I begynnelsen av september skulle jeg undervise på universitetet (jeg har en sidestilling på IFI, og underviser på studiet Digital økonomi og ledelse). Det var en liten misforståelse med hvilket klasserom jeg skulle være i, og jeg gikk til en digital informasjonstavle som hadde en liste med kurs og klasserom.
Mens jeg lette meg nedover listen på jakt etter kurset mitt, endret skjermen seg plutselig til en helsides annonse for et studentarrangement. 30 sekunder senere kom en skjerm med en eller annen administrativ melding. Så kom en melding om et faglig seminar. 4-5 skjermbilder senere dukket klasseromslisten opp igjen, og jeg begynte å lete nedover. Da jeg var halvveis ned (og begynte å lure på om ikke mitt kurs sto lenger ned på listen enn skjermen rakk) begynte det forbistrede annonsesirkuset igjen…
Der og da svor jeg tett og innett under pusten og fikk til slutt en student til å lete opp listen på nettet.
I etterkant har jeg lurt på hvem det er som lager et så idiotisk informasjonsoppsett. Hva er egentlig årsaken til at man setter opp informasjonsskjermer, og så bruker dem på en måte som gjør at ingen egentlig får informasjon?
Jobber, ikke kunder
Svaret ligger nok i hva Clayton Christensen kalte job to be done – at man presenterer produkter for kunder ut fra en svært forenklet forståelse for hva kunden egentlig trenger. I stedet for å tenke på kunder som kunder (muligens segmentert etter demografi, bakgrunn eller geografi) bør man tenke på kunder som et sett med jobber som skal gjøres – og man selger til kunden basert på det.
Spørsmålet man skal stille seg, er ikke «hva slags produkt har jeg og hvem kan jeg selge det til.» Det man skal tenke på, er hvilken jobb ansetter kunden mitt produkt til å gjøre?
De som har satt opp disse skjermene, har forsøkt å dekke alle informasjonsbehov på en gang, men det går ganske enkelt ikke. Forvirrede besøkende på leting trenger statisk og detaljert informasjon, kringkastere av informasjon trenger oppmerksomhet – og behovene kan ikke løses innenfor den samme rammen. Dermed ender man opp med et kompromiss som ikke fungerer for noen.
Løsningen ligger i å dele opp ting i separate produkter (i dette tilfelle, flere skjermer). Svært ofte ligger også løsningen i spissing og forenkling.
Gi kundene det de vil ha – ikke mer!
Et av de beste eksemplene på informasjonsdesign jeg har sett, er noe Flytoget gjorde (og for alt jeg vet fortsatt gjør): De forenklet sin informasjonstavle ned til et enkelt tall.
Når du kommer styrtende inn på Sentralbanestasjonen, svett og varm og stresset, og skal ta Flytoget, er det kun en ting som står i hodet på deg: Hvor lenge er det til neste tog? De går hvert 20. minutt, men likevel vil man jo gjerne vite om man skal løpe eller ikke. Og der sto informasjonstavlen deres, med antall minutter igjen til neste tog gikk.
Og ingenting annet.
Perfekt. Og virkelig vanskelig å gjøre, siden man må demme opp for alle de som vil legge til mer informasjon enn akkurat det kunden først og fremst vil vite.
Dårlig informasjonsdesign skaper sterke følelser
Når et produkt ikke gjør jobben, kan folk bli ganske irritert. En venn av meg var sjef for et stort konsulentselskap og hatet å måtte presse seg gjennom tax-freebutikken på Gardermoen på vei ut til flyet. Som han sa: «Jeg er så irritert over det salgsmaset at jeg forsøker å knuse en flaske med trillekofferten hver gang.»
Siden han fløy ut fra Gardermoen i hvert fall tre ganger i uken, hadde han laget en rutine der han spant gjennom sikkerhetskontrollen kort tid før flyet skulle gå, og kastet et kjapt blikk opp på informasjonstavlen som viste hvilken gate han skulle til, rett innenfor sikkerhetskontrollen. Men så en dag sjokker han inn i høyt tempo, kikker opp – og ser at informasjonstavlen viser en Revlon-reklame. Som han sa:
Dave Barry er en amerikansk humorist som jeg har hatt mye glede av. Her om dagen kom jeg over en tekst som, vel, jeg lurer på om det ikke ligger noe i. Og siden teksten (fra boken «Dave Barry’s Complete Guide to Guys«) allerede er spredd over hele Internett og Google Translate fungerer bra, har jeg rett og slett oversatt den, gjort noen endringer – og oppfordrer alle til å kaste seg over bøkene hans:
Om forskjellen på menn og kvinner Dave Barry, 1995
La oss si at en fyr som heter Roger er tiltrukket av en kvinne som heter Ellen. Han ber henne ut på kino; hun aksepterer; de har en hyggelig kveld. Noen dager senere ber han henne ut på middag, og igjen koser de seg. De fortsetter å treffe hverandre regelmessig, og etter en stund dater ingen av dem noen andre.
Og så, en kveld når de kjører hjem, dukker det opp en tanke hos Ellen, og uten egentlig å tenke, sier hun det høyt: «Er du klar over at vi i kveld har vi vært sammen i nøyaktig seks måneder?»
Og så blir det stille i bilen. For Ellen virker det som en veldig høy stillhet. Hun tenker for seg selv: Jøss, jeg lurer på om det plager ham at jeg sa det. Kanskje han har følt seg innestengt i forholdet vårt; kanskje han tror jeg prøver å presse ham inn i en slags forpliktelse som han ikke vil ha, eller ikke er sikker på.
Og Roger tenker: Jøss. Seks måneder.
Og Ellen tenker: Men jeg er ikke så sikker på at jeg vil ha denne typen forhold heller. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde litt mer plass, så jeg hadde tid til å tenke på om jeg virkelig vil at vi skal fortsette som vi er, bevege oss jevnt og trutt mot … jeg mener, hvor skal vi? Kommer vi bare til å fortsette å treffe hverandre på dette nivået? Er vi på vei mot ekteskap? Mot barn? Mot et liv sammen? Er jeg klar for et slikt engasjement? Kjenner jeg virkelig denne personen?
Og Roger tenker: … så det betyr at det var … la oss se … februar da vi begynte å gå ut, som var rett etter at jeg hadde bilen hos forhandleren, som betyr … la meg sjekke kilometertelleren. .. Oj! Denne bilen burde ha et oljeskift nå!
Og Ellen tenker: Han er opprørt. Jeg kan se det i ansiktet hans. Kanskje jeg leser dette helt feil. Kanskje han vil ha mer ut av forholdet vårt, mer intimitet, mer engasjement; kanskje han har sanset – selv før jeg ante det – at jeg følte noen forbehold. Ja, jeg vedder på at det er det. Det er derfor han er så motvillig til å si noe om sine egne følelser. Han er redd for å bli avvist.
Og Roger tenker: Og nå skal jeg skal få verkstedet til å se på girkassa igjen. Jeg bryr meg ikke om hva de idiotene sier, den skifter fremdeles ikke som den skal. Og det er best at de ikke prøver å skylde på det kalde været denne gangen. Hvilket kaldt vær? Det er jo 16 grader ute, og girskiftene er treige som på en søppelbil, og jeg betalte de inkompetente toskene over seks tusen.
Og Ellen tenker: Han er sint. Og jeg klandrer ham ikke. Jeg ville også blitt sint. Herregud, jeg føler meg så skyldig når jeg tar ham gjennom dette, men jeg kan ikke hjelpe at det er slik jeg føler det. Jeg er bare ikke sikker.
Og Roger tenker: De vil nok si at det bare er en korttidsgaranti. Det er akkurat det de kommer til å si, de toskene.
Og Ellen tenker: Kanskje jeg bare er for idealistisk, venter på at en ridder skal komme ridende opp på den hvite hesten sin, når jeg sitter rett ved siden av en flott mann, en mann jeg liker å være sammen med, en mann jeg virkelig bryr seg om, en mann som ser ut til å virkelig bry seg om meg. Og en mann som nå har det vanskelig på grunn av min romantiske skolejente-fantasi.
Og Roger tenker: Garanti? Vil de ha garanti? Jeg gir dem en garanti. Jeg tar garantien deres og fester den rett opp…
«Roger,» sier Ellen høyt.
«Hva?» sier Roger forskrekket.
«Ikke plag deg selv på denne måten,» sier hun mens øynene fylles av tårer. «Kanskje jeg aldri skulle ha… Å herregud, jeg føler meg så…» (Hun bryter sammen, hulker.)
