Kategoriarkiv: Teknologistrategi

Hvor bred og hvor dyp er plattformen din?

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)

Om forretningsutvikling for plattformer – og når den går for langt

For noen år siden handlet nesten all forretningsutvikling om å gå fra å selge produkter eller enkelttjenester til å bli en partner med kunden. Denne utviklingen var dels drevet av behovet for å skape differensiering og tilknytning i en verden der standardtjenester blir sammenlignbare og dermed prissensitive, men også muliggjort av teknologi som CRM-systemer.

Neste trinn i utviklingen – som mange bedrifter holder på med nå – er at man forsøker å bli en plattform: En tjeneste som skaper verdi ikke bare ut fra hva kundene kan bruke den til, men også ved at den har elementer av nettverkseffekter, slik at den blir bedre jo flere kunder som bruker den. Disse effekten kan være direkte – kundene kommuniserer gjennom din plattform, eller indirekte, ved at den kunnskapen du får gjennom å ha mange kunder på plattformen gjør at du kan lage tjenester ingen andre kan.

Det å starte en plattform er vanskelig, siden man må ha noe å tilby kundene inntil plattformen – gjerne de andre kundene – er stor nok eller viktig nok til å være en attraksjon i seg selv. Jeg pleier å snakke om at man må ha en «killer» av noe slag – en funksjon eller en gruppe – men det enkleste er nok å allerede ha et nettverk, hvilket er grunnen til at store nettverk som Google eller Facebook kjøper voksende nettverk som YouTube eller Instagram.

Nuvel. Men sett at man klarer å bygge begynnelsen til en plattform ved å sette opp noe, en plattform, som adresserer et todelt marked – hvordan vidererutvikler man den?

Reach and range

Når man ser på verdien av en plattform, er det to dimensjoner som står i sentrum: Reach and range [4] – eller bredde og dybde, som jeg forsøksvis kaller det på norsk.

Bredden er hvem du kan nå gjennom plattformen. Det handler både om hvor mange som bruker den, og hvem brukerne er. Det er lett å se på antall brukere som det sentrale målet her, men vel så viktig kan det være hvem disse brukerne er. Finn.no, for eksempel, har klart flest brukere i Norge, men skal du selge brukte klær, er det Tise som gjelder – de har ikke så like mange brukere som Finn, men hvis det er brukte moteklær du skal selge, har de alle de brukerne som betyr noe.

Dybden handler om hva du kan gjøre på plattformen: Hvilke tjenester som tilbys. Plattformer starter gjerne med å tilby en sentral tjeneste, for deretter å utvide med andre ting etterhvert. Vipps, for eksempel, hadde betaling mellom privatpersoner som eneste tjeneste til å begynne med, men har etterhvert lagt til butikkbetaling, identifisering (innlogging) og muligheten til å fotografere regninger og betale dem.

Utviklingsproblemer

Forretningsutvikling for plattformer har i hovedsak altså to dimensjoner – og man kan utvikle seg i både bredde og dybde: Gjøre plattformen attraktiv for flere kunder (gjerne ved å finne nye kundegrupper som komplementerer de man allerede har), eller å legge til flere og flere tjenester slik at kundene etterhvert kan gjøre alt gjennom plattformen. Slik øker kundenes avhengighet av plattformen – noe som man i alle fall i Internetts begynnelse ble kalt stickiness.)

Begge deler kan være problematisk.

Gratis inntil videre

Et problem man kan få, er at fordi plattformer tjener penger på ulike ting, vil deres jakt på inntekter føre til at de tilbyr gratis det andre tjener penger på. Ta Vipps og Finn, for eksempel: I en periode forsøkte Finn å innføre en batetalingstjeneste kalt SpID (Schibsted Payment ID) som skulle håndtere innlogging og betalinger for bl.a. Aftenposten, Finn.no, VG og endel andre tjenester. Det ble aldri noen suksess, men fikk i alle fall Vipps til å holde sine priser nede og innby til samarbeid med mange andre tilbydere.

Finn har hatt større suksess med å observere hva andre konkurrenter gjør, og så tilby det samme til sine kunder, enten ved å utvikle det selv, eller ved å kjøpe opp eller inngå allianser med oppstartbedrifter som gjør Finn-plattformen bedre.

Selskaper som ikke har hatt suksess her er for eksempel Telenor, som har forsøkt mange ting for å få større profitabilitet ut av sine dyre og omfattende nettverk, bare for å finne at de blir presset tilbake til en kostnadskonkurranse for grunnleggende trafikk. Mens Telenor hadde ressurser, kunne de ha bygget opp en rekke tjenester – alarmsystemer, helseapplikasjoner, videokonferanse, underholdning – men de hadde ikke apetitten for så store investeringer utenfor kjernevirksomheten. De hadde også brent seg på endel investeringer innen underholdning, der det faktum at Telenor var store i Norge ikke hadde noen betydning for de store underholdningsprodusentene, som forhandler priser for innhold over hele verden. Telenor er i dag – i likhet med de fleste telekommunikasjonselskaper – en skygge av seg selv, redusert til å levere basistjenester fra en åttendedel av sitt formidable hovedkvarter på Fornebu.

Enshittification

Cory i et rolig øyeblikk…

Et annet problem med forretningsutvikling for en plattform handler om et fenomen kalt (det var faktisk årets ord i USA i 2023) enshittification. Uttrykket er skapt av Cory Doctorow, først i en artikkel i Wired [1], deretter i en glimrende videreføring i Financial Times [2]. (Cory er forøvrig en kanadisk tidlig Internettaktivist, bestselgende forfatter og glimrende foredragsholder som jeg (ahem) engang kjente og var vert for da han holdt foredrag i Oslo.)

Kort sagt handler enshittification om at plattformtilbydere, i et forsøk på å øke og opprettholde sin profitt, lokker til seg nye brukergrupper ved å selge de brukergruppene de allerede har, for så å gjenta prosessen når den nyeste brukergruppen har gjort seg avhengig av plattformen.

Eller, for å si det slik Cory sier det:

Here is how platforms die: First, they are good to their users; then they abuse their users to make things better for their business customers; finally, they abuse those business customers to claw back all the value for themselves. Then, they die.

Facebook er et typisk eksempel: Til å begynne med et sted du gikk til for å snakke med venner og forbindelser, som nå er blitt et sammensurium av innhold og annonser du ikke har vil ha, til fortrengelse for det du egentlig vil ha, siden det ikke betaler.

Balanse i alt

Markedsføring handler om å skape og beholde kunder. Problemet for plattformer er at det er ikke alltid klart hvem kundene er, siden man ofte står overfor tosidige markeder [3,5] (selgere og kjøpere, for eksempel) der den ene siden genererer det meste – ofte hele – inntekten. Dermed blir kan det bli vanskelig, særlig i nedgangstider, å opprettholde interessene til den kundegruppen som ikke generer inntekter over tid. Denne balansen mellom langsiktig tenkning og kortsiktig profitt er imidlertid ikke noe nytt for forretningsutvikling generelt – hvor mye kvalitet man skal legge i produkt og kundeservice, for eksempel, har alltid vært der som en balanse man må forholde seg til.

Så, for all del, øk bredde og dybde i det du gjør med plattformen din, men ikke glem årsaken til at kundene kom dit til å begynne med – for å få utført en basisfunksjon, og, til en stor grad, å forholde seg til hverandre.

Referanser:

[1] C. Doctorow, “The ‘Enshittification’ of TikTok,” Wired. Accessed: Oct. 03, 2025. [Online]. Available: https://www.wired.com/story/tiktok-platforms-cory-doctorow/

[2] C. Doctorow, “‘Enshittification’ is coming for absolutely everything,” Financial Times, Feb. 08, 2024. Accessed: Oct. 03, 2025. [Online]. Available: https://www.ft.com/content/6fb1602d-a08b-4a8c-bac0-047b7d64aba5

[3] T. Eisenmann, G. Parker, and M. W. V. Alstyne, “Strategies for two-sided markets,” Harvard Business Review, vol. 84, no. 10, pp. 92–101, 2006.

[4] Ø. Fjeldstad and E. Andersen, “Casting off the chains: Value shops and value networks,” European Business Forum, no. 14, pp. 47–53, Summer 2003.

[5] G. Parker and M. Van Alstyne, “Two-Sided Network Effects: A Theory of Information Product Design,” Management Science, vol. 10, pp. 1494–1504, 2005.

Nerd-to-nerd marketing – og vekst

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)

Hvordan selge et teknisk produkt eller tjeneste til firma som hverken vet hva de vil ha eller om det de kjøper er bra? Hva kjøper kundene egentlig når de hyrer inn et IT-firma?

Clayton Christensens – mannen bak begrepet disruptive innovasjoner – hadde også begrepet «Job to Be Done». Ideen går ut på at kunder ikke kjøper produkter eller tjenester i seg selv, men heller «ansetter» disse produktene for å løse et bestemt problem eller oppfylle et spesifikt behov («gjøre en jobb»). Det opprinnelige eksemplet gikk ut på å finne ut hvorfor kunder kjøpte visse produkter hos McDonald’s – ikke fordi de hadde lyst på akkurat det produktet (som passet ganske dårlig), men fordi de søkte å fylle et behov.

Det derre slitsomme kundeperspektivet…

Når man designer ting ut fra kundenes behov, hender det at ting ender opp annerledes enn man først hadde tenkt. Hvis du ser på web- eller mobilsidene til Aftenposten og VG, ser de svært forskjellige ut (selv om de ligner mye mer på hverandre nå enn de gjorde for noen år siden.) En av årsakene er at kundene bruker avisene forskjellig: Aftenpostens lesere er opptatt av å lese nyheter, VGs lesere i større grad av å finne noe som skal fylle et ledig øyeblikk. Begge sider er utviklet gjennom eksperimentering – VG begynte med dette allerede på tidlig 2000-tall – men henvender seg til publikum som har «ansatt avisene» til å gjøre forskjellige ting for seg.

Begge aviser fungerer – men Aftenpostens sider har et mer helhetlig design og vil nok vinne flere designpriser.

For å lykkes må bedrifter derfor forstå hva kundene virkelig prøver å oppnå – altså selve jobben kundene ønsker løst – og deretter utvikle løsninger som gjør denne jobben enklere, raskere eller bedre enn alternativene. Dette må gjøres ut fra kundenes behov, ikke ut fra hva man ønsker å levere. (Det finnes naturligvis unntak – Steve Jobs var aldri opptatt av hva kundene sa – men de er få og involverer dramatisk innovasjon).

Dette er ofte et perspektiv som forsvinner for mange bedrifter – de er ofte fokusert på produktene og tjenestene sine, og dersom kundene ikke er fornøyd, forsøker de – i stedet for å spørre hva kundene ønsker å gjøre – å gjøre produktene sine bedre. Produktene blir bedre, men disse forbaskede kundene ser ikke ut til å sette pris på ledende kvalitet og smarte innovasjoner – i stedet kjøper de noe halvdårlig fra sine vanlige leverandører eller noe billig og dårlig som ser ut som det gjør jobben.

IT-bransjen er full av firma som leverer bedre produkter enn det som er bransjestandard, har størst markedsandel, eller mest kjente merkevare. Det irriterer teknologene helt grenseløst. De vil jo helst utvikle produkter for folk som dem selv, og selge dem til andre teknologer.

«Nerd to nerd marketing», som en venn av meg kaller det.

