke ut.)

Men prisene er for høye. De 6.6 kilometerne fra Flytoget og hjem koster meg (eller, som regel, mine kunder) 280-350 kroner, litt avhengig av trafikk. Da hjelper det ikke at jeg får kjøre Mercedes. Når sjåførene i Alta sier at «tidligere hadde vi kø til klokken halv fem på morgenen» så sier de også at det i alle fall på den tiden er for få drosjer. (I Oslo kan det se ut som om problemet er omvendt – at det er for mange, og at prisene går opp fordi relativt færre turer per taxi må dekke de faste utgiftene.) Det er ikke like fett å være drosjeeier som det var, men det er fortsatt lønnsomt, selv om gjentatte drosjeskandaler viser at marginene kan være små (eller kulturen dårlig).

Den nye teknologien, representert ved Uber, løser en hel del problemer. Først og fremst organiserer den piratvirksomheten slik at den blir tryggere for alle parter. Man finner transport og betaler for den over nett, dårlige sjåfører lukes ut ved et poengsystem, og systemet er dynamisk på pris (avhenger av tilbud og etterspørsel) og kapasitet (når prisene går opp, er det fristende for privatpersoner å bli Uber-sjåfører). Jeg har en stor bil – når jeg av og til sitter hjemme på en fredag eller lørdag kveld og TV og Netflix ikke tilbyr noe spesielt, kunne jeg jo logge på Uber, sjekke hva prisene er, og ta et par kjøreturer i stedet for å se på Skavlan? For ikke å snakke om at jeg kan ta med meg en passasjer eller to når jeg skal til Gardermoen.

Uber mobiliserer ledige biler, på samme måte som Airbnb (som blir et bedre og bedre alternativ) mobiliserer ledige senger, Nimber ledig lasteplass og småjobbene til Finn.no ledig tid. Samfunnsøkonomisk er dette fornuftig – man reduserer dedikert kapasitet til fordel for bedre utnyttelse av eksisterende, generell kapasitet. Tildels går dette på bekostning av de eksisterende tjenestetilbyderne – drosjeselskaper, hoteller, transportselskaper, for eksempel, men det skjer også (særlig for «småjobber») at markedet utvides, ved at noen som ikke tidligere hadde råd eller anledning kan kjøpe seg tjenester. Markedet blir større, men gjennomsnittlig inntekt kan gå ned, særlig for de som var der fra før.

Hva skal så de tradisjonelle taxiselskapene gjøre? Jeg er nokså sikker på hva de kommer til å gjøre: Klage til myndighetene, rope på straffeforfølgelse for den nye måten å gjøre ting på, fortelle skrekkhistorier om hvordan det gikk med kunder som brukte Uber, og trekke frem hvor vondt og vanskelig det er for en som tidligere tjente penger å møte konkurransen. Journalister, som har det samme problemet, stiller sikkert opp og hjelper til med den ene hånden, mens de skriver artikler om Uber og Lyft med den andre. Like sikker er jeg på at Uber og Lyft (eller tilsvarende løsninger, som goCatch i Australia) kommer til å ta en del av markedet.

Dermed kommer de tradisjonelle taxiselskapene til å ende opp som musikkbransjen, forlagsbransjen og avisene – at man ser markedet falle og konsentrerer seg om å yte bedre og bedre service til de få kundene man har igjen. Færre og færre sjåfører vil bli igjen, men av de som forsvinner, vil noen begynne å kjøre for Uber – men nå med egne biler, eventuelt med finansiering fra, nettopp, Uber. I stedet for lokale drosjeselskaper med ansatte sjåfører, får vi et globalt transportselskap med sjåfører organisert som egne selskaper – noen litt større, med flere sjåfører; noen personlige selskaper, noen som kjører en gang imellom. Hele forskjellen er at koordineringen – det at kunder og sjåfører finner hverandre, at de avtaler pris, og at kvaliteten vurderes og loggføres – er automatisert (og dermed bedre og billigere.)

