I disse dager vekker det endel oppsikt at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun foreslår å ta vekk skolefag fra de første skoleårene – små barn trenger å leke, skolen skal være noe man gleder seg til, og den alarmerende økningen i skolefravær for de små bekymrer.
Nessa baserer seg på forskning her, og det er gledelig. Det er også gledelig at forskningen slår igjennom politikken i et felt der det finnes mye synsing. Ekstra gledelig er det at min kone Kristine Damsgaard endelig får gjennomslag for noe hun har kjempet for lenge: At vi må gjøre betydelige endringer i særlig de første skoleårene fordi skolen har utviklet i en retning mange barn ikke har forutsetning for å henge med på.
For halvannet år siden holdt Kristine et foredrag på Arendalsuka der hun gjorde rede for hvordan vi kan redusere ufrivillig skolefravær – at leseopplæring er blitt forsert, at barn mister struktur i hverdagen fordi skolen er blitt mer som et studium, at vi har klemt inn to ekstra skoleår for de små. Det er vel verdt å poste her, og gir bakgrunnen for det som kunnskapsministeren nå foreslår.
I alle kunnskapsbedrifter er det – og skal være – en spenning mellom markedssiden, som er fokusert på hva kundene vil ha, og den faglige siden, som heller vil grave seg ned i det som er faglig interessant. Hvis den ene siden får lov til å dominere for mye, blir det feil, uansett. Langsiktig forretningsutvikling i kunnskapsbedrifter handler om å skape en produktiv spenning mellom disse to fløyene.
(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)
En kunnskapsbedrift lever av å ha kunnskap og selge den. Kunnskap kan eksistere og selges i mange former, men en stor del av kunnskapen vil alltid ligge i og formidles av mennesker. Det er en klisjé for alle som leder kunnskapsbedrifter at alt bedriften eier, forsvinner ut døren hver ettermiddag, og det er ledelsens jobb å sørge for at den dukker opp igjen neste morgen.
I virkeligheten er det litt mer komplisert. En ting er at mye kunnskap kan konserveres og pakkes i form av dokumenter, databaser og kode. En annet – og mye viktigere – moment er at kunnskapsbedrifter skaper verdi ikke bare ved å ha kunnskap og selge den, men å sette sammen ulike former for kunnskap rundt en kundes problem. Skal man bevege seg ut av nerd-to-nerd markedsføring, må man ha en markedsrettet side av organisasjonen – og den siden må ha en viss makt til å sette kundenes ønsker først.
Organisering – marked vs. kunnskap
Hvis man ser på rene kunnskapsbedrifter over en viss størrelse som konkurrerer i et marked, vil man finne at organisasjonen er designet rundt to akser: Kunnskap og marked. Kunnskap handler om spesialisering, om å ha dype kunnskaper innen enkeltområder. Marked handler om å forstå hva kundene vil ha.
Kunnskapsbedrifter skaper verdi gjennom å ha kunnskaper og selge dem, men også å kunne kombinere kunnskaper rundt kundens problem, enten ved å ha dem innen sin egen kunnskapsportefølje, eller ved å finne andre kunnskapsbedrifter å samarbeide med.
Store konsulentselskaper, for eksempel, har ofte organisasjonsstrukturer som reflekterer denne dikotomien. Et av de reneste eksemplene jeg vet om, er konsulentselskapet Accenture’s organisering fra ca. 20 år siden, som hadde fire kunnskapsområder (strategi, prosess, endring og teknologi) og seks markedsområder (energi, telekom, finans, industri, offentlig og transport). På BI, hvor jeg jobber, er den faglige siden representert ved ni institutter og markedssiden ved fire forretningsområder (bachelor, master, executive og bedriftsinterne kurs).
Tanken er at markedssiden skal ha kontakt med kunden, forstå behovet, og snu seg mot kunnskapssiden og hente inn det man trenger.
Balanse i alt
En kunnskapsorganisasjon fungerer som regel best når det er en viss balanse mellom marked og fag, mellom markedsoversikt og spesialiseringsdybde. Hvis den ene siden får lov til å dominere, skaper det vanskeligheter.
En markedsdominert organsiasjon tenderer til å overselge – noe man ofte ser hos konsulentselskaper i nedgangstider. Desperate etter oppdrag erklærer organisasjonen seg klar til å løse hva som helst, og ender opp enten med oppdrag som ikke er godt nok betalt til å dekke utgiftene, eller med å ta på seg ting man ikke klarer å løse godt nok. Det siste er ekstra skummelt, fordi en kunnskapsbedrift lever at sitt omdømme, og det skal ikke mange slike bommerter til før man er ute av dansen.
En kunnskapsdominert organisasjon er like ille. Dette oppstår gjerne i situasjoner der markedssiden av en eller annen grunn er svekket eller satt ut av spill. Dette kan skje hvis ekspertene er for dominerende – for eksempel i softwarebedrifter startet av utviklere, som gjerne vil utvikle i visse verktøy og med visse typer løsninger, uansett hva kundene sier. Sålenge etterspørselen er stor går dette greit, men all teknologi som er ny og banebrytende blir ganske fort gjenstand for konkurranse – og da holder det ikke å sortere køen lenger.
Markedssiden kan også svekkes ved at den blir offentlig regulert, slik det f.eks. er i offentlig helsevesen og tildels i utdanning. Et sykehus i Norge skal levere til alle, betalt av det offentlige, og kan ikke sette opp prisen for å få ned etterspørselen. Dermed kan man få en situasjon med for høy etterspørsel i forhold til kapasitet. Resultatet er ofte overspesialisering – en lege kan ikke behandle alle, og ikke sette opp prisen, så da er svaret ofte å begrense hva slags pasienter man kan ta ut fra kategorisering, til mengden pasienter er overkommelig. (Merk: Jeg argumenter ikke for en privatisering av helsevesenet i Norge her, men vil bare påpeke at fravær av markedsmekanismer kan skape sine egne problemer.) Resultatet er, som jeg tidligere har påpekt, at det helhetlige pasientperspektivet blir borte og pasienter i stedet oppfattes som enkeltdiagnoser.
Produktiv spenning
En velfungerende kunnskapsorganisasjon har hva jeg kaller en produktiv spenning mellom kunnskaps- og markedssiden, der kunnskapssiden har folk som forstår kundenes perspektiv og behov uten å gå på akkord med hva de kan og vil levere, og markedssiden har nok spesialkunnskap til å kunne forme og kommunisere kundesiden uten å overselge. Dette krever også gjensidig respekt for hverandre egenart – at de som selger forstår at fagfolkene er slik de er fordi de bryr seg om kvalitet og utvikling, at de som er fagspesialister forstår at disse folkene i dress faktisk gjør et viktig arbeid med å sile kundekrav og vurdere gjennomføringsevne slik at fagfolkene slipper.
Denne balansegangen mellom fag og marked er den sentrale lederutfordringen i kunnskapsbedrifter, og en av grunnene til at markedskontakten for en kunnskapsbedrift – enten den er et konsulentselskap, en høyskole eller et sykehus – bør ivaretas eller i alle fall nøye overvåkes av folk med lang erfaring fra begge sider.
Som en svært erfaren konsulentleder sa til meg for mange år siden: Denne bransjen – rådgivning – «er den eneste bransjen hvor du forfremmes til selger». Den erkjennelsen kan være vanskelig å ta for en ekspert som helst vil drive med sitt fag (og kanskje grunnen til at ikke alle eksperter skal bli ledere). Det betyr også at dette kundeperspektivet ikke er noe som kan delegeres uten videre til en stab av selgere – i hvert fall ikke uten at de har dyp kjennskap og et edruelig forhold til hva organisasjonen kan og ikke kan levere.
Så, kjære ekspert – husk at du kommer til å ende opp som selger, og planlegg deretter…
(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)
Hvordan selge et teknisk produkt eller tjeneste til firma som hverken vet hva de vil ha eller om det de kjøper er bra? Hva kjøper kundene egentlig når de hyrer inn et IT-firma?
Clayton Christensens – mannen bak begrepet disruptive innovasjoner – hadde også begrepet «Job to Be Done». Ideen går ut på at kunder ikke kjøper produkter eller tjenester i seg selv, men heller «ansetter» disse produktene for å løse et bestemt problem eller oppfylle et spesifikt behov («gjøre en jobb»). Det opprinnelige eksemplet gikk ut på å finne ut hvorfor kunder kjøpte visse produkter hos McDonald’s – ikke fordi de hadde lyst på akkurat det produktet (som passet ganske dårlig), men fordi de søkte å fylle et behov.
Det derre slitsomme kundeperspektivet…
Når man designer ting ut fra kundenes behov, hender det at ting ender opp annerledes enn man først hadde tenkt. Hvis du ser på web- eller mobilsidene til Aftenposten og VG, ser de svært forskjellige ut (selv om de ligner mye mer på hverandre nå enn de gjorde for noen år siden.) En av årsakene er at kundene bruker avisene forskjellig: Aftenpostens lesere er opptatt av å lese nyheter, VGs lesere i større grad av å finne noe som skal fylle et ledig øyeblikk. Begge sider er utviklet gjennom eksperimentering – VG begynte med dette allerede på tidlig 2000-tall – men henvender seg til publikum som har «ansatt avisene» til å gjøre forskjellige ting for seg.
Begge aviser fungerer – men Aftenpostens sider har et mer helhetlig design og vil nok vinne flere designpriser.
For å lykkes må bedrifter derfor forstå hva kundene virkelig prøver å oppnå – altså selve jobben kundene ønsker løst – og deretter utvikle løsninger som gjør denne jobben enklere, raskere eller bedre enn alternativene. Dette må gjøres ut fra kundenes behov, ikke ut fra hva man ønsker å levere. (Det finnes naturligvis unntak – Steve Jobs var aldri opptatt av hva kundene sa – men de er få og involverer dramatisk innovasjon).
Dette er ofte et perspektiv som forsvinner for mange bedrifter – de er ofte fokusert på produktene og tjenestene sine, og dersom kundene ikke er fornøyd, forsøker de – i stedet for å spørre hva kundene ønsker å gjøre – å gjøre produktene sine bedre. Produktene blir bedre, men disse forbaskede kundene ser ikke ut til å sette pris på ledende kvalitet og smarte innovasjoner – i stedet kjøper de noe halvdårlig fra sine vanlige leverandører eller noe billig og dårlig som ser ut som det gjør jobben.
