Kul dag på jobben

Postet den av
1

IMG_1805

For litt siden skrev jeg en liten artikkel for BIs Strategy Magazine, om hvordan Tesla Motors påvirker de andre bilfabrikantene om og Tesla kan være en disruptiv innovatør – et spennende faglig spørsmål fordi disruptive innovasjoner gjerne kommer i den nedre delen av markedet.

I alle fall, vi bestemte oss for å lage en video som illustrerte dette – først en vanlig «en lærer og en tavle» video, og så, da det ikke ble så veldig spennende, en skikkelig video med fysiske biler. Vi fikk låne en Modell S P90D fra Tesla og en Jaguar XF fra Insignia, kjørte opp på Ekeberg og filmet i vei. Resultater kommer senere – men det var ganske morsomt å leke Top Gear i etpar timer, både for programleder og fotografer….

Rygge og Ryanair igjen

Postet den av
Svar

8adaece8fc108111f0748bce8da7c7d3Mye diskusjon om Rygge og Ryanair – her er et intervju i e24.no og et i Dagbladet. Samt en diskusjon i e24’s podcast Valebrokk & Co.

Og ferdig med det. Synes fortsatt diskusjonen burde fokusere på fremtiden og hva Rygge kan bli, ikke hva det kunne ha vært i en annen verden. Men vi er kanskje ikke helt der ennå.

Rygge etter Ryanair?

Postet den av
2

Rygge nedlegges fordi Ryanair nedlegger sin basevirksomhet. Ryanair hevder selv at dette skyldes flypassasjeravgiften (som mediene har kalt både seteavgift og flyavgift), jeg tror det heller har med å gjøre at Ryanair endrer sitt rutemønster mer mot sentrale flyplasser (de er nå 3. størst på Kastrup) og dessuten ikke liker å forholde seg til norske arbeidslivsbetingelser og avgifter. Rygge har fått erfare at man lever farlig når man gjør seg avhengig av den tøffeste aktøren i den tøffeste bransjen i verden, men det spørs om man hadde noe reellt alternativ.

Nok om det, over til litt spekulasjon på morgenkvisten: Hvilke strategiske alternativer har man for Rygge? Flyplassen ligger der og er teknisk oppgradert, men det lokale passasjergrunnlaget er for dårlig og at Gardermoen tiltrekker seg transfer-trafikken. (Gardermoen har nesten halvparten av passasjertrafikken i Norge og ligger rett og slett for nært Rygge). Olav Thon og Orkla er storeiere i Rygge og kan muligens lage Grandiosa-shoppingsenter sammen (skjønt Vestbys outlet-senter ligger jo der allerede), men er det noe flytrafikk man kunne kjøre over Rygge med noen grad av lønnsomhet?

To områder er interessante fordi de ikke har samme nettverkseffekter som rutetrafikk: Charter og cargo.

En dedikert charterflyplass har en viss tradisjon i Norge: Gardermoen var stedet man dro til (gjerne tidlig om morgenen) for å fly til syden i Fornebutiden, mest fordi Fornebu var kapasitetsmessig sprengt og ikke hadde billige parkeringsplasser. Vanskeligheten her er at charter er en liten del av den totale trafikken (ca. 4% av totalen (2.2m passasjerer) og av Gardermoens trafikk (1m)), at det ikke er kapasitetsproblemer på andre flyplasser, og at det er vanskelig å se store fordeler(for charterselskapene eller kundene) ved å samlokalisere charter på Rygge. Rygge hadde ingen chartertrafikk i 2015, for eksempel, og det er vanskelig å se for seg at den skulle kunne overta særlig mange av flyvningene fra Gardermoen, der charterselskapene heller tilpasser seg ved å fly på umake tidspunkter, slik de alltid har gjort.

Cargo (godstransport) er kanskje mer interessant. Så og si all cargo på Østlandet går over Gardermoen, og utgjør ca. 3,6% av flybevegelsene (1,3% innenlands, 2.3% utenlands). Rygge hadde ca. 11000 flyvninger i fjor, og mister kanskje halvparten når Ryanair legger ned sin base men de andre selskapene blir. (Det er styret i Rygge som legger ned, Ryanair kommer til å fortsette å fly på Norge og ville nok opprettholdt noe trafikk på Rygge selv om de ikke lenger har base der.) Gardermoen hadde ca. 9000 cargo-flyvninger i fjor, så det er mulig Rygge kunne ta over en andel av det. Rygge ligger rett ved E6, litt klønete til for E18 (som er dårlig likevel) og forsåvidt også jernbanen, som skal oppgraderes til dobbeltspor. En rekke logistikktunge bedrifter (Asko, for eksempel) har store fasiliteter i samme område, så i hvert fall i teorien ser det jo ut som en mulighet.

airbus_a300_cross_sectionI USA har man flere flyplasser der cargo dominererer, først og fremst Loisville og Memphis, dominert av henholdsvis UPS og Federal Express. Dette kunne være noe å tenke på, med det ville kreve et sidespor til jernbanen, at man fikk en skikkelig forbindelse rett over Oslofjorden (tunnel eller bro Moss-Horten, hva med jernbanespor der også?), og at tungtransporten nordover kunne gå utenom Ryenkrysset. Et annet aspekt er hvor smart det er å separere vare- og persontransport: En hel del varetransport (særlig innenlands, regner jeg med) foretas nå av vanlige passasjerfly (det er de litt snåle containerne du av og til ser blir lastet inn, se bilde) og at det kanskje ville blitt vel mye frakt på vei mellom Rygge og Gardermoen ut av dette.