Det er synd for de tradisjonelle taxiselskapene – men de har flere muligheter til å gjøre noe med det. De kan lære av Schibsted (med Finn.no) og opprette sin egen Uber-løsning (kjent som en kannibaliserings-strategi, utkonkurrer deg selv før noen andre gjør det) – men det bør skje fort, slik at de får etablert markedsandelen sin før Uber, med den fordel at deres løsning også fungerer i utlandet, har tatt ledelsen. Man kan også satse på differensiering – gjøre sine tjenester annerledes enn konkurrentene, ved å tilby bedre drosjer, spesialløsninger, og så videre. (Disse strategiene kan selvfølgelig kombineres.) Hva de enn gjør, må de innse at Uber og lignende, digitalt koordinerte tjenester er her for å bli, og ikke blir borte selv om man skulle klare å holde Uber ute ved hjelp av myndigheter og rettsvesen. Allerede nå snakker Ruter om å ha en generell transport-app som behandler drosjene som et alternativ på linje med bysykler (som også kommer med app-løsning snart). Å tro at man kan insistere på at verden skal fortsette som før er svært kortsiktig tenking.

For myndighetene blir utfordringen å huske at man har et ansvar for sjåførenes arbeidssituasjon og passasjerenes trygghet – men ikke for taxiselskapenes fremtid. For å være helt ærlig, er jo deler av taxinæringen ikke særlig glad i å betale skatt likevel, så myndighetene burde ikke ha noen særlig interesse i å redde dem.

Digital musikk tar ikke knekken på musikere, men endrer måten de tjener penger på (mer konsertinntekter, mindre platesalg). Det samme kommer til å skje i drosjebransjen: Digital koordinering utkonkurrerer taxiselskaper, men ikke sjåfører.

De som vinner, som vanlig, er kundene. Lykke til med transportvalget…

(PS: Endret overskriften etter at Audun Farbrot gjorde det på BIs websider. Skulle tro den mannen hadde jobbet i pressen eller noe…)

Facebook-metoden: Å jage enkelhet i en kompleks verden

Postet den av
2

Før var datamaskiner svake, så for å bruke dem, måtte vi gjøre verden enkel og standardisert. Nå er de sterke og han håndtere uendelig kompleksitet – men vi må fortsatt gjøre verden enkel, slik at vi ikke belaster majoriteten av brukerne med en kompleksitet som bare er relevant for noen få av dem.

En av mine mentorer, nå avdøde professor James McKenney, var med på datamaskinenes barndom, og pleide å fortelle om en gang han ble bedt av Sears – stort amerikansk varemagasin – om å automatisere lagerføringen deres. Han vant fort ut at å holde orden på bare en type vare – sokker for menn – ville legge beslag på alt som fantes av datakraft i USA på den tiden, på grunn av kombinatorisk kompleksitet. Størrelse, lengde, mønster, farge, materiale og fabrikant ble for mye for lagringskapasiteten.

Den gangen var verden for komplisert til at datamaskinene kunne håndtere den. Jeg vet ikke hva Sears gjorde, men det ble jo automatisert lagerstyring etter hvert, enten fordi de ventet til teknologien var god nok eller de forenklet verden ved å utelate noe eller ved å slå sammen variable. Svak teknologi tvinger deg til forenkling.

Nå er datamaskiner fantastisk mye kraftigere, lagringskapasitet så å si gratis, og alle mulige algoritmer mye mer sofistikert. Vi kan automatisere mye mer. Men problemet med kombinatorisk kompleksitet er fortsatt like stort, men nå er det mennesket som er den begrensende faktor, særlig ved store, byråkratisk skapte systemer.

Byråkratiske systemer – og det er ikke noe galt med skikkelig byråkrati, bare så det er sagt – blir gjerne svært komplisert fordi det er mange ulike varianter av brukere der ute, ofte med små forskjeller. Når systemet interagerer med brukeren, må det gå gjennom mange steg for å finne ut hvordan brukeren skal kategoriseres. Selv om 95% av brukerne er de samme, må ofte alle gjøre den samme jobben som kreves av de mest kompliserte 5%. Systemet ender opp med å belaste de mange med en kompleksitet som bare trengs for de få.

Her er et eksempel: En konsulent fra et større IT-konsulentselskap kom innom kontoret mitt forleden. Vi diskuterte utfordringene med store, offentlige systemer – helsevesen, skatt, NAV, Forsvaret, den slags. Disse systemene (og deres kravspesifikasjoner er ofte svært komplekse fordi de må forholde seg til en kompleks verden – enda mer kompleks enn nødvendig fordi årevis med interaksjoner med publikum og politikere har skapt haugevis med regler, forskrifter, prosesser og tradisjoner som klenger seg på systemet som rur på et skipsskrog (og er omtrent like vanskelig å få av). Resultatet er ofte at disse systemene ender opp som prosjektkatastrofer i avisene. Problemet er ikke nytt og ikke på noen måte begrenset til offentlig sektor – privat sektor er bare flinkere til å dysse ned katastrofene sine.

Slik jeg ser det, er problemet at de som lager (og bestiller) systemene, først automatiserer, og så forenkler. – og forenklingen blir utsatt fordi så mange mennesker må godta forenklingene. Å forenkle betyr ofte å bevisst velge å la være å gjøre noe. Det er vanskelig, særlig i profesjonelle miljøer der det er mange spesialister som insisterer på at deres spesifikke kompleksitet må inkluderes i det nye systemet. De som ønsker forenkling er færre og har ofte mindre spesifikke argumenter. Men uansett disse forholdene, ville det vært mer effektivt å først forenkle, deretter å automatisere.

IT-konsulenten nevnte et spesifikt eksempel: Kjønn som variabel. Jeg trodde, litt naivt, at det bare fantes tre ulike verdier for kjøn: Mann, kvinne og (for eksempel i en innkommende skadesituasjon) ukjent. Det viser seg at det er nok mye mer komplisert: Det finnes tydeligvis mange klassifikasjoner av kjønn i tillegg til de to vanligste, som alle betegner en svært liten del av menneskeheten. Alle disse variantene skaper kombinatorisk kompleksitet og alt blir etter hvert svært komplisert.

Da jeg hørte dette, tenkte jeg: Hva om vi kunne lære litt fra Facebook her? Facebook, i hvert fall tidlig og i den engelske versjonen, hadde standardspørsmålet “Are you in a relationship?”, med svaralternativene “Yes”, “No”, og “It’s Complicated”. (Jada, jeg er klar over at Facebook spør om mye mer nå, men likevel.) Facebook er et komplisert system, men begynte med å forenkle sin verden, for så å bli mer kompleks etter hvert.

Men virkelig fremgangsrike systemer nøyer seg ikke med å gjøre det enkle først: De skaper en bevegelse i retning av enkelhet.

I Norge har vi faktisk et eksempel i verdensklasse: Altinn og den automatiske selvangivelsen. På 90-tallet, under ledelse av Bjarne Hope (en briljant, ingeniørutdannet byråkrat som dessverre døde altfor ung) ble det besluttet at all den tiden vi nordmenn brukte på å fylle ut selvangivelsen var bortkastet, siden det offentlige allerede hadde informasjonen, fra banker og arbeidsgivere, og andre kilder. Skattevesenet snudde på hele prosessen og sendte ut forenklede, ferdig utfylte selvangivelser med et svært enkelt spørsmål: Er disse tallene riktige? Hvis ja, skriv under og send inn (og fra tidlig på 2000-tallet, send en SMS, i dag trenger du ikke gjøre noe som helst). Hvis nei, skriv inn de riktige tallene og send inn.

Til å begynne med fungerte systemet bare for under en tredjedel av befolkningen – folk med bare en jobb, fast lønn, og standard fradrag – men år for år, ved en kombinasjon av forenkling av skattesystemet og økt funksjonalitet i systemet, er det ekspandert til at det nå kan brukes av innpå 80% av befolkningen. Selv har jeg en komplisert selvangivelse siden jeg driver et par små bedrifter, men i fjor kunne jeg faktisk bruke den automatiserte selvangivelsen.

(Bare for å vise effekten av dette for Skattevesenet: I fjor fikk jeg faktisk en telefon fra Skatt Øst som lurte på hvor det ble av selvangivelsen – det viste seg at et firma hadde sendt meg en innbetaling som gjorde at jeg ble selvstendig næringsdrivende. Personen fra Skatt Øst forklarte meg hva jeg skulle gjøre for å rydde opp i situasjonen ”før det blir gebyrer og greier” og svarte også på noen andre spørsmål jeg hadde. Fantastisk service – og det sier noe om hvordan automatisering kan frigjøre offentlig ansatte til å hjelpe innbyggerne fremfor å mate datasystemer.)

Resultatet er at selv om mange nordmenn klager på skatten, er det får som klager på skattemyndighetene. Dette fordi etaten startet med først å automatisere det enkle, for deretter å fortsette en iherdig forenklings- og automatiseringsprosess. En annen fordel, naturligvis, er at dette legger press på politikerne til å forenkle skattesystemet slik at flere og flere kan bruke den enkle i stedet for den kompliserte selvangivelsen.

Vi trenger mye mer ”Ja, Nei og Det Er Komplisert”, for deretter å gradvis angripe den kompliserte kategorien.

Hva mener du?

Antakelig svarer du at det er komplisert…

(Publisert som engelskspråklig essay på ACM Ubiquity’s blogg. Takk til Peter Denning for gode kommentarer på tidligere versjoner.)

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon 2015/16

Postet den av
Svar

foto: Torbjørn Brovold

NB! Dette kurset er nå (10. september) fulltegnet!

For åttende gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Dette kurset er noe av det morsomste jeg gjør på BI og noe som jeg gleder meg til hvert år!

Første modul starter 7. oktober og det er rullerende opptak frem til da. Totalt er det fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) frem til april 2016. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” Dette med teknologi kan være en liten sperre for enkelte – men som Ragnvald sier mot slutten av denne videoen: Dette er ikke et teknologikurs – det er et kurs om hvordan vi kan utnytte teknologien:

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller «project coaching» – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe vi har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Vi har også en meget aktiv alumni-gruppe (lukket gruppe på LinkedIn med 191 medlemmer) med flere møter i året der prosjekter, nye og gamle, presenteres og diskuteres – på siste møte, i mai i år, kom det 80 stykker. (Neste møte skjer 7. oktober, så de nye studentene får møte de som har tatt kurset før.)

Sentralt i kurset er gjennomføringen av et prosjekt, fra idé til, om ikke gjennomføring (skjønt det skjer det også, gjerne et par prosjekter hvert kurs), så i alle fall et skikkelig beslutningsgrunnlag og anbefaling om hvorvidt og hvordan man skal gå videre. Vi har hatt masse spennende prosjekter – listen fra tidligere kurs finner du her: [2014-15] [2013-14] og noen litt mer detaljerte eksempler her og her. Prosjektene starter gjerne som løst funderte idéer, som så blir presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater er at idéene både ble bedre i seg selv og bedre forankret i organisasjonen. For studentene gjør dette strukturerte opplegget at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – dette er et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og i det karrieremessige. I tillegg er det gøy for både forelesere og studenter – man møter mange mennesker med ideer, entusiasme og gjennomføringsevne.

Mitt bidrag i kurset er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også fagansvarlig og veileder oppgaver sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med digital utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke andre forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med. Kurset utvikles stadig: Nytt denne gangen vil være endret innhold i modul 3 og særlig 4, at vi har tenkt å eksperimentere med å la tidligere studenter komme inn og snakke om sine prosjekter, at vi kommer til å bruke cases i hver eneste modul etter å ha testet det ut i siste modul i år (og fordi jeg liker cases, naturligvis).

imageModul to (3-6 november) blir i Syd-Frankrike. Vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir to dagers besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir 30 studiepoeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter. Siden man får denne prosjekt-coaching’en, er også kurset populært som avsluttende kurs i Master of Management-programmene på BI (for et avsluttende kurs må man skrive en litt mer omfattende oppgave.)

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (46410452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Djordje Maric, vår utmerkede administrator (+47 982 51 785, djordje.maric@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (464 10 006, lederutdanning@bi.no).