Kategoriarkiv: Et land i verden

En annen versjon av Ibsen

Postet den av

Hvis man roter litt rundt med Google Earth, finner man mye rart – her er en liten detalj fra Oslo som jeg syntes var morsomt. Se først på dette bildet:

Ibsen scan 1 

Det var da en pussig mengde gater midt i byen? La oss gå litt nærmere:

Ibsen scan 2 

Etterhvert som man zoomer lenger inn, forsvinner gatene, men så ser vi også hvor det er…

Ibsen scan 3 

….nemlig Ibsen-kvartalet (også kjent som Hotel Cæsar) og Oslo Tinghus. Og gatene under er Ibsen-garasjen, som altså strekker seg under flere kvartaler og langt bortover mot departementene.

Jeg lurer litt på hvordan DigitalGlobe har fått for seg at dette er veier – det gir i alle fall et inntrykk av at satelitten kan se gjennom jorden, ikke bare atmosfæren…. 

Og – nei – man kan ikke se Stortingsgarasjen på samme måten – men her er Aker Brygge:

Aker Brygge parkering 

Forøvrig er bildene tatt sommeren 2002 – det var nemlig da (ironisk nok) at utstillingen Earth from the air sto på Rådhusplassen:

Jorden fra luften 

Så her kan vi altså se folk, ovenfra, som ser bilder tatt ovenfra. Og vi kan se under jorden….

Typisk Norsk IV: Bullshit Bingo

Postet den av

Dette får blir siste pirk før jeg gir meg – men i Typisk Norsk står det på side 294 om det kjente spillet "Bullshit Bingo" – man lager bingoark med klisjeer og buzzwords, deler det ut til publikum før en kjedelig foredragsholder skal på, krysser av ettersom moteordene kommer, og spretter opp og roper "Bingo!" når man har fem på rad.

I boken står det at dette spillet ble spilt første gang i 1996, under et foredrag holdt av daværende visepresident Al Gore. Men jeg tror spillet er mye eldre enn det – jeg vet at det har blitt spilt en avart av denne bingoen, kalt "Turkey Bingo", på Harvard Business School i årevis – i hvert fall siden begynnelsen av 80-tallet.

Turkey Bingo er anderledes, og litt mer subtilt. Det spilles under pågående case-undervisning, og i stedet for buzzwords, har man tilfeldig utvalgte navn på klassens studenter på 4×4 bingoark. Etterhvert som studentene gir sitt bidrag til diskusjonen, kan man krysse av, inntil man har fire på rad. Siden foreleseren setter karakterer ut fra hva studentene sier i klasserommet, er det ikke særlig lurt for en student å sprette opp og rope "Bingo!" – det kan lett gå ut over karakteren. Men man må samtidig få fortalt sine medstudenter at man har bingo….

Løsningen er at man rekker opp hånden og kommer med et innlegg til diskusjonen – og i dette innlegget fletter man "phrase of the day" – en på forhånd avtalt setning. Denne setningen er alltid nokså tåpelig og vanskelig å bruke naturlig – noen eksempler er "Som Napoleon sa ved Waterloo, …" eller "Da jeg leste case’t for fjerde gang i går kveld, la jeg merke til at…".

Forelesere hater Turkey Bingo, og kan bli ganske gretne hvis de oppdager at det foregår. En foreleser jeg hørte om, turnerte det elegant – han sto rett foran en student som hadde et bingoark foran seg, og mens en annen student snakket, lente foreleseren seg frem og krysset av på bingoarket, uten å kommentere saken nærmere. Meget virkningsfullt.

Typisk Norsk III: Curlz

Postet den av

Nok en liten feil i Typisk Norsk, denne gangen typografisk (og egentlig en nokså vanlig feil): På side 241, som omhandler typografi, står det "I tillegg har vi en rekke dekorasjonsskrifter med varierende utforming, som Edwardian Script, Curlz og Caflisch."

