Forfatterarkiv: Espen

Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

Galskapens lapskaus

Postet den av
1

Det skjer mye rart i Norge, og av og til bobler galskapen opp til overflaten. Som i går, da vi fikk vite at Riksvei 7, tungt trafikert med trailere og folk som skal på hytta hver helg, skal ledes gjennom Sokna sentrum i en «miljøgate» med fartsdumper. Alt for å redde en kafe, en bensinstasjon og en dagligvarebutikk som er i ferd med å gå under likevel.

Rustad Kafe, en tradisjonell, brun kafe med, såvidt jeg husker, en utstoppet bjørn og «dagens» med kaffe til, er hyggelig nok, men neppe bevaringsverdig ut fra arkitektoniske eller kulinariske hensyn. Den har en omsetning på ca. 12 millioner i året og 28 ansatte i 2013.

Hva koster det oss å «redde» denne kafeen? 10000 biler i døgnet må kjøre i 30km/t i stedet for 80 i ca. en kilometer, noe som gir en forsinkelse på 1 minutt og 15 sekunder pr. bil i gjennomsnitt (dette er antakelig mye mindre enn det faktiske gjennomsnittet, siden kødannelse ikke er regnet med.) Dette gir en total forsinkelse pr. døgn med ca. 208 timer. En timepris på 150,- per bil gir en daglig kostnad på 31.250,- og en årlig kostnad på 11,4 millioner kroner. Det er ikke langt unna omsetningen til Rustad Kafe, og mer enn 400.000 per arbeidsplass.

Med andre ord, neste gang du er på Rustad kafe, ta en titt på menyen, og vit at du har allerede betalt for det du ser der. Hvert år.

(Forresten – det er et sikkerhetsaspekt her også. Mon tro hva lokalbefolkningen sier når den første fotgjengeren blir overkjørt – er det liv om å gjøre å redde en kafe?)

(Her er regnearket, hvis du har lyst til å leke med tallene selv.)

(Foto: Aftenposten(Ingar Solhjell.)

Teknologiforståelse for ledere

Postet den av
Svar

Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et todagers seminar kalt «Teknologiforståelse for ledere» 23-24 september. Her er en video der vi forklarer hva dette skal handle om.

Hensikten er å skape et lite pusterom og en møteplass for ledere som trenger å forholde seg til teknologi og teknologer uten å være teknologer selv. Du kan lese mer om dette programmet og se en mer detaljert liste over innholdet på BIs websider. Send en mail til meg eller Ragnvald hvis du lurer på noe  – eller hvis du ønsker en bedriftsintern versjon av programmet.

Av en teknologifetisjists funderinger

Postet den av
Svar

(Innlegg i Morgenbladet, 22. august 2014, gjengitt her fordi, vel, det var dette med tilgjengelighet, da. Og lenker.)

Jeg må visst skaffe meg nytt visittkort. I følge Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås er jeg nemlig (i selskap med Aftenpostens kommentator Joacim Lund) teknologifetisjist (attpåtil kortsiktig) fordi jeg ønsker å lese norske bøker digitalt, og synes det tar for lang tid før jeg kan det. I et nokså forvirret innlegg sier Farsethås at Norges fastlåste bokmarked (tre dominerende forlag som klarte å investere all sin ledige kapital i bokhandler sekunder før de ble irrelevante) er ”svaret” for norsk litteraturs fremtid. Forlagenes kartellvirksomhet, godt hjulpet av at nordmenn liker å lese på norsk, vil nemlig hindre en dominerende elektronisk aktør (som Amazon) å besudle de etablerte maktforhold.

Men jeg lurer på hvem som er kortsiktig her – for meg er markedssituasjonen ikke er ”svaret”, men problemet. Når det teknologiske grunnlaget for en bransje endrer seg, flyttes gjerne dominans fra en del av verdikjeden til en annen. Tidligere sammenknyttede aktiviteter fragmenteres, mens tidligere fragmenterte aktiviteter samles under en aktivitet.

Dagens forlag er organisert basert på papir. Tidlige forleggere ble ikke kalt forleggere, men boktrykkere – Christian Schibsted, for eksempel, etablerte Schibsted Forlag i 1839 ved å gjøre en kapitalinvestering i en trykkpresse. (Denne sammenknytningen til teknologien er årsaken til at så mange engelskspråklige forlag har ordet ”press” i navnet.) For å forrente denne investeringen måtte man sørge for at godt innhold kom inn, og ble omsatt til salgbare papirsider.

Hvis vi unntar fysisk produksjon og distribusjon (som de ikke lenger gjør, men betaler for), driver forlag i hovedsak tre aktiviteter: Filtrering (å finne noe bra som kan trykkes); foredling (å gjøre forfatteres produkt bedre gjennom redigering og korrektur); og formidling (å markedsføre det ferdige resultat overfor lesere.) Disse aktivitetene har tradisjonelt vært samlet i et forlag fordi de reduserer risikoen forbundet med relativt dyr fysisk produksjon og distribusjon.

Så kommer Internett og gjør fysisk produksjon og distribusjon nesten gratis. Samtidig reduseres kundenes betalingsvillighet – dels fordi det ferdige ordet kan kopieres, men mest fordi reduserte kostnader gjør at hvem som helst kan bli sin egen produsent og distributør. Det skrives og leses mer enn noensinne – men forlagenes markedsandel i det som leses og skrives synker dramatisk, siden hvem som helst kan opprette en blogg og dele sine tanker og historier med hele verden.

Debatten om fremtidens bokbransje i Norge er i realiteten en debatt om forlagenes fremtid – og den er uinteressant. Et forlag er en mekanisme for å knytte sammen en forfatter og en leser, og bør kun vurderes ut fra hvor godt det gjør den jobben. Fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne – men hva skjer med filtrering, foredling og formidling?

Filtrering innen elektronisk intellektuell produksjon – videoer, musikk, Tweets, blogger og dataspill – skjer i stor grad ved at brukerne kommuniserer med hverandre og synliggjør sin konsumpsjon og interaksjon med innholdet. Noen av brukerne blir toneangivende fordi de demonstrerer smak – som en litteraturkritiker eller kulturredaktør.

Foredling endrer seg i retning av å forme produktet ikke bare for lesing, men kanskje også i retning annen konsumpsjon, som dataspill eller sosiale medier. Jeg har nettopp publisert en fagbok i USA, og en stor del av jobben besto i å lage elektroniske vedlegg og mekanismer for leserdialog og dermed videre forbedring av teksten.

