Herved min oppsummering av BIs fremtidsbilder, som kommentar på e24.no:

Klima, klimakterium, kompetanse og komfort

Espen Andersen

Når dette leses, er jeg nettopp ferdig med en morsom oppgave: Sammen med seks andre fagpersoner på BI (deriblant e24s kommentator Arne Jon Isachsen) har jeg laget fremtidsbilder for hvordan Norge vil være i 2030, på oppdrag fra NHO. Presentasjonen av disse kommer på NHOs årskonferanse, som går av stabelen 4. januar. Her kommer mitt noe mer personlige og sleivete perspektiv:

Alle som har forsøkt å tenke 23 år inn i fremtiden vet hvor håpløst det er. Gå 23 år tilbake, og du er i 1984, Orwells år. Berlinmuren har fem år igjen, vinterolympiaden arrangeres i Sarajevo i Jugoslavia, Vinmonopolet holder stengt på lørdager, Ronald Reagan er president i USA, PCer har 0,02Gb harddisker og koster rundt 30.000 kroner, og mobiltelefoner veier seks kilo og er forbeholdt svært velstående forretningsfolk. Selv hadde jeg fortsatt over et år igjen til jeg sendte min første internasjonale epost.

I Fortunes januar-nummer for 1984 kan man lese en seks siders reportasje om Bill Gates, en 28 år gammel sjef for et lite ($50 millioner) softwarefirma ved navn Microsoft. Gates har tykke briller og er så sosialt usikker at han pleier å ta med seg sin mor som moralsk støtte på forretningsmøter. I artikkelen presenterer han sin strategi for å ”ta over verden” med noe som heter Windows, men journalisten (som har sett en meget tidlig utgave av produktet) er ikke overbevist om at dette kan bli til noe.

Det eneste vi kan si med sikkerhet, med andre ord, er at 2030 kommer til å være forskjellig fra i dag, og hvis vi skal forsøke å si noe om fremtiden, så kommer vi til å bomme. På den annen side, som eksempelet med Bill Gates viser, er det ikke noe i veien for å legge langsiktige planer, selv om utgangspunktet er usikkert.

Med det forbehold: Norges utfordringer frem mot 2030, for å botanisere litt i BI-gruppens arbeid, har å gjøre med klima, klimakterium, kompetanse, og komfort.

Klima-problemene burde være velkjent, men for de som bare leser Finansavisen kan jeg altså opplyse at jorden er i ferd med å bli varmere, at det ser ut til å skyldes menneskelig aktivitet, i hovedsak forurensning fra bensin, kull og olje, og at dette bokstavlig talt blir et spørsmål om liv eller død for deler av jordens befolkning. Selv ble jeg overbevist om dette da jeg hørte Stephen Emmott på et møte i Polyteknisk Forening IT i mai 2006. Det er et eller annet med at når nok skikkelige vitenskapsfolk alle sier det samme – da er det på tide å diskutere tiltak mot fenomenet heller enn å ta en runde til på om det eksisterer. Særlig fordi begrensninger av klimagassutslipp utvilsomt er positivt uansett.

Som Torbjørn Røe Isaksen har påpekt, ligger en del av løsningen i teknologiutvikling, siden vi ikke kan tvinge resten av verden over på et Grünerløkka-liv med sykkel og vegetarkost. Norge har faktisk en unik teknologi som kan gi et bidrag til å redusere CO2-utslipp, nemlig deponering av CO2 under havbunnen slik det gjøres på Sleipner og skal gjøres på Snehvit-feltet oppe i Barentshavet. Teknologien er nå på samme stadium som Microsoft Windows i 1984 (eller kanskje 1986), men den kan bli viktig. Denne teknologien, samt mange andre, må videreutvikles både fordi den kan gi Norge et økonomisk bidrag, men også fordi den kan bli svært viktig i verdenssammenheng.

Klimakterie-problemet vårt er også menneskeskapt – som så mange andre land i den vestlige verden har vi en kommende eldrebølge. De fleste på min alder (født 1961) er møkk lei 68-generasjonen (sutrete, symbolorientert og selvbedragersk,) men det ser altså ut at de nok en gang kommer til å forlange offentlig spesialbehandling, og nok en gang er mange nok til å få det. Norge har riktignok dette problemet i noe mindre grad enn andre land i Europa (Italia og Tyskland, for eksempel), men vi kommer til å få en økonomisk byrde i tillegg til at det rett og slett ikke er nok folk til å bemanne helsevesen og eldreomsorg.

