Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

Stor skjerm!

IMG_3829En stor dataskjerm er en produktivitetsøkende investering. Akkurat nå retter jeg oppgaver – og det å ha en stor skjerm (eller flere store, som jeg har på hjemmekontoret) gjør at den prosessen ikke trenger å involvere papir og heller ikke masse skjermhopping mellom vinduer som ligger oppå hverandre.

Jeg vurderte endel skjermer og landet på en 43-toms LG (kjøpt på Proshop) med full 4K-oppløsning og 11-bits farger. Vurderte en lavere og krum skjerm, men etter å ha snakket med videoredigererne på jobben (som syntes de skjermene er bra til videoredigering, men lite annet) ble det altså denne. Pris: Drøyt 8000, alt inklusive.

IMG_3828Oppkoblingen er enkelheten selv – jeg har kjøpt meg en docking stasjon fra Plugable som lar meg koble til det meste, inkludert en fast nettforbindelse (det trådløse nettet er litt svakt i det hjørnet av BI jeg sitter.) Det betyr at jeg kun trenger å koble til min MacBook med en USB-3 kobling (som også er energikilde), og dermed fungerer den som en skikkelig arbeidsstasjon.

På litt lengre sikt vil jeg kanskje kjøpe en Mac Mini når den oppgraderes, men det får bli når Apple får overhalt den modellen (og det skjedde sist i oktober 2014.) I mellomtiden fungerer en innkoblet MacBook, syncet (for det meste via Dropbox) til iMac’en på hjemmekontoret.

Neste prosjekt: Koble opp min ikke mye brukte Thinkpad slik at jeg kan kjøre skjerm-i-skjerm og slippe å ha to skjermer til på skrivebordet.

Og verden går videre…

#metoo: Ikke så jævlig vanskelig

Foto: NRKFor noen år siden hadde jeg en gjest på BI, en mann i 40-årene. Han tok en kikk rundt på alle studentene som vrimlet rundt og lurte på hvordan i all verden jeg klarte å holde meg i skinnet med så mange søte studiner overalt.

Jeg ble nokså paff og svarte et eller annet om at det ikke var så vanskelig. Jeg har i grunnen aldri tenkt over hvorfor jeg ikke legger an på mine kvinnelige studenter, fordi jeg aldri har tenkt på muligheten for å legge an på dem.

Men sånn tenker tydeligvis ikke alle. Jeg vet faktisk ikke hvordan situasjonen er på BI eller i akademia generelt – det ser ut til at det tar tid før den debatten kommer i gang – men i går var jeg på #metoo-arrangement på Nationaltheatret, og innenfor teater og filmbransjen er det tydeligvis ingen mangel på menn i alder og posisjon som synes at det er en god idé å prakke sine ikke spesielt edle deler på kvinnelige kolleger.

Arrangementet var basert på #stilleføropptak-oppropet i Aftenposten og hadde innlegg fra Merete Smith (styreleder Nationaltheatret), Erna Solberg (på video), Kjersti Horn (husregissør National, glimrende), Nils Golberg Mulvik (mannlig skuespiller på vegne av sine kolleger), Anniken Hauglie, og to musikalske innslag der jeg ikke fikk med meg navnene. Kjersti Holms foredrag var dagens lengste og det mest gjennomtenkte: Hun understreket at man måtte la ting få tid til å utvikle seg, ikke gå til en for rask forsoning, og at kvinnelige skuespillere ikke bare trenger respekt, men også roller og strukturer som lar dem «erobre det spillerommet gutta så selvsagt boltrer seg i.»

Hoveddelen av arrangementet var 250 skuespillere på scenen som kom frem i grupper der en leste opp en av de 40 historiene fra #stilleføropptak-oppropet. En grunn til at det gjorde inntrykk var at det var som om historiene aldri tok slutt – og det var noe av hensikten, for sånn må det jo føles for de som er involvert.

Så får vi jo se om dette blir en ny epoke: At skuespillere og andre i en sårbar situasjon tør å si i fra, at de møter ledere og kolleger som støtter dem, og at de som skulle føle seg fristet til å trakassere tenker seg om. Skal det siste skje, er jeg redd vi trenger at ting får konsekvenser – at vi får en norsk Kevin Spacey eller Harvey Weinstein. Og jeg håper vi får det, for endel av de historiene er kriminelle.

Men hvor går grensen?

En ting som jeg vet kommer til å bli slitsomt, er den tilsynelatende uunngåelige reaksjonen: «Jammen, skal det ikke være lov å gi et kompliment en gang?», og så videre. Det er ikke så vanskelig å trekke grenser som mange tror. For meg er det svært enkelt: Jeg har tre døtre i 20- og tidlig 30-årene, alle med en yrkeskarriere foran seg. Grensen går der jeg hadde reagert på deres vegne, og jeg er nokså beskyttende overfor mine døtre, hvis jeg får sjansen.

Men det finnes mer objektive grenser også. Da jeg jobbet i et konsulentselskap i Boston i 1994-96, skjedde det et tilfelle av seksuell «harassment» på et konsulentoppdrag – jeg aner ikke hvem og hva, det var 600 ansatte i selskapet og skjedde visstnok på et oppdrag der et team var på reise. Uansett ble det innkalt til fellesmøte, der administrerende direktør forklarte selskapets policy i svært tydelige ordelag. I følge de reglene var «harassment» adferd som var uønsket (ut fra mottakers vurdering) og gjentatt (ikke nødvendigvis mot samme person.) Han var også klinkende klar på at instruksen til alle mellomledere var at de ikke hadde vurderingsrett hvis de fikk høre om noe – alle tilfeller skulle øyeblikkelig rett til toppledelsen.

I USA er rettssystemet annerledes enn i Norge, og jeg jobbet i et firma i en meget opplyst del av USA, så fokuset på en klar definisjon (så det ikke er misforståelser noen veier) og en klar prosess kom kanskje fra redsel for dyre rettssaker. Men fordelen med den klare prosessen er at den tar beslutningen rett opp til noen som kan tenke helhet, og dermed gjør ting enklere for de som er mellomledere og nærmere de som står i problemet. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å si i fra, fordi handlinger da alltid har konsekvenser.