Formidling (markedsføring) er å forstå filtreringsmekanismer og forme produkt og markedsføring etter dem – en jobb som forlagene i dag stort sett overlater til overlater til forfatterne. Noen forfattere i USA, som John Scalzi og Cory Doctorow (begge prisbelønte) gjør mye av markedsføringen selv, ved å skrive blogger og være personligheter på nett – litt som at musikere i dag konsentrerer seg mer om konserter enn plateinnspillinger, siden det er der pengene ligger.

Ingen vet helt hva som skal til for å lykkes i en elektronisk publiseringsverden. Norsk forlagsbransjes kartellvirksomhet berøver ikke bare forfatterne, men også forlagene, en mulighet til å opparbeide seg ekspertise (og ikke minst, et begrep om hva som er kvalitet) før en ekstern aktør kommer inn og overtar, slik det skjedde innen musikk og skjer innen film. Å snakke om en fastlåst markedssituasjon som en garanti i en slik sammenheng er, vel, papirfetisjistisk kortsiktighet.

På lang sikt, nemlig, vil det fortsatt skrives kvalitetslitteratur for kvalitetssøkende lesere. Det vil antakelig ikke skje med dagens forlag, i hvert fall ikke slik de nå organiserer seg og opererer. Om det vil skje med dagens forfattere, er den virkelig interessante diskusjonen.

Den er det ingen som tar tak i – kanskje fordi man har et for kortsiktig perspektiv?

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av
2

For syvende gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Dette kurset er noe av det morsomste jeg gjør på BI og noe som jeg gleder meg til hvert år!

Første modul starter 17. september og det er rullerende opptak frem til da (men kurset er i ferd med å fylles opp, så vær rask). Totalt er det fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) frem til april 2015. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” Dette med teknologi kan være en liten sperre for enkelte – men som Ragnvald sier mot slutten av denne videoen: Dette er ikke et teknologikurs – det er et kurs om hvordan vi kan utnytte teknologien:

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller «project coaching» – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe vi har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Listen fra fjorårets kurs finner du her, og et navngitt eksempel (Evrys løsning for banktjenester på Facebook) her.

Disse ideene ble presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater er at ideene både ble bedre i seg selv og bedre forankret i organisasjonen. For studentene gjør dette strukturerte opplegget at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – dette er et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og i det karrieremessige. I tillegg er det gøy for både forelesere og studenter – man møter mange mennesker med ideer, entusiasme og gjennomføringsevne.

Mitt bidrag er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også formelt fagansvarlig, og veileder oppgaver sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med digital utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke andre forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med. Nytt denne gangen er at utenladsmodulen er en dag lenger enn tidligere (ekstra opplegg med en ny samarbeidspartner), noe endret innhold i modul 3 og særlig 4, at vi har tenkt å eksperimentere med å la tidligere studenter komme inn og snakke om sine prosjekter, og at vi nå har en (lukket) en LinkedIN-gruppe for nåværende og tidligere studenter.

imageModul to (4-7 november) blir i Syd-Frankrike. Vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir 30 studiepoeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter. Siden man får denne prosjekt-coaching’en, er også kurset populært som avsluttende kurs i Master of Management-programmene på BI (for et avsluttende kurs må man skrive en litt mer omfattende oppgave.)

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (46410452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administrator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Vi sees!

Hvis Putin stenger russisk luftrom…

Postet den av
1

imageJeg ble intervjuet av Finansavisen i går om hva som kom til å skje dersom Putin stenger det russiske luftrommet. Siden Finansavisen ikke legger ting ut på nett og jeg praktisk talt skrev denne artikkelen, legger jeg teksten (fra epostintervjuet, ikke artikkelen) ut her:

Nyheten om at Putin kan stenge russisk luftrom for europeiske og amerikanske flyselskaper kom samtidig med importstansen av matvarer, men konsekvensene har ikke vært så mye omtalt. Hvor stor innvirkning vil det ha for internasjonal luftfart generelt hvis russisk luftrom stenges for vestlige fly?

  • Vil dette være et sjokk for bransjen på linje med vulkanasken i 2011?
  • Hva blir konsekvensen for SAS og Norwegian?
  • Hvilke selskaper eller ruter blir typisk hardest rammet?

Russisk luftrom inkluderer Sibir, som er en av standardrutene fra Europa til mange byer i Asia. I følge BusinessWeek går det mer enn 1600 flights per uke over russisk/sibirsk luftrom, med Lufthansa, Air France og Finnair som de største aktørene. Å ikke kunne fly over Russland og særlig Sibir blir et hardt slag for de selskapene som flyr der mye – verst kanskje for Finnair, som har en stor andel av sin omsetning nettopp ved å utnytte at de ligger langt øst i Europa og derfor kan tilby gode ruter til Asia over Russland.

Vulkanasken satte flyene på bakken og traff alle selskapene mer eller mindre likt. En stenging av russisk luftrom vil føre til (i noen tilfelle svært kostbare) omveier, og vil treffe ulikt – som sagt, relativt sett mest Finnair.

SAS har noen få ruter over russisk luftrom, fra Kastrup til Shanghai, Beijing, Tokyo, og Bangkok. Bangkok kan relativt lett rutes rundt Russland, de andre blir mye lenger omveier og det vil muligens medføre kanselleringer. De vil også miste trafikk hvis samarbeidspartneren Lufthansa må innstille flyvninger. Norwegian har, meg bekjent, ingen flyvninger over russisk territorium – Bangkok-ruten deres flyr allerede rundt Krim-halvøya fordi de ikke har fått russisk overflyvningstillatelse ennå.Som sagt, det ser vanskelig ut for Finnair, som spesialiserer seg ruter over Russland. Lufthansa og Air France får også problemer med mange av sine flygninger, noe som kan gi ringvirkninger for SAS.

Gaffeltrucken ut av bokbransjen?

Postet den av
5

Kronikk i Dagens Næringsliv (betalingslenke her) 5. august 2014.

Midt i agurktiden kommer nyheten om at Cappelen-Damm vil lansere en strømmetjeneste, med svenske Storytel, for bøker og lydbøker i midten av august. Jeg har argumentert for abonnementstjenester fra bokbransjen i årevis (sist i en kronikk i Dagbladet i 2010) men trodde jeg måtte vente til 2020 før de kom. Hittil har digitale tjenester fra norske forlag spent fra det klønete (Bokskya) til det latterlige (bøker på plastbrikker.) Hva kan vi vente oss fra denne tjenesten – la oss kalle den Storytel inntil videre – og hva skal til for at den skal bli en suksess som Spotify og Netflix? Hva, om noe, vil skje med forfatterne?

