Kategoriarkiv: Digitalisering

Oppgaver i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Postet den av
5

Vanligvis skriver jeg en bloggpost en gang i året (2016/17, 2015/16, 2014/15, 2013/14, 2012/13, 2011/12) om hvilke oppgaver studentene gjør i Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. I fjor ser det ut til at jeg glemte å gjøre det, og nå nærmer vi oss slutten på årets oppgaver, så her kommer en liste med et utvalg oppgaver fra i fjor og i år. Som vanlig må jeg være litt diskret i beskrivelsene, siden mye av dette er konfidensielt av konkurransehensyn:

  • et inkassoselskap ønsker å bruke automatisering til å effektivisere sine rutinesaker
  • en stor finansinstitusjon ønsker å utvikle en belønningsordning for innovasjon internt i organisasjonen
  • en stor produsent innenfor næringsmiddelindustrien ønsker å utvikle en digitalt produktstrategi for en del av sortimentet som skal markedsføres internasjonalt
  • en konkurrent av BI ønsker å utvikle en strategi for digitalisert undervisningsleveranse
  • et forsikringsselskap ønsker å utvikle bruk av sensorer for å redusere vannskader
  • en studentorganisasjon ønsker å lage en bedre måte å matche studenter inn i bofellesskap
  • en forsikringsmegler ønsker å utvikle en digital plattform for forsikringsmegling
  • en regionsavis ønsker å utvikle en digital strategi
  • et interiørmagasin ønsker å utvikle en digital strategi
  • et stort transportselskap ønsker å utvikle en digitalt basert prisstrategi
  • et oppstartsselskap ønsker å utrede alternative drivstofftyper
  • et oppstartsselskap ønsker å utrede et tilbud med digitale nøkler for adgang til bygninger
  • en finansinstitusjon ønsker å lage fremtidens forsikringsprodukt
  • et stort boligselskap ønsker å lage et softwareprodukt for borettslagsstyrer og andre tillitsvalgte
  • et helseforetak ønsker å bruke digital teknologi til å øke kvaliteten på portørtjenestene
  • et forlag ønsker å bygge et digitalt fellesskap rundt sine utgivelser
  • et teknologiselskap ser på fjernstyrt digital teknologi for minerydding
  • en bilverkstedkjede ønsker å utvikle et utvidet og bedre kundekonsept
  • en studentorganisasjon ønsker å utvikle et tilbud for videobaserte legekonsultasjoner
  • et forsikringsselskap ønsker å utvikle en smidig skaleringsstrategi
  • en leverandør av treningsutstyr ønsker å utvikle en digital fellesskapsplattform
  • en leverandør av studentboliger ønsker å utvikle en innovasjonsstrategi

Denne listen gir jo forklaringen på hvorfor jeg synes det er så morsomt å undervise dette kurset – motiverte studenter med spennende prosjekter gjør at jeg lærer av dem, og det er jo det man er ute etter…

Og med det: Her er gjengen:

Enkel intro til kryptering og e-tjenesten

Postet den av
Svar

E-tjenesten vil gjerne ha en bakdør til kryptert innhold her til lands – et forslag som har blitt slaktet på ytringsfrihets- og rettssikkerhetsgrunnlag, blant annet. Jeg synes forslaget er minst like dårlig, men av rent tekniske grunner. Men skal man ha en mening om hvorfor forslaget er dårlig, må man ha en grunnleggende forståelse for hvordan kryptering virker.

Dette kan du lese om i min kommentar hos Digi.no. Teksten kommer til å dukke opp her etterhvert. I mellomtiden har du lydfilen her – takk til Odd Erik Gundersen og Lena Andersen for gjennomlesning og gode kommentarer!:

Pasienttransport – og Digi.no

Postet den av
Svar

For noen uker siden fikk jeg en epost fra Kurt Lekanger, redaksjonssjef i digi.no. Han lurte på om jeg var interessert i å skrive kronikker for dem. Jeg var litt nølende, for jeg har nok å gjøre og trenger ikke flere forpliktelser. Digi.no leses imidlertid av en rekke mennesker som er interessert i digitalisering, og er et nettsted som faktisk ønsker å gå litt bak de helt enkle fremstillingene og kommunisere som om leserne faktisk skjønte forskjellen på USB og UPS.

Så, etter å ha blitt grundig lei av riksmedienes uutholdelige letthet, sa jeg ja, og dermed så kommer jeg til å dukke opp med ujevne mellomrom hos digi.no i en spalte kalt «Tversoversk.» Kurt laget til og med en ganske kul (vel, det skal ikke så mye til for min del) vignett som ser slik ut:

Den første kommentaren handler om pasientkjøring og hvorfor i all verden vi ikke kan endre på inngrodd praksis og begynne med moderne verktøy på dette området. Vær så god, les på eget ansvar.

Så kommer spørsmålet – hvordan skal jeg håndtere kombinasjonen egen blogg vs. en kommentarspalte på digi.no? Vel, jeg har ikke tenkt å konkurrere med digi.no, så ja, teksten kommer nok her på et eller annet tidspunkt, i arkivhensikt, men jeg venter en stund.