De tre skrifttypene er ment satt å vises frem slik de er – ordet "Caflisch" er satt med Caflisch, for eksempel. Men "Curlz" er satt med en skrifttype som minner om Courier – antakelig fordi enten datamaskinen til grafikeren eller skriveren på trykkeriet ikke hadde innstallert den fonten.

Alle som har laget fancy dokumenter og funnet at de ser helt annerledes ut fra skriveren, kjenner dette problemet. Men det er jo litt morsomt når det kommer i et tekststykke som handler om, nettopp, typografi…. 

Typisk Norsk II: Bikini-bomber

Postet den av

Den første bikinienSitter og leser litt her og der i Typisk norsk, som faktisk er en festlig bok som man kan lære mye fra. Men jeg har funnet i alle fall én feil: Under overskriften "ord som dukket opp 1935-1944" (s. 103) finnes ordet "bikini" – og det kan ikke stemme. Jeg mener dette ordet kom fra Bikini-atollen, hvor man testet atombomber. Det kan det umulig ha vært noen som kan ha visst noe som helst om i Norge før 1944 – bortsett kanskje fra ingeniør Tronstad, en av bakmennene for Vemork-sabotørene, som ifølge Knut Haukelids bok hadde kjennskap til "atomsplitting" og den rolle tungtvann kunne spille allerede under krigen. Og ganske riktig – i følge Wikipedia ble bikinien oppfunnet i 1946, og fikk sitt navn fordi den gjorde inntrykk som en atombombe. (Noe som viser at markedsførere hadde sans for overdrivelser den gangen også.)

Typisk Norsk I: Sprettmais? Springmais?

Postet den av

Dette er jo noe skuffende for Eirik, men ordet sprettmais er å finne på side 87 i Petter Wilhelm Skjerven & Co’s aldeles utmerkede bok Typisk norsk. Det står under headingen "folkets ordbok", og må vel dermed oppfattes som en folkelig versjon av Eirik’s betydelig mer dannede "springmais".

Jeg aner en gryende språkstrid…. 

Bare ikke prøv deg….

Postet den av

Avislesing om dagen er nokså deprimerende greier, selv om man skulle hoppe over den internasjonale seksjonen med Irak-krigen og Amnestys vurdering av Guantanamo-basen.

Vi nordmenn forsøker i vår visdom å forhindre at utenlandske forskere tar opphold her. Vedkommende driver med IT-systemer i U-land, og denslags bør man jo få satt en stopper for. Hans virksomhet kunne jo føre til at U-landene ikke forblir U-land, og da er det jo mange som kan miste jobben. Mobiltelefoner på jobben – en av årsakene, sammen med hjemmePCer, til at Norge har svært høy produktivitet – bør skattlegges. Skikkelige arbeidsfolk jobber ikke etter fire, må vite, og skal de snakke med noen i en annen tidssone, så får de reise tilbake til kontoret for å ta den telefonen. Det er bedre at ungene ikke ser noe til mor eller far enn at de får for seg at arbeid er noe man kan gjøre uten å telle timer og til og med ha glede av. Friskoler er også farlig – det kunne jo tenkes at noen gjorde det bedre enn det offentlige, og denslags kan vi jo ikke ta sjansen på.

Kanskje på tide med en bloggeskatt? Alle kan jo ikke blogge (alle gjør det i alle fall ikke), de som gjør det gjør det tydeligvis fordi de synes det er morsomt, og siden det er noe som er morsomt og ikke gjøres av det store flertall bør det skattlegges eller i det minste reguleres snarest. Det gjelder bare å finne passende regler – skal man skattlegges etter antall innlegg, mengden tekst (tenk på alle grafikerne som går glipp av sårt tiltrengt overtid), antall lesere (som antakelig ellers ville lest papiraviser eller konsumert andre momsbelagte goder), eller antallet innkommende linker (noe som har den fordelen at man da vil få bloggere som i god norsk ånd unngår å stikke seg ut).

