Morgenstund er tull i grunn

Det er nokså tidlig søndag morgen, dagen gryr, omeletten er laget og fortært, og snart er det tid for å gå ut i hagen og rake løv, hugge ved og komme tettere i kontakt med min indre redneck.

Det er hyggelig å være relativt tidlig oppe om morgenen – man får noen ekstra timer selv om man sovner til Nytt på nytt – men i morgen blir det alvor, for da kommer håndverkerne. Vi har nemlig bestilt ny garasjeport, og det ser ut til at det er en eller annen lovregel som påbyr håndverkere å være på byggeplassen klokken 0700 om morgenen, et tidspunkt der jeg normalt står i dusjen.

Hvorfor er det slik? Det er forsåvidt praktisk for meg – i bytte mot litt mindre søvn får jeg sjansen til litt koordinering av jobben (de fleste misforståelser skjer jo under de første fem minuttene av ethvert prosjekt) før jeg krabber inn i bilen og begir meg til min egen jobb. Men jeg jobber mye hjemme og kan gjøre det i morgen, så det argumentet holder ikke lenger.

Tradisjon? Jeg var yngre en gang og kjente en snekker på min egen alder som klaget bittert over alle de gamle gubbene som mente at arbeidet skulle starte klokken syv. Det var muligens en tradisjon fra tiden før elektrisk lys, derav uttrykket «syvsover», men tradisjoner kan man endre. Vedder på at den dengang unge snekker nå starter klokken syv, om han fortsatt er snekker.

Kanskje det har noe med den andre enden av arbeidsdagen å gjøre? Om sommeren blir det jo for varmt å jobbe på ettermiddagen, strand og utepils lokker, greit å være ferdig tidlig. Men om vinteren, når det er mørkere og kaldere om morran enn noensinne? Eller har det noe med skiftarbeid å gjøre, og at denne tredjedelen av dagen er styrt av de andre skiftene?

Kanskje det er noe fysisk, at kroppsarbeid startes lettest tidlig om morgenen? Det er i alle fall en hel del folk ute og jogger på slike forferdelige tidspunkter. Muligens tid for esoteriske teorier om forskjeller i korporlig og kognitiv døgnrytme, men journalister går jo også tidlig på vakt og jobben deres skal i alle fall i utgangspunktet være kognitivt basert. Jeg merker jo selv at om jeg kommer meg i arbeidsklærne og starter tidlig, får jeg gjort en hel del, men om jeg i stedet tar en kaffe til og skriver (for eksempel et blogginnlegg) tar det betenkelig lang tid før løv og ved blir samlet opp og prosessert. Kanskje håndverkere trenger en tidlig start for å tvinge seg selv til å komme igang?

Jeg vet ikke. Men klokken næmer seg ni og bjørkeveden venter. Det er riktignok søndag, men jeg har en lyddempet kløyveøks og naboene gir blaffen likevel.

God morgen!

(PS: Om du synes dette innlegget er mindre digitaliseringfokusert og enda mer adspredt enn vanlig, vit at dette er primært skrevet for å teste hvordan et Apple Magic-tastatur fungerer mot en iPhone. Tidligere har man tydeligvis ikke kunne gjøre dette, men etter den siste oppgraderingen til Catalina eller iOS etellerannet går det tydeligvis aldeles utmerket, så jeg har anskaffet et for reisebruk. Utbrettbare tastaturer er utmerket, men skal man skrive lett og ledig trenger man noe i full størrelse, og Apples versjon uten numerisk sidetastatur fungerer faktisk utmerket. Hvilket betyr at iPhonen blir en suveren notatmaskin.)

Offentlig arroganse i landet uten konsekvenser

NAV-skandalen – oppsummert av VG – opprører meg litt mer enn sunt er.

Jeg har hatt to barn som har måttet få støtte av NAV, og vi har stort sett fått det, mye takket være iherdig brevskrivning og flittig møtevirksomhet, hovedsaklig fra min kones side. Vi er nemlig det som defineres som ressurssterke, hvilket i denne sammenhengen betyr at vi kan lese reglene og formulere svar på dem. Resultatet var, i følge min kone, at hun i løpet av noen uker kunne reglementet bedre enn NAVs saksbehandler, og dermed fikk vi ting i gjennom.

Men de fleste NAV-klienter har ikke våre ressurser, og jeg har mange ganger hatt vondt i magen når jeg ser folk som trenger hjelp måttet forholde seg til uforståelige meldeskjemaer og kompliserte regler. NAV setter korte frister og strenge regler for sine klienter, men forsinkede betalinger og oversittede frister fra deres egen side har absolutt ingen konsekvenser i det hele tatt.

Tegning: Roar Hagen, VG.

