Kom over en DVD på den lokale utleiesjappen med mindre action og høyere terningkast enn hva som vanligvis finnes der: Broken Flowers, skrevet og regissert av Jim Jarmusch. En lavmælt og spennende film med Bill Murray i storform som en over-the-hill kvinnebedårer som leter etter en mulig sønn. Forbausende kjente skuespillere som Sharon Stone, Frances Conroy, Jessica Lange (som virkelig gjør et litt skremmende og antakelig ikke helt tilsiktet inntrykk med plastikkansiktet sitt) og Tilda Swinton. En ettertenksom komedie som ikke undervurderer seeren.

Anbefales!

Ny bok fra Bill Bryson: The life and times of the Thunderbolt Kid.

Eirik har gått bort og vunnet Nordisk Barnebokpris 2006 for boken "Hvorfor dør vi?", som jeg gjerne kan anbefale til alle som ønsker å gi barn – og sikkert også seg selv – en forståelse for hva døden er og hvilke forestillinger mennesker har om den.

Boken er interessant ikke minst som prosjekt – Eirik har klart å balansere mellom det vitenskaplige og det livssynspregede, uten å dette ned de mange hullene som dette temaet kan by på. Hovedinnstillingen er allikevel at døden er et naturfenomen og at den er naturlig – og diskuterer så ulike sider, ikke minst hvordan den føles å du, på en måte som er egnet til å skape kunnskap uten redsel, men også uten forskjønning.

Anbefales – og gratulerer!

Her er et glimrende sammendrag av nylig avdøde Jane Jacobs‘ bøker om byutvikling og økonomi. Pensum for byplanleggere, økonomer og politikere. Og resten av oss.

(Via O’Reilly Radar) 

Michael Tamelander og Niklas Zetterling: D-Dagen: Den allierte invasjonen i Normandie 1944. spartacus 2004.

Denne fremstillingen av invasjonen i Normandie skiller seg lite i sak fra f.eks. Ambrose’s versjon (som dannet grunnlag for TV-serien Band of Brothers og filmen Saving Private Ryan, bortsett fra at den fremhever et faktum som historien (som naturlig nok skrives av seierherrene) har underslått, nemlig at den tyske krigsmakten viste seg kvalitativt bedre enn de allierte – som først og fremst seiret i kraft av sin tallmessige og materielle overtak. Tamelander og Zetterling tilskriver dette ledelsesstrukturen og den desentraliserte myndigheten i den tyske hæren, som på mange måter var mye mer moderne enn amerikanerne, engelskmennene, og særlig russerne. Amerikanerne og engelskmennene holdt seg i større grad til planen, mens tysk befal improviserte og tok initiativ fordi det ble forventet av dem. En annen faktor som gjorde invasjonen vanskelig for de allierte var at tyskerne hadde mye bedre stridsvogner og panservernvåpen. Av den grunn brukte de allierte i stedet artilleri og flyvåpen, og "bombarderte seg frem".

Jeg leste denne i norsk oversettelse, og den skjemmes av endel trykkfeil, særlig mot slutten. En vedvarende irritasjon med denne typen bøker er fraværet av detaljerte kart – antakelig er historikerne så inne i situasjon og geografi at de mener det meste fremgår av teksten. De kartene som følger med, er lite detaljerte og mangler stedsnavn og andre referanser som brukes i teksten.

Utover det, en nøktern, men relativt fyldig fremstilling av invasjonen. 

En av gledene ved å ha undervisningsfri (som jeg har dette semesteret, for første gang på ni år) er å kunne lese Morgenbladet med en kopp kaffe en fredag morgen, i stedet for å stresse avgårde til forelesningssal og veiledning. Jeg dysser ned min indre Weber ved å vise til at den tiden som går med til å lese avisen, er den tiden jeg ellers ville brukt til å stå i kø eller sitte på bussen, samt at bloggskriving med et nødrop muligens kan kalles faglig arbeid. Eller i alle fall avkobling.