En abonnementstjeneste bør være utmerket for bokbransjen. Salgsapparatet kan konsentreres mot nye kunder, og man beholder stort sett de gamle kundene (hvis tjenesten er bra nok) fordi de glemmer å si den opp, noe som har vært Bokklubbenes forretningsmodell siden 60-tallet. (Hvor hadde helsestudioene vært uten Autogiro?) Man få en ganske pen omsetning fordi den gjennomsnittlige betalingen er høy.

Samtidig blir dette en strategisk utfordring for forlagene, fordi de kundene som nå kjøper flest bøker vil være de som tar den i bruk først. 169 kroner i måneden representerer omtrent seks bøker (til full pris) i året, så de som kjøper mer enn det bør gå over med en gang. På den annen side er nok seks bøker i året i overkant av det gjennomsnittskunden kjøper, og kostnadene med en abonnementstjeneste mindre enn med papir. Lønnsomheten burde altså være bra – og vil kunne være et mottrekk mot lekkasjen til Amazon.com.

Og her ligger muligheten. Jeg leser masse, men har ikke kjøpt en norsk bok på årevis. Men jeg kjøper masse bøker på Amazon.com, som jeg leser via iPad, mobil og av og til den vanlige dataskjermen. Amazon selger ikke norskspråklige bøker, men jeg har kjøpt både Nesbø og Knausgård på engelsk. Amazons løsning er billig, uhyre lett å bruke, og har fantastisk utvalg. Jeg har aldri vært noen stor kjøper av musikk, men betaler for Spotify-abonnement, og bruker det flittig.

Storytel finnes i Sverige (storytel.se) og tilbyr lydbøker strømmet til mobilen. De tilbyr 14 dagers prøveperiode, så jeg meldte meg på med kredittkort og har nå tilgang til svenske og engelske lydbøker på mobilen. Tjenesten fungerer greit, man kan søke, lagre bøker i en bokhylle, markere bøker som lest, vurdere dem med stjerner og tekst, lagre inntil fem stykker lokalt slik at man kan lese dem uten Internett-tilgang. Tjenesten fungerer på iPad men bare delvis (man kan ikke lytte på hele bøker) via nettleser på PC. Og den fungerer i bilen!

Selve tjenesten er altså lett å bruke og fungerer greit nok. Prisen er grei. Det mangler en sammenkobling til sosiale medier for å meddele verden hva man leser, men det regner jeg med kommer – folk kjøper nemlig ikke bøker bare for å lese dem, men for å bli sett med dem, og det er et marked forlagene ikke bør gå glipp av.

Suksess er altså et spørsmål om utvalg. Er det nok – og gode nok – bøker i tjenesten til at man finner det man ha lyst til å lese (slik man gjør med Spotify) eller blir det litt mangelfullt, slik som Netflix? Svaret er avhengig av om Cappelen-Damm får følge av Aschehoug og/eller Gyldendal, og de to forlagene sitter på gjerdet foreløpig – en høna-og-egget-situasjon, der noen deltakere venter på en suksess for å bli med, men suksessen kun kommer hvis de blir med.

Norges merkelige bokmarked, særlig innenfor skjønnlitteratur, er preget av støtteordninger og offentlig godkjent kartellvirksomhet. De fleste bøker blir utgitt for å bli offentlig innkjøpt og lest av forfatterens bekjente. En abonnementstjeneste som fordeler penger etter hvem som blir lest vil vise at folk vil stort sett ha bestselgere (vil forlagene legge de, ut?) og romantikk (tre av Storytels ti mest leste bøker er av Margit Sandemo). På YouTube sorteres videofilmer etter hvor mange som har sett dem – samme mekanisme på Storytel vil forsterke tendensen til å lese det alle andre leser.

Samtidig blir det lett og billig å finne smale bøker – den såkalte lange halen som det ikke er plass til i en vanlig bokhandel men som lett kan gjøres tilgjengelig elektronisk.

Det virkelig interessante når en strømmetjeneste endelig kommer og fungerer, er hva som skjer med litteraturen – vil forfattere skrive annerledes når de skriver for elektroniske abonnenter? Dickens utga romaner som føljetonger, kapittel for kapittel – kanskje en modell som vil fungere elektronisk, slik TV-serier trives bedre enn film på Netflix.

Musikere tjener i dag penger på konserter i stedet for plater. Forfattere kan ikke det – men jeg tror nok at noen forfattere kan bygge opp et publikum med jevnlige oppdateringer, pålitelig lesbarhet og bokstavelig talt en dialog med sitt publikum.

De kan lære av Frid Ingulstad.

Lykke til!

Et praktisk veiledning i case-undervisning

Postet den av
Svar

Og dermed er boken publisert!
bookcover2Bill Schiano og undertegnede har skrevet en bok, Teaching with Cases: A Practical Guide, publisert av Harvard Business Publishing, tilgjengelig som PDF og paperback (304 sider).

Bill og jeg er opptatt av case-undervisning og bruker det når vi kan. Boken er ment for forelesere som vil bruke case-undervisning, men er ved institusjoner der caseundervisning ikke er en dominerende (eller engang vanlig) undervisningsform. (Arbeidstittelen for verket var faktisk Case teaching when you are not at Harvard, men det ble altså en mer generisk tittel.)

Det finnes flere bøker om hvordan man skal gjøre case-undervisning, men felles for dem er at de er a) nokså filosofiske og abstrakte i sine råd, og b) tar omgivelsene for gitt – de forutsetter implisitt at du er ved en skole, som Harvard Business School, Wharton, INSEAD eller University of Western Ontario hvor case-undervisning er normen, studentene er kjempesmarte og ivrige etter å diskutere, klasserommene er bygget for case-undervisning og, ikke minst, hvor god undervisning er akseptert som viktig av administrasjon og bedømmelseskomiteer

Vi har villet skrive en svært praktisk bok, og det er det blitt. Du vil finne råd om hvordan kle deg for undervisning, hvordan forholde seg til urolige studenter, hvordan få studenter til å komme forberedt, hvordan evaluere muntlig deltakelse. Du vil også finne råd om hvordan du skal skape den nødvendige infrastrukturen for case-undervisning når du ikke har et støtteapparat, ned til detaljer om hvordan lage navneskilt ((la studentene gjøre det selv, eller bruk et regneark med mail-merge) og klassekart (ta et bilde av klassen mens de holder opp navneskiltene, skriv ut i gråskala så du kan skrive notater rett på kartet etter hver forelesning.)