«Hva?» sier Roger.
«Jeg er så dum,» hulker Ellen. «Jeg mener, jeg vet at det ikke er noen ridder. Jeg vet det virkelig. Det er dumt. Det er ingen ridder, og det er ingen hest.»
«Det er ingen hest?» sier Roger.
«Du synes jeg er dum, ikke sant?» sier Ellen.
«Nei!» sier Roger, glad for å endelig vite det riktige svaret.
«Det er bare det… Det er at jeg… jeg trenger litt tid,» sier Ellen.
(Det blir en 15-sekunders pause mens Roger, tenker så fort han kan, prøver å komme med et trygt svar. Til slutt kommer han opp med en som han tror kan fungere.)
«Ja,» sier han.
(Ellen, dypt beveget, tar hånden hans.)
«Å, Roger, føler du det virkelig sånn?» sier hun.
«Hvordan da?» sier Roger.
«Sånn med litt tid,» sier Ellen.
«Å,» sier Roger. «Ja.» (Ellen snur seg mot ham og ser dypt inn i øynene hans, noe som får ham til å bli veldig nervøs for hva hun kan si neste gang, spesielt hvis det involverer en hest. Endelig snakker hun.)
«Takk, Roger,» sier hun.
«Takk,» sier Roger.
Så kjører han med hjem. Hun legger seg på sengen sin, en konfliktfylt, plaget sjel, og gråter til daggry. Når Roger kommer hjem, tar han seg en pose potetgull, slår på TV-en og synker umiddelbart inn i en reprise av en tenniskamp mellom to slovenere han aldri har hørt om. En bitteliten stemme i de fjerne fordypningene av hjernen hans forteller ham at noe stort foregikk der bak i bilen, men han er ganske sikker på at aldri vil forstå hva, og så han tror det er bedre om han ikke tenker på det.
Dagen etter ringer Ellen sin nærmeste venninne, eller kanskje flere av dem, og de snakker om denne situasjonen i seks timer. I møysommelig detalj vil de analysere alt hun sa og hver ting han sa, gå over det gang på gang, utforske for hvert ord, uttrykk, gest og meningsnyanse, vurdere alle mulige forgreninger. De vil fortsette å diskutere dette emnet, av og på, i uker, kanskje måneder. De vil ikke komme ikke til noen klare konklusjoner, men blir heller aldri bli lei av det.
I mellomtiden vil Roger, mens han en dag spiller squash med en felles venn av ham og Ellen, stoppe opp før han skal serve, rynke pannen og spørre: «Petter, har Ellen noen gang eid en hest?»
Strategisk forretningsutvikling og innovasjon er et kurs Ragnvald Sannes og jeg har undervist i mange år. Det er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, ikke minst fordi vi møter mange spennende mennesker som er opptatt av innovasjon – eller, som vi pleier å karakterisere studentene: De som ikke klarer å la ting være som de er!
Kurset er todelt: Dels har vi vanlig kursinnhold, med forelesninger, gjesteforelesere, casediskusjoner og ikke minst en studietur til Sophia Antipolis i Provence i samarbeid med Accenture Technology Labs. Men en minst like viktig del av kurset er en prosjektoppgave som vi coacher studentene gjennom i løpet av kurset, fra en tidlig idéfase i den første modulen til en ferdig prosjektbeskrivelse/business plan/konseptpresentasjon – og i noe tilfelle ferdigstilt prosjekt – til den siste modulen. En hel del bedrifter har gjennom årene utviklet mye spennende gjennom dette kurset – og studentene setter pris på at siden prosessen starter med en gang og man jobber jevnt og trutt gjennom kurset, så slipper man en panikkfase på slutten for å bli ferdig med oppgaven.
Også i år har Ragnvald Sannes og jeg veiledet en rekke spennende oppgaver. Siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag, men her er i alle fall årets oppgaver: Også i år er listen spennende – og siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. Så her er årets liste:
en helseforetak ønsker å forbedre koordinering av spesialistutdanning for leger
en gruppe ønsker å utvikle en kommersiell tjeneste rettet mot syklister i Oslo
en gruppe utvikler et system for registrering og bruk av sivile kunnskaper i en del av Forsvaret
en høyskole ønsker samordne sine systemer slik at de blir bedre i stand til å tilby kurs som treffer i markedet
I mai startet en debatt om hvorvidt ChatGPT bli dårligere. Til å begynne med var det brukere som syntes ting gikk nedover, men etterhvert har forskere og guruer meldt seg på og konstatert at svarene til ChatGPT (i hvert fall innenfor områder der det er mulig å måle kvalitet, som matematikk), typen sensitive spørsmål som kan besvares, koding og tolkning av bilder, har ting blitt dårligere over tid.
Årsaken er, paradoksalt nok, at OpenAI, firmaet bak ChatGPT, gjør endringer i algoritmene for å forbedre ChatGPT, for å øke kvaliteten og hindre at systemet blir brukt til ting det ikke skal brukes til. Og dermed synker altså den opplevde kvaliteten.
Dette paradokset er interessant fordi det illustrerer to fundamentale tilnærminger til kunnskapsbaserte systemer (som jeg synes er et mye bedre uttrykk enn «kunstig intelligens», av mange grunner).
Logiske modeller På 80-tallet, da jeg begynte å rote rundt med det som den gang ble kalt AI, var AI så og si synonymt med ekspertsystemer – det vil si systemer som kunne besvare spørsmål ved å etterligne hva en ekspert gjorde (og som ofte var laget ved at man intervjuet eksperter). De ble programmert som en rekke spørsmål – «Er pasienten kortpustet?», «Hvor mye røyker han?» – og stiller så en diagnose basert på beslutningstrær. I dagliglivet treffer du denne typen systemer som chatbotene som i alle fall forsøker å besvare enkle spørsmål i banken og andre steder man henvender seg.
Statistiske modeller På slutten av 80-tallet (vel, egentlig mye tidligere, men de ble vanligere da) kom nevrale nettverk og andre, mer statistisk baserte metoder, som tok utgangspunkt i store mengder data og konstruerte modeller som kunne klassifisere ting. I motsetning til ekspertsystemene, som var basert på en logisk modell av hvordan folk tenker, tok disse metodene inspirasjon fra en fysisk (og, for all del, teoretisk) modell av hvordan hjernen virker. De prøver seg frem til de finner en modell som gir ønsket resultat, ofte ved å konstruere nettverk av enkeltinformasjonselementer som er forbundet, og der forbindelser mellom elementer styrkes eller svekkes gjennom prøving og feiling.
ChatGPT og andre store språkmodeller hører til denne typen systemer: De forsøker å gjette det neste ordet i en setning rett og slett ved å ha lest enorme mengder tekst og velge det ordet som er mest sannsynlig.
Forskjellige feilmodus Disse systemene har mange forskjeller – en av dem er hvordan de gjør feil. Ekspertsystemene er nokså enkle – hvis de ikke finner et svar, sparker de problemet videre til noen som har svaret, som regel en person. De kan selvfølgelig også svare feil – men da er det som regel nokså enkelt å forstå at svaret er feil, siden det ser urimelig ut. De er på mange måter å sammenligne med søk i databaser, der man må være nokså presis i hva man spør etter, og databasen vil svare at den ikke har noe som passer hvis så er tilfelle.
Statistisk baserte modeller, derimot, vil alltid gi et svar. Slik er de mer å sammenligne med søkemotorer, som alltid vil forsøke å gi deg noe, selv om det ikke passer. (Når fikk du sist en melding fra Google om at det ikke fantes noen sider som oppfylte dine kriterier?) Svarene kan være riv ruskende gale, men vil se troverdige ut. En generativ språkmodell, som ChatGPT, har ingen underliggende fornuft, den forsøker bare å gjette hvilket ord som passer best, gitt de ordene som kom før.
Når kvalitetskontrollen roter til ting Et problem med de statistisk baserte modellene, i alle fall de som bruker nevrale nettverk, er at de kan bli riktig gode på å kategorisere ting – billedgjenkjenning, tekstgjenkjenning, tekstfortolkning – uten at man kan forklare, i alle fall på en måte mennesker kan forstå, hvordan de gjør det. Det kan også gjøre store logiske feil: Selv om ChatGPT kan skrive pressemeldinger og eksamensoppgaver som ser tilforlatelige ut, gjør den logiske feil – noe som ofte viser seg i at den produserer falske referanser, det vil si lager en referanseliste med artikler som ikke finnes. (Biblioteket på BI rapporterer om studenter som dukker opp og skal ha artikler av denne typen.) Den kan godt generere en caseanalyse eller en sosiologisk drøfting – der er jo grunnlaget ord (og mange av dem). Men folk som har bedt den skrive en artikkel innen fysikk eller matematikk, sier at den produserer noe som ser svært tilforlatelig ut hva teksten gjelder, men formler og formell deduksjon er helt håpløst.
