Slutt med NRK-lisens!

Postet den av
2

lisensI serien «ting som kunne vært gjort enklere» kommer denne gang: NRK-lisensen.

Det har vært masse diskusjon om dette ut fra en politisk synsvinkel: Skal NRK ha sin egen skatt for å opprettholde sin uavhengighet? Jeg vil diskutere det ut fra en annen synsvinkel: NRKs lisens er operasjonell idioti – man kaster bort penger og kapasitet på noe som kunne vært gjort med et pennestrøk.

NRK har idag ca. 100 ansatte på et lisenskontor i Mo i Rana, der de sender ut regninger og purringer og holder orden på hvem som har TV-apparat og skal betale eller ikke. I tillegg har man ca. 60 kontrollører (mange av dem politifolk som er pensjonert tidlig – enda en ting man burde slutte med) og nå lever av å gå rundt og skremme studenter. Det at man har en egen NRK-lisens er i seg selv en inntektskilde for organisasjonen: Hvert år får man ca. 100 millioner kroner i gebyrer og forsinkelsesrenter og lignende. NRK er etter eget utsagn avhengig av disse inntektene.

Problemet er at det koster NRK ca. 100 millioner å kreve inn NRK-lisensen. Man har ikke akkurat forsøkt å redusere kostnadene: En leder i et IT-konsulentfirma fortalte meg at NRKs lisenskontor ligger syv minutter unna Statens Innkrevingssentral, men at man likevel bestemte seg for å lage en egen anbudsprosess og et eget innkrevingssystem for lisenskontoret, med den begrunnelse at NRKs kunder var forskjellige fra Statens andre «kunder» og at man derfor ikke kunne bruke samme system. Mer spesifikt: NRK er pålagt å ta sosiale hensyn, det er ikke Statens Innkrevingssentral.

For meg høres dette mer ut som en justering på et eksisterende system, men hva vet vel jeg om systemer? Lisensavdelingen fikk i alle fall sitt system og opprettholder sin egen organisasjon og sine egne telefontider og sine egne pensjonister på tur.

Civita, som jeg vanligvis er enig med i det meste, mener lisens er en god ting fordi man kan velge ikke å ha TV, og da slipper man den «skatten» NRK-lisensen er. Men flere og flere velger ikke å ha vanlig TV (jeg er i ferd med å fjerne TVer fra huset selv) og dermed går NRKs inntektsgrunnlag ned (noe som kanskje forklarer hvorfor lisensen øker mer enn konsumprisindeksen). Resultatet blir helt sikkert at man begynner å skattlegge andre ting enn TV-apparater, som dataskjermer og smarttelefoner, siden man kan se på TV på dem også.

Hvorfor kan man ikke bare finansiere NRK over statsbudsjettet? Siv Jensen kan overføre de fem milliardene eller deromkring, og så slipper vi hele Mo i Rana og fattige studenter kan sove roligere om dagen. (Dessuten er vanlige skatter progressive, og NRK-lisensen rammer fattige mennesker.)

Vel, det er noe som heter politisk uavhengighet. NRK skal være politisk uavhengig. Derfor har man lisens.

Som fastsettes av Kulturdepartementet. Og det er jo politisk uavhengig, ikke sant?

Og skal man nå engang ha lisens, hvorfor i all verden kan den ikke kreves inn av det eksisterende innkrevingsapparatet?

Men det er jo så mye jeg ikke forstår…

PS: Bare for å svare på det evindelige «hva skal de folkene i Mo i Rana jobbe med da?» Svaret er: De kan ta en jafs av alle de henlagte sakene til Oslo-politiet. Eller de kan assistere NAV med saksbehandling. Eller de kan finne seg en annen jobb, for eksempel for et inkassobyrå.

Norsk Tipping – hvem skal de ringe til?

Postet den av
Svar

tanjaSå denne reportasjen i Aftenposten i dag, om hvordan Norsk Tipping kontakter folk som taper mye penger og gjør dem oppmerksom på at de kanskje har et spilleavhengighetsproblem. Og årsaken til at jeg blogger om det er at a) en av studentene mine fra kurset Analytics for Strategic Management, Tanja Sveen (se foto, fra Aftenposten) er omtalt (når jeg tenker meg om, har studentene eksamen i dag), og b) et av prosjektene i kurset (som jeg faktisk kan snakke om, de fleste er konfidensielle) er Norsk Tippings analyseprosjekt for å finne ut av hvem de skal ringe til.

Norsk Tipping har begrenset kapasitet for telefonsamtaler, så de må bestemme seg for hvem de skal ringe til, ikke bare ut fra hvem som spiller mest, men også ut fra faktorer som hvem som vil ha mest nytte av en slik samtale.

Prosessen Norsk Tipping må gå gjennom, er svært lik mange andre maskinlæringsprosjekter: Man har en historikk (folk som spiller (mange), folk man ringer til (færre), og hva som skjer etter at man har ringt (f.eks. om de slutter med eller reduserer spillevirksomheten eller ei.) Man identifiserer (basert på historikk og andre kriterier) hvem som står i fare for å utvikle spilleavhengighet, og lar maskinen se på historikken og lage en modell for hvem i utvalget man skal ringe til, basert på en rangering av sannsynligheten for positiv effekt.

Det er mange problemer med slike modeller, både før man spesifiserer den – hva er kriteriene for å bli valgt ut, for eksempel, siden det er vanskelig å avgjøre om folk er spilleavhengige eller bare har god råd, og hvordan man skal måle hva som er ønsket effekt eller ikke – og mer tekniske problemer – for eksempel ubalanserte datasett (man har mange observasjoner av spillere, men relativt få av folk med utviklet spilleavhenighet, for eksempel. Hvis du skal lete etter terrorister blant flypassasjerer, er ikke problemet at du har for få passasjerer – du har for få eksempler på terrorister…).

Alt dette lærer man om på kurset. Det som er interessant med Norsk Tipping, er at de tar en forskningsbasert tilnærming til dette: De tar utgangspunkt i det de vet, setter opp en modell for å vurdere om ting virker eller ikke, og hvordan de kan justere det de gjør, og så kommer de til å gjøre dette en stund og lære av erfaringene. Prosessen er i utgangspunktet teori-fri, hvilket vil si at man ikke (i hvert fall i prinsippet) skal ha forhåndsteorier om hva som virker eller ikke.