Den irriterende sikkerheten

Ta IT-sikkerhet, bare for å plukke en typisk teknisk tjeneste: Noe som mange bedrifter vil ha, uten nødvendigvis å ha nødvendig bestillerkompetanse til å spesifisere presist ut fra hva leverandørene kan tilby. Hva er det egentlig kundene ansetter et IT-sikkerhetsselskap for å gjøre? Det handler i hver fall ikke om tekniske vurderinger, sårbarhetsrapporter eller sikkerhetsrevisjoner.

Jeg tror kunder av sikkerhetsfirma kjøper seg noe mer udefinert – som

  • trygghet – at kritiske forretningssystemer er godt sikret mot trusler og at deres data, omdømme og drift dermed ikke blir kompromittert
  • validering – en ekstern, objektiv og troverdig bekreftelse på egne sikkerhetstiltak, dokumentert samsvar med regelverk, som også kan brukes som dokumentasjon i tilfelle noe skjer og skyld skal fordeles
  • proaktiv innsikt – avdekking av potensielle sårbarheter før uvedkommende gjør det, som gir virksomheten muligheten til å iverksette tiltak før det oppstår skade. Man kjøper forutsigbarhet, tidlig varsling og praktiske råd om hvordan man kan forhindre fremtidige sikkerhetsbrudd

Charles Revson sa engang: «I fabrikken lager vi parfyme, i butikken selger vi håp». IT-sikkerhetsselskap produserer sikkerhet, men god nattesøvn.

Hvordan skal man få en i utgangspunkt nerdete bedrift til å skjønne det?

Hva med en stram kontrakt?

Det er i hovedsak to måter man kan løse dette problemet på: Man kan velge å la spesialistene bestemme, og gjøre det klart for kundene akkurat hva man leverer og hvor god man er på det. Det vil gjøre nerdene – både de man har selv og de som jobber for kundene – fornøyd, gir få organisatoriske utfordringer, og tillater at man satser knallhardt på å gjøre produktet eller tjenesten bedre enn noen andre, om nødvendig i verden.

Problemer ligger imidlertid i vekst og konkurranse: Etterhvert som markedet blir mer modent, kommer det flere løsninger (gjerne ved kopiering) som er minst like bra. Det er en grunn til at store teknologifirma, som Microsoft og Google, etterhvert overtar mer og mer. En produktfokusstrategi bør ende med en exit: At selskapet selges til en større, mindre differensiert leverandør, og blir del av en mer standardisert produktportefølje.

Problemet overfor kundene oppstår når en hendelse inntreffer, og de spør hvordan det kunne skje? Man kan nok vise til kontrakter og ulike ansvarsfraskrivelser og ha rett på sitt hvis, men inntrykket fester seg likevel: Her har det blitt lovet gull og grønne skoger, og så viser det seg at man har levert drill og ikke hull, for å sitere et annet kjent eksempel. Enhver som har opplevd kluss med et regnskap kjenner til revisorer som fraskriver seg ansvar – de har riktignok skrevet under på at regnskapet er godkjent, men tar de noe ansvar for konsekvensene? Nei, og det kan de ikke, men likefullt ender regnskapsmessige uregelmessigheter ofte med revisorbytte fra kundens side.

Å invitere kunden inn og omslutte problemet

Den motsatte strategien ligger i å la kundeperspektivet forme organisasjonen, skape vekst ved å kunne selge til kunder med færre nerder (men kanskje større budsjetter), og skape langsiktige konkurransefortrinn enten ved at kundene blir avhengige av det man selger eller at man finner noe ved produktet eller tjenesten som blir bedre jo større andel av markedet man har (ikke så unaturlig om man selger IT-sikkerhet, for eksempel). Har man mange kunder, kan man finne sårbarheter ved en kunde og tette dem hos alle – jo flere kunder man har, jo bedre er man i stand til å tette hull. Dette fenomenet kalles nettverkseksternaliteter, og er konkurransemessig gull i en verden der teknologien gjør spissprodukter til brød og smør på rekordtid.

Skal man få til det, må kundene få reell makt i bedriften, enten ved at man utvikler nye tjenester ut fra hva de spesifiserer heller enn ut fra hva man ønsker å levere, eller ved at man rett og slett oppretter kunderepresentanter (key account managers, customer success teams, etc.) med mandat og ressurser til å utfordre produktperspektivet. Dette fungerer mest hvis man klarer å skape en balanse mellom salgs- og utviklingssiden – og er et for komplisert tema til å ta opp i denne bloggposten (men bare vent, noe kommer snart.)

Vekst og overtakelse

Kunnskapsbedrifter som vokser, velger gjerne denne veien – og ender etterhvert opp med ikke bare å tilby et bredt spekter av tjenester, men til slutt med å omslutte og ta ansvar for hele problemet, på vegne av kunden. Den nokså nylige veksten for de store kunnskapsbedriftene – Accenture, for eksempel, har firedoblet antall ansatte de siste 15 årene – skyldes i hovedsak at man har overtatt funksjoner fra kundene, ofte gjennom å flytte ting til land med lavere kostnader og levere gjennom standardiserte kontrakter.

Da er det ikke mye nerd-to-nerd marketing igjen, men desto flere nerder ansatt…

Hvordan vite om en strategi er en strategi?

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)

Enhver bedrift med respekt for seg selv har en strategi – gjerne i form av et dokument, elektronisk eller ikke, med i alle fall en versjon av følgende punkter:

  • Misjon: Hva selskapet skal gjøre
  • Visjon: Hvor selskapet skal gå i fremtiden
  • Strategiske hovedmål: Konkretisering av visjonen
  • Strategiske hovedtiltak: Konkretisering av hvordan man skal oppnå målene
  • Strategiske delmål
  • Strategiske deltiltak
  • …og så videre

De fleste strategier av denne sorten, hvis de finnes, ligger på en intern webside (ikke lenger i en skrivebordsskuff i disse digitale tider) og har svært lite med bedriftens daglige virke å gjøre. Om man spør medarbeiderne om bedriftens strategi – i hvert fall om den har kommet opp i noen som helst størrelse – har de i beste fall en diffus mening om endringer i omgivelsene man etterhvert skal forholde seg til.

Hvorfor er det slik?

Årsakene kan være mange, men jeg tror de vanligste er: Strategiene er ikke reelle valg, de er for vage, og det settes ikke ressurser inn bak gjennomføringen.

Strategi som valg

Forretningsstrategiens far, Michael Porter (1996), refererte alltid til strategi som valg – at man tar et reellt valg mellom ulike mål og fremgangsmåter. Skal valg være reelle, må de innebære at man har valgt noe bort, og det man velger bort er noe man kunne ha gjort.

Jeg pleier å fortelle mine studenter om Claude Shannon og hans tese om at et utsagns informasjonsinnhold er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for å motta det. Med andre ord: Dersom bedriftens strategi er å vokse og tjene penger, har man valgt bort å krympe og tape penger. Ikke mye til valg, ikke sant?

Skal man vurdere hvor god en strategi er, kan man jo stille seg spørsmålet: Hva er det strategien sier vi ikke skal gjøre, eller hva vi skal gjøre mindre av? Hvis vi skal prioritere alt, prioriterer vi ingenting, og da har vi ikke tatt noen valg, strategiske eller ikke.

Strategi som oppskrift

En strategi skal sette en retning: Hva skal bedriften oppnå, og hvordan skal den gjøre det? Det kan en strategi inneholde, men likevel være så vag at den ikke gir noen rammer for dem som faktisk skal gjennomføre den.

Skal man nå et mål, må man også ha en formening om hvordan man skal komme dit: Skal man ansette flere selgere, for eksempel, gjøre endringer i produkter eller tjenester for å oppnå noe bestemt, eller skal man gå etter et nytt marked?

Det er fristende å trekke en parallell til sport: En trener som sier at hans eller hennes strategi er å vinne et mesterskap i år, er ikke troverdig uten at det følges opp med hvordan – gjerne i form av hva som er sterke og svake sider med eget lag og hva han eller hun har tenkt å gjøre med det.

For mange virksomheter innen nærlingsliv og offentlighet ser det imidlertid ut til at det holder med å si at strategien er at man skal ha fornøyde kunder, god lønnsomhet og motiverte ansatte. Hvordan man skal få til dette, derimot, glimrer med sitt fravær, ikke bare i den delen av strategien som ender opp på websiden, men også i det som kommuniseres internt.

Et godt styre og/eller krevende eiere vil kunne holde ledelsen i ørene her, og det er deres jobb å kreve at ledelsen vet hvordan, ikke bare hvor.

Strategi som prioritering

En strategi er ikke en strategi hvis den ikke følges opp med ressurser til å sette den ut i livet. Ressurser kan være penger, produksjonskapasitet, personale, eksperter, tilgang til kunder, og ikke minst myndighet til å sette ting ut i livet.

Det er viktig å merke seg at ressurser er relative og betyr noe over tid. Det som er en strategisk satsing for en liten bedrift kan være lommerusk for et globalt konsern. Jeg har sett en hel del satsinger fra store selskaper omtales som strategiske fra utsiden, men verken penger eller ledelsesoppmerksomhet tilsier at så er tilfelle.

Det er heller ikke strategisk ressursallokering å sette inn penger for så å endre kurs like etterpå – som man ofte ser hvis strategien er basert på moteretninger. Da er det bedre å klassifisere noe ressursbruk som eksperimenterende, sette korte tidsfrister, og så gå videre dersom det kommer noe ut av dem.

«Strategisk» bør brukes med forsiktighet

Ordet «strategisk» er lett å gripe til – og innenfor kyniske konsulentmiljøer sies det ofte at det betyr «noe som jeg ikke kan regne hjem men vil gjøre likevel.»

Men «strategisk» bør brukes med forsiktighet. Det skal noe til for å omtale noe som strategisk – og det er ikke sikkert at det som er strategisk for en virksomhet er det for en annen.

Av og til kan det bli helt meningsløst.

For noen år siden var jeg tilstede på et stort internt arrangement i en av Norges største bedrifter. Anledningen var at man hadde bestemt seg for å standardisere all programvare i bedriften til Microsoft. Steve Ballmer, Microsofts den gang administrerende direktør, dukket opp via videokonferanse og leste opp et manuskript om hvor glad han var for at bedriften og Microsoft skulle begynne et strategisk samarbeid, men for meg var det nokså klart at han ikke helt visste hvilken bedrift han snakket til eller hvor i verden den holdt til. Episoden fikk min meget erfarne konsulentsjef til å bemerke at han kjøpte alt sitt undertøy hos Marks & Spencer, uten at han ville kalle det et strategisk samarbeid av den grunn.

Så, neste gang du snakker om din strategi eller at noe er strategisk: Representerer strategien et reellt valg, er den spesifikk nok til at organisasjonen vet hva den skal gjøre, og har du allokert nok ressurser til at den kan gjennomføres?

Hvis ikke, skal du kanskje finne et annet ord å bruke…

Referanser:

Porter, M. E. (1996). «What Is Strategy?» Harvard Business Review 74(6): 61-78.

Shannon, C. E. (1948). «A Mathematical Theory of Communication.» The Bell System Technical Journal: 379–423, 623–656.

Musks metode

Postet den av
Svar

Oppdatering 21. februar 2025: Utrolig hvordan perspektivet på en person kan endre seg i løpet av noen måneder… En monoman fokus på detaljer med et løst forhold til konsekvenser er i alle fall ingen god metode når man ikke er begrenset av fysiske lover.

Jeg er nesten ferdig med Walter Isaacsons biografi om Elon Musk, og det er interessant lesning. Den er detaljert, spesielt om utviklingen frem til boken ble ferdig (publisert juli 2024, så den er ikke gammel). Isaacson har fotfulgt Musk i to år, hatt tett kontakt med Musk, hans familie og venner, og detaljerer og dokumenterer bra.