Eldrebølgens problemer kan motvirkes ved økt innvandring, høyere pensjonsalder, og kanskje først og fremst ved å øke produktiviteten til de som er igjen for å jobbe.

Vi er ikke flinke til å håndtere innvandring her til lands. Riktignok tar vi inn innvandrere til drittjobbene, men skal det monne nasjonaløkonomisk, må vi få inn folk med kompetanse. Norsk næringsliv og Norges befolkning klarer ikke å håndtere kunnskapsrike utlendinger – de får ikke jobb, og får de jobb, blir de ikke sosialt integrert fordi vi stenger dem ute. Ikke vil de komme hit heller: Selv om vi har en stor kvote for utdannede utlendinger, drar slike folk heller til USA der de blir satt pris på, både økonomisk og sosialt.

Da gjenstår økt produktivitet – vi må få arbeidskraften vekk fra administrasjon og over i helsemessig tjenesteyting. Eller, for å si det kort og brutalt, vekk fra kommunekontoret og over på sykehjemmet, som personale. Dette kan vi gjøre ved administrativ forenkling, mer automatisering (Minside er en spe begynnelse), og ved å flytte administrativt arbeid, elektronisk, til land med rimelig og kunnskapsrik arbeidskraft. Hva med å flytte kommunal saksbehandling til Asia? Kanskje vi kan bruke det norsktalende pakistanske innvandrermiljøet til å bygge opp en stab av norsktalende saksbehandlere i Pakistan?

Kompetanse er kanskje vår største utfordring. Norsk skoles problemer er velkjent – se den siste forkunnskapstesten fra Norsk Matematikkråd, som burde gis ut som den virkelige julegrøsseren. En ting er at kun litt over fjerdeparten av lærerskolestudentene klarer enkel prosentregning. Dette har vi hørt lenge, og Utdanningsforbundet har for lengst etablert at lærere ikke trenger kunnskap så lenge de overholder arbeidstiden og betaler fagforeningskontingenten. Verre er det at andelen prosentregnere blant sivilingeniørstudentene – de som s
kal bygge våre fremtidige broer og tunneler – bare er litt over halvparten.

Tiltakene mot en dårlig skole er nokså enkle å ramse opp (og Rune Sørensen ved BI har skrevet et notat om dette her), men vanskelige å gjennomføre: Bedre lærere (lær av de gode og kast ut de dårlige), mer resultatorientering, mer fokus på kunnskap, færre hjelpemidler (kast ut kalkulatorer, for eksempel), og større frihet til den enkelte skole til å prøve (og feile) for å se hva som virker.

Noen vil hevde at matematikk og annen ”gammeldags” kunnskap er mindre nødvendig i en verden hvor datamaskinene står for utregningen. Det er delvis riktig: Ingeniører kan i dag bygge hus på datamaskin, og la maskinen stå for styrkeberegninger og strukturell kontroll. Men det er stor forskjell på å bruke et hjelpmiddel og å være avhengig av det: Dagens skolebarn bruker kalkulator for å dele med ti. Fremgang skapes også av verktøybruk, men kunnskapsløs verktøybruk er farlig. Og som alle håndverkere vet, verktøykunnskap får man ved å bygge verktøyene selv.

Komfort er kanskje det egentlige problemet. De tre utfordringene jeg har nevnt hittil er store i en verdenssammenheng, men for Norge er de mer teoretiske enn praktiske. Det kommer til å ta lang tid før klimaproblemene treffer oss, andre land sliter mer med sine eldrebølger (delvis fordi vi har gode ordninger for småbarnsforeldre) og når ungdommen velger bort vanskelige fag er det fordi de handler rasjonelt. Vi betaler dårlig for naturvitenskaplig kunnskap, dessuten er det kjedelig. Ungdommen velger i stedet å jobbe hardt med fremføring og formulering, blir flinke med Powerpoint og søker seg til selvrealiserende studier som journalist og drama. Og hvorfor ikke – Norge har en solid buffer i oljeformuen, og gitt eldrebølgen får man jo jobb likevel?