Bokens hoveddel har tre byggestener (basert på Forventninger, flyt og feedback, men totalt skrevet om): Foundations (hvordan bygge opp et kurs, inngå en kontrakt med studentene, og sette opp infrastrukturen); Flow (hvordan lede diskusjonen i klasserommet, styre tid og tavler, stille spørsmål, og avslutte diskusjoner); og Feedback (hvordan legge opp karaktersetting og tilbakemeldinger, spesielt hva gjelder klasseromsdeltakelse). Vi har også kapitler om hvordan man skal forholde seg til ulike vanskeligheter som måtte dukke opp (mye basert på spørsmål vi har fått fra deltakere på Harvard Business Schools caseundervisningskurs); hvordan undervise kvantitative og tekniske emner; hvordan håndtere forskjeller i språk og kultur (både for studenter og foreleser); hvordan forberede neste kurs ut fra det kurset du holder nå; hvordan legge opp for caseundervisning på skolenivå (mange business schools ser nå på bedre undervisning, også caseundervisning, som en differensierende faktor); og til slutt et langt og detaljert kapittel om bruk av teknologi i klasseromomet, inkludert hvordan man kan gjøre caseundervisning over Internett.

Med boken følger endel digitale ressuser (eksempler på kursopplegg, notater til foreberedelse, og annet) tilgjengelig på teachingwithcases.hbsp.harvard.edu. Vi håper denne samlingen vil vokse etterhvert som vi hører fra lesere og lager mer materiale selv.

Norwegian-notater

Postet den av
2

Jeg ble bedt om å kommentere Norwegians halvårsresultater for TV2. Her er mine notater, fikk ikke sagt alt, naturligvis:

  • nå ser vi effekten av Dreamliner: Norwegian har nå mer ASK og RPK enn SAS, men en halv million færre passasjerer (2.3 vs. 2.9 i juni). Dette fordi Dreamlinerne legger til mange seter og lange avstander
  • Norwegian vokser overalt, unntatt i prisene. Dette gjelder så og si alle flyselskaper i Europa – kapasitetsvekst og prispress – men Norwegian vokser fortere og i lengre (og dermed, på noe lengre sikt, mer lønnsomme) markeder.
  • Norwegian har mindre fuel forbruk per RPK, effekten av nyere fly og lengre distanser
  • halv milliard i underskudd hittil i år (EBITDA), mot pluss +762 i fjor. Skyldes delvis engangskostnader (enmanns streik kostet 101m), dels prispress, dels oppstartkostnader nye baser for langdistanse
  • kostnadene på langdistanse vil gå ned, men avhenger av irsk AOC godkjent i USA (Boeing + irene vil, andre (særlig eksisterende flyselskap og fagforeninger) ikke)
  • her er en morsom sideeffekt av å være billigste tilbyder i et marked: Nordmenn er nå (har jeg blitt fortalt) i mindretall på 787-rutene, amerikanere flyr til Bangkok via Gardermoen, som plutselig må bygges om, siden man har ikke tidligere hatt noe særlig transfer-passasjerer som ikke skal inn i Schengen-området. Gardermoen (med nye trafikkrekorder) som interkontinental hub….
  • jeg ble spurt om i hvilken grad Norwegian tåler flere konflikter, og svarte at jeg tror de tåler dem stadig bedre, siden konfliktene stort sett er begrenset til Norge og Danmark, som blir en stadig mindre del av selskapets inntektsgrunnlag

Lærere, igjen

Postet den av
Svar

Utdanningsforbundet vil gå med stemplingsur inn i fremtiden

Jeg ble intervjuet på TV2 Nyhetskanalen heromdagen, på bakgrunn av en enkelt Twittermelding om en kronikk jeg skrev i 2008 som like gjerne kunne vært skrevet i dag. Men det er håp: Lærerstreiken som nettopp begynte starter på grunnplanet, der lærere faktisk krever å bli sett på som kunnskapsarbeidere og ikke som droner som må sitte pent på sine kummerlige kontorplasser så kommunen vet at de gjør jobben sin. Å se Utdanningsforbundets representanter skifte gir fra å anbefale avtalen til å hevde at dette er en tillitskrise mellom lærere og KS (og ikke mot ledelsen i Utdanningsforbundet) er en interessant forestilling.

Samtidig slutter rektor Leif Ernes på Marienlyst skole, og etterlater seg en kronikk i Morgenbladet der han sier seg lei av å «skyfle rundt på dem som fungerer minst – vi skal dele på byrdene og drive skadebegrensning overfor elever og foreldre. Vi vil helst skjule middelmådigheten, det som ikke tåler dagens lys.» Han mener norsk skole kan ha godt av litt elitetekning og konkurranse – som jeg selv sier det, problemet er ikke at vi har gode og dårlige lærere (det vil vi alltid ha) men at de gode lærerne får lite igjen for strevet og de dårlige lærerne fortsatt er lærere.

Det er lett å være enig med Ernes, selv om han bikker litt over – noe som kanskje ikke er så rart, på tampen av noe som for ham må ha vært en meget frustrerende periode. Jeg vet (for jeg har snakket med dem og i noen tilfeller holdt foredrag for dem) at det finnes en rekke rektorer rundt omkring som gjerne vil gjøre noe mer enn å administrere ansiennitetslister og videresende nye forskrifter fra sentrale myndigheter.

Problemet er at man diskuterer fra ytterpunkter – de som argumenterer for mer konkurranse og mer differensiering for skoler, lærere og elever blir besvart som om de vil innføre et provisjons- og bonusregime som minner om noe man finner på Wall Street, men de angriper også stråmenn og tror at alle skoletradisjonalister er «SV-tanter», for å bruke et noe ladet uttrykk. Jeg har funnet folk langt inne i Utdanningsforbundet som er nokså irritert over at rektorer ikke kvitter seg med de mest dysfunksjonelle lærerne – ikke fordi de ikke har muligheten, men fordi de ikke har beslutningsevne og nok organisasjonserfaring til å forstå hvordan man kan si opp en medarbeider ved å følge alle retningslinjer og dermed hindre vanskeligheter.