Jeg tror Rygge som cargoflyplass kunne vært interessant i et langsiktig perspektiv, men det er neppe noe som egner seg for private investorer. I en offentlig sammenheng, og særlig sett i sammenheng med en storstilt satsing for å få tungtransport over på jernbane og vekk fra Oslo – tja, kanskje, muligens?

Henlagt IT

Postet den av
2
13. mars i år hadde jeg parkert bilen i Colosseum-garasjen fra tidlig morgen til ca. 1315. Da jeg kom tilbake så jeg at noen hadde kjørt på den og skrapt opp den ene bakskjermen. Jeg bannet litt for meg selv om folk som stikker av uten å legge igjen beskjed når de gjør noe slikt. Det er trangt i norske parkeringshus, så det kan være lett å komme borti en annen bil, men alminnelig oppdragelse tilsier jo at man legger igjen beskjed.
Noen timer senere fikk jeg en telefon fra en hyggelig ung mann som hadde sett påkjørselen – en grå Saab sedan kjørt av en eldre mann hadde kommet inn, forsøkt å parkere ved siden av meg, kommet borti min bil og stukket av. Vitnet ble nokså opprørt og løp etter Saab’en, men fikk bare tatt et litt uskarpt bilde på avstand (se nedenfor). Men jeg hadde en vitnebeskrivelse, et tidspunkt (1230) og jeg visste jo at parkeringsselskapet Qpark hadde video av alle inn- og utkjørsler fra garasjen. Det burde ikke være vanskelig å finne bilnummeret.
IMG_1071Jeg ringte til Qpark og lurte på om de kunne sjekke videoen – og de sa at da måtte de ha en anmodning fra politiet først. Derfor dro jeg til politistasjonen og leverte en anmeldelse, med alle detaljene, inkludert en digital kopi av bildet. Det eneste politiet ville trengt å gjøre, var å sende et brev til Qpark og be dem sjekke videoen.
Og man kan vel gjette seg til resten: I går fikk jeg brev fra politiet om at saken var henlagt grunnet manglende etterforskningskapasitet. Jeg er ikke så veldig forundret – det har vært skrevet masse om at politiet henlegger alt mulig rart, selv om de har all den informasjon de trenger. Politiets datasystemer er skandaløst dårlige (meg bekjent er Straffeloven av 2005 fremdeles ikke implementert pga. manglende IT-systemer, noe som nærmer seg norsk rekord) og alt er umåtelig tungvint. Samtidig er det irriterende å se massevis av politifolk stå og passe på Anders Behring Breivik. Og hvordan skal man motivere folk som er vitner til å komme frem hvis det ikke har noen hensikt?
Uansett, meg koster det en egenandel på 6000 kroner, mitt forsikringsselskap enda mer, naturligvis. Og hvis du kjenner til en gammel sullik med en grå (mørk koks) Saab, en ripe i siden, og en manglende Biltema dørbeskytter, kan du jo fortelle ham at han skylder meg penger. Og kanskje burde slutte å kjøre bil.

Steganografi

Postet den av

Nu i disse Panama-dager kan det jo være interessant å finne ut: Når det er lekkasjer – hvem er det som har lekket? En måte å gjøre det på (om enn noe vanskelig for Mossack Fonseca, gitt at det var mossack_fonseca_logo2,6 terabyte data som ble lekket), er steganografi.

La oss ta et eksempel: I 2005 hadde daværende utdanningsminister Kristin Clemet problemer med at noen lærere lakk nasjonale prøver. De nasjonale prøvene var og er for alt jeg vet like over hele landet – og der er problemet: Hvis de blir lekket, er alle forberedt, og dermed er ikke prøvene de måleinstrumentene de er ment å være.

Det som skjedde var at lærerne og/eller skolen fikk prøvene, på papir, dagen før, noe som er naturlig gitt postgang og at man må sikre at alle skolene faktisk har prøvene i tide, og så videre. I dag ville man vel levert hele greia digitalt, noe som gjør sikkerheten enklere – men spørsmålet gjenstår: Hvis man har mange eksemplarer av informasjon (elektronisk eller ikke) – så kan man ikke sikre seg mot at den lekker, men det er ikke vanskelig å finne ut hvem som har gjort det. Dette kan man gjøre ved å nummerere prøvene eller lignende, men det er jo ikke vanskelig for den som lekker å fjerne nummereringen. Et elektronisk dokument kan jo ha fingeravtrykk, men hvis man skriver det ut og deretter scanner det, forsvinner den muligheten.

Den elegante måten å hindre slik lekkasje på er steganografi: Man endrer litt på hvert dokument – litegrann endring i teksten, for eksempel. Ikke mye, og ikke noe som endrer innholdet i vesentlig grad. Hvert eneste eksemplar av dokumentet vil være litt forskjellig, og disse forskjellene utgjør identifiseringen av dokumentet. Dette betyr at hvis et eksemplar lekker ut, vet man hvor det ble lekket fra.

I eksemplet med de nasjonale prøvene, som inneholder grafer og tegninger som skal tolkes og derfor må gjengis i faksimile hvis den skal ha verdi som lekkasje, kan man jo i tillegg endre litt på linjer – stipling, tykkelse, og slikt. Man kan endre på hvor på siden ting er plassert. Man kan endre rekkefølgen på oppgaver.