IT-bransjen er full av firma som leverer bedre produkter enn det som er bransjestandard, har størst markedsandel, eller mest kjente merkevare. Det irriterer teknologene helt grenseløst. De vil jo helst utvikle produkter for folk som dem selv, og selge dem til andre teknologer.
«Nerd to nerd marketing», som en venn av meg kaller det.
Den irriterende sikkerheten
Ta IT-sikkerhet, bare for å plukke en typisk teknisk tjeneste: Noe som mange bedrifter vil ha, uten nødvendigvis å ha nødvendig bestillerkompetanse til å spesifisere presist ut fra hva leverandørene kan tilby. Hva er det egentlig kundene ansetter et IT-sikkerhetsselskap for å gjøre? Det handler i hver fall ikke om tekniske vurderinger, sårbarhetsrapporter eller sikkerhetsrevisjoner.
Jeg tror kunder av sikkerhetsfirma kjøper seg noe mer udefinert – som
trygghet – at kritiske forretningssystemer er godt sikret mot trusler og at deres data, omdømme og drift dermed ikke blir kompromittert
validering – en ekstern, objektiv og troverdig bekreftelse på egne sikkerhetstiltak, dokumentert samsvar med regelverk, som også kan brukes som dokumentasjon i tilfelle noe skjer og skyld skal fordeles
proaktiv innsikt – avdekking av potensielle sårbarheter før uvedkommende gjør det, som gir virksomheten muligheten til å iverksette tiltak før det oppstår skade. Man kjøper forutsigbarhet, tidlig varsling og praktiske råd om hvordan man kan forhindre fremtidige sikkerhetsbrudd
Charles Revson sa engang: «I fabrikken lager vi parfyme, i butikken selger vi håp». IT-sikkerhetsselskap produserer sikkerhet, men god nattesøvn.
Hvordan skal man få en i utgangspunkt nerdete bedrift til å skjønne det?
Hva med en stram kontrakt?
Det er i hovedsak to måter man kan løse dette problemet på: Man kan velge å la spesialistene bestemme, og gjøre det klart for kundene akkurat hva man leverer og hvor god man er på det. Det vil gjøre nerdene – både de man har selv og de som jobber for kundene – fornøyd, gir få organisatoriske utfordringer, og tillater at man satser knallhardt på å gjøre produktet eller tjenesten bedre enn noen andre, om nødvendig i verden.
Problemer ligger imidlertid i vekst og konkurranse: Etterhvert som markedet blir mer modent, kommer det flere løsninger (gjerne ved kopiering) som er minst like bra. Det er en grunn til at store teknologifirma, som Microsoft og Google, etterhvert overtar mer og mer. En produktfokusstrategi bør ende med en exit: At selskapet selges til en større, mindre differensiert leverandør, og blir del av en mer standardisert produktportefølje.
Problemet overfor kundene oppstår når en hendelse inntreffer, og de spør hvordan det kunne skje? Man kan nok vise til kontrakter og ulike ansvarsfraskrivelser og ha rett på sitt hvis, men inntrykket fester seg likevel: Her har det blitt lovet gull og grønne skoger, og så viser det seg at man har levert drill og ikke hull, for å sitere et annet kjent eksempel. Enhver som har opplevd kluss med et regnskap kjenner til revisorer som fraskriver seg ansvar – de har riktignok skrevet under på at regnskapet er godkjent, men tar de noe ansvar for konsekvensene? Nei, og det kan de ikke, men likefullt ender regnskapsmessige uregelmessigheter ofte med revisorbytte fra kundens side.
Å invitere kunden inn og omslutte problemet
Den motsatte strategien ligger i å la kundeperspektivet forme organisasjonen, skape vekst ved å kunne selge til kunder med færre nerder (men kanskje større budsjetter), og skape langsiktige konkurransefortrinn enten ved at kundene blir avhengige av det man selger eller at man finner noe ved produktet eller tjenesten som blir bedre jo større andel av markedet man har (ikke så unaturlig om man selger IT-sikkerhet, for eksempel). Har man mange kunder, kan man finne sårbarheter ved en kunde og tette dem hos alle – jo flere kunder man har, jo bedre er man i stand til å tette hull. Dette fenomenet kalles nettverkseksternaliteter, og er konkurransemessig gull i en verden der teknologien gjør spissprodukter til brød og smør på rekordtid.
Skal man få til det, må kundene få reell makt i bedriften, enten ved at man utvikler nye tjenester ut fra hva de spesifiserer heller enn ut fra hva man ønsker å levere, eller ved at man rett og slett oppretter kunderepresentanter (key account managers, customer success teams, etc.) med mandat og ressurser til å utfordre produktperspektivet. Dette fungerer mest hvis man klarer å skape en balanse mellom salgs- og utviklingssiden – og er et for komplisert tema til å ta opp i denne bloggposten (men bare vent, noe kommer snart.)
Vekst og overtakelse
Kunnskapsbedrifter som vokser, velger gjerne denne veien – og ender etterhvert opp med ikke bare å tilby et bredt spekter av tjenester, men til slutt med å omslutte og ta ansvar for hele problemet, på vegne av kunden. Den nokså nylige veksten for de store kunnskapsbedriftene – Accenture, for eksempel, har firedoblet antall ansatte de siste 15 årene – skyldes i hovedsak at man har overtatt funksjoner fra kundene, ofte gjennom å flytte ting til land med lavere kostnader og levere gjennom standardiserte kontrakter.
Da er det ikke mye nerd-to-nerd marketing igjen, men desto flere nerder ansatt…
(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)
Enhver bedrift med respekt for seg selv har en strategi – gjerne i form av et dokument, elektronisk eller ikke, med i alle fall en versjon av følgende punkter:
Misjon: Hva selskapet skal gjøre
Visjon: Hvor selskapet skal gå i fremtiden
Strategiske hovedmål: Konkretisering av visjonen
Strategiske hovedtiltak: Konkretisering av hvordan man skal oppnå målene
Strategiske delmål
Strategiske deltiltak
…og så videre
De fleste strategier av denne sorten, hvis de finnes, ligger på en intern webside (ikke lenger i en skrivebordsskuff i disse digitale tider) og har svært lite med bedriftens daglige virke å gjøre. Om man spør medarbeiderne om bedriftens strategi – i hvert fall om den har kommet opp i noen som helst størrelse – har de i beste fall en diffus mening om endringer i omgivelsene man etterhvert skal forholde seg til.
Hvorfor er det slik?
Årsakene kan være mange, men jeg tror de vanligste er: Strategiene er ikke reelle valg, de er for vage, og det settes ikke ressurser inn bak gjennomføringen.
Strategi som valg
Forretningsstrategiens far, Michael Porter (1996), refererte alltid til strategi som valg – at man tar et reellt valg mellom ulike mål og fremgangsmåter. Skal valg være reelle, må de innebære at man har valgt noe bort, og det man velger bort er noe man kunne ha gjort.
Jeg pleier å fortelle mine studenter om Claude Shannon og hans tese om at et utsagns informasjonsinnhold er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for å motta det. Med andre ord: Dersom bedriftens strategi er å vokse og tjene penger, har man valgt bort å krympe og tape penger. Ikke mye til valg, ikke sant?
Skal man vurdere hvor god en strategi er, kan man jo stille seg spørsmålet: Hva er det strategien sier vi ikke skal gjøre, eller hva vi skal gjøre mindre av? Hvis vi skal prioritere alt, prioriterer vi ingenting, og da har vi ikke tatt noen valg, strategiske eller ikke.
Strategi som oppskrift
En strategi skal sette en retning: Hva skal bedriften oppnå, og hvordan skal den gjøre det? Det kan en strategi inneholde, men likevel være så vag at den ikke gir noen rammer for dem som faktisk skal gjennomføre den.
Skal man nå et mål, må man også ha en formening om hvordan man skal komme dit: Skal man ansette flere selgere, for eksempel, gjøre endringer i produkter eller tjenester for å oppnå noe bestemt, eller skal man gå etter et nytt marked?
Det er fristende å trekke en parallell til sport: En trener som sier at hans eller hennes strategi er å vinne et mesterskap i år, er ikke troverdig uten at det følges opp med hvordan – gjerne i form av hva som er sterke og svake sider med eget lag og hva han eller hun har tenkt å gjøre med det.
For mange virksomheter innen nærlingsliv og offentlighet ser det imidlertid ut til at det holder med å si at strategien er at man skal ha fornøyde kunder, god lønnsomhet og motiverte ansatte. Hvordan man skal få til dette, derimot, glimrer med sitt fravær, ikke bare i den delen av strategien som ender opp på websiden, men også i det som kommuniseres internt.
Et godt styre og/eller krevende eiere vil kunne holde ledelsen i ørene her, og det er deres jobb å kreve at ledelsen vet hvordan, ikke bare hvor.
Strategi som prioritering
En strategi er ikke en strategi hvis den ikke følges opp med ressurser til å sette den ut i livet. Ressurser kan være penger, produksjonskapasitet, personale, eksperter, tilgang til kunder, og ikke minst myndighet til å sette ting ut i livet.
Det er viktig å merke seg at ressurser er relative og betyr noe over tid. Det som er en strategisk satsing for en liten bedrift kan være lommerusk for et globalt konsern. Jeg har sett en hel del satsinger fra store selskaper omtales som strategiske fra utsiden, men verken penger eller ledelsesoppmerksomhet tilsier at så er tilfelle.
Det er heller ikke strategisk ressursallokering å sette inn penger for så å endre kurs like etterpå – som man ofte ser hvis strategien er basert på moteretninger. Da er det bedre å klassifisere noe ressursbruk som eksperimenterende, sette korte tidsfrister, og så gå videre dersom det kommer noe ut av dem.
«Strategisk» bør brukes med forsiktighet
Ordet «strategisk» er lett å gripe til – og innenfor kyniske konsulentmiljøer sies det ofte at det betyr «noe som jeg ikke kan regne hjem men vil gjøre likevel.»
Men «strategisk» bør brukes med forsiktighet. Det skal noe til for å omtale noe som strategisk – og det er ikke sikkert at det som er strategisk for en virksomhet er det for en annen.
Av og til kan det bli helt meningsløst.
