Kategoriarkiv: Læring og ledelse

Kortfattet: Big Data og analytics

Postet den av
Svar

DFDDODData og dataanalyse blir mer og mer viktig for mange bransjer og organisasjoner. Er du interessert i dataanalyse og hva det kan gjøre med din bedrift? Velkommen til et tredagers seminar (executive short program) på BI med tittelen: Decisions from Data: Driving an Organization with Analytics. Datoene er 5-7 desember i år, og kurset har vokst ut som en kortversjon av våre executive-kurs Analytics for Strategic Management, som har blitt meget populære og er fulltegnet. (Sjekk denne listen for en smakebit av hva studentene på disse programmene holder på med.)

Seminaret er beregnet på ledere som er nysgjerrig på stordata og dataanalyse og ønsker seg en innføring, uten å måtte ta et fullt kurs om emnet. Vi kommer til å snakke om og vise ulike former for dataanalyse, diskutere de viktigste utfordringene organisasjoner har med å forholde seg både til data og til dataanalytikere – og naturligvis gi masse eksempler på hvordan man kan bruke dataanalyse til å styrke sin konkurransekraft. Det blir ikke mye teknologi, men vi skal ta og føle litt på noen verktøy også, bare for å vite litt om hva som er mulig og hva slags arbeid vi egentlig ber disse dataekspertene om å ta på seg.

Presentasjoner og diskusjon går på engelsk – siden, vel, de beste foreleserne vi har på dette (Chandler Johnson og Alessandra Luzzi) er fra henholdsvis USA og Italia, og dermed blir betydelig mer presise enn om de skulle snakke norsk. Selv henger jeg med så godt jeg kan…

Velkommen til datarevolusjonen!

Maskinlæring og akademisk rutinearbeid

Postet den av
1

Undervisningssektoren er ikke særlig automatisert. Riktignok finnes all verdens datasystemer for å holde orden på studenter (karakterer, økonomi, studieprogresjon). Alle skoler har en eller annen form for LMS (Learning Management System) som gir tilgang til studiemateriale og til en viss grad fasiliterer studentinteraksjon. Noen har også digitalisert selve eksamen – i hvert fall om man kan kalle det å skrive eksamen på en PC for å digitialisere den.

Men jeg lurer på om vi ikke kan gå litt lenger.

JP Morgan, en amerikansk investeringsbank, har laget et system som heter COIN, som leser kontrakter og tolker dem. Programmet gjør 360.000 timer advokatarbeid i løpet av noen sekunder.

La meg se – finnes det innenfor undervisningssektoren noen prosesser der høyt gasjert personale sitter og leser massevis av sider med repetitivt innhold uten særlig utbytte?

phd120310s

Jepp, sensurering. Før man kan reise på ferie, må man (i alle fall om man underviser på massestudier, hvilket jeg heldigvis ikke gjør) forholde seg til en kjempebunke med oppgaver som skal leses og karaktersettes. Dette er en kjedelig prosess for alle involverte, selv om man kan gjøre mye ved å systematisere prosessen selv eller kanskje ty til kreative og litt desperate snarveier. Det er mange problemer med sensur, bortsett fra at det er kjedelig og repetitivt og dyrt. Et av dem er at man ikke alltid er like konsistent i sin karaktersetting. Jeg har aldri foretatt noen studier på det selv, men alle mulige studier av evalueringer i andre sammenhenger viser at saksbehandlere varierer i sine vurderinger før og etter lunsj, for eksempel. I tillegg er det norsk folkesport å klage på karakteren, i følge en utenforstående observatør.

Hva om vi brukte litt maskinlæring på sensuren? Det burde la seg gjøre å bruke tekstgjenkjenning av noe slag, slik at en sensor kunne lese et visst antall oppgaver, som deretter ble brukt til å trene opp en algoritme (f.eks. et nevralt nettverk) til å lese og karaktersette et større antall oppgaver. Ikke noe for alle studier, naturligvis, men store fag som «forberedende» på universitetet eller «ork & lede» på BI burde jo absolutt være kandidater, med sine tusenvis av oppgaver ingen egentlig orker å forholde seg til, aller minst kandidatene selv.

Riktignok vil dette ta vekk arbeid for endel sensorer, men for å være ærlig tror jeg ikke dette er noe man vil savne. Og det vil jo fri opp sensorene til å gjøre noe mer interessant.

«Never send a human to do a machine’s job,» for å sitere en av de dårligste filmene jeg vet. Så gjenstår det å se om studentene vil akseptere en klassifiseringsalgoritme som sensor – det skal i alle fall ikke stå på detaljeringsgraden i sensurbegrunnelsen…

Søkertall!

Postet den av
Svar

digøkskjermI går morges ringte Morten Dæhlen, Dekan for Mat-Nat på Universitetet i Oslo, med meget hyggelige nyheter: Studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse, som jeg er initiativtaker til og har jobbet med Institutt for Informatikk for å utvikle, har nettopp mottatt søkertallene fra Samordnet opptak: Til 27 studieplasser har vi fått 514 søkere med studiet som førsteprioritet, og over 3000 som har det som annen- eller tredjeprioritet.

Dette betyr at studiet har 19 førsteprioritetssøkere per studieplass, og dermed er det mest ettertraktede studiet i Norge.

Made my day. Og ser frem til å møte flinke og motiverte studenter til høsten!

Oppdatering: Nå også i Dagens Næringsliv. Og i Aftenposten.

DigØk!

Postet den av
Svar

Et problem – i Norge kanskje mer enn andre land – er at vi mangler folk som forstår både teknologi og forretning. Det er en kultur i Norge for at gode ledere kan lede hva som helst (noe jeg mener er det reneste sludder), og at teknologi er noe som man kan overlate til teknologene. Dette gir seg mange utslag, blant annet i at det er forbausende få studier som kombinerer teknologi og business, selv om et av de få studiene som gjør det – Indøk (Industriell Økonomi) på NTNU – er av de mest søkte i Norge.

ifi

Det har jeg gjort noe med – ved (sammen med Stein Gjessing) å opprette et nytt studium ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det nye studiet er et bachelorprogram og heter Informatikk: Digital økonomi og ledelse.

Studiet har to tredjedeler informatikk – skikkelig hardcore, med programmering og teknologi – og en tredjedel forretningsfag. Tanken er å lage et motstykke til IndØk i Trondheim, men rettet mot IT-bransjen (som stort sett ligger i Oslo-området.)

På forretningssiden blir det fire nye kurs innen økonomi- og ledelsesfag, som jeg har utviklingsansvar for:

Hver av disse kursene blir et oversiktskurs der mange forretningsfag integreres i ett – noe jeg ikke tror blir noe problem, siden vi kommer til å ha svært dyktige studenter. Planen er at etter denne bacheloren kan man velge om man vil gå videre med en teknisk master (på IFI, kanskje) eller en forretningsmaster (BI?). Jobbmulighetene vil uansett være aldeles utmerket, selv i disse ulvetider.

Så – hvis du har ambisjoner om å være en av disse sjeldne personene som forstår både teknologi og forretning og kan kommunisere med begge sider (en posisjon som både er interessant karrieremessig og potensielt lukrativ): Søk Digøk!

Etterutdanning er den nye oljen

Postet den av
Svar

Nok en kronikk i Aftenposten med Silvija Seres. Også gjengitt i BI Business Review.

Etterutdanning er den nye oljen

Silvija Seres og Espen Andersen

«Det store kunnskapsgapet» beskrives som en av de største samfunnskonsekvensene ved de raske teknologidrevne endringene vi er i. I dag har vi ikke et utdanningssystem som kan lukke det. For hvordan lager man et pensum for det ukjente?