Det er ikke mye som skal til – med ca. 3300 skoler i Norge, trenger man bare 12 ting som kan endres – antall mulige variasjoner er 2 i 12. potens = 4096. Antakelig trenger man ikke så mange, siden man har to forskjellige språkformer, og mange av de 3300 skolene er jo ikke barneskoler.

Sannsynligvis vil man ikke få noen lekkasje i det hele tatt – vissheten om at disse prøvene kan spores til kilden vil antakelig sørge for at lekkasjen enten ikke vil skje, eller at den vil skje i full offentlighet, ved at noen tar ansvar for den. Et annet alternativ er at den som lekker dokumentet gjør noen endringer på det – men da blir lekkasjen mindre verdifull for mottakeren.

Nuvel, antakelig overkill. Men slik er det med alle sikkerhetsløsninger – de er kompliserte og dermed blir det til at de ikke brukes. Og alle former for sikkerhet, kryptografiske og andre, har liten mening hvis ikke alle bruker dem. Og det kan jo være like bra, siden jeg har stor sans for hva John Doe gjorde, og hans grunner til å gjøre det.

Pris eller kø i helsevesenet

Postet den av
1

Aftenposten melder at leger snakker best med likesinnede og at pasienter med høy utdannelse og høy lønn får bedre behandling.

Og jeg er forundret over at noen er forundret.

Det er bare to måter å fordele knappe ressurser på: Pris eller kø. Enten betaler man for å komme foran i køen med penger (noe vi ikke har i Norge, og slik bør det være), eller også betaler man med tid. I valget mellom to behandlingsformer, skal legen velge den som fungerer best for pasienten, men han eller hun må også ta kostnader med i betraktningen.

Avgjørelsen av hvor fort og hva slags behandling pasienten skal ha taes av legen, men basert på kriterier som er mer eller mindre kjent. Pasienten (eller de pårørende) må argumentere overfor sykehus og NAV for å bli prioritert opp eller for å få en behandling legen kanskje ikke hadde tenkt på. Det er også en stor koordineringsjobb å gjøre – i alle fall for sykdommer med lav status – og det er pasienten (eller pårørende) som må gjøre den jobben, siden leger og sykehus søker tilflukt i spesialisering for å holde pasientantallet og kunnskapsbredden på et håndterbart nivå.

Vi har hatt syke barn i endel år, og har fått gjennom en hel del behandlinger og støtteordninger ved å sette oss inn i det medisinske og det rettighetsbaserte, ved konsekvent å snakke legenes og saksbehandlernes språk, ved å vise til lover og regler og forskning, og ved ikke å gi seg, men sende inn søknader og klager og rapporter og ny informasjon og hele tiden huske hva som tidligere har skjedd.

Min kone og jeg er såkalt ressurssterke, om ikke i penger (utover at vi har råd og energi til å bruke tid) så i evne til å finne, syntetisere og kommunisere informasjon. Vi vet at vi ikke skal be om det umulige, bare det som vi mener rimelig, og at vi må sannsynliggjøre ting i forhold til kriterier. Vi vet at beslutningstakere i det offentlig gjerne vil hjelpe, men er hemmet av manglende kunnskaper og behov for ryggdekning for sine beslutninger. Og så gjør vi, i større eller mindre grad, jobben som trengs.

Men jeg har vondt i maven ved tanke på mange av de vi har møtt som ikke har tid, kunnskaper, kommunikasjonsevne og iherdighet nok til ikke å ta et nei for et nei og lete etter andre og bedre løsninger. De som kanskje selv er syke, er alene, eller som ikke forstår begrunnelsen for et avslag eller hva neste trinn i prosessen er og må stole på enhver autoritet.

Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi vi har gjort en innsats for døtrene våre. Og jeg har ingen enkel og billig løsning på problemet. Men er, som sagt, forundret over at noen tror det er annerledes.

Infrastrukturpornografi

Postet den av
Svar

487px-union_pacific_railroad_logo-svgJeg tok min doktorgrad ved å studere teknologiendringer (IT, ikke fly og lokomotiver) i to store amerikanske transportselskaper: American Airlines og Union Pacific. Det var spennende å analysere informasjonssystemene deres, men det gjorde også at jeg ble fascinert av selve transportteknologien.

Her i Norge har jeg jo etterhvert blitt såkalt flyekspert, men jeg liker også jernbane. Det er et lite kjent faktum at amerikansk jernbane er i særklasse verdens mest avanserte – i hvert fall hva gjelder frakt. Union Pacific, da jeg studerte dem, var (og er) USAs største jernbane, hadde 50000 kilometer spor, et nytt og svært avansert kontrollsenter i Omaha, og elektronisk overvåkning og øyeblikkelig radiokontakt med alle sine tog overalt. (Dette gjorde at jeg var svært forundret over norsk jernbane og Åsta-ulykken da jeg kom hjem, men det er en annen sak og muligens et annet blogginnlegg.)

fgil2e-coverI alle fall, jeg holder for tiden på med et forskningsprosjekt som involverer jernbane, og det har fått meg til å gjenoppleve en masse teknologi. I tillegg har jeg gått og kjøpt Brian Hayes briljante Infrastructure: A guide to the industrial landscape, som forklarer hvordan (amerikansk, for det meste) infrastruktur – gruver, stålverk, strømnett, motorveier, jernbaner, og så videre – fungerer. Masse bilder og gode forklaringer, perfekt for kveldslesning når TVen blir for repetitiv.

