Nytt familiemedlem

Det er vel på tide å introdusere familiens nye medlem, Bichon Havanais-valpen Perle:

Perle i gresset

Hun er ikke stor, men kan i likhet med sin "storesøster" aspirere til tittelen "ølhund":

Perle med flaske

Hun er en meget blid og livlig liten skapning, selv om hun akkurat på dette bildet minner mest om den lille hunden Ynk i Tove Janssons "Trollvinter".

Kan ikke dy meg – her er et til:

Perle med flaske, 2 

Olympisk kinatur

Beijing National StadiumJeg er nå i Beijing, hvor jeg skal forelese et fire-dagers kurs for medlemmer av den kinesiske olympiske komite. Jeg har allerede tråkket i baret ved å spørre om når olympiaden er (starter 8. august 2008 og pågår i 16 dager), men kan jo ikke unngå å legge merke til at Beijing har blitt ganske mye endret bare i løpet av de 10 månedene siden jeg var her sist. Det bygges og pusses overalt (bildet ved siden av er av den olympiske stadion, der det skal spilles fotball og friidrett), og alle skilt har engelske undertitler. I passkontrollen fantes det en elektronisk tilbakemelding, der man som innreisende kunne kommentere kontrollørens serviceinnstilling (med fire knapper, fra "Very satisfied" til "Not very satisfied.") En idé for Norge og i hvert fall for USA.

Jeg bor på et aldeles utmerket hotell like ved sportsuniversitetet, ikke beregnet på utlendinger men med engelsk overalt. Bortsett fra TV-kanalene, noe som gjør at jeg kommer til å være produktiv utenom forelesningstiden.

Det er tydelig at kineserne forbereder seg til OL med ikke liten stolthet og en viss trygghet, selv om man også her diskuterer hva man skal bruke anleggene til når OL er over. Personlig tror jeg ikke det blir noe problem – det neste store markedet i verden blir fritidssysler for kinesere.

Skal være her til den 13., så går turen til Shanghai for nok et firedagers kurs. Man er ikke skikkelig sliten før man har forelest 2 ganger 4 dager, fra kl. 0830 til 1800 hver dag…

Oppdatering: Og akkurat når jeg hadde skrevet dette, kommer det et intervju med Cato Zahl-Pedersen på kinesisk fjernsyn. Cato er er for Paralympics markeringen av at det er 1 år igjen til Paralympics, tar bilder ved å trykke på kameraknappen med tungen og snakker om at nå kan han se blå himmel over Beijing, noe han ikke kunne for to år siden. Verden er liten…

Hurtigrutepause

Her har det vært stille en stund, men det skyldes rett og slett at jeg har vært på Hurtigruten, på et egenarrangert "Disruptive Cruise" med bl.a. Clayton Christensen og Øystein Fjeldstad. Utrolig inspirerende – referat kommer etterhvert.

Samba på jobb

guri-schanke-eurovision-2007 (1)Jeg har hatt endel snåle opplevelser som foredragsholder.

Det pinligste øyeblikket var nok den gangen i London da jeg måtte synge duett med styreformannen i Arthur D. Little (lang historie, får ta den en annen gang).

Det mest lærerike var vel da jeg skulle holde foredrag for 150 bilselgere i Nice. Det var bare to «talere» i programmet – Jo Nesbø (som spilte gitar) og meg. Jeg kunne ikke for mitt bare liv forstå hvorfor jeg var der, men etterhvert skjønte jeg jo at jeg var faglig alibi og besørget fradragsrett for reiseutgiftene.

Det spørs om ikke den morsomste var forrige torsdag. Jeg skulle holde foredrag om prissetting av regnskapstjenester for på NARFs årskonferanse, et tema og et publikum som ikke i utgangspunktet borger for hæla i taket. Men dengang ei – konferansier var nemlig Guri Schanke. Hun fikk vite at jeg i vår har gått på dansekurs hos Asmund Grinaker og Therese Cleve. Asmund var en av hennes to dansepartnere i Grand Prix. Dermed ble jeg introdusert som medansvarlig for at hun ikke kom videre i Grand Prix, siden Asmund stadig måtte avslutte treningen for å konsentrere seg om sine danseskoleelever. Og så brøt musikken løs…

Så på torsdag danset jeg altså samba med Guri Schanke foran to hundre regnskapsførere i Trondheim.