Det er enormt mye å si om denne saken, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om det, særlig om ledelses- og organisasjonskulturperspektivet. Men jeg synes kommentator Tone Sofie Aglen i VG sier det som trengs sies i sin artikkel om nådeløse NAV. Så la meg i første omgang ta tak i en ting som har med digitalisering å gjøre: Tiden det tar fra en alvorlig feil blir oppdaget, til det blir gjort noe med den – og hvorfor. En ting er beslutningsvegring, organisasjonskultur, den evindelige redselen folk i det offentlig har for å få påpakning, og mangelen på prinsippfast og tydelig ledelse. En tydelig annen faktor i dette er manglende teknologisk kompetanse.

NAVs IT-systemer er en nasjonal skandale i seg selv. Man har hatt en dyktig og dynamisk IT-sjef som kom inn og forsøkte å gjøre noe i 2015, men som sa opp i 2018. Etter det jeg har hørt klarte han å røske opp i ganske mye, men byråkratiet har en egen evne til å suge kraften ut av folk som forsøker å gjøre noe, uten at jeg kjenner detaljene. En historie jeg har hørt fra innsiden handler om saksbehandlere som – i 2016 – ikke hadde bærbar PC. Det syntes ledelsen nemlig var for dyrt. Derfor måtte de skrive ut sin kalender på papir, reise med billigste transportmiddel til arbeidsgivere, ha et kort møte, finne plass i kalenderen til neste møte, så dra med billigste transportmiddel tilbake til kontoret for å oppdatere kalenderen. IT-sjefen gikk etter sigende til innkjøp av bærbare PCer omtrent der og da, noe som jeg ikke tror blir nådig tatt opp oppover i etasjene.

Det er et eller annet med offentlige etater og arroganse. Da vi bodde i USA, fikk vi ikke barnetrygd i 5 år på grunn av en saksbehandlingsfeil. Da det viste seg at vi skulle ha barnetrygd likevel (på grunn av en våken ansatt ved den norske ambassaden i Washington) fikk vi det etterbetalt. Da min kone spurte om renter, fikk hun beskjed om at «nei, vi betaler ikke renter på etterbetalinger.» Gjett hva som skjer om du er for sent ute med betaling til det offentlige…

For noen år siden hadde jeg en gjesteforelesning om digitalisering for en gruppe ledere fra sentrale deler av NAV – nemlig de som står for betalingene. (Kanskje ikke den beste matchen, da jeg nettopp da hadde to døtre som var NAV-klienter). Da jeg spurte dem hvordan det kunne ha seg at de kunne være opptil seks måneder for sent ute med ytelser til brukere som ikke hadde mye penger, fikk jeg høre at de hadde gammeldagse og tunge systemer og derfor ble det gjerne slik. Tenk deg den NAV-klienten som kommer med samme argument («PCen min er gammel») når en søknads- eller meldefrist blir overskredet. Hvordan ville den unnskyldningen bli mottatt?

Samme gruppe la frem som et problem at de er forpliktet til å ha kontor med minst tre ansatte i alle kommuner, også i de kommunene som ikke har så mange mennesker, og at det derfor satt endel NAV-ansatte rundt omkring med altfor lite å gjøre. Da jeg foreslo videokonferanse slik at lavt belastede kontorer kan ta unna litt kø for de med mye å gjøre, var svaret at «våre klienter vil ikke bruke videokonferanse.» Personlig tror jeg at om valget var å få snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få en på videokonferanse med en gang, så tror jeg de fleste ville velge det siste, særlig om teknologien er tilgjengelig rett fra NAV-kontoret. Men det er ikke poenget her – poenget er at disse menneskene visste hva som var godt for klientene uten å finne ut om det de trodde faktisk var tilfelle.

Problemet er at selv grove feilgrep som nå er begått av NAV og andre instanser aldri har konsekvenser for dem som i alle fall i navnet sitter med ansvaret. For meg er det ikke spørsmål om hvorvidt store deler av ledelsen innen etat og departement bør gå – de bør få sparken, uten etterlønn, retrettstillinger og mer tid til familien. Ikke bare det, Riksadvokaten – som nå opptrer som den eneste voksne personen i rommet – bør vurdere muligheten for å reise straffesak for grov tjenesteforsømmelse. To år fra «alarmen gikk» med 46 saker fortsatt i systemet betyr at man har satt sin egen arbeidssituasjon foran klientenes velferd.

Jeg synes ikke synd på disse lederne. Og det er jo ikke så farlig for dem om de må forlate sine stillinger.

De kan jo bare gå på NAV.

Men med den evne de har vist til å tolke regler og overholde frister, kan det jo tenkes at de kommer til å slite litt med søknadene.

