Aftenposten skriver om at vi nordmenn sliter med økonomiske ord og uttrykk som hyppig forekommer i avisene. Jeg syntes imidlertid ikke det var så ille – det er jo utmerket at så mange som 70-80% kan forklare «fusjon», «egenkapital», «avkastning», «refinansiering» og «driftsresultat». At bare 61% kan forklare «inflasjon» kan synes lavt, men uttrykket brukes mye utenom økonomi – det har gått inflasjon i å bruke ordet inflasjon, for å si det slik – så at folk ikke forklarer det som «prisstigning» er kanskje ikke så merkelig. At bare 46% kan forklare «kapitalutvidelse» tror jeg skyldes at har vi relativt få direkte investorer i det norske aksjemarkedet, så folk flest har rett og slett ikke har bruk for dette ordet, hverken som investor eller ansatt. At folk har trøbbel med «IP-telefoni» (som Aftenposten atpåtil skriver «Ip-telefoni»….) og «UMTS» er heller ikke rart – folk vil ha telefon, og hva slags teknologi som ligger under gir de med rette blaffen i.
At bare 28% kan definere synergi (som her er smalt definert som «gevinst ved sammenslåing av to selskaper») sier ingenting – synergi er et «weasel word» som brukes mye og sier lite – jeg har sett det definert som «troen på at 1 + 1 = 3». Og fusjonssynergier er mye snakket om men eksisterer sjelden i praksis….

I dag representerte jeg Aksjon Stoppblokk i et møte i Byutviklingskomiteens arbeidsgruppe for behandling av høyhusmeldingen. Håkon Wium Lie, initiativtaker til Aksjon Stoppblokk, ba meg delta og stilte meg fritt om hva jeg ville si, så her er hva jeg sa (eller rettere sagt, det jeg ønsket å si):
Aksjon Stoppblokk er en grasrotkampanje mot høyhus, som i løpet av svært kort tid samlet over 800 underskrifter over Internett mot høyhus på Vestbanen spesielt og høyhus i Oslo generelt.
Det er mange grunner til at Aksjon Stoppblokk er imot høyhus, her er noen:

• Først og fremst er vi imot høyhus fordi de er stygge – det mener i alle fall folk flest, og hva folk mener er faktisk meget viktig i denne saken. Høyhus åpner seg ikke mot gaten, men lukker storbedrifter inne i glass og betong. De brutaliserer bybildet. De bryter ofte med tradisjonell byggestil og er vanskelige/umulige å innpasse på en estetisk forsvarlig måte. Det er forsåvidt ingenting i veien med modernitet og kreativitet, men det betyr ikke at byggene trenger å være høye – og høyhus er, som mange av våre underskrivere har sagt, ikke moderne.
• Høyhus dominerer for mye – de krever for brede gater i forhold til hva Oslo har. De skaper ikke landemerker, men drukner i stedet de vi allerede har. Jeg har bodd og arbeidet i Boston, en by på omtrent samme alder som Oslo, i seks år. I den byen angrer man på hva man satte igang, for selv med bredere gater enn Oslo har, har høyhusene ødelagt mye. Akkurat som Oslo, begikk Boston to høyhustabber før man tok til vettet og kraftig regulerte plassering, utforming og behovsprøving. Og Oslo ligger på 60 grader nord og har lav sol, høyhus vil dominere enda mer her for skyggene blir lange.
• Det er ikke behov for høyhus til kontorer eller til boliger. Oslo har nok kontorer, og den teknologiske utviklingen gjør at behovet for store, sentraliserte kontorbygg heller blir mindre enn større. Hovedkvarter av stor størrelse er bare noe som trengs av store multinasjonale selskaper, og de av dem vi har i Norge har kontorer allerede. Det er ikke noe behov for høyhus til boliger, for de egner seg ikke til det. Høyblokker i Oslo blir enten luksusboliger som ødelegger utsikt og miljø for andre eller sosial boligbygging som overbelaster områder. Jeg vokste opp på Vestli, hadde venner som bodde på Ammerud og Romsås, og de husene har ikke vært vellykkede sosiale eksperimenter. Antall boliger og kontorer kan økes med tradisjonell fortetning, ved utnyttelse av havneområder, med å pusse opp og rehabilitere eksisterende bygg, ved å gjøre industriområder som Økern/Bjerke og nedre deler av Groruddalen til koselige bo-områder. New York bygger høyhus fordi de må. Vi må ikke.
• Høyhus er lite fleksible over byggets levetid, og de er vanskelige å bygge fleksible. De er ofte basert på en altfor helhetlig og endelig oppfatning av hvordan bygget skal brukes. Men bruk endrer seg over tid. Som eksempel kan brukes Lloyd’s hovedkvarter i London, et punkthus med dristig design som var bygget for organisasjonen slik den var på et visst tidspunkt. Såsnart bygget sto ferdig gikk Lloyds på en smell, måtte si opp mange mennesker, og bygget i all sin elegante og ensrettede design var ble en skamplett for organisasjonen. Men vi trenger ikke å gå lenger enn til Telenors hovedkvarter på Fornebu for å finne et bygg som ble bygget for en organisasjon som siden endret seg, og hvor store deler nå er leid ut til andre.