For noen år siden var jeg tilstede på et stort internt arrangement i en av Norges største bedrifter. Anledningen var at man hadde bestemt seg for å standardisere all programvare i bedriften til Microsoft. Steve Ballmer, Microsofts den gang administrerende direktør, dukket opp via videokonferanse og leste opp et manuskript om hvor glad han var for at bedriften og Microsoft skulle begynne et strategisk samarbeid, men for meg var det nokså klart at han ikke helt visste hvilken bedrift han snakket til eller hvor i verden den holdt til. Episoden fikk min meget erfarne konsulentsjef til å bemerke at han kjøpte alt sitt undertøy hos Marks & Spencer, uten at han ville kalle det et strategisk samarbeid av den grunn.
Så, neste gang du snakker om din strategi eller at noe er strategisk: Representerer strategien et reellt valg, er den spesifikk nok til at organisasjonen vet hva den skal gjøre, og har du allokert nok ressurser til at den kan gjennomføres?
Hvis ikke, skal du kanskje finne et annet ord å bruke…
Referanser:
Porter, M. E. (1996). «What Is Strategy?» Harvard Business Review 74(6): 61-78.
Tid for litt refleksjon etter å ha avholdt – og (snart) sensurert – det nye kurset «Det verdiskapende styret», arrangert for første gang høsten 2024.
Kurset har vært en fornøyelse å utvikle og undervise. Per i dag har BI en rekke styrekurs på grunnleggende nivå, enten alene eller i samarbeid med institusjoner som NHO eller Landbrukssamvirket. Med lovendringen om minst 40% av hvert kjønn i styrer var det naturlig å tilby et styrekurs innenfor BIs Executive Master of Management-program, som har høy kvinneandel allerede.
Når jeg utvikler kurs, tar jeg ikke utgangspunkt i et fagområde, men heller i en oppgave studenten skal være i stand til å utføre når kurset er gjennomført. Jeg ønsket å utdanne folk som kunne delta i styrer for bedrifter i utvikling, der styrets rolle er både å ha kontroll med hva som skjer og sørge for fokus på strategi og fremtid. Innenfor pedagogikk kalles dette «constructive alignment» – det vil si at man utvikler kurs og læremidler ut fra det som er viktig for studentene å lære (læringsmålene), ikke ut fra hva man selv ønsker å forelese eller hva som er vanlig innenfor fagområdet.
Det er enkelte ting du bare ikke kommer utenom i et styrekurs. Jus må til – man vil aldri komme unna styreansvar, og Aksjeloven gir styret mandat og oppgaver. Noe økonomi må man også ha – det hjelper ikke å fortelle Skifteretten eller Skattedirektoratet at man ikke er så god på (eller interessert i) regnskap når egenkapitalen er brukt opp. Resten blir en blanding av strategi, ledelse og nye utfordringer, som ny teknologi, nærmest eksploderende AI, og ESG-rapportering og – integrering).
Folk som rekrutterer til styrer, ser etter to ting: Ledelseserfaring og domenekunnskap. Begge deler er kunnskap der man nok kan lære noen prinsipper og rammeverk gjennom lærebøker, men i en styresammenheng er man nødt til å kunne sette ting ut i praksis, og da bør man ha erfaring med å bruke kunnskapen, ikke bare gjengi den.
Hva skal kurset inneholde?
Gitt at et styrekurs kan være alt og ingenting – for styret har ansvar for hele bedriften, uten at de skal legge seg opp i detaljene – valgte jeg å definere innholdet i kurset gjennom å rekruttere et supert team, som så igjen bidro med det de kunne best.
Den viktigste personen å rekruttere var absolutt Berit Svendsen, som jeg ville ha som en makker og sannhetsvitne. Berit har vært til stede på det meste av kurset, har bidratt med kommentarer, presentasjoner, veiledning og ikke minst ved å la meg trekke på sitt fantastiske kontaktnettverk. Hun gikk for sikkerhets skyld også bort og ble kåret til årets styreleder i løpet av kurset, noe som gir en uovertruffen legitimitet!
Resten av teamet fant jeg på BI: Thomas Borgen bidro med sine erfaringer og kontaktnett både som toppleder og styremedlem. Tore Bråthen bidro med sin uovertrufne juridiske kompetanse og et grundig og reflektert perspektiv på hva bærekraftskravene innebærer. Og Ketil Hveding bidro med den basale, men akk så viktige økonomiske forståelsen og et perspektiv på små og mellomstore bedrifters utfordringer. Ketil spiller også en nøkkelrolle i å ta ting fra BIs eksisterende styrekurs inn i dette kurset – jeg ser også frem til å ta endel av det vi – og studentene – har jobbet med og bruke det til å berike de kursene vi har fra før. Ikke minst: Jeg ba pent om å få Mari Berg Henie som administrator – hun er strukturert og kunnskapsrik og dessuten administrator på de to andre exec-kursene jeg har hatt dette semesteret, noe som gjør at koordineringen blir svært enkel.
Ellers har kurset vært preget av en fantastisk samling gjesteforelesere, både for å gi et forankret perspektiv på hva det vil si å sitte i et verdiskapende styre, men også for legge et grunnlag for videreutvikling av kurset: Det er først når man hører fra de som har skoene på at man vet hva som er viktig og relevant. (Constructive alignment, igjen…).
Gjesteforelesere har vært:
Eivind Reiten, som snakket om forholdet til eierne. Eivind er styreleder for bl.a. Kongsberg-gruppen og en av Norges mest erfarne styre- og forretningsledere. Hans perspektiv på hvordan man skal forholde seg til eiere – han har blitt mye omskrevet fordi han ikke vil ta diktat fra statlige eiere – var spesielt interessant fordi han begrunnet det i Aksjeloven, som sier man ikke kan forskjellsbehandle eiere, og at et krav fra en eier, om enn stor, krever et lovlig vedtak fra en generalforsamling. Han lærte studentene at styret har beslutningsmyndighet som skal benyttes på vegne av alle «stakeholders» til en bedrift.
Gyrid Skalleberg Ingerø er tidligere CFO for Telenor og Kongsberg-gruppen og må vel nærmest betegnes som styregrossist. Hun delte av sin mangslunge erfaring, svært konkret, om hva man bør og ikke bør gjøre som et verdifullt styremedlem, ned til detaljer om hvordan man holder seg oppdatert om konkurrenter, bransje og teknologi, hvordan man håndterer inhabilitet, økonomi, og risiko. Ikke minst ga hun gode råd om hva man bør tenke på om man blir tilbudt et styreverv, inkludert den risikoen det innebærer (og som det sjelden snakkes om).
Øystein Moan deltok på et webinar fra sitt nye hjem i Sveits, og snakket om Vismas utvikling, strategi og sin rolle som arbeidende styreformann (en rolle som er nokså uvanlig i Norge, i alle fall for større selskaper.) Han demonstrerte hvordan strategiformulering, læring og eksekvering i et langsiktig perspektiv gir resultater – og ga gode perspektiver på hvordan man kan organisere opp en bedrift for videre utvikling, sett fra et styre- og topplederperspektiv.
Jan-Erik Hareid deltok som representant for venture capital-bransjen. Han er grunnlegger og managing partner i Alliance Venture, og snakket om faser i en bedrifts utvikling og hva man ser etter fra styremedlemmer i de ulike fasene. Han ga investorperspektivet, og snakket mye om viktigheten av å rekruttere og følge opp de folkene som faktisk skal utvikle bedrifter.
Thomas Evensen er CEO i OrgBrain, som både er et scale-up selskap (og dermed interessant med de styreutfordringer det medfører). Men OrgBrain er en plattform for styrearbeid, så han har førstehåndsinnsikt i de mange dilemmaer som styrer i små og mellomstore bedrifter må forholde seg til. Og han ga oss nettopp det: Hva skjer i de små bedriftene, hva må de forholde seg til – og hvordan kan de rekruttere og bruke styremedlemmer når de har mindre ressurser (folk og penger) til å gjøre ting formelt?
Case som terminoppgave
Styrearbeid er mye problemløsning, noe som læres gjennom at man løser mange problemer og etterhvert opparbeider seg en evne til å kjenne ting igjen og kunne applisere erfaring fra en problemstilling over på en annen. Jeg bruker caseundervisning for å lære studentene dette – men det finnes i dag ikke mange cases om styrearbeid, verken internasjonalt eller i Norge. Derfor har jeg valgt å la studentenes prosjektoppgaver være å lage cases – finne en virksomhet som står overfor en utfordring der styret må engasjere seg, problemstillingen er komplisert, og det finnes flere alternative tiltak man må velge mellom.
Studentene har respondert svært bra, må jeg si, og caselisten ser slik ut:
en samfunnskritisk internett- og telekomleverandør som opplever utfall av halvparten av sin kapasitet, muligens på grunn av sabotasje, og som må finne ut av styrets rolle før, under og etter en slik hendelse.
et lit IT-serviceselskap som sliter med vekst i en trang økonomisk situasjon og må vurdere både profesjonalisering av styre og ledelse, og bruk av medeierskap for å kunne rekruttere og beholde de riktige ressursene.
en produksjonsbedrift, hjørnesten i et lite samfunn, som opplever svak økonomi og at det konsernet som eier dem begynner å snakke om nedleggelse.
et handelsselskap innen for kosmetikk og velvære som ser nye konkurrenter i horisonten, og må vurdere om sittende styre – bestånde av gamle venner – og strategi er hensiktsmessig i en verden der ting ikke er like greit og hyggelig lenger.
en familieeid produksjonsbedrift som opplever at deres nylig tiltrådte daglige leder – med lang erfaring i firmaet – sier opp sin stilling for å gå over til en nyetablert konkurrent, til betydelig bedre betingelser.
en mindre, uavhengig bank som må vurdere om det er mulig å fortsette som liten, selvstendig og lokal virksomhet i en verden der det stadig kommer nye, kostbare krav til rapportering og ressursbruk (bærekraft, anti-hvitvasking, cybersikkerhet) som lettere kan bæres av en større virksomhet eller gjennom en allianse.