Og hvordan tester man for det utdaterte? Datateknologien skaper en overflod av gode og billige tjenester og produkter.

Samtidig skaper den profesjonelle flyktninger gjennom automatisert produksjon og friksjonsfri informasjonsdistribusjon.

Kan være både voksen og lovende

Digitalt fordrevne fagpersoner – og det er mange av dem – møter stor likegyldighet fra samfunnet og arbeidsgivere.

Mens vi er enige om at noe må gjøres med ungdom som forlater skolen, sees deres voksne motparter som en tapt sak, med en fremtid med AFP, NAV eller «liksomjobber». Vi har glemt at man kan være både voksen og lovende.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å smile og klappe for teknologientusiaster som overbeviser om at «alle over 35 år er utdaterte» og snakker om Don Tapscotts «digitale innfødte» som den ubestridte kilde til fremgang.

Med stadig bedre helse og forventet levealder, skal mange av oss helst jobbe til vi er godt over 75. En vanlig høyere utdanning ender gjerne ved 25 års alder, og da blir arbeidslivets matematiske midtpunkt 50 år – gått ut på dato – ifølge dagens holdninger. Har vi råd til å kaste bort halvparten av folks yrkesliv ut fra en oppfatning at man ikke kan lære noe i moden alder?

Flere arbeidstagere må forbli relevante

Rekrutteringsvaner gjør saken verre. Det er et press mot å ansette og forfremme stadig yngre (men, faglig befestede) helter. Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad.

Det er ikke mange av dem – og de som finnes, blir også snart irrelevante. Vi må gjerne streve for å tiltrekke slike stjerner, men vi må også sørge for at andre arbeidstagere forblir relevante og attraktive.

Heldigvis finnes det muligheter nettopp i denne nye digitale splitten. Mens robotene og kunstig intelligens overtar mange jobber, kan de også skape ny effektivitet og overskudd i samfunnet som kan brukes til etterutdanning.

En tillitserklæring

Tanken om etterutdanning er selvfølgelig ikke ny. Den er minst like gammel som fagbevegelsen.

Men disse endringstider krever at den utføres mer motivert og mer konsentrert enn før.

I dag er etterutdanning en slags bonus for dem med initiativ, en mulighet til egenutvikling uten sterke koblinger til jobbincentiver.

Det er slik fordi vi i altfor stor grad vurderer, ansetter og forfremmer basert på tidligere skolering og erfaring, heller enn tilpasningsdyktighet og læringsvilje.

Kurs i arbeidslivet oppleves av altfor mange som en ferie- eller straffekoloni. De bør sees på som en tillitserklæring og et underforstått løfte om stadig relevans.

Det er også utfordringer med utdanningenes form.

Læringskrav og metode er i altfor stor grad statiske og silobaserte – vi former utdanning for fremtiden ved å se i bakspeilet.

Richard Riley, USAs utdanningsminister under Bill Clinton, sa at «utdanning må forberede unge for jobber som i dag ikke finnes, med teknologier som ennå ikke er blitt oppdaget, for å løse problemer vi ennå ikke er klar over».

Instrumentelle evner er minst like viktige som konkrete fag.

Pensum for det ukjente

Vi må lære å lære, håndtere kompleks og tvetydig informasjon, kreativ problemløsing, kritisk tenkning, etisk refleksjon og samarbeid på tvers av kulturer og fagområder.

Et pensum for det ukjente må videreutvikles i tre dimensjoner: Innhold, tilrettelegging, og evaluering.

Det skapes nok spennende og nytt innhold både på våre egne gode høyskoler, universiteter og internasjonalt, der mange av verdens beste læringsinstitusjoner åpner store kurs som såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses).

Det finnes gode nye digitale verktøy for å rigge til en individuell tilrettelegging, med mekanismer for dynamisk utvikling basert på læringsevne og interesse, slik som Udacity, Coursera, Google’s Apps for Education og et utall spennende oppstartselskaper, også norske.

Opplæringens akilleshæl

Andre relevante trender innen tilrettelegging er mobil undervisning, bruken av big data, «hvor som helst og når som helst»-læring, nye kommunikasjonsverktøy mellom lærere, elever og diverse foresatte (for eksempel sjefer) og mange nye kreativitetsverktøy på tvers av alle medier.

Datamaskiner, skyen og internett tilbyr en svært effektiv og ny infrastruktur, innhold og lim mellom alle parter. Det finnes også spennende forskning rundt effektiv pedagogikk og didaktikk relatert til digitalisert læring.

Evaluering er den digitale opplæringens akilleshæl. Personvern er godt håndtert, men det er lett å omgå identifikasjonskrav.

Skal en utdanning være attraktiv, må den kunne verifiseres, så man kan knytte incentiver til den.

Det finnes spennende nye metoder og verktøy (også fra norske selskap) for å løse dette også – basert på automatisert eller manuell testing av resultater av utdanningen, for eksempel automatisk analyse av programkode eller prosjektarbeid.

Tiden er inne for å satse

Så må vi gjøre det lett å gjøre det rette, altså sørge for at det skapes en ny og entusiastisk kultur rundt slik etterutdanning. Dette gjør vi gjennom de rette incentivene, både fra det offentlige (for eksempel kunnskapspolitisk, gjennom fagbevegelsen og nye utdanningsrettigheter) og selskapene som fletter etterutdanning inn i ressursstyringen sin.

Dette må også skje på tvers av fag- og industrisiloer, da det meste av innovasjon fremover kommer til å skje nettopp på slike tverrfaglige arenaer.

Ansatte må også ville dette selv, ikke på tilfeldig og sjelden basis, men som en viktig og planlagt del av sitt ukentlige og langsiktige arbeid.

Ledere og politikere sier ofte at «våre folk er vår viktigste ressurs». Tiden er inne til å satse bevisst på videreutvikling av våre viktigste ressurser. Vi går fra kunnskapssamfunn til læringssamfunn – også for toppledere og politikere – og da må alle tilbake til både den digitale og fysiske skolebenken.

Matematikk og lærerstudenter. Igjen.

Postet den av
4

Årets deleksamen i matematikk for lærerstudenter viser en strykprosent på 37%. Ikke nok med det, kun 27% klarte en C eller bedre (Kilde: NOKUT via VG):

Antall Prosent Kumulativ%
A 6 0,60 % 0,60 %
B 60 6,05 % 6,65 %
C 205 20,67 % 27,32 %
D 230 23,19 % 50,50 %
E 122 12,30 % 62,80 %
F 369 37,20 % 100,00 %
992 100,00 %

Og så akkurat nå som NOKUT hadde rapportert at høstens eksamen hadde gått ganske bra, skjønt det resultatet skyldes muligens at i høst var det en større andel av studentene som faktisk var interessert i matematikk (eller kunne nok matematikk og derfor tok eksamen med en gang).

Men hvor ille dette er, ser man ikke før man ser på selve eksamen. Jeg vet ikke hvor man setter grensen for A, B, og så videre, men har i hvert fall fått «retningslinjer» fra NOKUT når jeg selv skal evaluere mine studenters arbeid at en A innebærer en poengsum over 80-85 (av 100). Jeg vil tippe at en F krever mer enn halvparten feil.

Med 20 spørsmål betyr det at kun 6 av nesten 1000 studenter klarte å gjøre 3 eller færre feil på en eksamen som har oppgaver som

  • Hvis du skraverer 25 % av 2/3 av et rektangel, hvor stor brøkdel av hele rektangelet har du skravert? Forklar resonnementet ditt.
  • Skriv både 7/25 og 7/56 som prosent og desimaltall.
  • En bil er verdt 80 000 kroner. Bilens verdi har falt med 20 % per år i to år. Hvilken verdi hadde bilen for to år siden? Vis utregning.