Jeg kan ikke fri meg fra en snikende mistanke om at de som argumenterer for høyhus er en gruppe som gjerne vil ha høyhus fordi de liker høyhus. Enkelte av argumentene for høyhus er arkitekturelitistisk svada – hva betyr det egentlig at de forbedrer byens «form og lesbarhet»? Arkitekturfaglig er det faktisk mange retninger som er imot høyhus, representert ved forfattere som Christopher Alexander og Stewart Brand. Dette er folk som studerer hus over et 50-årsperspektiv, det tidsperspektivet vi er nødt til å ha når vi skal ta disse avgjørelsene.
Det har fremkommet argumenter som at vi må bygge store og dristige bygninger for å vise hva norske arkitekter kan bygge, men dette er tull. Verdens høyeste byggverk, Troll-plattformen, er norsk, så lei et helikopter og fly ut til den hvis du vil bevise at norske arkitekter og ingeniører kan bygge stort. Hvis norske arkitekter vil bygge høyhus, så finnes det et marked for dem i i Shanghai. Konkurrér der og i andre internasjonale sammenhenger, det gjør Snøhetta, og de klarer seg utmerket.
Høyhus ødelegger Oslos småbypreg – og Oslo er i internasjonal sammenheng en småby, uansett ambisjoner om noe annet. Høyhus er umoderne, og å kreve at Oslo skal ha høyhus for å øke sin modernitet er et uttrykk for provinsiell usikkerhet. Oslo by bør ha selvtillit nok til å holde på sitt særpreg, og ikke la seg påvirke av irreversible arkitektoniske moteblaff.
Spørsmål fra komiteen:
Hva er din bakgrunn eller profesjon i denne sammenhengen?
Svar: Jeg foreleser innen teknologi og strategi på BI, men representerer i denne sammenhengen Aksjon Stoppblokk – og der er det alle mulige slags mennesker. Men jeg har lest endel bøker om arkitektur og systemutvikling og skrevet om sammenhengen mellom dem.
Har du synspunkter på om et absolutt tak på 12 etasjer var noe man burde gå for?
Svar: Det er ingen mangel på bygninger som virker brutaliserende selv om de «bare» er på 12 etasjer eller mindre. Men regler må gjerne settes kategorisk for å overholdes, så jeg synes at man kunne sette et absolutt tak og samtidig holde muligheten åpen for å nekte bygninger som virker brutaliserende selv om de holder seg innenfor denne rammen.
Er du av prinsipp imot høyhus?
Svar: Nei – men jeg er av prinsipp imot høyhus i Oslo. Hva gjelder de som har engasjert seg i Aksjon Stoppblokk, er det nok mulig at mange der er mer kategoriske enn jeg er.
Merknader:
Jeg henviste til to bøker om «evolusjonær» arkitektur, som begge taler mot monolittiske visjoner og skrivebordsarkitektur og inneholder mye bra stoff om «menneskelig» by- og bygningsutforming:

• Alexander, C., S. Ishikawa, et al. (1977). A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction. New York, Oxford University Press. Denne boken gjennomgår arkitekturprinsipper – mønstre – for alle aspekter av arkitektur fra byplanlegging til interiørutforming, med hovedvekt på ting som fungerer, både alene og sammen med hverandre.
• Brand, S. (1995). How Buildings Learn: What happens after they’re built. New York, Penguin Books. Denne boken studerer bygninger over tid, og viser at bygninger som er vellykket mange år etter at de ble bygget er preget av fleksibilitet og menneskelighet. Mange gode eksempler på gode og dårlige bygninger – og en vaksinasjon mot skrivebordsarkitektur.

Overskriften til dette innlegget er sitat fra Sissel W. Lie, en av underskriverne på Aksjon Stoppblokk.
Andre brev med gode argumenter mot høyhus finnes her, her, her, og her.