Et lite helseforetak som må bestemme seg om de skal være et ideelt eller kommersielt foretak, med de organisasjons- og kulturendringer det vil medføre. Situasjonen skaper et splittet styre, og styreleder må navigere et komplisert landskap.
en badeland startet opp som et offentlig-privat samarbeid må balansere mellom børs og katedral: Skal man fokusere på kommersiell virksomhet eller fortsette en mer risikabel tilværelse som et primært offentlig velferdstilbud?
et selskap som utvikler elektriske fly må ta vanskelige strategiske valg i forhold til teknologiutvikling, investorer, og markedssituasjon.
et selskap som leverer infrastrukturtjenester må forholde seg til at endel av deres ansatte (og ansatte innen underleverandørselskap) kan bli klassifisert som en sikkerhetsrisiko fordi de kommer fra enkelte land, eller har familiemedlemmer som gjør det. Styre og ledelse må vurdere hvilke tiltak man kan treffe, i en balansegang mellom hensynet til nasjonal sikkerhet og ansattes rettigheter.
et lite selskap som har utviklet et softwaresystem strever med å komme seg ut av «dødens dal», en situasjon som ikke blir enklere av at man insisterer på at man er i en scale-up fase uten å ha profitable kunder. En potensiell styreleder må bestemme seg for om dette er noe å satse på eller ikke.
Eksamen
I tillegg til cases har jeg for første gang på mange år laget en «lukket bok» eksamen, der studentene kommer inn, tar en eksamen uten hjelpemidler (de bruker PC med en eller annen løsning der de har en låst browser som bare tillater bruk av et online eksamenssystem, såvidt jeg skjønner.) Skoleeksamen er ikke noe jeg liker – det er kostbart for BI, den pedagogiske effekten er diskutabel, og det introduserer en hel del mulige komplikasjoner (studenter som ikke kommer frem til eksamenslokalet, tekniske vanskeligheter, etc.) og en hel del unødvendig stress. Samtidig er BI som institusjon forpliktet til å føre noe kontroll med at studentene – individuelt – faktisk har lært noe. Gruppeoppgaver introduserer muligheten for gratispassasjerer, hjemmeeksamen kan løses av ChatGPT og andre store språkmodeller.
Dermed blir det eksamen. Jeg valgte å lage den med relativt enkle og klare spørsmål, om sentrale emner i kurset («Hva betyr det at egenkapitalen er tapt, og hva er styrets ansvar i en slik situasjon»). Hensikten med en eksamen er rett og slett å kontrollere at studentene har fått med seg det sentrale i kurset, ikke å henge seg opp i esoteriske detaljer. Derfor legger jeg også opp til at studentene får et visst antall (5, denne gangen) spørsmål, hvorav de skal besvare et mindre antall (denne gang 4). Det gjør at studenten slipper å sitte der og ikke huske en eller annen detalj og føle seg knust på grunn av det.
Videre utvikling
En erfaring med kurset er at innholdet stort sett er greit – vi har ikke funnet noen store hull i pensum eller ting som absolutt burde vært tatt med, mener i all fall jeg. Hvis noe, bør vi kanskje ha mer om selskaper i utviklingsfaser, noe om styrehonorarer og muligheter for å bruke aksjeopsjoner og andre mekanismer for tilpasning av mål og incentiver for styre og ledelse. Vi bør også ha mer praktisk om bærekraft og bærekraftsrapportering, og også noe mer om hvordan et styre bør forholde seg til og faktisk gjøre før og i en konkurssituasjon. Teoretisk kunne vi hatt mer om principal-agent problemstillinger (utover diskusjoner om eierstyring), men teoriapparatet der havner ofte opp i situasjoner som er relativt spesielle for norske forhold.
Det viktigste elementet blir å utvikle læringsaktiviteter som gjør at studentene får en viss form for opplevelse av styrearbeid og styrevurderinger. Jeg har tro på caseundervisning, og flere av casene beskrevet over har potensiale til å bli svært gode undervisningscase, som er mangelvare. Prosessen rundt å skrive casene (som jeg kommer til å fortsette med) kan strammes opp og dokumenteres bedre.
Kurset arrangeres neste gang høsten 2025. Noen tilbakemeldinger fra studenter ligger på LinkedIn (her, her, her og her, for eksempel.)
Jeg ser virkelig frem til neste gang – og hvis du trenger gode styremedlemmer, har jeg mange bra kandidater å tilby!
Her i fjor ble jeg fagansvarlig for BIs styrekurs, og har blitt kjent med en rekke spennende mennesker som er opptatt av at styrer skal ha kompetanse til ikke bare å være et kontrollerende organ, men en sparringpartner for ledelse og eiere i å utvikle bedrifter og organisasjoner videre. Det er en spennende oppgave, og vi har blant annet utviklet et nytt masterkurs innenfor BIs EMM-portefølje, Det verdiskapende styret, som jeg mener vil være midt i blinken for alle som tar en Executive Master of Management på BI og ser en styreposisjon i sin fremtid.
Men jeg har også blitt kjent med noe annet – en rekke aktører som tilbyr «autoriserte» styrekurs omtrent som kurs til Båtførerprøven. Jeg aner ingenting om kvaliteten på disse kursene – for alt jeg vet kan de være utmerket – men en ting vet jeg helt sikkert: Det er ikke nødvendig med noen «autorisasjon» fra noe som helst for å sitte i et styre i Norge.
I Norge finnes det mange former for autorisasjoner, som blant annet lege, eiendomsmegler, revisor og regnskapsfører. Fellesnevneren er at disse må offentlig godkjennes gjennom norsk lov og forskrifter, og innehaveren av en autorisasjon oppnår dette ved minimum 3 års utdanning og flere års praksis.
Men det eksisterer ingen autorisasjonsordninger for styremedlemmer i Norge eller kurs som kan gi et kvalitetsstempel på kompetansen som kreves for å bekle denne rollen.
Det er derfor misvisende og uheldig når enkelte aktører «selger» kursprogram over et par dager, en weekend, eller via nett, som gir deg en «autorisasjon» som styremedlem ved å avlegge eksamen med noen titalls spørsmål.
(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg driver sammen med Haakon Gellein. I neste møte skal vi snakke om styreutfordringer – og derfor har jeg skrevet dette blogginnlegget som en forberedelse.Vi tar opp nye medlemmer etter vurdering – ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)
Måtte du leve i spennende tider. — Gammel kinesisk forbannelse (visstnok)
Vi går spennende tider i møte: Valutakursen er begredelig (unntatt for eksportindustriene), renten stiger, ny teknologi (for tiden generativ AI) skaper som vanlig nye trusler og muligheter, og konkurser og konsolideringer i bransjer som tradisjonelt er bjellekuer (som bygg, konsulenter, og reiseliv) øker.
Dette setter nye krav til ledelse og styrer i mange bedrifter, og er for mange ledere en litt ukjent situasjon. Vi har hatt oppgangstider nokså lenge, og da er det lett å bli forelsket i egen fortreffelighet – stigende tidevann løfter som kjent alle båter. Men er oppgangstider det eneste man er kjent med, kan det bli vanskelig. Da kommer erfaring inn – og for de av oss med noen år på baken, er dette gammelt og velkjent og man vet hva som kommer og hva man bør gjøre.
Samtidig er det et paradoks at vi står foran en stor nyrekruttering til styrer i Norge, knyttet til nye krav til kjønnsbalanse (definert som 40% av hvert kjønn) i styret. Børsnoterte selskaper har hatt dette lenge, men nå kommer tilsvarende krav for alle selskaper over en viss størrelse. NHO anslår at 20 000 selskaper vil bli omfattet av de nye reglene når de er fullt gjennomført i 2028. Jeg har sett anslag på at vi vil trenge 13 000 nye, kvinnelige styremedlemmer.
Jeg har nokså nylig overtatt fagansvaret for styrekompetansekursene på BI, så for meg er dette en spesielt interessant utvikling: Mange av disse nye styremedlemmene (uansett kjønn, naturligvis) vil trenge en viss form for form for skolering før de tiltrer. Men jeg tror (og håper) samtidig at dette vil føre til en endring av hvordan man rekrutterer, betaler og bruker styrer i Norge: Tradisjonelt har mange tatt jobben for ære og berømmelse. Nå er det kanskje på tide å tenke mer på risiko (og kompensasjon for den).
Styret til pynt?
Et styre er noe en bedrift må ha, og for mange bedrifter – særlig små og mellomstore – er styret (og revisoren) noe man har kun fordi det er påkrevet. Styremedlemmer rekrutteres ofte blant folk man kjenner, betalingen er liten eller fraværende, styremøtene sjeldne og rutinepreget. Administrasjonen (ledelsen i bedriften) har kunnskapen og tiden, og styret (kanskje med unntak av styreleder) brukes sjelden aktivt, utover å være et sted der man presenterer rapporter og regnskaper. Samtidig anses det som litt prestisjefylt å sitte i styrer, og mange sitter der med lite detaljert kjennskap om hvordan bedriften tjener penger og vokser. Ikke sjelden er styremedlemmer de siste som får vite hva som skjer i en bedrift.
«På tide med en advarsel til de kvinnene som nå får en uventet henvendelse om styreverv: Det er til dels kjedelig, til dels risikabelt å sitte i et styre. Du bør skjønne deg på tall for å synes at styrearbeid er interessant. Glem «jeg har så mye å gi»-tullet. Nei, det har du ikke, med mindre du faktisk har bakgrunn innen forretningsjus, økonomi eller regnskap/revisjon. Dersom du IKKE skjønner deg på tall eller kjenner styreansvaret (at du kan få et personlig ansvar hvis selskapet driver for kreditors regning) bør du si nei. Det er mye annet gøy å drive med enn å sitte i et styre.»
Med andre ord: Styredeltakelse krever kunnskap, og den kunnskapen bør du både ha og bli betalt for. Hvis du ikke har den, bør du i alle fall forsikre deg om at noen andre i styret (helst flere) både har den og bruker den – før du går inn.
Hva betyr egentlig styreansvar og styrerisiko?
Så lenge et firma går bra, er det liten risiko forbundet ved å sitte i et styre. I nedgangstider øker risikoen – hvis man ikke følger med, kan man bli personlig erstatningsansvarlig – og det å hevde at man ikke forstår seg på økonomi, ikke visste noe, eller har styreforsikring er ingen garanti for at man går fri. Et styre er nemlig ansvarlig for firmaets ve og vel, ikke ensidig eiernes interesser, som mange later til å tro.
Jeg skal skrive mer om dette i en annen bloggpost, men i korthet: I et styre er du blant annet ansvarlig for at det ikke drives for kreditorenes regning. Det betyr at det må finnes penger i selskapet til å betale det man skylder når regninger forfaller. For eksempel: Hvis kassa er tom, men man venter innbetaling fra kunder før leverandørregningene forfaller, så er det jo greit, men man må ha en formening om hvor stor risiko det er for at kundene ikke betaler eller betaler for sent, og om man kan få kassekreditt i banken i mellomtiden.