Og akkurat den utfordringen – å la dataene, heller enn intuisjonen, avgjøre hva man skal gjøre – er en av de vanskelige overgangene man må gjennom for å få en data-dreven organisasjon til å fungere.

Det skal bli spennende å se om Norsk Tipping får det til – så langt ser det lovende ut.

Uber og Lyft endrer hva som er «sentralt»

Postet den av
Svar

smestadLiten notis her: I følge BoingBoing (suveren nettside for alt som skjer på Internett, egentlig) er boligkjøpere i San Francisco mindre villige til å betale for nærhet til offentlig kommunikasjon, siden Uber og Lyft gjør det så lett og billig å forflytte seg.

For meg er det et interessant eksempel på at vi tilpasser vår planlegging til en teknologi – og så endrer den seg og det vi har planlagt passer ikke lenger. Oslo har i dag en strategi om fortetting rundt kommunikasjonsknutepunkter: Man skal bygge masse leiligheter rundt steder som Storo, Holtet, Smestadkrysset, fordi de som bor i leilighetene vil ta offentlig transport. Dette passer bra fordi gammel industri- og transportinfrastruktur ligger sentralt og tilbyr de få ledige tomtene som finnes i Oslo. Men når vi får selvkjørende (og elektriske) biler (og det tar nok lenger tid i bystrøk enn jeg håper på) spiller det jo mindre rolle, rent kommunikasjonsmessig, om man bor i nærheten av en T-banestasjon.

Med andre ord: En kommunikasjonsnær leilighet kan være en god investering på (relativt) kort sikt, mindre attraktiv på lengre sikt…

Slutt med politiattest!

Postet den av
2

politiattest-eksempelI listen over ting vi burde slutte med kommer denne gang: Politiattest.

En politiattest er et stykke papir (vel, en PDF dersom man har opprettet digital postkasse) som kreves hvis man f.eks. skal jobbe i barnehage, være leder i et idrettslag, eller studere på visse studier. Man søker om en politiattest, får den etter to ukers behandlingstid. Da er den gyldig i tre måneder og må vises til arbeidsgiver innen den tid. Deretter foretas ingen ny kontroll med mindre arbeidsoppgaver endrer seg.

Det er ingen manuell vurdering av om du skal ha politiattest eller ikke – kriteriene er svært spesifikke og handler stort sett om hvorvidt du er registrert med ulike typer lovbrudd. Det finnes flere forskjellige typer politiattest (ordinær, uttømmende, utvidet, begrenset) og det handler stort sett om hva slags lovbrudd som skal med. Politiattest utstedes av Politiets enhet for vandelskontroll og politiattester, som av uforklarlige grunner har 40 ansatte og av mer forklarlige grunner ligger i Vadsø.

Andre enn meg som synes dette høres utrolig gammeldags ut i en digital verden?

Difi har satt som målsetting at man ikke skal måtte søke om noe man har rett til. Vi har alle sammen politiattest (eller ikke.) Gitt at det ikke foretas en menneskelig vurdering, ville det ikke vært noe problem å sjekke hele Norges befolkning og legge inn en variabel (vel, fire, siden det er flere typer politiattester) f.eks. i Folkeregisteret, med 0 hvis man har og 1 hvis man ikke har. Så kunne arbeidsgivers datasystem spørre Folkeregisteret, ferdig med det.

Men en slik løsning er faktisk gammeldags, rett og slett fordi man ikke trenger å lagre tilstandsvariable lenger. Man kunne i stedet erstatte hele politiets avdeling med det dataprogram (gjennom Altinn, for eksempel), som når det ble spurt (gjennom sikre kanaler, under forutsetning at man har rett til å spørre) kunne fortelle om person X har politiattest eller ikke. Så kunne barnehagens regnskapssystem spørre om politiattest med regelmessige mellomrom, f.eks. i forbindelse med A-meldingen, der man likevel rapporterer arbeidsforhold. Da får man mindre arbeid og bedre kontroll enn man har nå.

Jeg tror ikke at dette kommer til å skje, av mange årsaker. Politiledelsen er livredd for å miste arbeidsoppgaver (bare se hva som skjer med alarmsentralene) og har dessuten Norges svakeste IT-organisasjon (de brukte ti år på å implementere ny straffelov.). Og (dette kommer alltid opp): Hva skal de 40 ansatte i Vadsø gjøre dersom politiattesten blir automatisert? Svar: Noe det er bruk for, som å ta en jafs av de mange tusen saker Oslo-politiet henlegger hvert år.

Bare for ordens skyld: Politiattest er bare et eksempel på mange ting der hele bildet av «person går til øvrighet for å få noe» må snus på hodet, digitalt. Nylig tok jeg utvidet førerkort for tilhenger – da måtte jeg gå til optiker for synskontroll. Optikeren fylte den ut på nett, men så måtte han skrive den ut på papir og jeg måtte levere den – fysisk – hos Vegvesenet (som nettopp har brukt noen milliarder på nye systemer).

Søknader der kriteriene er fastlagt bør skje fra maskin til maskin uten menneskelig involvering. Noe annet er ikke digitalisering – det er å sette strøm på papir.

Sonette til en tidlig blogger

Postet den av
Svar

andre-bjerke
O, André Bjerke, prolifikkens rytter —
ivrig dansende på Pegasusen,
(unntatt når han var tatt av rusen)
han genre, tema og former flytter.

Utslitte ble hans etterhvert tre koner,
av argumenter og alkoholen;
hans korpus fant man i skrivestolen,
mens hans sinn fulgte andre toner.

Av former likte han best sonette,
essays, gjendiktning og kamp til tider
om samnorsk, diktning, antroposofien,

der var hans motiver og språk honette.
Tenk, biografien fem hundre sider
men størst av alt var nok poesien.

(Skrevet etter å ha lest Fredrik Waages André Bjerke: I kampens glede. Anbefales. Kanskje ikke i ett strekk…)

Slutt med taxfree!

Postet den av
4

taxfreeNok et lite innlegg i serien «Ting vi burde slutte med» – denne gang: Tax free.