30 minutter inn i fremtiden

Eirik Normann Hansen driver sitt eget konsulentselskap (om digital markedsføring og ledelse, blant annet) etter en karriere innen kreativ consulting i bl.a. Creuna. Han er stolt innehaver av det fineste kontoret i Oslo – et tidligere atelier i Damstredet 20A, der han har pusset opp og installert en passende mengde duppeditter. Dette kontoret er i seg selv verdt et besøk, og det har jeg gjort, for noen uker siden. Resultatet er en podcast om alt og ingenting – kanskje først og fremst om at digitalisering krever teknologiforståelse, ikke bare for teknologien slik den er, men slik den kommer til å bli.

Og dermed gjenstår bare å legge ut noen lenker:

(Podtail) (Apple Podcast)

Digitalisering er å dele, ikke automatisere

Teknologi har blitt enkelt og billig, men det har ikke gjort systemene noe enklere. Kanskje det enkleste er det beste – som Strøm-Larsen demonstrerer med bruk av webkamera og en uhyre enkelt applikasjon. Skal vi gjøre ting enkelt og kjapt, må vi stole på at brukeren vet hva han eller hun skal gjøre. Ny kommentar på Digi.no. (Og ja, dette skrev jeg om i bloggen min for en tid siden, men det trenger et bredere publikum.)

Og her er lydfilen:

Elin Ørjasæter om det norske prekariatet

Elin Ørjasæter har, svært fortjent, blitt utnevnt til dosent ved Høyskolen Christiania, og holdt sin tiltredelsesforelesning i dag, med tittelen: Prekariatet på norsk. Basert på Guy Standings bok gjorde hun og Line Eldring en studie som ble gitt ut som boken Løsarbeidersamfunnet i 2018.

Elin skiller mellom tradisjonelt arbeid og utradisjonelt arbeid, med det første som et topartsforhold med en arbeidsgiver og en arbeidstaker, de fleste uten tidsbegrensning og med et stillingsvern, som igjen gir grunnlag for uliike rettigheter. Dette er ca. 67% av arbeidsstyrken i Norge, pluss ca. 9% på «skikkelig deltidskontrakt». En hel del av disse har ulike anknytingformer som minner om «prekariat», i den forstand at det dreier seg om tilkallingsvikariater og lignende, selv om man har kontrakt og stillingsvern. En ny gruppe her er for eksempel personlige trenere, som Elin kaller vår tids livegne, siden de har krav om full lojalitet overfor et treningssenter men ingen garantiinntekt. En annen versjon er «nulltimerskontrakter» gjennom bemanningsbransjen – og som gjør at vi har kunnet ha en voldsom vekst i økonomien uten å få inflasjon, takket være polske bygningsarbeidere.

Norge har færre selvstendig næringsdrivende enn andre land – 6%, pluss 2% som har næringsinntekt ved siden av jobben (ikke inkludert AS’er der eieren er eneste ansatte, og primærnæringene.) Noen av disse er maskerte arbeidstakere, slike små varesjåfører (som holder bil selv, men som bare har en oppdragsgiver) og helsebransjen. En annen kategori er utsendte arbeidere – en samlekategori som inkluderer freelansere, underleverandører til underleverandører (se http://www.tv2.no/a/5933857) som sliter fordi minstelønn ikke er almengjort i Norge. Det skjedde, dermed dukket det opp kontrakter der arbeiderne får lønn, men må betale tilbake mesteparten til arbeidsgiver – typisk østeuropeiske bygningsarbeidere, ofte med det offentlige som sluttkunde.

Den siste kategorien er plattformbaserte tjenester, som adecco/squad, vaskehjelp.no, weclean.no, der man hyrer inn vikar per app, og plattformen definerer seg selv som en ren teknologileverandør. Alle varianter her, fra apper som har arbeidsgiveransvar til care.com. Særlig vanskelig for folk som jobber bak skjerm – som upwork.

Har vi et prekariat i Norge? Noen undersøkelser sier at det i alle fall ikke er større enn det var før, men endel nye grupper ikke med i undersøkelsene av tekniske årsaker. Derfor mener Elin at det må lages et teknisk beregningsutvalg for tilknytningsformer – og det kommer en rapport om dette i juni 2021. Det viktigste Norge bidrar med her er topartssamarbeidet som regulerer dette, og fordi fagforeninger mener bedrifter skal ha lønnsevne. Foodora-avtalen er et eksempel på det.

Det handler ikke om å stoppe nye tilknytningsformer, men om maktbalanse og transparens.

Og med det – gratulerer, Elin!

Om forvirringsmatriser og lederansvar

I en datadrevet bedrift tar ikke lenger ledere beslutninger om hva som skal gjøres – det gjør modellene. Så hva står igjen for lederen å beslutte? Ny kommentar på Digi.no. Også gjengitt i BI Business Review.

(Og jeg synes det er på tide at vi får uttrykket forvirringsmatrise inn i norsk språk.)

(Lyst til å diskutere digitalisering med Ragnvald Sannes, Berit Svendsen og meg? Bli med til Frankrike i oktober!) Kort frist!

