Subways are for sleeping, klassisk artikkel av Edmund G. Love, fra Harper’s Magazine, 1953. Fascinerende.

Etter å ha lest Steven Shapins analyse av Craig Venter fikk jeg lyst til å lese mer av ham – så her er Steve Shapins analyse av Atkins-dietten – ikke minst hvordan den har endret seg over tid. Her i huset går det endel i dietter om dagen, så dette er interessant lesning.

London Review of Books ser ut til å være et bra sted for RSS-leseren.

I Henrik Langelands utmerkede Wonderboy bruker hovedpersonen sommerferien til systematisk å lese The Economist, som en slags garanti for å være oppdatert (for ikke å snakke om velformulert). Jeg pleier å anbefale mine studenter å lese bladet selv, men ifølge Crooked Timber og Not Sneaky har altså bladet passert toppen og er ikke lenger et sikkert tegn på sofistikasjon og globalt perspektiv.

Da jeg var student selv, abbonnerte jeg på Newsweek til studentpris, delt med en studiekamerat. Sluttet etter noen år da jeg ble litt lei av at alle artiklene åpnet på samme måte ("It was a quiet day in sleepy Hicksville when the meteor hit") fordi de død og liv skulle ha dramatisk struktur og human interest. Lurer på om ikke det samme er i ferd med å skje med The Economist.

Problemet med The Economist ligger i at bladet er litt grundigere enn de fleste, men ikke grundig nok for eksperter. Dermed ender man opp med følelsen av at de er bra på alt unntatt det man vet noe om selv. Men jeg er ikke helt enig – f.eks. har jeg hatt stor glede av artikler om Norge, som evner å summer opp norsk politikk og forretningsliv fyndig og elegant (nå er jo også norsk politikk og forretningsliv nokså enkelt å oppsummere….) På teknologi, derimot, beundrer jeg The Economist for deres evne til å summere opp ting, men de klarer på ingen måte å holde følge med teknologibloggene. Hva analyse gjelder, skulle jeg gjerne ha sett litt skarpere kommentarer, eller oppsummerende analyser av den sorten man finner på Becker-Posner blog. Et definitivt pluss er at de skriver om land som man ikke vanligvis leser om – alt er ikke bare USA og Europa.

Nuvel. Kanskje bladet anses som sofistikert fordi det redigeres fra London og de fleste amerikanere hører en Sloan Square aksent for sitt indre øre når de leser den. Men så lenge bladet kan produsere forsider som vedlagt kommer jeg til å fortsette å abbonnere… 

Siri Hustvedt skriver, i New York Times, at Alice in Wonderland skyldtes migrene…

Jeg får vondt i hodet bare av å tenke på det.

Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush’ proto-web-klassiker – i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.

Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.

(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på…).

(Via The New York Times og Undercurrent.)

PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt – mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.

Og så (takket være biblioteket på BI) var det tid for Luftslottet som sprängdes, Stieg Larssons tredje og dessverre siste bok i Millennium-trilogien (I,II). Luftslottet er en murstein på 704 sider og knytter sammen alle trådene i historien om Lisbeth Salander. Den er mer en krigsroman enn en krim – dette er historien om kampen mellom Lisbeth Salanders venner (en sammenrusket hær av kompetente men høyst uensartede individer) og fiender (mordere, psykiatere, en MC-bande og en gruppe overvintrede kalde krigere innen det svenske sikkerhetspolitiet.) Den minner mer om en slags høk-over-høk mafia-historie enn en tradisjonell krim, og har et stort og spennede persongalleri.

Boken kulminerer i en rettssak, men virker allerede avsluttet sånn omtrent midtveis. Det er imidlertid mange tråder å nøste opp, og rom for noen overraskelser. En liten sidestory om Mikael Blomkvists elskerinne og kollega Erika Berger, som blir redaktør i en stor morgenavis og sliter med en stalker og en vanskelig organisasjon, er med for å understreke temaet i trilogien (menn som hater kvinner) og muligens også for å illustrere likhet og ulikhet i hvordan samfunn og omgivelser reagerer overfor en ressurssterk kvinne i motsetning til en avvikende tenåring.

Larsson ror det hele i land på en utmerket måte, selv om noen små hull gjenstår. Man får aldri vite noe overbevisende om hvorfor den sekteriske lille gruppen i sikkerhetspolitiet agerer som den gjør – for meg virker det litt utrolig at noen (i hvert fall i en gruppe på mer enn 10 personer) skulle holde på slike overvintrede holdninger og gå til slike ytterligheter så lenge etter den kalde krigen. Likeså forstår jeg ikke hvorfor, siden fienden er så nådeløs, de ikke rett og slett rydder henne av veien med en gang? Hennes forsvunne søster vet man ingenting om (mulig jeg misset den detaljen).

