Jeg har kjent Berit Svendsen i noen år (hadde henne inne som gjesteforeleser på 90-tallet, for eksempel) og har alltid oppfattet henne som en av Norges fremste teknologiledere. I våres satt jeg i bilen og hørte på radioen at hun skulle slutte i Telenor – og jeg tok øyeblikkelig kontakt med Inge Jan, rektor på BI, og foreslo at vi tilbød henne en eller annen form for tilknytning.
Og nå er hun det – faktisk siden mai – med den ikke særlig norske tittelen Executive in Residence (i tillegg til at hun er utenlandsdirektør i Vipps, naturligvis.) Berit og jeg er opptatt av digitalisering av norske ledere og (hun) særlig norske styrer, og det skal vi faktisk samarbeide om, i første omgang rundt vårt Executive-program Digitalisering for vekst og innovasjon, arrangert i Sophia Antipolis i samarbeid med Accenture.
Mer om dette programmet senere – i første omgang: Fantastisk at dette har latt seg gjøre, og jeg gleder meg til i enda større grad å sette digitalisering på dagsorden sammen med Berit!
De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.
Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.
Fritidsskipper Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot 24 meter (ca. 78 fot) i Norge, Sverige og Danmark.
Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»
Båt Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.
Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.
Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.
Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…
Ferie Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.
Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)
De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostrand har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)
Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.
Så ja takk, begge deler.
Det kvinnelige element Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.
Å bli kjent med båten Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært at den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.
AirBnB blir nå delvis forbudt i Norge – og mine erfaringer med AirBnB og tanker om forbudet finner du på Digi.no.
Vi nordmenn har lang tradisjon for å forby ting vi ikke helt forstår. Forbudet mot AirBnB over 90 dager føyer seg inn i rekken. Årsaken er at innovasjoner har få talsmenn og det tradisjonelle er organisert, vokalt og, vel, tradisjonelt.Vi lar med andre ord fortiden regulere fremtiden – og det må vi slutte med.
Nok en liten epistel for Digi. Denne gikk litt i glemmeboken, publisert for over en måned siden, men det er sommer og litt sløvhet hører med. Denne gangen om de mange unødvendige tingene vi fortsetter å gjøre fordi, vel, man gidder ikke tenke seg om. Og et lite forsøk på å introdusere hashtagen #holderenhest. Les og vurder selv hva du holder på med. Eller lytt til lydfilen under.
Utfordringen fra komiteen var å se inn i krystallkulen og beskrive litt om hvordan teknologi vil endre seg innenfor disse to bransjene frem til 2030. Nå er det slik at det er ikke er så fryktelig lenge dit, så på en måte er oppgaven enkel: Det meste vil se ut som i dag. Fly vil fly, problemer vil bli løst, og for det meste vil det gjøres manuelt og involvere mennesker. Men vi kan se en hel del teknologier komme, og skal man forstå hvordan de kommer til å utvikle seg og påvirke bransje (eller i hvertfall gjøre et forsøk), må man forstå hvilke begrensninger som ligger i bransjen – som at innenfor flybransjen må alt nytt være sikkert og lønnsomt – hvis ikke blir det bare et prestisjeprosjekt, som Concord.
Og det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så er det opp til leserne om jeg (og de andre forfatterne) har lyktes.
I dag hadde jeg med meg mine unge og smarte DigØk-studenter på besøk hos FINN.no, et av nokså få selskaper i Norge som er a) heldigitale og b) har en eksplisitt og datadrevet innovasjonsstrategi. Jens Hauglum hadde lagt opp et spennende program som inkluderte perspektiver fra organisasjonssiden (Kristin Sætevik), eiersiden (Schibsteds konsernstrategi ved Sven Thaulow) og ledersiden (Ruben Søgaard) i bedriften.
FINN.no har, som synes, eget SnapChat-filter! (Foto: Lene Pettersen)
Det ble et meget vellykket besøk, med høyt engasjement fra studentenes side (de var vel forberedt, vi hadde diskutert Schibsteds utvikling frem til 2007 i en tidligere forelesning basert på et case fra HBS). I tillegg til foredrag og diskusjoner fikk de prøve seg på en aldri så liten idegenerering selv, i et forsøk på bedre å forstå FINN.nos innovasjonsprosess, kalt «ledersnurren«.