Og her er et av mine favoritteksempler, fra jernbane, på hvordan smart teknologi kan hjemme seg innen bransjer som utenfra kan se kjedelige ut. I denne videoen (fra Union Pacifics Bailey Yard) vises hvordan en «hump yard» (egentlig heter det «classification yard») fungerer. Her brekkes togsett opp og man fordeler vognene på nye togsett. Fordelingen skjer ved at vognene sendes over en liten bakketopp («hump») og så fordeles ut med datastyrte sporvekslinger. På vei ned bakken (og enkelte andre steder) finner man bremser montert i sporene («retarders«) som holder igjen vognene slik at de har akkurat nok fart til å koble seg på riktig tog, uten at det blir for harde sammenstøt eller at de ikke kommer frem. Alt må datastyres og beregnes ut fra vekt, hvor lett vognen ruller, og hvor den skal hen. Dette er uhyre effektivt – Bailey Yard sorterer i gjennomsnitt 3000 vogner hver dag.

Som Bill Hayes skriver i boken:

Seen from a distance, a humping operation looks like a magical game of pinball. The cars are launched onto their downhill journey in quick succession, each one beginning well before the last has finished, so at any moment there are five or six cars in motion. The switch settings are not visible from far off, and so the cars in the fan veer left and right unpredictably, as if, eerily, they had a will of their own and knew just where they wanted to go. Everything happens in stately slow motion; it can take minutes for a car to roll down the hump and reach the end of a classification track. Fro the most part, the yard is quiet, but occasionally a resonant boom echoes up out of the bowl when two cars couple hard.

Ahhh, teknologi. Avansert og ofte bortgjemt, men alltid like fascinerende.

Big Data og Bad Data

Postet den av
Svar

«Big data» er stort om dagen, litt vel stort muligens, og selv om det er spennende hva man kan gjøre med data, både innen forskning og journalistikk, så er det ikke bare å laste ned kjempemengder med digitale lekkasjer og sette i gang. Som Tom Davenport har påpekt en rekke ganger, er det mange problemer med dataanalyse. Her er noen jeg selv har erfart:

  • Dataene er dårlige, og dermed må analytikerne bruke mesteparten av tiden sin på å rette opp feil og formater og gjøre dataene analyserbare.
  • Analytikerne er få og dyre. Det er mangel på smarte analytikere og utdanningssystemet, i Norge i hvert fall, følger ikke opp. Gode analytikere er dyre. Billige analytikere… vel, du får det du betaler for. Og muligens den analysen du liker, men ikke den du burde få.
  • Modeller mangler. Selv om du har data og analytikere, betyr det ikke at du har gode modeller. Det er faktisk et problem at data – spesielt tall – har en tendens til å bli altoppslukende for beslutningstakere, som sjelden setter spørsmålstegn ved hvor de kommer fra, hva de faktisk betyr, og hvordan man har konstruert de modellene som ligger bak.
luzzi20alessandra

Alessandra Luzzi

Dette kommer jeg til å følge opp som et nytt tema her på bloggen og som en aktivitet under BIs Senter for Digitalisering. En av aktivitetene er et nytt kurs, Analytics for Strategic Management, som jeg har ansvaret for sammen med Alessandra Luzzi og Chandler Johnson, to unge og meget smarte kolleger på Institutt for Strategi. Kurset er beregnet på ledere som ønsker å bli smarte konsumenter av analyse, og vil sette deg i stand til å forstå hva analytikerne kan og ikke kan gjøre, gi deg nok analyseerfaring til å forstå arbeidet deres og hvordan du kan få mest mulig ut av det, og eksponere deg for en rekke gode eksempler av både analyse og bedrifters bruk av den. Mer om dette siden.

I mellomtiden – skulle du stå overfor et datasett og en analyse og lure på om dette er Big Data eller Bad Data – ta en titt på The Quartz guide to bad data. Her finner du masse tips om hvordan du kjenner igjen feil og mangler, og hva du skal gjøre med dem. To av mine favoritteksempler er regneark med akkurat 65536 rader og data som er altfor presise. Tro meg, dette er ikke uvanlig!

Phishing fra Skatteetaten

Postet den av
4

Rett etter at jeg hadde vært inne på Altinn og ordnet noe (sikkert bare et sammentreff) fikk jeg denne eposten:

skatteetatphishing

Avsenderen var i høy grad noe helt annet enn Skatteetaten. Og ganske riktig: Et phishingforsøk.

De begynner å bli ganske utkrøpne, disse svindlerne. Staver korrekt, til og med.

Civita og delingsøkonomi

Postet den av
Svar

civita-notat_09_2016-225x313Notater til meg selv mens jeg leser gjennom Civitas notat om delingsøkonoomi, skrevet av Steinar Juel:

  • Hovedinntrykk: Bra notat, får med seg mye, noen unøyaktigheter er og der. Svært enig i at dette ikke er noe nytt i prinsippet, bare i gjennomføringen.
  • Figuren om økning i trafikken (figur 1, side 5) uten særlig nedgang i drosjetrafikken i New Orleans må brukes med forsiktighet. Mitt inntrykk er at New Orleans har et høyere servicenivå på sine drosjer enn mange andre steder i USA. Drosjene har også et konkurransefortrinn i at det er bare de som kan kjøre i bysenteret, inkludert French Quarter, og svært mange tilreisende skal jo nettopp dit. Trenger kanskje ikke å ha noe å si for trafikken til French Quarter, men er du først der og skal hjem igjen, er det drosje som gjelder. (Kilde: Snakket med fire taxisjåfører da jeg var i New Orleans i april i fjor, de var ikke nervøse for Uber.) Samtidig vet vi at prisen på drosjeløyver i New York har falt dramatisk og utløst panikk og merkelige forslag fra løyveeiere.
  • Bra diskusjon om enkeltmannssforetak og eget valg av velferdsnivå.
  • Interessant diskusjon om drosjenæringen i Norge. Et frislipp vil gi større sentraler fordi folk vil trekkes til dem (nettverkseksternaliteter) av den enkle grunn at jo større selskap, jo større sjanse for at en av deres drosjer er ledig og i nærheten. Dette kan motvirkes gjennom å ha et felles, digitalt bestillingssystem som kan være regulert, f.eks. slik at alle må melde tilgjengelig kapasitet der, og som kan tracke sjåførenes servicenivå. Vil tillate lik konkurranse. Et offentlig Uber, om du vil. kan også ha med regulering om hva slags service man skal tilby (f.eks. pålegge taxisjåfører å ta med passasjerer med hund, som kan være et problem i Oslo idag.)
  • Alt i alt, greit dokument som bringer diskusjonen om endringer i regulering videre og peker vei mot en mer effektiv og service-vennlig taxitjeneste.

Mystiskere enn nødvendig

Postet den av
3

Mysterier
Nationaltheatret, premiere 8. april.

ovi_7940

I følge John Gardner (ikke, som myten sier, Dostoevskij) finnes det bare to romaner: «Noen legger ut på en reise» og «En fremmed kommer til byen». Hamsuns Mysterier er definitivt av den siste kategorien – men i Nationaltheatrets oppsetning av romanen forblir den fremmede like fremmed etter tre timer med underuttalte monologer og halvakrobatisk hårsliting. Dette er delvis slik forfatteren ville det, men i for stor grad fordi kommunikasjonen ikke fungerer.

Nå er ikke jeg Hamsun-fan til å begynne med, og Mysterier er heller ikke ment å ha noe poeng i det hele tatt utover stemningsskildringer og hendelser som ikke helt henger sammen, men denne forestillingen blir rett og slett for lang. Det er lite kontakt med publikum, bortsett fra begynnelsen av annen akt, der snydens fulle besteborgere – svært snydens faktisk (særlig adjunkt Holtan, spilt av Per Frisch), morsomt fremført med en opplagt Marianne Saastad Ottesen som veggklatrende stuepike – kommenterer samtidslitteraturen (fra 1890).

ovi_7773I følge Morgenbladet er 80% av replikkene fremført av hovedpersonen Nagel, den fremmede i avstikkende gul dress (i boken i alle fall, i stykket har han gul frakk) spilt av Jan Gunnar Røise. Rollen er litt av et maraton, både fysisk og psykisk, og Røise har grunn til å bli sliten, men det går ut over diksjonen, noe det også gjør for noen av de andre. Jeg satt på 11. rad, orkesterplass, og fikk ikke med meg mer enn rundt to tredjedeler av replikkene, med unntak av når Doktor Stenersen og frue (Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll), student Øien (Nils Golberg Mulvik), Minutten (Jan Sælid) eller Martha Gude (Heidi Goldman) snakket. Dette skyldes delvis at folk blir anpustne, dels lydkulisser som forstyrrer endel, men mest av alt at alt for mye tekst er presset inn. Det er litt irriterende, for språket er innfløkt og musikalsk og man vil jo gjerne høre hva som blir sagt, selv om det ikke alltid (for det meste, faktisk) er særlig logisk. Jeg lurer på om ikke mikrofoner hadde vært tingen her, og litt mindre roping.

Scenografien er modernistisk, skuespillerne taler retter seg mot publikum selv når de snakker til hverandre, og kulissene utgjøres av stålstilaser med innredede rom i – inklusive små båser der skuespillere som ikke deltar i monologene sitter mellom slagene. Det fungerer og gir hentydninger til et inneklemt småbymiljø der folk har nok med sitt og sine små problemer.

Og, vel, det var det. Et stykke det er vanskelig å engasjere seg i – og det er synd, med så gode skuespillere. En halvtimes innstramming og litt tydeligere diksjon, og engasjementet hadde nok vært der, på tross av uklar handling og noe utdaterte problemstillinger. Skal man høre «blodets hvisken og benpibernes bøn» bør man kanskje søke andre Hamsun-fortolkninger enn denne.

Fredagslesning

Postet den av
Svar

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!

Hjemmekontor

Postet den av
10

Hjemmekontor må til – jeg jobber hjemmefra i alle fall to dager i uken, med skriverier, undervisningsforberedelse, litt foredrags- og konsulentvirksomhet og annet. Fruen driver litt foredrags- og postordrevirksomhet i tillegg til rent jobb-hjemmearbeid. Ergo har vi hjemmekontor, har hatt det i evigheter, men det har alltid bestått av litt diverse – bord og lamper og stoler og hyller litt etter hva som har blitt til overs. Etterhvert som ungene har flyttet ut og vi har plass, har tiden vært overmoden for en oppgradering.

Vi begynte, som seg hør og bør, med en kravspesifikasjon: Jeg ville ha masse bordplass til skjermer og papirer. Fruen likeså. Jeg ville ha belysning og bakgrunn (ikke for mye rot) for videokonferanser. Plass til printere og scanner var også viktig. Vi var begge enige om at mest mulig rot skal inn i skap heller enn i hyller. Godt lys er et must, likeså at ting ser litt delikat ut – man bruker jo endel tid på kontoret, og da bør det være hyggelig.

