Tenk at en nordmann drar til USA, tjener masse penger på å utvikle høyteknologi, og bruker dem til å fremme forskning. Som så annonseres i Oslo som en moderne konkurrent til Nobel-prisen.
Dette hørte jeg på nyhetene i går, kjapt klemt inn mellom Kjell Inge Røkkes sertifikateskapader og lange fotballreportasjer. Reportasjen fra New York Times har 2016 ord, Reuters-meldingen 491, mens han fikk 384 ord i Aftenposten (og, det skal man jo si, 1592 ord i Dagens Næringsliv – skjønt det var mest om hvordan huset hans var innredet.)
Velkommen til kunnskapsnasjonen Norge. Jammen bra at han dro ut.

Jeg har skrevet et innspill til debatten om den nye åndsverksloven, som er oversendt Kulturkomiteen på Stortinget.
Musikkbransjen har i stor grad stått bak gjennomføringen av paragraf 53a, som gir beskyttelse til tekniske kopisperrer. Dette dokumentet, basert på mitt foredrag i oktober, konkluderer at

• Platesalget i Norge har sunket noe de siste årene, men det skyldes i hovedsak konkurranse fra andre underholdningsprodukter og -medier, ikke piratkopiering.
• Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som selger utenlandsk musikk inn i et marked med liten konkurranse. Bransjen er ikke i krise, verken nå eller i fremtiden, og trenger ikke særskilte beskyttelsestiltak.
• Kopisperrer og DRM-teknologi vil ikke hjelpe bransjen, bare utsette en nødvendig restrukturering for å gå over til ny teknologi.

• Overgangen til ny teknologi er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene. Dette dilemmaet er velkjent innen teknologi- og økonomisk forskning, under betegnelsen ”disruptive technology”. Dette har skjedd i mange bransjer tidligere, og er ikke noe å være bekymret for.
• Den nye teknologien vil føre til at nye firma kommer inn, at noen av de gamle firmaene klarer overgangen til det nye markedet, og at andre vil gå under.

Jeg har med hensikt skrevet dette i et ikke-teknologisk språk. Dokumentet ligger på http://www.espen.com/musikk.pdf, kan fritt distribueres, og jeg ville sette pris på kommentarer til «self» på espen.com – eller, naturligvis, her i bloggen.

Fikk nettopp en brosjyre fra Posten, med beskjed om at man flytter rundt på postkasser og utvider tidsfristene. Og det er jo utmerket.
Men det er en liten ting jeg aldri helt har forstått: Siden posten allikevel leverer ut post i min postkasse, hvorfor kan ikke det postbudet som leverer posten også ta med seg utgående brev?
Da jeg bodde i USA, satte vi bare utgående brev i dørsprekken, og postbudet tok dem med seg. Enkelt, billig, greit, særlig for enkeltmannsbedrifter, hjemmekontorer og funksjonshemmede. Øker postens omsetning og kundetilfredshet, praktisk talt uten økning i kostnader.
Men det er så mange ting jeg ikke forstår….

Erling Fossen har en glimrende kanonade mot teknologi-naive og bakstreverske politikere kalt Rødgrønn avmakt i Dagbladet idag. Virkelig noe som lysnet opp en formiddag preget av endeløse sensurbunker og begynnende selvangivelse.
Det er virkelig helt fantastisk hvor mye penger og tid vi bruker på å sørge for at intet endrer seg her i landet. Og hvilke gammeldagse og verdensfjerne ideologier som ligger bak.