Og så videre…
Det finnes ingen magisk formel for hvordan man skal bedømme hvor stor en slik risiko er – det er derfor det er viktig at styrer har folk med bransjekunnskap, erfaring, og kontakter med kunder og investorer. Du kan riktignok lære deg en masse formler om forholdet mellom ulike poster i regnskapet – likviditetsgrad, for eksempel, som er forholdet mellom kontanter og kortsiktig gjeld – men disse indikatorene sier lite om bakgrunnen for situasjonen eller hvordan fremtiden ser ut. Først og fremst er formlene de samme for alle selskaper, men hva selskaper faktisk gjør varierer og dermed kan en likviditetsgrad som er katastrofal i en bransje være helt normal og grei i en annen.
Operative styringsmål
Jeg mener det smarteste man kan gjøre som nytt styremedlem er å forstå hvilke operative mål som er mest viktige for det firmaet man skal inn i, og forsikre seg om at styret har tilgang til disse målekriteriene – inkludert en oppfatning fra ledelsen om hva de betyr – til enhver tid. Disse målene er ofte ikke-finansielle – det vil si at de ikke står i regnskapet og ikke nødvendigvis oppgis i kroner og øre – men kan gi informasjon om hva som kommer til å skje heller enn hva som har skjedd. (Og merk at disse målene gjelder for etablerte selskaper, ikke for startups som ennå ikke har inntekter og en klar kostnadsstruktur.)
Bedrifter tjener penger på ulike måter. En av de mest brukte (og etter min mening beste) måtene å forstå hvordan bedrifter tjener penger på er Øystein Fjeldstads inndeling av bedrifter i fire (tidligere tre) verdikonfigurasjoner basert på hvordan de skaper verdi (Stabell og Fjeldstad, 1998):
Verdiaksess: Bedrifter som skaper verdi for sine kunder ved å eie noe verdifullt og gjøre det tilgjengelig. Eksempler på slike bedrifter er hoteller, eiendomsselskaper, sameier, kraftprodusenter og bilutleiefirmaer.
Verdikjeder: Bedrifter som skaper verdi ved å produsere og/eller distribuere fysiske produkter. Eksemler er alle typer fysisk produksjon og varehandel.
Verdiverksteder: Bedrifter som løser problemer for kunder gjennom egen eller innhentet kunnskap. Eksempler er konsulentselskaper, entreprenører, adokatfirmaer, legesentre, og arkitektkontorer.
Verdinettverk: Bedrifter som skaper verdi ved å sette kunder i forbindelse med hverandre. Eksempler inkluderer flyselskaper, telekommunikasjon, markedsplasser, forsikring og bankvirksomhet.
Hver av disse arketypene (verdikonfigurasjonene) har ulike mål på lønnsomhet og risiko. Denne bloggposten kan lett bli litt lang her, så jeg skal gi en oversikt i stikkordsform:
Verdiaksess: Operative mål her handler om utnyttelsesgrad (hotellbelegg, gjennomsnittlig prisnivå), finansiering (gjeldsgrad, rentenivå, avkastningsgrad) og slitasje (vedlikehold, moderninsering, levetid).
Verdikjeder: Operative mål her handler om lagernivåer, arbeidskapital, produksjonskostnad og -tid, profitt på produktnivå, kundereskontro og leverandørgjeld.
Verdiverksteder: Operative mål her handler om ordreinngang, faktureringsgrad, gjennomsnittspris (gjerne i forhold til personalkostnad), rekruttering (tilgang og avgang), og omsetningsvekst.
Verdinettverk: Viktige mål her er markedsandel, kundelojalitet (churn), omsetning per kunde, interaksjoner mellom kunder, finansiering (f.eks. leasing vs. å eie et fly eller andre tekniske installasjoner), levetid på investeringer, servicekvalitet (f.eks oppetid, sikkerhet, responstid, reliabilitet).
Styringsmål skal velges (og revurderes)
Vi mennesker har vondt for å forholde oss til mange ting på en gang – og det gjelder også måltall. Man klarer ikke å styre etter alle måltall på en gang, og det er grunnen til at såkalte «balanced scorecards» fungerer dårlig (i alle fall etter min mening). Strategi i selskaper handler om å sette retning, og rent praktisk handler det om å bestemme seg for hvilke måltall som er viktige og skal prioriteres foran andre. Ledere gjennomfører strategi (enten de gjør det bevisst eller ikke) ved å velge hvilke måltall (og hvilke prosesser disse representerer) som skal prioriteres (Simons, 1991 og 1994).
Jobben til et styre er også til enhver tid å vurdere om styringsmålene som brukes er riktige, særlig når tidene endres – og det gjør de jo nå om dagen. Ofte kan det være slik at en ledelse som er vant til å operere med et visst sett styringsmål, rett og slett ikke klarer å forholde seg til en annen virkelighet (og andre styringsmål). Hvis du alltid har vært vant til å jage salg og feire vekst, kan det bli vanskelig å forholde seg til refinansiering, kostnadskutt og oppsigelser.
Da kan det være på tide å bytte ut ledelsen, noe som bare kan gjøres av et styre som har kompetanse, kan lese omgivelsene, og forstår hva som er best for firmaet.
Skal du egentlig inn i et styre?
Nye styremedlemmer trenger å gjøre denne mentale øvelsen – forstå hvordan bedriften fungerer, så finne ut av hvilke måltall som er riktige og viktige. Dette avhenger av strategi, forretningsmodell og økonomisk situasjon. Akkurat som at man ikke skal investere i noe man ikke forstår, skal man heller ikke sitte i et styre i et firma eller en organisasjon der man ikke skjønner hva som foregår.
Og du ikke er forberedt på å gjøre jobben med å lære deg dette, bør du kanskje tenke deg om før du takker ja til det styrevervet…
Referanser:
Simons, R. (1991). «Strategic Orientation and Top Management Attention to Control Systems.» Strategic Management Journal12: 49-62.
Simons, R. (1994). «How New Top Managers Use Control Systems as Levers of Strategic Renewal.» Strategic Management Journal15(3): 169-189.
Stabell, C. B. and Ø. D. Fjeldstad (1998). «Configuring Value for Competitive Advantage: On Chains, Shops and Networks.» Strategic Management Journal19: 413-437.
Strategisk forretningsutvikling og innovasjon er et kurs Ragnvald Sannes og jeg har undervist i mange år. Det er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, ikke minst fordi vi møter mange spennende mennesker som er opptatt av innovasjon – eller, som vi pleier å karakterisere studentene: De som ikke klarer å la ting være som de er!
Kurset er todelt: Dels har vi vanlig kursinnhold, med forelesninger, gjesteforelesere, casediskusjoner og ikke minst en studietur til Sophia Antipolis i Provence i samarbeid med Accenture Technology Labs. Men en minst like viktig del av kurset er en prosjektoppgave som vi coacher studentene gjennom i løpet av kurset, fra en tidlig idéfase i den første modulen til en ferdig prosjektbeskrivelse/business plan/konseptpresentasjon – og i noe tilfelle ferdigstilt prosjekt – til den siste modulen. En hel del bedrifter har gjennom årene utviklet mye spennende gjennom dette kurset – og studentene setter pris på at siden prosessen starter med en gang og man jobber jevnt og trutt gjennom kurset, så slipper man en panikkfase på slutten for å bli ferdig med oppgaven.
Også i år har Ragnvald Sannes og jeg veiledet en rekke spennende oppgaver. Siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag, men her er i alle fall årets oppgaver: Også i år er listen spennende – og siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. Så her er årets liste:
en helseforetak ønsker å forbedre koordinering av spesialistutdanning for leger
en gruppe ønsker å utvikle en kommersiell tjeneste rettet mot syklister i Oslo
en gruppe utvikler et system for registrering og bruk av sivile kunnskaper i en del av Forsvaret
en høyskole ønsker samordne sine systemer slik at de blir bedre i stand til å tilby kurs som treffer i markedet
Etterhvert som man nærmer seg en fremskreden alder, går det opp for en at, vel, folk har vært smarte før. Innenfor ledelse og administrasjon, som er det jeg befatter meg med, pleier endel veteraner å si at alt man trenger om rollen som leder ble beskrevet av Chester Barnard in hans bok The Functions of the Executive (1938). (Det som ikke står der, står i Peter Druckers The Practice of Management (1954).)
Nuvel. Hva som er helt sikkert, er at Carl Sagan, i sitt vitnesbyrd foran et amerikansk kongressutvalg i 1985 (som, sist jeg sjekket, var 36 år siden), sa det som trengtes for å forstå klimakrisen:
Oppdatering 1. mai 2020: De fleste av de mest opplagte sikkerhetshullene er nå fikset, og det er stort sett opp til brukeren å forholde seg fornuftig til hva man trenger eller ikke. Jeg synes Bruce Schneier, etter min mening verdens fremste ekspert på datasikkerhet, summerer det ganske greit i denne bloggposten (og i alle fall i den første kommentaren etterpå) – all sikkerhet handler om en avveining mellom risiko og belønning, og uansett nokså håndterbare sikkerhetshull fortsatte han selv å bruke Zoom til sine forelesninger på Harvard og sine møter, rett og slett fordi verktøyet er utmerket i bruk.
I dag begynte dagen med en melding fra en næringslivsleder som var bekymret for sikkerheten rundt Zoom, den videokonferanseplattformen som mange bedrifter (og universiteter) har landet på. Årsaken var en artikkel i Dagens Næringsliv (bak betalingsvegg), som igjen bygger på flere artikler fra utlandet, som dels handler om funksjonalitet som er dokumentert fra Zoom, eller om sikkerhetshull som er fikset forlengst.
Så er det grunn til å være bekymret for Zoom eller Whereby eller Teams eller Hangouts eller alle de andre plattformene?
Mitt svar er nei – i alle fall ikke for de sikkerhetshullene som diskuteres her, og for vanlige brukere (og det inkluderer folk i de fleste bedrifter i Norge.)
Det er helt riktig at videokonferanse introduserer endel sikkerhets- og personvernproblemer, men hvis vi ser litt realistisk på det, sitter det største problemet ikke i teknologien, men mellom kontorstolen og tastaturet. (Noe vi datanerder referer til om PEBKAC – Problem Exists Between Keyboard and Computer Chair.)