Vi begynte med det gamle kontoret, med å male tak og vegger. Til innredning vurderte vi å kjøpe «skikkelige» kontormøbler, men fant fort ut at målene ikke passet helt, og møbler fra fullprisprodusenter blir rett og slett altfor dyrt. Vi har tidligere hatt skrivebord fra IKEA som vi har vært svært fornøyd med, men IKEAs nåværende kontormøbelserie fokuserer på utseende i frittstående landskap heller enn modularisering og tilpasning, og egnet seg derfor ikke. Dermed ble det til at vi kontaktet Line Pleym på HTH Gjør Det Selv, der vi tidligere har kjøpt kjøkkeninnredning, og fikk hjelp til å tegne ut et nytt kontor med grå, tilpasset benkeplate, hvite fronter og stålhåndtak fra NIBU. (jeg ville ha noe med mer valnøtt-tre og denslags, men fruen, stilsikkert nok, insisterte på grått og hvitt i lysets og vaskbarhetens navn. Hun hadde rett (som vanlig).

Hjemmekontor Malmøya - 32 of 34

Kjøkkeninnredning passer utmerket til kontor – den eneste tilpasningen vi måtte gjøre var å skjære til hvite kjøkkenplater i stedet for sokler, for å få høyden ned fra kjøkkenbenk- til skrivebordsnivå. En fordel er at vi får akkurat den konfigurasjonen vi vil ha – for eksempel tar jeg mer plass enn fruen, og får dermed litt mer plass i bredden under skrivebordsplaten, mens hun får et litt smalere arbeidsbord der det er lettere for henne å rekke til skuffene. Med kjøkkeninnredning skrudd fast i bordplaten slipper vi også skuffer som bare kan trekkes ut en av gangen. En hel del av kabler og lignende, også til printere og scanner, er skjult ved å borre hull i bordplaten med en hullsag og sette inn et plastlokk.

På gulvet la vi teppefliser – jeg var litt skeptisk til den løsningen, men teppefliser er blitt noe helt annet enn det var før, skjøtene er helt usynlige og flekker fra hunder og kaffe kan enkelt skylles av (og vi har allerede praktisk erfaring med begge deler). I taket ble det lysskinne med spot’er og en nedhengende lampe over hver arbeidsplass. Hjemmesydde liftgardiner (fruen igjen) tar hånd om lav vårsol, og en blå gardin som dekker veggen bak meg gir meg en rolig bakgrunn til videokonferanse. En tur til IKEA for å kjøpe skriveunderlag, papirkurver og annen snacks, en sving innom Clas Ohlson for en stor filtkurv til papirgjenvinning, og kontoret er så å si komplett.

Så langt er vi svært fornøyd med funksjonaliteten. Hva utseende gjelder, får bildene tale for seg. Prisen var aldeles utmerket. Stilen er muligens i gråeste laget, men det ordner seg vel etterhvert som bilder og eventuelle planter og blomster – for ikke å si rot – kommer på plass. Arbeidsplassen er utmerket, og jeg synes i alle fall at jeg har en minst like effektivt kontor som jeg har på BI, uten at jeg har noe å klage over der.

Så gjenstår å henge opp noen flere magnetiske oppslagstavler, kanskje noen blomster, ekte eller ikke, og vi har et hyggelig og produktivt rom som for oss øker verdien og fleksibiliteten av huset og stedet vi bor.

Under streken: Masse bilder og kommentarer, sikkert ikke så interessant for de fleste. Hele billedserien her.

Les videre →

Velkommen til Sophia Antipolis!

Postet den av
Svar

NB! Dette kurset er utsatt – nye datoer er 25-28. oktober 2016!

esp-sophia

Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

(NB! Videofilmen på nettsiden omhandler et program som skulle gått i fjor vår – så ikke bli forvirret av datoene vi nevner der. Det er 31.mai – 3. juni 25-29 oktober som gjelder!)

Innholdet blir litt endret i forhold til hva vi vanligvis gjør når vi drar nedover med studenter i vårt vanlige program: Vi setter av mer tid til diskusjon mellom deltakerne, det vil si mer tid til å tenke over hva den nye teknologien betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt står overfor, og hjelpe til å finne frem blant muligheter og trusler.

Det er 10. gang Ragnvald og jeg arrangerer et besøk der nede sammen med Accenture Technology Labs, og andre gang vi gjør det som et selvstendig program. Deltakerne på det første programmet var svært fornøyd – en av dem har allerede meldt seg på igjen, og tar med en kollega. En annen deltaker, Stig Valderhaug, var såpass fornøyd at han skrev to innlegg om digitalisering basert på impulser han fikk på programmet: Et i Kapital Data, og et i Computerworld.

Her er noen linker til notater jeg tok sist – jeg ser frem til å oppdatere dem, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg en epost.)