Taxfree-ordningen er populær blant reisende og finansierer flyplasser over hele Norge. Den er også komplett irrasjonell og representerer en skatt som fordeler penger fra de fattige til de som har mest fra før.

En bekjent av meg reiser enormt mye – og hater taxfree, som han ser på som en hindring på hans vei fra sikkerhetskontrollen til gaten. Han irriterer seg mektig over å måtte gå gjennom adskillig hundre meter med parfyme og melkesjokolade før han finner flyet sitt, og forsøker hver gang å knuse en flaske eller rive ned noen sjokoladeplater med trillekofferten. For en stund siden kom han løpende fra sikkerhetskontrollen og kastet et blikk opp på informasjonstavlen – bare for å finne ut at den var blitt erstattet av «en jævla Revlon-reklame. Da knuste jeg fire flasker.»

Jeg reiser ikke så ofte som min venn, og synes taxfree er greit, men skal man se litt rasjonelt på hele ordningen er den rett og slett absurd. I Norge er det mva og diverse avgifter på mye av det som betraktes som usunt og luksuriøst – bortsett fra om man har penger nok til å dra på flyreise, for da blir man subsidiert med lavere priser på alkohol, tobakk, kosmetikk og snop.

Denne omvendte Robin Hood-politikken er akseptert av politkerne fordi den er populær, men også fordi den gjør at man slipper å synliggjøre hvor stor del av Norges transportinfrastruktur som er avhengig av store subsidier. Det første Siv Jensen gjorde da hun ble finansminister var å øke vinkvoten fra fire til seks flasker. Dette var naturligvis fordi det var populært hos hennes kjernevelgere, men også fordi det løste et budsjettproblem for Avinor uten at man trengte å inkludere det i nasjonalregnskapet.

Det er nemlig slik at i Norge har vi 46 flyplasser. I følge Avinor tjener 7 av dem penger (de bryter ikke ut resultatene i sine årsrapporter, så tallene er fra 2012). Siden investeringer – inkludert det nye terminalbygget til fire milliarder i Bergen – tas sentralt i Avinor og ikke belastes den individuelle flyplass, er jeg tilbøyelig til å tro at det bare er to flyplasser i Norge som egentlig tjener penger: Gardermoen og Torp. Torp er privat, tjener ikke stort, men må tjene penger for å overleve. Gardermoen tjener enormt med penger på taxfree – flyplassen er såvidt jeg vet Norges største shoppingsenter og tax-free totalt står for fjerdeparten av Avinors inntekter. Gardermoen holder liv i de andre flyplassene rundt omkring i Norge. Kutter vi taxfree, må flyplassene finansieres over statsbudsjettet, og da er det plutselig politikerne og ikke Avinor som bestemmer. Da blir kostnaden for å pepre landskapet med flyplasser (det er 70 minutter med bil fra Florø til Førde og omtrent like langt fra Sandessjøen til Mosjøen, bare for å nevne noen eksempler) synlig på en helt annen måte.

Uansett lufthavner og annet – taxfree fører til perverse insentiver. Fra et miljøsynspunkt subsidierer det reising (svenskene tar polene i Strömstad ut av sin alkoholstatistikk, bare for å nevne en effekt) og dermed forurensing. Staten taper inntekter, og så videre. Fremfor alt er det, som mange andre ting, en skjult beskatning av de som har dårligst råd og ikke kan reise. Noen arbeidsplasser vil gå tapt (fergeruten Larvik-Strømstad, for eksempel) men perverse insentiver er i det lange løp ulønnsomme, totalt sett.

Ordningen blir nok stående, fordi de fleste av oss synes det er stas å spare litt penger på en flaske når vi kommer hjem fra en jobbreise. Men fra min side: Legg ned hele greia.

Slutt med feriepenger!

Postet den av
2

Her kommer et nytt kapittel i en liten serie om ting vi burde slutte med (sist var det passasjeravgiften): Feriepenger.

Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå hvorfor vi har ordningen med feriepenger. Min hypotese er at dette oppsto den gang folk fikk lønn hver uke (i kontanter i en konvolutt) og man hadde fellesferie på fabrikken. Siden lønningskontoret også hadde ferie, måtte man han en ordning der folk ikke fikk utbetaling i ferien – og siden man ikke skulle lide nød og ikke hadde bankkonto, ble noe av lønnen gjennom året holdt igjen og utbetalt måneden før ferien begynte. (Vel, det er en hypotese.)

En annen mulighet er at noen har bestemt seg for at norske arbeidstakere har så dårlig selvdisiplin at de trenger at noen sparer opp penger for dem og utbetaler dem en måned før sommeren. Men da må man jo ha selvdisiplin til ikke å bruke opp pengene før augustlønnen kommer. (Og pussig nok driver NAV, som sannsynligvis har klienter med i gjennomsnitt litt mindre selvdisiplin enn resten av oss, ikke med feriepenger…)

Med bankkonti og databaserte lønningssystemer er det ikke noe problem å utbetale lønn i juli som enhver annen måned. (Dessuten er det jo en mindre og mindre del av befolkningen som tar fellesferie.) Problemet med feriepenger er nemlig ikke at man får noe mindre penger totalt sett (over et år.) Problemet er at man skaper en masse unødvendig kompleksitet.

Her er et eksempel: Sett at du tjener 360000 brutto (inkludert feriepenger) og har 33% skatt (jada, jada, dette er et eksempel.) Det betyr at du har 30000 brutto i måneden og får 20000 utbetalt, hver måned – ferdig med det. Lett å regne på, lett å huske, lett for bedrift og ansatt å forholde seg til.

Men neida. I stedet får du et mindre beløp hver måned (lønn – feriepenger) som det skal trekkes skatt av (også skatt feriepenger, slik at månedsbeløpet blir enda mindre.) I juni får du utbetalt 10.2% (eller 12% eller 14,3%, avhengig av alder og avtaler) av fjorårets lønn i tillegg til vanlig lønn. Men i juli får du ingenting. Hvis du ikke tjente penger i fjor (det vil si at du begynte i jobben 1. januar i år) får du vanlig lønn i juni og må suge på labben i juli. Alt i alt en masse rot og tull som ender opp med at man får de pengene man skal ha, bare senere og mye mindre oversiktlig.

Hvis noen kan forklare meg hvorfor dette er positivt, er jeg villig til å høre.