Elon Musk er svært interessant som person. Han er verdens rikeste mann, og har vært involvert i en rekke selskaper – PayPal, SpaceX, Tesla, The Boring Company, Neurolink og Twitter, sånn til å begynne med, har en masse barn og er det amerikanerne kaller en «outsized personality». Han har Aspergers (en diagnose jeg har blitt fortalt ikke lenger finnes, erstattet med et eller annet på autismespekteret), noe som gir seg utslag i en nærmest manisk fokus på detaljer, enorm arbeidskapasitet, begrensede sosiale evner, og en impulsivitet som til tider kan skaffe ham problemer, som når han er litt for kjapp med Twitter-meldinger eller kaster seg ut i «surges» for å løse kriser som ganske ofte er selvkonstruerte.

Han er tydeligvis ikke lett å jobbe for, og biografien har blitt kritisert for å skape et heltebilde av Musk, selv om mange av hans eks- og nåværende ansatte og familiemedlemmer kommer til orde her og der. Men det er vanskelig å argumentere mot suksess, og Musk har skapt sin formue selv, ofte basert på svært langsiktige strategier. Hans impulsive kjøp av Twitter, for eksempel, er ikke noe annet enn en fortsettelse av en strategi han opprinnelig la for Paypal, men ikke fikk gjennomført, blandt annet fordi de andre investorene var uenige med ham (og fordi tiden kanskje ikke var moden). Strategi handler som regel om gjennomføringsevne og fokus.

Algoritmen

En ting Isaacson dokumenterer svært godt, er Musks arbeidsmetode, som han kaller «algoritmen», og som han har brukt spesielt innenfor industriell design og produksjon, som for eksempel Tesla og særlig SpaceX. Den består av fem steg:

  1. Sett spørsmålstegn ved alle pålegg. For elementer av et produkt eller en prosess, spør «hvorfor er det slik?». Hvis svaret er «fordi markedsavdelingen krever det», spør «hvem i markedsavdelingen har spesifisert det, og hvorfor». I Musks organisasjoner er alle krav til et produkt eller en prosess knyttet til en person og en spesifikk årsak – helst forankret i fysiske lover.
  2. Eliminer alt du kan. Hvis ikke en del av en prosess eller et produkt er absolutt nødvendig, fjern den. Det vil ofte føre til at man fjerner ting som viser seg å være nødvendig, men som Musk sier: «Hvis vi ikke ender opp med å gjenopprette 5-10% av de tingene vi tok vekk, har vi ikke tatt vekk nok.»
  3. Forenkle og optimaliser. Når du har fjernet alle unødvendige steg, sett i gang og forenkle og optimalisere de delene av prosessen eller produktet som er igjen. Kan det gjøres enklere? Kan man bruke enklere materialer? Og viktigst av alt – kan man, etter å ha forsøkt å forenkle, kanskje fjerne hele greia?
  4. Få opp farten. Når man har gjort de første tre stegene, er tiden inne for å få opp farten – rett og slett gjøre ting raskere.
  5. Automatiser. Til slutt, når man har eliminert, optimalisert, og skrudd på gassen, er det tid for å automatisere – og først da.

Her på berget…

Jeg kjenner meg godt igjen i denne prosessen – som jeg har skrevet og sagt mange ganger før: Digitalisering er forenkling. I Norge har vi ikke så hard konkurranse og et deilig oljefond å lene oss på, og nå begynner det virkelig å slå ut i statistikkene. Kanskje det er på tide å begynne å bruke denne metoden på alle rare ting vi gjør her til lands? Elon Musk har nå fått en posisjon som sjef for et regjeringsorgan som skal forenkle og optimalisere USAs føderale lover og byråkratier. Det kan bli en interessant øvelse – sannsynligvis et kulturkrasj av dimensjoner, siden Elon Musk ikke kan sparke folk som ikke jobber 150% kontinuerlig – men i intervjuer har han allerede sagt at det er på tide forenkle lover og regler ned til et punkt hvor de kan leses og forstås av folk flest. Det er heller ingen grunn til å ha en masse støtteordninger – inkludert for elbiler og ladestasjoner – og heller la markeder og næringsliv tilpasse seg til det folk vil ha, innenfor rammer som er fremtidsrettet.

Det skal bli en interessant øvelse. Musk har vunnet frem med gjenbrukbare raketter og elektriske biler, ting som etablerte aktører ikke har klart å gjøre noe med. Han er genuint opptatt av de store spørsmålene – global oppvarming, AI-sikkerhet, menneskehetens fremtid.

Det er absolutt ikke noe galt med målsetningen. Så er det bare et spørsmål om å finne en algoritme som tar oss dit.

Velkommen til Strategisk forretningsutvikling og innovasjon!

Postet den av
Svar

Nå har jeg begynt å glede meg til det morsomste jeg gjør på BI: Undervise kurset Strategisk forretningsutvikling og innovasjon sammen med Ragnvald Sannes. Dette har vi gjort i mange år, og synes det er morsomt fordi vi møter mange spennende mennesker som er opptatt av innovasjon. Som vi pleier å si: Våre studenter rekrutteres fra de folkene som ikke klarer å la ting være som de er!

En interessant side av kurset – både for oss og for studentene – er at det er todelt: Dels har vi vanlig faglig innhold – forelesninger, gjesteforelesere, case-diskusjoner og ikke minst en studietur til Sophia Antipolis i Provence i samarbeid med Accenture Technology Labs. En annen – og minst like viktig – del er at kurset er en arena for konkrete utviklingsprosjekter. Deltakerne jobber i team og løser problemer de har med seg fra virksomhetene. Dette gjennomføres i en veiledet prosess fra idéarbeid i første samling til løsningsforslag ved kursets avslutning. En hel del bedrifter har gjennom årene utviklet mye spennende gjennom dette kurset – og studentene setter pris på at siden prosessen starter med en gang og man jobber jevnt og trutt gjennom hele kurset. Da slipper man en panikkfase på slutten for å bli ferdig med oppgaven.

Også i år (2023/24) har Ragnvald og jeg veiledet en rekke oppgaver – og siden oppgavene er reelle og nesten alle er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. Her er årets liste:

  • en gruppe har jobbet med en byggvarehuskjede som ønsker å lage en AI-assistert chatbot som kan hjelpe kundene lage enkle prosjektplaner egne oppussingsprosjekter
  • en gruppe har hjulpet en stor bank som ønsker å lage en selvbetjeningsløsning for leasing av ulike aktiva for sine bedriftskunder
  • en gruppe har jobbet med et forslag til en radikal forenkling av velferdsmodellen i NAV og har testet en prototyp. Målet er å skape mer trygghet og forutsigbarhet hos mottagere av velferdsytelser samt redusere tid brukt på saksbehandling og vedtaksfatting for veilederne. Det vil gi enklere og raskere utbetalinger til de som er i behov av velferdsytelser
  • en gruppe har jobbet med et prosjekt for Forsvaret for å styrke gjennomføringen av lagførerutdanningen i regi av Heimevernet.
  • en gruppe har jobbet med et prosjekt der en større kommune ønsker å bli i stand til å møte demografiutfordringen, det vil si at antallet netto brukere av kommunale tjenester øker (vesentlig som et resultat av lengre levealder) mens den relative andelen skattebetalere synker
  • en gruppe har jobbet med å lage en løsning for koordinering av LIS (Leger i spesialisering)-utdanning, som involverer praksis og undervisning av og med et stort antall aktører
  • et gruppe har jobbet med et programvareselskap har utviklet et app som kombinerer bruk av kamera, ulike sensorer og kommunikasjon for at eldre skal kunne bo trygt hjemme lenger
  • en gruppe har jobbet med et pressekonsern som ønsker å kombinere, koordinere og personlig tilpasse sine digitale tilbud på tvers av organisatoriske og tematiske skillelinjer
  • en gruppe (hvis medlemmer har bakgrunn i boligmegling og -finansiering) har jobbet med en prosjekt for å skape en mer oversiktlig, trygg og innsiktsfull bolighandelsprosess
  • en gruppe har analysert markedet for ladeprodukter for elektriske båter og laget forslag til ulike løsninger slik at det skal bli like lett å lade elektriske båter som elektriske biler
  • en gruppe har jobbet med en høyskole som ønsker å skape en enhetlig plattform som gjør det mulig å velge kurs på tvers av ulike markedssegmenter
  • en gruppe har jobbet med å utvikle en tjeneste som kan tilby praktisk og profesjonell sykkelservice – særlig for elsykler – på den tid og det sted som passer sykkeleieren best

Disse gruppene setter vi sammen tidlig i kurset – typisk består de av en person fra det firma eller den organisasjonen som ønsker å utvikle noe nytt, og så av folk fra andre steder som synes denne oppgaven er interessant.

Vi har jo holdt på en stund, så her er lenker til tidligere innlegg og oppgaver:

Det er fortsatt noen ledige plasser, så ta kontakt med meg, eller Ragnvald Sannes hvis du er interessert!

Hvordan få produktivitet ut av (generativ) AI?

Postet den av
Svar
ChatGPTs svar på «make an image that illustrates how AI can make managers more productive». Hvorfor en digital leder trenger skrivebordsskuffer er noe jeg ikke helt forstår, men et eller annet sted skal man jo ha matpakken…

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg driver sammen med Haakon Gellein. I neste møte skal vi ta opp dette temaet – og derfor har jeg skrevet dette blogginnlegget som en forberedelse.Vi tar opp nye medlemmer etter vurdering – ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Her forleden snakket jeg med en leder i et stort, internasjonalt selskap. Han var ansvarlig for en intern leverandør av IT- og administrative tjenester, og hadde nettopp fått ordre fra toppledelsen om å doble tjenesteproduksjonen uten å øke antall ansatte. Det er jo ikke så enkelt, men toppledelsen mente det burde gå greit for «nå har vi AI».

Og det fikk meg til å lure på hvordan vi egentlig skal få noe produktivitet ut av AI – særlig generativ AI, også kalt store språkmodeller – i et tradisjonelt selskap?

Produktivitet og informasjonsteknologi

Produktivitet er definert som hvor mye resultat vi får av en innsats – men som regel betyr det hvor mange ansatte vi trenger for å få gjort noe. Når det gjelder fysisk produksjon, er det ikke så vanskelig å måle produktivitet: Flere produkter produsert, gitt samme innsats og kvalitet, er økt produktivitet.

Og det er jo greit nok – få inn en maskin som gjør jobben raskere, og hvis økningen i hastighet er verdt prisen på maskinen, vel, der har du konklusjonen.

Problemet oppstår når effekten av produktiviteten oppstår et annet sted, eller ikke som et direkte resultat av maskinen.

I 1998 ble jeg involvert i en diskusjon om produktivitet og datamaskiner. En forsker hadde skrevet et innlegg i Aftenposten om at PCer ikke økte produktiviteten noe særlig. Han viste til forskning der man hadde tatt tiden på hvor fort det gikk å skrive et dokument på en skrivemaskin og på et PC-tastatur, og konkluderte med at det gikk bare ca. 10% raskere å skrive på PCen, så det var liten vits i å investere i dem. Jeg skrev et motinnlegg der jeg påpekte at når jeg skrev mitt innlegg, sendte jeg det til Aftenposten som e-post, og at de kunne ta det rett inn i avisen uten å måtte skrive det om igjen. Det var en voldsom produktivitetsgevinst for Aftenposten – i hvert fall hvis de kunne få gjort noe med typografenes fagforening, som insisterte på å skrive alt om igjen.