Som vanlig med lydfil. I denne lydfilen henviser jeg til to figurer og forsøker å beskrive dem – ta en titt på Digi eller se herunder hvis dette er uklart (og det er det…)

Konstruksjon om konstruksjoner

Rimini Protokoll: Society under construction. Nationaltheatret.

Medvirkende: Sonja-Verena Breidenbach, Dieter Läpple, Fang-Yun Lo, Alfredo Di Mauro, Jürgen Mintgens, Marius Ciprian Popescu, Viviane Pavillon og Reiner Pospischil.

Hvorfor går store byggeprosjekter så ofte galt? Vi er vant til at det blir forsinkelser, feil, budsjettoverskridelser, og ikke minst at prosjektet viser seg å bli noe helt annet enn forespeilet.

Society under construction er et «dokumentarisk vandreteater» der du som publikum både er tilskuer, deltaker og tildels kullisse. Publikum deles inn i åtte grupper, og vandrer fra stasjon til stasjon i en innstallasjon som gjør at du får se det meste av Nationaltheatret, inkludert lysloft og bakscene.

Min gruppe startet som investorer, deretter som korrupsjonsjegere, så som bygningsarbeidere, og så videre. Skuespillerne er ikke skuespillere (for det meste) men seg selv – en advokat med spesialitet byggesaker, en ingeniør involvert i Berlins skandaleflyplass, en rumensk bygningsarbeider, og så videre- og forteller om egne erfaringer. Ved hjelp av høretelefoner isoleres lyden, samtidig som hva som skjer i en gruppe danner illustrasjon for en annen gruppe – et pengedryss som illustrerer korrupsjon drysser inn i rommet der investorene sitter for å illustrere penger som skal investeres.

Scenografien er intrikat og krevet at alle holder tidsskjemaene perfekt – og stort sett fungerer dette. Man blir imponert over hvor koordinert og integrert alt er. Jeg likte at man ikke hang seg på lette løsninger, som å legge skylden bare på korrupsjon eller grådige investorer. Dette er en kunnskapsrik og problematisere de produksjon, som også bruker norske eksempler, selv det er noen spesifikke (Ceaucescus palass, Berlins flyplass, Kinas OL-idrettsanlegg.) Et par av innslagene – særlig professoren som snakker om smarte byer – blir litt misjonerende og langtekkelige. Men forestillingen fungerer, gir et komplisert og etter mitt skjønn riktig bilde av store prosjekter og hvordan de kan få problemer – og en bonus er jo at man får sett deler av Nationaltheatret man vanligvis ikke får se. Dette er rett og slett et svært smart prosjekt, med mange deler som skal passe sammen, og sånn sett er det en konstruksjon om konstruksjon.

Og slett ikke det verste stedet å tilbringe en lørdagskveld.

De blå hjelmene er kinesiske migrantarbeidere, de gule vanlige bygningsarbeidere, sandhaugen danner grunnlag for flere illustrasjoner.
Inntrykk fra salen – der ingen sitter.
Arktitekter, ingeniører og offentlige administratorer gjør seg klar til strid med entreprenører.
Inntrykk fra lysloftet, der man fremstiller hvordan korrupsjon fungerer.

Kvantedatamaskiner og IoT

If you think you understand quantum mechanics, you don’t understand quantum mechanics. (Richard Feynman)

Notater fra et seminar i Forskningsparken. Advarsel: Notater tatt underveis – mangler, misforståelser og digresjoner i massevis.

Hva er en kvantedatamaskin? Franz Fuchs (SINTEF)
Introduction: Google’s «quantum supremacy» isn’t that… Quantum computers outperform regular computers on certain tasks (such as integer factorisation) but are unlikely to have practical use in the near future. Moore’s law is saturating, transition to a quantum age. Short history of quantum computing:

Quantum computers are at the stage of ENIAC at this point.
Two challenges for quantum computers: Hardare and software. Lots of research: EU has a quantum computing technologies flagship, worth 1b Euros, similar in the US and China. IBM has done a lot of research, up to 20 qubits devices. D-Wave uses quantum annealing, a kind of analog computing, free access for 1 minute, open source python tools. Alibaba, Microsoft, Google all experiment. Intel, Rigetti has technologies (the latter a hybrid), IonQ. In sum: Heavy investments into development from many parties. But: Classical algorithms run on a quantum computer will not run faster. Shor’s algorithm is not parallelism… Developments:

Applications will be quantum chemistry, AI, optimization, and simulations. In addition, cryptography, China is using quantum satellites to have safe video calls, and a quantum tunnel between Beijing and Shanghai, though this is not strictly quantum computing.

Question: Quality of qubits? IBM has a measure, depends on errors in measuring, connections, etc.

Question: Languages? A number of high-level languages (QISKit, Forest), mostly assembly at this point. Will be more general.