FINN.no og Schibsted er forbausende lite kjent i norsk næringslivspresse, noe som er litt rart, gitt at selskapet (inkludert Adevinta, verdsatt til 33 milliarder, en av Oslos største børsintroduksjoner) har omsetning for 20 milliarder totalt med EBITDA på 40-tallet innenfor markedsplassene. Men norsk business-presse er stort sett opptatt av oljeprisen…
I alle fall – takk til FINN.no for et supert opplegg – og det skulle ikke forundret meg om ikke en hel del av studentene kunne tenke seg en karriere i FINN.no.
Data og dataanalyse blir mer og mer viktig for mange bransjer og organisasjoner. Er du interessert i dataanalyse og hva det kan gjøre med din bedrift? Velkommen til et tredagers seminar (executive short program) på BI med tittelen: Decisions from Data: Driving an Organization with Analytics. Datoene er 21-23 mai i år, og det haster derfor litt med påmelding! (Kontakt meg eller Kristin Røthe Søbakk (464 10 255, kristin.r.sobakk@bi.no) om du har spørsmål).
Kurset har vokst ut som en kortversjon av våre executive-kurs Analytics for Strategic Management, som har blitt meget populære og fort blir fulltegnet. (Sjekk denne listen for en smakebit av hva studentene på disse programmene holder på med.)
Seminaret er beregnet på ledere som er nysgjerrig på stordata og dataanalyse og ønsker seg en innføring, uten å måtte ta et fullt kurs om emnet. Vi kommer til å snakke om og vise ulike former for dataanalyse, diskutere de viktigste utfordringene organisasjoner har med å forholde seg både til data og til dataanalytikere – og naturligvis gi masse eksempler på hvordan man kan bruke dataanalyse til å styrke sin konkurransekraft. Det blir ikke mye teknologi, men vi skal ta og føle litt på noen verktøy også, bare for å vite litt om hva som er mulig og hva slags arbeid vi egentlig ber disse dataekspertene om å ta på seg.
Presentasjoner og diskusjon går på engelsk – siden, vel, de beste foreleserne vi har på dette (Chandler Johnson og Alessandra Luzzi) er fra henholdsvis USA og Italia, og dermed blir betydelig mer presise enn om de skulle snakke norsk. Selv henger jeg med så godt jeg kan…
Velkommen til tre dager med data og, etterhvert, strategi!
Nok en kommentar på digi.no, denne gang en reaksjon på et meget interessant Civita frokostmøte om konflikten mellom masselagring av kommunikasjonsdata – som e-tjenesten og Forsvarsdepartementet vil ha – og hensynet til personvern, som opptar alle andre, inkludert PST og Riksadvokaten.
I alle fall, jeg argumenterer for at stordataanalyse ikke løser noe sikkerhetsproblem – og at vi kanskje skal bruke dette caset til å tenke litt over hvordan vi fremmer nye lover.
Og, som sagt, av og til lurer jeg på hva de røyker oppe på Lutvann….
Som vanlig, en opplesning. Må se å få meg en podcast-kanal…
En av mine favorittbøker er How buildings learn, av Stewart Brand. Boken handler om hva som skjer med bygninger etter at de blir bygget (de vokser, blant annet, og endrer seg som følge av bruk, men ulike deler endrer seg ulike fort.)
Ofte er det slik at man har regler for hvordan noe skal gjøres: Parkeringsplasser, stikkontakter, mennesker per kvadratmeter, og så videre. Disse reglene fører ofte til nokså rare resultater når de treffer brukernes egentlige behov.
Her er et eksempel. På BI har vi to etasjer med parkering i garasjen. Disse parkeringsplassene er helt tydelig presset inn, så mange som mulig, på så liten plass som mulig. I USA er parkeringsplasser dimensjonert ut fra reelle biler, og slik at folk skal kunne komme seg ut og inn av bilen. I Norge tror vi tydeligvis at alle biler er små (og det var de jo for 30 år siden eller så) og at folk er så slanke at de kan komme seg ut gjennom sideruten uten problemer (for det er jo ikke plass til å åpne døren.)