Det systemet synes jeg fungerer. Kanskje noe for norske bedrifter, uansett bransje?

Men hvorfor i all verden?

Så til spørsmålet om hvorfor endel menn (og de er heldigvis i mindretall) oppfører seg som de gjør. Jeg kan på en måte forstå at dette skjer (eller kanskje er mer synlig) i de kreative bransjene – det er et frilanssystem, med mange som vil ha jobbene og få objektive kriterier for utvelgelse. Hver gang noen kontrollerer tilgang til noe noen andre vil ha, skapes et maktforhold. I tillegg skal skuespillere uttrykke følelser, også seksuelle, som kan ha en smitteeffekt utenfor scene og opptak. Og endel mannlige skuespillere har, for å sitere Anthony Burgess, vært ‘adventitiously endowed with irrelevant photogeneity’ i yngre år og har kanskje ikke skjønt at tiden har løpt fra dem og at årsaken til at de får lov til å gjøre som de vil har mindre med tiltrekning og mer med frykt å gjøre.

Men jeg får ikke ting helt til å stemme. For min egen del – det er omtrent 500 grunner til at jeg ikke skal legge an på studenter eller yngre kolleger, rent bortsett fra at jeg er a) gift og b) har tre døtre i sånn omtrent studentalder. Men den fremste årsaken til at jeg ikke gjør det er at jeg kan ikke for mitt bare liv komme på en grunn til at de skulle være noe som helst interessert i meg til annet enn rent faglig bruk.

Som Chelsea Handler sier det: Nobody wants your dick pic. Og det får meg til å lure på mentaliteten til de som sender dem – hvorfor i all verden? Det må jo være et helt utrolig selvbedrag. En fyr som Harvey Weinstein (eller for den saks skyld Donald Trump) kan, men all respekt og alt det der, ikke se seg selv i speilet og tro at unge kvinner ser noe annet i dem enn en karrieremulighet eller et tilbud de ikke kan avslå? Og selv om de skulle komme unna med det – hvor i all verden ligger belønningen?

Oppdagelse og konsekvenser

Det er ikke alle menn som oppfører seg på denne måten – jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri sett noen oppføre seg slik på de jobbene jeg har hatt, og jeg tror ikke jeg er mindre observant enn vanlig (ikke mer heller, når det skal sies.) Antakelig er det noen som ødelegger for mange: I de mest kjente tilfellene i USA (Harvey Weinstein, Matt Lauer, Charlie Rose, Mark Halperin, Garrison Keillor, Kevin Spacey, James Toback, Al Franken, og andre – ikke akkurat navn kjent for alle i Norge, men mektige i USA) er det ikke én kvinne (eller mann i Spaceys tilfelle) som har meldt fra, men mange. Det er med andre ord snakk om gjentatte tilfeller – så hvorfor har det tatt så lang tid før det kommer frem?

Jeg tror mye foregår i det skjulte, mye skjules, og mye normaliseres. Overgripere er flinke til å skjule hva de holder på med. En del av dem er mektige, og dermed skjules det de gjør av andre som er avhengige av dem. Og noe normaliseres fordi det ligger i grenseland.

Alt dette bør nå være i endring: Det vil bli lettere å fortelle, lettere å bli tatt på alvor. Fremfor alt vil en generasjon menn med et annet kvinnesyn enn det som burde være normalt miste makt i takt med hår og holdning. I debatter på Internett er det gjerne en 90/9/1-fordeling: 1% skriver innlegg, 9% reagerer, 90% konsumerer uten input. For overgrep er det antakelig en liten del som gjør det, en litt større andel som skjuler det, en majoritet som ikke ser og derfor ikke reagerer – og i tillegg en svært liten del som reagerer og melder fra, mann eller kvinne. Om denne kampanjen kan gjøre noe med disse prosentene, kanskje fremst øke andelen som sier fra, er den verdt det.

Men jeg synes det har vært mistenkelig stille her i Norge, bortsett kanskje fra TV2, der det ikke er altfor vanskelig å skjønne hva som har skjedd, uansett hva slags taushet som råder eller omskrivninger som forsøkes. I Sverige rystes Svenska Akademin, og en TV-programleder har mistet jobben. I USA har stort sett konsekvensene vært raske og kontante. Endel av historiene fortalt av skuespillerne er, som sagt, kriminelle, og ofte et av mange tilfelle fra samme person – omtalt som f.eks. «kjent komiker» eller «etablert skuespiller».

Kommer Norge, nok en gang, til å være landet uten konsekvenser?

En bit Bitcoin

Man skal ikke investere i noe man ikke forstår. Man skal ikke investere i noe man ikke forstår. (Gjenta inntil man skjønner det.)

Her er en knallbra video som forklarer Bitcoin:

Jeg skjønner Bitcoin. Jeg skjønner også at om noe går opp noen tusen prosent uten at noen kan forklare hvorfor, snakker man om risiko i samme klasse som avkastningen (det gjør man forsåvidt alltid…). Samt at om strømforbruket til Bitcoin-produksjon fortsetter å stige, får vi det som kalles en interessant situasjon.

Og da kan man jo vurdere om en investering i noe man ikke forstår, som man ikke forstår økonomien i, er en så god ide likevel…

Financial Times-rankingen

1920px-lbs_campus_2Financial Times årlige liste over de beste handelshøyskolene i Europa er kommet. London Business School (bildet) leder på fjerde året. Av de nordiske skolene finner vi Stockholm på 27. plass, Aalto på 32, BI på 33, NHH på 35, og København på 51.

Norge er stadig det eneste nordiske landet med to skoler inne på listen – og, som jeg pleier å si, for å erte mine kolleger i Bergen: Det er jo en triumf for norsk distriktspolitikk…

Spøk til side, egentlig er det en prestasjon at Norge (og de nordiske landene) er så høyt oppe som vi er. Et av de viktigste kriteriene for å vurdere skolene er hvor mye penger kandidatene tjener 3 år etter at de er utdannet. I nordiske land, der lønnsforskjellene er små, gir dette dårligere resultater. De nordiske landenes jevne stigning oppover listene reflekterer at man har gjort det bedre og bedre på andre kriterier, som for eksempel antall kvinner i styre og ledelse, og andel utenlandske lærerkrefter. At København har gått fra 35. til 51. plass tilskriver jeg skolens svekkede økonomi og det faktum at danske myndigheter gjør det vanskeligere for utenlandske forskere å arbeide og oppholde seg i Danmark.