Det betyr at man må putte på en eller annen form for kvalitetskontroll som er logisk basert – altså bruke ekspertsystemlogikk til å kontrollere det som genereres. Dette kan gjøres på mange måter: Man kan ha en inputkontroll (slik at folk ikke kan be ChatGPT skrive noe rasistisk eller instruksjoner for å lage en atombombe). Man kan kombinere ChatGPT med logiske systemer – for eksempel Matematica, Stephen Wolframs matematikkprogrammeringssystem, som nå integreres med ChatGPT.
Og det er her det ser ut til at det blir vanskelig.
Siden man ikke helt vet – i hvert fall ikke i detalj – hvordan ChatGPT produserer et tekststykke, blir det svært vanskelig å introdusere kvalitetskontroll eller andre begrensinger rett i modellen. Man blir henvist til enten å filtrere input og output – og det gjøres i stadig større utstrekning – eller (svært forenklet) å legge begrensinger på hva slags tekstmateriale som kan brukes som underlag for å generere ny tekst.
Jeg har litt følelsen at OpenAI (og deres konkurrenter) har laget ChatGPT og andre modeller, og nå står og ser på denne maskinen og ikke helt forstår hva de har laget. Jeg hadde en gammel og komplisert Mercedes for noen år siden. Den var kul (syntes jeg i alle fall), men jeg kunne jo ikke skru på den selv fordi den var så komplisert, og visste at nesten enhver ting jeg gjorde, hadde mye større sannsynlighet for å rote ting til enn å gjøre den bedre.
Men bare vent… Så det er ikke helt tid for å sparke kommunikasjonsavdelingen ennå – men kanskje tid for å ha flere folk til å kontrollere resultatet enn å generere innholdet. Ledere jeg kjenner, har kommentert at eposter de får har blitt lengre, høfligere og med rikere vokabular. Men jeg ville ikke helt automatisert epostene mine ennå, og slett ikke om de inneholder konkrete fakta og definitive avgjørelser.
Hva den automatiske kvalitetskontrollen gjelder, så er det fremdeles tidlig i språkmodellenes utvikling – hvis vi regner ChatGPT som begynnelsen. Men ChatGPTs røtter ligger i forskningen til Frank Rosenblatt fra tidlig sekstitall og Rumelhart og McClellands bok fra 1987 – og sett i det perspektivet er ChatGPT det foreløpig siste skrittet på en lang reise.
Da elektrisiteten kom, kom det også allslags finurlige apparater som skulle gi bedre hårvekst, bedre potens, og for alt jeg vet mer intelligens. Det samme gjaldt radium, kaffe, poteter og mye annet. Nå for tiden er det vel antioksydanter og AI som i har rollen som universalløsning. Over tid får man et mer edruelig forhold til fenomenet, bedre oversikt over bivirkninger, og fremfor alt bedre forståelse for hva det kan brukes til.
Så ChatGPT råtner egentlig ikke. Teknologien har i stedet startet på en prosess som over tid vil gjøre teknologien bedre, mer pålitelig, og med mer presist definerte bruksområder. Jeg tror mer på en gradvis forbedring enn en revolusjon der ChatGPT 7 eller 8 tar over verden. I mellomtiden forsøker jeg å lære meg å bruke de nye verktøyene smart – og insisterer på at de er verktøy og ikke noe annet.
Nationaltheatret: Flukt Forfatter: Mikhail Bulgakov Regi: Aleksander Mørk-Eidem I hovedrollene: Maria Kristine Hildonen, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen, Ole Johan Skjeldbred, John Emil Jørgensrud
Historien gjentar seg, først som tragedie, deretter som farse — Karl Marx
Det er som regel seierherrene som skriver historien om en krig (med mulig unntak av den spanske borgerkrigen). De som taper, trekker seg tilbake til de landområder de måtte ha igjen, eller til en tilværelse som flyktninger. Den russiske revolusjonen produserte mange flyktninger, i den grad at en fallert russisk overklasseflyktning, alene med sin samovar, er nærmest en klisje i europeiske romaner fra mellomkrigstiden.
Herbert Norum som Golubkov
Flukt handler om overgangen – hva som skjer i sluttfasen av en krig, og hva som skjer etterpå. Stykket er bygget opp i to akter: Den første på slutten av den russiske borgerkrigen, der den hvite fronten kollapser på Krim og alt er kaos; den andre i Konstantinopel og Paris et år etter, der hovedpersonene, med et unntak, fører en hånd-til-munn tilværelse og det er lite som minner om fordums makt og beslutningsdyktighet. Hovedpersone er ulike militære og sivile myndighetspersoner (Trond Espen Seim som kosakkgeneral Tsjarnota, kriger og eventyrer; hans overordnede, den iskalde generalen og krigsforbryteren Khludov, glimrende spilt av Ole Johan Skjelbred; og John Emil Jørgensruds visehandelsminister Korzhukin, ute etter å mele sin egen kake) og sivile flyktninger (Herbert Norum som akademikeren Golubkov, forvirret og irriterende ynkelig; Maria Kristine Hildonen som Korzhukins forlatte og etterhvert fornektede hustru; og Marte Engebrigtsen som Ljuska, Tjarnotas felthustru, garnityr i første akt men den som tar kommandoen til slutt.)
Hver av aktene har tre scener, effektivt skapt av en metallvegg med dører og luker som smeller. Video brukes effektivt uten både til å synliggjøre mimikk og som illustrasjon. Orkestergraven blir en integrert del av scenen. Scenografien er effektiv uten å bli dominerende, og understreker at dette er et ensemblestykke.
Ole Johan Skjelbred som general Khludov
Første akt er tragedie og storstilt krigsdrama, og det er ikke vanskelig å se for seg at lignende scener – tortur, vilkårlige henrettelser, kryssende informasjon og meningsløse ordre om total oppofrelse – skjer i Ukraina akkurat nå. De «hvite» – kommunistenes motstandere, en koalisjon av russiske tsarister og ulike nasjonale militser – er på stadig vikende front og trekker seg tilbake mot Sevastopol på Krimhalvøya. I denne fasen møter vi en rekke rollefigurer, der særlig Marika Enstad, Lasse Lindtner og Andreas Skjennum Tønnesland får markere seg som henholdsvis iskald forhørsleder, erfaren og resignert øverstkommanderende, og klønete og brutal lakei (en rolle han får mer rom til å utvikle i annen akt.)
Dramaet er mektig og troverdig uten at man overdriver virkemidlene, og humoren – representert ved klønete akademikere, ulende generaler og en særdeles lite imponerende biskop. Ole Johan Skjelbred gjør inntrykk som en intellektuell og iskald general Khludov, en skikkelse muligens inspirert av den ukrainske feltherren Symon Petljura (i hvert fall utseendemessig), som holder linjene med stadig mer brutale virkemidler mens han plages av syner av en henrettet soldat. Regien er stram og dramaet utsøkt – trass i et relativt komplisert plot er det ikke vanskelig å forstå hva som skjer – og det gjør inntrykk, godt hjulpet av at mange av hendelsene senere har blitt klisjeer i film og teater.
Marte Engebrigtsen som Ljuska
Annen akt går over til absurd farse – stedet er Konstantinopel, de tidligere myndighetspersonene lever fra hånd til munn som gatemusikanter og selgere. Scenografien er ikke lenger tidsriktig, og alle maktforhold er endret. Kvinnene tar kommandoen, gjør det som må til (som å prostituere seg for å få penger til mat). Unntaket er visehandelsminister Khorzhukin, som lever som playboy i Paris. Dit drar Tsjarnota og Golubnov for å skaffe penger til å komme seg ut av Konstantinopel – og her blir det virkelig spinnvilt, men en ellevill fyll- og spillscene som til slutt munner ut i en løsning som i forsiktig grad peker fremover.
Nationaltheatret har satt opp mye rart i de siste årene, og jeg har jo av og til lurt på om man ikke har vært i ferd med å gå seg litt vill i overtydelig modernisme. Derfor er det er gledelig å kunne melde at institusjonen klarer å sette opp en virkelig stor teaterforestilling, med drama, humor, tragedie, stram regi, scenografi som støtter opp om forestillingen uten å dominere, og ikke minst roller som gir skuespillerne anledning til å vise hva de kan.