Eksemplet er banalt, men viser to viktige ting: For det første oppstår produktivitet av informasjonsteknologi gjerne andre steder enn der teknologien er synlig. Da blir det vanskelig å se og måle effekten. For det andre, og mye viktigere: For virkelig å få effekt av ny teknologi, må man reorganisere det man driver med rundt teknologien. Det er enda vanskeligere å måle, og er en av årsakene til at nye organisasjoner, som ikke har en gammel måte å gjøre ting på, ofte drar nytte av teknologien lenge før de gamle.

Produktivitetsparadokset

I 1987 skrev den kjente økonomen Robert Solow at «Vi finner datamaskinene overalt, bortsett fra i produktivitetsstatistikken.» Han pekte på store investeringer i datamaskiner på 1970- og 1980-tallet, uten at de store kostnadsbesparelsene hadde kommet. I debatten som fulgte, ble mange årsaker foreslått, fra forsinkelser forårsaket av læring og omorganisering rundt den nye teknologien til kulturelle forklaringer («ledere ønsker å administrere mange ansatte» eller vanskeligheter med å måle kostnader og fordeler.

I løpet av 90-tallet skjøt imidlertid produktiviteten fart – banker, for eksempel, fant ut hvordan de kunne redusere antall ansatte ved å flytte kundene over fra filialer til digitale kanaler. Internett og etter hvert mobiltelefoni gjorde at mange «call centers» kunne legges ned. Innen offentlig forvaltning fikk vi digitale skattemeldinger og hjemmesider med informasjon og digitale søknadsskjema. Effektene kommer, men vi glemmer at vi har dem: I høydigitale samfunn, som Norge, lurer du noen ganger på hvor produktivitetseffekten av IT ble av, helt til du innser at du svært sjelden står i kø for noen form for informasjonsbasert transaksjon, som å kjøpe en billett eller levere et skjema.

Men: Økt produktivitet betyr ikke nødvendigvis økt lønnsomhet. En rekke studier ledet av Erik Brynjolfsson fra MIT dokumenterte at økt produktivitet nok kunne føre til endringer innen en bransje (et firma som var tidlig ute kunne utkonkurrere andre firma), men lønnsomheten konkurreres bort og havner hos forbrukeren (Brynjolfsson og Hitt 2000). Som en bekjent av meg pleide å si: I næringslivet må vi hvert år bli mer effektive, jobbe hardere og smartere, og belønningen er at neste år får vi lov til å gjøre det en gang til.

Med mindre vi endrer hvordan vi er organisert.

Dette at eksisterende selskaper sliter med nye organisasjonsformer, gjør at i mange tilfeller er det nye selskaper, organisert med teknologien som basis, som definerer nye normaler. Automattic, selskapet bak WordPress-plattformen som rundt 43 % av alle nettsteder er programmert i, har (ifølge deres egen nettside) kun 1 994 ansatte i 94 land. I Norge har vi sett det der f.eks. Skandiabanken kom inn og flerdoblet antall kunder per ansatt ved kun å være en Internettbank. Skandiabanken er nå overtatt av Norges største bank, DNB – men det er en bank som nå er kun en tredjedel av størrelsen av hva den var da Skandiabanken ble lansert, og som har krympet ved å kopiere mye av det Skandiabanken gjorde.

AI og produktivitet: Individuelle, organisatoriske og samfunnsmessige effekter

For enkeltpersoner kan GenAI være utrolig produktivt. Nylig satt jeg med en programmerer som ønsket å teste om et nettsted kunne bygge inn et Google-dokument. Det viste seg at det ikke gik, men det kunne bygge inn HTTP (hypertekst). Så han tok Google Doc-lenken, hoppet over til ChatGPT, skrev «legg denne i en iFrame». ChatGPT produserte pliktoppfyllende den nødvendige koden i løpet av noen sekunder. Han kopierte koden, limte den inn – og det fungerte.

Dette er utvilsomt en produktivitetsøkning for denne programmereren, som ellers ville ha måttet huske og skrive koden for en iFrame-omslag (eller i det minste vite hvor den skulle finne den.) Dette eksemplet viser også hva ChatGPT er flott for: Reprodusere, med rimelig kontekstualisering, varianter av det som har blitt produsert før. Selv har jeg brukt det til å generere det første utkastet til kontrakter, emnebeskrivelser og, ja, elementer av essays (ikke dette). ChatGPT og dets konkurrenter kan hjelpe deg med å generere tekst, bilder, presentasjoner og annet materiale, så lenge originalitet ikke er nødvendig eller verdsatt – og kan gi nokså store produktivitetsgevinster på individnivå.

På organisasjonsnivå er det litt annerledes. Fra store bedrifter i USA har man sett at opplæring og kvalitet på kundesentre er forbedret ved bruk av generativ AI, men resultatene er ikke voldsomt høye foreløpig (Brynjolfsson et al 2023). En leder jeg snakket med fortalte meg at hovedeffekten av ChatGPT han hadde sett så langt var at e-poster hadde blitt mye høfligere. Men veltalenhet er ikke informasjonsdybde, og jeg tviler på om raskere generering av tekst og bilder vil føre til produktivitetsgevinster i organisasjonen, siden de som skal motta informasjonen også må øke sin produktivitet.

Mine studenter kan nå produsere svada i et imponerende tempo og med en kompleksitet verdig en fransk postmodernist. Men min evne (og vilje) til å lese og forstå det som kommer er ikke økt. På den annen side kan jo jeg bruke ChatGPT til å lese og karaktersette – et eksempel på at studentene later som de skriver og jeg later som jeg leser.

Om dette er en situasjon vi egentlig vil ha, er jo noe vi bør diskutere. Er dette et tegn på tidens forfall, eller begynnelsen på en ny kommunikasjonsform, der min AI snakker til din AI og avtaler ting på våre vegne? Kanskje jeg endelig kan få tilbake den sekretæren jeg hadde på nittitallet…

En parallell til søketeknologi?

For noen år siden deltok jeg i et forskningsprosjekt som studerte bruken og effektene av søketeknologi. En av konklusjonene (Andersen 2012) var at søkemotorer fungerte utmerket i generelle Internett-søk (dvs. Google, Baidu og Bing), ganske bra på kunderettede nettsider (dvs. aviser, Amazon, teknologiselskaper som Dell), men nokså dårlig for interne søk. Mens teknologien var den samme, var både hvordan den ble brukt (dvs. hva folk lette etter) og hvordan resultatene ble prioritert forskjellig. I en generell søkemotor søker folk over millioner av nettsider. Vanligvis vil man ha det samme som andre – så Google viser de mest populære resultatene. For et kommersielt nettsted søker folk etter spesifikke ting (som et fysisk produkt, et svar på vanlige spørsmål eller en nyhetsartikkel), og generelt vil de enten ha det mest populære valget eller det selskapet ønsker å vise dem – f.eks. varer som er på lager og lønnsomme.

For bedriftssøk, der du søker på tvers av enten all informasjonen din bedrift har, eller spesifikke samlinger av informasjon (for eksempel en lovdatabase eller et sett med interne instruksjoner), har du problemer: For det første har du ikke nok data til å virkelig få maskinlæringsmodellene til høy presisjon, fordi selv store selskaper vil ha begrensede samlinger av informasjon sammenlignet med hele Internett. For det andre er målfunksjonen til søket – det vil si hva du leter etter – normalt ikke den mest populære varen, men noe mye mer spesifikt. I en bedriftssetting er det mye mer sannsynlig at du søker etter et spesifikt dokument, ofte bare relevant for deg eller en liten arbeidsgruppe, og som sådan vil du måtte stole mer på kategorisering (Andersen 2006), i form av kuraterte data og hierarkiske, menneskelig navigerbare datastrukturer.

For meg er det i hvert fall fullt mulig at produktivitetsgevinstene fra generativ AI vil komme saktere i eksisterende selskaper av omtrent samme årsak som søketeknologi ofte svikter der: Datasettet er ikke stort nok, og kravene ikke enhetlige nok.

AI-ing, AI-isering, AI-transformasjon

Unruh og Kiron (2017) deler digitalt drevet endring inn i digitisering (gjør det analoge digitalt), digitalisering (endringsprosesser for å utnytte den digitale teknologien) og digital transformasjon som den komplette omorganiseringen rundt den nye teknologien. David (1990) observerte at det tok omtrent tretti år å realisere de fulle produktivitetsgevinstene fra den andre industrielle revolusjon (dvs. å erstatte damp- eller vannkraft overført gjennom belter og trinser med elektrisk kraft distribuert gjennom kabler) fordi fabrikkeierne fortsatte å stille opp maskinene der beltene og trinsene hadde vært.

Nåværende innsats for å bruke AI for å øke produktiviteten er fremdeles i den den første fasen. Teknologien er rettet mot prosesser som er repeterbare, kjedelige og arbeidskrevende, for eksempel automatisk klassifisering og kontroll av reiseutgifter, talegjenkjenning for å rute kundeanrop til riktig agent, chat-bots for å håndtere enkle kundeforespørsler, og tale- og bildegjenkjenning for å fremskynde opplæring av ansatte. Produktivitetsgevinster har en tendens til å være beskjedne i spesifikke tilfeller, men kan være ganske dramatiske samlet sett – og de kommer først og fremst for de enkle oppgavene.

Så ja, det kommer til å bli produktivitet ut av AI. ChatGPT også. Men det kommer til å ta tid, og det kommer til å skje andre steder enn der man har trodd.

Og vi må reorganisere for å få det til.

Referanser:

Andersen, E. (2006). «The Waning Importance of Categorization.» ACM Ubiquity 7(19).

Andersen, E. (2012). «Making Enterprise Search Work: From Simple Search Box to Big Data Navigation». Cambridge, MA, MIT CISR.

Brynjolfsson, E. and L. Hitt (2000). «Beyond Computation: Information Technology, Organizational Transformation and Business Performance.» Journal of Economic Perspectives 14(4): 23-49.

Brynjolfsson, E., D. Rock and C. Syverson (2017). Artificial Intelligence and the Modern Productivity Paradox: A Clash of Expectations and Statistics. Cambridge, MA, National Bureau of Economic Research.

Brynjolfsson, E., D Li and L.R.Raymond (2023), «Generative AI at Work«, National Bureau of Economic Research working paper 31161.

David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80(2): 355-361.

Hitt, L. and E. Brynjolfsson (1996). «Productivity, Business Profitability, and Consumer Surplus: Three Different Measures of Information Technology Value.» MIS Quarterly 20(2): 121-142.

Unruh, G. and D. Kiron (2017). «Digital Transformation on Purpose.» MIT Sloan Management Review Blog

Hvordan balansere kostnader og innovasjon når bedriften vokser?

Postet den av
Svar

Vi starter med å jobber for kunden, og ender opp med å jobbe for økonomisjefen…

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg har startet sammen med Haakon Gellein. Der diskuterer vi medlemmenes utfordringer – i dette tilfelle en stor organisasjon som ønsker å bli mer datadrevet – og jeg skriver blogginnlegg som forberedelse til disse møtene. Vi tar opp nye medlemmer etter vurdering – ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Innovasjon er et honnørord – alle vil vi være innovative. Når en bedrifter er i startfasen, er innovasjon i høysetet – alle vet hva man holder på med, alle vet hvem kunden er (eller i alle fall at man må lete etter en kunde), og koordinering er enkelt, siden alle kjenner alle.

Men bedrifter vokser, og etterhvert som de vokser, endrer de seg. Selv i en verden med instant digital kommunikasjon er det vanskelig å styre og koordinere daglig arbeid – og enda vanskeligere å lede innovasjon. Med vekst kommer rutiner, systemer, komiteer og hierarkier – ikke fordi man vil, men fordi man må.