Kvanteberegning og IoT. Ketil Stølen
Naivt bilde av IoT: Data opp i skyen. Pipeline en flaskehals, dermed går man til fog computing (LAN-nivå) og edge computing (tingene selv). Stort problem at teknologien er fragmentert og umoden, mangler særlig testet software for integrering og interaksjon. Sikkerhet ofte et problem på grunn av manglende kapasitet. Samtidig gir nettforbindelse en kolossal angrepsflate. Eksempel: Casino angrepet gjennom et akvarium som sto i foajeen. Et annet problem er at man er svært avhengig av leverandører. Personvern også et stort problem – og mye av motivasjonen for edge computing.

Kan QC hjelpe til med disse problemene? Masse hype. Noen problemer: Størrelse (pga. behov for superkjøling.) På kort sikt må man jobbe med store QC-maskiner, hvordan kan dette gjøres. Forskning ved Delft snakker om behov for algoritmekunnskap go lokale satellitt-maskiner. Problem er at QC gir omtrentlige svar. Min digresjon: Bør kunne brukes til PGP-oppaknining og løsning av visse typer knapsack-problemer, der en omtrentlig løsning er bra nok.

Kvanteberegning ned til fog og edge vil antakelig kunne takle et sikkerhetsproblem. Kontra: QC kan føre til at man kanskje lager sikrere arkitekturer fra bunnen av.

Diskusjon: Ca. 95 algoritmer der man har funnet at QC er raskere, det er nokså lite. Optimalisering det som D-Wave driver med, annealing fungerer for optimalisering. Men smalt spektrum av brukerområder til nå.

En arkitektur som ikke er nevnt: Photonic quantum computing, skal kunne ha romtemperaturløsninger om 5-10 år. Gir et sikkerhetsproblem ved at dagens kryptering ikke holder for fremtidige metoder.

Kvantekryptering, kvantehacking og sikkerhet. Johannes Skaar (UiO)
Kvantekryptering kan gjøres i dag med en liten dings, Sende fire fotoner som detekteres, enkelt å gjøre. Quantum key distribution trenger en ekstra kanal, BB84-protokoll:

Dette er sikkert pga to prinsipper: Ikke mulig å klone kvanteinformasjon. Måling vil forstyrre kommunikasjonen. I praksis: nokså enkelt å hacke kvantekommunikasjon. Kvantehacking, russer (Vadim Makarov) med postdoc på UiO, laget en koffert som kunne gjøre dette.

Alternativer til kvantekryptering: Assymetrisk offentlig nøkkelkryptering. Symmetrisk privat nøkkelkryptering, Oppsummering: Mange problemer med kvantekryptering, men verdt å forske på dersom vi mister assymetrisk kryptering som alternativ.

Kvanteresistent kryptografi. Thomas Gregersen (NSM)
QC et problem fordi tradisjonelle algoritmer brukes lenge etter at de er obsolent, derfor må vi utvikle kvanteresistent krypto før QC finnes. Grovers algoritme (generell) og Shors algoritme (spesiell for integer faktorisering) er utfordring fordi den finner løsninger i lineær tid. Initiativer fra NIST og PQCRYPTO (EU) mot å utvikle dette.

Nye algoritmer vil måtte ha nøkler og signaturer som ikke tar for stor plass. Skal ikke ta for lang tid, og bruke kjente vanskelige beregningsprosesser. Mange kandidater:

En hel del av dette kommer til å bli implementert, scenariet er at det skal kunne kjøres på en klassisk maskin og beskytte mot en angriper med tilgang til kvanteanalyse. Ulike algoritmer har ulike fordeler/ulemper, mulig at man kan løse dette ved å rullere algoritmer for samme melding. Men det gjenstår å se om det rent praktisk er relevant å lage maskiner som kan angripe skikkelig krypto, men vi må bruke tid på denne forskningen i tilfelle noen klarer det.

Diskusjon: Mye av kryptoknekking skjer pga. dårlig implementering. Det å øke antallet algoritmer gjør at man øker risikoen for dårlige implementeringer, særlig i hardwarebaserte løsninger. Fascinerende at dette er det samme vi har sett før: Nytt domene, blir et nytt kappløp mellom knekkere og kodere.

Kvanteberegning og kunstig intelligens. Phillip Turk (SINTEF)
Innledning om AI og ulike metoder, fokus på søkealgoritmer, siden mye AI går ut på å søke over et stort antall mulige løsninger. Algoritmer er forskjellige – input er hvordan man organiserer gates – alle løsninger finnes i superposisjonene, algoritmene siler seg frem til den korrekte løsningen.

Kommentar: Kan man bruke en QC til å finne heuristikk som så kan gjøres om til en algoritme som kan brukes av en vanlig datamaskin? Første anvendelse antakelig maskinlæring ved hjelp av quantum annealing, kanskje innen ti år. Ennå ingen problemer der man har quantum supremacy, noe uklart om vi har det ennå, men det kan kanskje komme for et eller annet problem snart.