Jeg tror det viktigste grepet som kan gjøres på kort sikt, er å overføre arbeidsgiveransvaret for hele eller deler av lærerne fra kommunene til staten (nei, ikke til Fylkeskommunen, den skal legges ned.) Kristin Clemet overførte forhandlingsmyndigheten til KS fordi kommunene hadde arbeidsgiveransvaret – og det var riktig ut fra den logikken. Men spørsmålet er om man ikke burde gjort det den andre veien. Det ville ansvarliggjøre politikerne (nå kan de gjemme seg bak KS når deres ord ikke gjøres om til handling), ville sikret en mer enhetlig implementering av læreplaner og ikke minst ny læringsteknologi, og ville føre til, tror jeg, en mer informert debatt om hva vi faktisk vil med skolen. Slik det er nå, blir skolen noe som gjennomføres i varierende grad og tildels med perverse insentiver – hvis du er ordfører for en fraflytningskommune i Finnmark, for eksempel, bør ikke skolen bli for bra, for da flytter ungdommen vekk til et sted deres intellektuelle kvaliterer finner grobunn.

Nuvel. Utdanning er i støpeskjeen, og jeg tror store endringer – særlig differensiert undervisning gjennom teknologibruk – vil komme for fullt i løpet av de neste fem årene. Ikke som sentralt gjennomførte initiativ, men fordi lærere vil gjøre noe for elever som vil videre, og elever (og deres foreldre) i større og større grad vil finne hva den lokale skolen ikke kan gi dem på Internett. Det er en utvikling jeg ser frem til.

Så får vi håpe at lærernes streik resulterer i noe, om ikke annet en bevissthet om at deres fagforeninger bør modellere seg mer etter Legeforeningen eller Advokatforeningen heller enn Jern og Metall. Det virker rett og slett ikke særlig modent – av verken arbeidsgiver eller fagforening – å innføre stemplingsur for å møte fremtiden.

Oppgaver i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Postet den av
7

Ragnvald Sannes og jeg har et kurs (og en hel del andre aktiviteter) kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon – noe av det morsomste og mest interessante jeg gjør på BI. Akkurat nå sitter jeg og sensurerer studentenes oppgaver – heller enn å skrive teoretiske oppgaver, skal studentene lage sitt eget innovasjonsprosjekt på sine arbeidsplasser. Det er litt av en liste med prosjekter, og jeg mener den fortjener å deles. Merk imidlertid at mange av disse oppgavene er konfidensielle og at jeg derfor har måttet beskrive dem i nokså vage termer:

  • Utvikling av to nye, nettbaserte tjenester for en kjent avis.
  • Utvikling av en ny tjeneste i Norge, hentet fra utlandet, for et internasjonalt logistikkfirma (tjenesten er lansert.)
  • Utvikling av en ny, nettbasert tjeneste rettet mot bedriftskunder, for en bank.
  • Utvikling av en mobiltelefonbasert tilgangs- og sikkerhetstjeneste, i første omgang for store bedrifter.
  • En analyse og anbefaling om hvordan nettaviser skal tjene penger.
  • Utvikling av en digital, brukertilpasset nyhetstjeneste for et mediehus.
  • «Nytt barn», en digitalisert offentlig prosess, svært forenklet, for nye foreldre.
  • Utvikling av en innovasjonsprosess – og en kunderettet innovasjonslab for Servicelogistikk AS.
  • Utvikling av en online handletjeneste for et av Norges største dagligvarekonsern.
  • Utvikling av et beslutningsstøttesystem for offshoreoperasjoner for Kongsberg Seatex.
  • Utvikling av en ny tjeneste for penger.no.
  • Redesign av produktutviklingsprosess for Bluegarden.
  • Utvikling av en markedsplass-tjeneste for et kjent tidsskrift.
  • Utvikling av en IT-prosjektprosess for en av Norges største bedrifter.
  • Undersøkelse av fremtidige brukeres behov for en softwaretjeneste for lærere.

Med slike studenter går i grunnen kurset nesten av seg selv – lite forelesning og masse fruktbare diskusjoner!

Den kokte frosken

Postet den av
Svar

June Breivik har et hjertesukk om norsk forlagsbransje og e-bøker, tanker jeg kjenner meg igjen i. Som jeg tidligere har skrevet: I norsk forlagsbransje er det for evig 1999, bøker vil alltid være bøker, og endringer er noe man skal beskyttes mot.

frogMen det var ikke det dette blogginnlegget skulle handle om. I stedet vil jeg ta for meg en velkjent metafor June bruker: Den kokte frosken, eller som det heter på engelsk, «boiling frog«. Tanken er at en frosk som blir sluppet i kokende vann, øyeblikkelig vil hoppe ut, men hvis man derimot legger den levende i kaldt vann som langsomt varmes opp, vil den svømme rundt og ikke legge merke til den gradvise økningen inntil det er for sent. Med andre ord: Gradvise endringer er farlige fordi man undervurderer dem.

Det er en bra metafor, men jeg vet av personlig erfaring at den er ikke korrekt. En gang på slutten av det glade 70-tallet var jeg nemlig på kanotur med en gjeng roverspeidere i Värmland, nærmere bestemt på innsjøen Stora Le. Etter en lang dag med padling så jeg frem til ertesuppe til middag. Jeg hadde fått fart på primusen og suppen i kok, da en av gutta (mener det var Jon Marthinsen) fant en frosk og kastet den mot suppekjelen min. Han scoret en tre-poenger og frosken forsvant under. Jeg hadde ikke fulgt med, men latterhylene fra resten av gjengen og skumdannelse på suppen fikk meg til å røre rundt og finne en meget død frosk. Stivkokt, faktisk.

Så, en frosk sluppet i kokende vann (eller i alle fall ertesuppe) hopper ikke ut igjen. Ut fra Wikipedia-artikkelen er det heller ikke slik at en langsomt oppvarmet frosk ikke forsøker å stikke av.

Når det er sagt, snakker vi om norsk forlagsbransje her, ikke frosker. Og der tror jeg analogien holder helt fint.

Tilgang til data endrer adferd og strategi

Postet den av
2

Tilbake etter nesten to uker i Boston-området, et meget hyggelig besøk der jeg fikk snakket med masse mennesker og innledet samarbeid om et par-tre prosjekter for neste år. Jeg har mange forbindelser og samarbeidspartnere i USA, og det er viktig å reise over i hvert fall en gang i året for å vise ansikt og snakke om mer enn det man får til på en videokonferanse (som jo gjerne er mer fokusert.)