Jeg har i løpet av det siste halvannet året hatt gleden av å holde et kurs kalt «Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling» for 13 mennesker fra Finnmark – folk fra næringsliv, offentlig forvaltning og halvstatlige utviklingsselskaper. Kurset har omhandlet hvordan man kan utvikle firmaer, og hvordan man kan bruke teknologi til å konkurrere.
I løpet av denne tiden har jeg lært meg å respektere en gruppe mennesker som forsøker å skape fremdrift og fremgang innenfor en landsdel med mange utfordringer – noen av dem skapt av natur og avstander, men også noen egenproduserte. Jeg har fått plassert en hel del steder på mitt noe mangelfulle mentale Norgeskart. Og jeg har rukket å gjøre meg endel refleksjoner rundt hva som holder Finnmark tilbake hva gjelder næringsutvikling – ting som i hvert fall ifølge min ubeskjedne mening må endres, om Finnmark skal kunne utvikle seg som en levedyktig region, uten bruk for statlige overføringer. Så her er min noe uærbødige liste med påstander man kanskje bør tenke over i en videre diskusjon om Finnmarks fremtid. Når jeg tenker meg om, er ikke listen så altfor dårlig når man skal tenke over enhver form for forretningsutvikling heller:
Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Bedrifter startes for å tjene penger. Hvis de tjener penger, blir det arbeidsplasser av det. Hvis de tjener gode penger, blir det solide, langvarige arbeidsplasser. Startes derimot bedriften for å skape arbeidsplasser, så vil man skaffe seg et fremtidig pengesluk med folk som sitter og tvinner tommeltotter i påvente av at prestisjetapet skal bli mindre enn utgiftene. I dette ligger også at de bedrifter man skaper ikke vokser fortere enn markedet tilsier – og at man har mer fokus på lønnsomhet enn vekst.
Å være strategisk er å være anderledes. Jeg pleier å fortelle mine studenter om Claude Shannon og hans tese om at et utsagns informasjonsinnhold er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for å motta det. Eller, med andre ord, at strategi er å ta valg, og å gjøre noe som ikke er det samme som alle andre. For Finnmarks vedkommende er dette et spørsmål å utnytte det unike ved Finnmark – ikke ved at man har naturressurser (det er ikke unikt, og krever dessuten kapital som gjør at profitten havner utenfor landsdelen). I stedet må man se på det som virkelig er unikt – det at man har spredt bosetning (som krever utvikling av samhandlingsteknologi), en posisjon mellom Russland og Europa (tenk deg Kirkenes som Nordkalottens Singapore), og en natur man ikke finner andre steder.
Misunnelse er lite lønnsomt. En av de tingene jeg virkelig må riste på hodet over, er hvordan politikere og folk generelt i Finnmark er villige til å torpedere nærmest ethvert initiativ som kan føre til at noen andre enn dem selv kan tjene penger eller på annen måte oppnå fremgang. En dypt institusjonalisert «Skit i Finnmark, leve Mehamn/Vadsø/Vardø/Karasjok/Hammerfest/velgdittegetsted»- holdning gjennomsyrer enhver diskusjon om tiltak. Jeg har sett i hvert fall fem forretningstiltak strande på endeløse diskusjoner (eller i hvert fall bekymring om at nå kommer det til å bli bråk) om hvor ting skal lokaliseres. Kautokeino og Karasjok har hver sin samiske videregående skole (med 3 elever per lærer). Hvert nes har et rådhus. Turismeplaner torpederes fordi bussen ikke stopper på den lokale kafeen. Finnmark trenger å redusere antall tettsteder og heller få noen få som er bærekraftige. Og bare så det er klart – dette er ingen tragedie, men en sunn og naturlig utvikling.
Når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt. I dagens teknologifiserte samfunn kan folk – i hvert fall kunnskapsarbeidere – jobbe hvor som helst i verden. Det betyr at det ikke lenger er arbeidsplasser som skaffer innbyggere – skal man oppnå vekst, må folk kunne ha et liv der man bor også. Det betyr gode skoler, barnehage, muligheten for å dyrke sine interesser og et samfunn som er tolerant overfor folk som er anderledes og samtidig interessant nok til å tiltrekke seg nye mennesker. Kunnskapsarbeidere lever av penger og må tjene dem, men de lever også av ros og ære, og må få anledning til å både få og nyte begge deler lokalt for å trives. Lokalisering av kunnskapsbedrifter skjer ikke på grunn av skattelette eller politisk velvilje. Man flytter dit det finnes kunnskap – med andre ord, kunnskapsbedrifter klynger seg sammen, de liker ikke å være alene.
Som en av studentene påpekte: Det ser ut til at Finnmark i større grad en andre steder har problemer med «kvinnelige» verdier og intellektualitet (eller rettere sagt at intellektualitet blir sett på som umandig og noe som man ikke bør befatte seg med). Fordi mange reiser ut for å utdanne seg og blir ute etter endt utdannelse blir man etterhvert hengende igjen med en befolkning som ønsker om å gå tilbake til en industriell fortid, i stedet for å ta jobben med å skape mange små ting som sammen kan ha fremtiden for seg.
På en eller annen måte har man fått for seg at næringsinitiativ er avhengig av godkjennelse av en lokalpolitiker eller fem. Politikere har imidlertid en annen agenda – ikke minst vil de gjerne tilbake til fremtiden, til en tid da politikere betydde noe.
Det er litt synd at man begynner å snakke om å starte opp igjen Syd-Varanger – jeg tror Kirkenes spesielt og Finnmark generelt trenger å gjøre små ting, rettet mot et globalt marked. Ikke store ting hvor markedsforståelse utover råvareprisutvikling ikke er relevant. Dette gjelder forsåvidt for resten av landet også, men behovet er mindre prekært der enn i Finnmark.
Det burde lysne, også uten midnattssol. Men da må kulturliv sees på som et sine qua non, utdannelse sees på som en maskulin dyd, og salg og markedsføring gjennomføres ut fra hva kunden, ikke en selv, vil ha.