Vel, jeg bør vel helst slutte av her, og komme meg på kontoret. Der kan jeg ringe skattefritt. Dessuten har jeg gratis parkering der – i hvert fall til neste statsbudsjett.

Det neste blir anti-tyngdeloven

Postet den av

Det er mye å si om forslaget om en ny erhvervslov, hvor det skal bli forbudt å flytte arbeidsplasser ut av Norge, men jeg orker rett og slett ikke. Dette tyder på en så monumental mangel på forståelse for elementær økonomi at det er vanskelig å tro. Hjemmelekse: Les om Ricardo og loven om komparative fortrinn (barnehageversjonen her) Denne grunnleggende tesen i internasjonal teori ble først publisert i 1817. Det er nesten 200 år siden, men det tar jo litt tid før ting synker inn….

Deretter kan man jo spørre seg – i den internasjonale solidaritets navn – om det skal bli forbudt å innføre arbeidsplasser i Norge også? Eller er det bare norske arbeidsplasser som skal beskyttes? Hvordan vil man reagere hvis et annet land innførte samme regler? Eller er det slik at vi i vår lille, åpne økonomi skal finansiere velferdsstaten ved å holde oss hjemme?

Skremmende.

(Via Vampus). 

Jordbrukssubsidier som gartnerstøtte

Postet den av

David Warsh, glimrende økonomijournalist i Boston Globe, diskuterer hva som ligger under økonomisk uforståelige jordbrukssubsidier i sitt essay om irrasjonelle valg som kanskje ikke er så irrasjonelle likevel. Hans Rosling, kjent svensk professor i internasjonal folkehelse, har lenge sagt at bøndene burde betales direkte over parkforvaltningsbudsjettet, siden det er det de fleste av dem driver med.
Warsh diskuterer også hvorfor folk kjøper seg en Toyota Prius når det koster dem mer penger og gjør mindre for miljøet enn bare å kjøpe en mindre bil. Men her glemmer han den viktigste grunnen til at folk kjøper en slik bil – de får status som miljøvenner uten å gi avkall på noenting. Conspicuous environmentalism, indeed.

Nordmenn og sport

Postet den av

Saccarina har en bloggpost jeg er så enig i at jeg nesten kunne ha skrevet den selv, hvis det ikke var for at jeg ikke bryr meg det døyt om hvor NRK bruker pengene sine så lenge de fortsatt finansierer Nytt på Nytt og Bård Tufte-Johansen. Hennes tese er at vi bruker altfor mye tid og penger på sport her på berget, og det har hun helt fullstendig, totalt, og overveldende rett i.

Men så var det spørsmålet om hvorfor vi nordmenn bruker så forbasket mye tid og ressurser på sport, da, i stedet for å bruke de samme kreftene (og gjerne metodene også) på forskning, for eksempel. På onsdag ble jeg påspandert vin av Dagbladet i et tynt kamuflert men meget hyggelig journalistfrynsegode hvor gjestene var nominerte til Gullbloggen og endel av Dagbladets egne bloggere. (VamPus fikk utdelt sin premie – 10000 kroner og en fremdeles (malings)våt gullmus, men den vitsen får hun fortelle selv). Der traff jeg en ung mann med politisk erfaring og ambisjoner (navn holdt tilbake for hans egen beskyttelse og fordi jeg ikke husker det) som sa at Norges overfokusering på sport er en av de største bremsene for næringsutvikling i Norge. Kunne ikke sagt det bedre selv.

