Nationaltheatret: Julemiddag
Regi: Tyra Tønnesen
I rollene: Birgitte Larsen, Nils Johnson, John Emil Jørgensrud, Helene Naustdal Bergsholm, Mariann Hole, Marte Engebrigtsen, Kim Falck, Endre Hellestveit, Nils Golberg Mulvik

Julemiddag er historien om en utvidet Stavangerfamilie gjennom 100 år, hvor ni kompetente skuespillere får boltre seg med 17 spenstige roller i en forestilling uten pause og dødpunkter. Resultatet er morsomt og gripende, en guidet tur gjennom et århundre der endringer i holdninger og uttrykksformer antydes uten at det bli verken overtydelig eller påtrengende politisk korrekt. Her er det moralske dilemmaer og vanskelige valg, uten moralisering – alle rollefigurene har sterke og svake sider (vel, for de fleste av dem, flere svake enn sterke, men sånn er det vel for de fleste av oss) og bidrar, hver for seg, til at man ser relasjonene og ikke bare personene.

Scenografien er stram og stilisert, med et stort spisebord og tre innganger, to av dem symbolske: Bak scenen til venstre blir nye familiemedlemmer født inn, med et skrik; bak til høyre går de, bokstavlig talt, inn i lyset og evigheten. Scenen domineres av et stort spisebord, få effekter, og enkle kostymer som hver figur har hele sin levetid – igjen, man unngår den hangen til overtydelighet som har preget mange forestilinger på Nationaltheatret, og overlater til publikum selv å tolke når figurene går fra baby til barn til voksen til olding.

Dette er en ensembleforestilling, og skuespillerne (som, bortsett fra Mariann Hole i rollen som gjennomgangsfiguren Synnøve, kanskje den rollefiguren man får størst sympati for) har alle to roller hver. Det er vanskelig å plukke ut enkeltprestasjoner, men jeg syntes Kim Falck gjorde mye ut av sin rolle som Jan, lillebroren med fortellertalentet som tidvis bryter med familien. Marte Engebrigtsen og Nils Golbert Mulvik er stø som ekteparet som er tilstede (for hverandre og for resten av familien) gjennom mesteparten av stykket – deres uttreden representerer en form for oppløsning av familiebånd som er nokså omtrentlige allerede mens de lever. Helene Naustdal Bergsholm viser komikertalent som en husholderske med et nervøst forhold til den elektriske komfyren, og Nils Johnson fremstiller stilsikkert en pater familias som bygger hus og posisjon gjennom jobbetid og verdenskrig for en familie som ikke helt klarer å leve opp til utgangspunktet – men som bygger sine liv på et vis likevel.

Hvis man skal være negativ til noe, må det være lydbildet – Nationaltheatret har svært dårlig akustikk, og litt for mange av replikkene forsvant i uklar diksjon, dårlig lydnivå (selv med mikrofoner) og kanskje også en ikke alltid like klar Stavangerdialekt. Dette er synd, for stykket er stramt og innholdsrikt og man vil ikke gå glipp av noe. Jeg har normal hørsel og hadde en fin plass på tredje rad balkong, men mistet litt for mange poenger rett og slett fordi jeg ikke hørte dem skikkelig (noe som også har svekket andre forestillinger, som Mysterier og Fortrolige samtaler). For folk med hørselproblemer blir det litt for mye som forsvinner. Det er å håpe at man når Nationaltheatret en gang blir rehabilitert – det ser ut til at det er utsatt for n’te gang… – kan finne en løsning på dette problemet.

Men dette er detaljer. Dette er en juleforestilling som ikke egentlig er en juleforestilling – litt som Tim Minchins White wine in the sun. Forestilling lar deg le og bli grepet, skaper en verden der folk kommer, lever og går, alt som en naturlig helhet. Den anbefales på det varmeste.

‘Naval tradition? Naval tradition? Monstrous. Nothing but rum, sodomy, prayers and the lash.’
Winston S. Churchill, ca. 1911

Den norske Opera: Billy Budd.
Musikk: Benjamin Britten. Libretto: E. M. Forster og Eric Crozier, basert på en roman av Herman Melville.
Regi: Annilese Miskimmon.

Dette kunne vært så bra. Bare jeg ikke hadde kunnet engelsk og bare jeg ikke hadde visst noe om marinehistorie.

Herman Melvilles roman Billy Budd finner sted i 1797, på et engelsk 74-kanoners linjeskip. Den engelske marinen hadde opplevd to store mytterier (ved Spithead utenfor Portsmouth og Nore ved utløpet av Themsen, begge store ankerplasser for marineskip), man var i krig med Frankrike (som var ledet av et revolusjonært styre, Napoleon var ennå ikke var kommet til makten), og marineledelse og offiserer var nervøse for opprør i rekkene. Til skipet kommer så sjømannen Billy Budd, som alle liker, men som ved en misforståelse blir mistenkt for revolusjonære tendenser, samtidig som hans skjønnhet tiltrekker alle og skaper konflikter i et homofobisk samfunn der homoseksuell praksis var nokså utbredt. Det hele ender ikke godt, hverken for Billy Budd eller offiserene.