Morsom artikkel i Dagbladet, basert på en ny bok kalt «Broken English Spoken Perfectly» av Stewart Clark, om nordmenns evne til å rote til engelsken, med setninger som «I tried to screw the ball in the goal» og lignende. Den etterfølgende debatten inneholder også en mengde gullkorn.
Min personlige favoritt er også med – den gangen Odd Grythe, i de glade dager da valget stod mellom NRK og Sverige, var programleder på lørdagskvelden. Han hadde fått inn Barbie Benton, pin-up i Playboy og one-hit wonder syngedame, som kom noe forsinket på grunn av snøvær. Hun bablet i vei om «the snow storm» hun hadde kjørt gjennom (fra Göteborg eller noe slikt) og hvor farlig det hadde vært fordi det var så glatt, hvorpå Odd Grythe slo til med «But…did you have pigs in your decks?» Barbie så litt forvirret ut, og svarte «Pardon me, I don’t know that expression», halve Norge krøllet seg på gulvet i latterkrampe, og publikum i salen begynte å rope «Tyres! Tyres!»…..
Jeg mener også å ha hørt at NRKs tekstere en gang klarte å oversette «sunny day in the dessert» med «søndagdesserten», men det er mulig det er fantasi. Men de har stadig problemer med inder/indianer og «eventually» (som betyr «etterhvert», ikke «eventuelt»).
Ellers er dårlig engelsk greit nok – bortsett fra når man snakker med engelskmenn, som tenderer til å ha meget presis språksans og en tro på at bare de selv får sagt det skikkelig, kan det ikke være tvil om at motparten forstår det. Jeg husker en episode for noen år siden, da det ble (nokså humoristisk) vedtatt på et stort møte i et firma jeg jobbet for at det offisielle arbeidsspråket skulle være «broken English.» Vår engelske direktør ble noe urolig – han var ikke sikker på om han greide å snakke slik….

…kan spare deg for et år i laboratoriet, lærte jeg da jeg holdt på med min forskerutdannelse. Haken er naturligvis at man finner ut at noen har gjort ens prospektive forskningsarbeid allerede.
Når det gjelder T-banetunneler, ser det imidlertid ut til at etpar timer i arkivet hadde vært på sin plass. Aftenposten fant i alle fall noen gamle rapporter som varslet om rasfare for den tunnelen som raste sammen ved Hasle i Oslo.
Jeg har tilbrakt mye tid blant gamle dokumenter, men finner at mer og mer av min research blir gjort kjapt og greit med Google eller med ulike biblioteksdatabaser. Er det slik at vi faktisk mister kunnskapen om hvordan å lete i gamle arkiver – for ikke å snakke om kunnskapen om hvordan vi skal arkivere?

5. oktober skal jeg være ordstyrer i et plenumsmøte i Polyteknisk Forening, med tema «offshoring» – eller for å bruke et norsk uttrykk, flytting av arbeidsoppgaver til fjerne himmelstrøk. Her er invitasjonen:
Arbeidsplasser på flyttefot
Plenumsmøte Polyteknisk Forening, Tirsdag 5. oktober kl 19.00 i Håndverkeren.
Et fremtredende tema i den amerikanske valgkampen har vært «offshoring» – flytting av arbeidsplasser til den tredje verden. Industriproduksjon har lenge blitt flyttet til lavkostland, men nå flyttes også hvitsnipparbeid – informasjonsprosessering, systemutvikling, og IT-drift – i stor stil, med India som hovedmottaker. Denne utviklingen kommer til Norge også – hvilke virkninger vil den få, og hvordan skal vi forholde oss til den?
En paneldebatt med

Partner Tor Jakob Ramsøy, McKinsey & Co. Ramsøy leder McKinsey’s europeiske IT-outsourcing practice.

CIO Knut Eirik Storsul, Telenor. Storsul leder IT for Telenor-konsernet og har kunde-erfaring med internasjonal outsourcing.

Daglig leder Asbjørn Wahl, For Velferdsstaten. Wahl har nasjonal og internasjonal fagforeningsbakgrunn og har skrevet en rekke artikler om implikasjoner av globalisering og internasjonal liberalisering.

Sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen, First Securities. Andreassen er sosialøkonom og en profilert deltaker i nasjonale og internasjonale økonomiske debatter. Han er formann i PFs gruppe for nasjonaløkonomi.
Debatten ledes av

1. amanuensis Espen Andersen, Handelshøyskolen BI. Andersen foreleser innen teknologi og strategi og har internasjonal forsknings- og konsulenterfaring innen IT-ledelse. Han er formann i PFs gruppe for Informasjonsteknologi.
Jeg regner med en livlig og saklig debatt, men nye vinkler og kunnskapsrike deltakere. Hjertelig velkommen!