Per aspera ad astra, het det. (Eh… unnskyld: ”Gjennom motgang til stjernene.” Latin. Har ikke vært pensum på mange år). Hvorfor slite med motgang når stjernene er oppnådd? Norge er bygget, som Erlend Loe sier. Resten er et spørsmål om komfort.

Akk ja. Trøsten og håpet er at et eller annet sted i Norge sitter en gutt eller jente med tykke brilleglass og snekrer på den neste teknologiske revolusjonen.

Jeg håper vedkommende har foreldre som er villige til å gå på forretningsmøter.

Øyvind Strømmen parkerer negerdebatten der den bør parkeres, Knut Olav Åmås skriver om innvandrere som har gjort det bra (at det å være naturterapeut defineres som suksess får jeg la ligge i denne sammenheng) og Barack Obama seiler opp som demokratenes store håp.

Det begynner å hjelpe. 

Jeg burde egentlig gjøre noe annet, men ble inspirert av ryktet om at regjeringen ikke vil legge ned fylkeskommunene allikevel til å stille meg selv spørsmålet: Hvor mange mennesker jobber det egentlig i fylkeskommunene? (Neida, svaret er ikke "cirka halvparten". Jeg er ute etter et antall.) Dette forvaltningsnivået er nå så og si ribbet for oppgaver, etter at helse er flyttet til offentlige foretak.

Det viser seg forbausende vanskelig å få svar på. Fant ingenting på departementenes sider eller hos SSB. På de enkelte fylkeskommuners hjemmesider finnes lite, men jeg fant en rapport for Akershus fylkeskommune som viser at antallet saker har blitt ca. firedoblet de siste fem årene, mens antallet ansatte har sunket med noen prosenter. Hva dette skyldes vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at med direkte web-grensesnitt for kunder og elektronisk saksbehandling burde det være muligheter for mye større produktivitetsøkning enn dette.

For noen år siden var jeg foredragsholder for noe som het Fylkeskommunalt IT-forum. Det var en opplevelse som sjokkerte. I hver fylkeskommune sitter det en IT-avdeling som driver kontorstøtte, regnskapsapplikasjoner (den gangen forskjellige for hvert fylke), og opptak til videregående skole (en applikasjon som med direkte web-grensesnitt burde kunne kjøres på en enkelt, ikke særlig stor SQL-server.) Men neida, hver fylkeskommune hadde sin egen lille gruppe som drev med opptak.

Jeg lurer stadig på om vi i det hele tatt trenger et forvaltningsnivå mellom kommuner og stat. Rent produksjonsmessig tror jeg ikke det – Norge er et rørende lite land, og regionalisering fører til nok suboptimalisering allerede (forsøk å få ditt barn inn på en skole i et annet fylke, så skal du se). Skal man mene noe om dette, må man imidlertid vite noe om hvilke ressurser som brukes og hva de gjør. Og det er ikke lett å finne ut av?

Noen som har ideer eller lenker å komme med?

…er et uttrykk for en bestemt gruppe mennesker i Melbourne, Australia. Magasinet (Dagbladets versjon av Financial Times "How to spend it") har for en gangs skyld en virkelig provoserende (i motsetning til "liksom-provoserende") artikkel om Karl-Fredrik Tangen, som karakteriserer SV som partiet for den nye overklassen. Jeg kunne ikke vært mer enig (bortsett fra Fritt Ord-eksemplet, som jeg synes er litt søkt,) særlig hva gjelder utdanning.

Gøy! Her har du neste ukes aviskrangel i god tid før helgen…. 

Bjørvika-utbyggingen (som jeg herved døper om til Fjordmuren) er nok et eksempel på at kortsiktighet (og suboptimale økonomiske motiver fra den stadig like arrogante Oslo Havn) kan komme til å ødelegge både Oslos ansikt mot fjorden og adgangen (både fysisk og visuelt) til fjorden for de som måtte være så uheldige å bo innenfor.

Her er to steder du kan protestere:

• Skriv under på oppropet hos Redd Fjordbyen Oslo.
• Send et brev til Plan- og Bygningsetaten i Oslo, du finner detaljer hos Stoppblokk.no.

Mens vi er igang – nå må snart noen på Stortinget få gjort noe med Havneloven, som gir Oslo Havn en autonomitet organisasjonen gjentatte ganger viser seg ikke å kunne håndtere. Det er intet mindre enn fantastisk at en offentlig organisasjon så til de grader skal ta seg til rette ut fra misforstått markedstenking (og dette kommer fra en person som normalt er meget sterkt for markedsorientering i offentlige instanser – bare den er langsiktig.)