Det er mye å glede seg over i denne forestillingen, der så å si alle på scenen er menn (eller i alle fall skal forestille menn.) Librettoen er gripende og stiller viktige spørsmål på flere plan, rolleinnehaverne (spesielt hovedrollene) og orkester leverer solid, og selv om Benjamin Brittens musikk ikke er melodisk og dette ikke på noen måte er en hitparade a la Les Miserables, bør man kunne la seg fascinere.

Men.

Regissøren har ønsket å skape en atmosfære av klaustrofobi og aktualitet, og har derfor endret seilskipet til en undervannsbåt og tidspunktet til tidlig i annen verdenskrig, i følge programmet til engelskmennenes angrep på den Vichy-franske flåten ved Mers-el-Kébir i Algerie i juli 1940. Det er også de eneste endringene man har gjort, og dermed blir hele greia omtrent like troverdig som en gjennomsnitts Disney-tegnefilm. Det blir rett og slett for mange anakronismer.

Offiserene uttrykker sitt hat overfor franskmennene, tidsriktig for 1797, latterlig for annen verdenskrig – ingen i den engelske marinen fra Churchill og nedover ønsket angrepet, franskmennene var allierte og skytingen høyst motvillig. I en scene klager kapteinen over at vinden løyer slik at fienden slipper unna – vel, det finnes ikke seildrevne ubåter. Offiserene har (parade)uniformer fra annen verdenskrig, mannskapet har uniformer fra seilskutetiden. På en ubåt på tokt hadde alle – inkludert offiserene – skjegg, og røyking under dekk [i neddykket tilstand, se kommentar under] var og er av opplagte årsaker ikke tillatt. Meg bekjent var man svært forsiktig med røyking under dekk på seilskip også, på grunn av brannfaren, som er en årsak til at sjøfolk stort sett brukte skråtobakk. Billy Budd blir til slutt hengt «from the yardarm» (det vil si fra en del av masten) – vel, det finnes ingen master på en ubåt, den siste hengningen i den britiske marinen fant sted i 1860, pisking som avstraffelse ble forbudt av Parlamentet i 1879, og pressing – at folk ble kidnappet til å gjøre tjeneste i marinen – forsvant i 1813.

Historisk sett blir dette altså helt feil, men det kunne ha blitt tilgitt om ubåtstuntet ellers hadde vært vellykket. Problemet er at den ellers mesterlige scenografien der en ubåt dukker opp fra scenegulvet heller ikke er troverdig – til det er ubåten rett og slett ikke klaustrofobisk nok. Meg bekjent finnes det ingen ubåt (og knapt noe marinefartøy, historisk eller ikke) der man kan stå oppreist på et spisebord. Banjerdekket på et linjeskip, derimot – et 74-kanoners skip (som var det vanligste) var under femti meter langt men hadde en besetning på mellom 500 og 700. Det burde ikke være noe problem å få frem det klaustrofobiske i den settingen.

Regissørens lettvinte endring av tid og sted gir liten klaustrofobisk effekt og viser bare hvor lite man vet om, vel, tid og sted. Det hadde ikke vært vanskelig å endre litt på tekst og andre detaljer for å få dette litt mer riktig, og dermed troverdig – dilemmaet for kapteinen hva gjelder å dømme Billy Budd fordi man er brikke i et spill gjenspeiles i dilemmaet for britene da de måtte senke sine alliertes skip (1300 franske sjøfolk døde), og kunne vært en spennende parallell om man hadde tatt den helt ut, for eksempel.

Nå er ikke opera virkelighet – du vet det er opera når noen blir knivstukket og det kommer sang ut i stedet for blod – men her kommer regien i veien for både sangen og budskapet. Hensikten har kanskje vært å gjøre personene mer troverdige med frisyrer og klesdrakt som ligger tettere opp til nåtiden enn hårpisk (lang flette for mannskapet), knebukser og tresnutede hatter. Men ingen bestikker noen med gulldublonger under annen verdenskrig, ei heller hadde man «powder monkeys» (smågutter som bar pakker med krutt), ingen ubåt har noensinne bordet noe annet fartøy, eller for den saks skyld hatt noen tau å hale i, bortsett fra fortøyningene.

Det blir rett og slett for dumt.

Nuvel. Jeg er sikkert for opphengt i marinehistorie. Over til operabiten.