Flygelederne på Røyken sykmeldte seg alle som en igår – ikke som en aksjon, må vite, men fordi de alle sammen fikk en akutt «mental reaksjon» med tilhørende inngalopperende psykolog-team, da det ble kjent at deres arbeidsplass kanskje skal flyttes til Sola.
Jeg vet ikke, jeg. Når en person blir sint og bestemmer seg for å drive hærverk, blir han eller hun erstatningsansvarlig, for man får ikke lov å ødelegge ting selv om man er sint. Men når mennesker i et yrke hvis utøvere nettopp bør ha mental styrke setter seg ned og furter, og dermed skaper ødeleggelser for millioner av kroner, så er det altså å betegne som at de er «voksne nok til å si fra at de ikke følte seg istand til å jobbe»…..
Med den instillingen er det bare å håpe at ikke altfor mange av dem blir med over når jobbene deres flytter. Det er jo som kjent ingen liten mental påkjenning å måtte bo i Stavanger når man er vant til Røyken….

Så vi skal ha marmor på yttersiden av Operaen, og det er ikke noe problem at den blir grå av regnvær og forurensing, bare den vaskes to ganger i året.
Dette er jo betryggende. Både regnvær og forurensing er det jo som kjent ikke mye av i Bjørvika, og den norske stat – berømt for sin evne til å ta vare på nasjonalklenodier – kommer jo dessuten til å vaske bygget to ganger i året, uansett budsjetter. De neste 300 årene…..

Jeg er blitt invitert til å representere BI i en rundebordsdiskusjon med moderniseringsminister Morten Meyer om IT-politiske veivalg, neste mandag (23. august). Dette er et møte med ca. 40 bedrifter og organisasjoner – og temaet er hovedsaklig bruk av IT for forenkling og modernisering av statsadministrasjonen.
Hvilket får meg til å lure – hva er egentlig de viktigste politiske IT-veivalg i årene fremover? Jeg er opptatt av å tenke fremtidig teknologi, ikke mer av det som vi allerede har, og synes også at det er på tide at man går bort fra den offentlige tendensen til å utvikle egne norske løsninger (som f.eks. ClassFronter) til offentlig bruk. Hva gjelder spesifikke tema, er dette min kortfattede liste:

• Bruk av IT til forenkling og effektivisering av offentlig virksomhet. Gevinstpotensialet ser ut til å være størst innen helse og skole – her er jeg opptatt av at man tar i bruk utradisjonelle løsninger som å lage skolebøker som wiki’er.
• Åndsverksrettsproblematikk. For tiden står foregår en heftig debatt om hva opphavsrett til digital informasjon egentlig innebærer, en debatt som kommer til å forme markeder i mange år fremover (se f.eks. dette foredraget av Cory Doctorow). Her mener jeg det er viktig at staten ikke lar seg diktere av medieinteresser, særlig innen musikk, film og programvare, men tar seg tid til å vurdere langtidseffekter som innovasjonsevne og publikums interesser
• Outsourcing og offshoring. India og Kina seiler opp som tjenesteleverandører for kundebetjening og IT-drift. Dette har allerede preget den amerikanske valgkampen, men kommer til Norge også – og her er det viktig at man aksepterer at dette kommer og tar det i bruk etter behov, uten å la seg skremme til proteksjonisme utfra kortsiktige særinteresser (artikkel her).
• Forsknings- og infrastrukturinvesteringer. Her er det mye å si, men vi investerer for lite i teknologi grunnforskning og, kanskje enda viktigere, bruker ikke statens innkjøpsordninger og prosesser til å fremme ny teknologi (og har i stedet en tendens til å implementere på ting som er akseptert idag). Litt mer spenstighet her hadde vært en god ting – også for å tiltrekke seg gode teknologer.
• Åpen kildekode er i økende grad en konkurrent til proprietære løsninger – og kanskje en som egner seg spesielt godt til offentlige applikasjoner, hvor pengebruken bør være liten, perspektivet langt og offentligheten nettopp offentlig. Jeg vil ikke gå så langt som å formalisere bruk av åpen kildekode i et visst antall prosent av statens innkjøp eller lignende, men en liten holdningskampanje er absolutt på sin plass, om ikke annet så for å skaffe et aldrende Microsoft litt konkurranse…

Det var min meget kjappe liste – har du tillegg/synspunkter?

Interessant liten artikkel paa tenkselv.no om en plagiert artikkel i Aftenposten, ogsaa fulgt opp i Lars Halvorsen’s engelsksproglige blogg.
Dette er noe jeg har lagt merke til selv – at featureartikler fra f.eks. New York Times eller kommentarer fra kjente spaltister dukker opp, om ikke annet som tema, i norske aviser noen dager etter. Jeg leser bare Aftenposten, Dagbladet og Dagens Naeringsliv, og synes saerlig Aftenposten gjoer dette litt for ofte til at det er tilfeldigheter.
Bjoern Gabrielsen, som er mer reflektert enn de fleste skribenter i Norge, tar opp den norske plagiatkulturen i Dagens Naeringsliv idag. Vi faar se om ikke det blir en liten debatt ut av det – for den boer komme.
(Beklager mangel paa norske bokstaver, skriver dette fra Gardermoen.)