Så man innfører rutiner og kontroller, vanligvis ved å sette opp møter og spesifikasjoner, som regel ved at de som står for innovasjonen på forhånd må spesifisere hva de kan tenke seg og gjøre, hva det kommer til å koste, og hva som skal produseres. Så presenteres de ulike aktivitetene for en ledelsesgruppe, som så treffer vedtak om hva som skal gjøres, til hvilket budsjett.

Resultatet er at de som skal drive med innovasjon, bruker mesteparten av tiden sin til å forsøke å estimere hva de skal gjøre, og til å rapportere graden av måloppnåelse, definert som i hvilken grad man har fulgt spesifikasjonen, heller enn om man faktisk har fått til noen innovasjon.

Hvordan unngå dette?

Vel, man kan jo begynne med å forsøke å forstå hvordan bedrifter utvikler seg over tid.

Kriser og revolusjoner

En av mine tidlige favorittartikler er Larry Greiners Evolution and Revolution as Organizations Grow, først publisert i 1972, som beskriver fem utviklingsfaser organisasjoner gjennomgår når de vokser. Hver fase starter med en periode med stabil vekst eller «evolusjon» og avsluttes med en ledelseskrise eller «revolusjon» – der neste fase er løsningen på problemer som oppstår i forrige fase.

De fem fasene er:

  1. Kreativitet: Entreprenørfasen, der vekst skjer gjennom kreativitiet og kontrollrutinene er uformelle, alle har felles interesse i at selskapet overlever. Etterhvert som selskapet blir større, oppstår en krise oppstår på grunn av manglende administrativt lederskap.
  2. Styring: Vekst gjennom lederskap (ofte fordi profesjonelle ledere kommer inn, så gründerne kan konsentrere seg om utvikling. Antall lag i hierarkiet øker, ofte ved at man ansetter funksjonelle spesialister. Krisen kommer gjerne fordi ting blir for sentralisert, og lederne ikke klarer å rekke over et større antall ansatte med ulik bakgrunn og motivasjon, og de ansatte etterhvert
  3. Delegasjon: For mye sentralisering fremtvinger desentralisering gjennom delegering – man gir deler av organisasjonen mer selvstendighet, men innfører samtidig ulike former for utfallsbaserte kontrollsystemer – egen P&L for underenheter, for eksempel. Neste krise kommer når antall enheter blir for mange og går i veien for hverandre.
  4. Koordinering: I den neste fasen skapes vekst gjennom koordinering – både organisatorisk og systemisk. Typisk reorganiserer man etter produkt, geografi eller marked, med en konsernledelse på toppen. Krisen her kommer ved at byråkratiet øker (særlig, vil jeg mene, mellom strategiske forretningsenheter) og man får situasjoner der det er lettere å gjøre nye ting sammen med enheter utenfor organisasjonen enn innenfor.
  5. Samarbeid: I den femte fasen fokuserer man på samarbeid og forsøker å ta et mer overordnet, prinsipporientert lederskap, med fleksible team som settes sammen for å løse oppgaver på tvers av enheter.

I hver av fasene bruker man ulike lederstiler, belønningssystemer og organisasjonsstrukturer, summert i denne tabellen:

Greiners artikkel er over 50 år gammel, men bekrefter i alle fall for meg noe jeg egentlig av visst lenge: Mye av det vi oppfatter som nyere forskning og forfatterskap er egentlig drøvtygging av ting som ble skrevet for lenge siden. Selv om man kan finne tegn på at Greiners artikkel er litt gammeldags – det er få som snakker om matriseorganisering som et sluttpunkt i dag, for eksempel – så er de fleste av observasjonene noe strateger og ledere kan kjenne seg igjen i. Og vet man om fasene, kan man gjøre noe for å hindre neste krise eller i alle fall være klar over at den kan komme.

Budsjetter og innovasjon

Innovasjonprosesser vil også endres ettersom man går gjennom disse krisene. Dette er et blogginnlegg og ikke noen akademisk artikkel (det kommer kanskje senere), men her er noen raske tanker om hva jeg mener man kan gjøre for ikke å havne i de ulike fellene:

  • Fra fase 1 til 2: Faren er at man administrerer innovasjon som andre prosjekter, ved å kreve detaljerte estimater av kostnader og spesifikasjoner av utfall. Bedre å budsjettere basert på standardaktiviteter – work packages, for eksempel, slik man gjør innen forskningsprosjekter, eller definerte standardprosekter, som er et konsept innen beyond budgeting. Porteføljestyring vil også hjelpe, spesielt hvis man setter mål for hva slags type innovasjonsprosjekter man skal ha og hvor stor del av porteføljen som skal være innenfor ulike risikoklasser (see denne boken av Peter Weill og andre for en god spesifikasjon på hvordan dette gjøres.)
  • Fra fase 2 til 3: I overgangen fra direkte kontroll til insentiv-baserte strukturer er faren at fordi innovasjon driver individuelle bonuser, blir det vanskeligere å dele innovasjoner på tvers av organisasjonen: Den som lager innovasjonen, tar også kostnaden, og det er billigere å kopiere noen andre enn å gå først selv. Smarte organisasjoner belønner deling og kopiering, både for de som blir kopiert, og de som kopierer og videreutvikler.
  • Fra fase 3 til 4: I denne overgangen er organisasjonen blitt så stor – og lagene så mange – at man rett og slett ikke vet om hva som finnes internt, selv av innovasjoner som ønskes delt og kopiert. Et annet problem her er at siden flere store deler av organisasjonen har egne kundegrensesnitt – digitale eller analoge – blir det vanskeligere å gjøre innovasjoner for hele organisasjonen, også fordi konsernledelsen gjerne er nokså tynt bemannet. Løsningen ligger i rutiner for utveksling av innovasjon gjennom tiltak om interne innovasjonskonferanser og digitale utvekslingsfora, for eksempel.
  • Fra fase 4 til 5 (og jeg er klar over at disse fasene blir vagere etterhvert): For meg er farene her litt mer uklare, men tiltak man ofte ser i innovasjonsorienterte firma i denne størrelsen handler om ting som investeringer i startups, sabbatsordninger for ledere der de eksponeres for innovasjonsbedrifter og -miljøer, og tid og ressurser satt av for at ansatte, særlig innenfor forretningsutvikling, skal gjøre ting ikke er direkte relatert til organisasjonens kjernevirksomhet. Tanken er at innovasjon oppstår ved at folk utsettes for noe nytt – at man «kompliserer seg selv», for å sitere en klassiker innen organisasjonspsykologien.

Rent konkret

Egentlig er det ikke så vanskelig: Innovasjon får man ved å ansette smarte mennesker, sette dem fri til å gjøre ting bedre, og følge dem opp uten å tvinge dem til å si hva de skal finne opp før de vet det selv. Displinerte prosesser for eksperimentering – som Finn.no gjør, et av mine mest brukte eksempler – hjelper, men ingen prosess, budsjetteringsmetode, eller ledelsesfilosofi seg selv vil noensinne garantere innovasjon. Til det trenger man tillit, intelligens, og en smule flaks, rett og slett.

Lykke til!

Referanser:

Om nettverkseksternaliteter

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg har startet sammen med Haakon Gellein. Ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Når man starter et nytt selskap, slik Haakon og jeg har gjort, er det første man må spørre seg om hva som gjør at kundene vil bli kunder (i dette tilfelle: medlemmer) og fortsetter å være det. For firmaer som Comunita, er svaret enkelt: De andre medlemmene.

Dette betyr at man må være svært nøye når man rekrutterer nye medlemmer, og fokusere ikke bare på hva det nye medlemmet kan lære fra nettverket, men også hva de eksisterende medlemmene kan lære fra det nye medlemmet.

Dette fenomenet har et akademisk navn: Nettverkseksternaliteter, også kjent, litt mindre presist, som nettverkseffekter: Et nettverk øker i verdi jo flere som bruker det, også kjent som Metcalfes lov. Begrepet kommer fra telefonselskaper, men har blitt viktigere i stadig flere bransjer. Mange av de nye gigant-selskapene – ikke bare rene nettverksselskaper som Google og Facebook, men også produktbaserte selskaper som Microsoft, Apple og Tesla – har blitt store fordi de har forstått og klart å utnytte nettverkseksternaliteter.

Åpne og lukkede nettverk

Hvis du ser på en gammel film fra 20- eller 30-tallet, er det ofte skrivebord der med flere telefoner – og mange scener handler om vanskelighetene med å snakke i flere telefoner på en gang. Det hele virker litt tåpelig – men det er gode grunner til at man hadde flere telefoner. Det var nemlig slik den gang var det flere telefonselskaper i hver by, og man kunne ikke ringe fra det ene telefonnettet til det andre. Hvis jobben krevet at man skulle kunne snakke med alle – vel, da måtte man ha flere telefoner, og kunnskap om hvem som hadde hva slags telefonabonnement.

Slik er det ikke lenger – du kan ringe til hvem du vil uansett hvilket selskap du har, og det er den enkelheten kundene etterspør. Men på veien dit er mange telefonselskaper blitt borte. Og hvert og ett av disse selskapene har på et eller annet tidspunkt måttet spørre seg: Skal vi beholde vårt lokale nettverk og bare betjene de kundene – ofte med høy lønnsomhet og kanskje med spesialtilpassede tjenester? Eller skal vi bli del av et større nettverk, tjene mindre per kunde, men med mye større volum?

I etterkant – for telefonselskaper – er det opplagt hvordan det gikk. Men underveis, før du forstår hvor teknologien går og hva effekten er, er det ikke så enkelt. Man må velge hvilken klubb man skal være medlem av, ganske enkelt.

Og som Groucho Marx har sagt det: «Jeg vil ikke være medlem av en klubb som vil ha meg som medlem…»

Synlige og usynlige effekter

For et ledernettverk om Comunita er nettverkseffekten åpenbar: Medlemmene er der på grunn av de andre medlemmene. De vet hvem de er, og det første spørsmålet potensielle medlemmer stiller, er hvem de andre medlemmene er.

Men man kan ha usynlige nettverkseksternaliteter:

  • Finn.no er et nettverksselskap der man ikke vet hvem de andre medlemmene er, men får greie på det først når man skal kjøpe eller selge noe.
  • Et forsikringsselskap er en møteplass for folk som har risiko og vil betale for å dele den risikoen med andre forsikringskunder. I det tilfellet vet man ikke hvem de andre medlemmene er – men man bør være opptatt av det. Du vil, for eksempel, ikke være den eneste forsiktige sjåføren i et selskap som bare forsikrer råkjørere.
  • Google tar vare på alle søk som er gjort, analyserer hvor vellykket de var, og bruker resultatene både til å forstå sine kunder bedre og å gjøre søkealgoritmene sine mer presise. Jo flere brukere de har, jo bedre blir søkemotoren.

Nettverkseksternaliteter kan gi varige konkurransefortrinn

Eksternaliteter er viktig i en digital verden, fordi alt som er digitalt, kan kopieres. Men hvis man har en digital tjeneste som avhenger av mange medlemmer – eller de dataene de legger igjen – for å virke, kan man lage noe som gir store og langvarige konkurransefortrinn. Bare se på Finn.no, som i de fleste vertikalene sine har nesten monopol. Det spiller ingen rolle om konkurrenter fra innland eller utland kommer opp med noe nytt og kult – så lenge Finn har alle kjøperne for de som skal selge noe, og alle selgerne for de som skal kjøpe, har de et langvarig konkurransefortrinn – og med det, uovertruffen lønnsomhet.