 

 

Hvorfor Blockchain er viktig

Postet den av
1

economist-cover-blockchainDet skrives og snakkes mye om Blockchain om dagen – i the Economist for eksempel. Her hjemme har Bankenes Standardiseringkontor og Evry skrevet perspektivrapporter. Min reaksjon da jeg først ble oppmerksom på Blockchain (telefonsamtaler med folk fra MIT, og et besøk på Accenture’s teknologisenter i Sophia Antipolis i fjor høst) var at

  1. Dette er en svært viktig teknologi, fordi den løser et vanskelig (det vil si hva teknologer kaller vanskelig) og viktig problem, nemlig å tillate distribuert og anonymisert autentisering.
  2. Denne teknologien føles litt som Internett da det kom på 90-tallet, og jeg måtte forklare om og om igjen hvorfor dette var viktig…

La oss ta teknologien først: Blockchain tillater altså distribuert og anonymisert autentisering. Tidligere, for at noe skal kunne autentiseres (bekreftes) må man enten ha en sentral autoriet som holder orden på alt mulig (som en bank, et folkeregister, en helsemyndighet) og da har man kunne ha anonymitet i den forstand at den enkelte aktørs identitet er skjult – men den sentrale autoriteten vil vite hvem du er. Dette er helt greit i et land som Norge, der vi stoler på myndighetene, men ikke like greit mange andre steder i verden. Alternativt kan man la være å ha en sentral autoriet, og i stedet gjøre alle transaksjoner synlige. Dette er det Wikipedia gjør, for eksempel – alle artikler (som denne om Blockchain) har en historie-side som viser alle endringer som er gjort siden siden ble opprettet.

Med andre ord: Anonymitet krever noen som kjenner identitet. Bekreftelse uten sentral autoritet krever full åpenhet.

Anonymitet og ettersporbarhet – samtidig

Det finnes situasjoner i samfunnet der vi vil ha anonymisert bekreftelse uten sentral kontroll – folkeavstemninger, for eksempel. Der bekrefter vi vår identitet ved å legitimere oss før vi går inn i stemmelokalet, men hva vi faktisk stemmer der inne – hvilken lapp vi legger i konvolutten – er det ingen som vet. Deretter telles stemmene opp, en langsom og distribuert prosess, som gir oss valgvaker og mange kommentarer. Prosessen er distribuert, men også etterprøvbar – man kan telle opp stemmesedlene om igjen. Den er svært vanskelig å påvirke, i den forstand at skal man endre resultatet må man kontrollere hundrevis av stemmelokaler og bestikke eller på annen måte påvirke massevis av kontrollører over hele landet. I et samfunn med fri presse er dette i praksis umulig, siden forsøk på påvirkning ville bli kjent.

Det har vært en masse forsøk på å digitialisere folkeavstemninger – men de har strandet på at det er vanskelig å forene kravet om anonymitet med ettersporbarhet. Hvis alle trykker på en knapp i stedet for å legge en stemmeseddel i en konvolutt, vil valgvaken være over et minutt etter at avstemningen er over. Ulempen er at man ikke har ettersporbarhet – hvis noen har tatt kontroll over datamaskinen, er det ikke mulig å bevise juks, medmindre endringene er svært store (f.eks. ved at alle stemmene i en valgkrets går til et parti.)

Blockchain fikser dette problemet ved at man bruker massevis av datamaskiner til å validere hver stemme – faktisk kunne man gjøre det på den måten at alle i Norge lastet ned et program (som kan verifiseres) til sin datamaskin, og så startet det når valget åpnet. Hvis man skal påvirke valideringen i en blockchain, må man skaffe seg kontroll over mer enn halvparten av maskinene som brukes til valideringen. Gitt at så og si alle stemmeberettigede har en maskin, vil det i praksis si at man må ta kontroll over halvparten av de som skal stemme, og det er jo bare en annen måte å stemme på. Gitt at hver enkelt stemme er validert, ville man også ha ettersporbarhet – alle får en stemme, og kan bruke den bare en gang.

Blockchains fremover

I dag diskuterer man blockchain-teknologien innenfor tre bruksområder: Kryptovalutaer som Bitcoin, ulike former for finansiell teknologi (bl.a. innenfor internasjonale pengeoverføringer, som i dag er dyrt og ofte kronglete, selv om det går elektronisk) og ulike former for offentlige registre, som f.eks. eiendomsregistre i korrupte land. Antakelig har vi bare sett begynnelsen på bruken av blockchain-teknologi – og selv om det finnes endel vanskeligheter rundt skalerbarhet, mistenker jeg at bruken av teknologien i mindre grad er et spørsmål om hva som er teknisk mulig enn et spørsmål om brukerakseptanse, prissetting, markedsandeler og nettverkseffekter. Akkurat som med sterk kryptografi, er dette et spørsmål om hvorvidt man klarer å gjøre det lett å bruke teknologien ved å inkludere den som standard i systemer man allerede bruker. Innenfor fintech er dette antakelig mulig fordi blockchain kan være billigere og involvere færre mellommenn. For offentlige registere er bildet vanskeligere – men det kan godt tenkes at man kan klare å skape alternative registere i land som har problemer med korrupsjon og vansker med å hevde eiendomsrett.

Personlig har jeg tro på valgteknologien – og det kan faktisk tenkes at dette kommer til å føre til at mange flere spørsmål blir lagt ut til avstemning, siden det er trygt, raskt og billig. På den annen side – jeg har en nabo som hvert valg inviterer til en svært hyggelig valgvake, og det hadde jo vært litt synd om den ble avsluttet kl. 20:01 hvert år…

Post-post-post

Postet den av
Svar

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.

Breivik og hundepsykologi

Postet den av
Svar

Utenlandske medier har problemer med å forstå at Breviks pågående sak i Skien er en sak i det hele tatt. For å sitere Anders Giæver om hva Breivik har tilgang til:

Tre celler – et soverom/oppholdsrom, et kontor og et treningsrom med bad. På treningsrommet finnes tredemølle, spinningsykkel og multitreningsapparat. På kontoret har han skrivebord, elektrisk skrivemaskin, korktavle og stressless med fotskammel. På sove- og oppholdsrommet har han tilgang til TV med DVD-spiller, spillkonsoll, aviser, tidsskrifter , bøker, puslespill og discman.