Det er 75 menn på scenen, og meg bekjent har ikke Norge så mange operasangere, så her har man (som i så mange andre sammenhenger) hentet inn utenlandsk arbeidskraft. Hovedrolleinnehaverne leverer solid – spesielt imponerer John Relyea (bass) som den tragiske skurken John Claggart, Peter Hoare (tenor) som kaptein Vere og selvfølgelig Jacques Imbrailo (baryton) som Billy Budd. Resten er mindre synlige, bortsett fra, bokstavlig talt, Kristinn Sigmundsson (bass) som kokken Dansker. Av de andre la jeg merke til fine prestasjoner fra Henrik Engelsviken (tenor) som Red Whiskers og Johannes Weisser (baryton) som Mr. Flint. Med så mange mannsstemmer blir det skikkelig trøkk i koret, men det er til tider litt for mye norsk aksent i utførelsen, noe jeg synes er litt rart gitt at det er musikere som synger – de burde høre det. Orkesteret er såvidt jeg kan bedømme upåklagelig (nær sagt som vanlig).

Alt i alt en fin opplevelse. Hvis man bare ikke hadde vært forbannet med en interesse for marinehistorie.

Den norske opera: Wozzeck

Med «moderne» kunst er det gjerne slik at det som er nytt er svært bra fordi det faktisk er nyskapende, og at mye av det som kommer etterpå er bare nytt – i forhold til det gamle – uten å være nyskapende. Alban Berg’s Wozzeck var nyskapende da den kom – svært nyskapende – og holder mål fremdeles. Men, som det ble sagt i introduksjonen: Den er ikke en opera man koser seg med.

Wozzeck handler om en fattig mann som har lite og får enda mindre, og til slutt tar livet av sin kjæreste i et anfall av fortvilelse og forvirring. Operaen stiller spørsmål ved forholdet mellom fattigdom og moral, og hvordan utnyttelse og brutalisering kan tvinge folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Operaen kan sees som en beskrivelse av et umenneskelig samfunn i oppløsning – dette er Erich Maria Remarques Tyskland i 20-årene, med fattigdom, ekstrempolitikk og manglende sikkerhetsnett (og, gitt hva som skjer i USA om dagen, nokså dagsaktuelt). Så ble da også stykket forbudt av nazistene så fort de fikk sjansen.

Oppsetningen i Oslo er stor – stort orkester (også et på scenen), to kor, men nokså få solister. Scenografien er uhyre stram og effektiv – grå betongvegger som flyttes, et bakgrunnsbelyst sivlandskap med sterke kontraster – og både rammer inn forestillingen og illustrerer den. Å uttrykke fortvilelse og forvirring på en scene er vanskelig – det kan blir heseblesende eller effektmakeri. Her er det stilrent og svært effektivt.

Wozzeck er vanskelig både i musikk og handling. Siden det ikke er noen gjennomgående melodi (selv om det er melodiske innslag) og musikken er både kraftfull (seks kontrabasser!) og komplisert, må den være uhyre vanskelig å spille. Orkesteret gjør, såvidt jeg kan forstå, en kjempeinnsats. Dette er ikke Les Miserables, med fire-fem gjennomgangstema alle kan nynne etter en gjennomgang, men komplisert og til tider svært illustrerende musikk – effekten er litt som filmmusikk, som illustrerer nesten hver bevegelse skuespillerne gjør.

Av solistene ble jeg imponert av Audun Iversen som Wozzeck og Asmik Grigorian som Marie. Iversen har en lang og vanskelig rolle og holder nivået hele veien gjennom. Grigorian har fantastisk stemme og kraft nok til å synge med bravur over orkesteret samtidig som hun markerer seg på scenen. Thorbjørn Guldbrandsøy som vennen Andres synger bra – og plystrer innimellom som del av orkesteret (i hvert fall tror jeg det var han som gjorde det.) Yngve Søberg i en fordrukken birolle klarer også å markere seg. Resten av ensemblet sliter litt med å få opp volumet (men holder diksjonen) og drukner til tider litt i musikken.

Wozzeck krever en innsats fra tilskueren, men dette var absolutt verdt det. Anbefales!

CODA-festivalen – fokusert på samtidsdans – har åpnet på Dansens Hus, og vi fikk med oss forestillingen Caída del Cielo av og med Rocio Molina – her er en teaser:

Fantastisk energi i over halvannen time – absolutt verdt det!

(Dekameronen, Nationaltheatret)

Boccacios Dekameronen er en av verdenslitteraturens klassikere, som alle fra møblerte hjem bør ha hørt om, men som (ganske) få har lest, omtrent som Gullivers reiser eller The Canterbury Tales. Boccacios historier var vovet til 1353 å være (noen av dem er ganske spenstige sånn omtrent opp til våre dager også), men hvis man gir seg i ferd med originalteksten (vel, engelsk oversettelse) finner man fort ut at ikke all humor er like morsom (eller alle tragedier like tragiske) 664 år etterpå.