Det har med selvbilde å gjøre. Norge er knøtt lite, rikt, og anti-intellektuelt. Vi trenger å tro at vi betyr noe. Så derfor konkurrerer vi i ubetydelige småidretter (som langrenn), hvor vi kan øse inn ressurer for å vinne (høydehus, smørelabber) og etterpå kalle det fair play. Vi kan starte i små idretter (kvinnefotball) inntil andre land får ut fingeren og slår oss ned i støvlene (neste greie blir sikkert skiskytingsorientering…). Og vi kan bruke spalteplass og intellektuell (nåja) energi på analyser av Norges sjanser til å vinne dette eller hint i stedet for å snakke om hvem som vinner i næringslivet eller forskningen. Tenk om næringslivssjournalister i Norge kunne begynne å analysere hva firmaer gjør heller enn hvilken aksjekurs de har….

Jeg vil ha et nytt Heia Tufte program, denne gangen med idrettsungdom som forsøker å skjønne differensialligninger, litteraturanalyse eller økonomisk globalisering. Som skal konkurrere i en vitenskaplige konkurranser eller sette opp en teaterforestilling. Og hvor analytikerne kan skrive om det fabelaktige i at disse idrettsapene med halvferdig snowboardeksamen faktisk klarer å lære seg å lese og skrive flerstavelsesord, at de selvfølgelig aldri kan nå opp på et skikkelig nivå, men hvor sporty det er av dem å stille opp og hvor fint det er at de etablerte stjernene faktisk kan kommunisere med dem….

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Postet den av

I morges var jeg med i en paneldebatt som Teknologirådet arrangerte, om søkemotorer og annen morro på Internett. Jeg møtte opp en time for tidlig – hvem er det egentlig som holder frokostmøte klokken 9? (Da jeg spurte om dette, fikk jeg beskjed om at de hadde hatt møter klokken 8 tidligere, når det gjaldt næringslivsting, men nå hadde de kalt det morgenmøte, ikke frokostmøte, og en av årsakene var at mange av deltakerne kom fra offentlig sektor og "gikk på en offentlig timeplan"….)

Uansett, jeg fikk tid til å sette meg på en kaffebar og skrive ned det jeg hadde tenkt å si, som svar på dette spørsmålet:

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Jeg hadde først tenkt jeg skulle gi et avbalansert, på-den-ene-kant-på-den-annen-lanke svar på dette. Men så tok jeg bussen inn til dette møtet, og der traff jeg en nabo som er markedssjef for en større bokhandel hertillands. Hans svar var øyeblikkelig "ja" – og hvis han, som har en interesse i at folk kommer til bokhandelen for å spørre, kan være så kategorisk, så kan jeg det også.

Men egentlig er spørsmålet uinteressant – det er ikke noe vi kommer til å kunne gjøre så mye med. Når mer og mer informasjon blir søkbar, blir det vanskeligere og vanskeligere å stå utenfor. Hvis alle bruker Google til å søke, blir du usynlig hvis du ikke finnes i Google. Eller i Sesam for den saks skyld – det finnes geografi på Internett, men skillene går langs språkgrenser heller enn noe annet. Over tid blir det umulig å opprettholde en modell med dyre og eksklusive biblioteksdatabaser, fordi forfatterne ønsker å bli funnet. Forlagene også, forresten. Og en søkbar tekst danner også grunnlaget for en frihet i anvendelsen vi ikke har hatt hittil – for eksempel er lydbokbransjen inne på et spor hvor lydbøker, til å begynne med de som lages for blinde og svaksynte, generes av en automatisk stemme basert på teksten.

Så litteratur kommer til å bli søkbar. Alt som er ute av copyright, er allerede på vei inn på nettet, og så og si alle bøker, siden det er i forfatternes og forlagenes interesse å være med i Google Booksearch. Ferdig med det.

Hva med kunst i annen form – lyd og bilde? Det utvikles idag søkemotorer som slår igjennom tekstbarrieren her også, og tillater søk på annet enn metadata. På eksperimentbasis finnes det en tjeneste hvor du kan plystre en melodi i telefonrøret, og datastemmen på den andre siden kan fortelle deg hvilken sang det er (dette har jeg lest om, har dessverre ingen link). Alle tiders for de av oss om ikke klarer å få en sang ut av hodet. Jeg er helt overbevist om at vi kommer til å få, i kjølvannet av iTunes og et fullstendig digitalisert musikkmarked, søke- og kategoriseringsmekanismer som går utenom metadata og forbrukers oppfatninger som søkekriterier om et stykke kunst.