Skal konkurrenter klare å ta en bedrift med stor markedsandel og sterke nettverkseksternaliteter, kan man ikke opprette et konkurrerende tilbud og håpe på at kundene kommer over. I stedet må man finne en gruppe kunder som ønsker å gjøre noe sammen, opprette noe bare for dem, og håpe at denne gruppen i seg selv er så attraktiv at andre kommer dit. Det er derfor influensere har blitt så viktig – de er en av få faktorer som kan flytte eksternaliteter fra et sosialt nettverk til et annet.

Informasjon som nettverksvåpen

Konkurranse i nettverksmarkedet går i to faser – reach og range: I den første fasen (reach; rekkevidde) handler det om å bygge stor markedsandel så fort som mulig – å kapre alle de kundene som ennå ikke har gått til en konkurrent. Da DNB lanserte Vipps, gikk man aggressivt ut og rekrutterte kunder uten tanke på om man ville tjene penger på tjenesten eller ikke. I den andre fasen (range;[tjeneste]dybde) der alle kundene er blitt medlem av et eller annet nettverk, handler konkurranse om å utvide spekteret av tjenester som kundene kan bruke innenfor nettverket.

Særlig i den siste fasen blir informasjon viktig. Alle som driver et nettverk, må være svært påpasselig med hva slags informasjon man gir ut om bedriftens medlemmer og virksomhet – ikke bare til medlemmene, men også til allmenheten. Har man mye informasjon om medlemmene, kan man bruke det til å skape tjenester som gjør nettverket viktigere for medlemmene, og også rekruttere nye medlemmer fra konkurrerende nettverk.

Mange eksisterende nettverk – fagforbund, bransjeorganisasjoner, interesseorganisasjoner – oppdager at det blir vanskeligere ikke bare å holde på kundene, men også å få kundene til å bruke de tjenestene man tilbyr. Hvorfor være medlem av en organisasjon med kontorer og medarbeidere, når man kan oppnå mye av det samme bare ved å være medlem av en Facebook-gruppe?

Ofte handler dette om hva man er villig til å gjøre for medlemmene. For noen år siden skulle jeg arrangere et seminar for et utenlandsk firma som ville lære noe om elbiler i Norge. Jeg ringte til Oslo Taxi og sa jeg ville ha en drosjesjåfør med Tesla, fordi han eller hun ville kunne fortelle om hvordan det var. Svaret var at de ikke ville opplyse om hva slags biler de hadde, siden det var deres policy at en taxi er en taxi. Så jeg la inn et spørsmål om det samme på en Facebook-gruppe for Teslaeiere, og fikk øyeblikkelig en liste med taxisjåfører, komplett med telefonnumre.

Og deri ligger vanskeligheten for et gammelt firma: Kundene på en side etterspør informasjon du har, men som du kanskje ikke vil gi av hensyn til den andre siden av markedet du betjener. Forretningsutvikling i nettverk handler mye om å forstå hvordan og hvorfor enkeltkunder interagerer med hverandre, og om å oppfatte hva de egentlig er ute etter – hvilken jobb de ønsker å gjøre – gjennom det nettverket de er medlem av. I en verden der dannelser av nettverk skjer raskt og enkelt, blir det viktigere enn noensinne å ha evnen til å imøtekomme kundenes informasjonsbehov, enten man er vant til å tilby dem eller ikke.

Videre lesning:

  • Eisenmann, T., G. Parker and M. W. V. Alstyne (2006). «Strategies for two-sided markets.» Harvard Business Review 84( 10): 92-101. Klassisk artikkel om hvordan man utvikler strategi i selskaper som betjener to markeder – for eksempel kjøpere og selgere som skal komme i kontakt med hverandre.
  • Fjeldstad, Ø. and E. Andersen (2003). «Casting off the chains: Value shops and value networks.» European Business Forum (14): 47-53. Et forsøk på å forklare verdikonfigurasjoner – og hvordan nettverksselskaper skiller seg fra selskaper som produserer produkter eller løsninger.

Klart for Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon!

Postet den av
1

Strategisk forretningsutvikling og innovasjon er et kurs Ragnvald Sannes og jeg har undervist i mange år. Det er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, ikke minst fordi vi møter mange spennende mennesker som er opptatt av innovasjon – eller, som vi pleier å karakterisere studentene: De som ikke klarer å la ting være som de er!

Kurset er todelt: Dels har vi vanlig kursinnhold, med forelesninger, gjesteforelesere, casediskusjoner og ikke minst en studietur til Sophia Antipolis i Provence i samarbeid med Accenture Technology Labs. Men en minst like viktig del av kurset er en prosjektoppgave som vi coacher studentene gjennom i løpet av kurset, fra en tidlig idéfase i den første modulen til en ferdig prosjektbeskrivelse/business plan/konseptpresentasjon – og i noe tilfelle ferdigstilt prosjekt – til den siste modulen. En hel del bedrifter har gjennom årene utviklet mye spennende gjennom dette kurset – og studentene setter pris på at siden prosessen starter med en gang og man jobber jevnt og trutt gjennom kurset, så slipper man en panikkfase på slutten for å bli ferdig med oppgaven.

Også i år har Ragnvald Sannes og jeg veiledet en rekke spennende oppgaver. Siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag, men her er i alle fall årets oppgaver: Også i år er listen spennende – og siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. Så her er årets liste:

  • en helseforetak ønsker å forbedre koordinering av spesialistutdanning for leger
  • en gruppe ønsker å utvikle en kommersiell tjeneste rettet mot syklister i Oslo
  • en gruppe utvikler et system for registrering og bruk av sivile kunnskaper i en del av Forsvaret
  • en høyskole ønsker samordne sine systemer slik at de blir bedre i stand til å tilby kurs som treffer i markedet
  • en gruppe jobber med zxzx

Vi har som sagt holdt på en stund, her er tidligere innlegg: 2023/24, 2022/23 og 2021/22, 2019/20, 2018/19 og 2017/18, 2016/17, 2015/16, 2014/15, 2013/14, 2012/13, 2011/12).

Vi har fortsatt noen få ledige plasser, så ta kontakt med meg, eller Ragnvald Sannes om du er interessert!

Råtner ChatGPT?

Postet den av
2

(Dette innlegget ble først publisert på bloggen til Comunita AS, et ledernettverk jeg nettopp har startet sammen med Haakon Gellein. Kontakt meg direkte om du er interessert i å bli med der!)

I mai startet en debatt om hvorvidt ChatGPT bli dårligere. Til å begynne med var det brukere som syntes ting gikk nedover, men etterhvert har forskere og guruer meldt seg på og konstatert at svarene til ChatGPT (i hvert fall innenfor områder der det er mulig å måle kvalitet, som matematikk), typen sensitive spørsmål som kan besvares, koding og tolkning av bilder, har ting blitt dårligere over tid.

Årsaken er, paradoksalt nok, at OpenAI, firmaet bak ChatGPT, gjør endringer i algoritmene for å forbedre ChatGPT, for å øke kvaliteten og hindre at systemet blir brukt til ting det ikke skal brukes til. Og dermed synker altså den opplevde kvaliteten.

Dette paradokset er interessant fordi det illustrerer to fundamentale tilnærminger til kunnskapsbaserte systemer (som jeg synes er et mye bedre uttrykk enn «kunstig intelligens», av mange grunner).

Logiske modeller
På 80-tallet, da jeg begynte å rote rundt med det som den gang ble kalt AI, var AI så og si synonymt med ekspertsystemer – det vil si systemer som kunne besvare spørsmål ved å etterligne hva en ekspert gjorde (og som ofte var laget ved at man intervjuet eksperter). De ble programmert som en rekke spørsmål – «Er pasienten kortpustet?», «Hvor mye røyker han?» – og stiller så en diagnose basert på beslutningstrær. I dagliglivet treffer du denne typen systemer som chatbotene som i alle fall forsøker å besvare enkle spørsmål i banken og andre steder man henvender seg.

Statistiske modeller
På slutten av 80-tallet (vel, egentlig mye tidligere, men de ble vanligere da) kom nevrale nettverk og andre, mer statistisk baserte metoder, som tok utgangspunkt i store mengder data og konstruerte modeller som kunne klassifisere ting. I motsetning til ekspertsystemene, som var basert på en logisk modell av hvordan folk tenker, tok disse metodene inspirasjon fra en fysisk (og, for all del, teoretisk) modell av hvordan hjernen virker. De prøver seg frem til de finner en modell som gir ønsket resultat, ofte ved å konstruere nettverk av enkeltinformasjonselementer som er forbundet, og der forbindelser mellom elementer styrkes eller svekkes gjennom prøving og feiling.

ChatGPT og andre store språkmodeller hører til denne typen systemer: De forsøker å gjette det neste ordet i en setning rett og slett ved å ha lest enorme mengder tekst og velge det ordet som er mest sannsynlig.

Forskjellige feilmodus
Disse systemene har mange forskjeller – en av dem er hvordan de gjør feil. Ekspertsystemene er nokså enkle – hvis de ikke finner et svar, sparker de problemet videre til noen som har svaret, som regel en person. De kan selvfølgelig også svare feil – men da er det som regel nokså enkelt å forstå at svaret er feil, siden det ser urimelig ut. De er på mange måter å sammenligne med søk i databaser, der man må være nokså presis i hva man spør etter, og databasen vil svare at den ikke har noe som passer hvis så er tilfelle.

Statistisk baserte modeller, derimot, vil alltid gi et svar. Slik er de mer å sammenligne med søkemotorer, som alltid vil forsøke å gi deg noe, selv om det ikke passer. (Når fikk du sist en melding fra Google om at det ikke fantes noen sider som oppfylte dine kriterier?) Svarene kan være riv ruskende gale, men vil se troverdige ut. En generativ språkmodell, som ChatGPT, har ingen underliggende fornuft, den forsøker bare å gjette hvilket ord som passer best, gitt de ordene som kom før.

Når kvalitetskontrollen roter til ting
Et problem med de statistisk baserte modellene, i alle fall de som bruker nevrale nettverk, er at de kan bli riktig gode på å kategorisere ting – billedgjenkjenning, tekstgjenkjenning, tekstfortolkning – uten at man kan forklare, i alle fall på en måte mennesker kan forstå, hvordan de gjør det. Det kan også gjøre store logiske feil: Selv om ChatGPT kan skrive pressemeldinger og eksamensoppgaver som ser tilforlatelige ut, gjør den logiske feil – noe som ofte viser seg i at den produserer falske referanser, det vil si lager en referanseliste med artikler som ikke finnes. (Biblioteket på BI rapporterer om studenter som dukker opp og skal ha artikler av denne typen.) Den kan godt generere en caseanalyse eller en sosiologisk drøfting – der er jo grunnlaget ord (og mange av dem). Men folk som har bedt den skrive en artikkel innen fysikk eller matematikk, sier at den produserer noe som ser svært tilforlatelig ut hva teksten gjelder, men formler og formell deduksjon er helt håpløst.

Det betyr at man må putte på en eller annen form for kvalitetskontroll som er logisk basert – altså bruke ekspertsystemlogikk til å kontrollere det som genereres. Dette kan gjøres på mange måter: Man kan ha en inputkontroll (slik at folk ikke kan be ChatGPT skrive noe rasistisk eller instruksjoner for å lage en atombombe). Man kan kombinere ChatGPT med logiske systemer – for eksempel Matematica, Stephen Wolframs matematikkprogrammeringssystem, som nå integreres med ChatGPT.

Og det er her det ser ut til at det blir vanskelig.