Jan Arild Snoen har en glimrende slakt av særinteressetall i Aftenposten i dag. Til påstanden om at 300000 (nåja, Storberget sa 200000-300000, så la oss si 250000) barn gruer seg til jul, er det å si at det er ca. 50000 barn i et barnekull, og at 4-6 hele årskull skulle grue seg til jul fordi foreldrene drikker, faller vel på sin egen urimelighet? Eller kanskje smuglersprit er et større problem enn vi hittil har trodd?

Kjell Aukrust "beviste" for noen år siden at slaget på Stiklestad aldri hadde funnet sted, fordi hvis man tok utviklingen i gjennomsnittshøyde på rekrutter de siste hundre årene og ekstrapolerte bakover, fant man ut at vikingene ikke var høyere enn en tomflaske og umulig kunne ha sett hverandre i den kornåkeren slaget skulle ha stått.

Godt å vite. Og en utfordring for historikerne….

Kaare Norum og Per Brandtzæg sier vel egentlig det alle mener om norsk forskningspolitikk: Den er rett og slett pinlig. Selv sitter jeg for tiden og forsøker å legge et budsjett for en fem-årig forskningsaktivitet innen høyteknologi, en øvelse som minner ikke så lite om "skyvepølse", et begrep min mor fortalte om fra krigens dager.

Under krigen var det dårlig med pålegg på brødskivene. En teknikk for å få pålegget til å vare lenger var å legge en pølseskive på brødskiven som man deretter trakk vekk etterhvert som man spiste brødet. Når brødet var spist opp, hadde man fremdeles pølseskiven, og kunne legge den på neste brødskive.

Når man får et forskningsprosjekt i Norge, er den finansiert etter den samme metodikken. Det forutsettes nemlig en egenfinansiering – det vil si forskerens tid. Men siden forskeren ikke har en grunnlønn det går an å leve av, må han velge mellom enten å jobbe med andre ting enn forskning (som det blir penger av) eller å redusere sitt forbruk. I begge tilfelle driver man med skyvepølse, enten det nå er forskningstiden eller levestandarden man skyver foran seg.

Som del av mitt prosjekt skal man rekruttere doktorgradsstudenter, men jeg lurer litt på hvordan jeg skal få tak i skikkelige folk all den stund jeg kan betale ca. halvparten av hva de kan få nesten hvor som helst ellers. Et lyspunkt er i alle fall at mitt fagområde gir eventuelle doktorgradsstudenter et godt arbeidsmarked i softwarebransjen eller som konsulent. Akademia som karrierevei i Norge ser imidlertid i stadig større grad ut til å være en retur til fortiden, hvor akademisk virksomhet var noe som ble bedrevet av intellektuelt interesserte og økonomisk uavhengige rikmannssønner. Eller man kan gjøre som meg – ha to-tre jobber for å få lov til å drive med noe som samfunnet burde prioritere, men ikke gjør.

Av og til lurer jeg faktisk på om det ikke bare er slik at vi ikke setter pris på kunnskap i Norge, men at vi rett og slett er redde for den. Denne farlige forskningen kunne jo komme til å rokke ved oppfatninger og maktposisjoner (se f.eks. hva som skjedde da kollega Øivind Bøhren viste at det ikke er sammenheng mellom antall kvinner i en bedrifts styre og bedriftens lønnsomhet). For ikke å snakke om at det å ha en masse argumentative forskere rundtomkring kunne komme til å stille dårlig utdannede og/eller kunnskapsløse politikere i forlegenhet.

(Kaare Norum er forøvrig en mann jeg har stor sans for, med snilt utseende og milde manererer som kamuflerer klare meninger. Det sier jeg ikke fordi jeg kjenner ham selv, men fordi min datter nummer tre, som er "superreporter" for Barnetimen, har intervjuet ham om hvorfor hun bør spise grønnsaker. Og jammen klarte han ikke å svare på en måte som har fått henne til i hvert fall å tenke på det. Uten å gå på akkord med fagligheten.)