Og hvis du så synes det er greit at noen sparer for deg og gir deg det du tror er en bonus i juni til å møte sommerens økte utgifter? Enkelt: Sett opp et fast trekk fra lønnskontoen din (for eksempel 10,2% av lønnen) til en feriekonto, og betal den tilbake til deg selv igjen i juni neste år. Endelig er feriepengene kommet!

(Det hører med til historien at Norge, såvidt jeg vet, er et av svært få land i verden som har denne ordningen, men nordmenn ser ut til å tro at den er hugget i sten og at noe annet ville være naturstridig.)

Om flypassasjeravgift

Postet den av
1

Her om dagen ble jeg intervjuet om flypassasjeravgiften, men journalisten hadde liten plass. Jeg synes diskusjonen om flypassasjeravgift er interessant, så her er noen kortfattede punkter til diskusjon:

  • Flypassasjeravgiften ble innført som en fiskalavgift – man ville ha litt mer penger inn i statskassen – men ble sminket med et miljøargument. Høyere avgift ville gi mindre reising, og dermed mindre forurensning.
  • Det har ikke blitt noe mindre reisning, og heller ikke noen særlig andre endringer. Ryanair har riktignok trukket seg fra Rygge og begrunnet det med flypassasjeravgiften, men det argumentet er tynt – mye viktigere var kravet om at deres personale basert i Norge måtte få rettigheter (sykelønn og ferie, for eksempel) som norske arbeidstakere.
  • Sånn sett fungerer flypassasjeravgiften – Staten får inn penger med ganske små konsekvenser.
  • Nå utreder man endringer i avgiften – i hovedsak at den blir høyere jo lengre flyreisen er. Argumentet er at dette tilsvarer det man har i utlandet, noe som gjør at avgiften blir mindre konkurransevridende, samt at lengre flyturer forurenser mer. En hyggelig bieffekt er at man rammer innenlandske (kortere) flygninger (og dermed Widerøe) mindre, uten å komme i konflikt med ESA-regelverket.
  • (Man har også tenkt litt på andre, mer kompliserte avgifter, som at selskapene må betale for tomme seter. Det vil føre til nedleggelse av noen ruter, og kanskje også at man fyller opp flyene med standby-passasjerer i siste liten. Fint for fattige studenter og lavprisselskaper som er flinke til å fylle fly, men komplisert og med null miljøeffekt.)
  • Fra et miljøsynspunkt er ikke en distanse-basert avgift holdbart – fly bruker i særklasse mest drivstoff når de tar av, og derfor bør korte flyturer belastes med mer avgifter pr. kilometer enn lengre turer.
  • Den absolutt enkleste måten å hente penger ut av flybransjen og samtidig få en miljøeffekt, er å legge en avgift på drivstoffet, noe som vil oppmuntre til mer økonomisk flyving (selskapene er allerede svært opptatt av dette, men likevel) og direkte skattlegge det som forurenser, nemlig forbrent drivstoff.

Jeg kan ikke forstå hvorfor man ikke skattlegger drivstoff, akkurat som med biler. Muligens vil det føre til, på kort sikt, at flyene tanker i utlandet, men jeg vil tro at en slik avgift kan spre seg til andre land også.

Men det er mye jeg ikke forstår. I mellomtiden koker man sammen enda mer kompliserte regler…

(Mens vi er i gang – hele taxfree-ordningen er pervers og bør nedlegges. Men det får bli et annet blogginnlegg.)

Hvorfor nettverk er viktig for innovasjon

Postet den av
Svar

En liten video som forklarer hvorfor nettverk – sosiale og andre – er viktig for innovasjon. Samt en liten reklame for kurset Nettverksledelse i praksis.

Forresten, Granovetters artikkel er

  • Granovetter, M. S. (1973). The Strength of Weak Ties. American Journal of Sociology, 78(6), 1360-1380.

…og du finner en kopi av den her.

Distribuert sannhet i det offentlige

Postet den av
Svar

Distribuert_sannhetI dag var jeg på seminar om blockchain i offentlig forvaltning, spesifikt om et lite prosjekt med bl.a. Brønnøysund, IBM og en studentgruppe fra OsloMet, som har gjort en liten studie av hvordan man kan bruke blockchain til å implementere et offentlig eierskapsregister for ikke-noterte aksjeselskaper. Det var interessant å høre på, men en bonus var et meget godt foredrag av Stein Bjørnstad (full disclosure her: I ledige stunder er han kollega med meg på BI) om «distribuert sannhet». Bakgrunnen er en fersk rapport fra Deloitte for Kommunal- og Moderniseringsdepartementet om bruken av blokkjeder i et land der tilliten til myndighetene er så stor at man kanskje ikke skulle tro blokkjeder var nødvendig.

Og den rapporten er lettlest, presis og interessant, og er herved sterkt anbefalt for alle som er interessert ikke bare i blokkjeder, men hva man kan gjøre med dem og hvilke hindre som vil stå i veien.

Digitalisering av ledelse: Er ledelse en truet kultur?

Postet den av
Svar

Dette blogginnlegget begynte som notater under Jan Ketil Arnulfs foredrag 6. april, men gitt at Jan Ketil er en foredragsholder som tilfører teksten mye – og dessuten bruker live-skjermer i stedet for Powerpoint, så legger jeg like greit ut videoen. Interessant innhold (og i seg selv et eksempel på hvordan digitalisering endrer forskning) og en studie i avslappet og poengtert foredragsleveranse:

Da kan jeg jo også anbefale Jan Ketils bok En kultur kalt ledelse, mens jeg er i gang. Lesverdig!

Digital kaffepause – pilot

Postet den av
Svar

En ting jeg har rotet litt rundt med i det siste er å lage videoer, dels som kommunikasjonskanal, men også fordi jeg ønsker å lære meg litt om hvordan jeg gjør det. Her er en start, laget på oppfordring fra Digital Norway:

Jeg leker med tanken om å lage en videoserie om digitale tema, 5-6 minutters episoder, der jeg forklarer endel begreper og kommer med synspunkter. Hvis du gidder å se denne snutten, vil jeg gjerne ha feedback, spesifikt om

  1. Har temaet interesse (digitale detaljer, synspunkter, forklaringer på begreper, anbefalinger av bøker, etc.) i denne formen?
  2. Fungerer formatet? Har litt tekniske problemer (min iMac, sent 2013, sliter litt med 4K-prosessering, ser det ut til, tar gjerne i mot forslag til hva jeg kan gjøre. Ser også at jeg må justere lyd litt her og der. Men dette er en kladd, riktignok innspilling 2.) Tar i mot alle slags tekniske- og fremføringstips.
  3. Hva slags temaer er aktuelle?