Og hvordan var din uke på jobben?

Kjekk sak i plast

Cool Tools: Sock ProFra Kevin Kellys uunnværlige verktøy-blogg Cool Tools kommer meldingen om Sock Pro, som er løsningen på sokkesorteringsproblematikken, en kilde til frustrasjon for enhver mann som lever sammen med 3-4 kvinner med sokker i alle varianter (og nåde den som legger noe feil.)

Jeg har lenge ønsket å implementere LifeHackers sokkeløsning, nemlig å 1) kaste alle sokker, 2) kjøpe masse like sokker, 3) bruke sokker uten å måtte "parre" dem (og passe på at man bruker dem i tilfeldig rekkefølge slik at de slites likt), 4) begynn om igjen på punkt 1 når sokkene begynner å bli utslitt.

Økonomi og familiens insistens på at alle sokker ikke kan være svarte setter imidlertid en stopp for dette prosjektet, men takket være Sock Pro ser jeg altså en ende på sorteringstyranniet…

Prokrastinasjonsproduktivitet

Robert Benchley har et morsomt essay (riktignok skrevet i 1949 før 1945, men det tar jo litt tid før man får ting med seg) som beskriver min hverdag nokså presist….

(Via Henry Jenkins via Jill)

Korreksjon: Siden Benchley døde i 1945, bør han jo ha jo ha gjort ferdig essayet for den tid….

Nyttårskavalkade 2006

Her kommer en liten oppsummering, inspirert av Julie:

Januar: Historien om den helfreste snefreser, forklaringen av disrupsjon og hvorfor god teknologi kan tape, og klippet om hunden som ikke ville gå hjem.

Februar: 11 grunner til å velge matematikk (etterhvert 12) som ble sitert i New York Times ogetterhvert rammet inn av matematikklærere både her og der. Oversatt til engelsk og (tror jeg) kroatisk.

Mars: Giftdeponiet, men mest kommentarer ble det av det lille innlegget om cerebrale thrillers. Og kanskje diskusjonen om hvis Geelmuyden hadde hatt en blogg.

April: En debatt som kommer til å bli viktig er sammenhengen mellom utdanning og inntekt, men man skal tydeligvis være forsiktig med å antyde at ikke alle lærere bør få bli.

Mai: En måned preget av SAS, men selv syntes jeg at artikkelen om medias Internett-nervøsitet var bedre. (Forøvrig: Etter å ha skrevet en kronikk for Aftenposten ble jeg uken etter beskrevet som "en av Norges fremste luftfartsanalytikere". Riktignok tok jeg min doktorgrad på amerikansk luftfart, men likevel – det viser vel hvor lite det skal til for å bli ekspert i et lite land.)

Juni: Mere SAS. Litt om Harvard Square.

Juli: Utdanning, ikke oppbevaring, med etterfølgende debatt. Gjør meg fortsatt sint.

August: Hmmm… ingen spesielt.

September: Også en tynn måned, kanskje bortsett fra denne.

Oktober: Om Finnmark og fremtiden. Samt mitt bloggstafettinnlegg, som i alle fall viste at stilskriving er noe man bør slutte med etter at skolen er ferdig.

November: Kanskje historien om Paul? Ellers tynt.

Desember: Tynt igjen – lite tid til blogging. Men bare vent.

Alt i alt, ikke så galt for noe som ikke kan kalles en hovedbeskjeftigelse. Det er langt igjen til å bli profesjonell blogger. Min konklusjon er at jeg nok bør skrive mer om mitt fagområde, og ikke bare om alt mulig annet. Vi får se….