Når en naken mann sniker seg inn i en grunnskoleklasse via Whereby skyldes ikke det problemer med teknologien, men at læreren ikke har slått på den funksjonen som gjør at man må «banke på» og be om lov til å komme inn.
Når hvem som helst kan ta opptak (og få dialogen automatisk transkribert) fra Zoom skyldes det at den som er vert ikke har slått av opptaksfunksjonen. For øvrig kan alle ta opp en videokonferanse med lydopptaker eller for den saks skyld en mobiltelefon (eller som jeg gjør, med videoverktøyet Camtasia), uten at noe sikkerhetssystem i verden kan gjøre noe med det.
Og når sjefen kan monitorere at folk ikke bruker annen software mens de sitter i møte (en funksjon som kan være helt legitim i et klasserom, den tilsvarer at læreren ser utover klassen for å se om folk følger med), så er heller ikke dette systemets skyld, men sjefen, som tydeligvis holder så irrelevante møter at folk ikke gidder følge med. Jeg vil tro at de fleste sjefer hverken har tid til eller interesse av å aktivere denne funksjonen – for hvis du trenger teknologi for å tvinge folk til å være våkne, har du et problem der teknologi ikke hjelper stort.
Og risikoen med et nytt verktøy må aldri måles opp mot det perfekte, men mot hva alternativet er om man ikke har verktøyet. Akkurat nå er videokonferanse det letteste og beste verktøyet for mange, og da får vi bruke det. Men vi må faktisk ta bryderiet med å lære oss hvordan det virker. Det hjelper ikke med all verdens sikkerhetssystemer hvis folk skriver passordet på en lapp og taper den under tastaturet.
Så derfor – før du tar verktøyet i bruk – ta en tur innom oppsettsiden, velg hvordan du vil ha møtet, og tenk gjennom hva du skal gjøre slik at du får det du ønsker ut av møtet.
Hvis ikke, avlys hele greia og send en epost i stedet.
Jeg har nettopp sittet i halvannen time og hørt på et seminar fra Harvard Business School, der man har diskutert krisehåndtering. Jeg syntes seminaret var interessant og nyttig – det er vanskelig å komme med konkrete råd i en situasjon som nå, men foreleserne kom med interessante innspill og en prosess som fungerer. Publikum for denne sesjonen er bedrifts- og andre ledere som står overfor en situasjon der de må respondere på vegne av sin organisasjon. Her er en kort oppsummering:
Denne krisen er annerledes enn mange andre fordi den treffer alle på en gang (så man kan i liten grad se «utenfor» organisasjonen for ledetråder for hva man skal gjøre (ei heller kan man se til historien, i hvert fall ikke for praktiske råd.).
Denne krisen er også annerledes fordi tidsrammen er ukjent – den er ikke som et jordskjelv, som går over og så er man i en vanskelig, men i alle fall mer kjent situasjon.
Denne krisen vil, som mange andre kriser, ha mål som står i konflikt med hverandre – som for eksempel å få forretningen til å overleve versus å holde medarbeiderne trygge.
Som leder vil man også være i en situasjon der personlige bekymringer (som at man er redd for sårbare slektninger, for eksempel) kommer samtidig som en bekymringsfull beslutningssituasjon. I slike situasjoner har man mindre energi og tar dårligere beslutninger.
Det er viktig å beholde roen og forsøke å konsentrere seg om å forstå situasjonen, ikke gå for raske og enkle løsninger (de fleste av dem, og de vil komme opp, er feil).
I stedet er det viktig å etablere en mekanisme for å ta beslutninger, og en prosess.
Mekanismen er et kriseteam, som bør
bestå av folk med et bredt spekter av bakgrunner, kunnskaper og erfaringer (gitt at situasjonen er komplisert)
være fasilitert av noen som ikke selv er hovedbeslutningstaker (så sjefen får litt mer tid til å tenke)
møtes ofte
være et senter for kommunikasjon – og den kommunikasjonen må være ærlig og basert på alt du vet (falske håp er mye verre enn realisme)
trekke på krefter fra hele organisasjonen
Prosessen teamet bør følge, er basert på en militær prosess kalt «the OODA loop» – observe, orient, decide, act – som ble utviklet for jagerflypiloter, men som har dannet grunnlag for mange beslutningsprosesser. Hovedpoenget er at man skal ta beslutninger raskt og basert på situasjonen slik den er på beslutningstidspunktet, men at man skal gå gjennom denne prosessen raskt, hele tiden med en forståelse av at alle beslutninger er midlertidige og å betrakte som eksperimenter. Hensikten med dette er at man vinner en viss form for kontroll ved å være raskere enn omgivelsene til å beslutte slik. Som jagerflypilot vil du at omgivelsene skal reagere på dine beslutninger heller enn at du venter på at de skal beslutte noe.
Jeg er ikke sikker på at omgivelsene i denne situasjonen vil reagere på noe jeg eller de organisasjonene jeg har å gjøre med gjør, men jeg tror denne tilnærmingen – og at man stoler på prosessen – kanskje er den mest konkrete måten å nærme seg en vanskelig og gjentatt beslutningsprosess på.
Så herved delt – og jeg skal oppdatere dette etterhvert som jeg lærer mer…
Forrige torsdag skulle jeg forelese på IFI, men den forelesningen er utsatt og (naturligvis) flyttet til nettet. Jeg tenkte først jeg skulle gjøre den som en videokonferanse, men så fant jeg ut av jeg kunne jo lage en video studentene kunne se på forhånd, og så ta diskusjonen i et forum som tillater interaksjon begge veier. Det å lage video er endel arbeid, men den kan brukes i mange sammenhenger (noe som er grunnen til at jeg laget den på engelsk. Her er resultatet:
Til mine foreleserkolleger: Det faglige innholdet her er antakelig ikke så interessant for de fleste, men det er noen tips og erfaringer i de første to minuttene og de siste fem.
For andre, her er en innholdsfortegnelse med omtrentlige tider:
0:00 – 2:00 Intro, some details about recording the video etc.
2:00 – 27:30 Why technology evolution is important, and an overview of technology innovation/evolution processes
6:00 – 9:45 Standard engineering
9:45 – 12:50 Invention
12:50 – 15:50 Structural deepening
15:50 – 17:00 Emerging (general) technology
17:00 – 19:45 Substitution
19:45 – 25:00 Expansion, including dominant design
31:30 – 31:45 BREAK! (Stop the video and get some coffee…)
31:45 – 49:40 Disruption
31:45 – 38:05 Introduction and theory
38:05 – 44:00 Excavator example
44:00 – 46:00 Hairdresser example
47:00 – 47:35 Characteristics of disruptive innovations
47:35 – 49:40 Defensive strategies
49:40 – 53:00 Things take time – production and teaching…
53:00 – 54:30 Fun stuff
Dette er ikke første gangen jeg har laget videoer, men det er første gangen jeg har laget en såpass lang video selv, og med en fremtidig forelesning som hensikt. Noen refleksjoner:
Dette er en forelesning jeg har holdt mange ganger, så det tok meg ikke lang tid å lage innholdet – for det meste handlet det om å ta vekk ting. Normalt ville den første delen ha tatt 2-3 timer, den siste det samme (men ville inkludert et case i tillegg.) Presentasjonsformatet er mye strammere og jeg må utelate mye som ikke går direkte til budskapet (og jeg er glad i å fortelle historier). Det er en begrensning som jeg vil synes er vanskelig i fremtiden, hvis dette blir vanlig.
Jeg sier mye feil, glemmer å si ting, hopper over ting jeg ikke burde hoppet over. Det er irriterende å se i etterkant, men jeg gjør det i vanlige forelesninger også (det er bare at jeg ikke husker det etterpå.) Men dette er et opptak av en forelesning (riktignok ved kjøkkenbordet hjemme), ikke en dokumentar – skulle jeg laget noe mer profesjonelt, måtte jeg ha utviklet et storyboard og filmet alt som korte snutter, kanskje med lyden lagt på separat. Jeg ønsket å gjøre dette fort, og da kan man ikke henge seg opp i alle detaljer.
Når det er sagt – dette tar tid. Videoen er omtrent 55 minutter lang. Opptaket tok omtrent to timer (inkludert fikling og endel avbrytelser). Å redigere de første 30 minuttene tok to timer, resten (av den rene forelesningen) tok halvannen. Så ble jeg ambisiøs, begynte å ta vekk alt som var av kremting og pauser, flytte på rekkefølgen på noen punkter, legge på tekst og annet, inkludert alle klippene på slutten. Det tok antakelig omtrent fem timer til. På den annen side – jeg begynner å få Camtasia i fingrene, og dette er jo en læreprosess for meg også.
Å bruke en iPad til å tegne og styre presentasjonen var å overkomplisere ting litt for mye – jeg kunne like gjerne brukt tastaturet, eventuelt tegnet med en mus. Apples SideCar (forbindelse til iPad’en) er fortsatt litt for fersk software som tok endel oppmerksomhet og systemressurser.
Å ha datteren min som publikum var hyggelig og gjorde det hele mer levende, men det er begrenset hvor lenge hun orker det. Å tape et bilde av henne eller et annet familiemedlem til kameraet vil antakelig fungere i det lange løp.
Når du bruker en smarttelefon til å filme, sett den i flymodus så du ikke blir avbrutt. Det finnes visst apper der ute som lar deg koble iPhone som et kamera direkte, men jeg har ikke testet dem.
Lyden ble tatt opp av to mikrofoner – iPhone og en Røde trådløs mikrofon. Jeg syntes lyden ble “fetere” hvis jeg brukte begge lydsporene, så da gjorde jeg det, men dette gir større filer og noe mer kompleksitet når man redigerer i Camtasia (som også får litt synkroniseringsproblemer i blant og forskyver lydbildet.) To mikrofoner gir også «publikum» en sjanse til å være med.
En fin ting med video er at du kan fikse feil. Du kan ta vekk ting, legge tekst på skjermen for å rette på ting du sier feil (som årstallet på en Chrysler Airflow), og rette på foiler.Men dette tar tid, og man bør har et bevisst forhold til bytteforholdet kvalitet og tidsbruk – mistenker at grensenytten er sterkt fallende på et tidligere tidspunkt enn man selv tror.