BI har gått frem en plass, og det er det jo grunn til å glede seg over. Så gjenstår det å se hvordan vi kan gjøre skolen enda bedre. Handelshøyskoler står overfor store utfordringer fremover, dels fordi man er truet av billigere alternativer (generelt ved at mer og mer blir tilgjengelig over nettet, for BIs vedkommende fordi offentlig subsidierte skoler går inn på det som engang var våre enemerker), men også fordi økonomisk utdannelse i fremtiden vil kreve mer kunnskap om teknologi og teknologiutvikling. Det siste skal ikke jeg akkurat klage over, siden det er mitt fagområde, men det er klart at mange handelshøyskoler vil slite med å tilpasse sine tilbud til en verden der mer og mer av det som tidligere ble gjort av økonomer i stadig økende grad kan gjøres av roboter.

Og da blir det jo et spørsmål – utdanner handelshøyskoler folk som forteller datamaskinen hva den skal gjøre, eller folk som blir fortalt av en datamaskin hva de skal gjøre?

Det vil nok etterhvert vise seg på Financial Times-rankingen.

Ja, men…om frisører og selvkjørende biler

dirtyhair

Bilde: RSPCA

I sagaen om for eller mot hårvask har direktøren for frisørbransjen et innlegg om hvordan hele greia har kommet skjevt ut: Selvfølgelig har man ikke noe i mot konkurranse, men det er bare det at om kundene kommer inn med skittent hår, skal man kunne tilby hårvask og nekte å klippe om kunden nekter å vaske. Dessuten blir frisører utdatert av å bare klippe hele dagen, må vite, og derfor bør man ikke tilby lavprisklipping på bekostning av striping og andre ting.

Akk ja. Her er det mye å ta tak i. Sånn til å begynne med: En frisørsalong (som enhver annen bedrift) er der fordi man har kunder som ønsker å få noe, ikke fordi man har ansatte som ønsker å gjøre noe. Dette kan være litt vanskelig å skjønne av og til. En organisasjon – en bedrift, et departement, en forening – eksisterer for å oppnå eller utføre noe. Når den ikke gjør dette lenger – for eksempel fordi det kommer andre måter å gjøre ting på – har den ikke lenger eksistensberettigelse. Så om noen frisørsalonger forsvinner fordi folk vil ha billig klipp – vel, så går nok verden videre.

Men det er ikke det som irriterer mest med dette intervjuet. Det som irriterer mest er påstanden om at man skal drive en organisasjon på en bestemt måte i tilfelle noe kan komme til å skje – som for eksempel at en kunde kommer inn med uhygienisk skittent hår. For meg høres dette ut som en situasjon som ikke oppstår så altfor ofte – hvor stort er problemet egentlig? Og hvis problemet skulle oppstå, kan ikke bare frisøren nekte å klippe likevel, og sende kunden hjem for en hårvask? Dessuten har jeg lært at man skal vaske håret før man går til frisøren – dels fordi det da blir en bedre klipp, dels fordi man føler seg vel.

Ja, men…

Denne innvendingen mot en ny måte å gjøre en gammel tjeneste på er typisk når noe nytt skjer: De som blir utkonkurrert kjemper i mot ved å komme opp med spesielle scenarier der den nye måten å gjøre ting på ikke fungerer.

Jeg er nokså opptatt av innføring av selvkjørende biler, som etter mitt skjønn ikke kan komme fort nok – om ikke annet så fordi det dør ca. 160 mennesker i trafikken i Norge hvert år, og en total overgang til selvkjørende biler vil ut fra de fleste spådommer redusere det antallet med 90%. Om ikke 144 færre dødsfall i året (og tilsvarende færre skader) er grunn nok, vil vi også redusere antallet biler, redusere forurensning (siden de fleste vil være elektriske) og få masse mer plass i byene på grunn av færre parkeringsplasser.

1200px-trolley_problemOg så kommer «ja, men…» – i dette tilfelle i form av et filosofisk paradox kalt trikkeproblemet eller «the trolley problem«, som i korthet går ut på følgende: Tenk deg at du ser fire mennesker som går på skinnegangen (til en trikk eller et tog). En vogn uten bremser ruller mot dem, og de vil bli drept hvis ikke du penser vognen inn på et annet spor. På dette andre sporet går det en person. Spørsmålet blir da – skal du pense vognen over, slik at bare en person blir drept i stedet for fire?

Her er det mange svar og mange varianter, jeg skal ikke gå inn på dem, bare si at dette problemet stadig kommer opp når man diskuterer selvkjørende biler: Sett at et barn styrter ut i veibanen. Skal bilen holde seg på veien og dermed drepe barnet, eller kjøre av veien og dermed drepe føreren?

Dette diskuteres i det vide og brede, og fremstilles som et være eller ikke være for selvkjørende biler, både fra et produsentsynspunkt (hva skal man programmere bilen til å gjøre) eller fra et forsikringssynspunkt (hvem skal ta erstatningsansvaret?) Og hvis man er filosofisk anlagt, kan man bruke ganske lang tid på dette spørsmålet.

Er man mer praktisk anlagt, ser man i stedet på om problemet i det hele tatt oppstår – og, i så fall, hvor ofte? Jeg har kjørt bil i mange år og aldri vært i denne situasjonen, og det tror jeg gjelder de fleste. Fremfor alt – oppstår den oftere med selvkjørende biler enn med vanlige biler? Gitt at den selvkjørende bilen er mye sikrere og ser ting bedre enn menneskelige sjåfører (i gjennomsnitt, i alle fall), er det ikke grunn til å tro det.

Men, sier forståsegpåere – det er ikke spørsmål om hvorvidt dette skjer ofte, men om prinsippet: Ville du satt deg inn i en selvkjørende bil hvis du ikke visste om den kom til å ta livet av deg (gitt en nokså sjelden situasjon) eller ikke?