Bruce Bawer har en interessant artikkel i Hudson Review (via Lars Halvorsen) med tittelen Hating America. Jeg er ikke enig i hans bruk av ordet «hate» (det er mindre sterkt i USA enn her hjemme, mener jeg, men allikevel – Europeere elsker å hate USA, de hater det ikke egentlig….) og er nok uenig i endel av hans utenrikspolitiske standpunkter. Men jeg syntes det var svært interessant å lese hans beskrivelser av Norge – for der treffer han innertier.
Bawer er mannen bak en New York Times-reportasje om en gårdsferie i Telemark som fikk førstesideoppslag for noen år siden, og som han skriver om her. Historien om den forferdelige amerikaneren som forlangte McDonalds burgere langt oppe i en sidedal slo meg alltid som litt suspekt, siden den kom midt i agurktiden. Originalartikkelen beskrev gårdseierens tverrhet, og det høres nokså kjent ut for en som har reist rundt her i landet i selskap med amerikanere. I Norge er kundeorientering nærmest et tegn på en svekkelse i karakteren – noe som er i endring, men hvis oljepengene fortsetter å dette inn slik de gjør, kommer det nok til å ta tid ennå.
P.J.O’Rourke skrev engang at kommunismen falt fordi «ingen vil gå med bulgarske sko.» En nokså arrogant bemerkning, men med mer enn et lite korn av sannhet, enten vi nå vil det eller ikke. Og i USA går man ikke i bulgarske sko – medmindre man ønsker det.
Jeg vil gjerne oppfordre de som hisser seg opp over amerikansk intellektuell og kulturell tørke, til å bli kjent med USA. Ta en tur rundt i bokhandlene i Boston og San Francisco, og sammenlign med hva som finnes i Oslo (sjekk utvalget og spør betjeningen om hjelp). Deretter kan man jo ta for seg noen museer, som f.eks. Metropolitan i New York, MFA i Boston, eller min personlige favoritt, Harvards Fogg Museum, og sammenligne opplevelsen med Nasjonalgalleriet (eller, for den saks skyld, Louvre.)
Jeg tror problemet er, som Bawer sier, at de fleste nordmenn kjenner ikke USA, de bare tror de gjør det. Da vi flyttet hjem etter seks år derover, fikk vi stadig vekk høre om hvordan det var i USA – og det hjalp ikke hva vi sa, de hadde lest noe i en avis eller sett det på TV, og da var det jo slik. Med flyprisene på et meget lavt nivå for tiden, hva med en tur over for å observere selv? Det kunne jo tenkes at man fant ut at USA er mer pluribus enn unum, og ganske mye mer komfortable med det enn mange nordmenn er.
Intet er som litt empiri….

Jorunns lille omtale om Spania-nordmenns manglende integrering minnet meg om en liten opplevelse fra da jeg bodde i Boston tidlig på 90-tallet:
Scenen var et sommerselskap med mange gjester, de fleste av dem nordmenn bosatt lokalt, og praten gikk livlig om mange ting, også innvandring. Det oppstod en pause i lydnivået, av den sorten som får en enkeltreplikk til å høres over hele rommet. Den kom fra en en elegant dame i 50-årene, gjest fra Norge på korttidsopphold. Hun forkynte: «Jeg synes innvandrerne skal bli som nordmenn jeg, de må slutte å holde på sine egne skikker og i stedet oppføre seg som oss.»
Det ble helt stille. Selskapet var nemlig en 17. mai fest – og damen satt midt i mellom to bunader…..

Jeg har det siste året hatt fornøyelsen av å arrangere og forelese på et Master of Management-kurs i Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling for en gruppe mennesker fra offentlig forvaltning og privat næringsliv i Finnmark. Det har vært lærerikt (jeg har ikke vært i Nord-Norge noe særlig før) og morsomt (Odds kaffe i Hammerfest, f.eks.). Det er imidlertid hyggelig å se at en hel del pionerarbeid innen bruk av informasjonsteknologi skjer der oppe – f.eks. innen telemedisin.
Spesielt er det morsomt å kunne vise frem websidene til Sør-Varanger kommune og Finnmark på Nett, som i tillegg til fornuftig utforming også inneholde RSS-feeds (Sør-Varanger her, Finnmark på Nett her), som gjør at utreiste Finnmarkinger og andre med interesse for å følge med på hva som skjer kan legge dem inn i sin RSS-leser. På et tidspunkt hvor de fleste nordmenn ikke er klar over at RSS finnes, er dette pioner-arbeid – og midt i blinken for informasjon som ikke endres ofte, men som er interessant når den endres.