Jeg beklager, men dette er ikke vanskelig matematikk. Det er ungdomsskolenivå. Dette er ikke oppgaver som krever matematisk teknikk, men rett og slett sunn fornuft, og har noe med intelligens å gjøre.

Jeg kan bare konkludere med at hvis du ikke klarer en slik eksamen, er du ikke bare for lite smart til å være matematikklærer – du er rett og slett ikke smart nok til å være lærer i det hele tatt.

Steganografi

Postet den av

Nu i disse Panama-dager kan det jo være interessant å finne ut: Når det er lekkasjer – hvem er det som har lekket? En måte å gjøre det på (om enn noe vanskelig for Mossack Fonseca, gitt at det var mossack_fonseca_logo2,6 terabyte data som ble lekket), er steganografi.

La oss ta et eksempel: I 2005 hadde daværende utdanningsminister Kristin Clemet problemer med at noen lærere lakk nasjonale prøver. De nasjonale prøvene var og er for alt jeg vet like over hele landet – og der er problemet: Hvis de blir lekket, er alle forberedt, og dermed er ikke prøvene de måleinstrumentene de er ment å være.

Det som skjedde var at lærerne og/eller skolen fikk prøvene, på papir, dagen før, noe som er naturlig gitt postgang og at man må sikre at alle skolene faktisk har prøvene i tide, og så videre. I dag ville man vel levert hele greia digitalt, noe som gjør sikkerheten enklere – men spørsmålet gjenstår: Hvis man har mange eksemplarer av informasjon (elektronisk eller ikke) – så kan man ikke sikre seg mot at den lekker, men det er ikke vanskelig å finne ut hvem som har gjort det. Dette kan man gjøre ved å nummerere prøvene eller lignende, men det er jo ikke vanskelig for den som lekker å fjerne nummereringen. Et elektronisk dokument kan jo ha fingeravtrykk, men hvis man skriver det ut og deretter scanner det, forsvinner den muligheten.

Den elegante måten å hindre slik lekkasje på er steganografi: Man endrer litt på hvert dokument – litegrann endring i teksten, for eksempel. Ikke mye, og ikke noe som endrer innholdet i vesentlig grad. Hvert eneste eksemplar av dokumentet vil være litt forskjellig, og disse forskjellene utgjør identifiseringen av dokumentet. Dette betyr at hvis et eksemplar lekker ut, vet man hvor det ble lekket fra.

I eksemplet med de nasjonale prøvene, som inneholder grafer og tegninger som skal tolkes og derfor må gjengis i faksimile hvis den skal ha verdi som lekkasje, kan man jo i tillegg endre litt på linjer – stipling, tykkelse, og slikt. Man kan endre på hvor på siden ting er plassert. Man kan endre rekkefølgen på oppgaver.

Det er ikke mye som skal til – med ca. 3300 skoler i Norge, trenger man bare 12 ting som kan endres – antall mulige variasjoner er 2 i 12. potens = 4096. Antakelig trenger man ikke så mange, siden man har to forskjellige språkformer, og mange av de 3300 skolene er jo ikke barneskoler.

Sannsynligvis vil man ikke få noen lekkasje i det hele tatt – vissheten om at disse prøvene kan spores til kilden vil antakelig sørge for at lekkasjen enten ikke vil skje, eller at den vil skje i full offentlighet, ved at noen tar ansvar for den. Et annet alternativ er at den som lekker dokumentet gjør noen endringer på det – men da blir lekkasjen mindre verdifull for mottakeren.

Nuvel, antakelig overkill. Men slik er det med alle sikkerhetsløsninger – de er kompliserte og dermed blir det til at de ikke brukes. Og alle former for sikkerhet, kryptografiske og andre, har liten mening hvis ikke alle bruker dem. Og det kan jo være like bra, siden jeg har stor sans for hva John Doe gjorde, og hans grunner til å gjøre det.

Filmen om filmen

Postet den av
Svar

Kollega Audun Farbrot har skrevet et blogginnlegg om den lille videosnutten vi laget om delingsøkonomi forleden. Det var virkelig så enkelt: Lyssetting gjort på forhånd, dukket opp, holdt forelesning, og det var det. Og når ting er så enkelt, frister det jo til gjentakelse. Så det kommer nok mer…

Civita om undervisningskvalitet

Postet den av
Svar

Civita her utgitt et notat om undervisningskvalitet i universiteter og høyskoler og arrangerte i dag et frokostmøte om saken. Deltakere i panelet var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, leder av Norsk studentorganisasjon, Therese Eia Lerøen og ny leder i Universitets- og høgskolerådet og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes.

(Advarsel: Liveblogging. Misforståelser og forglemmelser og alt det der.)

Torbjørn Røe Isaksen innledet med endel runde formuleringer om at det er vanskelig å definere kvalitet innen utdanning, men at man kjenner det igjen når man ser det. Noen punkter:

  • Høyere kvalitet bør føre til at man har høyere ambisjoner på studentenes vegne. Problemet er ikke studentene men hva slags forventning man har til dem – om man kan studerere 28 timer i uken og likevel få A eller B, hva sier det om forventningene vi har til studentene. Hvis man i tillegg ikke har høye krav for å komme inn, hva sier det om studiet. Vi må tenne den faglige gløden hos studentene.
  • Trenger mer inkluderende former for undervisning. Diktonomien mellom forskningsfri og undervisningsplikt bør bort.
  • Må skape en kvalitetskultur, og studentene må få ta del i det. Vanskelig å operasjonalisere, men du merker det ved at folk ikke er fornøyd med hva de har fått til, og samarbeider for å få til mer.
  • Studentene må integreres i det akademiske fellesskapet.
  • Studiene må være relevant for næringsliv og samfunn, for arbeidslivet utenfor akademia.

Mye ligger i strukturene: Få kvalitative krav til studenter, mye fokus og finansiering basert på kvantitet. Politikerne og studentorganisasjonene legger seg opp i hvem som skal komme inn på studier. Men jobben må også gjøres på den enkelte institusjon, politikerne kan ikke pålegge kvalitet.

Therese Eia Lerøren startet med at det er frustrerende at man er så enig, kunne lest opp Civita-notatet og vært helt enig. Fire punkter:

  • Kultur
  • Studenter som ressurs: må operasjonaliseres, notatet er bra om faglig og sosial tilhørighet, og om fullføring av studier. Når blir studenter invitert til å spise lunsj og snakke fag med faglige? Per idag er studentene en ubrukt ressurs. Studiebarometeret viser at studentene er minst fornøyd med oppfølging og veiledning – ikke omsorg, men motivasjon og tilbakemeldinger.
  • Varierte undervisnings- og evalueringsformer. Undervisningen i pedagogikk er ikke pedagogisk lagt opp… Undervisning kan ikke lenger være en privatsak.
  • Belønning og opprykk: Hva slags kriterier vektlegges ved ansettelser og opprykk. Samme krav til undervisningskompetanse for 1. amanuens og professor, i motsetning til forskning. Trenger et formelt krav til undervisningskompetanse, trenger noe standardisert her.

Hva står i veien for at dette ikke blir gjort i dag?

Vidar Haanes innledet med et sitat fra Burke: «Reading without reflection is like eating without digesting.» Blir det gjort så lite som det sies. Fra NTH til Menighetsfakultetet: Hadde arbeidsvaner men kjente ikke navnet på foreleserne på NTH, på MF kunne en professor holde på et helt semester med 8 vers. Sterkt politisk fokus på økt antall studenter, dette gjør det vanskelig, men det gjøres ganske mye. Skrevet veiledere og rutiner for hvordan undervisning skal finne sted. Arbeidet med NOU vil gi sektoren et dytt i retning bedre undervisning. All stimulans og ressurser går i retning av fokus på forskning, i verdenssammenheng, som Horizon2020. Ikke noe galt i det, men det handler om hvilke gulerøtter som skal deles ut. Det har vært skrevet utredninger om dette, UHR trekker inn alle og forsøker å finne gode eksempler. Mener at fokus på UK-pedagogisk kompetanse, undervisningskompetanse bør være meriterende. Forskningen er ikke privat, der må alt publiseres. Undervisningen må avprivatiseres på samme måte, må ha kolleger og mentorer som lytter til og kritiserer vår undervisning. Dannelsesaspektet blir vektlagt av faglige. FOU i utdanning skal bidra til å hjelpe studentene forholde seg til problemer med forskningskarakter i arbeidslivet etterpå.

Spørsmål til panelet fra programleder: Hva kan gjøres på incentivsiden.

Røe Isachsen: Et aspekt her er «massification of education», ofte som et resultat av ungdomsarbeidsledighet. I Norge er alle universiteter, muligens med unntak av noen estitiske spesialinstitusjoner, masseuniversiteter. Krav til publisering og impact, søknader til forskningsrådet og europeiske programmer, lettere å si noe om kvaliteten på forskningen og utdanningen. Hva skal vi se etter når vi vurderer undervisning? Politkerne må komme et steg nærmere mot å si noe om krav til undervisningskvalitet, det har vi stort sett overlatt til institusjonene. På en god institusjon hører god undervisning og god forskning sammen. Men skal studentene involveres i forskningen kreves det et godt forskningsmiljø i bunnen, og vi er ikke gode nok på å koble forskning og undervisning.

Lerøren: Skulle gjerne se flere tiltak fra undervisningsledere og politikerne, konkret, hva skal rigges til og endres på for å få noen til? Det er ikke så mye som skal til – og hadde vi ikke hatt studentene, så hadde ikke så mange akademikere hatt jobb.

Haanes: Opplever at kontakten med studentene er noe det som gjør jobben viktig og interessant. Har få virkemidler utover diskusjon, ledere må la dette sige inn i sin institusjon. Mer og mer profesjonalisering av seminarvirksomhet, kan hindre studentdeltakelse. Er ikke sikker på om politiske virkemidler er det som skal til, ei heller standardisering. Når presset på enkeltansatte blir for stort mot forskning og habilitering, går det ut over undervisning. Bør bytte ut «vurdere» med «verdsette» Mange studenter er mest opptatt av å få en utdanning. Finner mange eksempler på godt arbeid på læresteder.

Røe Isachsen: Bør har rom for flere undervisningsstillinger. Mye anekdoter og fortellinger om svak undervinsingskvalitet, rom for å gå lenger her.

Spm fra salen: Hvor er de store ambisjonene her? Kan man gjøre noe med den rykende ruinen som er ex.phil., kan man gjøre noe med overspesialiseringen, og hva med MOOC?

Bernt Hagtvedt: Er det for mange som tar høyere utdannelse?

… og resten av debatten orket jeg rett og slett ikke å ta notater fra, det ble litt for mye «det skal ikke så mye til» og «vi kan ikke sammenligne oss med Harvard/MIT/Yale» og felles vannkoker mellom studenter og faglige. En interessant diskusjon er forholdet mellom masseutdanning og elite, og tanken om at man skal vekk fra»dyrehagemodellen» over mot spissing av fagmiljøer, men da må, som Torbjørn Røe Isachsen sa, noe velges bort.

I prinsippet er det ingenting som hindrer at institusjoner prioriterer god undervisningskvalitet. I praksis er det masse hindringer, og milevid avstand mellom hva man sier i festtaler og hva man gjør i praksis.

Deichmann som prosess

Postet den av
Svar

etasjeoversiktDet er endel diskusjoner om hva vi skal med biblioteker om dagen – i alle fall i Oslo, i alle fall om den nye Deichmann-bygget som blir mye dyrere enn man trodde. (Som om noen er overrasket over det.) Noen hadde da tenkt seg at man kunne gjøre om deler av bygget til kjøpesenter, andre vil bevare biblioteket som en oase i en by der man kan sitte uten å hele tiden oppfordres til å kjøpe noe.

Jeg tenkte endel på bibliotek for ti år siden – da flyttet BI inn i nye lokaler i Nydalen, og jeg hadde vært involvert i å utforme det nye biblioteket sammen med en liten gruppe faglige, IT-sjefen på BI og Bente Andreassen, dengang biblioteksdirektør på BI, nå med samme jobb på Universitetet i Oslo. Tanken dengang var å ta biblioteket fra å være et sted er kunnskap ble oppbevart til et sted kunnskap ble bygget – fra å ha bokhyller, PC-rom, lesesal gikk vi til gradvis å ha alt digitalt tilgjengelig, slik at studentene kommer inn med sin laptop, finner seg en arbeidsplass, og jobber derfra. Tanken var inspirert av kontorutforming slik man finner den i konsulentselskaper (dengang kalt hotelling, siden ingen hadde faste plasser) og hensikten var at studentene skulle legge seg til «moderne» arbeidsvaner.

Resultatet har vært svært vellykket – biblioteket på BI er et levende område som brukes flittig. Man har ikke den katedralfølelsen man kan få i mange andre biblioteker, men biblioteket er likefullt det stedet vi viser frem når vi får besøk. Det er levende og dynamisk og drevet av bruken. Det har stille soner, for eksempel, men det var ikke forhåndsbestemt hvor de skulle være. I stedet slapp man studentene inn, fant ut at i visse deler av biblioteket hysjet studentene på hverandre og satt stille, så da ble det stillesone. Etterhvert som BI fikk bedre økonomi og råd til å utvide, har biblioteket vokst i areal og arbeidsoppgaver.

Biblioteket på BI spiller en viktig rolle for BI – hva slags rolle kan et nytt hovedbibliotek i Bjørvika spille for Oslo? Biblioteket er ikke lenger bare en oppbevaringsplass for kunnskap – det meste er nå tilgjengelig via nett, Wikipedia, Amazon (nåja, bortsett fra i Norge, men bare vent) og ulike videofremstillinger. Derimot har biblioteket en verdi slik det brukes på BI – som arbeids- og møteplass – og som et sted der man får hjelp til å finne frem i en informasjonsoverflod. Hvis du tar en tur på Deichmann vil du finne at en stor del av kundene er utlendinger som forsøker å finne ut av hvordan Norge fungerer i en atmosfære litt mindre preget av mistro og regelstyring enn andre offentlige kontorer.

Og det er kanskje der løsningen ligger – biblioteket som møtested og informasjonskilde, som etterhvert tar på seg flere og flere veiledningsoppgaver. En krysning av universitetsbibliotek, folkebibliotek, Litteraturhuset og Kaffebrenneriet. At det ser ut som en turistattraksjon skader heller ikke. Spørsmålet er ikke om Oslo bør ha et slikt sted – men hva det skal være.

Biblioteket på BI er en levende prosess, og utvikler seg hele tiden. Kanskje Dechmannske skal få lov til å gjøre det samme. I min bok om undervisning er «trust the class» et viktig konsept – stol på at studentene er interessert, diskusjonsvillige og forberedt, for de forventes å være det, vil de stort sett være det. Kanskje vi skal ha nok tillit til hovedstadens befolkning til at hvis vi tilbyr en møteplass med informasjon, vil selv finne ut hva fremtiden skal bringe?

Noen poenger om karakterer og poengsummer

Postet den av
Svar
1ec8969

Alternativ karaktersettingsmetode (Solove, 2006 & 2014)

Det deles ut for mange A og B-karakterer på BI og NHH, men nå skal noe gjøres med det. Utmerket, på tide med en oppstrammer.

Men så setter byråkratiet i gang…

På BI (og sikkert mange andre steder også, slike pålegg kommer gjerne fra sentrale og litt virkelighetsfjerne skrivebord) skal vi bruke følgende oppsett for karakterer i kurs med såkalt mappeevaluering (evaluering basert på mange faktorer i stedet for en enkelt eksamen eller oppgave) som jeg stort sett bruker: Enkeltevalueringer (innleveringer, deltakelse i klasserommet, gruppearbeider og lignende) av studenter skal karaktersettes med poeng fra 0-100. Disse poengene kan man velge om man vil publisere til studentene underveis eller ikke. Mot slutten skal poengene regnes sammen, og studentene få en bokstavkarakter.

Greit nok – dette er i praksis det opplegget jeg har fulgt selv i årevis, fungerer utmerket, og jeg anbefaler det i boken min om undervisningsteknikk: Gi poeng underveis, legg sammen, og bruk deretter skjønn for å bestemme hvor en A, B, og så videre bør ligge (slik at ikke studenter med nesten like poengsummer havner på hver sin side av en B og en C, for eksempel). Jeg presiserer alltid overfor studentene at jeg reserverer meg retten til å ta en samlet vurdering til slutt. Og jeg bedømmer studenter på masternivå ikke bare ut fra deres enkeltprestasjoner, men også ut i fra i hvilken grad de bidrar til sine medstudenters læring gjennom deltakelse i diskusjoner, presentasjoner og lignende.

Helt greit.

Men så blir det vanskelig: Vi blir nemlig ikke bare pålagt å sette poeng, men også hvilke poengsummer som skal gi hvilke karakterer: En A krever en gjennomsnittssum på 75 eller over, for eksempel, B 65-74, C 55-64, D 45-54, E 35-44, og F 0-34. Samtidig pålegges man å opprettholde en «riktig» fordeling av de samlede karaktererene, uten at det spesifiseres hva den skal være.

Ser du problemet? Rent bortsett fra det meningsløse presisjonsnivået og det at studentene kan legge sammen sine poeng underveis og beregne sin karakter (noe som kan gjøre at studenten kan optimalisere innsats i kurs gjennom finregning), så er det et lite, rent matematisk problem her: Man kan ikke bruke én fordeling på delresultater og forvente å få den samme fordelingen på et samlet resultat, i hvert fall ikke medmindre alle studentene får akkurat den samme evalueringen hver gang. Det finnes faktisk visse matematiske (eller rettere sagt statistiske) fenomener og lover som «regression to the mean» og sentralgrenseteoremet som man ganske enkelt ikke kan vedta seg ut av.

Skal man få gjort noe med karakterinflasjon, er det enkleste å gjøre som man gjør på Harvard Business School: Sett faste kvoter for karakterer. På HBS har man 90 studenter i hver klasse (10 klasser pr. årskull) og karaktersettingen er slik: 15% får beste karakter («Category 1»), 10% får dårligste bestått-karakter («Category III»), og resten får den i midten. Får man litt for mange III’ere setter skolen in ekstra innsats. (Det finnes også en «Category IV» som er en strykkarakter, men gitt inntakskravene til HBS blir ikke den brukt så ofte.) Dette fungerer hvis inntakskravene er de samme fra år til år, kvaliteten er god nok, og man kan ta forutsetninger om normalfordeling av studentene innenfor en klasse, noe som tilsier at det bør være mer enn 20-30 studenter i hver klasse.) Det hadde løst problemet med karakterinflasjon, men hadde ikke gjort karaktersettingen noe lettere for forelesere: For store deler av klassen blir karaktersettingen lett, men så bruker man masse tid på finvurdering av grensetilfellene.

En slik fordeling hadde vært å adressere problemet direkte, men kommer ikke til å skje, dertil er man for redd for studentenes reaksjon og i for stor tvil om inntaksnivået. Studenter ønsker svært detaljerte tilbakemeldinger, og det er fristende å pålegge dette. Men jo mer spesifisering som kreves, jo mer er læreren nødt til å manipulere resultatene for å tilfredstille krav til en konsistens som rett og slett ikke er mulig i fag som nødvendigvis må være vurderingsbaserte og skjønnsmessige.

Karakterer og målinger er nødvendig for instrumentelt å tvinge studenter til innsats, men ofte en distraksjon fra læring og kvalitet, særlig i modningsfag. De virkelig gode studentene trenger dem ikke. En av de beste MBA-studentene jeg noensinne har hatt åpnet ikke konvoluttene med karakterer som kom hver tredje måned. Som han sa – hvis han gjorde det virkelig dårlig, regnet han med at BI ville fortalt ham det, og han ville ikke la karakterer ødelegge hans læringsopplevelse. Han ble beste student det året.

Men det kunne vært verre – i Danmark var det inntil nylig, ved lov, forbudt å evaluere studenters deltakelse i klasserommet eller å pålegge studenter å være tilstede, noe som sterkt vanskeliggjør case- og annen diskusjonsbasert undervisning. Hvordan noen skal lære seg strategisk forretningsutvikling og lederskap ved å lese på egenhånd og ikke diskutere med sine medstudenter og lærere er for meg en gåte, men jeg slutter aldri å forundre meg over hva sentralt plasserte utdanningsbyråkrater kan finne på.

Problemet (i alle institusjoner, ikke bare BI) er at kvaliteten på forelesere varierer. Ledelsen ønsker bedre (og i alle fall mer konsistent) undervisningskvalitet, men kvier seg for å sparke dårlige forelesere fordi undervisning ikke er viktig i et universitetssystem. Dermed innfører man i stedet en masse prosesskrav, som nok kan ha den effekten at de trekker de aller dårligste foreleserne litt oppover mot middels, men samtidig pålegges de gode foreleserne et masse ekstraarbeid, tvinger dem mot «sikre» og lite inspirerende undervisningsmetoder, og hindrer innovasjon.

Så her er min oppskrift: Slipp foreleserne fri, bli kvitt dem som ikke får det til, og få studentene til å bruke mer energi på faget og mindre energi på å finlese poengsummer. BI (og alle andre høyskoler) er ikke et solarium, men et helsestudio, man får ikke mer ut av det enn man legger inn selv…

(Ellers finnes det jo mer arbeidsbesparende måter å sette karakterer på…)

Hvorfor du skal lære deg matematikk

Postet den av
6

Grafikk: Oxford University

Årets matematikkarakterer er de dårligste noensinne. Årsaken er selvfølgelig komplisert – men jeg har stor sans for analysen til Morten Dæhlen, som krever at vi slutter å snakke ned matematikk i alle mulige sammenhenger, og lektor Karl-Eirik Kval, som sier at vi må slutte å kreve at undervisning skal være underholdning, at matematikk krever øvelse for å læres (omtrent som å spille gitar), og at matematikk krever lærere som kan matematikk – nå sender man eksisterende lærere på etterutdanningskurs, men «Mennesker som ikke har lært seg matematikk gjennom ti år i grunnskolen, tre år på videregående skole og tre år på lærerskole, kommer heller ikke til å lære det gjennom et etterutdanningskurs.»

Så sant, så sant.

Jeg får nøye meg med å gjengi min kronikk fra Aftenposten fra 2006, forsiktig oppdatert. Nå spørs det etterhvert om grunnskoleelevene er kvalifisert til å velge matematikk, det er kanskje ikke lenger bare vilje det står på….

12 grunner til å lære matematikk

Til landets ungdomsskoleelever: Her er 12 grunner til å velge matematikk i videregående:

Du skal velge matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal velge matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få som blir kjendiser, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken eller Rimi. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb. Mye mer enn popsangere eller idrettsfolk tjener – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du beregner dette i gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal velge matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal velge matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verdenkonkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal velge matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal velge matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren hva slags smarttelefon du skal kjøpe. Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Snapchat. Hvorfor spørre en lærer – som kanskje hadde 2 i matematikk og likevel kom inn på lærerskolen – om matematikk er vanskelig? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal velge matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal velge matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal velge matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å komme med forsvarstaler om at matematikk er ”kaldt” og ”hardt”. Og du slipper å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb ide kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du skal velge matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at faget står i et motsetningsforhold til kreativitet. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes bare man bruker kunnskapen riktig, ikke minst som verktøy til å løse problemstillinger i næringslivet. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon 2015/16

Postet den av
Svar

foto: Torbjørn Brovold

NB! Dette kurset er nå (10. september) fulltegnet!

For åttende gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Dette kurset er noe av det morsomste jeg gjør på BI og noe som jeg gleder meg til hvert år!

Første modul starter 7. oktober og det er rullerende opptak frem til da. Totalt er det fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) frem til april 2016. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” Dette med teknologi kan være en liten sperre for enkelte – men som Ragnvald sier mot slutten av denne videoen: Dette er ikke et teknologikurs – det er et kurs om hvordan vi kan utnytte teknologien:

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller «project coaching» – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe vi har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Vi har også en meget aktiv alumni-gruppe (lukket gruppe på LinkedIn med 191 medlemmer) med flere møter i året der prosjekter, nye og gamle, presenteres og diskuteres – på siste møte, i mai i år, kom det 80 stykker. (Neste møte skjer 7. oktober, så de nye studentene får møte de som har tatt kurset før.)

Sentralt i kurset er gjennomføringen av et prosjekt, fra idé til, om ikke gjennomføring (skjønt det skjer det også, gjerne et par prosjekter hvert kurs), så i alle fall et skikkelig beslutningsgrunnlag og anbefaling om hvorvidt og hvordan man skal gå videre. Vi har hatt masse spennende prosjekter – listen fra tidligere kurs finner du her: [2014-15] [2013-14] og noen litt mer detaljerte eksempler her og her. Prosjektene starter gjerne som løst funderte idéer, som så blir presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater er at idéene både ble bedre i seg selv og bedre forankret i organisasjonen. For studentene gjør dette strukturerte opplegget at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – dette er et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og i det karrieremessige. I tillegg er det gøy for både forelesere og studenter – man møter mange mennesker med ideer, entusiasme og gjennomføringsevne.

Mitt bidrag i kurset er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også fagansvarlig og veileder oppgaver sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med digital utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke andre forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med. Kurset utvikles stadig: Nytt denne gangen vil være endret innhold i modul 3 og særlig 4, at vi har tenkt å eksperimentere med å la tidligere studenter komme inn og snakke om sine prosjekter, at vi kommer til å bruke cases i hver eneste modul etter å ha testet det ut i siste modul i år (og fordi jeg liker cases, naturligvis).

imageModul to (3-6 november) blir i Syd-Frankrike. Vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir to dagers besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir 30 studiepoeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter. Siden man får denne prosjekt-coaching’en, er også kurset populært som avsluttende kurs i Master of Management-programmene på BI (for et avsluttende kurs må man skrive en litt mer omfattende oppgave.)

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (46410452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Djordje Maric, vår utmerkede administrator (+47 982 51 785, djordje.maric@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (464 10 006, lederutdanning@bi.no).

Et praktisk veiledning i case-undervisning

Postet den av
Svar

Og dermed er boken publisert!
bookcover2Bill Schiano og undertegnede har skrevet en bok, Teaching with Cases: A Practical Guide, publisert av Harvard Business Publishing, tilgjengelig som PDF og paperback (304 sider).

Bill og jeg er opptatt av case-undervisning og bruker det når vi kan. Boken er ment for forelesere som vil bruke case-undervisning, men er ved institusjoner der caseundervisning ikke er en dominerende (eller engang vanlig) undervisningsform. (Arbeidstittelen for verket var faktisk Case teaching when you are not at Harvard, men det ble altså en mer generisk tittel.)

Det finnes flere bøker om hvordan man skal gjøre case-undervisning, men felles for dem er at de er a) nokså filosofiske og abstrakte i sine råd, og b) tar omgivelsene for gitt – de forutsetter implisitt at du er ved en skole, som Harvard Business School, Wharton, INSEAD eller University of Western Ontario hvor case-undervisning er normen, studentene er kjempesmarte og ivrige etter å diskutere, klasserommene er bygget for case-undervisning og, ikke minst, hvor god undervisning er akseptert som viktig av administrasjon og bedømmelseskomiteer

Vi har villet skrive en svært praktisk bok, og det er det blitt. Du vil finne råd om hvordan kle deg for undervisning, hvordan forholde seg til urolige studenter, hvordan få studenter til å komme forberedt, hvordan evaluere muntlig deltakelse. Du vil også finne råd om hvordan du skal skape den nødvendige infrastrukturen for case-undervisning når du ikke har et støtteapparat, ned til detaljer om hvordan lage navneskilt ((la studentene gjøre det selv, eller bruk et regneark med mail-merge) og klassekart (ta et bilde av klassen mens de holder opp navneskiltene, skriv ut i gråskala så du kan skrive notater rett på kartet etter hver forelesning.)

Bokens hoveddel har tre byggestener (basert på Forventninger, flyt og feedback, men totalt skrevet om): Foundations (hvordan bygge opp et kurs, inngå en kontrakt med studentene, og sette opp infrastrukturen); Flow (hvordan lede diskusjonen i klasserommet, styre tid og tavler, stille spørsmål, og avslutte diskusjoner); og Feedback (hvordan legge opp karaktersetting og tilbakemeldinger, spesielt hva gjelder klasseromsdeltakelse). Vi har også kapitler om hvordan man skal forholde seg til ulike vanskeligheter som måtte dukke opp (mye basert på spørsmål vi har fått fra deltakere på Harvard Business Schools caseundervisningskurs); hvordan undervise kvantitative og tekniske emner; hvordan håndtere forskjeller i språk og kultur (både for studenter og foreleser); hvordan forberede neste kurs ut fra det kurset du holder nå; hvordan legge opp for caseundervisning på skolenivå (mange business schools ser nå på bedre undervisning, også caseundervisning, som en differensierende faktor); og til slutt et langt og detaljert kapittel om bruk av teknologi i klasseromomet, inkludert hvordan man kan gjøre caseundervisning over Internett.

Med boken følger endel digitale ressuser (eksempler på kursopplegg, notater til foreberedelse, og annet) tilgjengelig på teachingwithcases.hbsp.harvard.edu. Vi håper denne samlingen vil vokse etterhvert som vi hører fra lesere og lager mer materiale selv.

Lærere, igjen

Postet den av
Svar

Utdanningsforbundet vil gå med stemplingsur inn i fremtiden

Jeg ble intervjuet på TV2 Nyhetskanalen heromdagen, på bakgrunn av en enkelt Twittermelding om en kronikk jeg skrev i 2008 som like gjerne kunne vært skrevet i dag. Men det er håp: Lærerstreiken som nettopp begynte starter på grunnplanet, der lærere faktisk krever å bli sett på som kunnskapsarbeidere og ikke som droner som må sitte pent på sine kummerlige kontorplasser så kommunen vet at de gjør jobben sin. Å se Utdanningsforbundets representanter skifte gir fra å anbefale avtalen til å hevde at dette er en tillitskrise mellom lærere og KS (og ikke mot ledelsen i Utdanningsforbundet) er en interessant forestilling.

Samtidig slutter rektor Leif Ernes på Marienlyst skole, og etterlater seg en kronikk i Morgenbladet der han sier seg lei av å «skyfle rundt på dem som fungerer minst – vi skal dele på byrdene og drive skadebegrensning overfor elever og foreldre. Vi vil helst skjule middelmådigheten, det som ikke tåler dagens lys.» Han mener norsk skole kan ha godt av litt elitetekning og konkurranse – som jeg selv sier det, problemet er ikke at vi har gode og dårlige lærere (det vil vi alltid ha) men at de gode lærerne får lite igjen for strevet og de dårlige lærerne fortsatt er lærere.

Det er lett å være enig med Ernes, selv om han bikker litt over – noe som kanskje ikke er så rart, på tampen av noe som for ham må ha vært en meget frustrerende periode. Jeg vet (for jeg har snakket med dem og i noen tilfeller holdt foredrag for dem) at det finnes en rekke rektorer rundt omkring som gjerne vil gjøre noe mer enn å administrere ansiennitetslister og videresende nye forskrifter fra sentrale myndigheter.

Problemet er at man diskuterer fra ytterpunkter – de som argumenterer for mer konkurranse og mer differensiering for skoler, lærere og elever blir besvart som om de vil innføre et provisjons- og bonusregime som minner om noe man finner på Wall Street, men de angriper også stråmenn og tror at alle skoletradisjonalister er «SV-tanter», for å bruke et noe ladet uttrykk. Jeg har funnet folk langt inne i Utdanningsforbundet som er nokså irritert over at rektorer ikke kvitter seg med de mest dysfunksjonelle lærerne – ikke fordi de ikke har muligheten, men fordi de ikke har beslutningsevne og nok organisasjonserfaring til å forstå hvordan man kan si opp en medarbeider ved å følge alle retningslinjer og dermed hindre vanskeligheter.

Jeg tror det viktigste grepet som kan gjøres på kort sikt, er å overføre arbeidsgiveransvaret for hele eller deler av lærerne fra kommunene til staten (nei, ikke til Fylkeskommunen, den skal legges ned.) Kristin Clemet overførte forhandlingsmyndigheten til KS fordi kommunene hadde arbeidsgiveransvaret – og det var riktig ut fra den logikken. Men spørsmålet er om man ikke burde gjort det den andre veien. Det ville ansvarliggjøre politikerne (nå kan de gjemme seg bak KS når deres ord ikke gjøres om til handling), ville sikret en mer enhetlig implementering av læreplaner og ikke minst ny læringsteknologi, og ville føre til, tror jeg, en mer informert debatt om hva vi faktisk vil med skolen. Slik det er nå, blir skolen noe som gjennomføres i varierende grad og tildels med perverse insentiver – hvis du er ordfører for en fraflytningskommune i Finnmark, for eksempel, bør ikke skolen bli for bra, for da flytter ungdommen vekk til et sted deres intellektuelle kvaliterer finner grobunn.

Nuvel. Utdanning er i støpeskjeen, og jeg tror store endringer – særlig differensiert undervisning gjennom teknologibruk – vil komme for fullt i løpet av de neste fem årene. Ikke som sentralt gjennomførte initiativ, men fordi lærere vil gjøre noe for elever som vil videre, og elever (og deres foreldre) i større og større grad vil finne hva den lokale skolen ikke kan gi dem på Internett. Det er en utvikling jeg ser frem til.

Så får vi håpe at lærernes streik resulterer i noe, om ikke annet en bevissthet om at deres fagforeninger bør modellere seg mer etter Legeforeningen eller Advokatforeningen heller enn Jern og Metall. Det virker rett og slett ikke særlig modent – av verken arbeidsgiver eller fagforening – å innføre stemplingsur for å møte fremtiden.

Oppgaver i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Postet den av
7

Ragnvald Sannes og jeg har et kurs (og en hel del andre aktiviteter) kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon – noe av det morsomste og mest interessante jeg gjør på BI. Akkurat nå sitter jeg og sensurerer studentenes oppgaver – heller enn å skrive teoretiske oppgaver, skal studentene lage sitt eget innovasjonsprosjekt på sine arbeidsplasser. Det er litt av en liste med prosjekter, og jeg mener den fortjener å deles. Merk imidlertid at mange av disse oppgavene er konfidensielle og at jeg derfor har måttet beskrive dem i nokså vage termer:

  • Utvikling av to nye, nettbaserte tjenester for en kjent avis.
  • Utvikling av en ny tjeneste i Norge, hentet fra utlandet, for et internasjonalt logistikkfirma (tjenesten er lansert.)
  • Utvikling av en ny, nettbasert tjeneste rettet mot bedriftskunder, for en bank.
  • Utvikling av en mobiltelefonbasert tilgangs- og sikkerhetstjeneste, i første omgang for store bedrifter.
  • En analyse og anbefaling om hvordan nettaviser skal tjene penger.
  • Utvikling av en digital, brukertilpasset nyhetstjeneste for et mediehus.
  • «Nytt barn», en digitalisert offentlig prosess, svært forenklet, for nye foreldre.
  • Utvikling av en innovasjonsprosess – og en kunderettet innovasjonslab for Servicelogistikk AS.
  • Utvikling av en online handletjeneste for et av Norges største dagligvarekonsern.
  • Utvikling av et beslutningsstøttesystem for offshoreoperasjoner for Kongsberg Seatex.
  • Utvikling av en ny tjeneste for penger.no.
  • Redesign av produktutviklingsprosess for Bluegarden.
  • Utvikling av en markedsplass-tjeneste for et kjent tidsskrift.
  • Utvikling av en IT-prosjektprosess for en av Norges største bedrifter.
  • Undersøkelse av fremtidige brukeres behov for en softwaretjeneste for lærere.

Med slike studenter går i grunnen kurset nesten av seg selv – lite forelesning og masse fruktbare diskusjoner!

Dobbeltgjenger!

Postet den av
1

double-classroom

Her (foto: Jan Ketil Arnulf) er siste anskaffelse i min samling med duppeditter: En Double fra Double Robotics. Formelt sett er vel dette en telepresence-maskin, men en enklere måte å beskrive den er å si at den er en iPad montert på en Segway.

En stor del av dagen i dag har gått med til å utforske mulighetene. Den kan heves (til ca. 165 cm høyde) for å snakke med folk som står, og kan senkes ned til hodehøyde for noen som sitter. Brukte den til å kjøre rundt på BI, og fant fort ut at manglende dekning (trenger Wi-FI for å fungere) er et problem. Heller ikke er den særlig god til å gå fra en Wi-Fi sender til en annen – da mister den forbindelsen. Løses antakelig best ved å bytte ut iPad’en med en med 4G-dekning, om noe slikt finnes. Et annet problem var lav lyd – i et rom der andre snakker blir iPad-høytaleren for sped, så jeg må antakelig kjøpe noen små batteridrevne høytalere og henge på. Heiser, dører og dørterskler er også problematiske.

Her er noen bilder fra en liten tur oppom bibliotektet (foto: Martin Uteng, Instagrammet her.). Litt vanskelig å snakke med studentene (igjen, for lav lyd) og endel nettverksproblemer, men jeg blir i alle fall bedre på å kjøre rundt med den:

IMG_2157

IMG_2144

(Ja, dette er faktisk forskning. Og moro på jobben.) Bruksområdene for en Double er flere – jeg kan veilede studenter og gå i møter uten å forlate hjemmekontoret, for eksempel. Det har jeg riktignok kunnet gjøre med Skype og videokonferanse lenge, men med denne kan jeg rusle rundt og prate med folk. En av mine kolleger er sterkt allergisk og tilbringer våren som pollenflyktning på hytta på fjellet – og han vil nok kunne ha nytte av denne.

I motsetning til et bilde på en dataskjerm eller en prosjektor er denne lille roboten mye mer menneskelig – man kan se i hvilken retning den ser, for eksempel. Jeg har blitt fortalt at man har en haug av disse på Stanford, der man først trodde at man kunne ha bare noen få som folk kunne dele. Det viser seg imidlertid at folk ønsker å ha sin egen, for å personalisere den (slik jeg har gjort med sløyfen.) Det føles mye mer naturlig å snakke med noen via Double’en enn via Skype – det er nesten som å ha personen tilstede.

Litt tekniske småting står igjen. Og ja, jeg har allerede blitt sammenlignet med Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory. Opptil flere ganger…

Teknologiforståelse – med Sverre Munck og Anita Krohn Traaseth!

Postet den av
Svar

Oppdatering 13. mai: Ny dato er 23. og 24. september – og vi får inn en gjesteforeleser til. Nye detaljer følger!

Oppdatering 1. mai: Dessverre fikk vi ikke nok påmeldinger (startet markedsføringen litt sent) til dette, så vi kommer sterkere igjen til høsten…

Vårt lille seminar om lederes teknologiforståelse (13-14 mai, opprinnelig bloggpost her, fullt program her (PDF)) har påmeldingsfrist neste tirsdag (29. april), så skal du sikre deg plass, ring eller send en mail til Ellen Heggelund (ellen.heggelund@bi.no, tlf. 464 10 086) omgående!

Gjesteforeleserne er nå klare – og det er ingen hvemsomhelst:

clip_image002Tirsdag, på ettermiddagen, får vi besøk av Sverre Munck, tidligere leder for strategisk utvikling i Schibsted, som vil fortelle om Schibsteds tilnærming til disruptiv innovasjon. Sverre har vært både ansvarlig for strategisk utvikling og leder for Schibsted-konsernets internasjonale virksomhet. Han har gjennom 20 år vært en meget viktig bidragsyter til at Schibsted i dag av svært få større mediehus i verden som har kommet seg gjennom overgangen fra papir til digital distribusjon med vekst i både topp- og bunnlinje – og helt sikkert det eneste som har gjort det gjennom å beholde sin dominans i rubrikkannonsemarkedet. Hvordan Schibsted klarte dette er en spennende historie – og den får du høre av Sverre selv. (Her er forøvrig et glimrende intervju med ham.)

clip_image004Onsdag ettermiddag får vi besøk av Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i HP Norge (350 medarbeidere og 4 milliarder i omsetning), profilert blogger (under navnet Tinteguri) og forfatter av den mye omtalte boken “Godt nok for de svina” (2014). Hun har erfaring som leder av teknologer og vet hvordan man skal kommunisere med og motivere dem uten nødvendigvis å ha dyp teknologisk innsikt selv. Dessuten vet hun noe om hva det vil si å ta ledelse – og det er interessant nok i seg selv, teknologi eller ikke.

Og dermed er det bare å melde seg på!

Den virtuelle kollegaen

Postet den av
Svar

Denne artikkelen i Aftenposten om noen som møter sin kollega etter nesten fire års elektronisk samarbeid betraktes av organisasjonspsykolog Knut Ivar Karevold som “uvanlig.” Jeg vet ikke noe om hvor uvanlig dette er, men jeg har faktisk opplevd det selv – flere ganger, faktisk.

Fra 1999 til 2009 jobbet jeg (i tillegg til BI) for Concours Group, et lite amerikansk konsulentfirma, en gjeng utbrytere fra Computer Sciences Corporation. Vi jobbet med IT-ledelse, strategi og etterhvert mer og personalutvikling. Jeg satt i Norge, jobbet med en masse prosjekter og samarbeidet med en haug mennesker i USA, Europa og Australia som jeg sjelden så ansikt til ansikt. Noen av dem skrev jeg rapporter sammen med og holdt kundemøter – i et tilfelle i Nederland med en foredragsholder fra Texas som stod opp klokken fire om morgenen for å delta via telekonferanse.

En av de jeg samarbeidet med var Frank, en ekspert på markedskommunikasjon som jeg kun kjente via telefon og epost. Frank var flittig, samarbeidsvillig og en fornøyelse å jobbe med – leverte alltid det han skulle i tide, gjorde solid arbeid, og hadde alltid solide kommentarer og gjennomtenkte synspunkter. En meget god kollega, med andre ord. Han hadde også en meget lys og feminin stemme, og lett for å le – jeg så for meg en tynn og liten mann, antakelig homse, skikkelig nerd, med tykke brilleglass og stereotypt slappe håndledd.

Det er vanskelig å arbeide via epost og telefon i et firma – på et eller annet tidspunkt ønsker du å være tilstede. I november og desember 2007 hadde jeg ingen forelesninger på BI og bestemte meg for å ta seks uker i Boston, låne et kontor hos Concours (vi holdt til i Watertown rett utenfor Boston) og møte alle disse menneskene jeg kun hadde sett på et og annet kundemøte eller videokonferanse. Det var meget vellykket – jeg fikk deltatt på en hel del møter, fikk masse ideer til prosjekter både for Concours og andre steder, og fikk møtt en hel del gamle venner og kolleger fra andre sammenhenger.

En dag jeg satt på kontoret mitt, dypt konsentrert om å skrive et eller annet, merket jeg at rommet ble mørkere. Jeg så opp, og i døråpningen sto den største bodybuilderen jeg noensinne har sett. Jeg er ikke helt liten selv, men denne karen, selv om han ikke var så høy, hadde en brystkasse som gikk nesten vannrett ut fra haken og skuldrene hans gikk såvidt gjennom døråpningen. Han vagget bort til skrivebordet, rakte fram en neve på størrelse med en stekepanne, og pep feminint: “Hi, I’m Frank, so nice to finally meet you!”

Og akkurat der og da ble jeg overbevist om at jeg overhodet ikke kan bedømme folks personlighet eller utseende ut fra stemmen…

Casekurs–på BI

Postet den av
Svar

I overimorgen kommer et kurs jeg har gledet meg til – sammen med min gode venn Bill Schiano skal jeg undervise et todagers kurs i case-undervisning, arrangert av Harvard Business School Publishing. Dette er fjerde gangen jeg underviser et slikt kurs (det første blogget jeg om i mars i fjor), men denne gangen er det altså hjemme, og 29 av de 55 studentene er kolleger. Resten er fra norske (6) og utenlandske (17) utdanningsinstitusjoner – Tsjekkia, Chile, Danmark, Sverige og Storbritannia, blant annet.

Om dette er det mye å si, men akkurat nå har jeg ikke tid – så jeg henviser til tidligere blogginnlegg om case-undervisningens betydning for handelshøyskoler i fremtiden. Kommer tilbake med mye mer – jeg har jobbet ganske intenst med å utvikle endel saker og ting, sammen med Bill – og i mellomtiden har jeg et kurs å forberede…