Notater Peter Senge

På gårsdagens Innovation 06-konferanse, i regi av BI Kompetanseforum, gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før, nemlig å være "vert" for et opptak av et foredrag (et foredrag om organisasjonsendring av Peter Senge). Formatet er vanskelig – man kan ikke stille spørsmål til foredragsholderen, og akkurat i dette tilfelle var det vanskelig å stoppe foredraget for å diskutere enkeltmomenter med publikum.

Jeg forsøkte med å ta notater på min Tablet PC mens foredraget gikk – og resultatet finner du her i form av en PDF-fil. Til neste gang (muligens aktuelt i januar) skal jeg ha en ekstra prosjektor slik at publikum kan se mine notater i sann-tid – og dessuten skal jeg kjøre presentasjonen på en PC i stedet for en DVD-spiller, slik at man kan stoppe og starte dynamisk. Et annet alternativ hadde jo vært å rippe foredraget til en harddisk, klippe det opp og lage et eget opplegg rundt det.

Fordelen med denne metoden er naturligvis at man får tilgang til foredragsholdere man ellers ikke ville fått tilgang til (i hvert fall ikke uten å ta, i norsk sammenheng, svært store inngangspenger), men det er liten tvil om at metoden gir redusert utbytte i forhold til å ha en person tilstede, eventuelt å ha en live videokonferanse (noe som også koster…).

Elefant-samfunnets kollaps

Elefantøye (New York Times)Fantastisk artikkel i New York Times Magazine (et slags A-Magasinet for NYT) om hvordan ødeleggelsen av elefanters naturlige habitat og sosiale strukturer gjør at elefanter både viser symptomer på post-traumatisk stress og slår seg sammen i grupper som går systematisk til angrep på mennesker.

I Kiplings Jungelboken (den originale, pre-Disney, sterkt politisk ukorrekte versjonen) leder ulvegutten Mowgli en samling dyr (primært en elefantflokk under ledelse av Haahti) i ødeleggelsen av en landsby som hevn for at landsbybeboerne har forstøtt Mowglis mor. Nå ser det altså ut til at virkeligheten er adskillig mer avansert enn litteraturen.

Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til endel av de utsagn som kommer i denne artikkelen – etter å ha lest Steven Pinker’s The Blank Slate har jeg litt vondt for å tro på pregning (særlig, som det antydes, av barn i mors liv) i den grad som det legges vekt på her. Men det er liten grunn til ikke å tro at også elefanter kan ha post-traumatisk stress-syndrom, eller at mangelen på et stabilt sosialt miljø kan føre til løsgjengeri og elefantbander. Men voldtekt av nesehorn?

(Via Rogue Jeff via BoingBoing).

PS: Gammel kjepphest: Denne artikkelen er på 7700 ord eller over 45000 tegn inklusive mellomrom. Det er minst tre ganger så langt som noe som skrives i norske blader. Jeg vet hvorfor (det er for få mennesker som leser i Norge), men det er irriterende at man ikke kan ha skikkelig grundige reportasjer i Norge allikevel.

PSPS: New York Times har laget en ny versjon av websider kalt "Single Page" Hvis man ville se hele artikkelen på engang, måtte man før trykke "Print version", og da forsvant bildene. "Single Page" lar deg se hele artikkelen med bilder. Glimrende, enkelt tiltak.

Gitarteknikk, ganske enkelt

Kan ikke dy meg – fant denne lille videosnutten på Youtube, der Rodrigo y Gabriela forklarer sin gitarteknikk:

Så «enkelt»….

Fingerpickin’

Fantastisk musikk fra Rodrigo y Gabriela, sjekk videoen. Utrolig hva de får ut av to akustiske gitarer. Også tilgjengelig på MySpace. For ikke å snakke om YouTube, der jeg fant denne blendende teknikkoppvisningen:

Skjønnhetsfremstilling

 

Denne fantastiske lille videofilmen om hvordan man tar en alminnelig pen jente og gjør henne til supermodell med sminke og Photoshop burde sees av alle jenter i påvirkelig alder. Gutta også, forresten.

(Via BoingBoing og omtrent halvparten av alle andre blogger derute….) 

Bare må ha det….