Min eminente kollega Ragnvald Sannes påpekte i en telefonsamtale i morges at dette har konsekvenser for hvordan vi organiserer og belønner forelesning. Vi kommer til å bruke mye mer tid på å lage innhold og mye mindre tid på å stå og gjenta det. Det betyr at vi ikke lenger kan betale folk ut fra undervisningstimer – eller i det minste at vi redefinerer hva begrepet betyr.
Nok en video (den første finner du her). Denne gangen handler det om de tingene du må tenke på og planlegge for at overgangen skal bli så enkel som mulig for deg – og opplevelsen så god som mulig for studentene.
Fra teksten på Youtube:
Mange forelesere må nå flytte kursene sine over i en digital verden, og bekymrer seg for hvordan dette skal gå. Det å undervise over nett er annerledes enn i et klasserom, men ikke så annerledes at det er grunn til å få panikk: Det viktigste er fortsatt at man kan de tingene man underviser og bryr seg om hvorvidt de i den andre enden lærer seg det.
Noen ting er imidlertid annerledes, og her er fem tips som du bør tenke på når du skal flytte kurset ditt over til nett:
1. Snakke til en student, ikke mange. 2. Struktur, struktur, struktur: Å planlegge stegene i undervisningen blir mye viktigere enn i et klasserom. 3. Interaksjon er viktig, men må planlegges. 4. Ikke gjør dette alene første gange – ta med deg en kollega som bisitter og assistent. 5. Bruk opptaket som et verktøy til forbedring.
I disse Corona-tider er det mange som må gjøre videokonferanser og særlig videoforelesninger for første gang. Her er noen enkle tips om ting du må gjøre før du setter i gang, ikke noe teknisk men ting du må tenke på for at det skal bli nogenlunde brukbart. (Og ja, denne videoen er laget fort. Men budskapet er viktig.)
Her er en kort oppsummering:
1. Lyd er viktigere enn bilde – finn den beste mikrofonen og bli kvitt bakgrunnsstøy. 2. Se inn i kamera, ikke på bildet av deltakerne. 3. Ikke gjør opplagte bommerter med bakgrunn, lys, eller hva du har på deg. 4. Vær livlig og kommunikativ. Mediet konsumerer energi, og du må kompensere. 5. Lær deg verktøyet skikkelig.
Og her er en hyggelig nyhet som fortjener å spres godt utenfor BI: Ragnvald fikk i forrige uke BIs pris for innovasjon i pedagogikk!
Her er nominasjonsteksten, underskrevet av en haug av hans kolleger fra både faculty og administrasjon:
Awards of this kind tend to go to people who pursue one particular innovation (using a particular technology in the classroom, for instance) in a way that is easy to explain and visualise. Ragnvald Sannes has persistently done innovation in teaching and course development for his whole career at BI:
He was the first to use web technology in the classroom, in 1995, setting up course pages and interacting with students over email and FAQs, in the process inspiring other faculty to start their own initiatives.
He has created a model for process-based EMM courses, where the students form groups through an innovation market, getting coaching through real-world projects that deliver real business value. The main redesign for this was with the course Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon 14 years ago, and the course has since then been oversubscribed. Out of the student projects have come new companies, major reorganisations and technology innovations. The approach has been copied for other courses, such as Analytics for Strategic Management, with business results conservatively estimated to more than NOK 100m.
He has built up a collaborative relationship with a number of technology companies in Norway, resulting in many initiatives that benefit students, such as competitions, excursions to companies in Norway and abroad.
He has consistently experimented with and developed technologies for use in the classroom and in courses – for instance, he spearheaded the use of webinars as a supplement to and replacement for lectures in EMM courses, as a way of delivering content to students. This included getting and testing technology which has become the standard at BI, long before the organisation started doing this in any systematic manner.
He has developed a number of courses (and now a bachelor program) aiming at teaching students not only about technology, but helping them implement it in context. For instance, his course Den digitale endringsagenten have students implementing chatbots and RPA (robotic process automation) while in the course, not just making the course relevant to the students but making them eminently employable as well.
He has patiently and persistently been a faculty representative and expert on committees and projects associated with the use of technology in the classroom since he started at BI 25 years ago – the latest being the initiative with Skills Norway to develop flexible solutions for executive education within digital competencies.
The pedagogical innovation BI needs is not showy use of single technologies, but relentless evolution of teaching, content and technology over long periods of time. Ragnvald exemplifies how this should be done – hence, he deserves this award.
I en datadrevet bedrift tar ikke lenger ledere beslutninger om hva som skal gjøres – det gjør modellene. Så hva står igjen for lederen å beslutte? Ny kommentar på Digi.no. Også gjengitt i BI Business Review.
(Og jeg synes det er på tide at vi får uttrykket forvirringsmatrise inn i norsk språk.)
Som vanlig med lydfil. I denne lydfilen henviser jeg til to figurer og forsøker å beskrive dem – ta en titt på Digi eller se herunder hvis dette er uklart (og det er det…)
Liten artikkel i DN i dag, bygget på en artikkel i BI Business Review (kommer etterhvert), som igjen bygger på dette kapittelet i BIs jubileumsbok. (Og stor takk til Audun Farbrot for en formidabel innsats i forskningskommunikasjonens tjeneste i denne sammenheng.)
Og artikkelen? Vel, jeg vedlegger en PDF, lenken (betalingsmur) finner du nedenfor, og som så meget annet handler denne artikkelen om at man ikke kan innføre nye teknologier (i dette tilfelle dataanalyse) uten samtidig å endre organisasjonen (i dette tilfelle ledelsesrollen.) Dataanalyse og den datadrevne organisasjonen må forholde seg til et faktabasert verdensbilde, noe som krever evne til å sanse, forstå, handle, lære og forklare – kontinuerlig, og i stor skala.
Siden jeg av og til underviser i undervisningsteknikk (særlig case-undervisning) og har skrevet en bok om dette med Bill Schiano, blir jeg av og til spurt om hvordan man skal skrive et undervisningscase. Det følgende er en kjapp oppsummering av hva jeg mener er viktig (i hovedsak en oversettelse av denne bloggposten.)
Hva er hensikten med caset? For det første: Et case skrives i en spesifikk undervisningshensikt. (På Harvard Business School får man faktisk ikke skrive et nytt case uten at det er satt inn i en spesifikk undervisningssituasjon. Det holder ikke at man har en interessant bedrift som har gjort noe spennende – selv den mest spennende og nyskapende historie trenger å ha et pedagogisk poeng, en teori eller et dilemma å illustrere.
Standard disposisjon
Cases – særlig de som skrives på Harvard – følger en disposisjon som nok er en klisjé, men som er svært effektiv. Den ser omtrent slik ut:
0.5 side: Introduksjon: Casets hovedperson introduseres, vanligvis en leder eller mellomleder som lurer på hva han eller hun skal gjøre i et viktig spørsmål. Tanken er å fortelle studentene fra hvis perspektiv caset er skrevet, sette scenen, kanskje si noe om analysenivået – og det er det hele. Det at det er personlig skrevet, hjelper studentene å identifisere seg med personen og føle det litt som om de har den samme utfordringen selv.
1 – 1.5 sider: Beskrivelse av firmaet eller organisasjonen – ikke hele histoiren, men relevante detaljer. Man må forklare hva bedriften eller organisasjonen gjør, hvordan den tjener penger, hva den produserer, hvordan den har kommet til den situasjonen som beskrives. Bedrifter og organisasjoner er i stor grad formet av sin historie, så i alle fall jeg mener at man heller bør ha for mye enn for lite detaljer her.
1 – 1.5 sider: Bransje/omgivelsesbeskrivelse. Bedrifter og organisasjoner eksisterer innenfor en kontekst, og du må beskrive den. Beskrive bransjen, dens utvikling, og bedriftens plass innenfor den. Vær kortfattet, men presis, og legg gjerne inn mer detaljer enn strengt tatt nødvendig.
1 – 5 sider: Problem. Dette er casets tema – beskriv det utførlig og nøytralt, få med kompleksiteten i situasjonen. Et undervisningscase skal skrives slik at flere alternative løsninger er mulige, så man har noe å diskutere.
0.5 side: Avslutning, typisk at casets hovedperson(er) oppsummerer spørsmplet og lurer på hva de skal gjøre – ofte i form av en eller annen form for hendelse (et styremøte, for eksempel) der de skal legge frem en anbefaling til løsning.
De fleste case er et enkeltcase, men man kan ha B-case (som deles ut til studentene etter at man har diskutert det første caset) og til og med et C-case. Det er viktig at B og C cases er kortfattet, siden de skal leses i klasserommet. B-caset sier typisk noe om hva bedriften eller organisasjonen gjorde og introduserer kanskje et problem som oppsto på grunn av avgjørelsen. C-caset, hvis det er nødvendig, bør bringe en slags avslutning. Etter min erfaring er vanskelig å generere noe særlig diskusjon etter et C-case – studentene blir slitne. En fersk caseforfatter som skrive rom et firma med en lang historie kan nok bli fristet til å lage en lang rekke med korte case, men i praksis fungerer ofte dette dårlig – ikke minst fordi det gjør diskusjonen svært forutsigbar.
Det man ikke skal gjøre Jeg har sett en hel del nybegynnerfeil som kommer når man skal skrive et case for første gang. Her er noen av de tingene man bør unngå:
Ikke teori. Et godt case skal være en beskrivelse av en interessant situasjon, ofte en avgjørelse som må tas – og ikke noe annet. Det betyr at det skal ikke være teori og ikke diskusjon i selve caseteksten. Spar teori og diskusjon til en eventuell «teaching note» eller skriv en separat akademisk artikkel. Ikke bare gjør dette caset mer realistisk, det åpner også for at man kan bruke caset innenfor kurs og undervisningssituasjoner det ikke opprinnelig var ment for. Å holde teori utenfor kan være vanskelig hvis du bare er vant til å skrive akademiske artikler – men det er god praksis å legge frem «just the facts». (Hvilke fakta du velger å legge frem er naturligvis også en form for diskusjon og tolkning, men vi lar den ligge i denne omgang.)
Ingen helter, ingen skurker. Når jeg lærer studenter å analysere et case (og når jeg hjelper organisasjoner å forstå komplekse situasjoner) pleier jeg å si at for de fleste situasjoner innenfor ledelse og forretningsdrift et det god praksis å gå ut fra at folk ikke er dumme og ikke onde. Så – når du skriver et case, pass på at det har ingen helter og ingen skurker. Hvis et case hare en klar helt eller en klar skurk, er det et tegn på at du ikke har lagt inn nok detaljer. Skriv det så studentene kan se situasjonen fra flere sider.