Men en aldri så liten lydfil kan jeg jo legge ut. Har ikke snakket med Kurt om denne saken, men han må gjerne kopiere denne lydfilen til digi.no. Og, vel, er du trofast leser av denne bloggen kan du altså høre i stedet for å lese:

DN og norske gründere

Postet den av
Svar

Jeg har latt meg overtale til å bli med i juryen for å kåre Norges fremste gründere. Kriteriene for kåringen er med hensikt ikke spesifikke (den årlige gasellekåringen har en tendens til at det blir firmaer som går opp og ned med konjunkturene – som stillasutleiebedrifter – som dominerer. Her er vi ute etter bedrifter som er interessante og som har en fremtid og noen resultater å vise til, ikke bare en ide. Det blir også to kategorier – oppstartbedrifter og bedrifter som er i den fasen Norge kanskje sliter mest med (vi mangler ikke gode ideer), nemlig vekstfasen.

Nå er det slik at for å bli med her, må bedriften meldes på – av selskapets ledelse eller styre, eller etter avtale med dem. Innmelding så fort som mulig og senest 1. mars. Skjema finner du her, og, vel, det er bare å sette i gang!

NRK og Norgestaxi og journalisthåndverk

Postet den av
2

Jeg har et håp om å få digitalisering på dagsorden i Norge, men det er litt motbakke om dagen. Her kommer et lite hjertesukk. (Og ja, jeg har tenkt meg om før jeg skriver dette.)

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra NRK. Vedkommende har jobbet med en sak om pasienttransport. Folk med TT-kort og andre som skal ha pasienttransport må vente i evigheter. En av årsakene er at de som har ansvaret for å skrive kontrakter med taxi-selskapene ikke har snakket sammen og har endt opp med Norgestaxi, som av ulike årsaker ikke har nok biler. Jeg har hatt syke barn (som har trengt transport) og er opptatt av dette, så vi snakket sammen om de bakenforliggende årsakene – i liten grad om Norgestaxi.

Tirsdag kom et team fra NRK (to journalister, en kameramann og en stillfotograf) til BI for å intervjue meg om dette. Hovedpunktene i diskusjonen var:

  • Bestilling og koordinering av offentlig transport gjøres på en gammeldags og lite effektiv måte. Pasienter lider og sjåfører får ikke godt nok betalt. (Dette har vært et problem lenge før Norgestaxi).
  • Det offentlige anskaffelsessystemet og manglende koordinering i det offentlige koster mange millioner og fører til masse ventetid.
  • Det er bare to måter å håndtere en knapp ressurs på: Pris eller kø.
  • For pasienttransport har vi valgt kø, og da er er det enten kø av pasienter eller kø av sjåfører.
  • Løsningen er å lage en sentral, offentlig Uber-lignende løsning for all offentlig betalt transport, som binder sammen alle som kan kjøre med alle som trenger transport.
  • En slik løsning vil forenkle livet for passasjerer og sjåfører, men kan gjøre livet surt for drosjeselskaper. Men de er ikke bevaringsverdige.
  • Siden vi vet hva fremtiden vil bringe, kan vi like gjerne bygge den med en gang i stedet for å flikke på det vi har.
  • Dette vil kreve regelendringer, at man krysser organisasjonsgrenser, og at noen organisasjoner og firmaer dør.
  • Det er det vi har en digitaliseringsminister til.

Jeg synes dette er en interessant og viktig diskusjon – og pasienttransporten et glimrende eksempel på hvordan vi kan opprettholde velferdsstaten gjennom smart bruk av teknologi.

Men resultatet av intervjuet ble noe ganske annet: Før den egentlige diskusjonen begynte, ble jeg forelagt endel utskrifter om antall biler og en eskalering av antall avvik, og spurt om det var slik at Norgestaxi har oversolgt kapasiteten sin. Før vi begynte intervjuet (og i løpet av den første samtalen), sa jeg at dette kunne jeg ikke si noe om i detalj, siden jeg ikke vet noe om hvor mange taxier som behøves i de ulike sammenhengene her. Så åpnet vi, og jeg ble spurt om Norgestaxi hadde solgt kapasiteten sin to ganger. Jeg svarte (og det var på Dagsrevyen) at det kan se slik ut, uten at jeg har gått i detalj på tallene.

Deretter filmet og tok vi opp ulike segmenter en times tid, hvorav absolutt ingenting ble brukt verken på Dagsrevyen eller nrk.no. Hva gjelder TV-tid, er konkurransen beinhard, så jeg ser den prioriteringen (og har vært der mange, mange ganger før.) Men på nrk.no gjelder ikke tids- og plassbegrensninger.

Journalistiske avveininger skal gjøres av journalister og redaktører, ikke meningshavere. Men jeg hadde trodd at vi for en gangs skyld skulle få satt de bakenforliggende problemene på kartet, og ikke hoppet på en banal vinkling med «her har vi skurken» (i dette tilfellet Norgestaxi, som er en kommersiell aktør og ikke har gjort noe annet enn å søke lønnsomhet i et konkurranseutsatt marked.)

Og jeg hadde trodd at NRK, hvis noen, ville holde seg for gode til å gå inn i en intervjusituasjon med hensikt å få et bestemt utsagn – «kapasiteten er oversolgt, sier en førsteamanuensis» – flyttet fra sine egne observasjoner til en i denne sammenhengen litt malplassert fagperson. NRK er statsfinansiert, noe jeg ikke har de minste i mot, men hensikten med den finansieringen er at man skal kunne gå i dybden.

Hadde jeg visst at det var dette som skulle bli den eneste vinklingen, ville jeg sagt nei til å bli intervjuet.

Jeg har en hel del kolleger som ikke snakker med journalister, nettopp av redsel for å bli fremstilt på en annen måte enn de hadde regnet med. Jeg anser det å snakke med journalister som min samfunnsplikt – og som regel går det jo utmerket. Men det blir litt vanskelig når man blir utsatt for det jeg mener er slett journalistisk håndverk.