Hele tanken er at jeg ikke skal overprodusere dette, men lage en kanal (har en idé til navn også) som kan forklare de som skal drive med digitalisering hva de skal gjøre – på en praktisk, men samtidig faglig forankret måte.

Corner frisør – anbefales!

Postet den av
Svar

I 2005 leste jeg en artikkel i Aftenposten om testing av frisører – man hadde sendt tre herrer på klipp til frisører som kostet 150, 360, og 600 kroner, og den som var best i test var lille Corner Frisør i Grønlandsleiret 23 (inngang Platous gate). Så da gikk jeg dit, og siden har jeg gått dit.IMG_4080

Mirsad (til høyre) og Belli er opprinnelig fra Kosovo, startet opp i 2004 eller deromkring, og leverer skikkelig herreklipp til en rimelig pris (riktignok ikke 150 kroner lenger, naturligvis, men fortsatt rimelig). Jeg har aldri hatt behov for noe utenom det vanlige, men gitt alle de flaskene og tubene de har i lokalet regner jeg med at de fikser det meste (og de klipper damer også). Jeg er ganske sikker på at for dem er ikke Cutters noen trussel, selv om firmaet er det i de mer fancy deler av byen.

Anbefales!

corner-visittkort

Nettverksledelse i praksis

Postet den av
Svar

join21Herved en invitasjon til noe som i alle fall for meg er noe nytt og spennende: Et ESP (Executive Short Program) kalt Nettverksledelse i praksis som første gang arrangeres på BI 15. mai og 12. juni.

Programmet baserer seg på kartlegging og ledelse av nettverk innen bedrifter – det er nemlig slik at bedrifter (og alle organisasjoner, for den saks skyld) ikke fungerer basert på organisasjonskart, men ved at mennesker snakker sammen. Et viktig element av å få organisasjoner til å fungere og endringer til å skje er å forstå hvordan informasjon flyter og beslutninger tas – og med moderne kartleggings- og analyseverktøy kan man få frem mye interessant.

jantaughenrik-bentzenDette seminaret skjer i samarbeid med Jan Taug og Henrik Bentzen fra Join21, som hjelper organisasjoner og folk å mestre teknologi – ikke minst ved å forstå hvordan (og med hvem) man skal kommunisere for å få til digitalisering. Ragnvald Sannes og jeg skal også være med å undervise og diskutere. Jan og Henrik har lang leder- og analyseerfaring og Ragnvald og jeg ser frem til å jobbe med dem.

Her er en liten videofilm der jeg snakker litt om kurset og viser noen (svært enkle) eksempler på nettverksanalyse. En liten bemerkning før du ser den, bare for å understreke det forretningsmessige: I filmen snakker jeg om nettverk man ikke vet om, som f.eks. mellom røykere eller kvinner – men hvis man tenker mer forretningsmessig på det, kan det være viktig å kartlegge hvem som er informasjonskilder og -formidlere gjennom hverandre, hvem som danner ekspertnettverk, for eksempel. Flere ledere jeg har kjent, ser på epost-trafikken eller de interne kommentarfeltene for å finne ut hvem det er som ikke bare har peiling, men også har kommunikasjonsevne til å hjelpe andre:

Tanken er at vi skal ha en dag først der vi ser på interne nettverk som konsept og hvordan man kan bruke dem. Så blir det noen uker i midten der man samler data fra organisasjonene som deltar, og så en dag med analyse av disse nettverkene og diskusjon om hva den nye forståelsen betyr for ledelse og innovasjon.

Dette er ikke et kurs som i utgangspunktet er beregnet på enkeltpersoner – vi er på jakt etter selskaper som ønsker å delta med flere personer fra ledergruppen. Ta kontakt med Ragnvald, meg, Jan eller Henrik om du er interessert – eller bare meld deg på på kurssiden.

Selvkjørende brøytebiler

Postet den av
Svar

På Leirinn flyplass (en flyplass ved Fagernes som på folkemunne kalles den himmelske freds plass, siden det svært sjelden lander noen der) eksperimenterer Avinor med selvkjørende brøytebiler. Her er en video som viser hvordan dette gjøres:

Dette er interessant og et bra prosjekt, men for meg er det et interessant eksempel på hvordan vi tester ut ny teknologi ved å omforme tradisjonell teknologi. Det man har gjort her, er å ta dagens brøytebiler for flyplass og legge til teknologi for selvkjøring. Men er det slik dette kommer til å se ut i fremtiden?

Fra en flyplass i Norge fikk jeg høre at hver slik sweeper (brøytemaskin) koster rundt MNOK 4. Denne flyplassen har fem av dem, samt endel annet tungt materiale. Hver sweeper har en børste på 5,5 meter samt et skråstilt skjær på 8 meter. Dette gir brøytebredde tilsvarende børsten (5,5). Rullebanen på denne flyplassen er 45 meter bred, noe som etter mine beregninger betyr at man klarer (nesten) hele rullebanens bredde på en tur frem og tilbake (fem biler er 27,5 meter i bredden, en tur hver vei holder fint, med litt overlapp som det jo må bli. En normal brøyting tar i underkant av 20 minutter. I tillegg kommer selvfølgelig taxebaner, oppstillingsplasser, avisningsplass og andre ting som må brøytes.