Det er vanskelig å lese forsvarssjef Sverre Diesens kronikk i Aftenposten som annet enn en nøktern økonomisk og teknologisk fagmilitær analyse. Fysisk landbesittelse blir mindre viktig som noe å krige om (det er kommunikasjonssentraler og -linjer, særlig de som styrer distribusjonen av olje og gass, som gjelder), og at soldater blir færre i antall men mye mer teknologifisert er det vel ingen som er uenig i. Heller ikke at mer avansert utstyr blir dyrere (militært utstyr selges ikke til konsumenter, og dermed får man ikke det voldsomme prisfallet over tid som vi kjenner fra mobiltelefoner og PCer).

Så det er vanskelig ikke å ta det forsvarssjefen sier for god fisk. Men jeg skulle gjerne høre den fagmilitære begrunnelsen fra politikere som insisterer på at vi fortsatt skal ha syv flybaser og store garnisoner i Nord-Norge. Bortsett fra Kystvaktens fiskeovervåkning (som vel strengt tatt er mer en politioppgave enn en militær operasjon), er vel dagens russiske invasjon mer en sak for ordenspolitiet enn militæret?

Jeg har en mistanke om at militærleire er en skjult sysselsettingsstøtte til Nord-Norge – og gitt dagens meget hurtige kommunikasjons- og transportteknologi, er det mindre bruk for marsjstøvler og skyttergraver. Kanskje garnisjonene i Nord-Norge bør spesialisere seg på geriljakrigføring, og kalles geriljaleire?

Uansett skal Forsvarssjefen ha honnør for at han kaster hansken – han har det faglige ansvar for at Norge har et så godt forsvar som mulig, og da har han både rett og plikt til å uttale seg til offentligheten. På fagmilitært grunnlag og som anbefaling, selvsagt. Som han selv sier i sin kronikk: Hans rolle er å klargjøre alternativer, valget mellom dem er en politisk avgjørelse.

Forsvarspolitisk, håper jeg. Ikke distriktspolitisk.

For noen uker siden hadde Kåre Tannvik og jeg en kronikk i Aftenposten, der vi skrev om nødvendigheten av at Finnmark (og for den saks skyld en rekke andre steder i Norge) slutter å forsøke å bevare verden slik den er og heller forsøker å tilpasse seg en verden preget av kunnskaps- og servicenæring.

Det ble selvfølgelig en hel del diskusjon og frem og tilbake, jeg var på radioen og Kåre, som er lokal og adskillig mer direkte enn jeg er, deltok i et innringningsprogram. En av de tingene som frustrerte meg (selv om jeg visste det ville bli slik) er at man hang seg opp i en relativt liten side av kronikken, nemlig det at "for at noe skal leve, må noe dø" – i dette tilfelle må man legge ned endel kommuner og andre institusjoner for å frigjøre arbeidskraft og andre ressurser til å bygge fremtiden.

Jeg vet selvfølgelig ikke noe særlig om detaljer her, men så fikk jeg en hyggelig telefon med påfølgende faks fra Arne Olav Wahl, næringsdrivende i Båtsfjord. Han har laget sitt eget forslag til kommunesammenslåing, hvor han tar Finnmarks 19 kommuner og slår dem sammen til 5 (se illustrasjon). I mange tilfelle er det allerede ganske stort samarbeid mellom disse kommunene, men som Arne sa: "Vi har kommuner med ned mot 800 innbyggere. Tenk om hver 800. innbygger i Oslo skulle gått rundt med ordførerkjede…."

Arne påpekte også at kommunikasjon i Finnmark blir vanskeliggjort fordi veinettet ikke er komplett, med disse eksemplene: Fra Vardø til Båtsfjord er det 240 km å kjøre. Direkte avstand er 85 km, og det gjenstår bare å bygge 20 km vei for å få det til. Tilsvarende er det 290 km å kjøre fra Hasvik til Hammerfest (pluss 1.5 time fergetur). Den direkte avstanden er 65 km + 15 minutters fergetur. Jeg kjenner ikke til detaljene her, men fra et kart ser det jo unektelig ut til at det er huller i nettverket – noe som vanskeliggjør bevegelse og dermed næringsliv.

Det finnes også en gruppe mennesker i Kirkenes som jobber med  å få knyttet Kirkenes til det russiske jernbanenettet – såvidt jeg vet mangler det 42 km på å få det til, noe som kunne gjøre Kirkenes til en utskipningshavn for russisk-produserte varer. I en verden med global produksjon og handel synes jeg det høres fornuftig ut – det blir ikke mindre logistikk fremover, for å si det forsiktig.