Dette kommer, bare gi det litt tid. Men spørsmålet var BØR.

Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe galt i at alt er søkbart. Et unntak er privat informasjon, men det er ikke den diskusjonen vi fører her. Vanskeligheten ligger mer i tilgjengelighet og validering av det vi finner. De av oss som slang litt med leppa da vi var yngre, vet at intet varer så evig som elektronisk lagret informasjon. Og har man bare kontroversielle nok synspynter, er det ikke noe problem å bli hovedkilden på Internett, med manipulerbar PageRank, link farms og bloggosfære.

Men med kunnskap skal desinformasjon bekjempes, og mekanismene for dette er enda bedre utviklet på Internett enn de er i papirverdenen. Bare se på diskusjonen om evolusjonslæren i USA – kanskje det er noen her som har interesse i pastafari-religionen? Og Googles monopolstilling er ytterst sårbar det sekundet de oppfattes som utilbørlig manipulerende.

Motstanden mot tilgjengelighet av informasjon kommer fra ulike kilder: Det er de som har økonomiske interesser i den, særlig i eksemplarsalg, som musikkbransjen. Men de er imot tilgjengelighet av hele produktet, ikke søkbarheten. Det er ulike former for regimer – nasjonale, politiske, religiøse – som ønsker monopol på sin versjon av sannheten. Det er ikke særlig vanskelig å imøtegå denne formen for motstand mot søkbarhet.

Men det finnes en annen motstand også, og den er litt mer subtil. Det er slik at søking og kategorisering er substitutter for hverandre. For å ta et veldig enkelt eksempel: Før sorterte jeg min epost i mapper med ulike merkelapper, slik at jeg skulle kunne finne dem igjen senere. Etter at søkemekanismer som Google Desktop har kommet, trenger jeg ikke lenger gjøre dette – jeg kan i stedet søke på noen ord i teksten, og få dataene opp. Ingen vits i å sortere, man søker i stedet.

Jeg tror endel av motstanden mot søking kommer fra dem hvis jobb det er å kategorisere, fordi de er redde for at kategorier skal bli mindre verdifulle. Hvis man er eksperten innen et visst område, og folk kan søke fritt, finner de kunnskap – både relevant og irrelevant. Det vet alle leger som har fått inn pasienter som kan mer enn dem selv. Det er vondt når din magi avsløres.

Fagfolk og andre gatekeepers har ofte en instinktiv motstand mot Wikipedia, åpne biblioteksdatabaser, Doktoronline.no, og at studenter skal kunne surfe trådløst i klasserommet for deretter å stille vanskelige spørsmål til læreren. (I parentes bemerket – hvis du som foreleser ikke klarer å holde studentene engasjert nok til at de hører på deg i stedet for å surfe, så har du ikke et teknologiproblem). De kamuflerer den ofte bak et krav om validering, av fagfolk, uten å forstå at validering av mange i stedet for få kan være like effektivt. For eksempel, hvis du skal sjekke hvordan et ord staves, skriv det inn i Google på to forskjellige måter, og se hvor mange svar du får for hver av dem. Du kan stort sett ta sjansen på at den med flest treff er den riktige stavemåten, skjønt slik norsk skole har utviklet seg de siste årene er det mulig jeg må revidere det standpunktet. Over tid vil vi imidlertid få valideringsmekanismer som holder tritt med informasjonsrevolusjonen.

Intellektuell motstand mot søkbarhet skyldes ofte eksperters redsel for å miste sin troverdighet. Hvis søkbarhet kan få noen flere autoriteter til å bli litt mer
ydmyke – og foreløpig ser det bra ut – mener jeg absolutt at all litteratur og kunst, i det hele tatt all ikke-privat informasjon, bør bli søkbar for alle.

Diskusjonen etterpå…

…var ganske livlig og morsom – jeg ble oppmuntret av at det ikke var noen som nevnte DRM, så kanskje vi skal slippe det tullet for fremtiden. 

Flat verden

Postet den av

flat verden bokomslagI min engelskspråklige blogg, Applied Abstractions, har jeg postet noen kommentarer om Thomas Friedman’s nye bok The World is Flat, som er i ferd med å bli en "must read" (velfortjent, må jeg si) for alle som vil diskutere globalisering. (For den slappe student og raske leser har jeg også postet mine notater om boken, uten kvalitetsgaranti.)

Her i Tversover har jeg tenkt å filosofere litt over hva Friedman’s bok har å si spesifikt for Norge – og for norske lesere. I mine kommentarer skriver jeg at man med fordel kan hoppe over de første 10 kapitlene og rett på kapittel 11, der Friedman skriver om implikasjonene av globalisering for den "ikke-flate" – det vil si, ikke-globalisert verden. Dette fordi Friedmans beskrivelse av firmaer og andre globaliserende faktorer er velkjent for de fleste amerikanere og andre engelskspråklige.

For den jevne nordmann – og i hvert fall for den jevne norske politiker – tror jeg imidlertid at hjemmeleksen må bli hele boken. I vår lykkelige lille oljeprovins er vi – med unntak av mobiltelefoner og IKEA – lite kjent med i hvilken grad forretningsprosesser og forsyningskjeder er globalisert, og vi kjenner ofte ikke noe til de firmaene som er de fremste eksponentene for disse aktivitetene. Vi har ikke UPS, Federal Express, eBay, Wal-Mart, eTrade, Dell eller JetBlue, i hvert fall ikke i den grad amerikanerne har dem. Årsaken er som regel at det norske markedet er for lite for disse firmaene. Vi har heller ikke outsourcing eller offshoring i samme grad som amerikanerne, dels fordi så mye av vårt næringsliv er bundet opp i naturressurser, dels fordi vi snakker norsk, som relativt få gjør i India (men kanskje mange nok gjør i Pakistan?)

Den jevne nordmann, trass i svenskehandel, ville nok bli forundret over hvor internasjonalt sammenknyttet og digitalisert verden har blitt. Derfor – les Friedmans beskrivelse både av hva som skjer, og hvordan USA skal forholde seg til denne utviklingen.

Amerikanerne er høyst bekymret for hvordan det skal gå med deres konkurranseevne fremover, et standpunkt som kan virke bisarrt for et land som har halvparten av verdens Nobelpriser. Men bekymringen er reell, og i motsetning til mange europeiske land gjør man noe med det.

En annen liten note som det kan være viktig å få med seg: Her i USA vil store deler av befolkningen fremholde Friedman som venstreorientert, selv om han i sin kritikk av antiglobaliseringsbevegelsen sparker ganske kraftig til det som kalles venstreside i Norge. Jeg oppfatter ham som liberaler, men vil med dette rette en advarsel til alle dem som ser på ham som en heiagjengleder for store amerikanske firma: Friedman representerer en farbar middlevei mellom ideologiske bakstrevere både på høyre (George Bush) og venstre (Cæsar Chavez) side. I motsetning til mange av sine kritikere, har han både reist mange steder og snakket med mange beslutningstakere. Han ser globalisering ikke som en bevisst bevegelse (en konspirasjon, slik mange redde mennesker ser det) men som det uavvendelige resultat av fri informasjonsflyt, fri vareflyt, fri kapitalflyt og fri flyt av menneskelig talent.

Det er vanskelig å argumenter mot disse fire frihetene, men vi må vite hva de fører til. Så langt har jeg ikke funnet noen som gir et bedre bilde enn Thomas Friedman. 

Anbefales. Og les boken før du leser kritikerne. 