Vel, biler har blitt større, særlig i bredden, tildels som et resultat av nye sikkerhetskrav. Dermed blir parkeringsplasser for trange. Og hva skjer så? Jo, folk parkerer slik at de kan komme seg ut og inn av bilen, naturlig nok. Resultater er en liten studie i hva som skjer når faktisk behov møter teoretisk design.
Her er et bilde fra garasjen på BI da jeg kom på jobb litt etter 0900 i dag:
Som synes: De som kommer tidlig, tar plassen i midten, og dermed blir det vanskelig for dem som kommer etterpå. Greit nok, og ikke så rart gitt at selv nokså normale biler (som Subaruen på det siste bildet) har dårlig plass, særlig når man ser hvordan søylene spiser 20 cm parkeringsplass på hver sin side. Spørsmålet er hva man kan gjøre med det?
Det er litt sent å gjøre noe med størrelsen på parkeringsplassene, men kanskje man kunne prøve seg med en eller annen «nudge» for å få folk til å ta plassene på sidene først, slik at man i det minste fikk inn to biler i stedet for en for hver tredje parkeringsplass? Avgift på plassene i midten hadde nok fungert, at man slo på det røde lyset som markerer en plass som opptatt hvis begge plassene på siden er tatt, eller kanskje skravering.
Eller man kan bare fortsette som før, og tro at når man har definert en parkeringsplass til en viss størrelse, så kommer folk til å bruke den som forventet. Har man så mange parkeringsplasser, så har man det, for det sier tegningene.
Et nytt innslag i bybildet er elektriske sparkesykler, som man såvidt begynte å se i fjor sommer. Nå står 10 selskaper klare til å introdusere disse som app-baserte bysykler i Oslo. Jeg regner med at det går med dem som med de fleste mikrobryggeriene – opp som en løve og ned som, vel, en haug med sykler, omtrent som i Shanghai, der jeg er nå.
Sammen med Chandler Johnson og Alessandra Luzzi underviser jeg nå tredje iterasjon av kurset Analytics for Strategic Management. I løpet av kurset jobber studenter med reelle prosjekter for ordentlige selskaper, og bruker ulike former for maskinlæring (stordata, analytics, AI, hva du vil kalle det) til å løse forretningsproblemer. Her er en (for det meste anonymisert, bortsett fra offentlig eide selskaper) liste med resultatene så langt:
Et IT-serviceselskap som leverer data og analyser, ønsker å forutsi kundenes bruk av sine elektroniske produkter, for å kunne tilby bedre produkter og skreddersy dem mer til de mest aktive kundene. Resultat: Bedre salgsprediksjoner enn den eksisterende metoden (reduserte feilmodellering med 86%) – men modellen fungerer ikke langt frem i tid. Men den vil bli implementert.
En bensinstasjonskjede ønsker å beregne churn hos sine forretningskunder, for å finne måter å holde dem på (eller om nødvendig, endre noen av sine tilbud). Resultat: Fant en modell som identifiserer kunder som vil forlate dem, med en treffrate på 50% vil modellen forbedre resultatet med 25m kroner, og det er rom for å øke bruken av modellen utenfor de opprinnelige segmentene.
En frisørkjede ønsker å forutsi hvilke kunder som vil sette opp en ny avtale når de har klippet seg, for å bygge kundelojalitet. Resultat: Fant en modell som predikerte hvilke frisører som har problemer med å bygge opp en gruppe stamkunder (med omtrent 85% nøyaktighet), har klart å få en bedre forståelse av hva som driver kundelojalitet og dermed hvordan de kan hjelpe frisører med å få flere kunder.
En stor finansinstitusjon ønsker å finne ansatte som ser etter informasjon om kunder (for eksempel kjendiser), for å styrke personvern og datakonfidensialitet. Resultat: Slet med å få tak i nok og riktige data, men bygget en spesifikasjon av hva slags data som er nødvendig, hva det vil koste, og hva resultatet vil være – og fant at innenfor dette området finnes det svært få modeller, noe som er en mulighet. Og man fant noen lovende startpunkter for å bygge en slik modell. Vanskelig, men viktig område.
En stor offentlig IT-avdeling ønsker å forutsi hvilke ansatte som sannsynligvis vil forlate selskapet, for bedre å planlegge for rekruttering og kompetansebygging. Resultat: Bygget en prediksjonsmodell og en prosess som reduserer ledetiden for å ansette en ny person fra 9 til 8 måneder (en 10m innsparing) og dermed reduserer behovet for å utsette prosjekter på grunn av kapasitetsmangel, samt forbedre planleggingen av fremtidige kompetansebehov og øke sjansen for å beholde viktige ansatte.
OSL Gardermoen vil finne ut hvilke flypassasjerer som vil ønske å bruke taxfree-butikken etter at de har landet, for å øke salget (og ikke bry dem som ikke vil kjøpe taxfree). Resultat: Fant at noen variable man trodde ville øke taxfree-andelen ikke gjorde det, lærte mye om hva som gjør forskjell – og at modellen, hvis man klarer å bygge den, vil være mye verdt (en økning i taxfree-bruk på under en prosent vil øke Avinors inntekter med mer enn 100m). Samt at eksperimentering, ikke store prosjekter, er veien å gå videre.
En mindre bank ønsker å finne ut hvilke av sine yngre kunder som snart trenger et boliglån, for å øke sin markedsandel. Resultat: Bygget en modell som øker sannsynligheten for å identifisere førstegangs boliglånskunder, til en merverdi av 6,9 millioner kroner – samt at bruken av denne modellen introduserer datadrevne beslutninger for organisasjonen.
Et internasjonalt TV-selskap vil finne ut hvilke kunder som sannsynligvis vil si opp abonnementet sitt innen en bestemt tidsramme, for å bedre skreddersy sitt tilbud og markedsføring. Resultat: Bygget en modell med en kortsiktig beregnet merverdi på 500000 kroner per år, som treffer seks ganger bedre enn tilfeldige utvalg. I løpet av arbeidet har man funnet en rekke aktiviteter som kan øke kundelojaliteten uten store kostnader – og funnet inspirasjon for mer bruk av maskinlæring.
En leverandør av administrerte datasentre ønsker å forutsi sine kunders energibehov, for å kunne skrive og oppfylle konktrakter om sertifisert grønne datasentertjenester. Resultat: Bygget en modell basert på historiske sensordata for eksisterende kunder, for å forutsi forbruk for en ny kunde, og deretter en modell som inkluderer den nye kunden for å overvåke resultatet og forbedre modellen for alle kundene. En korrekt modell (som implementert) vil forbedre månedlig inntekt med 47% for en ny klient og redusere sjansen for kontraktsterminering.
Ruter (paraplyfirmaet for offentlig transport for Oslo-området) ønsker å bygge en modell for å bedre forutsi trengsel på busser, for å, vel, unngå trengsel. Resultat: Bygget en modell og et forslag til en tjeneste for å kunne fortelle Ruters kunder om det (sannsynligvis) er ledige seter på bussen eller ikke, går nå til testing.
Barnevernet ønsker å bygge en modell for å bedre forutsi hvilke familier som mest sannsynlig vil bli godkjent som fosterforeldre, for å kunne prioritere saksbehandling og redusere ventelister. Resultat: Tross mye manglende data klarte man å finne gode indikatorer på godkjente fosterforeldre og har lagt en plan for videreutvikling av modellen etterhvert som man får bedre data. Området er lovende, siden behovet for fosterforeldre er stort og selv en liten forbedring vil hjelpe.
Et strømproduksjonsselskap vil bygge en modell for å bedre forutsi strømforbruket i deres marked for å kunne planlegge produksjonsprosessen bedre. Resultat: Testet mange modeller og har funnet at å forutsi spot-priser er vanskelig, men har klart å finne indikatorer på økt volatilitet, noe som gjør at man kan produsere noe mer presist. Kortsiktig effekt av en liten modell er 100-200 tusen euro per år for hver produksjonsenhet, et tall som forventes å øke siden volatiliteten i markedet vil øke fremover.
Alt i alt er vi svært fornøyd – vi har klart å øke verdien, samlet sett, for disse selskapene adskillig mer enn kurset koster (I hvert fall 10-gangen, konservativt anslått). Flere av deltakerne har fått nye stillinger og flere av dem har bestemt seg for at data science er en retning de skal fortsette å utvikle seg i, og ønsket seg flere slike «tekniske» kurs. Og gitt at vi også har produsert en masse kunnskap og generelt økt deltakernes evne til å bygge bro mellom analytikere og forretningsfolk, tror jeg vi kan erklære dette prosjektet for en suksess…
Vanligvis skriver jeg en bloggpost en gang i året (2016/17, 2015/16, 2014/15, 2013/14, 2012/13, 2011/12) om hvilke oppgaver studentene gjør i Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. I fjor ser det ut til at jeg glemte å gjøre det, og nå nærmer vi oss slutten på årets oppgaver, så her kommer en liste med et utvalg oppgaver fra i fjor og i år. Som vanlig må jeg være litt diskret i beskrivelsene, siden mye av dette er konfidensielt av konkurransehensyn:
et inkassoselskap ønsker å bruke automatisering til å effektivisere sine rutinesaker
en stor finansinstitusjon ønsker å utvikle en belønningsordning for innovasjon internt i organisasjonen
en stor produsent innenfor næringsmiddelindustrien ønsker å utvikle en digitalt produktstrategi for en del av sortimentet som skal markedsføres internasjonalt
en konkurrent av BI ønsker å utvikle en strategi for digitalisert undervisningsleveranse
et forsikringsselskap ønsker å utvikle bruk av sensorer for å redusere vannskader
en studentorganisasjon ønsker å lage en bedre måte å matche studenter inn i bofellesskap
en forsikringsmegler ønsker å utvikle en digital plattform for forsikringsmegling
en regionsavis ønsker å utvikle en digital strategi
et interiørmagasin ønsker å utvikle en digital strategi
et stort transportselskap ønsker å utvikle en digitalt basert prisstrategi
et oppstartsselskap ønsker å utrede alternative drivstofftyper
et oppstartsselskap ønsker å utrede et tilbud med digitale nøkler for adgang til bygninger
en finansinstitusjon ønsker å lage fremtidens forsikringsprodukt
et stort boligselskap ønsker å lage et softwareprodukt for borettslagsstyrer og andre tillitsvalgte
et helseforetak ønsker å bruke digital teknologi til å øke kvaliteten på portørtjenestene
et forlag ønsker å bygge et digitalt fellesskap rundt sine utgivelser
et teknologiselskap ser på fjernstyrt digital teknologi for minerydding
en bilverkstedkjede ønsker å utvikle et utvidet og bedre kundekonsept
en studentorganisasjon ønsker å utvikle et tilbud for videobaserte legekonsultasjoner
et forsikringsselskap ønsker å utvikle en smidig skaleringsstrategi
en leverandør av treningsutstyr ønsker å utvikle en digital fellesskapsplattform
en leverandør av studentboliger ønsker å utvikle en innovasjonsstrategi
Denne listen gir jo forklaringen på hvorfor jeg synes det er så morsomt å undervise dette kurset – motiverte studenter med spennende prosjekter gjør at jeg lærer av dem, og det er jo det man er ute etter…
Jeg har etterhvert lært meg at det ikke finnes kjedelige bransjer – man finner alltid noe interessant i selv det som ser nokså dagligdags ut. Og det er det en fordel at studenter lærer også.
Andrew Camarata er en ung mann som driver for seg selv med gravemaskiner, bulldozere, stein- og jordarbeid og så videre. Han bor og driver sin forretning i Hudson Valley litt sør for Albany, New York og om vinteren driver han, blant mye annet, med snømåking.
I denne videoen forteller han alt man trenger å vite om hvordan man skal måke snø kommersielt i USA og tjene penger på det.
Det interessant med denne videoen (og en hel del andre videoer han har laget, han har en stor følgeskare på Youtube) er at hvis man skal forstå hvordan man skal gjøre noe som en forretning, så demonstrerer han her hvordan man må tenke om ressurser (utstyr og kunnskaper), kunder (noen er lette, andre vanskelige), administrasjon og budsjettering, og risikoreduksjon (legg de mest kompliserte jobbene med størst risiko for å ødelegge utstyr sist i jobbkøen, for å redusere konsekvensene av at ting går i stykker.)
For en business-student er ikke dette noen dårlig introduksjon til forretningslivet, og Camarata er så absolutt en kompetent forretningsmann. Jeg ser faktisk ingenting her som ikke er anvendbart i en hvilket som helst bransje. (At han i tillegg er suveren på videoredigering og -filming, skader helst sikkert ikke forretningen.)
Når det i tillegg er glimrende pedagogisk pakket inn, er det jo bare å glede seg.
Jeg er opptatt av datautstyr og å ha riktige verktøy (om jeg faktisk får gjort så mye er opp til andre å vurdere). Og det er mye å lære fra folk som har peiling.
Men det spørs om dette blogginnlegget fra en av mine helter, Stephen Wolfram, ikke er bortimot verdensrekord i produktiv bruk av teknologi. Alt er gjennomtenkt fra ende til annen.
E-tjenesten vil gjerne ha en bakdør til kryptert innhold her til lands – et forslag som har blitt slaktet på ytringsfrihets- og rettssikkerhetsgrunnlag, blant annet. Jeg synes forslaget er minst like dårlig, men av rent tekniske grunner. Men skal man ha en mening om hvorfor forslaget er dårlig, må man ha en grunnleggende forståelse for hvordan kryptering virker.
Dette kan du lese om i min kommentar hos Digi.no. Teksten kommer til å dukke opp her etterhvert. I mellomtiden har du lydfilen her – takk til Odd Erik Gundersen og Lena Andersen for gjennomlesning og gode kommentarer!:
For noen uker siden fikk jeg en epost fra Kurt Lekanger, redaksjonssjef i digi.no. Han lurte på om jeg var interessert i å skrive kronikker for dem. Jeg var litt nølende, for jeg har nok å gjøre og trenger ikke flere forpliktelser. Digi.no leses imidlertid av en rekke mennesker som er interessert i digitalisering, og er et nettsted som faktisk ønsker å gå litt bak de helt enkle fremstillingene og kommunisere som om leserne faktisk skjønte forskjellen på USB og UPS.
Så, etter å ha blitt grundig lei av riksmedienes uutholdelige letthet, sa jeg ja, og dermed så kommer jeg til å dukke opp med ujevne mellomrom hos digi.no i en spalte kalt «Tversoversk.» Kurt laget til og med en ganske kul (vel, det skal ikke så mye til for min del) vignett som ser slik ut:
Den første kommentaren handler om pasientkjøring og hvorfor i all verden vi ikke kan endre på inngrodd praksis og begynne med moderne verktøy på dette området. Vær så god, les på eget ansvar.
Så kommer spørsmålet – hvordan skal jeg håndtere kombinasjonen egen blogg vs. en kommentarspalte på digi.no? Vel, jeg har ikke tenkt å konkurrere med digi.no, så ja, teksten kommer nok her på et eller annet tidspunkt, i arkivhensikt, men jeg venter en stund.
Men en aldri så liten lydfil kan jeg jo legge ut. Har ikke snakket med Kurt om denne saken, men han må gjerne kopiere denne lydfilen til digi.no. Og, vel, er du trofast leser av denne bloggen kan du altså høre i stedet for å lese:
Jeg har latt meg overtale til å bli med i juryen for å kåre Norges fremste gründere. Kriteriene for kåringen er med hensikt ikke spesifikke (den årlige gasellekåringen har en tendens til at det blir firmaer som går opp og ned med konjunkturene – som stillasutleiebedrifter – som dominerer. Her er vi ute etter bedrifter som er interessante og som har en fremtid og noen resultater å vise til, ikke bare en ide. Det blir også to kategorier – oppstartbedrifter og bedrifter som er i den fasen Norge kanskje sliter mest med (vi mangler ikke gode ideer), nemlig vekstfasen.
Nå er det slik at for å bli med her, må bedriften meldes på – av selskapets ledelse eller styre, eller etter avtale med dem. Innmelding så fort som mulig og senest 1. mars. Skjema finner du her, og, vel, det er bare å sette i gang!
Jeg har et håp om å få digitalisering på dagsorden i Norge, men det er litt motbakke om dagen. Her kommer et lite hjertesukk. (Og ja, jeg har tenkt meg om før jeg skriver dette.)
For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra NRK. Vedkommende har jobbet med en sak om pasienttransport. Folk med TT-kort og andre som skal ha pasienttransport må vente i evigheter. En av årsakene er at de som har ansvaret for å skrive kontrakter med taxi-selskapene ikke har snakket sammen og har endt opp med Norgestaxi, som av ulike årsaker ikke har nok biler. Jeg har hatt syke barn (som har trengt transport) og er opptatt av dette, så vi snakket sammen om de bakenforliggende årsakene – i liten grad om Norgestaxi.
Tirsdag kom et team fra NRK (to journalister, en kameramann og en stillfotograf) til BI for å intervjue meg om dette. Hovedpunktene i diskusjonen var:
Bestilling og koordinering av offentlig transport gjøres på en gammeldags og lite effektiv måte. Pasienter lider og sjåfører får ikke godt nok betalt. (Dette har vært et problem lenge før Norgestaxi).
Det offentlige anskaffelsessystemet og manglende koordinering i det offentlige koster mange millioner og fører til masse ventetid.
Det er bare to måter å håndtere en knapp ressurs på: Pris eller kø.
For pasienttransport har vi valgt kø, og da er er det enten kø av pasienter eller kø av sjåfører.
Løsningen er å lage en sentral, offentlig Uber-lignende løsning for all offentlig betalt transport, som binder sammen alle som kan kjøre med alle som trenger transport.
En slik løsning vil forenkle livet for passasjerer og sjåfører, men kan gjøre livet surt for drosjeselskaper. Men de er ikke bevaringsverdige.
Siden vi vet hva fremtiden vil bringe, kan vi like gjerne bygge den med en gang i stedet for å flikke på det vi har.
Dette vil kreve regelendringer, at man krysser organisasjonsgrenser, og at noen organisasjoner og firmaer dør.
Det er det vi har en digitaliseringsminister til.
Jeg synes dette er en interessant og viktig diskusjon – og pasienttransporten et glimrende eksempel på hvordan vi kan opprettholde velferdsstaten gjennom smart bruk av teknologi.
Men resultatet av intervjuet ble noe ganske annet: Før den egentlige diskusjonen begynte, ble jeg forelagt endel utskrifter om antall biler og en eskalering av antall avvik, og spurt om det var slik at Norgestaxi har oversolgt kapasiteten sin. Før vi begynte intervjuet (og i løpet av den første samtalen), sa jeg at dette kunne jeg ikke si noe om i detalj, siden jeg ikke vet noe om hvor mange taxier som behøves i de ulike sammenhengene her. Så åpnet vi, og jeg ble spurt om Norgestaxi hadde solgt kapasiteten sin to ganger. Jeg svarte (og det var på Dagsrevyen) at det kan se slik ut, uten at jeg har gått i detalj på tallene.
Deretter filmet og tok vi opp ulike segmenter en times tid, hvorav absolutt ingenting ble brukt verken på Dagsrevyen eller nrk.no. Hva gjelder TV-tid, er konkurransen beinhard, så jeg ser den prioriteringen (og har vært der mange, mange ganger før.) Men på nrk.no gjelder ikke tids- og plassbegrensninger.
Journalistiske avveininger skal gjøres av journalister og redaktører, ikke meningshavere. Men jeg hadde trodd at vi for en gangs skyld skulle få satt de bakenforliggende problemene på kartet, og ikke hoppet på en banal vinkling med «her har vi skurken» (i dette tilfellet Norgestaxi, som er en kommersiell aktør og ikke har gjort noe annet enn å søke lønnsomhet i et konkurranseutsatt marked.)
Og jeg hadde trodd at NRK, hvis noen, ville holde seg for gode til å gå inn i en intervjusituasjon med hensikt å få et bestemt utsagn – «kapasiteten er oversolgt, sier en førsteamanuensis» – flyttet fra sine egne observasjoner til en i denne sammenhengen litt malplassert fagperson. NRK er statsfinansiert, noe jeg ikke har de minste i mot, men hensikten med den finansieringen er at man skal kunne gå i dybden.
Hadde jeg visst at det var dette som skulle bli den eneste vinklingen, ville jeg sagt nei til å bli intervjuet.
Jeg har en hel del kolleger som ikke snakker med journalister, nettopp av redsel for å bli fremstilt på en annen måte enn de hadde regnet med. Jeg anser det å snakke med journalister som min samfunnsplikt – og som regel går det jo utmerket. Men det blir litt vanskelig når man blir utsatt for det jeg mener er slett journalistisk håndverk.
Og hva pasientreiser og taxiselskaper og annet gjelder, så får jeg vel skrive et innlegg om det ved en senere anledning (som jeg har gjort før).
Min gamle kollega Jim McGee har skrevet om Alan Kay og hans utrolige evne til å se ulike perspektiver av kompliserte problemstillinger. Så dette blogginnlegget er ikke svært originalt – jeg ville bare gjøre denne videoen med Alan Kay kjent i Norge, og kanskje også spre litt kunnskap om Alan Kay og hva han har betydd for (ikke minst norsk) softwarebransje. (Og bare for å skryte litt – jeg møtte Alan Kay i 1989, på BI, der han holdt et foredrag for en nokså liten gruppe mennesker.) Det var nesten ingen som forsto hvor viktig han var, trass i at han på det tidspunktet var Chief Scientist for Apple. Men det var et foredrag jeg fortsatt husker fordi det totalt endret min forståelse for hva man kan gjøre med teknologi.
Alan Kays original-tegning av Dynabook
Alan Kay var doktorgradsstudenten fra Utah som snakket med Ole-Johan Dahl om SIMULA, forsto hva ideene bak språket betød, og utviklet teorien rundt objektorientert programmering. Fra Utah gikk han videre til Xerox PARC (et forskningssenter som utviklet det objektorienterte språket Smalltalk, laserskrivere, Ethernet (som du fortsatt bruker hver gang du knytter det til Wifi’en, uten at du aner noe om det) og altså det grafiske grensesnittet – menyer, mus, at du ser hva som skjer med tekst og tegning direkte på skjermen, og at ting på skjermen kommer likt ut på skriveren (WYSIWYG). I det hele tatt – svært mye av moderne arbeidsteknologi. Kay hadde også visjonen om Dynabook, en slags iPad, allerede i 1968 – altså for over 50 år siden.
Man kan si at Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard skapte objektorientert programmering, men Alan Kay – som forstod hva det faktisk betød – er den som med rette er kalt objektorienteringens far fordi han evnet å ta teknologien videre fra et nokså snevert fokus på simulering. Kay fikk Turing-prisen i 2004, to år etter Dahl og Nygaard.
Alan Kays styrke er hans evne til å tenke grunnleggende, til å gå tilbake til det amerikanerne kaller «first principles», til å tenke hva konsekvensene er når man har en annerledes teknologi og hva man i så fall bør gjøre. Han har en fokus på at ting må endres hele tiden – som han sier, de fleste store systemer i dag er skrevet i teknologi utviklet på 60-tallet, og at man fortsetter å bruke gammel teknologi hindrer utvikling. Den kjelleren full av maskiner som man omtaler som «legacy» – en arv, noe verdifullt – er en møllestein rundt halsen for eksisterende organisasjoner. Og det vil alltid være lettere å fikse litt på det man har fremfor å kaste det ut og tenke på nytt – som han illustrerer svært effektivt med overgangen til det heliosentriske verdensbildet.
Det viktigste Alan Kay har brakt til verden, er forståelsen av at robuste systemer består av små, selvstendige enheter som snakker sammen – ikke bare som Internett, der datamaskiner snakker sammen, men også innenfor en PC eller en mobiltelefon, der deler av programmer gjør sin lille ting for andre programmer, og sender meldinger frem og tilbake. Det kaller vi objektorientert programmering, men poenget med objektorientering er ikke objektene, men meldingene mellom dem.
Nok om dette, ta en time og se dette foredraget. Kanskje det endrer ditt syn på hva innovasjon handler om, og hvordan man skal tenke om fremtiden. Hva hadde skjedd med digitalisering om vi tok konsekvensen av hva en fremtid vil se ut og begynte å bygge den nå, i stedet for å flikke litt til på alt det gamle vi har?
I all enkelhet, ganske enkelt.
PS: En morsom ting for meg er at Alan Kay sier at en skikkelig innovasjon tar 7 år. Min gamle veileder på Harvard Business School, Jim McKenney, sa alltid at ethvert stort nytt system som ville endre ting, tar syv år. Minst.
Tversover 