Ingen vurderinger. Et vanlig problem er at man finner karakteristikker og vurderinger fra forfatteren i et case – særlig hvis caset er skrevet av en firma som skriver om seg selv. Et case (også et kundecase man bruker i reklame) er mest troverdig hvis det er skrevet i en nøytral og beskrivende tone. Ikke skriv at et firma er «ledende» – beskriv hva firmaet gjør og hvilke resultater de har oppnådd, og la leseren selv vurdere hvor ledende firmaet er eller hvor vellykket hovedpersonen er. For eksempel: «Nilsen var en dyktig leder, med ansvar for et stort og vellykket prosjekt.» Legg til opplysninger som forteller noe, og skriv. «29 år gammel ble Nilsen forfremmet til den yngste direktøren i firmaets historie, etter å ha utviklet og innført bransjens første maskinlæringsplattform.»
Ikke noe konsulentspråk. Vær svært forsiktig med motepreget språk og konsulentuttrykk. For eksempel: Er firmaet i ferd med å inngå en strategisk allianse eller samarbeider man bare med et annet firma i den hensikt å oppnå noe spesifikt? (Som en britisk venn av meg pleier å si: Jeg kjøper alle sokkene mine på Marks & Spencer – det betyr ikke at jeg har inngått en strategisk allianse med dem.) Unngå uttrykk som ikke er veldefinert, og vær presis i din språkbruk. Husk at et undervisningscase har lengst holdbarhet når det beskriver en situasjon som involverer mennesker og dilemmaer, ikke spesifikke situasjoner eller teknologier (som Fabritek-eksempelet nedenfor). Jeg bruker ofte eldre case om teknologi, og hvis studentene klager over at casene er gamle og datamaskiner er mye raskere nå, så ber jeg dem bare ta en penn og endre alle årstallene og oppdatere datamaskinenes ytelse – og se om noe annet endrer seg.
Dramatisk struktur Et virkelig velskrevet case har en dramatisk struktur – det er en begynnelse, en midtseksjon som bygger opp historien, og et virkelig interessant dilemma til slutt. De beste casene er som detektivhistorier, hvor du må grave deg langt ned i detaljene for å der du finner overraskende og ofte kontraintuitive konklusjoner. Et eksempel på en skikkelig «detektivhistorie» er Fabritek 1992, et gammelt (først publisert 1967, oppdatert 1992 av Jan Hammond) case om et kvalitetskontrollproblem i et mekanisk verksted. (Takk til Robert D. Austin, glimrende caseunderviser, for å ha gjort meg oppmerksom på dette caset og lært meg hvordan det skal undervises.) Fabritek er glimrende fordi det starter med en beskrivelse av bedriften (strategisk nivå), beskriver arbeidsprosessen og aktørene (organisasjonsnivå/forretningslogikknivå) og deretter problemet (operasjonelt nivå). En detaljert analyse av de operasjonelle detaljene leder til en noe overraskende konklusjon, som så kan diskuteres på organisasjons- eller prosessnivå, og deretter plasseres i en strategisk kontekst. Caset er glimrende fordi det tillater studentene å trekke linjer mellom disse nivåene, lærer dem at djevelen virkelig er i detaljene, og at du som leder bør ha en dyp, operasjonell forståelse for hvordan bedriften din faktisk gjør ting og faktisk tjener penger.
Et annet case som viser kvalitet og innovasjon er iPremier, skrevet av Robert D. Austin og Jeremy C. Short. Det er det første og eneste tegneseriecaset jeg kjenner til. Historien handler om et lite, nettbasert firma som selger gaveartikler, og hvis webside og systemer blir angrepet av hackere. Angrepet avslører store sikkerhetshull og manglende beredskapsrutiner, og tvinger ledere på mange nivåer og innen mange spesialiteter til å ta vanskelige beslutninger. Det grafiske formatet gjør figurene levende og bygger opp historien (selv om jeg tviler litt på om de ansatte i et slikt firma i gjennomsnitt er like vakre, veltrente go velkledde som tegnerne fremstiller dem.) Caset illustrerer nokså innfløkte tekniske problemer på en forståelig måte (også for ikke-tekniske studenter) og har et glimrende plot med et B- og et C-case. Jeg liker å bruke endel tekniske case i mine kurs fordi, vel, en av mine kjepphester er at det ikke er nok teknologi på handelshøyskoler, og et case som iPremier illustrerer med all ønskelig tydelighet hva som kan skje hvis ledere neglisjerer teknologi og betrakter det som noe de kan overlate til teknologer i et hjørne. Det grafiske formatet (det finnes filmbaserte case også) gir studentene en liten pause fra vanlig tekst – standard case-tekster kan bli litt ensformige i lengden.
Detaljer, detaljer, detaljer! Forskningscases – slike som publiseres i akademiske tidsskrifter – tenderer til å være skrevet for å passe i en spesifikk sammenheng, noe som betyr at bare opplysninger som er relevant for den sammenhengen blir tatt med – ofte nokså abstrahert. Et undervisningscase er det stikk motsatte: Det trenger masse opplysninger, gjerne tilgjengeliggjort som appendikser (grafer, bilder, tabeller, dokumenter, etc.) bakerst i caset, etter hovedteksten. En caseforfatter, når han eller hun besøker et firma eller en organisasjon for å lage et case, må legge merke til de små detaljene og legge dem inn, omtrent slik en god journalist gjør. I et av mine kurs lar jeg studentene skrive case som fagoppgave, og sier til dem at de skal skrive caset så detaljert at når du har lest det føles det litt som om du har jobbet der. For å få til det, må du få tak i nødvendige opplysninger. (Det kan av og til være nødvendig å maskere opplysninger for å kunne publisere dem, men hvordan man gjør det får jeg heller ta i en annen bloggpost.) Studentene klager av og til over at det er for mange detaljer i et typisk Harvard-case, og at ikke alle av dem er relevante (i hvert fall ikke i alle kurs). Men slik er det jo i den vanlige verden også – og det å finne ut hva som er relevant og hva du ikke skal legge vekt på er en egenskap det er svært viktig å oppøve hos prospektive ledere.
Lesing – og jobb. Jeg kjenner ikke til så mange gode bøker om hvordan man skal skrive et godt undervisningscase, kanskje med et unntak: Grandon Gill (bildet), professor ved University of South Florida og en glimrende caseforeleser har skrevet Informing with the case method, gratis nedlastbar i PDF, MOBI og EPUB format fra hans webside. Den har masse detaljer, tips og tricks, ikke bare om caseskriving, men også om caseundervisning og kursplanlegging. (Og, ahem, for de siste to er jeg vel nærmest forpliktet til å anbefale Bill Schianos og min bok Teaching with Cases: A Practical Guide.)
Sist men definitivt ikke minst: Ikke underestimer hvor mye jobb det er å skrive et skikkelig undervisningscase. Å få detaljene riktige, beskrive dramatis personae, og å utvikle en skikkelig historie er litt av en utfordring, forskjellig (i mange dimensjoner) fra å skrive en akademisk artikkel. På den annen side: Får du det til, har du et meget effektivt læringshjelpemiddel i mange år fremover.
Dette blogginnlegget begynte som notater under Jan Ketil Arnulfs foredrag 6. april, men gitt at Jan Ketil er en foredragsholder som tilfører teksten mye – og dessuten bruker live-skjermer i stedet for Powerpoint, så legger jeg like greit ut videoen. Interessant innhold (og i seg selv et eksempel på hvordan digitalisering endrer forskning) og en studie i avslappet og poengtert foredragsleveranse:
Da kan jeg jo også anbefale Jan Ketils bok En kultur kalt ledelse, mens jeg er i gang. Lesverdig!
Herved en invitasjon til noe som i alle fall for meg er noe nytt og spennende: Et ESP (Executive Short Program) kalt Nettverksledelse i praksis som første gang arrangeres på BI 15. mai og 12. juni.
Programmet baserer seg på kartlegging og ledelse av nettverk innen bedrifter – det er nemlig slik at bedrifter (og alle organisasjoner, for den saks skyld) ikke fungerer basert på organisasjonskart, men ved at mennesker snakker sammen. Et viktig element av å få organisasjoner til å fungere og endringer til å skje er å forstå hvordan informasjon flyter og beslutninger tas – og med moderne kartleggings- og analyseverktøy kan man få frem mye interessant.
Dette seminaret skjer i samarbeid med Jan Taug og Henrik Bentzen fra Join21, som hjelper organisasjoner og folk å mestre teknologi – ikke minst ved å forstå hvordan (og med hvem) man skal kommunisere for å få til digitalisering. Ragnvald Sannes og jeg skal også være med å undervise og diskutere. Jan og Henrik har lang leder- og analyseerfaring og Ragnvald og jeg ser frem til å jobbe med dem.
Her er en liten videofilm der jeg snakker litt om kurset og viser noen (svært enkle) eksempler på nettverksanalyse. En liten bemerkning før du ser den, bare for å understreke det forretningsmessige: I filmen snakker jeg om nettverk man ikke vet om, som f.eks. mellom røykere eller kvinner – men hvis man tenker mer forretningsmessig på det, kan det være viktig å kartlegge hvem som er informasjonskilder og -formidlere gjennom hverandre, hvem som danner ekspertnettverk, for eksempel. Flere ledere jeg har kjent, ser på epost-trafikken eller de interne kommentarfeltene for å finne ut hvem det er som ikke bare har peiling, men også har kommunikasjonsevne til å hjelpe andre:
Tanken er at vi skal ha en dag først der vi ser på interne nettverk som konsept og hvordan man kan bruke dem. Så blir det noen uker i midten der man samler data fra organisasjonene som deltar, og så en dag med analyse av disse nettverkene og diskusjon om hva den nye forståelsen betyr for ledelse og innovasjon.
Dette er ikke et kurs som i utgangspunktet er beregnet på enkeltpersoner – vi er på jakt etter selskaper som ønsker å delta med flere personer fra ledergruppen. Ta kontakt med Ragnvald, meg, Jan eller Henrik om du er interessert – eller bare meld deg på på kurssiden.
Liten 
.)
Herved en invitasjon til noe som i alle fall for meg er noe nytt og spennende: Et ESP (Executive Short Program) kalt 
Dette seminaret skjer i samarbeid med 
Tversover 