Siden man ikke helt vet – i hvert fall ikke i detalj – hvordan ChatGPT produserer et tekststykke, blir det svært vanskelig å introdusere kvalitetskontroll eller andre begrensinger rett i modellen. Man blir henvist til enten å filtrere input og output – og det gjøres i stadig større utstrekning – eller (svært forenklet) å legge begrensinger på hva slags tekstmateriale som kan brukes som underlag for å generere ny tekst.

Jeg har litt følelsen at OpenAI (og deres konkurrenter) har laget ChatGPT og andre modeller, og nå står og ser på denne maskinen og ikke helt forstår hva de har laget. Jeg hadde en gammel og komplisert Mercedes for noen år siden. Den var kul (syntes jeg i alle fall), men jeg kunne jo ikke skru på den selv fordi den var så komplisert, og visste at nesten enhver ting jeg gjorde, hadde mye større sannsynlighet for å rote ting til enn å gjøre den bedre.

Men bare vent…
Så det er ikke helt tid for å sparke kommunikasjonsavdelingen ennå – men kanskje tid for å ha flere folk til å kontrollere resultatet enn å generere innholdet. Ledere jeg kjenner, har kommentert at eposter de får har blitt lengre, høfligere og med rikere vokabular. Men jeg ville ikke helt automatisert epostene mine ennå, og slett ikke om de inneholder konkrete fakta og definitive avgjørelser.

Hva den automatiske kvalitetskontrollen gjelder, så er det fremdeles tidlig i språkmodellenes utvikling – hvis vi regner ChatGPT som begynnelsen. Men ChatGPTs røtter ligger i forskningen til Frank Rosenblatt fra tidlig sekstitall og Rumelhart og McClellands bok fra 1987 – og sett i det perspektivet er ChatGPT det foreløpig siste skrittet på en lang reise.

Da elektrisiteten kom, kom det også allslags finurlige apparater som skulle gi bedre hårvekst, bedre potens, og for alt jeg vet mer intelligens. Det samme gjaldt radium, kaffe, poteter og mye annet. Nå for tiden er det vel antioksydanter og AI som i har rollen som universalløsning. Over tid får man et mer edruelig forhold til fenomenet, bedre oversikt over bivirkninger, og fremfor alt bedre forståelse for hva det kan brukes til.

Så ChatGPT råtner egentlig ikke. Teknologien har i stedet startet på en prosess som over tid vil gjøre teknologien bedre, mer pålitelig, og med mer presist definerte bruksområder. Jeg tror mer på en gradvis forbedring enn en revolusjon der ChatGPT 7 eller 8 tar over verden. I mellomtiden forsøker jeg å lære meg å bruke de nye verktøyene smart – og insisterer på at de er verktøy og ikke noe annet.

LØRN.TECH og digitale plattformer

Postet den av
Svar

Min gode venninne Silvija Seres – som jeg har skrevet en haug kronikker og alltid ser frem til å snakke med – inviterte meg til å lage en podcast om digitale plattform for noen uker siden. Resultatet i all sin skravlete omtrentlighet finner du her.

Digitalisering er forenkling!

Postet den av
1

Da har man vært og holdt et innlegg på Registerkonferansen 2021 i Bodø Brønnøysund… eller, vel, jeg kunne ikke være til stede fysisk, så da laget jeg en video. Selve innlegget var bare på 15 minutter og historiene er nokså velkjent – men mottakelsen var bra, er jeg blitt fortalt.

Om plattformøkonomi og Finn.no

Postet den av
Svar
No alternative text description for this image
Jens, Christian, og han med sløyfen…

Her forleden deltok jeg i en podcast fra Oslo Business Forum om plattformøkonomi og forretningsmodeller med Jens Hauglum, produktdirektør i Finn.no, og Christian Brosstad fra Atea Norge. Resultatet er tilgjengelig på Spotify og Apple. Det ble en hyggelig liten time med temaer som nettverkseksternaliteter, handelsvertikaler og algoritmeregulering.

God fornøyelse!

Hvem bør være redd for Tesla?

Postet den av
3

— er tittelen på et foredrag jeg skal holde (på engelsk) for EGN internasjonalt torsdag 27. mai klokken 9-10. Foredraget (som blir en uformell samtale mellom meg og administrerende direktør for EGN, Jonatan Persson) kommer til å handle om hvorfor Tesla kan utgjøre en trussel for store deler av bilbransjen – inkludert et lite dykk inn i hva den egentlige forskjellen (etter min mening) mellom Tesla og andre bilfabrikanter er.

Foredraget (og påfølgende diskusjon) er åpent for alle, du finner informasjon her og påmeldingsskjema her.

Vi sees!

Facebook-metoden

Postet den av
Svar

Nok en liten epistel i Digi.no, denne gang om det jeg kaller Facebook-metoden for å håndtere kompleksitet: Start med det enkleste først. Ganske enkelt. Det betyr at man må si nei til de mange som ønsker at deres bidrag til kompleksitet skal komme med, i hvert fall i første omgang.

Og det er ikke så lett.

Ethvert stort, komplisert system som virker, startet som et lite, enkelt system som virket.

John Gall, Systemantics

(En versjon av dette essayet ble publisert på ACM Ubiquity’s blogg i 2015 – og ble det mest leste innlegget der noensinne. Takk til Peter Denning for gode kommentarer på tidligere versjoner.)

Og her er lydfilen (etterhvert tilgjengelig på Spotify):

Akson bør bli hodeløst

Postet den av
Svar

Etter en liten sommerpause kommer nok en kommentar i digi.no. denne gang om hvordan man må tenke annerledes om Akson-prosjektet. Mitt hovedpoeng er at systemet må skaleres ned til bare å handle om det medisinske og dataene rundt det – med et teknisk uttrykk, at systemet må tenkes på som kun et system for utveksling av informasjon, ikke som et system som skal løse alle punkter på en enorm ønskeliste som kommer til å endres masse frem til systemet blir ferdig – om det noensinne blir det.

Megaprosjekter innen software går ikke, ganske enkelt. Og medisinske systemer bør bygges ut fra det medisinske, ikke det byråkratiske.

Akson bør bli hodeløst. Så spørs det om noen har hode til det.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify.)

Foredrag i virusets tid

Postet den av
6

Det er mulig å holde skikkelige foredrag og konferanser over video, men det krever mye forberedelse, spisset problemstilling, og disiplin og struktur både fra konferansier, foredragsholder(e) og deltakerne.

Denne uken holdt jeg et foredrag (over video) for Utenrikstjenesten, som er medlem av Partnerforum og bruker foredragsholdere til sine «fagprater» en gang i mellom. Jeg liker ikke å holde foredrag der jeg snakker til publikum og bare det, men vil ha diskusjon og spørsmål og interaksjon, helst mellom deltakerne. Hvordan få til det med knapp tid og med et publikum som ikke kjenner meg?

Jeg valgte å gjøre tre ting: Spisse problemstillingen, lage en video med selve foredraget, og legge mye struktur på diskusjonen.

Spisset problemstilling
I stedet for å holde et foredrag om «Hva er disruptive innovasjoner» eller lignende, diskuterte jeg med oppdragsgiver og endte opp med «Den digitaliserte utenrikstjenesten – disrupsjon eller tradisjon?». Jeg regnet med at dette ville trekke mer folk enn et mer tradisjonelt foredrag, og det var oppdragsgiver (entusiastisk) enig i.

Video om problemstillingen
Disrupsjon er et begrep som kommer fra forretningslivet og som er nokså upresist for mange, så det kreves en utdyping av begrepet før man kan diskutere det innenfor sin egen situasjon. Etter min mening kan en videokonferanse brukes enten til diskusjon eller til presentasjon – begge deler er vanskelig, så derfor derfor laget jeg denne 23 minutters videoen som introduserer disrupsjonsbegrepet og delvis setter det inn i Utenrikstjenestens sammenheng.

Videoen er nokså personlig – jeg bruker tid på å kjøre motorsykkel og snakke om meg selv. Hensikten med dette er å etablere en relasjon med publikum og gi folk anledning til å huske den – det kommer til å bli mange videoer og mange foredrag for folk fremover, og jeg har lang erfaring for at «han med tversoveren» er en grei referanse – så dette er «den videoen med varemopeden foran UD.» Denne videoen signaliserer nokså klart at det er diskusjon som skal foregå på møtet, så folk er forberedt på det når de kommer.

Strukturert møtegjennomføring
Jeg valgte å kjøre et svært strukturert opplegg gjennom møtet. Møtet varte i 90 minutter med ca. 30 deltakere over Zoom (Utenrikstjenesten kan ikke selv kjøre Zoom, men kan delta på møter med produktet, så vi kjørte på min lisens). Jeg førsøkte å kjøre mesteparten i Gallery View, og ba deltakerne om det samme ved å ha et skjermbilde med noen instruksjoner ved oppstart.

Som synes var det endel deltakere som ikke slo på videokameraet, delvis fordi de satt med dårlig forbindelse rundt omkring i verden. (Det var etpar deltakere som ikke klarte å komme seg på av tekniske årsaker, men jeg tok opp seminaret lokalt og sendte ut en redigert versjon etterpå.)

Strukturen var slik:

  • Oppstart (tar alltid litt tid å starte et videomøte), kort intro fra oppdragsgiver, kort repetisjon av to foiler fra videoen. Jeg valgte å gjøre dette fordi man aldri kan være sikker på at folk faktisk har fått tid til å se videoen, litt usikker på om det var nødvendig her – det virket som folk hadde både sett og tenkt gjennom videoen. (Sånn sett hadde det vært greit å kunne tracke hvem som har sett, og derfor vurderer jeg nå å flytte hele greia over i Kajabi.) Dette genererte noen spørsmål om bruk av begrepet i Utenrikstjenestens sammenheng (de skal jo ikke selge noe for penger).
  • En kort spørreundersøkelse «Er den tradisjonelle utenrikstjenesten i fare for å blir «utkonkurrert» av digitale kommunikasjons- og informasjonskanaler?») der resultatet ble delt – det var svært forskjellige oppfatninger i forsamlingen, noe som jo borget for god diskusjon.
  • Deretter sendte jeg deltakerne ut i «breakout rooms» der de kunne diskutere seg imellom. Dette er folk som kjenner hverandre og har erfaring med videokonferanse, så jeg regnet med at de kunne håndtere 6 personer per rom ganske bra. Jeg la ganske strenge føringer på hva de skulle snakke om: Gi en person ansvar for å notere, uansett hva dere mener må dere grunngi hvorfor, absolutt 15 minutters grense, klipp svarene inn i chat’en når dere er tilbake i plenum. Jeg rådet dem også til ikke å diskutere spørsmålet direkte, men fokusere på om de kunne se tegn til disrupsjon: Kundesett de ikke bryr seg om, konkurrerende tjenester de oppfatter som dårligere og som de ikke kan eller vil opprette selv, for eksempel.
  • Når folk kom tilbake klippet de inn notatene (svært bra notater, forresten) til Chat’en. Jeg tok utgangspunkt i noen av dem (det tok litt tid før alle dukket opp, trolig forsinkelser i Zoom), ba folk fra gruppen utdype det, og kommenterte selv.
  • Etterhvert gikk jeg videre til neste punkt: Kort om hva som danner kultur i en organisasjon, deretter en poll om hvilken av de fire faktorene som vil være mest vanskelig å endre, deretter diskusjon i grupper og plenum igjen.
  • Ettter plenumsdiskusjonen kjørte jeg en poll til om hvordan møtet hadde vært, med spørsmål om emnet og formatet. Resultatet var svært positivt for begge deler, særlig formatet, der én svarte middels og de fleste «Topp!» Jeg tilskriver dette muligheten for diskusjon og involvering. Jeg gikk ikke inn og fulgte diskusjonen i breakout’ene (det er teknisk mulig) fordi jeg ikke kjenner deltakerne (for studentgrupper jeg har et forhold til har jeg ikke slike skrupler.)