Det er mye å si om den nye åndsverkloven – men det er ikke lett å finne ord om den monumentale teknologiske og markedsstrategiske inkompetanse som ligger bak et slikt forslag. Jeg har litt sans for Jills fremstilling av hvordan dette kommer til å slå ut. Olav Torvund hadde et innlegg i Aftenposten som forsåvidt oppsummerer noe lignende: Det er greit nok at man ikke tillater kopiering hvis man vet at det eksemplaret man kopierer er stjålet – det har i alle fall et visst juridisk og moralsk grunnlag – men når department og platebransje (hvor inkompetanse og særinteresser møtes) sammen skal forsøke å finne ut hva som er «relevant teknologi» sklir det hele ut i tåpeligheter. Som Håkon Styri sier: En MP3-spiller er ikke relevant, men en CD-spiller er det. Hva da med en MP3-CD-spiller?
Det er alltid slik at først kommer teknologien, så kommer bruken av den, deretter kommer reguleringen. Det er faktisk derfor vi har en relativt informert debatt her i Norge – den kom aldri igang i EU, men siden vi ligger etpar år etter, kan vi ha en reell diskusjon (selv om vi altså må stå med lua i hånden og innføre EU-direktivet åkke som). Uansett, av og til klarer noen å få inn reguleringen før bruken tar av, og dette er som regel ikke en god ting. I dette tilfellet er det nærmest latterlig.
Vi får en lov som ikke kan håndheves. Tenk deg en politimann – som allerede er ute og vurderer om loven skal brukes eller ikke siden fartsbøtene er blitt så høye – som nå i hvert fall i teorien skal sjekke at du ikke har ulovlig materiale i din BMW med iPod? Det vil i alle fall lære ungdommen at lover er relative og formet av særinteresser, noe ingen politikere eller jurister ser ut til å bekymre seg over.
Det morsomste er jo når Sæmund Fiskvik i en radiodebatt sist fredag sier at dette ikke kommer til å ha så mye å si, siden kopibeskyttelse «nærmest er forhistorie» nå (antakelig fordi hans medlemmer har sett at markedet ikke vil ha det.) Hvis så er tilfelle – hvorfor skal vi da ha en lov som beskytter denne teknologien?
Jeg står ved min konklusjon – uansett teknologi, det er tåpelig å innføre lover som ikke kan håndheves og hvor folk kan bli lovbrytere uten egentlig å mene det. Når loven i tillegg er innført for å hjelpe en bransje som er så teknologistrategisk inkompetent at de heller kriminaliserer kundene sine enn å bruke teknologien til å gjøre sine tilbud bedre, begynner det hele å få et tilsnitt av absurditet.
Det har aldri vært god strategi å gå til krig mot kundene sine. Det eneste plateselskapene oppnår med dette er å sikre at deres merkenavn – som i hvert fall for noen av dem, som Sony og Virgin, har hatt en vis merkevarekapitalverdi – skades slik at kundene vil gjøre alt for ikke å kjøpe fra den tradisjonelle bransjen.
Jeg venter fremdeles på at et selskap skal bryte ut og markere seg som det «sperrefrie» selskapet: Sony/BMG har allerede sagt, nokså diskret, at de vil slutte med kopisperrer, tydeligvis fordi Sony er i ferd med å tape teknologimarkedet. Artistene vil ikke ha kopisperrer. Kundene vil ikke ha det. Teknologiprodusentene vil ikke ha det. Men i platebransjen hersker museumsvoktere og maktmennesker.
Og i mellomtiden fortsetter Apple – som ikke er plaget av en gammel forretningsmodell som skal beskyttes – å ta markedsandeler. Med proprietær teknologi, og med hjelp av Rød Ungdom, som tydeligvis tror at Valgjerd Svarstad Haugland har noe med saken å gjøre.
Absurd.

Glimrende analyse av forskjellen mellom USA og Europa av Tony Judt i The New York Review of Books. (Via Crooked Timber). Europa er ikke så ossifisert som amerikanerne vil ha det til, USA er verre enn amerikanerne tror, og Europa må forstå et og annet når det gjelder integrering av innvandrere. Tenk om debattene hadde gått på dette nivået. Anbefales.

Snopes.com, som skriver om urbane legender, har en artig sak om et spesielt veivalg hvis man ber om veiforslag fra Haugesund til Trondheim i MSNs karttjeneste.

Via Erik Newth kommer en link til noe som høres ut som årets tåpeligste synseartikkel (selv om vi ikke er kommet lenger enn halvveis i januar).
Nå skal man vel ikke ta Store Norske så alvorlig, men allikevel: Siden Nobel-direktøren her starter med å si at (nesten) ingen sier de er fra Oslo, la meg få opplyse at jeg alltid har sagt jeg er fra Oslo når jeg er i utlandet, selv om jeg har bodd i alle Vestlandsfylkene, Bærum, Lier, to byer i Sverige og Boston. Og mens vi er igang med «vi kommer alle fra distriktene», la meg få opplyse om at begge mine foreldre og tre av mine besteforeldre var fra Oslo også.
Oslo er en koselig liten Tigerstad, verdens største landsby i verdens rikeste tredje-verden-land, med en hel del utmerkede egenskaper, som skog, fjord, engelsktalende befolkning og gode kommunikasjoner. At byen er svindyr, anti-intellektuell, usikker på seg selv (se høyhus-debatten) og uvillig til å håndtere eller engang snakke om sine geografisk baserte sosiale ulikheter hører også med. Men det er den ikke alene om.
Ellers har Erik rett i at dette er et eksempel på at papirleksikon nok kan ha filtre, men ingen muligheter til å rette opp blemmer når de er laget. For ikke å snakke om at man ikke har muligheten til å utvide bruken av innlegget, for eksempel ved å linke til det som illustrasjon på provinsialitet eller manglende realitetsforankring

Mens dødstallene stiger i Sør-Øst Asia og behovet for nødhjelp er prekært, forbereder vi nordmenn oss på å bruke over 100 millioner kroner på å lyse opp nattehimmelen en times tid på fredag kveld.
Hva om vi i stedet sendte de pengene til ofrene for flodbølgene? (eller, for den saks skyld, sendte opp fyrverkeri men brukte like mye penger på nødhjelp?)
Tenk om det ble en stille og nokså beskjeden nyttårsfeiring i år – i hvert fall i pyroteknisk forstand? Vi unngår den sedvanlige 50% økningen i boligbranner, slipper vettskremte hunder, brannsår og bortsprengte fingre og øyne.
Og får 100 millioner til nødhjelp.
Her er kontonumrene:
Norges Røde Kors: 10 (nett-/telegiro 8200 06 08331) eller ring 820 43000 (kr. 100,-)
Kirkens Nødhjelp: 100 (tele/nett konto 1602 40 26535) eller ring 820 43033 (kr 100,-)
Leger uten Grenser: 101 (tele-/nettbank 5010.05.53500)

Norge var engang en av verdens største eksportører av is – og mye ble solgt til London. Isbransjen var avansert for sin tid – som synes av bildet, der isblokker sklir ned en «jernbane» et eller annet sted i Norge. Man hadde merkenavn (Wenham Ice, som reklamerte med at man kunne lese avisen gjennom en én fot tykk isblokk), man drev markedsføring (gjett hvem som fant opp å ha is i drinken) og man mangedoblet sin produktivitet for å møte konkurransen fra kunstig produsert is og andre former for avkjøling. Bransjen forsvant fort etter første verdenskrig, men selv etter annen verdenskrig kunne man visstnok fremdeles kjøpe isblokker i Oslo.

Og hvorfor nevne isbransjen her? Den er et godt eksempel på hva som skjer når en ny teknologi kommer – og hvordan bransjer i stedet for å satse på ny teknologi (for eksempel ved å investere i is-fabrikker) i stedet fortsetter å utvikle sin egen teknologi – for eksempel fant man på å rifle overflaten på isblokkene, noe som gjorde at de smeltet saktere. Og man klarte etterhvert å lagre isblokker i tre år. Men det hjalp ikke – kunstig is vant frem, bare for å bli konkurrert ut av store fryselagre, som igjen ble konkurrert ut av individuelle frysebokser.

Mer om dette i finner du i James Utterbacks briljante Mastering
the Dynamics of Innovation, en bok som burde være pensum for enhver næringspolitiker, til tross for at den kom ut så tidlig som 1994 og ikke inneholder et ord om Internett….

Det er lett å tro at Shanghai (og dermed resten av Kina, skjønt man skal visstnok ikke lenger enn ca. 100 km unna Shanghai før man er tilbake i en jordbruksøkonomi) er som resten av verden, men når jeg leser Shanghai Daily ser jeg noe annet.
Her står det nemlig at a) Donghua University har tenkt å nekte (undergraduate) studenter å søke studielån hvis de eier en mobiltelefon (eller andre ekstravaganser som en MP3-spiller), og b) at tildeling av studielån og -stipend i Kina blir avgjort ikke bare ved evaluering fra studentens lærer, men også fra hans eller hennes medstudenter.
Janteloven satt i system, med andre ord. Pussig at vi ikke har dette i Norge allerede….