Og hva pasientreiser og taxiselskaper og annet gjelder, så får jeg vel skrive et innlegg om det ved en senere anledning (som jeg har gjort før).

Om noen skulle være interessert i den debatten.

Artikkelen i faksimile:

Et Alan Kay-perspektiv

Postet den av
1

“Point of view is worth 80 IQ points” – Alan Kay

Min gamle kollega Jim McGee har skrevet om Alan Kay og hans utrolige evne til å se ulike perspektiver av kompliserte problemstillinger. Så dette blogginnlegget er ikke svært originalt – jeg ville bare gjøre denne videoen med Alan Kay kjent i Norge, og kanskje også spre litt kunnskap om Alan Kay og hva han har betydd for (ikke minst norsk) softwarebransje. (Og bare for å skryte litt – jeg møtte Alan Kay i 1989, på BI, der han holdt et foredrag for en nokså liten gruppe mennesker.) Det var nesten ingen som forsto hvor viktig han var, trass i at han på det tidspunktet var Chief Scientist for Apple. Men det var et foredrag jeg fortsatt husker fordi det totalt endret min forståelse for hva man kan gjøre med teknologi.

Alan Kays original-tegning av Dynabook

Alan Kay var doktorgradsstudenten fra Utah som snakket med Ole-Johan Dahl om SIMULA, forsto hva ideene bak språket betød, og utviklet teorien rundt objektorientert programmering. Fra Utah gikk han videre til Xerox PARC (et forskningssenter som utviklet det objektorienterte språket Smalltalk, laserskrivere, Ethernet (som du fortsatt bruker hver gang du knytter det til Wifi’en, uten at du aner noe om det) og altså det grafiske grensesnittet – menyer, mus, at du ser hva som skjer med tekst og tegning direkte på skjermen, og at ting på skjermen kommer likt ut på skriveren (WYSIWYG). I det hele tatt – svært mye av moderne arbeidsteknologi. Kay hadde også visjonen om Dynabook, en slags iPad, allerede i 1968 – altså for over 50 år siden.

Man kan si at Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard skapte objektorientert programmering, men Alan Kay – som forstod hva det faktisk betød – er den som med rette er kalt objektorienteringens far fordi han evnet å ta teknologien videre fra et nokså snevert fokus på simulering. Kay fikk Turing-prisen i 2004, to år etter Dahl og Nygaard.

Alan Kays styrke er hans evne til å tenke grunnleggende, til å gå tilbake til det amerikanerne kaller «first principles», til å tenke hva konsekvensene er når man har en annerledes teknologi og hva man i så fall bør gjøre. Han har en fokus på at ting må endres hele tiden – som han sier, de fleste store systemer i dag er skrevet i teknologi utviklet på 60-tallet, og at man fortsetter å bruke gammel teknologi hindrer utvikling. Den kjelleren full av maskiner som man omtaler som «legacy» – en arv, noe verdifullt – er en møllestein rundt halsen for eksisterende organisasjoner. Og det vil alltid være lettere å fikse litt på det man har fremfor å kaste det ut og tenke på nytt – som han illustrerer svært effektivt med overgangen til det heliosentriske verdensbildet.

Det viktigste Alan Kay har brakt til verden, er forståelsen av at robuste systemer består av små, selvstendige enheter som snakker sammen – ikke bare som Internett, der datamaskiner snakker sammen, men også innenfor en PC eller en mobiltelefon, der deler av programmer gjør sin lille ting for andre programmer, og sender meldinger frem og tilbake. Det kaller vi objektorientert programmering, men poenget med objektorientering er ikke objektene, men meldingene mellom dem.

Nok om dette, ta en time og se dette foredraget. Kanskje det endrer ditt syn på hva innovasjon handler om, og hvordan man skal tenke om fremtiden. Hva hadde skjedd med digitalisering om vi tok konsekvensen av hva en fremtid vil se ut og begynte å bygge den nå, i stedet for å flikke litt til på alt det gamle vi har?

I all enkelhet, ganske enkelt.

PS: En morsom ting for meg er at Alan Kay sier at en skikkelig innovasjon tar 7 år. Min gamle veileder på Harvard Business School, Jim McKenney, sa alltid at ethvert stort nytt system som ville endre ting, tar syv år. Minst.

Digital disrupsjon (et foredrag)

Postet den av
1

Arild Haraldsen har i en rekke artikler i Digi.no gjort rede for hvorfor det går så tregt med digitaliseringen i offentlig forvaltning. Jeg er 100% enig med ham og har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet en haug med kronikker til støtte. Norsk offentlig forvaltning må digitalisere for at velferdsstaten skal overleve, men feil organisering, feil insentiver, revirtenking, inkompetanse, håpløse prosesser og feige politikere sørger for at det går altfor tregt og blir altfor dyrt.

Så jeg får støtte Arild gjennom i stedet å legge ut dette foredraget som jeg holdt for Riksrevisjonen 29. november 2018. Mitt hovedpoeng er at offentlig digitalisering går for tregt og tar ikke ut effektene, og jeg er skarpt kritisk til bl.a. Difi fordi de ikke gjør den strategiske endringsjobben de er satt til å gjøre og i stedet forelsker seg i sine egne løsninger. Offentlig digitalisering, etter min mening, er snakk om kirurgi, ikke massasje. Og noen – for eksempel Riksrevisjonen – trenger å ta den strategiske rollen, siden ingen andre gjør det.