I alle fall, jeg kom hjem til et nytt nummer av MAGMA i postkassen, denne gangen med tema Digital Forretningsutvikling – og med en artikkel jeg har skrevet med tittelen «Den digitale virkelighet: Strategier for en verden full av data.» I sammendraget skriver jeg

I denne artikkelen redegjør jeg for konsekvensene av økt datatilgjengelighet – at bedrifter, særlig de som forholder seg til kunder over Internett, får mer data enn de klarer å gjøre noe med. I en slik verden blir det svært viktig å kunne analysere og reagere på disse dataene. Artikkelen gir eksempler på hvordan datamengden endrer vårt forhold til informasjon – og hvordan smarte bedrifter kan lage seg nye konkurransefortrinn ved kjapt å reagere på endringer hos kundene.

Lesere av denne bloggen og Applied Abstractions vil nok kjenne igjen mange av eksemplene og temaene, men her er de altså samlet og i norsk språkdrakt.

Og dermed kan sommeren begynne.

Dobbeltgjenger!

Postet den av
1

double-classroom

Her (foto: Jan Ketil Arnulf) er siste anskaffelse i min samling med duppeditter: En Double fra Double Robotics. Formelt sett er vel dette en telepresence-maskin, men en enklere måte å beskrive den er å si at den er en iPad montert på en Segway.

En stor del av dagen i dag har gått med til å utforske mulighetene. Den kan heves (til ca. 165 cm høyde) for å snakke med folk som står, og kan senkes ned til hodehøyde for noen som sitter. Brukte den til å kjøre rundt på BI, og fant fort ut at manglende dekning (trenger Wi-FI for å fungere) er et problem. Heller ikke er den særlig god til å gå fra en Wi-Fi sender til en annen – da mister den forbindelsen. Løses antakelig best ved å bytte ut iPad’en med en med 4G-dekning, om noe slikt finnes. Et annet problem var lav lyd – i et rom der andre snakker blir iPad-høytaleren for sped, så jeg må antakelig kjøpe noen små batteridrevne høytalere og henge på. Heiser, dører og dørterskler er også problematiske.

Her er noen bilder fra en liten tur oppom bibliotektet (foto: Martin Uteng, Instagrammet her.). Litt vanskelig å snakke med studentene (igjen, for lav lyd) og endel nettverksproblemer, men jeg blir i alle fall bedre på å kjøre rundt med den:

IMG_2157

IMG_2144

(Ja, dette er faktisk forskning. Og moro på jobben.) Bruksområdene for en Double er flere – jeg kan veilede studenter og gå i møter uten å forlate hjemmekontoret, for eksempel. Det har jeg riktignok kunnet gjøre med Skype og videokonferanse lenge, men med denne kan jeg rusle rundt og prate med folk. En av mine kolleger er sterkt allergisk og tilbringer våren som pollenflyktning på hytta på fjellet – og han vil nok kunne ha nytte av denne.

I motsetning til et bilde på en dataskjerm eller en prosjektor er denne lille roboten mye mer menneskelig – man kan se i hvilken retning den ser, for eksempel. Jeg har blitt fortalt at man har en haug av disse på Stanford, der man først trodde at man kunne ha bare noen få som folk kunne dele. Det viser seg imidlertid at folk ønsker å ha sin egen, for å personalisere den (slik jeg har gjort med sløyfen.) Det føles mye mer naturlig å snakke med noen via Double’en enn via Skype – det er nesten som å ha personen tilstede.

Litt tekniske småting står igjen. Og ja, jeg har allerede blitt sammenlignet med Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory. Opptil flere ganger…

Norge og Norwegian og livets realiteter

Postet den av
1

(Innlegg i Dagens Næringsliv 14. mai 2014, gjengitt her i litt redigert form.)

Kritikken mot Bjørn Kjos og Norwegian går nå over alle støvleskaft. Norwegian representerer ingen brutalisering av arbeidslivet – heller en realitetsorientering. Luftfart er verdens hardeste bransje å konkurrere i – og det er rett og slett ikke mulig å vedta seg ut av fundamentale økonomiske realiteter.

Den pressen bygger opp, vil de gjerne rive ned igjen. For et par år siden kunne Bjørn Kjos ikke gjøre noe galt. Nå flommer avisene over av kommentarer om hvordan han “brutaliserer” norsk arbeidsliv og – formastelige tanke – konkurrerer ved å utfordre etablerte sannheter, som å fly billig på det delvis kartelliserte transatlantiske markedet. Norwegian er visstnok i ”omdømmekrise”, noe som ikke ser ut til å ha gått ut over billettsalget.

Luftfarten er beinhard. Luftfartsbransjen er verdens tøffeste konkurransearena – ingen annen bransje har over tid gitt så lite avkastning til eierne. Flyene er svindyre i anskaffelse og drift, det er liten mulighet til å differensiere produktet, og det er overkapasitet. Dermed blir det priskrig, med mindre man klarer å finne en rute man er alene om.

I denne situasjonen må kostnader nedover og nedover, og Norwegian har klart dette på en beundringsverdig måte, ved å ha nye fly som er billige å vedlikeholde, smart IT-bruk, og fleksible ansatte i og utenfor Norge. Firmaet har en liten administrasjon, og har klart å ta raske og smarte beslutninger hele veien.

Den fornærmede fagforening. Nå er Parat støtt på mansjettene fordi de ansatte har mottatt en tekstmelding med konsekvensene av å streike – og når de streiker, blir det faktisk konsekvenser av det. Den slags skal vi ikke ha noe av, må vite, for her oppe i Norden har vi et arbeidsliv der beslutninger fattes langsomt og med ettertanke, helst etter forhandlinger.

Men det siste Norwegian trenger, er å måtte avstemme sine beslutninger med en fagforening som, kan synes, står i fare for å komme på kant med sine egne medlemmer. De tre konsekvensene var, meg bekjent, oppe i forhandlingene, uten at Parat følte det nødvendig å informere sine medlemmer om dem. Parats hovedkrav – at man skal forhandle med morsselskapet heller enn det operative selskapet – er i praksis et krav om at Norwegian skal konsolidere fagforeningens makt fordi de selv ikke klarer å gjøre det. Om kabinpersonalet synes det er verdt jobbene å streike for det, vet jeg ikke – ingen har spurt dem.

SAS er et skrekkens eksempel. Norwegians ledelse vil for enhver pris unngå å bli et nytt SAS. Da SAS sto på konkursens  rand i november 2013, var det fordi bankene – ikke ledelsen eller eierne – sa stopp. Den danske kabinforeningen insisterte på særbehandling av sine medlemmer inntil SAS var, bokstavelig talt, 30 minutter unna konkurs. SAS fikk redusert sine kostnader og er på offensiven igjen, men selskapet er på ingen måte i sikkerhet ennå, og må nok belage seg på enda flere kostnadskutt.