Etter at møtet var over, tok jeg opptaket (av en eller annen grunn fungerte ikke Zoom’s opptaksfunksjon, antakelig fingertrøbbel fra min side, men jeg tok det også opp fra min egen skjerm), redigerte det, og sendte det til oppdragsgiver.

Erfaringer og konklusjoner
Jeg vet jo ikke i detalj hvordan dette fungerte for deltakerne, selv om tilbakemeldingene under og etter seminaret var gode. I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde brukt litt mindre tid innledningsvis (gikk litt tid med til å forklare verktøyet – disse folkene kan videokonferanse, men ikke med Zoom.) Skulle ønsket litt mer tid til diskusjon mellom breakout’ene, og at jeg hadde snakket mindre selv (ikke noe nytt der). Videokonferanser tar mer tid enn vanlige møter, og man må være mye mer eksplisitt på hva man ønsker å få ut av et element.), men jeg tror temaet fenget og at diskusjonen var god i gruppene.

Et problem for meg er at min oppfatning av kvaliteten på videotjenesten er preget av at jeg har bra videoutstyr og fiberoptisk Internett. Dette gjør at jeg kan være kjapp og dynamisk i diskusjonen, noe som er vanskeligere for de deltakerne som sitter på dårligere forbindelser. Forsinket forbindelse gjør det vanskelig å komme inn i samtalen. Løsningen ligger i å eksplisitt spørre folk eller å bruke «participants»-panelet og be folk rekke opp hånden. I andre sammenhenger (jeg har nå kjørt fire casediskusjoner over Zoom) har jeg etterhvert skjønt at jeg skal be folk sette på «live» video hvis de kan – det skjerper oppmerksomhetskravet og gir mindre inntrykk av at man snakker til et tomt rom.

Jeg har lang erfaring med videokonferanse, men selv med mye trening og et gjennomtenkt opplegg var det svært intenst å være både administrator og diskusjonsleder. Jeg var helt vaskefille etter møtet, og så ikke frem til to timers casediskusjon i samme format, samme ettermiddag. Når jeg underviser sammen med Ragnvald Sannes er den ene av oss admin/konferansier og den andre snakker (selv om vi begge deltar i diskusjonen.) Sånn sett skulle jeg gjerne hatt en assistent, men det går sikkert bedre med trening.

Mange tror at videokonferanser er kostnadsbesparende, men for meg som foredragsholder er dette mye mer jobb enn et vanlig foredrag. Skulle jeg holdt dette som vanlig, ville jeg brukt en-to timer til forberedelser (inkludert samtale med oppdragsgiver), kanskje en time til reising, og kanskje to timer til selve møtet. Denne gangen brukte jeg over en dag på videoen (en time forberedelse, to timer filming, fem timer redigering), ca. tre timer på selve møtet (inkludert oppsett og forberedelse), og fire timer på å redigere opptaket. I tillegg har jeg nok brukt noen timer på å tenke ut hvordan jeg skal lage hele opplegget. Noe av dette kan jeg nok effektivisere (gjenbruk av opplegg, faste klipp i videoen, at jeg blir flinkere til å redigere), men skal dette bli regningssvarende vil nok prisene mine minst ligge på samme nivå som et fysisk møte. På den annen side: Oppdragsgiver trenger ikke betale for møterom og lunsj.

Det hadde vært interessant å forsøke å arrangere en heldagskonferanse der man la det opp skikkelig med videoer, diskusjonsstruktur og (hvorfor ikke) lunsj sendt hjem til deltakerne med en eller annen takeout-leverandør. Problemet med videokonferanse er ikke møtene, men å få til det som kanskje er mest viktig med en konferanse: Alle de menneskene man treffer og snakker med mellom sesjonene. Det er jo mulig at bruk av breakout rooms mellom felles sesjoner, der folk ble satt sammen random, eller at man hadde en eller annen form for påmelding, kunne fungert. Man kunne hatt tre foredrag, deretter breakoutrooms med hver sin foredragsholder som svarte på spørsmål, for eksempel. Folk har allerede luftet muligheten for videokonferansesystemer der man kan gå rundt i grupper og lyden blir sterkere jo nærmere man kommer (som i et rom med mange mennesker.)

Vi får se. I mellomtiden kommer jeg til å holde mine foredrag på denne måten, og ser sesongen fortrøstningsfullt i møte….

Om ikke å kaste bort en god krise…

Postet den av
Svar

Denne kommentaren i Digi.no er en liten mimring om videokonferanse og en refleksjon rundt hvordan Corornaviruset kan føre til endringer i vårt forhold til teknologi – kanskje vi får noe tilsvarende en ny 2000-problematikk, med alle de oppdateringene det førte til?

Kriser er bra hvis man lærer noe av dem. Da må man ikke kaste dem bort!

…de som skriver så mange fine artikler om virtuelle team og fjernarbeid har sannsynligvis aldri ledet et slikt team selv.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify).

En video om teknologiutvikling – og hva jeg lærte av å lage den

Postet den av
5

Forrige torsdag skulle jeg forelese på IFI, men den forelesningen er utsatt og (naturligvis) flyttet til nettet. Jeg tenkte først jeg skulle gjøre den som en videokonferanse, men så fant jeg ut av jeg kunne jo lage en video studentene kunne se på forhånd, og så ta diskusjonen i et forum som tillater interaksjon begge veier. Det å lage video er endel arbeid, men den kan brukes i mange sammenhenger (noe som er grunnen til at jeg laget den på engelsk. Her er resultatet:

Til mine foreleserkolleger: Det faglige innholdet her er antakelig ikke så interessant for de fleste, men det er noen tips og erfaringer i de første to minuttene og de siste fem.

For andre, her er en innholdsfortegnelse med omtrentlige tider:

  • 0:00 – 2:00 Intro, some details about recording the video etc.
  • 2:00 – 27:30 Why technology evolution is important, and an overview of technology innovation/evolution processes
    • 6:00 – 9:45 Standard engineering
    • 9:45 – 12:50 Invention
    • 12:50 – 15:50 Structural deepening
    • 15:50 – 17:00  Emerging (general) technology
      • 17:00 – 19:45 Substitution
      • 19:45 – 25:00 Expansion, including dominant design
      • 25:00 – 27:30 Structuration
  • 27:30 – 31:30 Architectural innovation (technology phases)
  • 31:30 –  31:45 BREAK! (Stop the video and get some coffee…)
  • 31:45 – 49:40 Disruption
    • 31:45 – 38:05 Introduction and theory
    • 38:05 – 44:00 Excavator example
    • 44:00 – 46:00 Hairdresser example
    • 47:00 – 47:35 Characteristics of disruptive innovations
    • 47:35 – 49:40 Defensive strategies
  • 49:40 – 53:00 Things take time – production and teaching…
  • 53:00 – 54:30 Fun stuff

Dette er ikke første gangen jeg har laget videoer, men det er første gangen jeg har laget en såpass lang video selv, og med en fremtidig forelesning som hensikt. Noen refleksjoner:

  • Dette er en forelesning jeg har holdt mange ganger, så det tok meg ikke lang tid å lage innholdet – for det meste handlet det om å ta vekk ting. Normalt ville den første delen ha tatt 2-3 timer, den siste det samme (men ville inkludert et case i tillegg.) Presentasjonsformatet er mye strammere og jeg må utelate mye som ikke går direkte til budskapet (og jeg er glad i å fortelle historier). Det er en begrensning som jeg vil synes er vanskelig i fremtiden, hvis dette blir vanlig.
  • Jeg sier mye feil, glemmer å si ting, hopper over ting jeg ikke burde hoppet over. Det er irriterende å se i etterkant, men jeg gjør det i vanlige forelesninger også (det er bare at jeg ikke husker det etterpå.) Men dette er et opptak av en forelesning (riktignok ved kjøkkenbordet hjemme), ikke en dokumentar – skulle jeg laget noe mer profesjonelt, måtte jeg ha utviklet et storyboard og filmet alt som korte snutter, kanskje med lyden lagt på separat. Jeg ønsket å gjøre dette fort, og da kan man ikke henge seg opp i alle detaljer.
  • Når det er sagt – dette tar tid. Videoen er omtrent 55 minutter lang. Opptaket tok omtrent to timer (inkludert fikling og endel avbrytelser). Å redigere de første 30 minuttene tok to timer, resten (av den rene forelesningen) tok halvannen. Så ble jeg ambisiøs, begynte å ta vekk alt som var av kremting og pauser, flytte på rekkefølgen på noen punkter, legge på tekst og annet, inkludert alle klippene på slutten. Det tok antakelig omtrent fem timer til. På den annen side – jeg begynner å få Camtasia i fingrene, og dette er jo en læreprosess for meg også.
  • Å bruke en iPad til å tegne og styre presentasjonen var å overkomplisere ting litt for mye – jeg kunne like gjerne brukt tastaturet, eventuelt tegnet med en mus. Apples SideCar (forbindelse til iPad’en) er fortsatt litt for fersk software som tok endel oppmerksomhet og systemressurser.
  • Å ha datteren min som publikum var hyggelig og gjorde det hele mer levende, men det er begrenset hvor lenge hun orker det. Å tape et bilde av henne eller et annet familiemedlem til kameraet vil antakelig fungere i det lange løp.
  • Når du bruker en smarttelefon til å filme, sett den i flymodus så du ikke blir avbrutt. Det finnes visst apper der ute som lar deg koble iPhone som et kamera direkte, men jeg har ikke testet dem.
  • Lyden ble tatt opp av to mikrofoner – iPhone og en Røde trådløs mikrofon. Jeg syntes lyden ble “fetere” hvis jeg brukte begge lydsporene, så da gjorde jeg det, men dette gir større filer og noe mer kompleksitet når man redigerer i Camtasia (som også får litt synkroniseringsproblemer i blant og forskyver lydbildet.) To mikrofoner gir også «publikum» en sjanse til å være med.
  • En fin ting med video er at du kan fikse feil. Du kan ta vekk ting, legge tekst på skjermen for å rette på ting du sier feil (som årstallet på en Chrysler Airflow), og rette på foiler.Men dette tar tid, og man bør har et bevisst forhold til bytteforholdet kvalitet og tidsbruk – mistenker at grensenytten er sterkt fallende på et tidligere tidspunkt enn man selv tror.

Min eminente kollega Ragnvald Sannes påpekte i en telefonsamtale i morges at dette har konsekvenser for hvordan vi organiserer og belønner forelesning. Vi kommer til å bruke mye mer tid på å lage innhold og mye mindre tid på å stå og gjenta det. Det betyr at vi ikke lenger kan betale folk ut fra undervisningstimer – eller i det minste at vi redefinerer hva begrepet betyr.

Om katastrofeprosjekters dramaturgi

Postet den av
Svar

Nok en liten epistel for digi.no, denne gang om hvordan man kan se katastrofeprosjekter lenge før de blir det, og hvordan de følger et bestemt manus der skylden først plasseres hos teknologien, deretter organisasjonen (som regel prosjektledelsen) for man til slutt finner ut at det ble begått strategiske feil helt fra begynnelsen av.

Hvis man noensinne kommer så langt, da. Store bommerter glemmes fort, i hvert fall av de fleste av oss.

Katastrofeprosjekter følger et deprimerende ensartet manus: Først skyldes feilen teknologien, deretter organisasjonen, deretter strategien.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify).