Jeg hadde tenkt å kommentere Niels Chr. Geelmuydens kronikk i Aftenposten, som ikke er hyggelig lesing for kulturpolitikere og forlagsfolk. Ikke den heller. Men Andreas Andersen kom meg i forkjøpet.

La meg i stedet sitere et lite vers av W.H. Auden:

    Let us honor if we can
    The vertical man
    Though we value none
    But the horizontal one.
           (Epigraph for Poems, 1930)

Og la det være min hypotese for hva som kommer til å skje fremover.

P.S.: Vattnisser er et ord jeg ikke har støtt på før. At Trond Giske får støtte fra Sæmund Fiskvik i samme Aftenpost sier i alle fall noe om hva slags innvirkning slike har på kulturens rammebetingelser.

Det er ikke så ofte vi har skikkelige lekkasjer i Norge, i hvert fall ikke av den sorten som havner i mediene i uredigert form. Jens Kjeldsen’s debattstrateginotat til AP er et unntak – ikke bare opptrådte Kjeldsen som nøytral kommentator etter debatten, men hans notat ble tydeligvis feilsendt til en Fr.P.-mann fordi noen glemte tre små bokstaver i epostadressen.

Det jeg beundrer, er Kjeldsens kommersialiseringsevne – eller, siden vi ikke vet hva han fikk betalt, hans evne til å bli hørt i mange sammenhenger. Ikke bare selger han en artikkel fra 2002 som en konsulentrapport (riktignok etter å ha gjort den mer tilgjengelig i form av 5 retoriske påbud og 3 forbud), men han klarer også å selge seg som kommentator til NRK. Neste skritt regner jeg med er å gå til Fr.P. og gi dem råd om hvordan de skal modernisere sin retoriske strategi, nå som den ligger åpen for allverden.

I en akademisk virkelighet preget av kommersialiseringsproblemer er jo dette forbilledlig. Og ved å legge rapporten ut for alle og enhver (siden hans navn ikke står på den, er jo copyright noe han ikke kan kreve) slipper man jo også, meget tidsriktig, informasjonen fri. Dette er jo storveies – personlig synes jeg både Høyre og Venstre kan ha vel så meget nytte av å lese denne rapporten som Ap.

Og så kan helgen begynne. Det eneste var at jeg ikke helt fikk med meg politikken i dette. Hvilke saker snakket de egentlig om i denne debatten?

Eirik har skrevet et lite referat, så jeg har ikke så mye å legge til fra PFs møte om eNorge, men var i alle fall gledelig overrasket over den nye fornyelsesministeren, som var mye mer kunnskapsrik og dynamisk enn fryktet.

Det mest spennende panelinnlegget kom fra Eilert Hanoa, som påpekte at man faktisk må fortelle ikke bare hva som kommer på Minside når den foreligger (Per Morten Hoff er mer kritisk her), men også litt mer langsiktige visjoner – hva kommer i fase to (sannsynligvis kommuneNorge) og fase tre (resten av statsetatene). Da kan man som kunde ta en beslutning om man skal være der basert ikke bare på de relativt få tjenestene som finnes med en gang, men også ut fra fremtidige forventninger. (Dette er profesjonell softwaremarkedsføring og tar hensyn til det som så fint kalles nettverkseffekter.)

Eirik var livlig, som vanlig, og påpekte bibliotekenes rolle i dette. Og jeg hørte noen hjertesukk fra forsamlingen som etterlyste litt mer langsiktighet – vi har offentlige servicekontor som kan hjelpe de som trenger hjelp til å endre ting via Minside.no (eller, på nynorsk, MiSide.no).

Men det var mindre "tenk på alle de som ikke kan" tenkning enn før, så det er altså litt fremgang å spore. Me skal koma, um inkje so brått….

Trond Giskes kronikk i Aftenposten, Linn Ullmanns tilsvar, og den etterfølgende debatten dem i mellom må da være bortimot Norgesrekord i antall stavelser i forhold til innhold?

Som en kollega av meg pleide å titulere sine foredrag: "X and Y: When vacuums collide."

Skjønt Linn Ullmann har et poeng. Et eller annet sted.

Oppdatering 15. mars: Giske skrur opp temperaturen og søker "the moral high ground." Jeg vet ikke, jeg. Les Neal Stephenson i stedet (søk etter "interface culture" og les derfra til du støter på ordet "macrame") eller se følgende utdrag:

Les videre →

Som relativt nybakt hundeeier (eller, rettere sagt, medeier, siden hunden administreres av husets frue og far sjøl i beste fall har talerett) har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at en hel del mennesker – særlig de ansatt i offentlige kontrollinstanser – ikke liker hunder. Det skaper et problem når man skal ha med hunden i Marka, siden man ikke kan gå inn og varme seg.

La meg derfor få rose Lilloseter, en skistue i Lillomarka som ikke bare har ypperlige boller med glasur og solbærtoddy med påfyll, men i tillegg har egen varmestue for hunder og hundeeiere, med fortøyningsringer i veggene og kaffepåfyll etter "betal selv"-prinsippet.

Jeg har også fått høre at som hundeeier kan man få slengt mye ukvemsord etter seg fra treningsfantomer med skøyteski og kondomdress, særlig når man i tillegg har med barn som holder tempoet noe nede. Det er hyggelig å herved kunne avkrefte dette – i hvert fall hva gjelder Lillomarka og basert på tre skiturer. Bare blide ansikter og racere som skyndsomt skifter spor og oppfører seg skikkelig.

Dagen idag ble blant annet benyttet til noe man ikke kan gjøre ofte: Gå en skitur på OsloBunnefjorden. Her er utsikten innover Malmøysundet, med Holmenkollen i bakgrunnen og en nokså vimsete hund i forgrunnen.

Jeg bor slik til at jeg er nokså direkte berørt av giftslamdeponiet utenfor Malmøykalven, og har engasjert meg i noen grad i motstanden mot det. Et problem for en person som er så orientert mot vitenskap og kunnskap som jeg er, er at så og si alle fagfolk (med Statens Forurensningstilsyn i spissen) har gått god for at denne løsningen – at man graver opp slam fra store deler av Oslo havn og indre Oslofjord, for så å dumpe det på 60 meters dyp så og si samme sted – er miljømessig forsvarlig.

I dag ligger slammet direkte på sjøbunnen, og noe av det kan virvles opp av skipspropeller, annet må graves opp fordi det skal legges tunnel under Bjørvika. Alternativet var å kjøre slammet til NOAS-anlegget utenfor Holmestrand, for deponering på land. Når prosjektet er ferdig, skal slammet ligge i ro på 60 meters dyp, tildekket av ikke-forurenset masse.

Dette høres, logisk sett, egentlig greit ut. Det kan nok bli litt møkkete vann i en overgangsperiode, og det ville det nok bli uansett deponeringsmetode. Og når ting er ferdig, er i alle fall skitten samlet på et sted, i motsetning til at den nå ligger spredd ut over hele fjorden, i lag med tykkelse fra etpar centimeter til flere meter.

Når jeg allikevel er litt nervøs, skyldes det dels at det er noe ved dette prosjektet som går imot sunn fornuft: En debattant sammenlignet det med å gjøre fra seg i badekaret og så sitte stille for at skitten ikke skal spre seg. En annen sak er at jeg ikke helt stoler på alle parter i denne saken. Mer spesifikt har jeg vondt for å stole på Oslo Havn, som er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet, og vondt for å stole på landets politikere, som lett lar seg friste til kortsiktige beslutninger i denne som i mange andre saker.

For å ta den sunne fornuft først: Oslofjorden er, uansett hva man måtte mene om distriktspolitikk, et av landets viktigste friluftsområder. Fjorden brukes bokstavlig talt av millioner, fra kommuner som Oslo, Bærum, Asker, Nesodden, og så videre. Fjorden har blitt renere for hvert år som går (jeg har hatt anledning til å sjekke hvert år, og fra 70-tallet til i dag er forbedringen dramatisk), og oppleves idag som ren, vakker og tilgjengelig. Det er flott at vi nå skal rydde opp også den skjulte forurensingen. Men så – å grave den ned igjen midt i denne herligheten? Hva om noe går galt?

Så er det problemet med tilliten: Jeg har et gammelt plankart liggende, fra 60-tallet. Det viser en skisse til en utbygging av Oslo havn med støpte brygger fra Indre Bekkelaget via nordsiden av Ormøya, over Malmøysundet, med kaianlegg helt ut til Malmøykalven. (Hvis du kjører ut til Malmøya, vil du se at broen til Ormøya er smal og gammel, men broen fra Ormøya til Malmøya kjempestor. Jeg regner med at den er dimensjonert for lastebiltransport til havnen.) Denne utbyggingen ble stoppet. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror en grunn var at man fant sjeldne fossiler på Malmøya, og håper at det også var slik at noen besinnet seg og observerte at store skip faktisk ikke kan passere Drøbaksterskelen og at behovet for en kjempehavn nok var overdrevet. Takk og pris – for idag, ca. 45 år etter, innser vi at vakre naturområder ville blitt irreversibelt ødelagt med slik kortsiktig tenkning.

Oslo Havn er en organisasjon som kjemper for å beholde sin posisjon, med betydelig politisk prestisje investert, representert ved sin mektige styreleder Bernt Stilluf Karlsen (bildet). Havnen okkuperer noen av Norges fineste tomter, og bruker dem til lagring av containere og stykkgods. Disse områdene brukes idag ikke optimalt, hverken hva gjelder frakt (Drammen og Gøteborg kan brukes i stedet), som investering (boligtomter og nærmiljøer ville kaste langt mer av seg) eller arbeidsplasser (en diskret kontorblokk med konsulenter utgjør like mange arbeidsplasser som alle som er direkte ansatt i havnen). Oslo Havn er organisert som en stat i staten, og har til tider hatt en meget arrogant holdning overfor naboer og politikere.

Og denne organisasjonen, med tradisjon for politisk kameraderi og ansvarsfraskrivelse, skal være ansvarlig for gjennomføringen og kontrolleringen av et prosjekt hvis konsekvenser må sees i et hundreårsperspektiv? Beklager, men jeg stoler ikke på Oslo Havn i denne saken. (Og hvis du lurer på hvorfor, ta av til høyre fra Mosseveien rett etter bomstasjonen, og betrakt brakkebyen havnen har satt opp til venstre for inngangen. Den har vært lovet fjernet i mange år.)

Tilliten til politikerne er også nokså frynset, og den går på avslutningen av prosjektet. Det er, såvidt jeg kan se, ikke satt opp noen absolutt grense for hvor mye materiale som skal fylles ved Malmøykalven, ei heller noen tidsplan for når det skal sies stopp, deponiet forsegles, og erklæres fullt. Det kommer flere opprydninger i andre havner – og jeg er stygt redd for at nasjonale politikere vil la seg friste inn på en beslutningsvei preget av "klarer du den, så klarer du den også". For å si det med økonomispråk – man lar seg friste til marginalkostnadsbetraktninger for beslutninger der de faste kostnadene (økonomiske og politiske) er svært høye, hvor konsekvensene er usikre og fremtidige, og hvor Statens Forurensningstilsyn kan tvinges inn i betraktninger av typen "det er tross alt bedre med litt mer deponi på Malmøykalven enn at skitten skal bli liggende i havnen på Lysaker, Sandvika, etc.", særlig fordi man slipper nok en strid med lokale interesser som ikke ønsker deponi. Samtidig er konsekvensene langvarige og usikre. Bernt Stilluf Karlsen og miljøvernminister Helen Bjørnøy kommer til å være pensjonister eller til og med borte, før vi vet hva konsekvensen ble. Og fremtidige styrer og ledelser i Oslo Havn kan lett og med en viss rett hevde at de ikke kan holdes ansvarlige for hva deres forgjengere besluttet.

Vi vet lite om endringer i fremtidig teknologi og konsekvensen av andre utbygginger. Hva om man fjerner Drøbaksterskelen, slik at vannet i Oslofjorden skiftes ut hyppigere, og strømmen (og uroligheten på havbunnen) øker (slik Bellona sier at det allerede gjør)? Da blir det større båter inn i fjorden. Hva om vi får nye typer båter som lager mer uro i vannet og virvler opp slam? Hva om Oslo Havn ombestemmer seg (f.eks. fordi båttrafikken øker og man ønsker å unngå sundet mellom Langøyene og Husbergøya) og oppretter skipsleie sør for Husbergøya, rett over deponiet? Hva om Secora (firmaet som utfører deponeringen) gjør noe feil (de har allerede forsøkt seg med at det er mye billigere å bare dumpe slammet i stedet for å pumpe det i en slange hele veien ned)? Hva om tildekkingen av slammet ikke fungerer som forventet? Hva om Oslo Havn lar seg friste til å dumpe mye annet rart nedi der, f.eks. masser fra fastlandsutgravingen?

Som sagt, det er grun
n til uro. Jeg har i mange år fulgt litteratur og diskusjon om beslutninger om datasystemer, og konsekvensene ved å velge feil tidlig i prosessen. Dette prosjektet har strukturelle elementer som tilsier en høy sannsynlighet for feil beslutning. Det har en liten risiko for svært store konsekvenser. Og det strider mot sunn fornuft.

Jeg skulle ønske en politiker eller to hadde mage til å snu i denne saken, eller i det minste å binde seg selv til masten med absolutte krav til avslutning og gjennomføring. Det tror jeg fremtidige generasjoner vil takke dem for.