Lena med Berninaen

Fru Andersen, her avbildet i sitt rette element, har nå startet sin nye webside baremaahadet.com (forøvrig behørig blogget av Julie.) Her er det muligheter for å stille sin lyst etter quilte- og andre håndarbeidsavhengigheter.

Forøvrig er symaskinen på bildet en toppmodell for quiltere utlånt fra Bernina, som gjerne vil at Lena bruker den, også på sine kurs, og rapporterer tilbake. Hvilket får meg til å lure på: Jeg har mange år forelest om ny teknologi og brukt allverdens teknologi i klasserom og foredragssal, men ikke søren om noe datafirma har stilt opp med gratis teknologi til meg, nei. La meg derfor si det med en gang: Skulle noen ha lyst til å låne meg en Media Center PC, en leseplate eller en virkelig hårete laptop, la meg gjøre det helt klart at jeg er åpen for gode forslag. Jeg mener, Lena har syv symaskiner i huset, plus en strikkemaskin og assortert annen isenkram med mystisk funksjonalitet og mange knapper. Jeg har bare 6 PCer, og bare tre av dem til eget bruk. Nå må databransjen skjerpe seg!

A propos telefonterror

Telefonterror.no er en nyttig side. Steven Dubner fra Freakonomics skriver om tjenester som automatisk tar deg gjennom "trykk 3 hvis vil trykke 2" navigasjonstrær for automatiske sentralbord.

Makt avler motmakt, med andre ord…. 

Sjømannskirken: Åpent brev

Fra: Espen Andersen (self@espen.com)
Til: eid@sjomannskirken.no
Dato: 8. september 2006
Emne: Kalenderpakken 2006

Kjære Erik Iden,

Jeg skriver til deg fordi du står oppført som ansvarlig for Sjømannskirkens telefonkampanje "Kalenderpakken 2006".

Min familie har fått gjentatte oppringninger fra Sjømannskirken, med svært pågående selgere. Mitt standardsvar er at jeg ikke sier ja til denslags over telefonen, men ber om å bli tilsendt informasjon. I stedet fikk jeg en kalenderpakke og en innbetalingsblankett. Siden den ble sendt meg uoppfordret, har jeg kastet den.

Idag fikk vi nok en telefonoppringning, denne gangen fra skjult nummer (som, såvidt jeg vet, ikke er tillatt for denne type telefonsamtaler.) Konfrontert med dette sa selgeren at dette må ha vært en glipp.

Et kjapt søk på nettet bekrefter at det ikke bare er vi som har fått mange oppringninger: http://lawier.blogspot.com/2006/09/sjmannskirken-bedriver-telefonterror.html
http://lillefy.sprayblogg.no/200106002733_en_gryende_satanist.html

Denslags virksomhet (jeg regner med at dette dreier seg om et overivrig call center – i følge telefonterror.no er det et firma som heter Norsk Telekompetanse) reflekterer meget dårlig tilbake på organisasjonen som ber om hjelp. Vi har tidligere hatt et meget godt inntrykk av Sjømannskirken, særlig etter å ha bodd noen år i utlandet, men nå angrer vi på at vi noengang har støttet dere, og kommer ikke til å gjøre det verken nå eller i fremtiden.

Vennligst fjern vårt telefonnummer (xxxx xxxx) fra alle deres lister, sikre at dette nummeret ikke dukker opp igjen på fremtidige lister, send en bekreftelse på at så har skjedd, og ikke ring oss i fremtiden.

Med vennlig hilsen

Espen Andersen
PS: Dette brevet vil bli lagt ut på http://www.espen.com/norskblogg, og svar kan gis der.

Og det var den illusjonen…..

Ser ut til at de fleste "tumble-lock" (det vil si den vanlige sorten) låser kan åpnes nokså enkelt. Selv klarer jeg å dirke opp en vanlig dørlås med en ståltråd og en skrutrekker, men en "bump key" er jo adskillig mer effektivt…..

Jeg ser for meg et sterkt voksende marked for elektroniske låser, som så blir crackernes neste mål, med innovasjoner som ombygde mobiltelefoner som kan låse opp Bluetooth-låser og så videre. Gøy.