Om å digitalisere skipsmaling

Malingprodusenten Jotun er stille og rolig i ferd med å revolusjonere markedet for skipsmaling – og det har jeg skrevet litt om på Digi.no. (Også gjengitt i BI Business Review.)

Altfor mange bedrifter, særlig i Norge, ser informasjonsteknologi som noe som reduserer kostnader. Malingprodusenten Jotun går fra å konkurrere på pris til å levere en kostbar og verdifull tjeneste – Jotun Hull Performance Solutions – ved hjelp av teknologi og data.

(Lyst til å diskutere digitalisering med Ragnvald Sannes, Berit Svendsen og meg? Bli med til Frankrike i oktober!)

Som vanlig med lydfil:

Bli med på fire dager med digitalisering i Frankrike!

IMG_3657
Roboten Pepper, som nok er mer en interessant leke enn et verktøy for de fleste bedrifter.

Med dette ønsker Ragnvald Sannes, Berit Svendsen og jeg velkommen til et Executive Short Program (22-25 oktober i år) kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i Antibes og i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

acc-soph
Fra Accentures Technology Lab – her demonstreres teknologi for å generere et «point-cloud» slik at man kan lage 3D modeller av eksisterende bygninger.

Dette programmet er ment som et møtested (gjerne for flere mennesker fra samme bedrift,) der vi i tillegg til å vise frem mye ny teknologi setter av tid til diskusjon mellom deltakerne. Det gir en anledning for ledere og ledergrupper til ta en time-out og tid til å tenke over hva den nye teknologien (Blockchain, Internet-of-things, analytics, robotics, delingsøkonomi, automatisering, digitale tvillinger, smarte byer, quantum computing, og så videre) betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt bedrift står overfor, og hjelpe til å finne perspektiver for hver enkelt bedrift eller organisasjon om hvordan man skal forholde seg til utviklingen.

IMG_3647
Tidspunktet er valgt med omhu – på denne tiden er det fortsatt varmt nok i Syd-Frankrike til at man kan være ute, men turistsesongen er definitivt over.

Det er 12. gang vi arrangerer et seminar der nede sammen med Accenture Technology Labs, og femte gang vi gjør dette som et selvstendig, firedagers program. Deltakerne på det første programmene har vært svært fornøyd. En av tingene vi har lært av deltakerne er å sette av tid til diskusjoner – man lærer minst like mye av hverandre som av seminarlederne – og at diskusjonene, i hvert fall mellom deltakerne, kommer til å være på norsk. Dette seminaret er ment som en «time-out» for å kunne stille dumme spørsmål og diskutere potensielt vanskelige temaer i et kunnskapsrikt og konfidensielt miljø.

Her er noen linker til notater jeg har tatt ved tidligere besøk. Jeg ser frem denne uken, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg gjerne en epost.)

berne.jpg
En av dagene holdes på vinslottet Chateau Berne, med konferanselokaler av høy kvalitet og en finfin atmosfære for å diskutere hva teknologiutviklingen betyr for egen bedrift.

Berit Svendsen til BI

Jeg har kjent Berit Svendsen i noen år (hadde henne inne som gjesteforeleser på 90-tallet, for eksempel) og har alltid oppfattet henne som en av Norges fremste teknologiledere. I våres satt jeg i bilen og hørte på radioen at hun skulle slutte i Telenor – og jeg tok øyeblikkelig kontakt med Inge Jan, rektor på BI, og foreslo at vi tilbød henne en eller annen form for tilknytning.

Og nå er hun det – faktisk siden mai – med den ikke særlig norske tittelen Executive in Residence (i tillegg til at hun er utenlandsdirektør i Vipps, naturligvis.) Berit og jeg er opptatt av digitalisering av norske ledere og (hun) særlig norske styrer, og det skal vi faktisk samarbeide om, i første omgang rundt vårt Executive-program Digitalisering for vekst og innovasjon, arrangert i Sophia Antipolis i samarbeid med Accenture.

Mer om dette programmet senere – i første omgang: Fantastisk at dette har latt seg gjøre, og jeg gleder meg til i enda større grad å sette digitalisering på dagsorden sammen med Berit!

En sommer viet maritim læring

De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.

Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.

Fritidsskipper
Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot 24 meter (ca. 78 fot) i Norge, Sverige og Danmark.

Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»

Båt
Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.

Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.

Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.

Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…

Ferie
Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.

Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)

De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostad har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)

Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.

Så ja takk, begge deler.

Det kvinnelige element
Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.

Å bli kjent med båten
Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært at den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.

Med andre ord, jeg er i ferd med å bli båtnerd.

Om fortid og fremtid og AirBnB

AirBnB blir nå delvis forbudt i Norge – og mine erfaringer med AirBnB og tanker om forbudet finner du på Digi.no.