Foredraget er en snau time langt, her er de viktigste punktene:

00:00 Introduksjon
02:00 Teknologi er ikke farlig og har ikke noe med alder å gjøre
05:30 Riksrevisjonen og digitalisering i lille Norge
07:30 Teknologi, forretning og strategi – en sammenheng
09:30 Disrupsjon og hva det egentlig er
14:30 Disrupsjonseksempel: Cutters
17:00 Hva digitalisering egentlig er… (digitisering, digitalisering, digital transformasjon)
18:45 Hva digitalisering i det offentlig burde være (og Difi er det ikke)
22:15 Det finnes håp (eksempel fra Skatteetaten)
24:55 Hvorfor vi ikke skal tenke for mye fremtiden (og problemene vil være noe annet)
27:20 Nye teknologier: Delingsøkonomi
29:00 Nye teknologier: Tingenes Internett
30:30 Digitale tvillinger og hvordan revisjon og kontroll endres
34:00 Stordataanalyse og hvordan den endrer kontroll og forskning
35:45 Ikke gjør digitalisering ved å kopiere gammel teknologi
39:00 Kunnskapsmangel er ingen unnskyldning lenger
40:20 Digitalt førstevalg betyr digitalt førstevalg på ledere
42:50 Lag systemer for innovasjon, ikke for kontrakt
45:25 Når offentlig revirtenking tar liv (Smarthelp)
49:50 Hvordan ser en digital og datadreven organisasjon ut?
53:00 Spørsmål

Jeg er nokså pesete i begynnelsen, fordi jeg var på slutten av en treukers forkjølelse og fremdeles var sliten. Endel av tallene jeg kommer med er upresise fordi jeg tar dem fra hukommelsen, uten at det påvirker poengene i vesentlig grad, og jeg har noen andre bommerter i farten også (navn og lignende). For ikke å snakke om at jeg blir direkte sint når det gjelder Smarthelp.

For ordens skyld – min kritikk av Difi retter seg mot ledelsen, jeg kjenner en hel del folk der som gjør en iherdig jobb.

God fornøyelse – og gid noen der ute føler seg inspirert til å faktisk gjennomføre litt ordentlig digitalisering, i stedet for å bare legge asfalt på kutråkkene….

Antibygdedyrsteknologi

Postet den av
1

Jeg er stor fan av videokonferanse i alle former, og har brukt det regelmessig og i mange sammenhenger i hvert fall siden 1994. Som regel bruker man videokonferanse fordi man ikke kan eller ikke vil reise, og betaler for bortfall av reisetid med dårligere møtekvalitet. Det er bedre å snakke med noen ansikt til ansikt enn over en videolink, selv om teknologien stadig blir enklere og bedre, og man selv kan gjøre mye med for eksempel gode mikrofoner og skikkelig lyssetting.

Men er videokonferanse i noen sammenhenger bedre enn vanlige møter?

For noen år siden holdt jeg et kurs på BI for en ledergruppe fra NAV. En av de tingene de snakket om, var at de hadde en suboptimal kontorstruktur: Av en eller annen grunn er de forpliktet til å ha kontorer av en viss størrelse i alle kommuner, noe som fører (eller førte, vet ikke om det fortsatt er slik) til at de i endel kommuner har for mange ansatte for antall klienter, men i andre har de for få. Jeg foreslo videokonferanse som løsning på dette – at ansatte lokalisert i kommuner med for lite å gjøre kunne ta saker fra de kommunene som har for mye. Som offentlig ansatte gjør når man foreslår ny teknologi, kom de øyeblikkelig med motforestillinger – det er nødvendig med lokalkunnskap, våre klienter bruker ikke videokonferanse, og så videre. Mitt svar: Hvis valget er å snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få snakke med en på videokonferanse med en gang, vil nok en hel del klienter velge det siste.

I høst traff jeg en svært smart dame som er rådmann i en liten kommune i Nord-Norge. Vi diskuterte videokonferanse som teknologi, og hun sa at for en rekke mennesker i små kommuner er faktisk videokonferanse å foretrekke av helt andre grunner. Sett at du skal til psykolog for et eller annet: I en liten kommune kan alle se at du går til psykologens kontor, og du risikerer å møte psykologen på butikken. Det skjer ikke i Oslo. Du har også et annet problem: Hvor flinke psykologer klarer egentlig en liten og avsidesliggende kommune å rekruttere?

En NAV-ansatt jeg kjenner, forteller at en hel del klienter vegrer seg for å gå på det lokale NAV-kontoret, og heller ringer NAV sentralt, fordi de vet at hvis de går på det lokale kontoret kommer lokalavisen til å ta kontakt med dem, eller det blir oppmerksomhet rundt deres problemer på en annen måte.

I slike situasjoner må jo videokonferanse og det å ha en saksbehandler eller helsearbeider et annet sted i landet være perfekt: Man kan gå til terapi eller rådgivning fra sin egen stue, uten at naboene får vite noe som helst. Og man kan forholde seg til terapeuten eller rådgiveren i trygg forvissning om at man kommer ikke til å ha noe med dette mennesket å gjøre utenom den profesjonelle relasjonen.

Så videokonferanse (og, ikke mindre vanskelig, den organisasjonsmessige omstillingen som må til i en rekke etater for å kunne håndtere saker på tvers av geografi) kan være bedre enn tradisjonell, lokal tjenesteyting, rett og slett fordi det er langt unna.

Videokonferanse mot bygdedyret. Noe å tenke på.