Notater fra presentasjon av Sverre Kojedal: Industrikoordinator og informasjonssjef for Snehvit, Statoil
Et av de største prosjekter offshore i Norge, bygges mange steder i Europa, stort puslespill. Mange forventninger til prosjektet – det løser ikke alle Finnmarks utfordringer, men vil være et nytt solid bein å stå på i mange år fremover. Hammerfest har fått tilbake optimismen, som et av de få stedene i Finnmark idag. Snehvit er det første LNG-anlegg i Europa, og representerer derfor ny kompetanse for Statoil. Det er også den første petroleumsutbyggingen i Barentshavet (man har riktignok leteboret siden 1980, boret 61 letebrønner, men nå er det første gang man bygger infrastruktur), og den første gangen man selger på det amerikanske markedet.
Opprinnelig var det planlagt å bygge store platformer ute i havet – en investeringsramme på 43 mrd. 1983-kroner. Teknologiutviklingen har gjort at platformene har forsvunnet og at ilandføringsanlegget er redusert med 75%, fra 2000 mål til 500 mål. Så investeringsrammen er 45mrd 2003-kroner, som er 50% av det opprinnelige anslaget. I stedet bygger man 21 undervannsbrønner, 143 km rørtransport inn til land. Denne forskningen startet op 1970-tallet ved SINTEF i Trondheim. Rørene er «overtrålbare», så de påvirker ikke fiskingen. Også CO₂ retur-rør, samt et rør for frostvæske (MEG) for å hindre at rørene fryser, en kontrollkabel med digital trafikk, hydraulikkvæske etc.
Dimensjonene er enorme – hovedrøret er 70 tommer tykt og 14km langt og blir liggende på havbunnen, mindre rør skal graves ned. Blir gravet opp med en kraftig trykkspyler, deretter dumpes grus over fra et stort skip. Rørene legges på ca 300 meters dyp.
LNG må kjøles ned til -163^oC, som gjøres på land (på Melkøya). Nedkjølingen skjer i flere faser, ned til -50 først (for utvinning av propan og bhutan), deretter til -100, deretter til -163. Nedkjølingen krever like mye strøm som hele forbruket i Norge, 1.5TWh, taes ut med 5 store gassturbiner drevet av den gassen man tar inn.
Utbyggingen av Melkøya har pågått et år, etter arkeologiske utgravinger, sprengning og utbygging av brakkeleir for 1300 personer, neste fase er mottak og innstallasjon av produksjonsmoduler. Hovedmodulen monteres i Ferrol og Cadiz, settes på en kjempelekter og kommer til Hammerfest sommeren 2005. Vekten er 35000 tonn, den «dokkes» inn på øya. Delene kommer fra hele verden. 63 meter høyt kjøletårn bygges i Tyskland og Nederland, bygges stående på lekter. 4 skip med 45000 kubikkmeter gass, hver båt kan lagre like mye energi som Finnmark forbruker på et år.
Sysselsetting: Ca. 1300 personer jobber der nå, totalt har 5590 mennesker jobbet der så langt. hva gjelder leveranser: Forventet 38% utenlands, men det havner antakelig på 50%. Nordnorske bedrifter har levert 1.8mrd, forventet var 600m. I driftsfasen, som vil vare fra 2006 og i 25-30 år, investere ca. en halv mrd. i året, 400-500 årsverk, inkludert ringvirkninger. Interessante fremtidsutsikter – leting i Øst-Finnmark, og det er store gassfelter på russisk side som er vanskelige å bygge ut, men teknologien kommer.
(Etter foredraget var det omvisning i buss på anlegget – imponerende størrelse og et nokså værhardt område. Den kommentaren som huskes best, var referansen til okkupasjonstiden som «den germanske jernalderen»).