Her er videoen direkte:

(Via BoingBoing)

Sykkeltur gjennom Manhattan

Og jeg som trodde jeg hadde opplevd ting på sykkel etter å ha syklet til jobben gjennom Boston etpar år….

Sjekk denne videoen (via JonBlogg) .

SAS-reaksjoner

På grunn av min kronikk om SAS og etterfølgende skriverier og intervjuer har jeg fått en masse epost fra folk innenfor og utenfor firmaet. Stort sett hyggelig tone, selv om noen er sinte og fornærmet, sistnevnte uten unntak ansatt i SAS.

Jeg er oppriktig forbauset over hvor mange det er som er irritert på SAS: Riktignok har firmaet falt til en sisteplass på Norsk Kundebarometer nylig, fra en plassering godt oppover, men at så mange var så sinte syntes jeg var litt overdrevet, og et alvorlig varsku for selskapet.

Men det er også noe med perspektivet. Av alt jeg har skrevet og sagt (og det er langtfra alt som står i avisene jeg faktisk har sagt) er det denne setningen som har fått flyvere og kabinpersonale til å gå i taket: Automatisering og standardisering har gjort flyvere til glorifiserte bussjåfører, flyvertinner til språkmektige kaféservitriser, og flymekanikere til listeavkryssende komponentbyttere.

Mitt utgangspunkt her var at mye av mystikken og glamouren ved å jobbe i et flyselskap er borte, og at dette blir sett på som en vanlig jobb. Samtidig har det å reise med fly blitt noe alle gjør. Alminneliggjøring senker lønninger. Egentlig ikke så kontroversielt, selv om det er spissformulert.

En interessant vinkling får man ved å sammenligne hva folk skriver. Her er en epost fra en flyvertinne:

Jeg leser med stor undring dine ytringer om min arbeidsplass. Dersom du har satt deg inn i hvor mye og hvordan vi i kabinen jobber, så skulle jeg gjerne ha ønsket å vite på hvilket grunnlag du kan påstå at vi jobber lite og tjener mye. For du har selvsagt fått med deg at vi hverken har jul, påske eller pinsefri. Og at vi kun har en fri helg pr. mnd og at vi kan jobbe 14-16 timer om dagen. Ofte kveld og natt. At sommerferien oftest må tas når de andre i familien er ferdig med sin.
 
Hilsen en kaffeservitrise som ikke tjener mer enn de fleste andre servitriser.

Og her er et fra en passasjer:

Jeg kommer til å ha denne kommentaren friskt i minne hver gang jeg er på en flyplass og ser flyvertinnene trippe rundt på høye hæler med nesa i sky og trillebagen sin på slep. Jeg reiser veldig mye i jobben (stort sett hver eneste uke) og jeg har fått føle på kroppen mye av problemene i SAS den siste tiden. Det irriterer meg faktisk litt at ansatte i flybransjen klager over lange arbeidsdager og uforutsigbar arbeidstid, for da skulle de forsøke å jobbe som IT konsulent i et internasjonalt konsern, slik som jeg gjør. Jeg valgte denne jobben fordi den gir meg muligheten til å reise og møte mennesker fra andre land og kulturer samt at jeg lærer noe nytt hver eneste dag. For øvrig visste jeg samtidig at den ville spise mye av fritiden min, men jeg synes det er et lite offer i forhold til hva jeg får igjen. Poenget mitt er at hvis folk velger et liv som flyvertinne eller flyver så må de også være forberedt på at arbeidsdagene er lange og arbeidstiden til tider er uforutsigbar. Og hvis man likevel er misfornøyd så bør man heller finne seg noe annet å gjøre.

Disse uttalelsene er av de mer beherskede – jeg har fått mail fra en tidligere flyver som omtaler sine eks-kolleger som "overbetalte døgenikter" og at administrasjonen består av gamle fagforeningspamper som ikke kunne fått jobb et annet sted. Flere nåværende flygere legger også skylden på administrasjonen og de helsikes økonomene, informerer meg om at jeg er en tosk, samt at de med sin bakgrunn kan få bedre betalt i utlandet (også fra billigselskapene).