Den institusjonaliserte innovasjonens iboende traurighet

Postet den av
Svar

Jeg har nettopp fylt ut en spørreundersøkelse sendt ut av Direktoratet for Internasjonalisering og Kvalitetsutvikling i høyere utdanning (DIKU). Jeg kjenner ikke til dette direktoratet og deres historie, men som så mange andre kvalitets- og innovasjonsaktiviteter igangsatt av folk som gjerne vil ha mer innovasjon men ikke kan gjøre det selv, resulterer den i rapporteringer og målinger og enda flere spørreskjemaer.

Og man spør om de vanlige tingene: Bruker du digitale verktøy i undervisningen (ja, siden 19871983), har du tilbud om opplæring og støtte fra din institusjon (ja, på de verktøyene de har), og så videre og så videre. Under det hele ligger en forestilling om at digitale verktøy er noe som stilles til disposisjon for undervisere fra institusjonen, at foreleserne trenger hjelp og veiledning (særlig «pedagogisk» veiledning, uten at noen kan fortelle meg hva som er god pedagogikk i en digital verden eller ikke) for å ta dette i bruk, og at dette er verktøy primært for å understøtte interaksjonen mellom studenter og foreleser, der det tydeligvis er store mangler. Samt at de verktøy som institusjonen stiller til disposisjon representerer fremskritt og teknologifront.

Eller, for å sitere Arne Krokan: Man går fra «skriv fem faktasetninger om Hokksund» til «skrive fem faktasetninger om Hokksund i PowerPoint» og dermed har man digitalisert og, presumptivt, innovert. Eller man kan i de minste måle det og rapportere det.

Vel. Min erfaring er at innovasjon innen undervisning primært skjer ved at undervisere tar i bruk verktøy som er generelt tilgjengelige (for eksempel Google Docs og appear.in), at dette brukes for å gjøre jobben lettere for studenter og underviser (ikke som et mål i seg selv), og at den virkelige innovasjonen strekker seg mye lenger enn i selve undervisningsleveransen, både i tid (før og etter kurset) og bredde (ved at man bruker samme opplegg i flere kurs) og mellom personer (ved at man deler på materiale og egenutviklet funksjonalitet.)

Ingenting av dette måles i et spørreskjema – der måler man ikke endring, men bruk.

Her er noen spørsmål som kanskje burde stilles:

  • har institusjonen brukt digital teknologi for å korte ned tiden fra en idé til et nytt kurs eller et studium formes til kurset eller studiet kan leveres?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du lettere kan samarbeide om kursutvikling og -leveranse med dine kolleger (både ved egen og andre institusjoner)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du kan øke studentenes faktiske innsats i kurset (forberedelse, deltakelse, diskusjon, etc.)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk verktøy som gjør at du lettere kan holde orden på studentenes innsats og resultater gjennom kurset, og gi dem gode tilbakemeldinger?*
  • har du eller institusjonen tatt i bruk prosesser og teknologi for å sikre at nye digitale verktøy raskt kan taes i bruk (uten at de er forhåndsgodkjent av institusjonen)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at studenter kan delta i utviklingen av kurs selv, og at innovasjon kan videreføres fra år til år?
  • har institusjonen lagt til rette for at administrative distraksjoner (som spørreskjemaer og rapportering om digital undervisning) minimaliseres slik at man kan konsentrere seg om forskning og undervisning?

Saken er – og jeg mener ikke dette som kritikk av de menneskene som veileder i digitale verktøy ved de institusjonene jeg jobber ved – er at det jeg ønsker av digital støtte er å kunne kjøpe meg de dataverktøyene jeg vil, uten innblanding, og ta dem i bruk der jeg ser det nytter.

Samt en sekretær. Som kan svare på spørreskjemaer for meg.

____

* Et av spørsmålene i spørreundersøkelsen var noe slikt som: Gir du tilbakemeldinger/evalueringer til studentene gjennom læringsplattformen? Nei, jeg gjør ikke det, fordi jeg ikke synes dette verktøyet har gode nok funksjoner til å gi skikkelige tilbakemeldinger (i noen kurs). I stedet følger jeg mitt eget opplegg eller gir tilbakemeldinger gjennom felles dokumenter, så alle kan lære av alle.

Hvorfor ser man de samme annonsene om igjen og om igjen?

Postet den av
Svar

veksthusFor noen uker siden kjøpte jeg en motorsag på Biltema (elektrisk, kr. 699, fungerer utmerket), etter å ha søkt litt på nettet. Siden har Facebook og mange andre sider vært nedluset med annonser for motorsager i alle farger og fasonger. I forigårs diskuterte fruen og jeg om vi skulle kjøpe oss et veksthus, og Googlet litt for å finne noen alternativer og hva de kostet. Siden har det blitt mye veksthus….

Nå er ikke jeg den første som har denne erfaringen, men hvorfor velger annonsører i mange situasjoner å vise deg annonser, av og til i ukevis, for produkter du allerede har kjøpt?

Årsaken er ganske enkel: De vet ikke så mye om deg. Det eneste annonsørene vet om meg, er at jeg har søkt på motorsag eller veksthus eller hotell i Venezia eller noe annet, nokså spesifikt. I fravær av mer spesifikk informasjon (inkludert om jeg har kjøpt dette produktet eller ikke) er den beste strategien å vise meg det jeg har sett på før. Faktisk er det slik at selv om jeg har kjøpt produktet, er det beste strategien å vise meg annonser for det jeg nettopp har kjøpt, siden man likevel ikke vet (i hvert fall ikke presist nok, siden man ikke ser helheten) hvilke andre produkter man er ute etter.