På den annen side er det bra at ikke alle myndighetspersoner er svin eller inkompetente – tvert i mot finnes det en rekke personer (noen av dem, som bokseren Paolo Roberto og debattanten Kurdo Baksi, finnes i virkeligheten) som gjør det de skal og viser kompetanse og mot. Det gir troverdighet – en svakhet med Guillous romaner er nettopp den mer sjablonlignende portretteringen og litt overdrevne bruken av virkelige personer. Heller ikke er fienden dramatisk inkompetent eller kompetent, bortsett fra Robert Niedermann, en tegneseriefigur av et monster som havner på utsiden av handlingen og først dukker opp igjen helt mot slutten av historien, i en litt klisjeaktig "liten jente alene i stor bygning med stor skurk"-scene.

Igjen er datadetaljene noenlunde brukbare, skjønt Bluetooth-forbindelsen Salander bruker for å hacke via en PDA nok ikke er så pålitelig (eller rask) som det gis inntrykk av. Igjen er hackerne litt tabloid fremstilt, men ikke verre enn at man kan godta det under rubriken kunstnerisk frihet.

Millenium-serien er ikke bøker man leser – man innhalerer dem. Nuvel. Ferdig innhalert. Litt synd egentlig.

Anbefales. Hele serien. Sett av en uke i sommerferien om du ikke har lest dem allerede.

Bok nummer to i Stieg Larssons Millenium-serie har ikke kommet i pocket i Norge ennå, så prisen er fremdeles 329 kroner. Men i går var familien på Harry-tur til Strömstad, og i den høyst nødtørftige bokhandelen der fantes Flickan som lekte med elden for kr 65. Svenske. Dessuten får man altså gleden av å lese boken på originalspråket, noe som alltid er å foretrekke, selv om jeg jeg ikke hadde noe å utsette på den norske oversettelsen av Män som hatar kvinnor.

Nuvel. I den andre boken spilles hovedrollen av Lisbeth Salander, som vokser frem som en mye mer interessant person enn Mikael Blomkvist, et mulig alter ego for Stieg Larsson selv, omtrent som journalisten Erik Ponti i Jan Guillous bøker. Man får en temmelig utkrøpen historie om hvorfor hun ble som hun ble – og hvem som hadde ansvaret. Boken er nummer to i en serie, men kan leses selvstendig. Derimot tror jeg ikke den tredje boken kan leses uten å ha lest denne.

En morsom sideeffekt av Larssons suksess er at almendannelsen om datasikkerhet kanskje går opp et hakk eller to – Larsson kan nok om teknologi til å lage et plausibelt scenario for hvordan Lisbeth Salander skaffer seg all informasjonen, med nok detaljer til at det blir troverdig og nok vanskeligheter til at man slipper den "overnaturlige" hackeren som gjetter seg til passord og bekymringsløst navigerer nettverk. For eksempel kopierer Salander folks harddisker ved å innstallere en spesialversjon av Internet Explorer som speiler harddiskene til en server hun har tilgang til. Greit nok, det er en metode som fungerer i teorien, men i praksis roter folk til sine datamaskiner, bytter dem og har såpass liten datadisiplin at slik monitorering – i hvert fall over tid, slik det gjøres i boken – ville kreve nesten daglig oppfølging. Så ja, man kan nok kopiere folks data, men å følge med hva de gjør i sanntid over noen tid krever stadig nye innbrudd. Og det ville en person som Lisbeth Salander rett og slett ikke ha tid til.

Den eneste unaturlige passordgjettingen står faktisk journalisten Blomkvist for, når han i siste sekund gjetter kombinasjonen WASP for å slå av alarmanlegget til Salanders hemmelige leilighet. At en durkdreven hacker og researcher skal trenge en så enkelt mnemonisk krykke virker ikke helt trolig for meg, men i alle fall. Og Salanders flørt med Fermats siste teorem gjennom boken er sjarmerende i all sin knapphet.

Uansett, en spennende røverroman med 632 svært lettvendte sider. Gleder meg til fortsettelsen, og undrer litt på hvordan Larsson bygger fortellingen videre. Anbefales.

"Sett av godt med tid når du skal lese Larsson," sa den hyggelige damen i bokhandelen. "Den første boka tar litt tid før ting kommer igang, men den andre klarer du ikke å legge fra deg."

