Nå har jeg vært paneldeltaker på en studentdebatt, og det var jo greit nok, om ikke særlig livlig. Jeg hadde ikke fått med meg bakgrunnen til debatten – trodde det dreiet seg om hvorvidt skolepenger (egentlig, studentbetaling) førte til bedre eller dårligere kvalitet – men det viste seg altså å være en litt panikkartet reaksjon fra Studentparlamentets side på nyheten om at det i EU ser ut til at studentbetaling blir mer vanlig.

Nuvel, debatten ble jo morsom allikevel. Som vanlig var det noen misforståelser om BI ute og gikk, så bare for ordens skyld: BI er en selveiende stiftelse, noe som betyr at alt overskudd går tilbake til organisasjonen. Non-profit, med andre ord. Og ansatte på BI betales etter offentlig lønnsskala, må jeg med en viss sorg meddele.

Ellers var debatten litt springende, preget av at det var vanskelig å frembringe noen særlig uenighet uten å gå utenfor rammen av debatten. Ingen var for å gjøre noen store inngrep i hvordan studier finansieres i Norge. Samtlige var irritert over Djupedals kutt i budsjettene for forskning og høyere utdanning. Av punkter jeg husker var at

• Gunnar Gundersen påpekte at den sikreste veien mot studentbetalling var å fortsette å kutte i budsjettene – da kommer spørsmålet opp av seg selv, om noen år
• Utdanningsforbundets representant gikk ganske langt i å si at de savner Kristin Clemet – om man ikke var politisk enige, så "lå hun over talerstolen" med engagement og kunnskaper. Det er nye takter fra den siden.
• Odd Einar Dørum (som har liten respekt for talertid) etterlyste mer engasjement fra studentenes side, særlig de som har stemt rød-grønt. Medmindre studenter og faglige protesterer, blir det flere kutt i høyere utdanning

Ellers har jeg sympati for studentene som arrangerer dette – det var ca. 20 tilhørere, og i all beskjedenhet syntes jeg panelet fortjente litt flere….

PS: Blindern har så triste bygninger og så nedslitte møbler og litt for mye rot og møkk i krokene. Slik er de fleste universiteter, men hva er det egentlig poenget med å ha dårlige arbeidsforhold? En fordel/ulempe på BI er at siden studentene betaler, stiller de krav til sine arbeidsforhold, og det nyter faktisk resten av organisasjonen godt av. 

Jonas Gahr Støre anmelder Dag Solstads siste roman i Morgenbladet (krever abonnement). Han gjør det ikke med bravur, men med elegante kårdestikk som bringer frem det som vi kanskje allerede visste: At Solstad skriver om seg selv og sin generasjon, og aldri blir ferdig med 1968. Etter en nyansert og kunnskapsrik kritikk avslutter han med denne kraftsalven:

Mens Dag Solstad vil avslutte verden, må noen av oss rett og slett videre. I virkeligheten. Vi må løfte frem de som tenker "jeg" og "framtid" – de som ikke lar seg drive inn i fundamentalismens "oss" og "dem", men som insisterer på også å tenke "du" og "vi".

Etter min mening var det viktigste som skjedde i 1968 at Bolt, Beranek og Neumann fikk en kontrakt på å bygge et pakkesvitsjet nettverk for universiteter og at Ole Johan Dahl sendte en piratkopiert tape med sitt nye programmeringsspråk til en doktorgradsstudent ved navn Alan Kay ved universitetet i Utah. At studentene i Paris laget bråk som smittet til et landsens universitet i den nordre del av Europa var faktisk mye mindre viktig i et historisk perspektiv, bortsett fra at det dømte en stor del av den norske intelligentsia til en slags evig pubertetskrise.

Nå har jo Solstad skrevet om dette selv, i Gymnaslærer Pedersen. Hvilket får meg til å lure – hva er egentlig en generasjonsroman, og hvilke generasjonsromaner har vi? Generasjonen før og etter Pedersen er jo representert i Roy Jakobsens eminente Seierherrene, og Jan Kjærstad med figuren Jonas Wergeland får stå for 80-tallet (kanskje mest representert i Homo Falsus, som er 80-tallet i et nøtteskall. Lars Saabye Christensen med Beatles er faktisk mer generasjonsroman enn Pedersen, selv om de foregår på samme tid. 90-tallet er usikkert – jeg tenker mest på Erlend Loe og L. Tidlig 2000 er vel helst Langeland og hans Wonder Boy, men den kunne like gjerne vært skrevet på 80-tallet.

Nuvel. Selv har jeg, antakelig i likhet med Støre, fått evig nok av 1968-generasjonen. 68’erne trodde de var en ny og interessant oppfinnelse uten å oppdage at de sto for størknede ideer uten langvarig praktisk eller ideologisk betydning. Støre får dette frem – og demonstrerer samtidig at det er mulig å være en intellektuell politiker uten å slutte seg til en bestemt ideologi.

Glimrende. Anbefales. Tre sånne artikler i året, og abonnementet har betalt seg.

Kollega Knut Boge har et aldeles glimrende innlegg i Aftenposten idag, der han påpeker de problemer mangelen på skikkelige stamveier skaper i Norge. Jeg har selv skrevet om dette, men Knut går lenger: Han trekker inn miljøproblemer, og legger årsaken i Norges merkelige og nokså lite demokratiske valgsystem, som gjør at veikroner fordeles etter hvor mange stemmer de kjøper. Mellompartiene befester sin posisjon ved å sørge for suboptimialiserte veiinvesteringer, i et forsøk på å hindre urbanisering og sentralisering.

Her er endelig et spørsmål man faktisk burde ha oppe til folkeavstemning, fordi vi aldri ville fått dette gjennom direkte på Stortinget, gitt at systemet gjenskaper seg selv. Skal vi ha en person, en stemme, eller overrepresentasjon av distriktene?