Vi nordmenn har lang tradisjon for å forby ting vi ikke helt forstår. Forbudet mot AirBnB over 90 dager føyer seg inn i rekken. Årsaken er at innovasjoner har få talsmenn og det tradisjonelle er organisert, vokalt og, vel, tradisjonelt. Vi lar med andre ord fortiden regulere fremtiden – og det må vi slutte med.

Som vanlig med lydfil.

Om å holde hester

Nok en liten epistel for Digi. Denne gikk litt i glemmeboken, publisert for over en måned siden, men det er sommer og litt sløvhet hører med. Denne gangen om de mange unødvendige tingene vi fortsetter å gjøre fordi, vel, man gidder ikke tenke seg om. Og et lite forsøk på å introdusere hashtagen #holderenhest. Les og vurder selv hva du holder på med. Eller lytt til lydfilen under.

Om flyteknologi og konsulentteknologi

Norges Tekniske Vitenskapsakademi har publisert en bok om Det nye digitale Norge, og der har jeg to kapitler – et om teknologi i flybransjen, og et om hvordan teknologi påvirker problemløsende bedrifter.

Utfordringen fra komiteen var å se inn i krystallkulen og beskrive litt om hvordan teknologi vil endre seg innenfor disse to bransjene frem til 2030. Nå er det slik at det er ikke er så fryktelig lenge dit, så på en måte er oppgaven enkel: Det meste vil se ut som i dag. Fly vil fly, problemer vil bli løst, og for det meste vil det gjøres manuelt og involvere mennesker. Men vi kan se en hel del teknologier komme, og skal man forstå hvordan de kommer til å utvikle seg og påvirke bransje (eller i hvertfall gjøre et forsøk), må man forstå hvilke begrensninger som ligger i bransjen – som at innenfor flybransjen må alt nytt være sikkert og lønnsomt – hvis ikke blir det bare et prestisjeprosjekt, som Concord.

Og det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så er det opp til leserne om jeg (og de andre forfatterne) har lyktes.

God fornøyelse!

FINNovasjon

I dag hadde jeg med meg mine unge og smarte DigØk-studenter på besøk hos FINN.no, et av nokså få selskaper i Norge som er a) heldigitale og b) har en eksplisitt og datadrevet innovasjonsstrategi. Jens Hauglum hadde lagt opp et spennende program som inkluderte perspektiver fra organisasjonssiden (Kristin Sætevik), eiersiden (Schibsteds konsernstrategi ved Sven Thaulow) og ledersiden (Ruben Søgaard) i bedriften.

FINN.no har, som synes, eget SnapChat-filter! (Foto: Lene Pettersen)

Det ble et meget vellykket besøk, med høyt engasjement fra studentenes side (de var vel forberedt, vi hadde diskutert Schibsteds utvikling frem til 2007 i en tidligere forelesning basert på et case fra HBS). I tillegg til foredrag og diskusjoner fikk de prøve seg på en aldri så liten idegenerering selv, i et forsøk på bedre å forstå FINN.nos innovasjonsprosess, kalt «ledersnurren«.

FINN.no og Schibsted er forbausende lite kjent i norsk næringslivspresse, noe som er litt rart, gitt at selskapet (inkludert Adevinta, verdsatt til 33 milliarder, en av Oslos største børsintroduksjoner) har omsetning for 20 milliarder totalt med EBITDA på 40-tallet innenfor markedsplassene. Men norsk business-presse er stort sett opptatt av oljeprisen

I alle fall – takk til FINN.no for et supert opplegg – og det skulle ikke forundret meg om ikke en hel del av studentene kunne tenke seg en karriere i FINN.no.

Jens og ledersnurren

Om store skjermer og produktivitet

Det siste innlegget fra Digi.no, denne gang om store skjermer og hvorfor det er en god ting for kunnskapsmedarbeidere.

Kanskje det viktigste poenget: Hva skal jeg, som ikke driver med trading eller systemadministrasjon, med tre store skjermer?

Svaret er at det vet jeg ikke før jeg har forsøkt – og at det at man prøver ting er, vel, innovasjon…

Herved en opplesning også:

Vil du lære litt om Big Data og Data Science?

Data og dataanalyse blir mer og mer viktig for mange bransjer og organisasjoner. Er du interessert i dataanalyse og hva det kan gjøre med din bedrift? Velkommen til et tredagers seminar (executive short program) på BI med tittelen: Decisions from Data: Driving an Organization with Analytics. Datoene er 21-23 mai i år, og det haster derfor litt med påmelding! (Kontakt meg eller Kristin Røthe Søbakk (464 10 255, kristin.r.sobakk@bi.no) om du har spørsmål).