(Det er også slik at Facebook faktisk ikke har så mye informasjon om deg som man skulle tro. Informasjonen om deg og dine venner har Facebook, men informasjonen om hva du har sett på og hva du har kjøpt finnes i mange firma med navn som DoubleClick (nå eid av Google). Når du går inn på Facebook, startes en komplisert auksjonsprosess der annonsører går inn og byr på muligheten til å vise deg en annonse.2000px-adservingfull-svg

Disse auksjonene er over på millisekunder (fra du har klikket på noe i Facebook til siden kommer opp i webleseren) og dermed må man bruke ganske enkle kriterier for hva som skal vises, samtidig som kostnaden ved å ta feil er svært liten. I en slik situasjon blir det mange annonser for ting folk har kjøpt før.

Men det er bedre enn å skyte i blinde.

(Og vil du lese mer om dette og andre algoritmer som brukes til alle de beslutningene vi lurer på på Internett og andre steder, anbefaler jeg sterkt Algorithms to Live By: The Computer Science of Human Decisions av Brian Christian og Tom Griffiths. Morsom og lærerik.)

Epost og utpressing

Postet den av
1

Og der fikk også jeg en utpressingsepost, gitt…ransommail.jpg

Og hva skal man gjøre i en sånn situasjon?

Svaret er:

  1. Endre de passordene som det blir referert til (særlig om man bruker det samme passordet flere steder, noe man ikke skal gjøre.)
  2. Innstallere en passordbeskytter a la Lastpass (som jeg bruker, betaler for og er fornøyd med.)
  3. Slette eposten.
  4. Puste ut og tenke på noe annet.

Disse epostene ser ut som om de vet en hel del ting om deg, men egentlig vet de ingenting bortsett fra det ene passordet som de referer til. Dette passordet kommer fra en eller annen webside som du har opprettet en bruker med en eller annen gang, og som deretter har hatt et datainnbrudd og fått stjålet sin passordfil. (Det å ha en ikke-kryptert passordfil er naturligvis et stykke inkompetanse på linje med Bergen Kommune, men det er dessverre nokså vanlig der ute.) Deretter sender man eposter til folk, truer med å avsløre dem som pornografibrukere, håper på napp og betaling i Bitcoin.

Men det er ikke så farlig som det ser ut som*. Så slapp av. Og begynn å ta passord på alvor…

*Hadde det vært et virkelig datainnbrudd i din PC, ville du funnet ut at harddisken din var kryptert og at du måtte betale en masse penger for å få låst den opp igjen. Ikke noe problem hvis du bare har skikkelig backup, men slitsomt ellers. Og nok en grunn til å ta passord og backup seriøst.

Send oss ditt digitaliseringscase!

Postet den av
Svar

econa-logo-magma-bannerSammen med Ragnvald Sannes, Bendik Bygstad og Jon Iden er jeg fagredaktør for et spesialnummer av Magma om erfaringer med digitalisering i Norge. Hensikten er å lage en samling med gode eksempler på digitalisering – vellykket eller ikke – til undervisnings- og forskningsbruk. Hensikten er ikke å belyse spesifikk teori eller gjøre for mye tolkning, ei heller å lage en samling pressemeldinger om hvor fantastisk smart bedrifter og organisasjoner har vært. I stedet vil vi ha dype eksempler på ting som er gjort eller er i ferd med å gjøres – med nok detaljer til at man kan lære av det.

Så – hvis du (bedrift, organisasjon, offentlig institusjon, enkeltperson) vil gjøre en innsats for digitalisering i Norge – ta kontakt med redaksjonen med forslag til bedrifter og organisasjoner som har erfaringer (gode og/eller dårlige) med digitalisering. Resultatet kan bli den samlingen med dype eksempler man kan henvise til å diskutere på ledermøter, forskermøter og fagdager om digitalisering rundt omkring i landet.

For vi mennesker lærer av historier og eksempler, ikke av teori alene. Og vi trenger litt kjøtt på teoribenene.

Ta kontakt hvis du har noe!

Er du smart nok for smarte organisasjoner?

Postet den av
Svar

dn-09272018-smart-nok-til-acc8a-lede-intelligente-organisasjoner_pdfLiten artikkel i DN i dag, bygget på en artikkel i BI Business Review (kommer etterhvert), som igjen bygger på dette kapittelet i BIs jubileumsbok. (Og stor takk til Audun Farbrot for en formidabel innsats i forskningskommunikasjonens tjeneste i denne sammenheng.)

Og artikkelen? Vel, jeg vedlegger en PDF, lenken (betalingsmur) finner du nedenfor, og som så meget annet handler denne artikkelen om at man ikke kan innføre nye teknologier (i dette tilfelle dataanalyse) uten samtidig å endre organisasjonen (i dette tilfelle ledelsesrollen.) Dataanalyse og den datadrevne organisasjonen må forholde seg til et faktabasert verdensbilde, noe som krever evne til å sanse, forstå, handle, lære og forklare – kontinuerlig, og i stor skala.

Lenke til DN: https://www.dn.no/innlegg/ledelse/digitalisering/smart-nok-for-smarte-organisasjoner/2-1-424362

PDF: DN 09272018 Smart nok til å lede intelligente organisasjoner

(Og nei, jeg har ikke begynt å jobbe for Accenture. Fire forfattere ble tydeligvis litt for vanskelig for DN…)

Diskuter digitalisering i Sophia Antipolis!