Svaret er at det gjør vi nesten hver dag. Hvis jeg setter meg inn i en bil (taxi, buss, hva som helst) som jeg ikke kjører selv, men som er kjørt av en annet menneske – så vet jo ikke jeg hva dette mennesket ville gjort i en slik situasjon. Sjåføren vet det antakelig ikke selv heller. Jeg vet ikke engang hva jeg selv ville gjort. Det kommer an på, som det heter.

Dermed har vi altså et filosofisk stort problem som i praksis ikke er et problem, bare man tenker seg litt om.

Omtrent som hårvask.

Men jeg begynner å bli dyktig sliten av alle disse «ja, men…» innvendingene. Hva med å se etter løsninger i stedet for problemer når noen foreslår noe nytt?

En hårvask til besvær…

cuttersAv og til lurer man på om det er sant, alt det som står i avisen. I Aftenposten kan man nå lese om frisørkjeden Cutters, som tilbyr billig hårklipp uten hårvask, og som nå har fått Frisørlauget (eller rettere sagt NHO, som representerer arbeidsgiverorganisasjonen Norske frisør- og velværebedrifters forening og virkelig burde ha mer selvrespekt enn å drive med dette) på nakken. Sistnevnte misliker konkurranse og vil gjerne vil få til et påbud om at frisører ikke skal kunne være frisører uten å tilby vask (og dermed pådra seg kostnader.)

Nå har jeg klippet håret hos frisør i over 50 år, og antallet ganger jeg har fått det vasket kan jeg telle på en hånd. De gangene jeg har fått vasket håret, har det gjerne vært fordi det har vært inkludert – og da som regel fordi jeg er havnet på en dyr og fin salong i stedet for det nokså nøkterne stedet jeg vanligvis går. (Corner Herrefrisør i Platous gate på Grønland, i tilfelle du lurer. Anbefales! Billigere enn Cutters og best i test i Dagbladet for noen år siden.)

Uten å ha noen statistikk på det, vil jeg tro at de fleste hårklipper i Norge (for menn i alle fall) ikke inkluderer vask, så det er ikke slik at man ikke konkurrerer på like vilkår her. Men konkurranse er slitsomt. Da er det lettere løpe til et departement og sørge for at «alle får like vilkår», som det så vakkert heter.

Heldigvis er det grenser for selv departementers velvilje overfor eksisterende bedrifter, så dette skal nok gå bra. Hvis ikke finner nok Cutters på en løsning likevel, siden de er innovative og resten av bransjen med all ønskelig tydelighet viser at de ikke er det.

(Og hvis du lurer – ja, Cutters representerer en disruptiv innovasjon. De kommer inn med det dårligere produkt, tilbudt til kunder som ikke vil ha det beste, og med så lave kostnader at de tradisjonelle leverandørene ikke kan matche det. Og hvis du har lyst til å lage en sammenligning med SAS og Norwegian og Ryanair, så er det fritt frem.)

Testing testing testing

Dette er en liten test av ThinkOutside, som er et tastatur jeg opprinnelig kjøpte til min Palm Pilot en gang i de harde tredveaara eller deromkring. (Det at PalmPilot med det geniale haandskriftspraaket Grafitti forsvant, er et «Concorde moment», spør du meg.) Har ikke norske tegn, som synes (vel, har norsk tastatur men litt for faa taster, saa jeg har æ, og ø men sliter med aa finne aaen..), men ellers fungerer ting utmerket.

Dette er ogsaa en test av WordPress fra iPhone, som jeg har hatt i evigheter men aldri egentlig brukt til blogging. Skal vi se…import av bilde…

…jepp, fungerte det ogsaa.

Med andre ord, den mobile bloggeplattformen er paa plass. Naa venter jeg bare paa min nye iPhone 8+, og dermed skulle ting være litt mer paa stell.

Men det hadde vært greit med et ordentlig norsk tastatur…

Atonal tragedie som fungerer

Den norske opera: Wozzeck

wozzeck1

Med «moderne» kunst er det gjerne slik at det som er nytt er svært bra fordi det faktisk er nyskapende, og at mye av det som kommer etterpå er bare nytt – i forhold til det gamle – uten å være nyskapende. Alban Berg’s Wozzeck var nyskapende da den kom – svært nyskapende – og holder mål fremdeles. Men, som det ble sagt i introduksjonen: Den er ikke en opera man koser seg med.

grigorian-iversen-engelsviken

Wozzeck handler om en fattig mann som har lite og får enda mindre, og til slutt tar livet av sin kjæreste i et anfall av fortvilelse og forvirring. Operaen stiller spørsmål ved forholdet mellom fattigdom og moral, og hvordan utnyttelse og brutalisering kan tvinge folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Operaen kan sees som en beskrivelse av et umenneskelig samfunn i oppløsning – dette er Erich Maria Remarques Tyskland i 20-årene, med fattigdom, ekstrempolitikk og manglende sikkerhetsnett (og, gitt hva som skjer i USA om dagen, nokså dagsaktuelt). Så ble da også stykket forbudt av nazistene så fort de fikk sjansen.

Oppsetningen i Oslo er stor – stort orkester (også et på scenen), to kor, men nokså få solister. Scenografien er uhyre stram og effektiv – grå betongvegger som flyttes, et bakgrunnsbelyst sivlandskap med sterke kontraster – og både rammer inn forestillingen og illustrerer den. Å uttrykke fortvilelse og forvirring på en scene er vanskelig – det kan blir heseblesende eller effektmakeri. Her er det stilrent og svært effektivt.