Kurset har vokst ut som en kortversjon av våre executive-kurs Analytics for Strategic Management, som har blitt meget populære og fort blir fulltegnet. (Sjekk denne listen for en smakebit av hva studentene på disse programmene holder på med.)

Seminaret er beregnet på ledere som er nysgjerrig på stordata og dataanalyse og ønsker seg en innføring, uten å måtte ta et fullt kurs om emnet. Vi kommer til å snakke om og vise ulike former for dataanalyse, diskutere de viktigste utfordringene organisasjoner har med å forholde seg både til data og til dataanalytikere – og naturligvis gi masse eksempler på hvordan man kan bruke dataanalyse til å styrke sin konkurransekraft. Det blir ikke mye teknologi, men vi skal ta og føle litt på noen verktøy også, bare for å vite litt om hva som er mulig og hva slags arbeid vi egentlig ber disse dataekspertene om å ta på seg.

Presentasjoner og diskusjon går på engelsk – siden, vel, de beste foreleserne vi har på dette (Chandler Johnson og Alessandra Luzzi) er fra henholdsvis USA og Italia, og dermed blir betydelig mer presise enn om de skulle snakke norsk. Selv henger jeg med så godt jeg kan…

Velkommen til tre dager med data og, etterhvert, strategi!

Om etterretning, datalagring og falske positive

Nok en kommentar på digi.no, denne gang en reaksjon på et meget interessant Civita frokostmøte om konflikten mellom masselagring av kommunikasjonsdata – som e-tjenesten og Forsvarsdepartementet vil ha – og hensynet til personvern, som opptar alle andre, inkludert PST og Riksadvokaten.

I alle fall, jeg argumenterer for at stordataanalyse ikke løser noe sikkerhetsproblem – og at vi kanskje skal bruke dette caset til å tenke litt over hvordan vi fremmer nye lover.

Og, som sagt, av og til lurer jeg på hva de røyker oppe på Lutvann….

Som vanlig, en opplesning. Må se å få meg en podcast-kanal…

Arkitektur og realiteter

En av mine favorittbøker er How buildings learn, av Stewart Brand. Boken handler om hva som skjer med bygninger etter at de blir bygget (de vokser, blant annet, og endrer seg som følge av bruk, men ulike deler endrer seg ulike fort.)

Ofte er det slik at man har regler for hvordan noe skal gjøres: Parkeringsplasser, stikkontakter, mennesker per kvadratmeter, og så videre. Disse reglene fører ofte til nokså rare resultater når de treffer brukernes egentlige behov.

Her er et eksempel. På BI har vi to etasjer med parkering i garasjen. Disse parkeringsplassene er helt tydelig presset inn, så mange som mulig, på så liten plass som mulig. I USA er parkeringsplasser dimensjonert ut fra reelle biler, og slik at folk skal kunne komme seg ut og inn av bilen. I Norge tror vi tydeligvis at alle biler er små (og det var de jo for 30 år siden eller så) og at folk er så slanke at de kan komme seg ut gjennom sideruten uten problemer (for det er jo ikke plass til å åpne døren.)

Vel, biler har blitt større, særlig i bredden, tildels som et resultat av nye sikkerhetskrav. Dermed blir parkeringsplasser for trange. Og hva skjer så? Jo, folk parkerer slik at de kan komme seg ut og inn av bilen, naturlig nok. Resultater er en liten studie i hva som skjer når faktisk behov møter teoretisk design.

Her er et bilde fra garasjen på BI da jeg kom på jobb litt etter 0900 i dag:

Som synes: De som kommer tidlig, tar plassen i midten, og dermed blir det vanskelig for dem som kommer etterpå. Greit nok, og ikke så rart gitt at selv nokså normale biler (som Subaruen på det siste bildet) har dårlig plass, særlig når man ser hvordan søylene spiser 20 cm parkeringsplass på hver sin side. Spørsmålet er hva man kan gjøre med det?

Det er litt sent å gjøre noe med størrelsen på parkeringsplassene, men kanskje man kunne prøve seg med en eller annen «nudge» for å få folk til å ta plassene på sidene først, slik at man i det minste fikk inn to biler i stedet for en for hver tredje parkeringsplass? Avgift på plassene i midten hadde nok fungert, at man slo på det røde lyset som markerer en plass som opptatt hvis begge plassene på siden er tatt, eller kanskje skravering.

Eller man kan bare fortsette som før, og tro at når man har definert en parkeringsplass til en viss størrelse, så kommer folk til å bruke den som forventet. Har man så mange parkeringsplasser, så har man det, for det sier tegningene.

Personlig har jeg Summon på min Tesla, og den funksjonen kommer nå i en oppgradert versjon som parkerer bilen selv. Men det gjør det ikke noe lettere for andre å komme seg ut av sin bil uten å lage riper i min.

Gode forslag etterlyses. Og kanskje noen arkitekter burde tenke litt over forskjellen mellom kart og terreng…

.