Fagforeningssiden snakker om at vi i Norge har tradisjoner å ivareta, at selv om det Norwegian gjør er juridisk korrekt, er det en trussel mot den norske modellen. Det er meget mulig, men modellen er norsk, og Norwegian er nå et europeisk (og snart globalt) selskap. En snau tredjedel av selskapets trafikk går innenfor Norges grenser.

Som Norwegian, så Norge. Globalisering betyr at forskjellene minsker mellom land, men øker innen dem. Piloter er bedre betalt enn kabinpersonale, også i utlandet. Men det krever lang opplæring å bli pilot, og de er vanskeligere å få tak i. Å jobbe i kabinen krever ikke lang utdannelse og det finnes massevis av folk som vil jobbe (ungdomsarbeidsløsheten i Spania er over 50%, for eksempel). Kabinpersonalets forhandlingsposisjon blir da svakere.

Jo mindre krav til spesialkunnskaper, jo lettere er det for en jobb å gå til en billig utlending. Norge er i dag så dyrt at vi ikke har råd til annet enn svært produktive arbeidstakere. Det kabinpersonalet opplever nå, er det industriarbeiderne opplevde på 90-tallet og teko-industrien på 80-tallet. Skal du jobbe innen luftfart, bli pilot eller programmerer – og bli en flink en, så du kan forsvare din lønn.

Å ta Bjørn Kjos for hva som i virkeligheten er økonomiske, ubønnhørlige realiteter, er å skyte budbringeren. Det eneste man oppnår, er at Norwegian selges eller flagger ut. Selskapet kan så fortsette sitt veksteventyr, og vi nordmenn kan briske oss med at det er i alle fall ikke et norsk selskap som ”brutaliserer” luftfarten.

Virkelig en seier for den norske modellen.

Teknologiforståelse – med Sverre Munck og Anita Krohn Traaseth!

Postet den av
Svar

Oppdatering 13. mai: Ny dato er 23. og 24. september – og vi får inn en gjesteforeleser til. Nye detaljer følger!

Oppdatering 1. mai: Dessverre fikk vi ikke nok påmeldinger (startet markedsføringen litt sent) til dette, så vi kommer sterkere igjen til høsten…

Vårt lille seminar om lederes teknologiforståelse (13-14 mai, opprinnelig bloggpost her, fullt program her (PDF)) har påmeldingsfrist neste tirsdag (29. april), så skal du sikre deg plass, ring eller send en mail til Ellen Heggelund (ellen.heggelund@bi.no, tlf. 464 10 086) omgående!

Gjesteforeleserne er nå klare – og det er ingen hvemsomhelst:

clip_image002Tirsdag, på ettermiddagen, får vi besøk av Sverre Munck, tidligere leder for strategisk utvikling i Schibsted, som vil fortelle om Schibsteds tilnærming til disruptiv innovasjon. Sverre har vært både ansvarlig for strategisk utvikling og leder for Schibsted-konsernets internasjonale virksomhet. Han har gjennom 20 år vært en meget viktig bidragsyter til at Schibsted i dag av svært få større mediehus i verden som har kommet seg gjennom overgangen fra papir til digital distribusjon med vekst i både topp- og bunnlinje – og helt sikkert det eneste som har gjort det gjennom å beholde sin dominans i rubrikkannonsemarkedet. Hvordan Schibsted klarte dette er en spennende historie – og den får du høre av Sverre selv. (Her er forøvrig et glimrende intervju med ham.)

clip_image004Onsdag ettermiddag får vi besøk av Anita Krohn Traaseth, administrerende direktør i HP Norge (350 medarbeidere og 4 milliarder i omsetning), profilert blogger (under navnet Tinteguri) og forfatter av den mye omtalte boken “Godt nok for de svina” (2014). Hun har erfaring som leder av teknologer og vet hvordan man skal kommunisere med og motivere dem uten nødvendigvis å ha dyp teknologisk innsikt selv. Dessuten vet hun noe om hva det vil si å ta ledelse – og det er interessant nok i seg selv, teknologi eller ikke.

Og dermed er det bare å melde seg på!

Satire uten unnskyldning

Postet den av
Svar

Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:

Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå

Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?

(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.

Lene med #mittlillebidrag

Postet den av
5

Lene Pettersen AKA gekkogirl, min frenetisk kreative doktorgradsstudent, er av alle ting nominert til Oslo Bys Miljøpris for sin lille (gratis) ebok #MittLilleBidrag. Boken er en liten samling tips om hvordan man kan redusere sitt miljømessige fotavtrykk og samtidig en samling ideer til oppussing og praktiske tips om dette og hint – og det er all grunn til å reklamere litt for den her.

lenke til DenLilleBoka som pdf fil i drop box

Jeg føler meg ikke akkurat i stand til å tilføye så mange praktiske tips – kanskje bortsett fra et: IKEA-poser, kr. 6,- per stykk der ute på Furuset, er fantastiske til oppsamling av papir, metall og flasker til gjenvinning (du tar bare med deg hele posen, mindre håndtering) og er dessuten suverene når det skal hentes ved. (Og så får det være #mittlillebidrag).

Teknologiforståelse for ledere 23-24 september 2014

Postet den av
2

Oppdatering 13. mai: Ny dato er 23. og 24. september – og vi får inn en gjesteforeleser til. Nye detaljer følger!

Oppdatering 1. mai: Dessverre fikk vi ikke nok påmeldinger (startet markedsføringen litt sent) til dette, så vi kommer sterkere igjen til høsten…

Hvordan skal jeg som leder forholde meg til teknologi? Og hvordan skal jeg snakke med teknologene?

Espen med blå tversoverProfilbilde_med_1 (1)BI har begynt med et nytt tilbud kalt Executive Short Programs – korte (to-tre dager) etterutdanningsseminarer. Sammen med min kollega Ragnvald Sannes kommer jeg til å holde et slikt todagers seminar 13-14 mai 2014.

Tanken med seminaret er å samle folk som

  • ønsker å lære noe om hvordan teknologi utvikler seg over tid, og/eller
  • arbeider i bedrifter eller bransjer som ser trusler eller muligheter i ny teknologi, og/eller
  • har ansvar for å lede eller kommunisere med teknologer

Den første dagen fokuserer på teknologiforståelse – hvordan teknologi utvikler seg over tid, hvordan den påvirker forretningsbetingelser og -muligheter, og hvordan man selv kan skaffe seg en oversikt og en forståelse for teknologiens rolle og utvikling innenfor sin bransje. Den andre dagen fokuserer på forholdet til bedriftens egne teknologer – IT-avdeling, leverandører og produksjonspersonell, for eksempel – og søker å gi ledere en verktøykasse til å kommunisere med disse og legge forholdene til rette for bedriften skal kunne innovere med teknologi.