Postet den av
Svar

IMG_3657Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program (23-26 oktober i år) kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i Antibes og i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

acc-sophDette programmet er ment som et møtested (gjerne for flere mennesker fra samme bedrift,) der vi i tillegg til å vise frem mye ny teknologi setter av tid til diskusjon mellom deltakerne. Det gir en anledning for ledere og ledergrupper til ta en time-out og tid til å tenke over hva den nye teknologien (Blockchain, Internet-of-things, analytics, robotics, delingsøkonomi, automatisering, digitale tvillinger, etc.) betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt bedrift står overfor, og hjelpe til å finne perspektiver for hver enkelt bedrift eller organisasjon om hvordan man skal forholde seg til utviklingen.

IMG_3647Det er 11. gang Ragnvald og jeg arrangerer et seminar der nede sammen med Accenture Technology Labs, og fjerde gang vi gjør dette som et selvstendig, firedagers program. Deltakerne på det første tre programmene har vært svært fornøyd. En av tingene vi har lært av deltakerne er å sette av tid til diskusjoner – man lærer minst like mye av hverandre som av Ragnvald og meg – og at diskusjonene, i hvert fall mellom deltakerne, kommer til å være på norsk.

Her er noen linker til notater jeg har tatt ved tidligere besøk. Jeg ser frem denne uken, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg gjerne en epost.)

berne.jpg

Blockchain forklart som grafikk

Postet den av
1

Blockchain_explainedReuters har laget en svært god (og, for all del, svært forenklet) grafisk fremstilling av hvordan Blockchain fungerer. Så kan man jo tenke seg vanskelighetene som fremkommer av løsningen (stort ressursforbruk for proof-of-work, utvalgsmekanisme for proof-of-stake) og det litt paradoksale i at de fleste bruksområdene så langt (bortsett fra kryptovaluta) har vært mellom parter som i utgangspunktet kjenner hverandre og derfor egentlig ikke burde trenge Blockchain….

(Denne fant jeg forøvrig på Flowingdata.com, som er en aldeles utmerket blogg for visualisering av data. Anbefales!

E24 om Norges Amazon

Postet den av
Svar

e24komplettHer for noen uker siden var jeg gjest i e24s podcast, som kommentator til Ole Vinje, administrerende direktør i Komplett.no. Det ble en artig diskusjon om hvordan Komplett.no kommer til å utvikle seg videre – og i hvilken grad Amazon kan ta dem ut eller bare bli en konkurrent blant mange.

Komplett ligner på mange måter på Amazon i sin utvikling – de startet (svært) enkelt, og har gradvis bygget ut løsninger gjennom eksperimentering, både i hva de selger og hvordan de selger og leverer det. Det å forstå Norge som marked, særlig hva gjelder logistikk, er en mulig beskyttelsesmekanisme – og Komplett kan dessuten gå til angrep på andre bransjer – apotek er et eksempel – ved at de tjener penger på de produktene som apotekkjedene bruker som loss leaders.

Uansett – morsom diskusjon.

Hva Difi bør sikte etter…

Postet den av
Svar

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Hva skal vi gjøre når robotene tar jobbene våre?

Postet den av
1

logo_skatteetaten1For sånn omtrent fire år siden (skriver dette etter hukommelsen) startet jeg eget AS, i stedet for først å ha personlig selskap og (i et par år, dyrt og klønete) NUF. Årsaken var at det var blitt så mye enklere å starte AS, og dermed kunne jeg ha ansatte og skikkelig regnskap og alt det der.

Et resultat var at da det var tid for selvangivelse, kunne jeg for første gang se på min automatiske skattemelding fra skatteetaten (på Altinn), konstatere at alt var riktig, og deretter ikke foreta meg noe mer. Og tenke at jammen er det ryddig og greit, for alle parter, å organisere sine utenomjobblige aktiviteter i et eget AS.

Så gikk det noen uker, jeg sitter på hjemmekontoret, og telefonen ringer. Følgende samtale utspiller seg:

Kvinnestemme på telefonen: «Hallo, dette er xx yy fra Skatt Øst.»

Jeg (nølende): «Ja…?»

Skattedamen: «Vi ringer rundt til folk som er i ferd med å pådra seg en masse gebyrer. Det vi lurer på er – hvorfor har du ikke sendt inn selvangivelse?»

Jeg: «Men…jeg har jo organisert all min konsulentvirksomhet i eget AS. Så da jeg fikk den ferdigutfylte fra dere var den jo riktig. Så da kunne jeg for første gang i mitt liv la være å sende inn selvangivelse.»

Skattedamen: «Vel, du står oppført her med en inntekt på kroner 6.384,- som selvstendig næringsdrivende. Og det betyr at du må sende inn selvangivelse.»

(Kort pause mens jeg roter rundt i eposter og annet.)

Jeg (mens jeg dunker hodet i skrivebordet): «Å nei – det har jeg oversett. Det var et forlag som betalte meg noe for å skrive et kapittel i en lærebok. Og så har det gått som betaling til selvstendig næringsdrivende, jeg trodde det var med skattekort. Og nå er jeg fire uker over selvangivelsesfristen…»

Skattedamen: «Slapp av, vi har en forenklet rutine hvis beløpet er under 50.000. Kan du logge deg inn på Altinn?»

Jeg (etter litt knappetrykking): «Er inne nå. Hva skal jeg gjøre?»

Skattedamen: «Velg Selvangivelse, …[kort veiledning mens jeg graver meg ned i riktig skjema.] Skriv inn beløpet, trykk ‘Lagre’, deretter ‘Signer og send inn’.»

Jeg: «Ehhh…der, nå er det gjort.»

Skattedamen (etter kort pause): «…der kom den, ja. Da er du ferdig!»

Jeg: «Wow. Takk skal du ha!»

Skattedamen: «Ingen årsak. Ha det bra!»

Jeg: «Ha det.»