Min tanke er at om vi bygget disse bilene som selvkjørende helt fra begynnelsen av, så hadde de ikke måttet se ut som vanlige lastebiler. Vi kunne laget dem små, kanskje bare et par tonn, og lave (kanskje ikke høyere enn skjæret). Det betyr at de kunne stå parkert ved enden av rullebanen, eller på siden, og stå klare til å måke til enhver tid, kanskje i en undergrunnsgarasje, bare en meter dyp. Man kunne hatt mange av dem (kanskje 30 stykker, med 2 meters børste/skjær) som kunne ta hele banen i en jafs, og så stå parkert igjen, kanskje på i den andre enden av rullebanen, eller de kunne tatt seg en tur og måket litt andre steder rundt omkring til det var på tide å sveipe rullebanen igjen. De ville naturligvis vært elektriske, noe som gjør at de blir tunge, krever svært lite vedlikehold og kan kjøre bort til ladestasjonen selv. Kanskje de ville vært beltedrevet for godt grep på is, og mindre behov for vekt (tenk beltedrevet snefreser). De ville også kunne ha en kjemikalietank, eventuelt rusle bort og hente en de kunne taue (man legger ut kjemikalier ved underkjølt regn.)

En årsak til at man har få og store biler er lønn, siden hver bil krever en sjåfør. Lønnsutgifter er ikke det verste med brøyting, har jeg blitt fortalt, men likevel: Her kunne man hatt 30 enheter stående klar til enhver tid, som kunne sveipet over rullebanen fort (mellom landinger) og har mye kortere oppstartstid – de ville f.eks. kunne styres fra tårnet. På små flyplasser kunne man klart seg med noen få, som bruker lenger tid, ikke klarer store snømengder, men gjør opp for det med iherdighet og konstant måking.

Verdt å tenke på – og jeg tror nok vi kommer dit etterhvert. I mellomtiden kan man jo beundre hva som skjer på Fagernes – generasjon 1 innen selvkjørende måking.

Ikke nå igjen

Postet den av
Svar

Dette fotografiet kommer stadig opp på Facebook, med en beskrivelse (gjerne med piler) av hvordan de tre første ulvene er syke og svake og derfor setter tempoet, og så videre, som en slags moraliserende liten epistel om hvordan ulver tar vare på hverandre og hva vi kan lære av det.12390911_1123819337628988_2196285075450691985_n

Det er hva min gamle sjef på BI kalte «en vakker tanke.» Det er imidlertid et lite problem: Hele greia er sprøyt fra ende til annen – sjekk Snopes.com (som alle bør vite om) for detaljene.

Det som er litt slitsomt, er at dette aldri tar slutt. Som akademiker er man vant til at når noen har tilbakevist en hypotese og publisert det, så kan man ikke fortsette som om ingenting har skjedd. Men myteskapingen innen sosiale medier tar aldri slutt – akkurat som konspirasjonteoretikere, fortsetter man å kverne i vei på de samme gamle tingene selv om de har blitt tilbakevist igjen og igjen.

Nesten som om de går i flokk. Med de sløveste foran…

Norwegian sliter litt?

Postet den av
2

Har etterhvert sett endel kritiske kommentarer om Norwegians regnskaper fra folk som vanligvis vet noe om slikt, her er et utvalg:

I tillegg kommer at CFO sluttet nokså brått i fjor, og at man selger assets (som eiendeler i Bank Norwegian).

Min mening er at Norwegians strategi om å angripe det kartelliserte transatlantiske markedet er, i prinsippet, riktig. Men det er jo et spørsmål om hvor fort man kan vokse uten å trekke på seg for mye kostnader. Etter egne mål har Norwegian nå en egenkapitalgrad på rundt 9% (lavere i følge Leeham), noe som er nokså tynt. På den annen side er firmaet smidig og kan antakelig nedskalere om nødvendig, noe som er muliggjort av at man er delt opp i mange (på papiret) selvstendige datterselskaper.

Etterhvert som bedrifter vokser, går de gjennom kriser (som beskrives i den nokså klassiske Harvard Business Review-artikkelen Evolution and Revolution as Organizations Grow. (Greiner, L. E. , 1972, July-August pp. 37-46. Det er mulig at organisasjonen etterhvert har blitt så kompleks at den relativt enkle beslutningsmodellen ikke lenger henger med – og at man kanskje faktisk må dele selskapet en smule opp, ikke etter geografi, men etter hvilke markeder (f.eks. langdistanse vs. intra-Europeisk) man betjener. Det kan kanskje også bli nødvendig med differensieringer i servicemodellene.

Men først er det et spørsmål om tallene for sommeren – for det er da man tradisjonelt tjener penger.

Den som lever får se.

And the band played on (and on and on …)

Postet den av
Svar

Trine Viggen og Herman Sabado

Nationaltheatret: Engler i Amerika – del 1 og del 2
Manus: Tony Kushner
Regi: Marit Moum Aune
Med: Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Madou Bah og Trine Wiggen

Da Steven Fry studerte ved Cambridge på tidlig 80-tall, møtte han Alistair Cooke, som fortalte om hvordan han som ung mann hadde reist gjennom Tyskland og ved en tilfeldighet blitt dyttet til av Hitler, som ba pent om unnskyldning. Men historien gikk lenger enn det:

    When the evening was over Alistair Cooke shook my hand goodbye and held it firmly, saying, ‘This hand you are shaking once shook the hand of Bertrand Russell.’
‘Wow!’ I said, duly impressed.
‘No, no,’ said Cooke. ‘It goes further than that. Bertrand Russell knew Robert Browning. Bertrand Russell’s aunt danced with Napoleon. That’s how close we all are to history. Just a few handshakes away. Never forget that.’

220px-roy_cohnOg det er jo følelsen man får når man hører om Roy Cohn, som var påtaleadvokat i Rosenbergsaken, en av Joseph McCarthys assistenter, og advokat for en ung Donald Trump. Roy Cohn var homofob homoseksuell, døde av AIDS, og er skurken over alle skurker i Tony Kushner’s Angels in America, som hadde premiere på Nationaltheatret i dag.

Stykket er fra 1993, noe det har til felles med And the band played on og Philadelphia, og er preget av de problemstillinger som gjaldt den gang – og som er sørgelig aktuelle igjen, med den isolasjonisme og tendens til å legge skylden for manglende fremgang på alle de som ikke er som en selv som man ser, ikke bare i amerikansk politikk, men i mange sammenhenger. At hovedskurken faktisk har vært advokat for Donald Trump og hevdes å ha formet mye av hans medie- og argumentasjonsstrategi gjør jo stykket hyperaktuelt igjen. Og har man sett And the band played on vet man jo noe om hvordan stor urett kan gjemmes bort eller bortforklares fordi den rammer de som kan marginaliseres.