Jeg hørte engang en historie om et offentlig kontor, og en person som skulle dit og hente et skjema. Etter å ha stått i kø lenge og vel, kom han frem til skranken – og fikk skjemaet. Da han spurte hvorfor skjemaene ikke bare lå fremme slik at han kunne ta et, fikk han til svar at «det gjorde vi før, men det var stadig vekk folk som kom og forsynte seg av dem…..»
Det er et faktum at offentlige myndigheter samler inn masse informasjon om gamle Norge og dets innbyggere, og siden selger denne informasjonen tilbake til innbyggerne under dekke av å finansiere tilbudet. Oslo Plan- og Bygningsetat, for eksempel, er et slikt eksempel – der må du bestille kartutskrifter (eller møte opp personlig). Registrene i Brønnøysund krever penger for regnskapsutskrifter og lignende – ting som i det ellers nokså avgiftsglade USA ligger fritt tilgjengelig på Internett. Det ironiske er selvfølgelig at hadde de lagt dette gratis ut på Internett, hadde behovet for en manuell utleveringstjeneste blitt mye mindre – og dermed får offentlige kontorer plutselig en økonomisk interesse i ikke å ta i bruk teknologi.
Derfor er det gledelig å melde at Sør-Varanger Kommune, som jeg tidligere har omtalt som en foregangskommune innen bruk av IT, har lagt ut en avansert karttjeneste til gratis avbenyttelse for hvem som måtte ha behov for kartinformasjon (eller annen informasjon) fra kommunens rikholdige samlinger.
Dette verktøyet er interessant fordi det bruker forskjellige karttyper ut fra hvilken oppløsning man velger. Man starter med et topografisk oversiktskart, og etterhvert som man zoomer inn får man plankart og til og med flyfotografier. Rett og slett glimrende. Gunnar Kollstrøm fra Sør-Varanger kommune forteller meg også at når tilgrensende kommuner får samme verktøy, vil man få sømløs overgang, slik at man kan flytte seg over kommunegrenser uten å måtte gå omveien om neste kommunes hjemmeside. Virkelig noe som moderniseringsminister Morten Meyer burde fremheve!

Aftenpostens reportasje om at Norge taper 170.000 per innvandrer gjør meg deprimert – ikke så mye på grunn av resultatet av undersøkelsen, som sikkert er riktig, men for hvordan dette vil bli utnyttet i debatten om innvandrere.
Innvandring til Norge er et komplisert spørsmål. Man må jo spørre seg om vi i det hele tatt skal ha som mål å tjene på den. Når man tar imot kvoteflyktninger eller folk som er syke, gjør man det ikke for å tjene penger. Man kan jo også spørre seg hvorfor det er slik at man ikke tjener penger på innvandrerne – og årsaken i Norge (i hvert fall for en stor del av dem) ligger jo i at vi ikke gir dem muligheten til å gjøre det. Her er det nok en gang til stor del snakk om fordommer, samt at vi har stelt oss slik at vi gjennom vår restriktive innvandringspolitikk holder ute nettopp dem som vi ville tjent penger på.
Så spørs det jo hvordan man beregner inntjening. Inntjening kan komme i form av ikke-monetære bidrag: Innvandrerne beriker kulturliv og bymiljø, gir oss alternativer til kjøttkaker og saus, og gir oss nødvendig trening i å forholde oss til folk som ikke er helt som oss, annet enn på Syden-ferie.
Inntjening kan også komme over tid. Da Folkemuseet hadde en utstilling om de tidlige (stort sett pakistanske) innvandrerne i Norge, ble det vist en videofilm om en pakistansk kjøpmann som drev en liten kolonialsjappe i Oslo. Han jobbet og jobbet og tjente ikke stort, så det er vel et spørsmål om Norge som nasjon tjente noe særlig på ham (men vi tapte helt sikkert ikke heller). Han mål med jobbingen var imidlertid å få sine barn opp og frem gjennom utdannelse – og hans tre barn (en var med i filmen) var henholdsvis lege, sivilingeniør og siviløkonom. Dem tjener vi fett på. Det tok bare noen år før regnskapet balanserte.