I slutten av mai fikk jeg beskjed om at jeg har blitt utnevnt til «Merittert underviser» (eller «Excellent Teaching Practitioner») sammen med fire kolleger fra BI. Og det er jo svært hyggelig med en anerkjennelse for lang og trofast fokus på undervisning, særlig bruk av case-undervisning og bruk av teknologi i undervisningen, som jeg faktisk har holdt på med siden 1984 eller deromkring.
Jeg har lurt på (og blitt spurt om) om jeg skal melde meg på debatten om ChatGPT, men tror jeg lar det være. Det er ikke det at den ikke er interessant – les for eksempelChomsky et al i New York Times eller Cory Doctorow i Medium for synspunkter som i alle fall til en del faller sammen med mine – men jeg har tidligere vært involvert i debatter om kalkulatorer og søkemotorer og Wikipedia (særlig innen undervisning) og, vel, har en følelse av at jeg kanskje bare skulle børste av noen gamle essays, gjøre en find/replace og, vel, ting er i boks.
Forøvrig: Den bransjen som bør føle seg mest truet, er ikke lærere, men kommunikasjonsrådgivere, hvis jobb til en stor del består i å skrive nøytrale sammendrag av ting de ikke vet noe om. En oppgave som ChatGPT er kjempegod på. Som vanlig vil det være de smarte, de som kan skrive noe originalt (som ChatGPT ikke kan), som vil overleve. Og sånn skal det være.
Selv brukte jeg ChatGPT til å skrive en litt lang og kjedelig epost her om dagen. En en-setnings bestilling ble til en A4-side lang innkalling til et seminar, med forslag til dagsorden og brukbare innlednings- og avslutningsfraser. Litt redigering, en adresseliste, og jobben var gjort. Fabelaktig hjelpemiddel for folk som meg, som sliter med å komme i gang men er nokså kjapp med å flikke på ting som allerede er produsert. (Kommentar fra en bekjent: Så det er derfor så mange eposter har blitt så høflige i det siste…)
Hva gjelder elever/studenter som jukser med å bruke ChatGPT på eksamen – jeg har allerede laget eksamensoppgaver som spør «Hva er [sett inn begrep her]?» Deretter gir jeg svaret fra ChatGPT, og eksamensoppgaven er «ChatGPTs svar er ufullstendig og inneholder feil. Hva mangler og hva er feil?» (Da min kollega Ragnvald Sannes nevnte dette for en studentgruppe, fikk han et stønn til svar…)
Og for ordens skyld: Dette blogginnlegget har ikke – som 74,6% av alle innlegg om ChatGPT) – noe tekst generert av ChatGPT.
Og det er jo, i denne debatten, litegrann originalt.
Her deler jeg en video som på fire minutter forklarer hvordan man kan skrive klare, effektive e-poster, inspirert av regler fra det amerikanske militæret:
Nationaltheatret: Jordbærstedet Regi: Johannes Holmen Dahl I rollene: Sverre Anker Ousdal, Anne Marit Jacobsen, Laila Goody, Hanna-Marie Grønneberg, Elias Holmen Sørensen, Andreas Stoltenberg Granerud, John Emil Jørgensrud, Birgitte Larsen, Anne Krigsvoll, Trond Espen Seim.Yusuf Toosh Ibra, Michael Krumins.
Ensemblet (Foto: Veslemøy Rysstad)
Jeg vokste opp i Sverige, og Ingmar Bergmans filmer var noe som ble snakket om, men som jeg aldri fikk med meg fordi jeg var for liten og, vel, det var ikke så mange TV-kanaler. Dermed ble det Fanny og Aleksander etterhvert, og ikke så mye mer før man begynte å interessere seg for teater i moden alder.
Jordbærstedet – som med Bergmansk strenghet burde hett Markjordbærstedet – er historien om Isak Borg, gammel og bejublet professor i medisin, som reflekterer over sitt liv, lett undrende over hvordan han klarte å bli en så gretten gammel gubbe. Handlingen finner sted på en biltur med sin svigerdatter og et vekslende medpassasjergalleri, noen i sanntid og mange fra hans ungdom.
Bergmans filmer var som regel lavbudsjett og nesten alltid minimalistiske i sitt uttrykk. Scenografien i denne forestillingen slår an den samme tonen – et grelt opplyst scenegulv med markeringtape, rollefigurer uten kostymeskifter eller endring (det hele foregår i løpet av en lang dag), og eneste rekvisitt er et stadig dryss av røde papirlapper, et ikke altfor subtilt nikk til løvfall, høst og kontinuerlig refleksjon. Musikken er for det meste akustisk gitar, fremragende håndtert av Michael Krumins.
Forestillingen begynner og slutter med Sverre Anker Ousdal alene på scenen, fortellende og reflekterende. Han er hovedperson, gjennomgangsfigur og på scenen nesten hele tiden, men er litt stillestående, bokstavlig og billedlig talt, om enn sikker og innimellom med en lun humor. Men siden han og de andre rollefigurene er fjernt fra publikum (de kommer aldri frem på scenekanten, noe som ville hjulpet) blir det hele noe distansert. Jordbærstedet er et teaterstykke basert på en film, og man merker fravær av nærbilder, kontekst, og den direksjon et filmkamera gir ved å velge ut hva man skal se på. Jeg får i alle fall en følelse av at jeg helst burde ha sett filmen på forhånd (noe jeg ikke har gjort) og var helt avhengig av å ha lest et sammendrag av handlingen på Wikipedia for å forstå hva som skjedde. Det er nesten så man lurer på om ikke et lerret med sanntids nærbilder hadde vært en fordel.
Skuespillerne gjør kompetente prestasjoner, men har lite å spille på. Anne Marit Jacobsen skaper humring med litt comic relief i sin uærbødige litenhet som husholdersken Agda. Laila Goody har den andre gjennomgangsrollen, leverer bra, men får likevel ikke satt et personlig preg på ting. Anne Krigsvold er kanskje mest Bergmansk som en streng og dømmende gammel mor.
Alt i alt er dette et kompetent levert verk, men det er vanskelig å føle det helt store engasjementet. Enkelte av konfliktene (som klisjeen med en vitenskapsmann og en prest som krangler om Guds eksistens samtidig mens de haler og drar i den samme kvinnen) virker noe påvirket av tidens tann. Det samme gjelder den gamle grinebiteren som lurer på hvorfor han ikke ble værende som landsens lege i «det lilla livet» på en svensk landsbygd.
Ibsen er evig aktuell, men jeg lurer på om ikke Bergman har gått litt ut på dato – og i hvert fall uten closeups og longörer. Ibsen er dialogdrevet, Bergman stramt visuell. Det blir vanskelig å få til i et stort teater, skjønt National har jo klart det før.
Dette gangen, i alle fall, ble resultatet rett og slett nokså kjedelig.
I desember var jeg med i en podcast –Flopp eller fulltreffer– med Sara Engesvik og Vilde Alstad fra TU/Digi. Konseptet deres er enkelt: De spør om ulike IT-systemer, og om de er vellykket eller ikke, og hvorfor. Et enkelt konsept, og programlederne stiller enkle spørsmål, tilynelatende uskyldig og uvitende, men de gir seg ikke, og tvinger intervjuobjektet til å snakke enkelt og forståelig.
Akkurat det har ikke jeg noe i mot, men så har jeg heller ingen aksjer i noen store IT-systemer som ikke går så bra. I alle fall, du finner podcasten på Spotify og Apple og til og med som RSS-lenke. Intervjuet er i hovedsak basert på mitt innlegg fra 2020 i Digi.no.
Og kan man forutse katastrofeprosjekter? Det er noen indikasjoner, i alle fall…
For rundt fire år siden kom Hermann (etter den vanlige korte telefonsamtalen) hjem til meg. Det var ulike årsaker til at han kom – han hadde sin nye Tesla X å vise frem, ville høre min mening om å ha egen blogg versus å kommunisere over Facebook (han var ikke helt fornøyd med Facebooks kommunikasjonsalgoritmer), snakke litt om en ny jobb han hadde fått som interim CEO for et datterselskap (i Abu Dhabi), og ellers snakke litt politikk og teater, vel, det meste, som Hermann pleide.
Og nå lever han ikke lenger.
