Av og til er jeg svært glad for at jeg ikke underviser på et amerikansk middle-of-the-road-universitet med 500 studenter i klassen. Arne Krokan peker til et interessant innlegg av Michael Wesch om studenter og forelesninger, som viser at mange studenter er uengasjert i fag og forelesning og bruker mye tid på Facebook og tekstmeldinger i stedet for å følge med i timen.

Det finnes to svar på spørsmålet om hva man skal gjøre med dette (det finnes et tredje også, nemlig at man skal gå bort fra storklasseundervisning i det hele tatt, men jeg tror ikke dette er løsningen for alle fag og for alle nivåer, i hvert fall ikke uten at det brukes massivt mer penger enn det gjøres i dag. Det er ikke alt man klarer å formidle via multi-deltaker simuleringer heller, som noen av kommentatorene påpeker.)

Det ene er å gjøre undervisningen mer engasjerende i seg selv. Det andre er å gjøre det vanskeligere å stå til eksamen, slik at studentene tvinges til å følge med og ikke har tid til å gjøre noe annet.

Selv bruker jeg begge disse taktikkene, men jeg er heldig i den forstand at jeg kun underviser på Master- og MBA-kurs og dermed står overfor en utvalgt gruppe studenter. Dessuten har jeg små nok klasser til at studentene ikke kan gjemme seg bort.

Mer engasjerende undervisning krever arbeid, som må belønnes. Men belønning for gode forelesninger for man i liten grad i akademia i dag. Større krav til studentene krever både mer arbeid i form av evalueringer og sterk karakter i forhold til et finansieringssystem som premierer uteksamineringer.

For den tradisjonelle metoden med store klasser og prøver i etterkant begynner jeg å lure på om vi ikke må ty til teknologi: Å gjøre noe med interaksjonen med studentene. Man kan tenke seg individuelle innleveringer hvor man bruker programvare til å trekke ut studenter som så utsettes for en automatisert "etterprøving" av sine kunnskaper?

Jeg liker det ikke. Det er det ingen som gjør. Men hvis sitasjonen i Norge ligner på situasjonen i Michael Wesch’ berømte video – og jeg tror ikke det er så ille her – kan vi ikke i lengden fortsette med en situasjon der liksom-studenter får liksom-eksamener, for så å begynne i jobber som krever noe annet enn liksom-kunnskaper.

Her er en ny artikkel på forskning.no om bruk av automatisk plagiatkontroll ved Universitetet i Bergen og andre steder. Undertegnede er sitert på at argumentasjonen for at det ikke skulle bli noen reaksjon mot jus-studentene i Bergen er tynne, og det mener jeg fremdeles.

Nå skal det understrekes at jeg ikke kjenner grunnlaget – hvis det er så at 228 studenter fikk sine besvarelser flagget av programvaren som mulig juks, trenger ikke det bety noe som helst – man må i alle tilfelle etterkontrollere manuelt. Jeg kan ha studenter som kommer opp i 60% "juks" – og så viser det seg at en kombinasjon av korte oppgaver, korrekt men rikholdig kildebruk og gjengivelse av oppgavetekst i besvarelsen har drevet opp prosenten (som er et sannsynlighetstall, ikke noe mer.) Men om man etter manuell kontroll finner at 228 har jukset, er det nokså merkelig at det ikke skal ha følger – det blir omtrent som å si at man ikke kan utskrive fartsbøter fordi man ikke har advart om at det kan bli kontroll.

Det er forøvrig en ganske streng selvjustis innad blant studenter om hva som er juks eller ikke. Avskrift og kjøpte oppgaver er for det meste sett på som utillatelig juks, likeså å kjøpe seg inn på en oppgave. Men å snakke sammen om en oppgave og så skrive den hver for seg er mer i en gråsone – da kan man ende opp med samme argumentasjon og konklusjon, uten at teksten er lik.

Jeg tror aldri vi kommer et plagiatproblem til livs med automatisert kontroll, men den virker i alle fall preventivt, tar de opplagte synderne, og gjør det enkelt å plukke ut de tilfellene der man må kontrollere grundigere. Ingen grunn til ikke å bruke det, med andre ord.

Relatert:

• Hjelpeløs eksamensavvikling
• Plagiat og teknologi