Wozzeck er vanskelig både i musikk og handling. Siden det ikke er noen gjennomgående melodi (selv om det er melodiske innslag) og musikken er både kraftfull (seks kontrabasser!) og komplisert, må den være uhyre vanskelig å spille. Orkesteret gjør, såvidt jeg kan forstå, en kjempeinnsats. Dette er ikke Les Miserables, med fire-fem gjennomgangstema alle kan nynne etter en gjennomgang, men komplisert og til tider svært illustrerende musikk – effekten er litt som filmmusikk, som illustrerer nesten hver bevegelse skuespillerne gjør.

wozzwck2Av solistene ble jeg imponert av Audun Iversen som Wozzeck og Asmik Grigorian som Marie. Iversen har en lang og vanskelig rolle og holder nivået hele veien gjennom. Grigorian har fantastisk stemme og kraft nok til å synge med bravur over orkesteret samtidig som hun markerer seg på scenen. Thorbjørn Guldbrandsøy som vennen Andres synger bra – og plystrer innimellom som del av orkesteret (i hvert fall tror jeg det var han som gjorde det.) Yngve Søberg i en fordrukken birolle klarer også å markere seg. Resten av ensemblet sliter litt med å få opp volumet (men holder diksjonen) og drukner til tider litt i musikken.

Wozzeck krever en innsats fra tilskueren, men dette var absolutt verdt det. Anbefales!

Bestem over maskinen eller bli bestemt over av maskinen…

«[… datamaskiner og Internett] vil føre til at arbeid vil finnes i to kategorier: Folk som forteller datamaskiner hva de skal gjøre, og folk som blir fortalt av datamaskiner hva de skal gjøre.» — Marc Andreessen

Jeg har mange kurs denne høsten (altfor mange, faktisk). Et av dem er et kurs for rundt seksti masterstudenter (gjennomsnittsalder omtrent 25, tenker jeg), hvorav omtrent halvparten er utlendinger, for det meste på utveksling. Det er gløgge studenter og de følger med, men av og til lurer jeg litt på realismen i deres forventninger til arbeidslivet.

I dag underviste jeg et case om et firma som får sine web-servere angrepet. I den forbindelse oppdaget jeg at det ikke var en eneste av studentene som visste hva «source code» var, og at ingen av dem hadde programmert en datamaskin. (Det viste seg etterpå at de fleste av dem hadde «programmert» i statistikkprogrammet Stata, uten at det gir noen grunn til å slappe av.) Men at ingen hadde programmert noe utenfor klasserommet? Dette var tross alt et kurs i med nesten bare teknologi-cases, innovasjon i selskaper i dag er stort sett ensbetydende med å endre på et dataprogram, og mange av disse studentene har intensjoner om å jobbe i bedrifter som gjør et eller annet online.

Samme dag annonserer DnB at de har brukt en software-robot til å innvilge boliglån – og at 30-40 prosent av lånesøknadene kommer til å være automatisert innen et år. Gjensidige har automatisert forsikringsoppgjør og vil til Guinness’ rekordbok med et forsikringsoppgjør som tok 1,6 sekunder fra mottak av skademelding til utbetaling var skjedd. Og i det store utland (i februar) annonserte Morgan Stanley at deres programvare hadde gjort arbeid tilsvarende 360.000 advokat-timer.

Automatiseringen er i ferd med å nå saksbehandlerne – dels ved at vi får «roboter» som gjør rutinearbeid, dels ved at mange ting som tidligere tok vurderinger og erfaring nå kan gjøres ved analyse. Vinneren blir de som har de største datamengdene (og dermed kan komme med de mest presise beslutningene) og de som har systemer som er fleksible nok til at de konstant kan endres og automatiseres. (Med andre ord, de som ikke har et COBOL-monster i kjelleren.)

I denne situasjonen forundrer det meg at ikke flere studenter lærer seg å for telle datamaskiner hva de skal gjøre (noe som skjer gjennom programmering) heller å bli fortalt av en datamaskin hva de skal gjøre. Det kan nemlig tenkes at datamaskinen (eller i alle fall de som programmerer den) blir litt lei av disse uforutsigbare og kostbare menneskene og gjør ting selv.

Og da er det litt sent å lære programmering.

Ja takk!

Trodde ikke jeg ville ha lyst på en sportsbil, men hadde jeg hatt pengene ville jeg kastet meg over denne:

(Skal forøvrig undervise Tesla-caset for en EMBA-klasse om noen timer. Dette er jo en morsomt liten tilleggsfaktor…)

Robotbevegelser til neste nivå…

Jeg har tidligere vist frem roboten Handle som et eksempel på at roboter vil kunne brukes også i situasjoner der det ikke finnes infrastruktur – for eksempel i norske dagligvarebutikker.

Her er neste versjon, sylfersk video fra Boston Dynamics:

Og dermed kan hylekoret starte…

Monsteret i kjelleren

220px-commodore_grace_m-_hopper2c_usn_28covered29I 1959 møttes en gruppe informatikere (tror ikke det het informatikk den gangen, men likevel) i en gruppe kalt CODASYL og laget et programmeringsspråk med navnet COBOL, delvis bygget på andre programmeringsspråk laget av Grace Murray Hopper, kanskje den nest viktigste kvinnen i datahistorien (etter Ada Lovelace).

Hele ideen med COBOL var at programmeringsspråk skulle være bygget på vanlig (engelsk) språk, slik at «vanlige» mennesker skulle kunne lese dem og bruke dem. Slik har det i grunnen aldri blitt, men tanken har vært der lenge. COBOL skulle kunne kjøres på mange ulike maskiner (før det kom, hadde man en tendens til at hver maskinleverandør hadde sine egne programmeringsspråk, men nå fikk man i stedet COBOL, om enn med litt ulike dialekter.)

COBOL (som står for Common Business-Oriented Language) ble tatt i bruk av mange bedrifter til administrative systemer, dels fordi det lignet engelsk, delvis fordi det var bra til å lese inn data, gjøre relativt enkle ting, og deretter spytte ut utskrifter. I motsetning til mange senere programmeringsspråk skilte COBOL og akademia lag – noe som førte til at språket fikk relativt lite utvikling utover tilpasning til nye maskiner. Opplæringen skjedde utenom universiteter og utenfor den faglig baserte informatikken. Etterhvert skilte også programmering lag – forretningssystemer ble skrevet i COBOL, mens akademisk orienterte systemer og etterhvert mer generell systemutvikling gikk gjennom en rekke ulike språk (C, Basic, Pascal, C++, SmallTalk, LISP, VisualBasic, Perl, Python, for å nevne noen.)