Samtidig som økonomien i mediebransjen stuper (det holdes et seminar om dette på Litteraturhuset idag) har man tydeligvis råd til å sende 50 journalister til å høre en selvopptatt massemorder klage over at han ikke har siste modell Playstation.

Da vi fikk vår første hund for 12 år siden, gikk min kone og jeg dressurkurs. En av de tingene vi lærte der, var at hvis hunden bråker og gjør ugang for å få oppmerksomhet, skal man ignorere den. Når den oppfører seg pent, får den belønning.

Noe å tenke på, kanskje for fengselsvesenet, men i hvert fall for en presse som tydeligvis ikke har forstått at når man har en person som er villig til å begå massedrap for å få oppmerksomhet, bør man kanskje ikke spille etter hans regler og gi ham akkurat det han vil?

Tenk om vi hadde hatt en prinsippfast presse – og Breivik ble møtt med et tomt lokale i morgen, med kun en journalist fra NTB eller lignende i tilfelle noe faktisk interessant skulle dukke opp. En ganske kraftig beskjed om at Breivik er en selvopptatt noksagt som bør og skal ignoreres, også av de som akkurat nå gnåler om at papirpressens fall er en trussel mot demokratiet. Men det kommer ikke til å skje – pressen trenger som regel noen utenforstående – som Kristopher Schau under den første rettssaken – til å påpeke bjelken i eget øye.

Breivik trenger litt applisert hundepsykologi. Pressen, som lar seg drive i flokk, trenger noe lignende. Samt noen prinsipper og en litt mer nyansert forhold til sin egen posisjon her i verden.

De digitale nerdelovene

Postet den av
4

Teknologi endrer vårt samfunn i rekordfart. Denne endringen drives av noen grunnleggende nerdelover som kan hjelpe ledere å forstå hvorfor det haster, og i hvilken retning utviklingen går.

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening
Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI og Førsteamanuensis II, Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo

Internett-pioneren Marc Andreessen sa i 2011 at “software spiser verden”: Alle næringer endres av data, alle selskaper blir dataselskaper, og den enorme prisingen og lønnsomheten de nye store internettselskapene oppnår er godt begrunnet i deres verdiskapning. Mange tradisjonelle næringslivsledere er refleksivt skeptiske og ser en boble i den digitaliseringsdrevne veksten.

For datafolk – nerder, om du vil – er  denne ”nye veksten” og dens svimlende fart opplagt, nærmest gammelt nytt. De forstår hvordan teknologien muliggjør en ny virkelighet som før var dyr og kompleks; robotisering, kunstig intelligens, skytjenester, delingsøkonomi, og virtuell realitet, for eksempel. Deres digitale instinkter bygger på noen grunnleggende nerdelover.

Disse ”nerdelovene” er stort sett erfaringsmessige observasjoner som har vist seg å stemme i den digitale verden. De er nyttige å få med seg, fordi de hjelper å forstå de dramatiske endringene i våre næringer og vårt samfunnsliv. Her er noen av dem:

Les videre →

Norge og selvkjørende biler

Postet den av
4

Nok et innlegg i Dagens Næringsliv, denne gang skrevet sammen med Carl Störmer (som hadde idéen.)

(Fikk forresten en epost fra Troels Normann Mathisen, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, som kunne opplyse at i Norge er det kun 7% av donerte organer som kommer fra trafikkofre, så for ham var det bare å sette i gang og innføre disse bilene… Stiftelsen Organdonasjon har forøvrig et aldeles utmerket donorkort, som alle bør fylle ut og ha i lommeboken.)

Les videre →

SmartHelp på God morgen Norge

Postet den av
2

Fredrik Øvergård fra SmartHelp og Bjørn Kristiansen fra Norges Døveforbund var på God morgen Norge i morges for å snakke om appen, som hjelper alle, men særlig folk med kommunikasjonsproblemer, med å fortelle hjelpesentraler (eller hvem som helst annen) nøyaktig hvor de er. (Videoen under er tatt med håndholdt kamera – link til TV2s mye bedre versjon – med reklame – finner du her: http://www.tv2.no/v/1024080/)

(Tatt opp med håndholdt mobiltelefon, beklager noe urolig kamera og litt støy fra forbipasserende.) Du kan lese mer om denne appen og laste den ned gratis på Smarthelp.no.

Døveforbundet er blitt meget begeistret for denne appen av opplagte årsaker, men den fungerer over hele verden – da jeg skulle besøke en venn i Shanghai i forrige uke, sendte jeg posisjonen min med SmartHelp, og han kunne se hvor jeg var etterhvert som drosjen nærmet seg. Det er ikke bare i nødsituasjoner man kan ha bruk for å kommunisere hvor man er – det er ikke så lett å beskrive gatenavn og andre kjennemerker når alt er på kinesisk.

(For ordens skyld: Jeg er styremedlem i SmartHelp og har en liten aksjepost – mest fordi jeg synes det er viktig at denne typen tjenester finnes, og at de implementeres med fullt personvern.)

PS: (kl. 2100 samme dag) Døveforbundet oppfordrer nå sine medlemmer til å legge press på justisministeren for å skjære gjennom og gjøre denne appen tilgjengelig for alle nødsentraler i landet.