Noen av spørsmålene vi vil ta opp er

  • Hvordan kan vi forstå og forutse teknologisk endring?
  • Hva slags teknologiendring kan vi forvente de nærmeste årene?
  • Når skal man ta i bruk ny teknologi?
  • Hvordan kan man finne ut om en teknologi er en trussel eller en mulighet?
  • Hvordan skal jeg kommunisere med teknologer?
  • Hvordan kan jeg lede teknologer hvis jeg selv ikke har teknologibakgrunn?

Vi kommer til å ha gjesteforelesere – vi kommer tilbake med hvem, men det blir i alle fall en leder fra en bedrift som har hatt suksess der andre har tapt for ny teknologi, en leder med erfaring fra å lede teknologer uten selv å være det, og muligens noen av våre tidligere eller nåværende studenter på vårt kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon. Og vi arrangerer en liten sosial sammenkomst etter forelesningens slutt den 13. mai med tapas og gode diskusjoner.

Tanken er å samle folk som vil lære av oss, men også av de andre deltakerne, i en gruppe der man kan stille spørsmål og diskutere om ting man lurer på. (Vi kjører «Vegas rules» – man snakker med hverandre, men ikke med omverdenen, på våre seminarer.)

Det kommer en offisiell beskrivelse på BIs websider etterhvert, men hvis du er interessert i å melde deg på, ta kontakt med Ellen Heggelund (ellen.heggelund@bi.no, 464 10 086). Hvis du har spørsmål eller forslag til innhold eller gjesteforelesere, bruk kommentarfeltet eller send meg (self@espen.com) eller Ragnvald (ragnvald.sannes@bi.no) en epost.

Vi sees – og del gjerne denne siden med andre!

Hard landing

Postet den av
Svar

Her er en video som viser hvor mye et moderne fly (i dette tilfelle en Boeing 767) tåler. Og hvis noen skulle være i tvil: Et fly har en vinge, som går gjennom (under eller over) flykroppen. Det gikk for alvor opp for meg på 80-tallet en gang, ved en landing på Minneapolis, så hard at oksygenmaskene kom ut.

Bare så det er sagt: Dette er en svært dyktig pilot og meget sterk sidevind.

Direkte ruter og indirekte incentiver

Postet den av
2

Jeg merket meg med interesse at Avinor-sjef Dag Falk-Petersen ønsker seg flere direkteruter fra Oslo til utlandet, fordi “Vi synes det er galt at billettinntektene fra norske passasjerer skal havne i København, London eller Frankfurt. Verdiene som skapes av norske reisende, må komme norsk luftfart til gode slik at vi kan skape enda bedre rutetilbud fra Norge.”

Det skal bli interessant å vite hvordan han har tenkt å få til det, gitt at Avinor ikke er villige til å differensiere landingsavgifter mot enkelte flyselskap (og, såvidt jeg vet, ikke kan gjøre det heller, gitt diverse internasjonale regler og avtaler.)

Hvor mange direkteruter en flyplass har er dels avhengig av hvor stor den er (og dermed hvor mange som skal fly utenlands,) dels om flyplassen er en såkalt “hub” (nav) eller ikke. En hub-flyplass er en flyplass dit mange flyr for å skifte fly. Gardermoen (eller Oslo Lufthavn som den heter nå, jeg får kjeft hver gang) er hub for store deler av Norge, for eksempel. De viktigste hub-flyplassene i Europa er London Heathrow, Paris CDG, Frankfurt og Amsterdam Schiphol.

Skal en flyplass bli en hub, må den for det første være en attraktiv destinasjon i seg selv, deretter må være geografisk plassert slik at den ligger midt i et område med mange attraktive destinasjoner. (Et unntak er Reykjavik, som har lite lokal trafikk, men som ligger midt mellom USA og Europa og derfor blir en liten, men effektiv hub for Icelandair (selv om passasjertallene bare er en tiendedel av Gardermoen). Den største flyplassen målt i antall passasjerer i verden er Atlanta, som dels er en stor by i seg selv, men som også ligger perfekt plassert midt i de folkerikeste områdene i det østlige USA. Andre flyplasser er store ikke fordi de er hubs, men fordi de er store destinasjoner, som Shanghai Pudong, Beijing, de fleste flyplassene i New York og Boston.

Så kan Gardermoen bli en hub og dermed få en masse direkteflyvninger? Det tviler jeg på. Gardermoen er relativt stor idag, men det skyldes at nordmenn flyr mye, noe som igjen skyldes at vi a) bor i et langstrakt land, og b) har mye penger. Med unntak av trafikk innad i Norge, er det liten grunn til å tro at mange selskaper ønsker å legge flybyttene sine hit. Riktignok er overflyvningsavgiftene lave, men norsk lønnsnivå alene gjør dette vanskelig.

Som jeg har sagt til kjedsommelighet, bruker SAS Kastrup som hub nå, noe som har irritert svensker og nordmenn, som gjerne vil slippe å fly via Kastrup. Kastrup, Gardermoen og Arlanda er omtrent like store, men mesteparten av trafikken på Kastrup går til utlandet – naturlig nok, siden man kan kjøre fra København til Skagen på fem timer. Etter at Øresundsbroen kom, er Kastrup også flyplass for Syd-Sverige, og Malmø-København-regionen trenger en stor, internasjonal flyplass.

Arlanda og Gardermoen vokser fortere enn Kastrup og vil snart gå forbi. Veksten skyldes at nordmenn reiser mer – og at det er opprettet nye direkteruter, mest av Norwegian. Men Gardermoen kommer ikke til å bli en hub – de nye direkterutene vil komme fra andre hubs, muligens noe fjernere enn tidligere (som da United åpnet opp fra Newark.) Derimot kan vi få et hopp i antall direkteruter om SAS blir en del av et større selskap (Lufthansa, antakelig) og ikke lenger prioriterer Kastrup.

Avinor-sjefen må gjerne ønske seg flere direkteruter, men har liten innflytelse i saken. Medmindre han har tenkt å flytte Gardermoen til et mer sentralt sted.

Frankfurt, for eksempel.