Sist vi snakket sammen var i september. Jeg hadde vært på Nationaltheatret og sett en forferdelig stumfilm-versjon av John Gabriel Borkmann. Jeg gikk etter 15 minutter (første og eneste gang), så jeg ringte Hermann, som jeg hadde sett nede på sin vanlige premiereplass i orkester, for å høre hva han syntes. Resultatet skal ikke deles her (men han var som vanlig slagferdig.) Men min samboer kunne ikke tro at det var en 86 år gammel mann på telefonen…
Hermann var unik. Han satt i bystyret og var glødende opptatt av byutvikling, underviste når han kunne (han var mildt sagt oppgitt over BIs policy om at man ikke kan undervise etter en viss alder), var fotballfunksjonær til han var 78, styreleder i Coast Seafood, og styremedlem i ulike oppstartbedrifter (som han, smigrende nok, av og til ville høre min mening om.) Fremfor alt var han en imponerende kommunikator – de gangene han var hos meg i sosiale lag, gikk han fra gjest til gjest og fant forbindelser til hver enkelt av dem. Han hadde en hukommelse og interesse for mennesker jeg bare måtte beundre – og det i en alder da de fleste begynner å slite betraktelig med å huske dagligdagse detaljer.
Hermann og jeg hadde mye felles – utdanning, interesse for case-undervisning, USA, forretningsutvikling, innovasjon – og det var han som gjenoppvekket min teaterinteresse ved sine rause invitasjoner til premierer på National og Operaen. Det var alltid en liten fest å få en telefon fra Hermann – han hadde et stort nettverk og brukte det på en måte som føltes mer som en berikelse enn en belastning. På hans 75-årsdag (med jazzorkester og 250 gjester på Grand – i invitasjonen sto det Ingen gaver, ingen taler!) kom det folk fra absolutt alle politiske partier, en indikasjon på ikke bare hans evne til å kunne snakke med alle, men hvor utrolig god han var til å opprette og bevare relasjoner.
I Kina beundrer de sine gamle, og Hermann hadde en tyngde og autoritet blant de kinesiske studentene som gikk utenpå alle hans kolleger. Jeg fikk gleden av å undervise sammen med ham en rekke ganger – altfor få, egentlig. Hans minimalistiske undervisningsstil tvang studentene til å delta. Han styrte diskusjonen både blant yngre studenter og blant ledere uten at noen ante at han gjorde det, og imponerte med sin forståelse for teknologiske og strategiske beslutninger.
Jeg pleide alltid å si at «når jeg blir stor, skal jeg bli som Hermann.» Og nå har jeg ikke lenger ham som levende forbilde, men jeg har mange gode minner og ikke minst en dyp beundring for at det går an å leve livet så til de grader til fulle. Han var og er en inspirasjon for meg – og ut fra hva jeg leser i aviser og sosiale medier, for mange andre.
Nationaltheatret: Julemiddag Regi: Tyra Tønnesen I rollene: Birgitte Larsen, Nils Johnson, John Emil Jørgensrud, Helene Naustdal Bergsholm, Mariann Hole, Marte Engebrigtsen, Kim Falck, Endre Hellestveit, Nils Golberg Mulvik
Julemiddag er historien om en utvidet Stavangerfamilie gjennom 100 år, hvor ni kompetente skuespillere får boltre seg med 17 spenstige roller i en forestilling uten pause og dødpunkter. Resultatet er morsomt og gripende, en guidet tur gjennom et århundre der endringer i holdninger og uttrykksformer antydes uten at det bli verken overtydelig eller påtrengende politisk korrekt. Her er det moralske dilemmaer og vanskelige valg, uten moralisering – alle rollefigurene har sterke og svake sider (vel, for de fleste av dem, flere svake enn sterke, men sånn er det vel for de fleste av oss) og bidrar, hver for seg, til at man ser relasjonene og ikke bare personene.
Scenografien er stram og stilisert, med et stort spisebord og tre innganger, to av dem symbolske: Bak scenen til venstre blir nye familiemedlemmer født inn, med et skrik; bak til høyre går de, bokstavlig talt, inn i lyset og evigheten. Scenen domineres av et stort spisebord, få effekter, og enkle kostymer som hver figur har hele sin levetid – igjen, man unngår den hangen til overtydelighet som har preget mange forestilinger på Nationaltheatret, og overlater til publikum selv å tolke når figurene går fra baby til barn til voksen til olding.
Ensemblet – for de er aldri samlet på en gang ellers…
Dette er en ensembleforestilling, og skuespillerne (som, bortsett fra Mariann Hole i rollen som gjennomgangsfiguren Synnøve, kanskje den rollefiguren man får størst sympati for) har alle to roller hver. Det er vanskelig å plukke ut enkeltprestasjoner, men jeg syntes Kim Falck gjorde mye ut av sin rolle som Jan, lillebroren med fortellertalentet som tidvis bryter med familien. Marte Engebrigtsen og Nils Golbert Mulvik er stø som ekteparet som er tilstede (for hverandre og for resten av familien) gjennom mesteparten av stykket – deres uttreden representerer en form for oppløsning av familiebånd som er nokså omtrentlige allerede mens de lever. Helene Naustdal Bergsholm viser komikertalent som en husholderske med et nervøst forhold til den elektriske komfyren, og Nils Johnson fremstiller stilsikkert en pater familias som bygger hus og posisjon gjennom jobbetid og verdenskrig for en familie som ikke helt klarer å leve opp til utgangspunktet – men som bygger sine liv på et vis likevel.
Hvis man skal være negativ til noe, må det være lydbildet – Nationaltheatret har svært dårlig akustikk, og litt for mange av replikkene forsvant i uklar diksjon, dårlig lydnivå (selv med mikrofoner) og kanskje også en ikke alltid like klar Stavangerdialekt. Dette er synd, for stykket er stramt og innholdsrikt og man vil ikke gå glipp av noe. Jeg har normal hørsel og hadde en fin plass på tredje rad balkong, men mistet litt for mange poenger rett og slett fordi jeg ikke hørte dem skikkelig (noe som også har svekket andre forestillinger, som Mysterier og Fortrolige samtaler). For folk med hørselproblemer blir det litt for mye som forsvinner. Det er å håpe at man når Nationaltheatret en gang blir rehabilitert – det ser ut til at det er utsatt for n’te gang… – kan finne en løsning på dette problemet.
Men dette er detaljer. Dette er en juleforestilling som ikke egentlig er en juleforestilling – litt som Tim Minchins White wine in the sun. Forestilling lar deg le og bli grepet, skaper en verden der folk kommer, lever og går, alt som en naturlig helhet. Den anbefales på det varmeste.
Min gode venninne Silvija Seres – som jeg har skrevet en haug kronikker med og alltid ser frem til å snakke med – inviterte meg til å lage en podcast om digitale plattformer for noen uker siden. Resultatet i all sin skravlete omtrentlighet finner du her.
Tradisjonen (kan vel si det nå, se her og her og her og her) tro har det blitt seiling i år også: 10 dager med Skipperen og Piloten i Spania (fra Valencia til Ibiza og tilbake), og fem dager med Skipperen og Eiendomsutvikleren (erfaren seiler som jeg også seilte med i fjor, skjønt jeg glemte å skrive om det).
Skipperen og Piloten litt syd for Valencia
Spaniaturen ble preget av varme, fiksing av seilbåt (forbruksbatteriene tok kvelden, tar litt tid å skaffe), og seiling til vakre bukter på fastlandet og Ibiza. Krystallklart vann, ankerplasser med posedonia (sjøgress man må unngå, hvis man ikke skal få bot), og fantastisk mat og drikke til fantasipriser (vi regnet ut at turen kostet oss 200 kroner/person/dag i mat og drikke, og da hadde vi virkelig ikke spart på noe.)
Spansk innovasjon: Kortreist Pina Colada
En liten innovasjon man godt kunne innføre i norske uthavner var denne barbåten, som dukket opp i uthavn litt syd for Valencia. Den hadde bentråkket (to sykler montert bak) hurtigmikser og serverte Pina Coladas og annet godt rett til skutesiden. Norsk alkohollovgivning legger muligens noen hindringer i veien, men jeg er ganske sikker på at dette hadde blitt en megahit i Middagsbukta.
Som vanlig kunne vi notere at brasilianere (3-2 i deres favør på båten) har et meget avslappet forhold til det meste og virkelig forstår å nyte livet. I tillegg har de mat- og drikkekultur og en ustoppelig mengde bossa-nova versjoner av det meste av musikk.