Sistnevnte argumentasjon fungerer ikke. Det vet jeg, for jeg har forsøkt den selv, og svaret er naturligvis: Så flytt, da.

De mer rimelige reaksjonene er representert i utdragene ovenfor. Det interessante ligger i forskjellen i oppfatning av det som rent objektivt må være den samme virkeligheten. Hva har skjedd?

I alle tjenesteytende bedrifter danner man seg et bilde av kunden.Man forteller historier til hverande om vanskelige eller hyggelige kunder, akkurat som passasjerene forteller historier om hyggelige eller vanskelige flyselskaper. Ofte overføres oppfatningen av en opplevelse fra en enkelt tur til hele selskapet. (Jeg skrev engang en epistel om Icelandair, og fikk flere og snålere kommentarer enn jeg noensinne har fått.) Det samme fenomenet finner man på sykehus, hoteller, restauranter og faktisk også på begravelsesbyråer – en verden av forskjell mellom det offisielle ansikt utad og virkeligheten på bakrommet.

Hvem har ikke opplevd ubehagelige passasjerer, og heltemodig personale som bevarer roen overfor urimelige krav? Og hvem har ikke opplevd stivbent personale som nekter å gjøre rimelige ting eller ikke kan svare på enkle spørsmål?

Det er mye usikkerhet rundt flyvning idag, og kundene har blitt svært flinke til å stå på kravene. Koble dette med overbefolkede flyplasser, paragrafrytterske sikkerhetsbestemmelser og struping av mindre serviceelementer som kundene opplever som kun irriterende. Det eneste som mangler, er at flypersonalet skulle vise seg å være menneskelige de også – og når flygere sender SMS med "Go harry" og dermed viser at de gir jamt blaffen i passasjerenes tid, rakner forståelsen totalt.

Når flyreiser blir billigere, får en større andel av befolkningen flyerfaring. Jeg vet ikke om charterpassasjerer fortsatt klapper når flyet lander i Syden (sist gang jeg var der var på tidlig 80-tall) men jeg tror at den gangen klappet de av lettelse, og hvis de fortsatt gjør det, er det av tradisjon. Det er ikke så mystisk å fly lenger. Det er som å ta bussen – når det koster mindre å fly enn å ta flytoget til Gardermoen (før skatt) begynner man å regne med flyet, å se på turen som intermezzo heller enn opplevelse. At service samtidig kuttes og belegget økes forsterker inntrykket av alminneliggjøring. Alle har sølvkort og mange har gullkort. Det er ikke så stas lenger, det skal mer til for å imponere.

Den vanskelige balansegangen ligger i hvordan yte mer service uten at det koster penger. Det er ikke kaffekoppen som koster, men apparatet for å få den dit. Tøffere konkurranse og mer krevende kunder gjør pussig nok at servicen synker fordi man forsøker å regelstyre allting, ikke dels fordi man da kan bruke billigere personale, dels fordi man da har et regelverk å vise til når man må si nei til en passasjer.

Hvordan skal SAS differensiere på service? Jeg tror svaret ligger i å fokusere mer på kundens hele opplevelse av flyturen – et svar som er så standard at det er nesten flaut å si det. Men la meg illu
strere:

Mitt favorittselskap er Virgin Atlantic – skjønt det begynner å bli en stund siden jeg fløy med dem nå (telekonferanser har en tendens til å ta over fra kjappe Atlanterhavshopp). Virgin forsøker å være hippe, og får det til. In-flight bladet deres heter Hot Air, og hvis du flyr deres første klasse (ironisk kalt "Upper Class", den koster det samme som business class andre steder) kan du bli hentet på kontoret med bil eller, i rushtrafikken, med motorsykkel (i London kalt "Execubike").

