Nok en glimrende kronikk om utdanning i Aftenposten, denne gang av Tord Larsen med tittelen «USAs vern mot fagidioter«. I USA er den fireårige bachelorutdannelsen i hovedsak en dannelsesreise, man velger en yrkesfokus først på Master-nivå.
Jeg er i hovedsak enig med Larsen om de gode aspektene ved det amerikanske systemet – for eksempel er det et problem i Norge at folk velger yrkeskarriere etter gymnaset, og ofte på meget sviktende forutsetninger (kjærester, formeninger om hvor mye penger ulike yrkesgrupper kommer til å tjene). Dagens stormløp av ungdom som gjerne vil studere media er muligens et uttrykk for at man ønsker seg en mindre spesifisert utdannelse (hvis det da ikke, igjen, er et yrkesvalg fordi man ønsker å være som de som er på TV).
Samtidig skal man være klar over at USAs tradisjonsrike «liberal arts degrees» er under sterkt press – for eksempel er det en stor økning i at ungdom innenfor en tradisjonell liberal arts velger hovedfag i economics, og kommer ut med en slags siviløkonomutdannelse. Det er også færre skoler som forlanger et core curriculum, slik at det bak en liberal arts degree kan skjule seg ting som er svært yrkesrettet, f.eks. mot læreryrket (gjerne fulgt av en halvsuspekt Ed. D. grad).
Som så mange ting, er liberal arts et fantastisk konsept, som ved de beste universitetene og colleges i USA produserer intellektuelt nysgjerrige og læringsdyktige studenter. Men det finnes også mange eksempler på dårlige opplegg, med sære fag, manglende intellektuelt nivå, og skoler som i hovedsak er fire års foreldrebetalt fest, moro og sportsevenementer før alvoret starter i Graduate School. USA har også i mye sterkere grad enn i Europa kvalitetsbaserte (eller i alle fall multivariable) rangeringer av universiteter, noe som gjør at det spiller mindre rolle hva du har studert enn hvor du har studert.
Den generelle utviklingen med lengre utdanninger, manglende prestasjonsbasert segregering i videregående skole, og fallende faglig nivå (delvis på grunn av utvidede fagområder) kommer til å lede oss også i Norge mot bredere grunnstudier og senere spesialisering. Mange studenter på BI, f.eks., velger oss fordi de dermed får seg en utdanning som ikke båssetter dem altfor tidlig. Media, samfunnsvitenskap, jus og i gamle dager NTH har også hatt en slik funksjon – et sted for smarte unge mennesker å lære vel så mye om seg selv som å forberede dem for en yrkeskarriere.
Men liberal arts som egen, stor fagretning i Norge har jeg liten tro på – rett og slett fordi vi er for nytteorienterte. Som Tord Larsen påpeker. Anbefales.

Professor Kaare Hagen har en glimrende kronikk i Aftenposten hvor han etterspør den rødgrønne skolepolitikken, og antyder at for i alle fall SVs vedkommende ser det ut til at det er et ønske om å gå tilbake til 70-tallet med mindre måling (og i hvertfall ingen publisering av resultatet), mindre bruk av karakterer, mer beskyttelse av lærere, mindre valgfrihet, mer enhet i enhetsskolen.
Den gode nyheten er at Kristin Clemet faktisk har fått til en masse bra saker i skolen og at hun er mer og mer populær blant lærerne – til og med Utdanningsforbundet går jo med på den nye regelen om minimumskarakterer for å få begynne med lærerutdanning. Jeg håper inderlig at hun får fortsette dette arbeidet etter valget, men av en eller annen grunn har skolepolitikken, som er Høyres sterkeste kort i valgkampen, ikke vært et tema. Det er nesten så man faller tilbake på en tradisjonell mistanke om at nokså rødgrønne journalister ønsker å unngå temaet, men en mer nærliggende forklaring er vel at opposisjonspolitikerne ikke vil på banen siden Høyre her har en sterk, klar og relativt populær politikk og de andre ikke.
Kaare Hagens innspill er i alle fall godt – Kristin Clemet ønsker en resultatbasert skole, og har klare punkter og konkrete tiltak som passer inn i en visjon. Motstanderne er uklare og snakker mest om metoder og prosessmålinger, men mangler klarhet. Hva mener de egentlig om skolen – ikke de enkelte politikere, men hva er egentlig det samlede rødgrønne alternativet?

«Tre prinsipper» er noe jeg skrev som et internt memo på BI før vi gikk i gang med å bygge vårt nye bygg i Nydalen. Jeg kom over det heromdagen og bestemte meg for å legge det på bloggen, omarbeidet til en litt mer generell form.
Disse ideene er hverken originale eller særlig epokegjørende – men duverden hvor mange bygninger (og datasystemer) som kunne blitt mye bedre hvis de hadde blitt fulgt…. Bøkene som nevnes er meget anbefalelsesverdige og Stewart Brand’s How Buildings Learn er en av mine absolutte favoritter uansett tema. Og et av hovedbudskapene er altså at hus – og datasystemer – blir mest vellykket hvis de er bygget for kontinuerlig endring.

Les videre →

Kjetil Johansen har en glimrende oppsummering av to artikler i Morgenbladet om universiteter og videregående skoler. En debatt man bør ta, men som ingen vil ta.
Det hadde vært behagelig med et eliteuniversitet – men problemet med eliten i Norge er at den er så liten.
Og jeg hadde stor sans for Ove Skarpenes’ uttalelse om at «[…] kunnskapssamfunnet skaper ordningar som bidrar til å oppløyse nettopp den kunnskapen det ser på som så viktig og som avgjerande for samfunnsutviklinga.»
Jeg skal holde et foredrag om fremtidig kunnskapsproduksjon i forbindelse med åpningen av BIs nye bibliotek i Nydalen den 14. oktober (et bibliotek som går utenpå noe annet jeg har sett, både her til lands og utenlands.) Disse artiklene og den debatten som kommer blir nok viktig input her.
Tenk om vi kunne få en skikkelig debatt om dette. Så gøy. Ut og kjøpe Morgenbladet…