Tre mann og et parasail
I mer hjemlige farvann har turen gått fra Marstrand-Mollösund-Käringön-Havstenssund-Koster-Strømstad med stort sett fine forhold og tradisjonell standard på det kulinariske (sjøkreps nesten hver dag). Det har vært hyggelig å kunne bidra litt selv – min nye tittel (tidligere tungmatros) er nå omelettmatros. Men det som virkelig gjorde denne turen minneverdig var seilingen mellom Käringön og Havsstensund, der vi satte parasail, hadde 10-14 sekundmeter rett over låringen, og seilte 40 nautiske mil på 4,5 timer (i tillegg mistet vi en fender, bestemte oss for å behandle det som en mann-over-bord øvelse, så vi måtte ta ned seilet og snu). Maks hastighet på båten var 11.8 knop, noe som er nokså utrolig for en komfortabel 43 fots cruiser (Beneteau Oceanis 43, med navn Gone Walkabout.)
Og denne gangen fikk jeg filmet det med 360-graders kamera. Videoen ligger på YouTube, og øvrige kommentarer er vel egentlig overflødige:
En av årsakene til at jeg stadig betegnes som «flyekspert» og intervjues hver gang det er problemer i luftfarten er en kronikk jeg skrev i Aftenposten i 2006, med tittelen «Derfor har SAS problemer». Jeg kikket på den her forleden, og ser at den kunne like godt være skrevet i dag. Så derfor, en reprise:
SAS var engang et glimrende eksempel på skandinavisk samarbeid, en stolt og smilende “businessman’s airline” som knuste konkurrentene og var en verdig partner i Star Alliance. Men så har det gått nedover: Streiker, underskudd, tusenvis av klager og nye, frekke konkurrenter.
Hva skjedde?
En enkel forklaring finnes i selskapet selv: En umusikalsk ledelse og lite endringsvillige fagforeninger (særlig vis-a-vis hverandre) vil ikke ta inn over seg at konkurranse har endret deres verden. Flyselskaper er ikke lenger halvaristokratiske og romantiske, med marineuniformer og pengesterkt forretningspublikum. Automatisering og standardisering har gjort flygere til glorifiserte busssjåfører, flyvertinner til språkmektige kaféservitriser, og flymekanikere til listeavkryssende komponentbyttere. Ledelse og ansatte tviholder imidlertid på gamle privilegier, knyttet opp til det målekriteriet som er minst egnet til å fremme endring, nemlig ansiennitet. Dette kan gi seg pussige utslag: Personalet tildeles ruter etter ansiennitet, og siden de lange turene er mest attraktive, blir det slik at jo lengre rute, jo eldre personale. På Tokyo-ruten, sier man i SAS, bruker flyvertinnene rullator.
Hadde det bare vært så enkelt, ville nok SAS kunne endre seg. Men den deregulerte flybransjen er beinhard. I strategisk analyse snakker vi om ”de fem konkurransefaktorer”, og bransjen scorer dårlig på alle fem. Kundene har stor makt (de kan velge hvilket flyselskap de vil), man har sterke leverandører (fremst ansatte, men også flyplasser, oljeselskap, og myndigheter), det er intens direkte konkurranse, det finnes mange substitutter (telekonferanser, andre reisemåter) og det er lett adgang for nykommere (nye flyselskap startes kjapt ved å lease fly og kjøpe tjenester.) Man kan av og til lure på hvorfor noen vil investere i flyselskap i det hele tatt – nesten alle i reiseliv tjener penger unntatt de etablerte flyselskapene.
Det har ikke alltid vært slik: Da SAS ble bygget opp var markedet regulert, prisene faste, og ruter fløyet på konsesjon. Etter dereguleringen i 80- og 90-årene begynte alle de store flyselskapene på en utvikling som har gitt dagens vanskeligheter. Årsaken ligger i noe så kjedelig som kostnadsstruktur.
For et etablert flyselskap er nesten alle kostnader faste og høye. Fly er dyre å kjøpe og vedlikeholde, drivstoff er dyrt, og ansatte er dyre. Kostnadene har man uansett om flyene er fulle eller tomme. Flyseter er ikke holdbare, men verdiløse etter avreise. Derfor går all flyselskapsstrategi ut på å fylle flyene så fulle som mulig, til høyest mulig pris.
Det er i hovedsak to måter å fylle fly på – man kan være et nettverksselskap (som SAS) eller et lavprisselskap (som Ryanair og til en viss grad Norwegian). Lavprisselskapet er lettest å forstå: Man finner to steder folk vil fly mellom, åpner en rute, setter prisen slik at flyene blir fulle, og holder kostnadene nede ved å gjøre alt så raskt, billig og enkelt som mulig.
Nettverksselskaper er mer komplisert. De tilbyr ikke enkeltreiser, men et nettverk av destinasjoner – og tar ansvaret for passasjerene gjennom hele nettverket. SAS (eller deres partnere) flytter kofferten din gjennom mellomlandinger og tar ansvar hvis du skulle bli forsinket. Ryanair lar deg bære selv og gir blaffen om du ikke rekker mellomlandingen. Nettverksflyselskapene er mest beregnet på forretningsreiser, lavprisselskapene på fritid, men overgangen er flytende og begge trenger det andre markedet – nettverksselskapene mest, siden de har mye vanskeligere for å krympe enn lavprisselskapene har.
I et nettverksselskap forsøker man å legge opp ruter og prise dem slik at man får mest mulig inntjening på hele nettverket. Det kan gi seg underlige utslag, som at man gir bort en del av reisen for å ta det igjen på en annen del, vanligvis på de lengste strekkene. For å skille mellom passasjerer, finner man på rare regler som at prisene er lavere om du bestiller tidlig eller er borte over helgen. Dette har ikke noe med kostnader å gjøre, men skjer fordi folk som bestiller sent og vil hjem på fredag gjerne er forretningsfolk, som har reisen betalt av jobben og derfor tåler høyere pris. Avansert prissetting kalles yield management og er en egen vitenskap. Store flyselskap kan endre flere millioner priser daglig, og pionerene blant dem tjente mye penger. Men nå er teknikken utbredt, og med Internett ble kundene like flinke til å finne priser som selskapene var til å endre dem.
Nettverk kan ikke fylles 100% – en tommerfingelregel sier at når flyene blir gjennomsnittlig 80% fulle får man overbelastning på enkeltstrekninger. Lavprisselskapene, som bare flyr frem og tilbake, kan få høyere utnyttelse. Det har ført til en pussig situasjon: Lavprisselskapene spiser seg inn i nettverksselskapenes marked, men nettverksselskapene kan ikke svare med å bli lavprisselskaper, for da rakner det møysommelig oppbygde nettverket. I desperasjon er det da lett å gjøre beslutninger på marginalen, å sette i gang aktiviteter uten å regne med de faste kostnadene (”flyene går jo likevel,” for å sitere en tidligere finansminister) eller effekten for resten av nettverket.
Skal nettverksselskap tjene penger i en situasjon med overskuddskapasitet, må de enten være subsidiert (som en del asiatiske og arabiske flyselskap) eller bruke en dominerende markedsandel til å skaffe seg regionale monopolinntekter. SAS kan ikke lenger gjøre dette.
Så hva skal SAS gjøre? En vei ut er at SAS kan selges og bli den skandinaviske delen av et større selskap, sannsynligvis Lufthansa.
En annen mulighet er å gå konkurs, kaste ut den gamle organisasjonen, og gjenoppstå som et lavprisselskap. Men dette er ikke hva de forretningsreisende vil ha: Med et lavprisselskap blir forretningsreiser vanskelige fordi man ikke har et komplett nettverk. Og det er heller ikke i lavprisselskapenes interesse at SAS forsvinner, for en lavprisstrategi krever høypriskonkurrenter.
SAS kan hangle videre i håp om bedre tider, men situasjonen blir ikke bedre: Nye flytyper vil gjøre direkteflygninger mulig over nesten hele kloden, og billigere koordineringsteknologi gjør at lavprisselskapene kan tilby bedre tjenester uten å gå opp i pris. Og SAS er en koloss på leirføtter, rask til å vokse og treg til å krympe.
Så der står man, et offer for økonomisk logikk, teknologisk utvikling og spesiell organisasjonshistorie. Hvis SAS hadde startet på ny hadde selskapet ikke sett ut som i dag. For meg ser det ut som ledelsen ikke klarer å kommunisere dette og de ansatte ikke vil innse det. Og så oppfører man seg som et knippe knappenåler som sammen eier en ballong, og truer med å stikke i stykker hverandres andeler.
Som passasjer er jeg derfor glad SAS er med i Star Alliance – skulle ballongen sprekke, har jeg i alle fall et sted å bruke Eurobonuspoengene mine.