(Liten sidebemerkning her: Min far var lege og diagnostiserte en av de første AIDS-tilfellene i Norge, før viruset ble isolert og identifisert i 1984. Husker vi diskuterte det den gang, før man begynte å forstå at det var en epidemi. Senere har man jo funnet tilfeller tilbake til 50-årene.)

Stykket handler om hva som skjer når noen får en uhelbredelig sykdom – hvem som viser seg som virkelige venner og hvem som, av ulike årsaker, ikke klarer å være den støtten de kanskje burde være (og trodde de kunne være). Hva AIDS gjelder, kommer skam og hemmelighold i tillegg. Roy Cohn insisterte til sin dødsdag at han hadde leverkreft. Og Steven Fry skrev i en senere bok at mange av hans venner måtte fortelle sine foreldre to vanskelige fakta på en gang – at de var homoseksuelle, og at de hadde AIDS, som på den tiden var en nærmest garantert dødsdom.

Denne forestillingen er engasjerende og glimrende fremført, redigert og iscenesatt. Den er også lang – tre og en halv time (med to pauser), en drøy times pause, og så fire timer (med to pauser). Det var litt mannefall i matpausen, men mindre enn jeg ville trodd for et relativt blasert premierepublikum. For skuespillerne er det også et langt stykke, siden det faktisk bare er åtte skuespillere med, og de alle spiller flere roller. På den annen side må det være et fantastisk stykke å være skuespiller i – man får vist frem mange sider av seg selv, med raske scene- og kostymeskifter, og med en dialogform som krever tett samspill (og, i en scene, hornmusikk, noe Terje Strømdahl nesten behersker og de andre i alle fall jobber med). Men man blir sliten – etterhvert ble det nesten et samspill mellom scene og sal, der begge sider jobbet seg gjennom en 50-kilometer sammen. Stykket inneholder en hel del absurd humor, noe man trenger som comic relief, og endel av de lengre utsagnene var nok mer aktuelle den gang enn nå (eller, rettere sagt, man hadde kanskje ikke trengt fullt så mange av dem for å drive gjennom poenget med at de også kunne foregått i vår egen tid.) Stykket er amerikansk og krever en ganske dyp forståelse av amerikansk kultur (særlig religion) og historie, men driver gjøn på en intelligent og til tider svært skarp måte.

englerfelles_webBredden i hva skuespillerne må gjøre, gir dem sjansen til å vise seg frem, og den tar de. Vanligvis plukker man jo ut noen, men her er det umulig ikke å nevne alle – og de skinner hver på sin måte. I den grad det er hovedroller, innehas de av de to som er syke: Advokaten og drittsekken Roy Cohn, spilt av Terje Strømdahl i storform; og Prior Walther, ung mann av god familie (endel av de 32 generasjonene dukker opp etterhvert) spilt av Hermann Sabado. Men de setter sitt preg på forestillingen alle sammen, så her er listen:

  • terje-stromdahl1Terje Strømdahl spiller den høyrereaksjonære maktmannen Roy Cohn, som kan plukke opp telefonen og ringe hvem som helst med forventning om resultater. Strømdahl bruker mange av de samme virkemidlene han brukte da han spilte faren i Natten er dagens mor: Avslepen eleganse i forfall, moralsk og etterhvert legemlig, svært troverdig og til tider drepende morsomt – litt som Shere Khan i Jungelboken. Innimellom slår han seg løs som gjenferd fra 1700-tallet eller trompetspillende sjefsengel.
  • molvigNils Golberg Mulvik spiller Joe Pitt, ung mormoner og advokat, protégé av Roy Cohn, som gradvis må innse saker og ting om sin egen seksualitet, sitt forbildes moral, og et forhold til religion som noen og enhver ville slite med. Han representerer kanskje mest de som lar seg forføre av å gjøre det bra i det bestående, og som etterhvert må ta oppgjør med sin egen base – uten kanskje helt å få det til, i alle fall ikke i alle dimensjoner.
  • harperHanne Skille Reitan spiller Harper, Joes agorafobiske og pillemisbrukende kone, som gradvis opparbeider seg en forståelse av både sin svikefulle ektemann og sitt eget selvbilde, selvbestemmelse og til og med interesse for egen fremtid. Hun bærer en hel del av komikken i begynnelsen av stykket, og representerer de som uforskyldt blir rammet av andres egoisme, men fremstiller en gryende styrke på en troverdig måte.
  • herman-sabadoHermann Sabado spiller Prior Walther, en 30-åring som tidlig får AIDS og opplever at kjæresten forlater ham – at virkelige venner finnes, men ikke alltid er de man tror. Han er kanskje hovedpersonen i stykket – om ikke annet som «profeten» i de mytiske partiene – og klarer å fremstille en desperat og svært syk person slik at man tror både på sykdommen og personen.
  • ovi_9134_jpg__2048×1367_Bartek Kaminski spiller Louis, en jødisk liberal advokat, full av fine ideer, som ikke klarer å håndtere at hans kjæreste Prior blir syk og flykter inn i maktesløs og egentlig litt behagelig skyldfølelse, som etterhvert blir tvunget av omstendigheter og andre medvirkende til å gjøre noe selv. Han representerer det liberale kommetariatet, full av fine floskler, de som tror at de bidrar ved å beskrive og sette en merkelapp på en situasjon, men ute av stand til selv å ta et tak – eller en risiko – når det virkelig trengs.
  • madouMadou Bah spiller en som klarer det – Belize, venn av Prior og sykepleier for Roy Cohn, en person med styrke og integritet og kanskje også endel kunnskap i en farefull tid. Innimellom slår han til som en fantasifigur i Harpers drømmeverden, men skinnende hvit dress, Panama-hatt og stilsikker dans. Han representerer de som klarer å beholde roen og medmenneskeligheten i vanskelige situasjoner – en som er trygg på seg selv (som han sier til Roy Cohn, det er mangel på sykepleiere, så han gir blaffen) og blir en litt ufrivillig helt midt oppe i det hele.
  • sendstadÅgot Sendstad spiller Joes mor, mormoner som kommer til New York fra Salt Lake City, må forholde seg til sin sønns homoseksualitet – og ender opp som støttespiller for hans kone og hans elskers eks (Prior) med stor medmenneskelighet og styrke. Hun representerer i den rollen de som man kanskje ville trodd ville være de mest fordømmende, men som bruker sin religion til å vise medmenneskelighet i stedet. Hun har også en stor birolle som Ethel Rosenberg, spiondømt og henrettet, som kommer tilbake i Roy Cohns drømmer som en iskald og hevngjerrig samvittighet.
  • trine-viggenTrine Viggen spiller den etterhvert noe demotiverte Engelen, som finner at hennes lydstyrke og herolder ikke helt har den skremmende effekten de burde ha. Hun (stor)spiller også fem andre roller, inkludert en mor i et hylende morsomt mormonertablå som i alle fall jeg trodde var en dukke helt til hun beveget seg.