Uansett, Morgenbladet er usedvanlig bra denne uken, ikke minst på grunn av Lasse Midtuns glimrende essay "Kommunismen som antihumanisme", en anmeldelse av tre nylig oversatte bøker om henholdsvis Lenin, Stalin og Mao. Anbefales for alle som ikke måtte skjønne hva som egentlig lå bak gymnaslærer Pedersen. Jeg leste deler av Mao-boken i USA i November, og fikk vel bekreftet det jeg ante etter å ha snakket med kinesere som levde gjennom kulturrevolusjonen.

En ting som slår meg den voldsomme trangen til kategorisering som gjennomstrømmer politisk debatt. Jeg var på et møte i Fritt Ord for litt siden, et nokså kjedelig møte om blogging og journalisme. En journalist fra Klassekampen sa mye rart, ikke minst understreket hun at en fare med blogger var at det var uklart hva slags ideologi som lå bak. Det skulle være viktig at man var medlem av en synlig gruppe eller tonet ideologi, slik at man visste hvor folk kom fra.

Etter mitt skjønn er jo dette stikk i strid med forutsetningen for all dialog: I en dialog skal man høre på argumentene i seg selv, uavhengig av hvem det er som fremsetter dem (innenfor rimelighetens grenser, i alle fall.) Og det er kanskje her ideologiene faller sammen: Man ønsker ikke å høre ubehagelige sannheter, fordi de krenker ens verdensbilde. Islamske og for den saks skyld kristne fundamentalister (som f.eks. biskopen i Oslo) ønsker ikke at fakta som strider med deres verdensoppfatning skal komme frem – og betegner derfor selve faktafremstillingen som et ideologisk angrep.

Den amerikanske (liberal-konservative, for all del) humoristen P. J. O’Rourke sier at forskjellen på ideologi og dialog er at ideologene aldri kaster ting – slik anti-semitter fortsetter å henvise til The Protocols of the Elders of Zion, for eksempel, eller new-age aper fortsetter å snakke om at vi bare bruker 10% av hjernen og derfor har uante mentale muligheter. Det faktum at disse tingene er avvist som henholdsvis fabrikasjon og tullprat spiller ingen rolle – man hører ikke kritikken selv om den er aldri så knusende, men avviser den ved å kategorisere motstanderen som tilhørende en gruppe som ikke har meningskraft.

Det klages mye over at ideologiene har mistet sin makt, at man ikke har "skikkelige" politiske diskusjoner lenger, at politikere er blitt administrerende direktører for sine land og ikke har handlingsrom. Jeg synes det er strålende – de fleste ideologier har en lei tendens til å trekke  i retning av tyrannier hvis de får slippe til. Anti-ideologi som ideologi er også farlig når den blir for ideologisk.

Nuvel, på tide å gjøre noe annet. Samt å fortsette å unngå kategorisering, unntatt muligens til Paul Fussells "category X".

Sven Kærup Bjørneboe legger ikke fingrene imellom i Dagbladet, der han argumenterer for fullstendig frislipp i markedet i stedet for de store forlagenes fokus på det han kaller "de lesende analfabeter."

Et fantastisk uttrykk, og meget presist. Bare sjekk Dagens Næringslivs "På Nattbordet"-spalte. Så får vi heller bære over med at Dagbladet omskriver det til "de lesende alfabeter"…

(Via depesjer.no). 

Jeg er enig med Kjetil Johansen i at Depesjer absolutt er et sted å titte innom. Og de har RSS!

I utgangspunktet trodde jeg ikke det var mulig å parodiere Da Vinci-koden – boken er så elendig at den er en parodi på seg selv allerede. Men Nærum & co klarer det. Madonnagåten er en parodi på en parodi på noe som burde være en parodi.

