Jeg har omsider (i den forstand at jeg har hatt dem lenge, men først begynt å lese dem for en uke siden) kommet meg gjennom Gunnar Staalesens Bergenstrilogi (1900. Morgenrød., 1950. High Noon., og 1999. Aftensang.), som begynner med et drap noen timer inn på 1900-tallet, et drap som blir løst noen timer før 1900-tallet ender. Bøkene minner om en blanding av Roy Jakobsens Seierherrene og Odd Brochmann og Zinken Hopps Historien om Norge. Jeg er litt i tvil om gjennomføringen, men beundrer ambisjonen. Og bøkene er lettleste og spennende.

Som Norgeshistorie er bøkene interessante, men nokså overfladiske – det er lite forbindelser mellom historiske hendelser, og bortsett fra en mulig forklaring på Bergensbrannen i 1916, lite som gjør historien til annet enn kulisser. Menneskeskildringener er også overfladiske, personene er skildret mest ut fra hva de gjør og sier, eller hva andre sier om dem. Staalesen er først of fremst kriminalforfatter, og det merkes: Han forteller en systematisk historie om personer som treffer hverandre, og det er her bøkene er gode, i skildringen av hvordan mennesker går ut av og kommer inn i historien. Ikke minst er aktørene troverdige i hva de gjør – man finner ingen hypermoderne mennesker i 1910, for eksempel.

Vel verdt noen timer, for man ønsker å lese videre for å finne ut hva som skjedde og hva som kommer til å skje. Beskrivelsene av historiske hendelser sett gjennom deltakeres øyne – byggingen av Bergensbanen, bybrannen, trikkestreik, Telavåg, Alexander Kielland-ulykken – er meget gode. Kriminalhistoriene er tynnere og virker mer som staffasje for å gi hovedpersonene mer å gjøre. Til syvende og sist er det ikke så farlig hvem det nå var som begikk et drap i 1900.

Den kanskje største irritasjonen er alle beskrivelsene av påtvungen seksualitet – det ser til tider ut til at ingen kvinne kan komme til Bergen, i hvert fall ikke før annen verdenskrig, uten å bli voldtatt eller i alle fall pådra seg et meget uønsket svangerskap. Det blir litt slitsomt i lengden, litt for mye gjentakelse og mekanikk, litt mer ukeblad enn man liker. På slutten virker forfatteren også sliten, med litt for mange oppryddende kommentarer, som at man finner det jernrøret det innledende drapet blir begått med samtidig som man finner et annet drapsvåpen. Den allmektige forfatter og nokså mektige leser er litt for synlig etter min smak.

Men absolutt ikke bortkastet tid. Skjønt hadde jeg startet på nytt, ville jeg hatt et Bergenskart ved siden av meg, slik at jeg visste hvor Møhlenpris og Paradis og Fanafjellet lå hen.

Et siste utdrag fra Richard Feynmans selvbiografi (eller kanskje rettere sagt, anekdotesamling) Surely You’re Joking, Mr. Feynman, denne gang om hoderegning. Kapittelet (som heter "Lucky Numbers") fortsetter i samme stil, og burde være en inspirasjon til alle som synes matematikk er kjedelig….

(Mer Feynman her, her, her og her.) 

Les videre →

Glimrende artikkel – Steven Pinker er professor i psykologi på Harvard, og hans bok The Blank Slate anbefales på det varmeste. Det ryktes at en ny bok kommer til høsten, og denne artikkelen er kanskje en smakebit. Det er på tide at noen tok Dan Dennetts Consciousness Explained litt videre.

(Via Arts & Letters) 

Anne Oterholm, formann i Den Norske Forfatterforening, gjør en ganske imponerende eksersis i å si absolutt ingenting i sitt innlegg i Dagbladet idag. Debatten (som dukker opp med jevne mellomrom) handler om hvorvidt serieforfattere av typen Frid Ingulstad skal få være medlem eller ikke. Oterholms oppryddende bidrag sier altså at man ikke trenger være medlem for å få tilgang til de støtteordninger foreningen forvalter, men at man ikke kan få bli medlem (og dermed påvirke kriteriene) medmindre ens verker har "litterær verdi" (slik hun selv demonstrerer). Samt at hun ønsker at alle skal kunne nyte god litteratur, og at det ikke er hun, men en komite som avgjør hvem som kan bli medlem.

Jeg vet ikke, jeg. Det kan jo tenkes at man fikk en litt annen definisjon av begrepet "litterær verdi" om man løsnet litt på medlemskriteriene. Slik de er nå ser de ut til å premiere det en av mine amerikanske kolleger kaller "intellectual masturbation". Et fenomen som er mye utbredt i akademia og også der kan føre til medlemskap i diverse foreninger (eller "skoler" som er det lokale uttrykket.)

Kanskje man også fikk flere og bedre forfattere om man myket opp tilgangen til Forfatterforeningen litt? Etter en smule frislipp av boksalget selges det nå flere bøker i Norge enn noensinne, uten at Forfatterforeningen har snakket mye om det. Jeg hører fra folk som bør vite om det at kvaliteten er bra også – i alle fall ryktes det at de som forvalter innkjøpsordningen har problemer med å holde budsjettet fordi det er så mange bra bøker. Heller ikke her har man hørt mye fra Forfatterforeningen, som spådde litteraturens undergang for et års tid siden.

Nå bør jeg vel ikke si noe om dette – jeg er jo ikke forfatter, bare leser. Og jeg har aldri lest Ingulstad. Ikke Oterholm heller, når jeg tenker meg om. (Etter disse anmeldelsene er det heller ikke trolig at jeg kommer til å gjøre det.)

Kan det være at det ikke er forfatterne som er best skikket til å vurdere hva som har litterær verdi? Burde det ikke i det minste være noen representanter for kundene i denne diskusjonen? De er jo uhildet, all den stund de ikke selv skal søke støtte. Og små miljøer kan jo ha godt av litt nye gener.

På den annen side: Jeg leser og vurderer studentoppgaver og søknader idag, og det er ikke den delen av jobben min jeg ser mest frem til. Selv om man finner litterær verdi i studentoppgaver også, eller i alle fall fantasifulle konstruksjoner. Tenk å måtte vurdere norske forfatteres samlede produksjon hvert år….

Nei, la dem beholde den jobben. Så vet vi i alle fall, for en stund, hvor de har hendene sine.

Nok et klipp fra Richard Feynmans Surely you’re Joking, Mr. Feynman!, fra kapittelet He fixes radios by thinking. Denne gang handler det om hvordan han lærte seg matematikk som ung. Her er det mye å plukke opp for dagens matematikklærere – særlig om å lære seg ting på flere forskjellige måter:

Les videre →

Her er eksempel nummer to av Richard Feynmans utrolige evne til å fortelle historier (det første eksemplet finner du her). Denne er fra Surely You’re Joking, Mr. Feynman, mer spesifikt fra kapittelet Los Alamos from below.

Først, litt bakgrunn: Feynman arbeidet for Manhattan-prosjektet, som utviklet den første atombomben under 2. verdenskrig. Bomben ble utviklet i Los Alamos i New Mexico, men råstoffet til bomben ble fremstilt i et enormt fabrikk-kompleks (bygningen var verdens største da den ble bygget) i Oak Ridge, Tennessee. Den følgende historien skjedde da Los Alamos ble bekymret for at fabrikken i Oak Ridge kunne eksplodere, siden de som jobbet med uran-fremstillingen av sikkerhetshensyn ikke fikk full kjennskap til farene ved prosessen. Feynman, som meget ung vitenskapsmann, ble sendt til denne kjempefabrikken for å undersøke. Og her starter historien:

Les videre →

Richard Feynman er en av mine helter – og i forbindelse med et bokprosjekt jeg er involvert i, har jeg oversatt noen småbiter av hans to ypperlige bøker Surely you’re joking, Mr. Feynman! og What do you care what other people think? Det er ikke sikkert vi kommer til å bruke disse småstykkene, men jeg gjør dem tilgjengelige her likevel. Det skjer i det håp at et norsk forlag vil ta til vettet og oversette begge bøkene, og derved skape et forbilde barn og unge med interesse for naturvitenskap kan identifisere seg med.

Her er første smakebit, som du også kan se på denne videoen. Utdraget er fra What do you care what other people think?, første kapittel (som heter The making of a scientist):

Jeg har en venn som er kunstner, og han sier av og til noe som jeg ikke er enig i. Han holder opp en blomst og sier ”Se, så vakker den er,” og jeg sier jeg er enig. Men så sier han ”Jeg, som kunstner, kan se hvor vakker en blomst er. Men du som vitenskapsmann, plukker alt fra hverandre og da blir det ikke vakkert lenger.” Jeg synes han prater tull.

            For det første, skjønnheten han ser er tilgjengelig for andre – og for meg også, mener jeg. Selv om jeg kanskje ikke er like estetisk raffinert som han er, kan jeg sette pris på en blomsts skjønnhet. Men samtidig kan jeg se mye mer i blomsten enn han ser. Jeg kan forestille meg cellene i blomsten, som også har en skjønnhet. Det finnes skjønnhet ikke bare i dimensjonen rundt en centimeter – det er også skjønnhet i mye mindre dimensjoner.

           Så er det de kompliserte prosessene som foregår inne i cellene, og andre prosesser. Det faktum at fargene i blomstene har utviklet seg for å tiltrekke seg insekter for å pollinere dem er interessant: Det betyr at insekter kan se farger. Da får man et annet spørsmål: Finnes den estetiske sansen vi har også for mindre avanserte livsformer? Det finnes alle mulige interessante spørsmål som kommer fra det å ha kunnskap om naturvitenskap, som bare øker spenningen og opplevelsen og beundringen for en blomst.

           Kunnskap legger bare til. Jeg kan ikke forstå hvordan den kan trekke noe fra.