Kultureksport

Postet den av

Det er bare å melde at Hurra Torpedos versjon av Total eclipse of the heart for sologitar og kjøkkeninnredning gjør stor lykke i USA. Selv om man har litt problemer med statsfinansierte rørleggerkløfter i beste sendetid.

Aftenposten om kunnskapsinnvandring

Postet den av

Aftenposten tar opp kunnskapsinnvandring på lederplass. Score er 780 kunnskapsinnvandrere utenfra Europa i årets første ni måneder, det burde ha vært 3500.

Merk: Dette er et symptom, ikke et problem i seg selv. Det er derfor fascinerende å følge den samme debatten her i USA, hvor man er bekymret for å miste posisjonen som det stedet alle vil emigrere til. USA, som ligger så langt foran oss, bruker til og med Norge som eksempel på en ny og farlig konkurrent for USA (som jeg hørte på radioen i går, det gjaldt bygging av avanserte skip).

En fascinerende verden – alle er redde for alle andres kunnskaper og innovasjonsevne. 

Fossen i farten

Postet den av

Erling Fossens essay Regional apati i siste nummer av Samtiden er en festlig disseksjon av suget fra Oslo og regionenes manglende evne til å gjøre noe annet enn å klage på det (muligens med unntak av Stavanger.) Regionalt samarbeid mangler, og ingen tar egentlig problemet alvorlig. Særlig i Bergen.
P.S: Jon Arild Snoens kritikk av norske avisers politiske monokultur har mye for seg. De fleste norske avisreportasjer er dessverre tynne omskrivninger av hva som har stått i New York Times. Og George Bush har ikke ansvaret for alt som går galt i USA. Bare nesten.

Jon uten hjemlengsel

Postet den av

Jons ti-punktsliste over norske ting han ikke savner taler i grunnen for seg selv.

Som en bekjent sa en gang i tiden: Vi har god råd med talenter i dette landet. 

Bløtkakefjols

Postet den av

For en gangs skyld er jeg enig med Kristin Halvorsen: Å kaste bløtkake på finansministeren er ikke måten å få henne i tale på. Neket som gjorde det belønnes med intervju i radio og VG, og sier at "han kunne skrevet et leserbrev, men det ville ikke blitt lagt merke til." Men hva har han egentlig kommunisert, bortsett fra sin egen IQ?

Resultatet er at sikkerheten rundt finansministeren økes, fornuftig nok, på skattebetalernes regning.

Tosken går på BI også. Huff og huff.

Becker og Posner om kunnskapsinnvandring

Postet den av

Gary Becker og Richard Posner, henholdsvis Nobelpristaker i økonomi og en av USAs fremste jurister, er begge "public intellectuals", dvs. at de deltar aktivt i samfunnsdebatten i tillegg til å være fagpersoner. Becker og Posner har begynt å gjøre dette gjennom the Becker-Posner blog, som herved anbefales alle som er interessert i samfunnsutvikling, lovgivning, og internasjonale spørsmål. Hvis bare politikere hadde vært like gjennomtenkt. Formatet er at de begge skriver et innlegg om et eller annet tema, leser kommentarene (som holder høy kvalitet), og så skriver en reaksjon hver på hverandres og lesernes kommentarer.

Et tema med aktualitet for denne blogger er kunnskapsinnvandring – og her har Becker skrevet om at USA trenger mange flere kompetente innvandrere. Posners kommenterer dette med en diskusjon av de økonomiske virkningene av innvandring, også for den enkelte arbeidstaker.

Debattanter, essayskribenter og studenter kan lære mye av disse skribentene (som jeg har skrevet før, men en god ting bør gjentas). Ikke minst om produktivitet – Posner er noe for seg selv her!

Ubehagelig resultat

Postet den av

Øyvind Bøhrens og Øystein Strøms studie av sammenhengen mellom styresammensetning og lønnsomhet er en skikkelig brannfakkel – i hvert fall for de som har problemer med å forholde seg til forskning.