Tonen slås an allerede i det første kapittelet, hvor Orkla- konsernets klønete og selvplagende polske leiemorder Karel holder museumsdirektør Sondre Nugren i sjakk med pistol:

"La vær da," sa østeuropeeren. "Men fortell meg hvor de er. […] Gjenstandene jeg leter etter. Tingene som for enhver pris ikke må komme for en dag.
Nugren nikket megetsigende. "Å, de ja."
"Det er ikke lett å forklare når man er nødt til å snakke i så generelle vendinger," unnskyldte den rødhårede mannen seg.
"Nei," sa Nugren. "Men så blir det mye mer spennende på den måten."

Boken fortsetter i samme stil, og introduserer politidirektør Evelyn Drepenkvist, historiker og hovedperson Bror Anton Lamsen, en kvinnelig hovedperson med navn Renate T. Rognkvist, og hovedskurken Remo Haugen. Og så videre. Flittig bruk av kursiv og vannvittige logiske kort- og lange slutninger, samt den sedvanlige tre-kapitlers ventetiden fra en ledetråd oppdages til noen gidder fortelle leseren hva den er gjør at ingen kan lese denne boken og deretter få noe som helst ut av Da Vinci-koden. Men jeg tror ikke de to leserkretsene er særlig overlappende…

Her er en smakebit til:

Kriminalpolitisjef Rogersen sto utenfor bygården til Grallnes, og kikket opp mot den eneste leiligheten som hadde lys i vinduene. […] Den dresskledde mannen på gesimsen var forsvunnet nå. Rogersen syntes det var pussig at noen drev og klatret på gesimsen midt på natten, men han regnet med at det var den gode, gamle historien om en mann som kommer hjem før tiden og hustruen som må ekspedere elskeren ut gjennom vinduet. Bare ikke naken denne gangen. […]
"Rogersen!" En betjent kom løpende bort til ham. "Vi har funnet noe mistenkelig." Han pekte på en Ford Taunus som sto parkert litt lenger nedi gaten. "Det er ingen her i strøket som frivillig ville kjørt rundt i en sånn bil, den må tilhøre en inntrenger.
Rogersen lurte på hvem det kunne være, men så kom han på mannen i dress. Den utskremte elskeren. Han hadde hørt at vestkantfruer tente på østkantgutter.

Anbefales. I små doser av gangen, som med Monty Pyton.

Årets julelesning ble Jo Nesbøs siste krim, Frelseren, med Harry Hole, alkoholisert og kontroversiell superpolitimann. Årets bok er en av de bedre – særlig liker jeg at Nesbø holder orden på alle tråder i fortellingen (og de er ganske mange) og rydder dem opp etterhvert – det er få overflødige personer i en Nesbø-roman. Dessuten lærer man litt av hvert av unyttig informasjon – for eksempel hva en Lange 1 Tourbillon er, men jeg fant ingenting om "svart metzner." Uansett, spennende plot og bra person- og stedsskildringer, absolutt en bok å slappe av med mellom slagene.

Anbefales.

Det stunder til juletid, nettopp ferdig med rosenkålen, bikkja har blitt gredd og juletreet pyntet, og dermed er det tid for å ønske alle en god jul.

Dagens julebokanbefaling er forøvrig Nisser og småtroll av Olav O. Aukrust, illustrert av Kjell Aukrust, Dreyers forlag 1961. Ikke å finne i noen butikk, så den er mitt forslag til nyutgivelse julen 2006.
PS: De som ønsker seg en faglig oppdatering, kan jo lese Tyler Cowen’s råd for en økonomisk effektiv julaften (del to og tre kommer i tillegg.) Godt å vite at det finnes en holdbar teoretisk grunn til å glemme julekortene i år.

Etter en uke klistret til tastaturet var det på tide med et lite bokraid igjen, og denne gangen gikk turen til MIT Press Bookstore, som ligger på Kendall Square, i et lite lokale rett ved siden av T-baneoppgangen (ikke å forveksle med den "offisielle" universitetsbokhandelen MIT COOP som ligger rett over veien og heller ikke er dårlig.)

Denne gangen fikk jeg med meg:

• Batelle, J. (2005). The Search: How Google and Its Rivals Rewrote the Rules of Business and Transformed Our Culture. London, UK, Penguin Portfolio. Denne har blitt hypet så det holder, men skal man studere teknologiutvikling så bør man jo få med seg det som skrives om et nytt og viktig firma. John Batelle har dessuten en bra blogg og var dessuten en av grunnleggerne av Industry Standard, et meget bra teknologi- og forretningsmagasin som dessverre gikk med i dot-com boomen.
• Forbes, N. (2005). Imitation of life: How biology is inspiring computing. Cambridge, MA, MIT Press. Denne lille boken forsøker å forklare både hvordan data-design inspireres av biologi, bruker biologisk materiale, og bygger på biologiske prosesser; og skriver dessuten om hvordan biologiske mekanismer prosesserer informasjon. Spennende.
• Kessler, A. (2005). How we got here: A slightly irreverent history of technology and markets. New York, HarperCollins. En kortfattet og langsiktig historie om alle de underliggende oppfinnelsene som måtte til før vi fikk moderne informasjonsteknologi. Muligens en grei bok for teknologiorienterte studenter.
• Morville, P. (2005). Ambient Findability, O’Reilly. En spennende liten bok om hvordan det at vi kan finne ting fort endrer vårt forhold til informasjon og kunnskap.

Skulle gjerne ha kjøpt en hel del til, men vekt- og budsjettbegrensninger begynner å gjøre seg gjeldende. Hvorfor i huleste får man ikke kjøpt dette i Oslo? Eller får man det – finnes det kjempekvalitetsbokhandler som jeg ikke vet om?

Kvelden ble brukt til en hamburger på Mr Bartley’s Burger Cottage og en liten sving innom Harvard COOP, der jeg anskaffet Tom Friedman’s The World is Flat, som er litt av et adrenalinrush for folk som er opptatt av globalisering og teknologiutvikling. Kjempegøy.

En god grunn til å reise til Boston er bokhandlene – min favoritt er Harvard Bookstore, en av de få gjenværende uavhengige bokhandler i USA. Dit har jeg ikke dratt ennå, men i kveld hadde jeg meg en liten tur innom Harvard COOP, universitetsbokhandelen på Harvard, og kom ut igjen med:

Dalrymple, T. (2005). Our Culture, What’s Left of It: The Mandarins and the Masses. Chicago, Ivan R. Dee. Dalrymple har vært lege i britiske fengsler og slum i 15 år, og har også brukt mye av sin tid som lege i krigsområder. Han skriver moralisererende om nedbryting av samfunnsnormer og hvordan moteriktige teorier om samfunn og mennesker gjør mer skade enn gagn. En slags moralistisk versjon av Steven Pinker, med andre ord. Best av alt – han skriver så glitrende godt:

Of the thousands of patients I have seen, only two or three have ever claimed to be unhappy: all the rest have said that they were depressed. This semantic shift is deeply significant, for it implies that dissatisfaction with life is itself pathological, a medical condition, which it is the responsibility of the doctor to alleviate by medical means. […] A ridiculuous pas de deux ensues: The patient pretends to be ill, and the doctor pretends to cure him. In the process, the patient is willfully blinded to the conduct that inevitably cause his misery in the first place.
[…]
There has been an unholy alliance between those on the left, who believe that man is endowed with rights but no duties, and libertarians on the right, who believe that consumer choice is the answer to all social questions, an idea eagerly adopted by the left in precisely those areas where it does not apply. Thus people have a right to bring forth children any way they like, and the children, or course, have the right not to be deprived of anything, at least anything material.

Diamond, J. (2005). Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed. New York, Viking. Diamond’s Guns, Germs and Steel er en av mine favoritter. Denne boken handler om samfunn som gikk under, og hvorfor. Det har vært endel debatt om hans konklusjoner rundt hvorfor Grønnland ble avfolket – jeg ser frem til lære noe nytt, som jeg gjorde nesten på hver side av hans forrige bok.

Hagel, J. and J. S. Brown (2005). The Only Sustainable Edge. Boston, MA, Harvard Business School Press. John Seely Brown, som jeg møtte første gang for litt over et år siden, var tidligere forskningssjef for Xerox (og det berømte PARC-senteret). Han har sammen med John Hagel (eks-McKinsey) skrevet en rekke artikler om bruk av ny teknologi og nye måter å tenke på. I denne boken skriver de om "productive friction and dynamic specialization" – blant annet om hvordan vestlige firma kommer til å dra nytte av outsourcing til India og Kina ikke bare ved kostnadsreduksjon, men ved økt innovasjon. Dette er den intelligente etterspørselssiden av den globale økonomien, og en bok vi nordmenn bør lese i lys av våre problemer med å tiltrekke oss smarte utlendinger.

Kaplan, R. S. and D. P. Norton (2005). Strategy Maps: Converting Intangible Assets into Tangible Outcomes. Boston, MA, Harvard Business School Press. Denne vet jeg ikke mye om foreløpig, men Kaplan og Norton sto bak begrepet "Balanced Scorecards" som har gått som en farsott gjennom mange firma (med blandet resultat). Denne boken er interessant fordi den er operasjonell – den gir en metode for å gjennomføre strategi, basert på et teoretisk fundert rammeverk.

Levitt, S. D. and S. J. Dubner (2005). Freakonomics. Denne boken er nesten bare moro: Levitt og Dubner bruker økonomisk teori til å forklare hvorfor ting er som de er – særlig samfunnstrekk som man ikke skulle tro ville egne seg for økonomisk analyse. En rekke av essayene i denne boken har vært publisert tidligere, blant annet den om økonomien i narkotikahandel, hvordan reduksjonen vi ser i kriminalitet egentlig mest handler om demografiske endringer (færre unge menn, som står for det meste av kriminaliteten) eller om hva som er mest farlig: Et skytevåpen eller et svømmebasseng?

—- 

Fornøyelsen av å handle bøker i Boston (eller, rettere sagt, Cambridge) blir selvfølgelig forsterket av at det er kafeer i alle bokhandler, og at man kan sitte og lese bøker i bokhandelen hvis man ønsker. Samt at man kan gå inn på en hvilken som helst kafe med en stabel bøker, sette seg og lese (og, om man ønsker, ta opp PCen og surfe litt på det tilgjengelige trådløse nettverket) uten at noen løfter et øyebryn.

At kaffen er billig og god, skader heller ikke.

Hvis man ønsker å starte dagen med godt humør, anbefales en titt i Johan Borgens Far, mor og oss, et muntert portrett av en livlig familie ført til pennen av en jente på sånn rundt 15. Fantastisk språkføring:

Når far forteller om hvordan det var mens han var ung og mor var barn er det akkurat som han underviser i historie eller peker med stokken på noen svære murhus søndag formiddag og sier hva den løkken het som var der hvor husene står nå og at han lekte der. Far har lekt under alle de største husene i byen og gått i klasse med alle som blir dømt for underslag eller står noe annet om i avisene. På den måten blir fars fortid så fjern og mystisk og Turid tror han var barn på Peter den stores tid og gikk på villsvinjakt i Uranienborgskogen, men far sier det er fordi allting går så fort nå.

Anbefales!

Eric Schmidt forsvarer Google Print i et innlegg i Wall Street Journal (og plassert i Google’s blogg, slik at man kan diskutere det). Glimrende skrevet partsinnlegg, jeg ser frem til et solid svar fra den amerikanske forleggerforeningen.

Morsom artikkel av Bryan Appleyard i The Sunday Times: Mens vi venter på at lyset slukkes.

Jeg er litt usikker på om Appleyard er seriøs eller ikke – de folkene han skriver om er det. Men å redde verden med Think-biler og å dyrke grønnsaker i hagen?