Interessant foredrag fra Bjørn Bjørgve, leder i Hammerfest Næringshage, som fortalte om hvordan Hammerfest har utviklet seg i de senere årene. Denne institusjonen har vært i virksomhet siden september 2000, finansiert av SIVA og noen andre offentlige aktører, og har nå blitt et senter med ca. 25 bedrifter, de fleste rundt fellesområdet «ren energi», som Hammerfest spesialiserer seg på.
Noen notater fra foredraget:

• lite har skjedd i Hammerfest inntil de siste 3 årene, men med Snehvit-utbyggingen har en masse ting skutt fart – også ting som var igang før Snehvit


• Polarbase: en base for virksomhet i Barentshavet lokalisert utenfor Hammerfest, 400 ansatte, ca 100 innen offshore


• Melkøya: Ny virksomhet rundt Hammerfest LNG, ilandføring av LNG fra Snehvit. Et viktig reultat av denne utbyggingen er at lokale leverandører av ulike tjenester har fått mye tøffere kvalitetskrav å forholde seg til, de har blitt dyktigere (eller har forsvunnet), kan konkurrere på flere plan, og eksisterende kunder kan få den samme kvaliteten


• Eksport av LNG med skip: Det skal komme en 1 LNG-tanker for å fylle opp hver 5. dag, 4 slike skip i drift, faste ruter, hjemmehavn Hammerfest, destinasjonene er Portugal, Biskayabukta, og to skip til østkysten av USA. Mye av drift og leveranser til dette kommer til å legges til Hammerfest


• Et gasskraftverk planlagt, verdens første som er renset for CO₂ (returnerer CO₂ tilbake til gassfeltet), produserer 750GWh strøm, 1000GWh varme. Hvis testing og piloter (2007) fungerer, vil dette skje en gang etter 2010. Kan bare plasseres i Hammerfest, siden det der er rørledning, returmulighet, og eksport via skip


• Kvalsund: Tidevannsmølle for produksjon av strøm, i regi av Hammerfest Energi, styres og overvåkes fra land, mange sensorpunkter og avansert informasjonsteknologi, videre kommersialisering i regi av Statoil og ABB


• Havøygavlen Vindpark: Vindmøller, første i Nord-Norge, driftsmiljøet i Hammerfest Næringshage, (det er totalt 21 vindmølleprosjekter i Finnmark, dette er et av de største)


• Sørøya: Kraftstasjon, liten, 1MW, bruker vannkraft, kommer til å bruke en liten gassturbin, kjølevannet brukes til et smoltanlegg. Viktig fordi det er en teknologi som er salgbar mange steder i landet, hvor det er behov for små kraftverk.


• På tegnebrettet: Opplevelsessenter rundt kraftproduksjon (Hammerfest hadde elektrisk gatebelysning som første by i Nord-Europa, etter Paris). Hensikten er å profilere Hammerfest som et internasjonalt senter for ren energi.


• samtidig: etablere Hammerfest som et industrielt knutepunkt for utvikling av Barentshavet


• Et følgeprosjekt: Etablere Tekno-besøksturer for folk som er interessert i teknologien, kombinere incentive, kunnskaps- og basalt reiseliv


• arkitektkonkurranse om å lage et nytt sentrum nettopp avsluttet

For meg var inntrykket av Hammerfest av en by i utvikling – som fortsatt har en hel del igjen å gjøre på presentasjonssiden, med manglende lokalavis, dårlig taxiservice og et behov for oppussing, men som er igang. Et viktig element, som ofte mangler når man hører om regional industriutvikling, er fokus og kriseforståelse: Hammerfest satser på energi, og andre næringer og kommunen har spilt på lag i stor grad.
Bjørgve avsluttet med å si at han ønsket at på samme måte som vi tenker film når vi hører Hollywood eller olje når vi hører Stavanger, skal vi tenke «ren energi» når vi hører Hammerfest.

Kollektivtransport er bra, det er alle enige om (det er derfor ingen tar bilen til jobben i Oslo….). Men hvor bra? Jeg satt forleden og ventet en halv time på bussen, og fikk se en plakat med signaturen «Kollektivtrafikk for et bedre miljø», med følgende tekst:

Et T-banespor med en samlet bredde på 5 meter kan transportere samme antall mennesker som det bilen krever 16 kjørefelt med en samle (sic) bredde på 55 meter for å klare.

Kan dette stemme? La meg se…. en bil tar 5 passasjerer inklusive sjåføren, opptar ca. 4 meter kjørebane i bredden og 5 i lengden. Det er en person pr. 4 kvadratmeter. En T-banevogn opptar 5 meter i bredden og kan kanskje ta 20 personer på 5 meter lengde (i hvert fall hvis alle skal sitte). Det blir altså 1 person pr. 1,25 kvadratmeter. T-banen tar altså litt mer enn 3 ganger så mange pr. kvadratmeter som bilen, så lenge alle står stille.
Men det er når den står stille. Hvordan blir det under fart? For både biler og T-baner er det nemlig slik at jo fortere det går, jo lengre må avstanden bli mellom hver transporterende enhet. Her er jeg ute på tynnere grunn, og et regnestykke måtte blitt fullt av antakelser, men det er liten grunn til at T-banen klarer å pakke flere mennesker inn pr. meter kjørebane enn bilene hvis man tar i betraktning ting som sikkerhetsavstand og den tid det tar å slippe folk av og på på stasjonen. (se forøvrig denne artikkelen av Peter Cochrane, som sier det samme i en sammenligning mellom biler og tog).
Så plakaten viser intet annet enn at på en T-bane står folk mer pakket sammen enn i en bil, noe de fleste vet. Det betyr ikke at hverken reisekvaliteten eller kvantiteten passasjerer som faktisk kommer seg gjennom systemet er bedre eller mer samfunnsøkonomisk, i hvert fall ikke i det forhold plakaten sier. Og bilen slipper man å vente på. Den venter man i…..

Jeg flyr nesten bare utenlands, og har da som fast rutine å dra til Gardermoen litt tidlig, sette meg på SAS’ Eurobonus-lounge, der det finnes Internett-tilkobling, skrivebord og god kaffe, og jobbe. I dag skulle jeg til Hammerfest, og gjorde det samme. Og hadde glemt at det ikke finnes noen lounge på innenlandsrutene.
Dermed er man henvist til å finne seg plass på en kafé, så her sitter jeg, på et deprimerende hull av en veikro rett innenfor sikkerhetskontrollen. Her finnes ikke Internett-tilkobling (derimot en stikkontakt, gjemt bak en blomsteroppsats), og stolene er så lave at jeg føler meg som en femåring med nesa så vidt over bordkanten. Bordene er ikke ryddet, gulvet er møkkete og stolene støvete.
Men det verste er maten: Kaffen, som man må lage ved å trykke på en automat (inkludert cappucino som man altså skal stå der og lage selv), koster 23 kroner og smaker lunkent oppvaskvann. En lefse til femten kroner ser ut, for å sitere Tre i Norge ved to av dem, som avispapir, men smaker ikke fullt så godt.
Hva i all verden har innenriksreisende gjort for å fortjene så elendig service og å måtte oppholde seg i så bedritne omgivelser? Riktignok er det skarp konkurranse mellom flyselskapene, men kafeene er ikke drevet av SAS/Braathens og god kaffe koster faktisk ikke noe mer å produsere enn lunket skvip. Og hvor i all verden er Helserådet når man trenger dem?
Gardermoen er et lugubert bevis på at vi nordmenn kan lage arkitektonisk spenstige bygg som vi ikke klarer å vedlikeholde (og det hjelper jo ikke at de ikke er bygget for å kunne vedlikeholdes – som da man valgte lysegule setetrekk til benkene i den internasjonale delen). Ifølge noen montre litt lenger den i hallen her, er Gardermoen ment å være et «utstillingsvindu for norsk arkitektur», men jeg synes det heller er et utstillingsvindu for manglende norsk renslighet. Lyst treverk, kunst, glassvegger og synlige aluminiumsstrukturer er lekkert så lenge man vasker og støvsuger, men nå ser Gardermoen mer og mer ut som bussterminalen i Oslo. På tide å bytte ut designerkafeene her med noen kebabselgere – interiøret blir ikke bedre men maten ville i alle fall smake.
Vel, jeg skal videre til Hammerfest for å holde kurs på Hurtigruta. Værmeldingen lyder på stiv kuling og sluddbyger. Jeg gleder meg – på en båt må man da i det minste kunne lage skikkelig kaffe. Så får det heller bølge litt.

Det er festlig å lese om de store dagligvarekjedene som nå optimaliserer sin logistikk for å møte forventet konkurranse fra Lidl. I vår langstrakte land måtte det altså en trussel om billig øl og matvarer til for at man skulle gjøre noe så opplagt som å slutte å parallell-kjøre lastebiler med kaffe og doruller…. For ikke å snakke om det samfunnsøkonomiske vanvidd det er at tusenvis står i kø til Svinesund med privatbilen fordi varene er billigere over grensen.
Intet er som litt konkurranse for å få fart på tingene. Her forleden fikk jeg en brosjyre i postkassen fra et malerfirma, som fortalte om sine lave priser (som de til og med oppga i brosjyren). Jeg ba om et anbud om maling innvendig i mitt hus for et år siden, og fikk et pristilbud som nærmest var fantasipreget. Nå er prisene lavere og synlige. Kan dette ha noe å gjøre med mengden lapper i postkassen fra polske studenter å gjøre, tro? Enn si importen av polske bygningsarbeidere?
Neste steg: Ta knekken på jerngrepet håndverkere har på salg av elektriske og VVS-komponenter – for eksempel ved å tvinge frem en offentliggjøring av innkjøpspriser eller ved å forby nekting av oppdrag medmindre man også har salget av det som skal innstalleres. Jeg gleder meg.