Det er pilotstreik i SAS igjen og telefonen hopper (eller ville gjort det hvis den hadde kunnet.) Har vært på Dagsnytt 18 og diverse annet, snakket med masse journalister, men også hatt fornøyelsen av å skrive en kronikk i Aftenposten med min venn og kollega Frode Steen, som jeg som regel er helt enig med. Så også denne gang.
Og så kan sommeren begynne….
(Full tekst kommer her etterhvert, men inntil videre lar jeg den ligge på Aftenposten.)
en bank ønsker å utvikle en datadrevet kredittjeneste
et firma i byggebransjen ønsker å utvikle en digitalisert rådgivningstjeneste for huskjøpere
et legemiddelfirma ønsker å utvikle et digitalt tjenestetilbud for kronisk syke
et firma innenfor eventbransjen ønsker å fornye sitt digitale tilbud
et firma som leverer forpleiningstjenester på sokkelen ønsker å digitalisere deler av sitt tjenestetilbud
en arbeidslivsorganisasjon ønsker å bruke ulike analyseteknikker for å treffe bedre med sine medlemstjenester
en bank ønsker å utvikle digitale støtteverktøy for sine rådgivere
et sikkerhetsselskap ønsker å utvikle en digital løsning for dokumentkontroll og -oppdatering
et tjenesteselskap innen offshore ønsker å utvikle en plattform for å koordinere og effektivisere sine tjenester i samarbeid med andre selskaper med komplementære tjenester
en offentlig etat ønsker å utvikle målekriterier for sosialt baserte arbeidstiltak
et mediefirma ønsker å utvikle en strategi for understøttelse av sirkulærøkonomi og bærekraft innenfor masseidrett
et mellomstort selskap ønsker å forbedre sin evne til digitalisering og innovasjon
Interessante – og reelle – prosjekter og noen firma. Ta kontakt om du er interessert i neste års kurs!
Og her er listen fra kurset som gikk i 2020/2021:
En gruppe så på hvilke muligheter digitalisering kan medføre for etter- og videreutdanning (spesielt Executive Master of Management på BI). Oppgaven var delvis motivert av pandemien og at det var mye digital undervisning våren før (Og så i resten av studieåret for denne gruppen). De kom med mange gode og verdifulle innspill til BI.
Et prosjekt så på løsninger for elektronisk signering på internasjonale avtaler. De utredet mulighetsrommet, sammenlignet eksisterende aktører i markedet mot krav og kom med en anbefalinger man tok hensyn til samspillet med i eksisterende løsninger.
Et prosjekt så på onboarding av nye medarbeidere i en situasjon som pandemien og jobbet frem et konkret løsningsforslag til hvordan dette kan gjøres.
En større norsk aktør jobbet med tiltak for å motvirke “innovasjonstørke” som effekt av hjemmekontor i pandemien og testet ut et konsept for digitale møteplasser som gir rom for tilfeldige møter.
En gruppe utarbeidet et konsept for en forbedret digital kjøpsløsning innen forsikring med mål om å øke andelen transaksjoner i selvbetjente digitale kanaler.
En annen gruppe så på hvordan digitale plattformer kan være en kilde til mersalg gjennom å gjøre mer for kundene (tjenestekomplementaritet).
En aktør innen bygg og eiendom fikk utarbeidet en forretningsplan for nye digitale tjenester basert på analyse av data man i dag sitter på eller vil kunne ha i fremtiden.
En mellomstor norsk aktør som har en vekstrategi gjennom oppkjøp fikk utredet det strategiske mulighetsrommet for integrering av et selskap de hadde kjøpt opp. Konklusjonen ble en strategisk anbefaling og skisse til en forretningsplan. Dette er nå under implementering.
Vi har opp gjennom årene hatt en del prosjekter om innovasjon i offentlig sektor. I fjor var det en gruppe som så på hva som må til for å innføre medarbeiderdrevet innovasjon. Konklusjonen handlet mer om ledelse som en forutsetning for mobilisering enn arbeidsmetodikk.
En industriell aktør (produksjonsvirksomhet) jobbet med strategi og organisering for en ny digital løsning integrert en type produkt med potensiale for å endre forretningsmodellen fra produktsalg til tjenesteyting.
En gruppe utredet behovet for å gi en samlet oversikt over personlig økonomi. Mange har prøvd seg på dette uten å lykkes. Denne gruppen kom opp med en del nye idéer og innsikter. Vi venter i spenning på om dette blir satt ut i livet.
Valg har vært aktuelt tema, og vi har sett et utall valgomater i løpet av våren og sommeren. Vi hadde et prosjekt som jobbet med dette siden i fjor høst som langt på vei kom opp med et konsept som ga mer informasjonsverdi enn valgomatene. Utfordringen i dette markedet er å finne en levedyktig forretningsmodell.
Dette kurset er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, og har gitt opphav til mange interessante – og reelle – prosjekter og noen firma. Ta kontakt om du er interessert i neste års kurs!
Jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke liker å planlegge. Heller ikke påskeferie.
Så hva gjør man når påsken kommer, man har ingen planer, alle hoteller er fulle og man vil på tur? Det blir litt råbarskt med full Monsen, telt og langtur… Men, jeg har en Tesla X, og den har Camper Mode – en knapp på skjermen som holder varmeapparatet på (og i tillegg viser et skjermbilde av en leirplass med bål og det hele). Hva med rett og slett å være skiboms, dra fra sted til sted og sove i bilen?
Som sagt så gjort. Jeg innstallerte en oppblåsbar madrass, kjøpte et lite gassbluss og noen pakker Real Turmat (alt skal prøves), lastet inn fjell- og randonneeski og sovepose og la i vei langfredag.
On the road again…
Klar til avreise
Første oppvarmingsetappe gikk til Sjusjøen, der jeg gikk en liten skitur med barn og barnebarn og fikk nydelig middag hos min datters «svigerforeldre».
Så begynte den egentlige ekspedisjonen – hvor skal jeg dra, hvor skal jeg lade, og hvor skal jeg sove? Jeg hadde lest på diverse Facebook-grupper og hørt fra venner at det var bra med sne på Tyin, så dermed ble det i første omgang lading på Leira i Valdres. Jeg tenkte jeg skulle overnatte på Fagernes, for der er det en parkeringsplass ned mot vannet, kanskje ta et glass vin på en hyggelig hotellbar. Det ble bomtur – alt var dødt, bortsett fra fire kjøretøy (to gamle US vans, en senket stasjonsvogn og en traktor) som kjørte i sirkel rundt sentrum. De to gamle varebilene var innredet som festbusser med høy stereo, men hva han i stasjonsvognen og hvert fall han på traktoren fikk ut av øvelsen skjønte jeg ikke helt. Det endte med at jeg kjørte til Beitostølen, fant ut at det var (nesten) like dødt der, og overnattet på en parkeringsplass.
Dagen etter våknet jeg til strålende vær, kjørte via Skammestein til Tyinkrysset mens jeg hørte på radioen, som stort sett var full av advarsler om skredfare overalt det var sne, og dårlig med sne ellers… Det var litt foruroligende – når man går alene, hjelper det ikke med skredsøker og annet utstyr (ikke det at det hjelper noe særlig uansett). Jeg spurte på sportsbutikken og fikk tips om en fin og trygg tur. Dermed ble det Skørsnøse, nydelig liten topp på drøyt 1100 meter, cirka 1 time og 20 minutter opp fra parkering i veikanten i første sving etter at veien har tatt av til Årdal. Super utsikt og fin nedkjørsel med akkurat passe styresne.
Deretter var det tid for litt Googling og Facebooking (supplert med Varsom Regops-appen, som er obligatorisk i denne sammenheng.) Jeg fant fort ut at Sogndal kaller seg Norges topptursentrum og deretter at det bare er 72 km fra Tyin til Sogndal, med en ladestasjon i mellom. Dit kom jeg på ettermiddagen (inkludert min første tur med en elektrisk ferge). Jeg kjørte nordover med et øye på veien og et på naturen rundt, tok en avstikker ned til fantastisk vakre Solvorn, og satte meg til å lete litt mer. Fant en bloggpost som anbefalte Molden, en fjelltopp i Luster kommune, som visstnok skal ha den fineste utsikten langs hele Sognefjorden. Det er ikke mulig å parkere en bil over natten i Solvorn, så jeg begynte å kjøre innover på leting etter en camp for natten.