Og jeg la på røret og tenkte: Det der må da være et av de beste eksempler på kundeservice jeg noensinne har vært utsatt for?

Årsaken til at skattemyndighetene kan gjøre slike ting, er at mesteparten av det kjedelige arbeidet er forsvunnet, ved en kombinasjon av forenkling, digitalisering, og automatisering. Det gjør at de ansatte kan gjøre det de skal gjøre: Løse problemer, helst før de oppstår. Før automatiseringen ville de ikke hatt tid til denne typen aktiviteter.

Og hvis du lurer på hva de som mister arbeidsoppgaver til automatisering og softwareroboter skal gjøre: Vel, der har du svaret.

(Og jeg betaler min skatt med glede, bare så det er sagt.)

Hva med et digitalt innbyggerskap?

Postet den av
1

e-residency-id-cardJeg har lurt litt på om jeg skal skaffe meg en «eResidency» i Estland og opprette et datterselskap der. Jeg har ikke noe behov for det – har riktignok noen utenlandske kunder, men faktura fra Norge fungerer nokså greit (selv om tyske selskaper sliter litt med digitale kvitteringer og insisterer på at jeg skal printe ut PDF’ene og sende dem i posten.) Skattemessig er det ikke mye å tjene på dette, og jeg har ikke noe problem med skattenivået i Norge uansett. Det er kanskje litt enklere å ha et firma i EU, og i Estland er det ikke skatt på overskudd som reinvesteres i selskapet (virkelig noe vi burde tenke på her i Norge). Det betyr antakelig (usikker på hvordan det stiller seg skattemessig til Norge) at jeg ville kunne parkere litt penger i utlandet, en slags offshorevirksomhet uten at man trenger å hyre advokater i Cayman eller Bahamas. Men tilsammen er det ikke så store fordeler, så nødvendig er dette ikke.

Men – prosessen fascinerer meg. Estland er et av de få landene som er kommet lenger enn Norge på digitalisert offentlighet (og vi har ikke kommet så langt i Norge som vi burde.) Man kan bli digital innbygger og starte firma og være innenfor EU, og jeg lurer litt på om jeg ikke bare skal gjøre det for å skaffe meg litt erfaring. Det er noe tiltalende ved et land som innoverer på denne måten.

Dessuten må jeg jo plukke opp mitt digitale innbyggerbevis i Estland eller på en estisk ambassade, og en tur til Tallinn på firmakontoen kan kanskje forsvares i den sammenhengen.

Noen som har erfaring med dette og har noen synspunkter?

Slutt å ta penger for offentlig informasjon!

Postet den av
1

1280px-hc3a5kon-wium-lie-2009-03Håkon Wium Lie er en av Norges legitime Internett-pionerer, men også aktivist som jeg nesten alltid er enig med. Denne gangen har han skapt internasjonal oppmerksomhet ved å publisere rettsavgjørelser – en type informasjon som skal være åpen for publikum men som firmaet Lovdata av uforståelige grunner mener seg å ha enerett på.

Dette med offentlige samlinger som man tar penger for er en ganske interessant studie i det som kalles institusjonalisering: For å gjøre en jobb, skaper man en organisasjon. Denne organisasjonen setter opp prosesser og forretningsmodeller og ledelsesstrukturer og mye annet, alt for å gjøre jobben. Så viser det seg at man ikke lenger trenger noen til å gjøre jobben – men da har organisasjonen fått for seg at den har en verdi i seg selv. For å sikre sin eksistens, begynner den å gjøre det stikk motsatte av det den skal gjøre.

Lovdata har som oppgave å tilgjengeliggjøre norsk rettsinformasjon for publikum – skal man følge lover, må man jo kunne lese dem. En gang i tiden kostet det mye penger å tilgjengeliggjøre informasjon, så da tok man betalt for det. I dag har vi scannere, Internett, praktisk talt gratis lagringskapasitet, og, ikke minst, digital produksjon av den underliggende informasjonen. En rettsavgjørelse kan i praksis publiseres med et tastetrykk i det øyeblikk den er ferdigskrevet og opplest. Likevel fortsetter man å tviholde på sine gamle måter å gjøre ting på.

Håkon har tidligere publisert norske lover (som Lovdata også ville hemmeligholde, for denslags kan man jo ikke gjøre tilgjengelig for hvem som helst) og har nå gjort det samme med rettsavgjørelser gjennom nettstedet Rettspraksis.no. Det har nå blitt stengt ved at Lovdata har gått til retten og fått det stengt uten at Rettspraksis.no har fått uttale seg. Lovdatas begrunnelse er at Rettspraksis.no har brukt crawlere for å hente rettsavgjørelsene, og beviset for at dette har skjedd er at Lovdatas crawler-detektorer ikke har slått ut.

Prosesskrivet fra Rettspraksis.no er fornøyelig lesning, og dette kommer nok til å ordne seg etterhvert. At Jon Wessel-Aas, som burde vite bedre, er prosessfullmektig for Lovdata får jeg vel heller vente på en forklaring på.

Offentlig informasjon er offentlig. Offentlig betyr ikke at man skal betale 12000 kroner i året for den. Offentlig betyr offentlig for alle. Dessverre er det endel offentlige beslutningstakere som setter sin forretningsmodell foran de prinsipper de er satt til å forvalte, og det er problematisk. Sist var det Kartverket som ville leke forretning (uten risiko og kostnader). Nå er det altså rettssystemet.

Dette har faktisk med demokrati å gjøre. Kan vi snarest finne en rettsinstans som ser på saken, ikke på saksøkeren (som er en av dere egne)?