Så jeg var litt i tvil om hvordan dette skulle gå – og den tvilen holdt omtrent halvveis inn i den første av syv historier, inntil skuespillerne senker skuldrene, får flyt i talestrømmen og og en energisk Anders Mordal gjøgler i vei på første dags første historie som en inspirert parodi på Donald Trump og hans «alternative fakta». Deretter slapper ensemblet av, publikum skjønner opplegget (selv om de kunne stilt litt mer opp når ensemblet inviterer), og derfra og ut blir det en fin kveld. Som Stephen Fry har sagt: Den viktigste egenskapen en skuespiller trenger er å kunne gi publikum følelsen av at dette kommer til å gå bra (ikke i den forstand at historien kommer til å ende bra, men at man i alle fall får bli med inn i den). Etter en litt nervete start, får man den følelsen. Og det gjør man, også i de ikke fullt så burleske historiene.

Det er et jevnt ensemble, og vanskelig å trekke ut enkeltprestasjoner, men det unge paret (i hvert fall i stykket) Kjersti Tveterås og Jonas Strand Gravli sjarmerer, hun med mimikk og han med en avslappet kroppslighet (han må ha danset, som min kone sa). Thorbjørn Harr kan dominere en scene selv her (og har det herlig morsomt i avslutningsnummeret, som eneste, etterhvert helt utslitte, hane i hønekurven), Anders Mordal viser at en blank skalle kan være en utmerket rekvisitt, og Heidi Goldmann er rå som frustrert kone. Noen av skuespillerne sliter litt med diksjonen, og ikke alle er like synlige, men dette er en opplagt og sammenkjørt trupp – og en deilig avslappet aften.

Anbefales!

(Fortrolige samtaler, Nationaltheatret)

Ingmar Bergmans filmer (kanskje med unntak av Fanny og Aleksander, uten at jeg skal påberope meg noen ekspertise) tar ofte litt tid – det er mye langsom dialog der deltakerne ikke ser på hverandre, men rett ut i luften. Det er mye tro (gjerne med geistlige rolleinnehavere og deres ektefeller som hovedroller), tvil, forhold og utroskap, og mer enn noe annet, uforløste følelser (i hvert fall uforløst i en Bergmansk sammenheng, for de fleste andre fremstår kanskje følelsene som en tanke overanalysert.)

Fortrolige samtaler handler om Anna, en kvinne som har forsøkt, i noen grad, å gå sine egne veier, og som sliter med sitt ekteskap, et forhold til en yngre mann, og følgene av å lyve eller ikke om situasjonen for sin mann og andre mennesker. Stykket er basert på Bergmans egen mor (han fant hennes dagbøker etter hennes død) og Bergman mente Liv Ullman var den eneste som kunne fortelle denne historien slik han ville.

Og stykket er absolutt i Bergmans ånd, men noe strammet opp: Det er presise samtaler, mye følelser (om ikke direkte presentert, så i form av symboler og pregnante pauser) og gode skuespillerprestasjoner. Hovedrollen (Marte Ingebrigtsen som Anna) får mye å spille på, og gir en rik fremstilling av personlighet og tvil. Av de andre syntes jeg ektemannen Henrik (Mattis Herman Nykvist) fremsto som svært troverdig som den forvirrede, litt ufrivillig komiske ektemannen hvis verden raser sammen. Bjørn Skagestad som pastoren Jakob fremstår tro mot en tid og en kommunikasjonsform som virker hjertevarm uten at den er for moderne. Regien er stram og effektiv og scenografien enda strammere. En smule nakenhet i scenen mellom Anna og hennes yngre elsker fremstår som et litt formulaisk nikk til en litt unødvendig modernitet.

Så – absolutt severdig i all sin enkelhet. Og heri ligger kanskje det eneste negative: Jeg satt på balkong, bra plasser, men avstanden til scenen blir litt for lang for å få med seg de fine detaljene i skuespillernes ansiktsuttrykk. Så min anbefaling er: Ta med en liten kikkert! (For all del, teaterkikkert om man har.) Stykket skal ut på turne med Riksteateret, og vil nok fremstå som enda mer uttrykksfullt de gangene det spilles i mindre lokaler enn et fullpakket Nationaltheater med hosting og en og annen pose pastiller.

(Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som teateranmelder. Men jeg fikk en (svært hyggelig, tar gjerne flere) epost fra Nationaltheatret med en invitasjon til denne forestillingen. Så da bør man jo kvittere med en reaksjon. Kanskje jeg skal skrive som Helene gjør på sin blogg: «Inneholder sponset produkt.»)