Scenografien er svært elegant og minner i sin fininnstilte mekanisme litt om Les Miserables – her er ikke en millimeters dreining av scenen tilfeldig. Alt er enkelt, men understreker handling og mening i stykket. Så også musikken, som aldri er i veien og sjelden faller for fristelsen til å komme med altfor åpenlyse referanser.

Alt i alt er denne forestillingen en prestasjon Nationaltheatret og regissør Marit Moum Aune kan være stolt av – den gjør inntrykk, tar deg gjennom en lærerik og (i ettertid) forferdelig periode i amerikansk historie, og viser frem glimrende skuespillere.

Men planlegg turen, ta med niste, for den er lang…

Flysikkerhet, igjen

Postet den av
Svar

SONY DSCNok et intervju i NRK Studio 2, som er et fint radioprogram å bli intervjuet i – man får lov til å avslutte setningene sine. Denne gangen handler det om flysikkerhet – og spørsmålet kommer gjerne opp når det skjer en ulykke, slik det skjedde med Saratov Airlines flight 703 sist lørdag. Stort sett sa jeg det samme som står i denne tidligere bloggposten om flysikkerhet. Og sånn med en gang: Jeg er ikke ekspert på flysikkerhet, men det er tydeligvis ikke så lett å finne noen som vil uttale seg, så da ser jeg litt som et samfunnsansvar å si noe, på sånn rent statistisk grunnlag.

Intervjuet i sin helhet* finner du her:

En refleksjon: Det er ikke så lett å finne en god sammenligning av hvor skummelt det er å fly i forhold til f.eks. å kjøre bil – det blir uansett å sammenligne epler og appelsiner. Men i fjor var det 3.73 milliarder flyturer med kommersiell flytrafikk, og totalt 59 mennesker døde i ulykker som involverte fly over 5700 kg (som er en grense man bruker i statistikken). 35 av dem var ikke engang i et fly, de døde da et tyrkisk lastefly styrtet i en boligfelt utenfor en flyplass i Kirgisistan. Nå var 2017 et eksepsjonelt sikkert år (faktisk det mest sikre året noensinne) i flytrafikken, men som jeg sier i intervjuet, det er vanskelig å forstå hvordan man skal klare å lage flytrafikken enda sikrere, gitt at det faktisk dreier seg om menneskeskapte maskiner i 1000 km/t, i et sterkt voksende marked.)

Et av spørsmålene i intervjuet var om det var noen deler av luftfarten som er mer risikofylt (eller kanskje vi skal si litt mindre trygt.) Mitt svar (og jeg er åpen for at jeg bommer her) er tre områder som kan være litt mindre trygge:

  • enkelte land er svartelistet i EU (som Sierra Leone, Afghanistan, Syria, Yemen) fordi de er svært fattige og/eller krigssoner. Og noen flyselskaper er svartelistet av ulike årsaker. Men: Har du hørt om flyselskapet, er det trygt.
  • tidligere sovjetiske flytyper er overrepresentert i skadestatistikken, men de er i ferd med å fases ut
  • helikoptre har en høyere ulykkesfrekvens enn «fixed-wing» passasjerfly, uten at jeg dermed sier at helikoptre generelt er utrygge

Det er sikrere å fly enn de fleste andre ting vi gjør, rett og slett. Likevel er mange mennesker redde for å fly, men glemmer gladelig refleks, sikkerhetsbelte, fartsgrenser, sommerdekk, kart og kompass og mange andre ting. Akk ja, den statistikken…

Lenkeråte

Postet den av
Svar

404-aftenpostenLenkeråte (link rot) er rett og slett at lenker ikke fungerer lenger, som regel fordi noen har lagt ned eller redesignet websiden lenken peker. Man skulle tro at dette var et problem primært med små tidsskrifter og institusjoner, men nei – E24, Aftenposten og BI er nokså håpløse: Fordi man er opptatt av hva som publiseres her og nå, glemmer man at websider også er arkiv og referanse.

e24-feil-forfatterOpp gjennom årene har jeg skrevet en haug kronikker, spalter og innlegg, i tillegg til denne og andre blogger. Her om dagen klikket jeg på noen gamle kronikker og innlegg på min egen arkivside, og fant fort ut at her var det mange lenker som ikke fungerte lenger, og endel med feil (for eksempel denne, der en av mine spalter har fått en annen forfatter.)

Nå har jeg stort sett mine egne kopier, av teksten i alle fall, men det er jo litt irriterende at sider ikke blir vedlikeholdt. Jeg trodde det var standard praksis å lage automatiske pekere fra gamle sider til nye når man flytter websider, men tydeligvis ikke (og det er ikke vanskelig – det tok meg et par timer å lage automatpekere til min egen blogg da jeg flyttet den for noen år siden, og fordelen er at man beholder sin Google-juice bare man følger nokså enkle instruksjoner.)

Så derfor vil det komme en rekke republiseringer her – frem fra glemselen, om du vil. For et eller annet sted må man jo lagre ting så andre også kan finne dem, og på disse sidene har jeg i alle fall kontrollen selv (og interessen av å holde orden.) Og for fremtiden kommer jeg til å legge alle mine kronikker og andre innlegg på bloggen også, mer gjennomført enn før.

Lenkeråte er et problem, fordi vi mister henvisninger, og dermed fungerer ikke WWW slik Tim Berners-Lee opprinnelig tenkte det – som et slags akademisk bibliotek der man kan klikke seg tilbake i historien. Og det er jo litt underlig at det er våre kultur- og høyere utdanningsinstitusjoner som står for noe av forfallet.