Tilhengermiddag
Da oppdaget jeg hvor vanskelig det kan være å være bobil-turist i Norge. Luster kommune skryter av nasjonal turistveg langs Sognefjorden, men gjør sitt beste for å hindre at noen skal kjøre på den. Det er ikke mange engelske skilt i Luster men langt de fleste av dem er «no camping». Rent praktisk hadde jeg vel fått stå i fred, siden dette er rettet mot horder av bobiler om sommeren, men man er nå engang lovlydig… Jeg kom så langt som til Gaupne før jeg ga opp og kjørte tilbake til Sogn Skisenter, som hadde en stor parkeringsplass og intet campingforbud. Der ble det egg og bacon tilberedt på en henger.
Starten på løypa til Molden. Den var bra omtrent så langt man kan se…
Neste dag opprant med italiensk presskaffe på tilhengeren og innkjøp av bakverk på Sogn Skisenter, som jeg ikke hadde hørt om, men som har en framifrå slalåmbakke såvidt jeg kunne se. Tur på skogsvei opp til Mollandsmarki, til en parkeringsplass kalt Krossen, der stien til Molden starter.
Det ble en strevsom tur gjennom skogen – løypa var tydelig i noen hundre meter, men det har vært en skikkelig hard vinter med mange bøyde og brukne trær, så jeg rotet frem og tilbake og endte flere ganger opp med å måtte ta av meg skiene og klatre over nedfallstrær og opp snebare kneiker. Etterhvert traff jeg på en skogsbilvei som løypa fulgte, og derfra var det greit – gå på rygg, vær trygg, som Monsen sier. Utsikten startet fantastisk og ble bare bedre oppover, virkelig en følelse av å gå på Norges tak, men Sognefjorden på tre kanter. På toppen var det vindstille og 360 grader utsikt.
Den derre takfølelsen…
Jeg kom i snakk med en hyggelig familie på toppen. De bodde på Skedsmo og hadde hytte nede ved Mollandsmarki. Jeg fikk vite at trikset var å ignorere løypebeskrivelsen og i stedet kjøre ned skogsbilveien, så ville man ende opp ca. en kilometer fra parkeringsplassen, men slippe nedfallstrær og steiner. De var lommekjent og kunne dermed kjøre en annen og mye finere vei ned enn den man kom opp. Jeg slo følge med dem ned – fantastisk føre med styresne og jevn skare. Da vi kom ned, kjørte de meg til parkeringsplassen, så jeg slapp å gå den kilometeren i skistøvlene. Snakk om gjestfrihet – tusen takk!
Etter litt googling fant jeg ut at Hemsedal kunne være neste destinasjon, og la i vei via den uunngåelige og nokså nitriste ladestasjonen i Lærdal. Kom frem til Hemsedal sentrum ved femtiden. Jeg fikk et innfall og begynte å lete etter hotellrom, og fant et billig et på Skogstad hotell. Dusj og dekket frokost fristet, så jeg kapitulerte og sjekket inn. Greit å være skiboms, men man må jo ta litt hensyn til omgivelsene også.
Etter en langsom frokost (elsker lange hotellfrokoster, med nok kaffe og grei Internet-tilgang) var det tid for å finne et sted å gå i Hemsedal. Jeg forsøkte å spørre litt rundt omkring, men endte opp med å kjøre nordover i dalen inntil jeg så en parkeringsplass med folk som sto og klistret skifeller. De pekte ut en skredsikker vei til Storebottskarven, så det ble dagens tur. Sedvanlig suveren utsikt på toppen, fin nedkjørsel med ganske hard skare, og morsom kjøring på stadig stivere bein og slushete sne gjennom bjørkeskogen.
Slalåm, bokstavlig talt
Dermed skulle egentlig denne ekspedisjonen være over – jeg skulle forelese dagen etter – men jeg hadde rett og slett lyst på litt mer tur, så jeg fant ut at jeg skulle bli en dag til og ta webinaret fra bilen. Etter nok en liten ladetur til Lærdal (viktig å ha litt buffer før overnatting) gikk turen til Tyin igjen. Været var helt utrolig – ikke en sky – og så og si alt av biler og mennesker glimret med sitt fravær. Jeg endte opp på en parkeringsplass ved Tyinoset, med solnedgangsutsikt.
Det er en helt annen opplevelse å være på fjellet når det ikke er andre mennesker der – jeg hadde hele Tyin omtrent for meg selv.
Kveldsstemning ved Tyinoset med Real Turmat og en kald en.
Jeg våknet til en stille og plastisk verden i blått, sort og hvitt. Igjen måtte jeg finne en nokså kort og greit tur, så jeg kjørte til Tyinkrysset, provianterte litt og fant en parkeringsplass langs veien, akkurat tidsnok til å få filmet litt snefresing til glede for mitt eldste barnebarn. Turen gikk til Stølsnøse, en svært enkel topp med en (igjen) fantastisk utsikt mot Hurrungane, Falketind og fjellene mellom Bygdin og Gjende.
Utsikten nordover fra Stølsnøse
Deretter var det tiden og veien – jeg rakk ladestasjonen på Leira tre minutter før jeg skulle begynne å forelese, og holdt hele greia fra forsetet i bilen, inkludert en 30 sekunders pause for å nappe ut kontakten etter fullført lading. Deretter bar det hjemover, avbrutt av litt studentveiledning via Zoom på Nes i Ådal.
Tesla X som ekspedisjonsbil
Så hvordan fungerte Teslaen egentlig? Jeg hadde valgt å gjøre det enkelt – man kan kjøpe skreddersydde madrasser og utstyr for å dekke til vinduene – ved å legge en oppblåsbar madrass jeg allerede hadde i bagasjerommet, og bruke en vanlig sovepose. Komforten er OK, men jeg er 193 cm og det betyr at det er litt vanskelig å rette seg helt ut. Jeg måtte ha passasjersetet helt frem og bygge opp med ryggsekker og annet for å ha noe å legge hodet på.
Stemningsbilde når man trykker Camper mode….
Den store fordelen med Teslaen er camper mode, en knapp på skjermen som gjør at varmeapparatet kommer på og blir stående på hele natten. Etter 5 minutter kommer det også opp et bilde av et leirplass med brennende bål på skjermen. Det er ganske luksus å ligge i soveposen og justere bilens temperatur med iPhonen via Tesla appen. 17 ° når man ligger i soveposen, 20 ° når det er på tide å stå opp. Siden ventilasjonen står på, er det ingen dugg på rutene når man våkner, men man må jo tåle litt viftestøy. En overnatting tar 50 til 80 km rekkevidde, avhengig av hvor kaldt det er ute og hvor varmt du vil ha det i bilen.
Ellers er teslaen bare sånn nogenlunde praktisk som ekspedisjonsbil. Den har runde former og er stor, og det betyr at det er svært lett å komme bort i skjermer og dører slik at man blir møkkete. Det er også nokså sparsomt med horisontale flater for å legge fra seg ting når man lager mat eller planlegger neste tur. Og man bør være alene, med mindre man er svært gode venner eller er forberedt på å tømme bilen for ski og pikkpakk før man går til sengs. (eventuelt kan man ha en sånn kasse på tvers av hengerfestet eller legge skiene under bilen. Hvis man har en Tesla S, kan man ha skiboks på taket.)
Interiør før sengetid…
Kjøremessig er bilen fantastisk, naturligvis. Den glir gjennom landskapet, suser opp de bratteste bakker, og genererer mer elektrisitet i nedoverbakkene. Den har store vinduer som gjør at man kan se opp på fjelltoppene. Rekkevidden er bra, men det er dårlig med ladestasjoner i fjellheimen, så jeg endte opp med å dykke ned til dalførene for å fylle opp batteriet slik at jeg hadde god margin før hver overnatting. I praksis betyr det at man må lade nesten hver dag, så det blir endel kjøring til og fra ladestasjoner. Det gjør ikke noe for min del – jeg kan kjøre mellom fjell og fjord i timevis uten å kjede meg – men man bør ta det med i planleggingen.
Hvis man da gidder å planlegge.
Summa summarum
Den store fordelen med å være skiboms med bil er at man kjapt får oversikt – jeg føler nå at jeg har nogenlunde forståelse for toppturer i Sogndal, Hemsedal og Tyin. Jeg har funnet ut at det lønner seg å overnatte høyt til fjells, på steder med lav after-ski faktor. Fjellfolk, enten de bor der eller er tilreisende, er hyggelig og hjelpsomme.
Til neste år (eller kanskje til og med om et par uker) tar jeg kanskje en tur til Romsdal eller Turtagrø eller Hardangervidda. Og hvis været skulle bli dårlig, vel, så kan man jo bare kjøre dit det er bra eller dra hjem igjen.
Tversover 