I et uhyre velformulert innlegg i Dagbladet sier Øystein Schjetne Farvel til Norge – han flytter ut av landet siden hans høyt utdannede kjæreste ikke får lov til å komme hit. Han bruker seg selv som eksempel på at Norge taper på å være avvisende overfor kompetente innvandrere, og sier at «land uten evne til å skape et multietnisk næringsklima vil bli morgendagens tapere».
Og han har så rett, så rett. Norges evne til å filtrere ut de mest attraktive innvandrerne, til og med de som er av norsk avstamning, er et utslag av populistisk kortsiktighet. Man tjener nok moralske poeng på å forsvare innvandrere, men får ikke stemmer fra folkedypet. Vår redsel for kompetente utlendinger er kanskje det enkeltutslaget av norske likhetsidealer som gjør størst skade, både økonomisk og moralsk. Og politikken er selvforsterkende – hvis bare hjelpetrengende innvandrere slippes inn, og ikke integreres, får vi en situasjon hvor innvandringsmotstanden stiger fordi vi får for få eksempler på innvandrere som har ressurser over gjennomsnittet.
Schjetne drar til sin kjæreste, og han er ikke alene. Jeg har hatt endel studenter som tar avanserte programmer i Norge, for deretter å få vanskeligheter med å få arbeid lokalt siden de har en annen hudfarge enn den norske kommunebleke. De fleste blir, men deres kunnskaper utnyttes ikke i den grad de burde. Noen drar – og i motsetning til Schjetne skriver de ikke om det i avisen.
Jeg kan bare ønske ham lykke til, og beklage at vi ikke vet vårt eget beste her oppe i Festung Norwegen.

Martin Ystenes er er fargerik NTNU-professor som har en lei tendens til å påpeke svakheter i norske avisers evne til kritisk lesning av forskningsrapporter. Nå tror ikke jeg avisjournalister flest leser forskningsrapporter, men tekstmeldinger om notiser om artikler om sammendrag av populærutgaven av forskningsrapporter. Denne gangen gjaldt det vaksine og autisme, neste gang kraftledninger og kreft, og sikkert også mobiltelefoner og alskens problemer. Tenk om vi kunne hatt noen journalister som skrev oppslag etter å ha snakket med Martin Ystenes….

Aftenposten skriver om at vi nordmenn sliter med økonomiske ord og uttrykk som hyppig forekommer i avisene. Jeg syntes imidlertid ikke det var så ille – det er jo utmerket at så mange som 70-80% kan forklare «fusjon», «egenkapital», «avkastning», «refinansiering» og «driftsresultat». At bare 61% kan forklare «inflasjon» kan synes lavt, men uttrykket brukes mye utenom økonomi – det har gått inflasjon i å bruke ordet inflasjon, for å si det slik – så at folk ikke forklarer det som «prisstigning» er kanskje ikke så merkelig. At bare 46% kan forklare «kapitalutvidelse» tror jeg skyldes at har vi relativt få direkte investorer i det norske aksjemarkedet, så folk flest har rett og slett ikke har bruk for dette ordet, hverken som investor eller ansatt. At folk har trøbbel med «IP-telefoni» (som Aftenposten atpåtil skriver «Ip-telefoni»….) og «UMTS» er heller ikke rart – folk vil ha telefon, og hva slags teknologi som ligger under gir de med rette blaffen i.
At bare 28% kan definere synergi (som her er smalt definert som «gevinst ved sammenslåing av to selskaper») sier ingenting – synergi er et «weasel word» som brukes mye og sier lite – jeg har sett det definert som «troen på at 1 + 1 = 3». Og fusjonssynergier er mye snakket om men eksisterer sjelden i praksis….

I dag representerte jeg Aksjon Stoppblokk i et møte i Byutviklingskomiteens arbeidsgruppe for behandling av høyhusmeldingen. Håkon Wium Lie, initiativtaker til Aksjon Stoppblokk, ba meg delta og stilte meg fritt om hva jeg ville si, så her er hva jeg sa (eller rettere sagt, det jeg ønsket å si):
Aksjon Stoppblokk er en grasrotkampanje mot høyhus, som i løpet av svært kort tid samlet over 800 underskrifter over Internett mot høyhus på Vestbanen spesielt og høyhus i Oslo generelt.
Det er mange grunner til at Aksjon Stoppblokk er imot høyhus, her er noen:

• Først og fremst er vi imot høyhus fordi de er stygge – det mener i alle fall folk flest, og hva folk mener er faktisk meget viktig i denne saken. Høyhus åpner seg ikke mot gaten, men lukker storbedrifter inne i glass og betong. De brutaliserer bybildet. De bryter ofte med tradisjonell byggestil og er vanskelige/umulige å innpasse på en estetisk forsvarlig måte. Det er forsåvidt ingenting i veien med modernitet og kreativitet, men det betyr ikke at byggene trenger å være høye – og høyhus er, som mange av våre underskrivere har sagt, ikke moderne.
• Høyhus dominerer for mye – de krever for brede gater i forhold til hva Oslo har. De skaper ikke landemerker, men drukner i stedet de vi allerede har. Jeg har bodd og arbeidet i Boston, en by på omtrent samme alder som Oslo, i seks år. I den byen angrer man på hva man satte igang, for selv med bredere gater enn Oslo har, har høyhusene ødelagt mye. Akkurat som Oslo, begikk Boston to høyhustabber før man tok til vettet og kraftig regulerte plassering, utforming og behovsprøving. Og Oslo ligger på 60 grader nord og har lav sol, høyhus vil dominere enda mer her for skyggene blir lange.
• Det er ikke behov for høyhus til kontorer eller til boliger. Oslo har nok kontorer, og den teknologiske utviklingen gjør at behovet for store, sentraliserte kontorbygg heller blir mindre enn større. Hovedkvarter av stor størrelse er bare noe som trengs av store multinasjonale selskaper, og de av dem vi har i Norge har kontorer allerede. Det er ikke noe behov for høyhus til boliger, for de egner seg ikke til det. Høyblokker i Oslo blir enten luksusboliger som ødelegger utsikt og miljø for andre eller sosial boligbygging som overbelaster områder. Jeg vokste opp på Vestli, hadde venner som bodde på Ammerud og Romsås, og de husene har ikke vært vellykkede sosiale eksperimenter. Antall boliger og kontorer kan økes med tradisjonell fortetning, ved utnyttelse av havneområder, med å pusse opp og rehabilitere eksisterende bygg, ved å gjøre industriområder som Økern/Bjerke og nedre deler av Groruddalen til koselige bo-områder. New York bygger høyhus fordi de må. Vi må ikke.
• Høyhus er lite fleksible over byggets levetid, og de er vanskelige å bygge fleksible. De er ofte basert på en altfor helhetlig og endelig oppfatning av hvordan bygget skal brukes. Men bruk endrer seg over tid. Som eksempel kan brukes Lloyd’s hovedkvarter i London, et punkthus med dristig design som var bygget for organisasjonen slik den var på et visst tidspunkt. Såsnart bygget sto ferdig gikk Lloyds på en smell, måtte si opp mange mennesker, og bygget i all sin elegante og ensrettede design var ble en skamplett for organisasjonen. Men vi trenger ikke å gå lenger enn til Telenors hovedkvarter på Fornebu for å finne et bygg som ble bygget for en organisasjon som siden endret seg, og hvor store deler nå er leid ut til andre.

Jeg kan ikke fri meg fra en snikende mistanke om at de som argumenterer for høyhus er en gruppe som gjerne vil ha høyhus fordi de liker høyhus. Enkelte av argumentene for høyhus er arkitekturelitistisk svada – hva betyr det egentlig at de forbedrer byens «form og lesbarhet»? Arkitekturfaglig er det faktisk mange retninger som er imot høyhus, representert ved forfattere som Christopher Alexander og Stewart Brand. Dette er folk som studerer hus over et 50-årsperspektiv, det tidsperspektivet vi er nødt til å ha når vi skal ta disse avgjørelsene.
Det har fremkommet argumenter som at vi må bygge store og dristige bygninger for å vise hva norske arkitekter kan bygge, men dette er tull. Verdens høyeste byggverk, Troll-plattformen, er norsk, så lei et helikopter og fly ut til den hvis du vil bevise at norske arkitekter og ingeniører kan bygge stort. Hvis norske arkitekter vil bygge høyhus, så finnes det et marked for dem i i Shanghai. Konkurrér der og i andre internasjonale sammenhenger, det gjør Snøhetta, og de klarer seg utmerket.
Høyhus ødelegger Oslos småbypreg – og Oslo er i internasjonal sammenheng en småby, uansett ambisjoner om noe annet. Høyhus er umoderne, og å kreve at Oslo skal ha høyhus for å øke sin modernitet er et uttrykk for provinsiell usikkerhet. Oslo by bør ha selvtillit nok til å holde på sitt særpreg, og ikke la seg påvirke av irreversible arkitektoniske moteblaff.
Spørsmål fra komiteen:
Hva er din bakgrunn eller profesjon i denne sammenhengen?
Svar: Jeg foreleser innen teknologi og strategi på BI, men representerer i denne sammenhengen Aksjon Stoppblokk – og der er det alle mulige slags mennesker. Men jeg har lest endel bøker om arkitektur og systemutvikling og skrevet om sammenhengen mellom dem.
Har du synspunkter på om et absolutt tak på 12 etasjer var noe man burde gå for?
Svar: Det er ingen mangel på bygninger som virker brutaliserende selv om de «bare» er på 12 etasjer eller mindre. Men regler må gjerne settes kategorisk for å overholdes, så jeg synes at man kunne sette et absolutt tak og samtidig holde muligheten åpen for å nekte bygninger som virker brutaliserende selv om de holder seg innenfor denne rammen.
Er du av prinsipp imot høyhus?
Svar: Nei – men jeg er av prinsipp imot høyhus i Oslo. Hva gjelder de som har engasjert seg i Aksjon Stoppblokk, er det nok mulig at mange der er mer kategoriske enn jeg er.
Merknader:
Jeg henviste til to bøker om «evolusjonær» arkitektur, som begge taler mot monolittiske visjoner og skrivebordsarkitektur og inneholder mye bra stoff om «menneskelig» by- og bygningsutforming:

• Alexander, C., S. Ishikawa, et al. (1977). A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction. New York, Oxford University Press. Denne boken gjennomgår arkitekturprinsipper – mønstre – for alle aspekter av arkitektur fra byplanlegging til interiørutforming, med hovedvekt på ting som fungerer, både alene og sammen med hverandre.
• Brand, S. (1995). How Buildings Learn: What happens after they’re built. New York, Penguin Books. Denne boken studerer bygninger over tid, og viser at bygninger som er vellykket mange år etter at de ble bygget er preget av fleksibilitet og menneskelighet. Mange gode eksempler på gode og dårlige bygninger – og en vaksinasjon mot skrivebordsarkitektur.

Overskriften til dette innlegget er sitat fra Sissel W. Lie, en av underskriverne på Aksjon Stoppblokk.
Andre brev med gode argumenter mot høyhus finnes her, her, her, og her.

Morsom artikkel i Dagbladet, basert på en ny bok kalt «Broken English Spoken Perfectly» av Stewart Clark, om nordmenns evne til å rote til engelsken, med setninger som «I tried to screw the ball in the goal» og lignende. Den etterfølgende debatten inneholder også en mengde gullkorn.
Min personlige favoritt er også med – den gangen Odd Grythe, i de glade dager da valget stod mellom NRK og Sverige, var programleder på lørdagskvelden. Han hadde fått inn Barbie Benton, pin-up i Playboy og one-hit wonder syngedame, som kom noe forsinket på grunn av snøvær. Hun bablet i vei om «the snow storm» hun hadde kjørt gjennom (fra Göteborg eller noe slikt) og hvor farlig det hadde vært fordi det var så glatt, hvorpå Odd Grythe slo til med «But…did you have pigs in your decks?» Barbie så litt forvirret ut, og svarte «Pardon me, I don’t know that expression», halve Norge krøllet seg på gulvet i latterkrampe, og publikum i salen begynte å rope «Tyres! Tyres!»…..
Jeg mener også å ha hørt at NRKs tekstere en gang klarte å oversette «sunny day in the dessert» med «søndagdesserten», men det er mulig det er fantasi. Men de har stadig problemer med inder/indianer og «eventually» (som betyr «etterhvert», ikke «eventuelt»).
Ellers er dårlig engelsk greit nok – bortsett fra når man snakker med engelskmenn, som tenderer til å ha meget presis språksans og en tro på at bare de selv får sagt det skikkelig, kan det ikke være tvil om at motparten forstår det. Jeg husker en episode for noen år siden, da det ble (nokså humoristisk) vedtatt på et stort møte i et firma jeg jobbet for at det offisielle arbeidsspråket skulle være «broken English.» Vår engelske direktør ble noe urolig – han var ikke sikker på om han greide å snakke slik….

…kan spare deg for et år i laboratoriet, lærte jeg da jeg holdt på med min forskerutdannelse. Haken er naturligvis at man finner ut at noen har gjort ens prospektive forskningsarbeid allerede.
Når det gjelder T-banetunneler, ser det imidlertid ut til at etpar timer i arkivet hadde vært på sin plass. Aftenposten fant i alle fall noen gamle rapporter som varslet om rasfare for den tunnelen som raste sammen ved Hasle i Oslo.
Jeg har tilbrakt mye tid blant gamle dokumenter, men finner at mer og mer av min research blir gjort kjapt og greit med Google eller med ulike biblioteksdatabaser. Er det slik at vi faktisk mister kunnskapen om hvordan å lete i gamle arkiver – for ikke å snakke om kunnskapen om hvordan vi skal arkivere?