Disse forslagene har alle den store fordelen at de ser fremover – og at favoriserer investeringer som vil øke fleksibilitet og endringsevne. De er gode alternativer til de elendighetsbeskrivelsene man vanligvis hører. 

For endel år siden arbeidet jeg i et stort internasjonalt konsulentfirma. En av mine kolleger var P…, en tynn og lang engelskmann med fabelaktig diksjon og en høyt utviklet sans for humor. Han hadde et forhold til Norge, for han hadde hatt et konsulentoppdrag for Norsk Hydro og i løpet av et år fløyet fra England til Oslo mer enn 100 ganger.

I de dager (før Schengen og 11. september) var det svært enkelt å komme seg gjennom passkontrollen til Norge – man trengte ikke å vise passet, det holdt å si "norsk" til passkontrolløren, og man slapp igjennom. Norsk er et språk det tar kort tid å lære seg (nokså få ord, relativt logisk grammatikk og stavemåte), men det tar mange år for de fleste utlendinger å bli kvitt alle spor av utenlandsk aksent (bare forsøk å få en utlending til å si ord som "tone" eller "halen".) Med andre ord, passkontrollørene hadde funnet en effektiv måte å skille nordmenn fra ikke-nordmenn på.

P… hadde bestemt seg for å forsøke å bli oppfattet som nordmann. Han trente og trente, og etterhvert kunne han si "norsk" uten spor av britisk aksent. Det hjalp ikke stort – passkontrollørene bare smilte og ristet på hodet, og ba om å få se passet. Og P… var frustrert – hvordan i all verden kunne de vite at han var engelskmann?

I hans tilfelle var det enkelt – han var tynn, blek i huden, hadde mørkt hår strøket rett tilbake, "stiff upper lipp" (han lignet faktisk litt på John Cleese) og, ikke minst, han gikk i krittstripedress med hvit skjorte og blå pullover. Om han hadde hatt Union Jack tatovert i pannen, hadde han ikke sett mer britisk ut. Ikke det at jeg hadde hjerte til å fortelle ham det. Og passkontrollen tok ham, hver gang. Med et smil.

Hvilket får meg til å undres litt – hva vil det egentlig si å være nordmann? En genetisk forklaring a la Norsk Språkråd (og, for den saks skyld, Tyskland) slår meg som uhyre primitiv. Språk er enklere – en nordmann er vel egentlig en person som snakker norsk (uansett hudfarge og pass) siden språket er for spesielt interesserte, og antall feil ved en slik forklaring er små i forhold til de mer formaliserte, som statsborgerskap (min sjef på BI er portugiser, men det er det ingen som ville ha gjettet ved å se på eller snakke med ham) eller hudfarge (spør Shazad Rana om den saken.)

Kunne vi ikke ganske enkelt definere en nordmann som en person som både oppfatter seg selv og oppfattes av omgivelsene som nordmann? La gå at det er en glidende definisjon, men i en stadig mer globalisert verden blir nasjonal tilhørighet mer og mer et spørsmål om valg (og ikke lenger et særlig viktig valg) enn noe annet. Og en person som gidder å definere seg selv som norsk bør vel egentlig fortjene å bli det?

(Dette er forøvrig blogget fra SAS’ flight mellom København og Beijing, et eller annet sted over Sibir. Takket være Boeings Connexion-tjeneste. Glimrende greier, og mye bedre enn B-filmer i høretelefoner.)  Det er da litt fantastisk at man kan blogge og sende epost over Sibir?

Språkrådets noe begrensende definisjon av ordet "nordmann" har skapt debatt, godt oppsummert av Knut Olav Åmås under tittelen "Negeren og nordmannen" (ikke på nett foreløpig, av en eller annen grunn.) Men det er Scruella de Ville i Morgenbladet (heller ikke på nett – burde ikke dette være elektronisk diskuterbart?) som viser absurditeten i presise tilhørighetsdefinisjoner, en debatt hun synes er preget av "språkteknisk nidkjærhet og politisk likhetsiver":

Da jeg kalte min venn Anwar for Tåsen-kurder ble han kjempesur, og jeg ble redd for at jeg hadde tråkket ham på tærne. De hadde jeg. Anwar var Nordberg-kurder, og sånn var det med den saken. Slikt kommer man ikke frem til med hjelp av språkteknisk nidkjærhet eller politisk likhetsiver. 

Polyteknisk Forening, BI, og Norsk Petroleumsforening arrangerer Næringsbad på BI Nydalen tirsdag 31. oktober kl. 1800. Temaet er oljeindustriens fremtid, fokusert rundt behovet for kunnskap og hvordan det skal møtes i fremtiden. Jeg skal innlede til debatt, ved å stille utfordrende spørsmål til Helge Lund og Kristin Clemet.

Arrangementet er åpent for alle – vel møtt!

PS: Det er visst påmelding, fristen sies å ha gått ut, men det går nok bra allikevel (hils fra meg).

PSPS: Jeg har mine kandidater, men likevel: Forslag til utfordrende spørsmål mottas med takk!

….er tittelen på Kåre Tannviks og min kronikk i Aftenposten i dag. Tittelen er ikke vår – vi hadde "Finnmark og fremtiden" – men den oppsummerer jo våre argumenter. Så er det vel bare å lene seg tilbake og vente på stormen, i trygg forvissning om at det er "han Kåre" som får mest bråk….

Oppdatering: Lagt inn originalteksten etter "hoppet".

Oppdatering 2: (28. oktober) Ikke mange reaksjoner i form av kommentarer, men jeg Hallvard Tjelmelands anmeldelse (abonnement nødvendig) av Morten A. Strøksnes’ Hva skjer i Nord-Norge? er forbausende parallell til hva Kåre og jeg skriver:

Anti-turisme. Denne schizofrenien kjem til uttrykk også i vurderinga av næringslivet. I første halvdel av boka blir det spelt på kjende tonar: Det er for smått nordpå, verksemdene er for puslete, miljøa er for små til at friske nye tankar kan oppstå. Her kan vi også spora gammalmodige oppfatningar av kva skikkeleg økonomi er for noko, openbart inspirert av forgjengaren Brox.

Som for Brox blir tenesteyting noko mindreverdig, inautentisk, får ein inntrykk av.

Les videre →

Nå har jeg vært paneldeltaker på en studentdebatt, og det var jo greit nok, om ikke særlig livlig. Jeg hadde ikke fått med meg bakgrunnen til debatten – trodde det dreiet seg om hvorvidt skolepenger (egentlig, studentbetaling) førte til bedre eller dårligere kvalitet – men det viste seg altså å være en litt panikkartet reaksjon fra Studentparlamentets side på nyheten om at det i EU ser ut til at studentbetaling blir mer vanlig.

Nuvel, debatten ble jo morsom allikevel. Som vanlig var det noen misforståelser om BI ute og gikk, så bare for ordens skyld: BI er en selveiende stiftelse, noe som betyr at alt overskudd går tilbake til organisasjonen. Non-profit, med andre ord. Og ansatte på BI betales etter offentlig lønnsskala, må jeg med en viss sorg meddele.

Ellers var debatten litt springende, preget av at det var vanskelig å frembringe noen særlig uenighet uten å gå utenfor rammen av debatten. Ingen var for å gjøre noen store inngrep i hvordan studier finansieres i Norge. Samtlige var irritert over Djupedals kutt i budsjettene for forskning og høyere utdanning. Av punkter jeg husker var at

• Gunnar Gundersen påpekte at den sikreste veien mot studentbetalling var å fortsette å kutte i budsjettene – da kommer spørsmålet opp av seg selv, om noen år
• Utdanningsforbundets representant gikk ganske langt i å si at de savner Kristin Clemet – om man ikke var politisk enige, så "lå hun over talerstolen" med engagement og kunnskaper. Det er nye takter fra den siden.
• Odd Einar Dørum (som har liten respekt for talertid) etterlyste mer engasjement fra studentenes side, særlig de som har stemt rød-grønt. Medmindre studenter og faglige protesterer, blir det flere kutt i høyere utdanning

Ellers har jeg sympati for studentene som arrangerer dette – det var ca. 20 tilhørere, og i all beskjedenhet syntes jeg panelet fortjente litt flere….

PS: Blindern har så triste bygninger og så nedslitte møbler og litt for mye rot og møkk i krokene. Slik er de fleste universiteter, men hva er det egentlig poenget med å ha dårlige arbeidsforhold? En fordel/ulempe på BI er at siden studentene betaler, stiller de krav til sine arbeidsforhold, og det nyter faktisk resten av organisasjonen godt av. 

Jonas Gahr Støre anmelder Dag Solstads siste roman i Morgenbladet (krever abonnement). Han gjør det ikke med bravur, men med elegante kårdestikk som bringer frem det som vi kanskje allerede visste: At Solstad skriver om seg selv og sin generasjon, og aldri blir ferdig med 1968. Etter en nyansert og kunnskapsrik kritikk avslutter han med denne kraftsalven:

Mens Dag Solstad vil avslutte verden, må noen av oss rett og slett videre. I virkeligheten. Vi må løfte frem de som tenker "jeg" og "framtid" – de som ikke lar seg drive inn i fundamentalismens "oss" og "dem", men som insisterer på også å tenke "du" og "vi".

Etter min mening var det viktigste som skjedde i 1968 at Bolt, Beranek og Neumann fikk en kontrakt på å bygge et pakkesvitsjet nettverk for universiteter og at Ole Johan Dahl sendte en piratkopiert tape med sitt nye programmeringsspråk til en doktorgradsstudent ved navn Alan Kay ved universitetet i Utah. At studentene i Paris laget bråk som smittet til et landsens universitet i den nordre del av Europa var faktisk mye mindre viktig i et historisk perspektiv, bortsett fra at det dømte en stor del av den norske intelligentsia til en slags evig pubertetskrise.

Nå har jo Solstad skrevet om dette selv, i Gymnaslærer Pedersen. Hvilket får meg til å lure – hva er egentlig en generasjonsroman, og hvilke generasjonsromaner har vi? Generasjonen før og etter Pedersen er jo representert i Roy Jakobsens eminente Seierherrene, og Jan Kjærstad med figuren Jonas Wergeland får stå for 80-tallet (kanskje mest representert i Homo Falsus, som er 80-tallet i et nøtteskall. Lars Saabye Christensen med Beatles er faktisk mer generasjonsroman enn Pedersen, selv om de foregår på samme tid. 90-tallet er usikkert – jeg tenker mest på Erlend Loe og L. Tidlig 2000 er vel helst Langeland og hans Wonder Boy, men den kunne like gjerne vært skrevet på 80-tallet.

Nuvel. Selv har jeg, antakelig i likhet med Støre, fått evig nok av 1968-generasjonen. 68’erne trodde de var en ny og interessant oppfinnelse uten å oppdage at de sto for størknede ideer uten langvarig praktisk eller ideologisk betydning. Støre får dette frem – og demonstrerer samtidig at det er mulig å være en intellektuell politiker uten å slutte seg til en bestemt ideologi.

Glimrende. Anbefales. Tre sånne artikler i året, og abonnementet har betalt seg.

Kollega Knut Boge har et aldeles glimrende innlegg i Aftenposten idag, der han påpeker de problemer mangelen på skikkelige stamveier skaper i Norge. Jeg har selv skrevet om dette, men Knut går lenger: Han trekker inn miljøproblemer, og legger årsaken i Norges merkelige og nokså lite demokratiske valgsystem, som gjør at veikroner fordeles etter hvor mange stemmer de kjøper. Mellompartiene befester sin posisjon ved å sørge for suboptimialiserte veiinvesteringer, i et forsøk på å hindre urbanisering og sentralisering.

Her er endelig et spørsmål man faktisk burde ha oppe til folkeavstemning, fordi vi aldri ville fått dette gjennom direkte på Stortinget, gitt at systemet gjenskaper seg selv. Skal vi ha en person, en stemme, eller overrepresentasjon av distriktene?

Per Arne Solend er moralsk oppbrakt etter å ha lest Kjell Inge Røkkes nokså platte uttalelser i forbindelse med at han ble årets Peer Gynt.

Selvfølgelig er ikke etikk interessant hvis det er god butikk – et prinsipp er som kjent bare et prinsipp hvis det koster deg penger.

Men jeg har vanskelig for å ta Dagbladet seriøst her. Avisen har sider med svindelannonser – for spåkjerringer og alternativmedisin – som innbringer ca. 25 millioner årlig. Snakk om glasshus….