Jeg skal avholde meg fra å kommentere konklusjonene til jeg har lest rapporten (for ikke å snakke om ha lest kronikken et par ganger til). Det morsomme er imidlertid reaksjoner av typen "dette er ideologiproduksjon" og "med statistikk kan man få fram hva som helst".

Øivind Bøhren er en av BIs i særklasse mest solide professorer og ikke på noen måte ideologisk. Og det er faktisk slik at man kan ikke få hva som helst ut av statistikk, i hvert fall ikke hvis den er skikkelig gjort og åpent rapportert.

På den annen side er det liten grunn til å hoppe på et kausalitetsargument bare fordi det er samvariasjon. Som Albert Engstrøm engang sa: "Sko er usunt – hver gang jeg våkner med sko på bena, har jeg vondt i hodet."

Man kan jo spørre seg, da, hva denne sammenhengen skyldes. Personlig ville min første hypotese være at bedrifter som kvoterer inn ansatte og kvinner i styrene – det er så få kvinner ellers – kanskje er i en mer stabil (og dermed mindre lønnsom og vekstorientert) fase av sin utvikling. Men jeg vet ikke.

Uansett, dette kan muligens tilbakevise i alle fall argumentet om at flere kvinner/ansatte/etc. i styrene øker lønnsomheten. Uten at dette er et argument jeg tror noen egentlig har trodd på.

Oppdatering: Paper her (78 sider, PDF) 

Tabloidblogging

Postet den av

For en tid siden ble jeg kontaktet av Dagbladet, som ønsker å rekruttere bloggere til sine sider. Jeg syntes det hørtes morsomt ut, og sa meg interessert.

Men idag sendte jeg en mail til Dagbladets hyggelige representant og takket nei, etter å ha tenkt meg om. Det er endel problemer med blogging av denne typen. Jeg tror jeg ville ha problemer med å føle nok eierskap til en blogg på Dagbladet til å gjøre en god jobb – og et problem på Dagbladets blogger er faktisk at de som skriver ikke reagerer på kommentarer. (Her er et tilfeldig valgt innlegg av Helge Øgrim, for eksempel.)

Et annet problem er betalingen: Den er fjollete liten (500 kroner for "beste blogginnlegg hver dag"), men verre er at den er basert på en utvelgelse av "beste" blogginnlegg ut fra meget uklare kriterier.

Det er klart at å blogge i Dagbladet ville gitt økt synlighet – men det var dette med hva slags kriterier man har for hva som er bra og dårlig som fikk det til å tippe over for meg: I dag hadde dagbladet.no overskriften "dagbladet.no kan bli lagt ned" og at "Internet kan bryte sammen" basert på et tåpelig utspill fra EUs IT-kommisjonær.

Som jeg skrev til Dagbladets representant:

Her mangler dere totalt den tekniske og politiske kunnskap og evne til kritisk tenking som dere bør ha hvis dere skal etablere dere som et forum for intelligent Internett-debatt i Norge. Hvis det er slik dere vurderer nyhetsverdi og setter overskrifter, mister dere enhver legitimitet overfor det tenkende (og bloggende) publikum dere håper å adressere.

Så derfor, mange takk, men nei takk.

Som en eller annen skrev om aviser: Man plukker dem alltid opp med forventning, og legger dem alltid fra seg med skuffelse. Særlig Dagbladet.

Kunnskapsutvandring

Postet den av

Tommy Rudihaugen, redaktør i Teknisk Ukeblad, har skrevet en glimrende leder om kunnskapsutvandring, etter å ha snakket med paneldeltakerne på PFITs møte om kunnskapsinnvandring.

Som synes er kanskje det største problemet at kunnskapen forsvinner ut – ikke at den ikke kommer inn. Man lærer stadig noe nytt, men dette er på lang sikt nokså foruroligende.