Virgin har en tjeneste som fokuserer på slitne forretningsfolk som skal reise over Atlanteren. Prosessen varierer litt fra sted til sted, men viser til fulle at de har satt seg inn i hva folk egentlig vil ha heller enn å konkurrere om å være mest mulig som alle andre. Servicen kalles "Snooze Zone", og går ut på å få deg så utvilt som mulig gjennom natten fra USA til London. Etter ha sjekket inn i Boston ved sekstiden, går du i loungen, hvor de serverer en god middag (ikke bare snacks.) Deretter er det nakkemassasje (minst en av kabinpersonalet er utdannet) i en spesiell stol. To glass rødvin, og du seiler ombord i svært avslappet og fredelig utgave."Snooze Zone" er oppe i "humpen" på en 747. Der får du utdelt en pysjamas, som du kjapt kan skifte til (hvis det er mange, skjer det i full offentlighet – husk rent undertøy.) Så er det bare å vente til flyet tar av. Deretter slokkes alle lys, og det er ingen musikk, ingen film, ingen drinker, noe som ikke spiller noen rolle fordi det eneste du er ute etter er å sove. Du blir vekket like før flyet skal lande (jeg har klart å sove i 5,5 timer av en 6 timers flytur) og går av flyet uten frokost, for den serverer de i mottakende terminal. Der er det også dusj, og du kommer inn i London om morgenen med ren skjorte, ny barbering og nokså utsovet.

Denne tjenesten er ikke spesielt kostbar sammenlignet med enhver annen business class tjeneste, men den er så uendelig mye bedre enn business class fordi den er designet ut fra hva folk vil ha. Det finnes en vanlig business class og first class (og deres economy er bedre enn de fleste), men akkurat denne tjenesten kaprer altså en masse forretningsfolk som ikke kan tenke seg noe bedre enn å sove når man først må være i flyet. Som meg.

Jeg skal ikke gi meg til å sammenligne med SAS – de har sine gode og dårlige sider, de også. Og kundefokusert innovasjon vil bety noe annet for SAS enn for Virgin, for man har jo andre kunder.

Virgin har imidlertid noe mange andre flyselskaper ikke har: Humør. Man ler av seg selv, noe som reflekterer Richard Bransons personlighet.

Min favorittepisode var for noen år siden. Jeg skulle sjekke inn i Los Angeles for å fly til London. Innsjekkingsagenten, med påtatt britisk overklasseaksent, informerte meg om at hun dessverre ikke hadde flere "Upper Class" bagasjelapper igjen, så jeg måtte nok nøye meg med alminnelige lapper. Trykkeriet var forsinket, sa hun: "You know what it is like in the colonies!"

Jeg hadde jo ikke akkurat tenkt å klage på en sånn bagatell. Men hun klarte til og med å gjøre den til en stor positiv opplevelse: Jeg gikk på flyet med et glis, full av beundring over hennes humør og i denne sammenheng sofistikerte uhøytidelighet.

Humør, folkens. Både passasjerer, personale, ledere og alle andre. Slapp litt av på selvhøytideligheten. Og tenk litt over at ingen av dere har helt rett eller helt feil. Det er ikke i noens interesse at SAS går dukken, men medmindre man får opp humøret er jeg redd det er det som skjer.

Og det er til å bli i dårlig humør av.

Bokstavkjekstitler…

Tversover med bokstavkjeks

…bli antakelig den nye farsotten i bloggosfæren hertillands, etter at bokstavkex.framtid.nu muliggjør nostalgiske karbohydratbomber i digital form.

(Via BoingBoing)

Oppdatering 10. des. 2006: Ble lei den, så den forsvant idag.

Detektivarbeid i praksis

Skup-prisen gikk til Aftenposten og NRK Brennpunkt. Jeg hadde stor glede av å lese metoderapportene (AftenpostenNRK 1NRK 2). Dette er faktisk, synes jeg, brukbare field research rapporter også for forskere (muligens med litt mer dokumentasjon rundt dokumentasjonsmetode). Og viser med all ønskelig tydelighet at ganske mye ikke kommer i avisen fordi det ikke kan dokumenteres.

Det er dette vi har en presse til. Velfortjent.