De første systemene som ble laget for bedrifter var systemer for repetitive oppgaver som regnskap, lønnsutbetaling og fakturering, og disse ble gjerne programmert i COBOL. Etterhvert førte det til at flere og flere bedrifter fikk en arkitektur der kjernesystemene var laget i COBOL og sto relativt stille (først fordi de gjorde standardiserte ting, etterhvert fordi det ble stadig mer vanskelig å finne programmerere som kunne COBOL, noe som gjorde at det ble dyrt og kronglete å få endret noe.) Riktignok flyttet en hel del bedrifter, særlig produksjonsbedrifter, sine systemer over ERP-systemet SAP i løpet av 90-tallet, men for mange nettverksbedrifter (banker, forsikringsselskap, transport, etc.) er stadig kjernesystemene skrevet i COBOL, og kjøres gjerne også på en stormaskin, typisk fra IBM.

2002_03_11_cobol300_3-11-02-100717557-origDette har vært et problem lenge – jeg har rådet bedrifter til å kvitte seg med kjernesystemene sine, om nødvendig ved å skrive dem helt om, i hvert fall i 20 år. Men de fleste bedrifter har ikke gjort det, og nå begynner problemet å nå kritiske dimensjoner. Helt fra slutten av 90-tallet har unge mennesker vegret seg for å lære seg et 30 år gammelt programmeringsspråk som bare brukes til kjedelige bakgrunnsprogrammer. Mange bedrifter løste dette ved å outsource vedlikehold og oppdatering til selskaper i andre land, for det meste India. Tilbake i bedriften er det færre og færre, om noen, som egentlig forstår hvordan de gamle systemene fungerer.

Da får man en situasjon der all innovasjon skjer i ulike typer småsystemer som ligger rundt og interagerer med det gamle kjernesystemet, uten at man gjør noe med selve kjernen. Det går greit så lenge forretningen man driver er stabil, men med økende konkurranse fra digitale bedrifter som ikke har en mange millioners møllestein på maskinrommet kan det blir farlig. Jeg hørt om bedrifter som ikke tør slå av sine systemer av redsel for at de ikke kommer til å starte igjen, og systemer der den eneste tilgangen man har til dataene er gjennom brukergrensesnittet – slik at skal man hente dataene ut, er man nødt til å gå inn på hver eneste rad i databasen og kopiere den ut manuelt (en grunn til at RPA er så populært.)

Mange bedrifter med flotte websider er rett og slett slott bygget på svært råtne fundamenter, en slags informatikkens permafrost som ingen tør å tine opp av redsel for hva som kommer til å stige opp, av metangass og annet. Det man burde gjøre, naturligvis, er å starte helt på nytt igjen, men siden man har hundre- eller kanskje tusenvis av systemer og APIer og innganger som bruker det gamle monsteret i kjelleren, er det ingen som engang tør å tenke tanken. For ikke å snakke om at det blir dyrt, og synliggjør mange års manglende vedlikehold og underinvestering.

Jeg tipper at en hel del banker, for eksempel, kommer til å få det morsomt når PSD2 kommer og de blir nødt til å slippe til andre aktører inn mot sine systemer. Da vil antallet transaksjoner mangedobles og de gamle systemene ganske enkelt ikke henge med, uansett hvor mange servere man kjøper. Vi går spennende tider i møte, og jeg er i grunnen litt forundret at ikke flere styrer og investorer begynner å stille kritiske spørsmål til firmaers informasjonsarkitektur og tekniske plattform.

Kanskje på tide å begynne? Tips: Hvis det fortsatt finnes COBOL i organisasjonen, er det grunn til bekymring, i alle fall hvis det tar tid å gjøre endringer og man fremdeles har pensjonister igjen som konsulenter i IT-avdelingen…

Digital redsel – hva gjør man med det?

internet-thinkstock-179504580Jeg har et mulig prosjekt jeg har tenkt endel på. Jeg lagt merke til at mange mennesker er redde for digitalisering (eller for teknologi, eller matematikk, men la det ligge denne gangen). Særlig ledere er redde for digitalisering, og stritter i mot, ikke fordi de ikke forstår teknologien (skjønt det er et element) men fordi de er usikre på hvordan den påvirker deres egen rolle og situasjon. Folk som arbeider i store organisasjoner er også nervøse for ny teknologi, om ikke annet så fordi mange norske ledere ser ut til å tro at mer digitalisering ensidig betyr færre medarbeidere (eller mindre budsjetter.)

Jeg er ikke redd for digitalisering, men så har jeg jo også pustet digitalisering (og fått betalt for å digitalisere ting) siden sånn rundt omkring 1983. Og min strategi for å overbevise folk om å blir mer digitale har vært nokså klar: Å påvise muligheter og trusler og overbevise folk med vektige og rasjonelle (og nokså spissformulerte) argumenter om hvor fremtiden ligger og hvor fort man bør se å komme seg dit.

Det var greit så lenge jeg var ung og ildslukende, men nå er jeg 56 og har oppdaget at mange av de som er redde for digitalisering er betydelig yngre enn meg selv. Rollen som arrogant bråkmaker er grei nok, men jeg begynner å lure på om ikke litt mer folkeopplysning er tingen. Rasisme og innvandrerfrykt har en tendens til å forsvinne om man har positive opplevelser og bedre kunnskaper. Kanskje det er slik med digitalisering også?

En annen sak er at jeg har lyst til å begynne med et nytt medium, nemlig video. Ikke bare standup foran en tavle, som jeg har gjort masse av, men et fastere format med struktur og innhold og gjentatt over en viss periode. Det gir muligheten til å kjøpe seg en masse kul teknologi og dessuten lære nye programmer. Dessuten gir det kanskje muligheten til å komme i kontakt med et nytt publikum, nemlig de som ikke er så sikre på dette med digitalisering og kanskje trenger en bedre forklaring, gjerne med eksempler, på hva det er og hvorfor man ikke trenger å være så redd for det. Norge har mangel på arbeidskraft og et knallsterk (relativt, i hvert fall) sikkerhetsnett. Vi har ikke noe å være redd for, det er nok å gjøre og nok å tjene penger på selv om robotene kommer og tar rutinejobbene.

I alle fall, planen er å begynne å eksperimentere med videoprogrammer, kanskje en serie, kanskje noe mer formelt, rundt spørsmålet….

«Hvordan kan jeg bli litt mer digital?»

…for de som ikke føler seg så veldig digitale. Tanken er ikke bare å forklare teknologi, men også gi folk et perspektiv på hva de bør mene om den (og noen tips på veien).

Og dermed mitt spørsmål til de som måtte ha ideer der ute:

  1. Hva er folk mest redd for og vil ha forklaring (og kanskje litt trøst) om?
  2. Hva synes folk er vanskelig å gjøre med teknologi, og trenger hjelp med?

(Blockchain og Big Data og sikkerhet og kryptering og batteritid er jo selvsagte, men mer spesifikt: Hva funker og hva funker ikke, hva vil man ha hjelp til å bli bedre på?)

Noen tanker?*

*Ja, jeg er klar over at denne bloggens lesere er gode på det digitale. Men hva får dere spørsmål om?

SAS’ merkelige prissetting

I serien «rare ting bedrifter gjør» (som ser ut til å bli et fast innslag på denne bloggen) er turen kommet til SAS. Her i ettermiddag skulle jeg nemlig bestille en tur til Shanghai. Jeg søkte på 12. mars nedover og 19. mars tilbake. Denne skjermen kom opp – legg merke til prisen for billetten nedover til Shanghai:

sas1

Les videre

Kafka møter Hafslund Nett

Oppdatering 7. november: Ble oppringt av Frode Sand, leder for kundesenteret til Hafslund Nett, beklaget dette og har trukket inkassosaken. (Med andre ord, blogging kan være lønnsomt, ikke bare morsomt.)

Her om dagen fikk vi en inkassoregning. Det er ikke noe vi liker, men vi ble nokså forundret: Regningen var fra Hafslund Nett, på en leilighet vi nylig har kjøpt (for en datter, OBOS og ansiennitet og lang historie). Det forunderlige var at den vanlige strømregningen hadde vi fått og betalt, men ikke nettleien.

Vi ringer Hafslund Nett, som opplyser at de hadde ufullstendig adresse, og at vi er ansvarlige for at de har riktig adresse. Når vi spør hvor de får adressen fra, er svaret Hafslund Strøm, som igjen har fått adressen fra OBOS. Men i overgangen fra Hafslund Strøm til Hafslund Nett er adressen blitt feil (hvordan de klarer å lage en feil i overføringen av informasjon mellom to selskaper innen det samme konsernet er jo en interessant spørsmål i seg selv.) Men her er den virkelig morsomme delen av den: I følge Hafslund Nett er nemlig vi, som sluttkunde, ansvarlig for at de har riktig adresse!

Dette er nok til at jeg blir litt amper og ser for meg denne informasjonsflyten:hafslundnett

Les videre

Rask teknologiutvikling innen Big Data

DataRobot-screenFor noen uker siden var jeg i London for å lære meg DataRobot, et verktøy som automatiserer store deler av jobben rundt avansert dataanalyse. Det eneste DataRobot (og lignende verktøy) trenger, er masse data i et rad-og-kolonneformat (Excel, CSV, SQL, Hadoop, etc), og dermed kan man bare sette i gang: Dataene leses inn, hver kolonne tolkes og kategoriseres (dvs. som tekst, numeriske data, kategorier, boolsk, etc.). Deretter spør DataRobot hva som skal være den uavhengige variabelen (det vil si, hva det er man skal prøve å predikere), hva det er som skal være grunnlag for å vurdere hvilken modell som er best (forklart varians, logloss, etc.). Så kan man trykke Start og dermed setter DataRobot i gang og kjører alle analyser den vet om. Modellene listes opp med de som gir best resultat på toppen, og deretter er det bare å sette i gang og forbedre dem – for eksempel ved å finne mer data, kombinerer datapunkter, og så videre.

Med andre ord, masse av det man tidligere måtte ha spesialister til å gjøre, kan man nå gjøre selv.

Som min kollega Chandler Johnson sa: For fire-fem år siden måtte han programmere opp hver metode i Python. Så kom SciKit-Learn og andre programmeringsbiblioteker (XGBoost, RTensorFlow, Wowpal Wabbit) som gjorde at man bare kunne hente inn de metodene man ville bruke. Nå kommer grafiske verktøy som DataRobot, som velger ut og tester modeller for deg – og fjerner mye av behovet for programmering i det hele tatt. Selskapet reklamerer med at man kan redusere antallet data scientists man trenger, og det er jo gode nyheter der man må lete med lys og lykte og bruke ganske mye penger for å finne folk som kan gjøre slikt.

En stor del av jobben man trenger data scientists til, er å gjøre dataene klar for analyse. De fleste bedrifter vet at de har endel data, men når man først skal bruke dem, finner man kjapt at de har masse feil, er mangelfulle, og ofte ikke har de variablene man trodde man hadde. (For en liste av mange vanlige feil, se The Quartz Guide to Bad Data.) Også her begynner det å komme gode verktøy som reduserer behovet for programmering, som for eksempel Alteryx. Som en av våre studenter fra Analytics for Strategic Management sa: «DataRobot is soooo September…!

(Og skulle du ha lyst til å lære mer om dette: Sjekk ut dette kurset, 5-7 desember.)

Feigheten bak immigrasjonsfrykten

Leste dette innlegget (http://crookedtimber.org/2017/10/23/working-to-rule/) av Maria (Farrell?) og det gikk innpå meg. Jeg har vært immigrant (eller i alle fall bodd utenlands i noen lengre perioder av mitt liv, planen var vel aldri å bli boende) og kjenner igjen denne følelse av – ikke ofte for min del – å bli behandlet som noe annenrangs, å bli redusert til et tall og en kategori.

Anyone who thinks being an immigrant, even a deluxe EU three million-type immigrant, is easy, should try it. We compete on equal terms with all comers, but with no social or economic safety net and, for many, hustling like mad in second and third languages. No dole, no network of couches to sleep on, no contacts and no introductions; qualifications from institutions you’ve never heard of, references from employers you aren’t sure are real but can’t be bothered to check, acting as daily fodder for stereotypical jokes we laugh off to show we’re one of you. You don’t hear us complaining about it because it’s just part of the deal. But when the terms of the deal change, and you tell us we’re social welfare parasites who are also, somehow, taking all the jobs and are the reason the country is failing, then the deal is probably dead.

Dette handler om Brexit, men redsel for og fremmedgjøring av folk utenfra er ikke noe som er spesielt for Storbritannia eller Trumpismens USA. I Norge har vi massevis av skaprasister, små og redde og late folk som insisterer (vel, det gjør de ikke, de snakker ikke om det) på at mine utenlandske studenter med rare etternavn «ikke ville passe inn i denne organisasjonen». Heldigvis har mange av mine studenter teknologi- eller realfagsbakgrunn, så norske firma er nødt til å ansette dem.

Som denne rapporten fra Civita viser, er ikke immigrasjon noe stort problem, men i det store og hele en kilde til økonomisk vekst og nye ideer. Skal du lære noe nytt, må du gå inn i det du ikke kjenner og ikke kan, utsette deg selv for nye opplevelser, og forstå at du kan lære fra folk med annen bakgrunn og andre erfaringer enn deg.

Noe som forutsetter at du vil ha nye ideer, naturligvis.

Refleksjoner fra et digitaliseringskurs

IMG_3628

Den siste uken har jeg tilbragt i Antibes og Sophia Antipolis, der jeg har holdt et firedagers kurs om Digitalisering for vekst og innovasjon sammen med Ragnvald Sannes. De femten deltakerne har kommet for det meste fra store og mellomstore norske bedrifter (forsikring, bank, matvarer, energi, teknologi) med et islett av offentlig aktivitet (kommune, regionsutbygging). Tanken er at kurset ikke bare skal være et kurs, men et møtested for folk som er opptatt av digitalisering, ønsker seg mer kunnskap, men kanskje først og fremst trenger noen å sparre med for å finne ut av hvordan man skal forholde seg til digitalisering, både som bedrift og som leder.

Les videre

Moral og velferd

rot1Stavanger Aftenblads reportasje Når alt rakner (krever abonnement) om hvordan det kan se ut hjemme hos folk med rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser gir grunn til ettertanke. Journalistene følger brannverninspektører som går inn i hus og leiligheter der de har mottatt bekymringsmeldinger på grunn av brannfare – og finner livssituasjoner en velferdsstat ikke bør være bekjent av. Hjelpeapparatet sliter med mellometatlig koordinering, manglende tvangsmidler (det skal mye til at noen legges inn i Norge, dessverre/heldigvis), og et psykiatrisk hjelpeapparat som ganske enkelt ikke har kapasitet. Dermed ender man opp med klattetiltak som at kommunen går inn og rydder opp, hvorpå beboeren igjen blir overlatt til seg selv og sin trøstesløse mangel på noe å fylle livet med. Med litt samordnet hjelp – som eksemplene viser, litt «faste rammer, streite avtaler«, og noen som bryr seg – kan kanskje halvparten av de rundt 6000 menneskene som til enhver tid lever slik hjelpes til en tilværelse som er noe bedre.

rot2Likevel. At etater ikke klarer å samarbeide og at budsjetter er trange er ikke noe nytt. Ei heller at psykiatriske lidelser og rusmisbruk er vanskelige å få bukt med, både for pasienten og behandlerne. Men jeg lurer på om det ikke ligger en annen faktor her også, som nok kan være en grunn til at man, muligens ubevisst, ikke ønsker å gå inn med det som ser ut til å hjelpe, nemlig omforente tiltak som tar vare på hele personen. Skaff dem en bolig, hjelp dem å leve – inkludert noe å drive med på dagtid – og få tilværelsen på glid igjen. Men det kan kanskje handle litt om (eller moralisme). For mange (inkludert meg selv, hvis jeg skal være ærlig og gå etter den første magefølelsen) er reaksjonen når man hører om en slik situasjon: Disse menneskene har selv et ansvar for sine liv, og har rotet det til. Hvorfor skal egentlig samfunnet bruke penger på å gi dem all denne hjelpen – hvorfor skal de få bolig, oppfølging fra team, og så videre, når de selv har «valgt» å leve på denne måten?

I en artikkel av, tror jeg (finner den ikke), Steven Levitt (han med Freakonomics) beskrives en alkoholisert mann i, tror jeg, Chicago. La oss kalle ham Fred. Fred er en svær fyr, snill og hyggelig og pålitelig og ikke kriminell, men hvis han ikke har faste rammer går ting utfor. Kommunen setter ham i en leilighet og gir ham oppfølging (jobb, besøk) og ting går aldeles utmerket. Så settes det spørsmålstegn ved pengebruken – skal virkelig surt opptjente sparepenger gå med til å gi tjenester til en sånn? – og det blir sparetiltak. Dermed havner Fred på kjøret igjen, dukker ikke opp på jobb, drikker, havner i slagsmål og må taues inn av politiet, som gjerne må avlevere ham på legevakten for å bli lappet sammen. Levitt (tror jeg) viser at dette koster mange ganger så mye som det å holde Fred i en leilighet og følge ham opp relativt tett. Men politikernes og publikums moralske indignasjon (skal han få alt det, når jeg må jobbe for det?) gjør at man ender opp med den langt dyrere løsningen (utforbakke, politi, legevakt).

En god grunn, med andre ord, til å hjelpe disse menneskene som ikke får til det vi andre ser på som selvsagt (rydd opp i ditt eget rot), er rett og slett at det kan lønne seg. Men jeg lurer på i hvor stor grad mini-moralisme – magefølelsen, rett og slett – spiller en rolle her. Slik som det er nå, må man skal være ressurssterk for å forholde seg til norsk helsevesen. Det er faktisk rasjonelt å slutte å åpne posten når alt man får er automatiske meldinger om at man må vente enda lenger.

Kanskje vi skal se på oppsøkende team og det at flere mennesker tar vare på dem av oss som ikke får det til, i perioder og ellers, som et sparetiltak. Hvis vi bare tar med alle kostnadene, og ser de offentlige budsjettene under ett.

Og hvis du lurer på hva folk skal gjøre når robotene kommer og tar de repetitive oppgavene, vel, der har du svaret.

Det hjelper ikke med en chatbot når alt rakner.