Nå blir jeg som regel skuffet når jeg får så entusiastiske anbefalinger, men dengang ei – nettopp ferdig med den første, Menn som hater kvinner, og hittil har damen hatt aldeles rett. Dette er den boken Da Vinci-koden kunne vært, hvis Dan Brown hadde lært seg setningsbygning og dialog, funnet på interessante helter og heltinner, gjort research, lagt opp et plot og kuttet ut kvasi-religionen.

Som vanlig er det litt for enkelt for bokens dataeksperter å komme seg inn i registre og datamaskiner, for ikke å snakke om å kunne skaffe seg falske pass og skifte språk uten aksent, men det får så være. Historien er fascinerende, og for en gangs skyld gjetter man ikke skurken eller plottet med en gang (slik man gjør med f.eks. Håkan Nessers bøker.) Stieg Larsson er ingen Jan Guillou når det gjelder å kommentere samfunnsutvikling og parodiere politikere, men thrillere med spennende plot og en viss grad av troverdighet, det kan han.

Anbefales. Nå må jeg ut og kjøpe nummer to. Så skal jeg låse den inn i et skap til neste helg.

Knut Nærum: Monster (Cappelen 2007)

Dette er en "skrekkroman" om hvordan klimaendringene fører til at den arktiske isen blir borte og isbjørnene tilpasser seg ved å slutte å være redde for mennesker, trekke sydover og opptre koordinert i flokk. En spinnvill hotellkonge (så nærme det går an å komme Petter Stordalen uten å bruke navnet hans direkte) samler dem opp i reservater, og dermed er vi igang med en slags krysning av Jurassic Park og Kongepudler.

Knut Nærum skriver bøker som et Nytt på Nytt-program – det går i ironi og pariodi, hvert kapittel er en tegneserieskisse med kjappe vendinger og elver av blod (som ville virket svært makabert uten den ironiske distansen, men her blir avrevne halspulsårer og knasing av benpiper nærmest til artige effekter.)

Denne er morsom, men den er som Nytt på Nytt også i den forstand at det er tidtrøyte: Man slapper av og ler litt av replikkene og trenger ikke tenke noe særlig mens man ser på. Samt at man syntes det var et hyggelig bekjentskap og ikke har noe behov for å se programmet (eller lese boken) igjen.

Siden det er nominasjonsvalg i New Hampshire idag og Barack Obama ligger an til å vinne for Demokratene, synes jeg det er på sin plass å legge inn en liten anbefaling av hans bok Dreams from my Father, som jeg leste for to år siden og syntes var et uhyre interessant bakgrunnsdokument fra en person som uten tvil kommer til å prege amerikansk politikk i noen tiår fremover.

Obama har en meget pluralistisk bakgrunn i nesten alle dimensjoner man gidder å undersøke: Hans far var fra Kenya, hans mor er hvit, han har jobbet innen kirken i Chicago South Side, men også vært redaktør for Harvard Law Review. Han er, som en kommentator sa på TV for noen dager siden, som Tiger Woods, i at han ikke faller inn i noen kategori. I et samfunn som det amerikanske, som fremdeles kjemper en meningskrig der grensene ble trukket i 1968, er dette virkelig noe nytt. Mannen har hjerne, pågangsmot og en bakgrunn som gjør at han kan heve seg over "partisanship" og forsøke å gjøre noe for en nasjon som trenger å finne sin rolle i en flatere verden.

All grunn til å ønske ham velkommen, og lykke til.

Håkan Nesser: Kvinna med födelsesmärke (1996), og Borkmanns punkt (1994). Kompetent krim av svenske som skriver om Nederland (eller rettere sagt, et fiktivt sted som minner om Nederland).

Kompetent krim for juleferien, eller andre ferier. Særlig på originalspråket. 

Dagens Næringsliv har sponset BIs bibliotek med en ikke ueffen samling skjønnlitteratur, og har naturligvis kalt samlingen "Nattbordet", antakelig i håp om å slippe unna alle de som nevner "faglitteratur" og "Hamsun" når telefonen kommer. Om studentene leser mye der, vites ikke, men jeg botaniserte litt og fant Author, author av en av mine favoritter, David Lodge (kommer tilbake til denne i en annen sammenheng),  Snømannen av Jo Nesbø (som er et filmmanus forkledd som kriminalroman, særlig i sluttkapitlene. Round up the usual suspects for rollelisten), og Doppler av Erlend Loe, som mine døtre har lest men ikke jeg.

Doppler brukes mye i ungdomsskolen og det er ikke vanskelig å forstå – den er relativt kort, god, og hylende morsom, om Doppler som bestemmer seg for å bo i skogen i stedet for på Tåsen, og klarer seg med skummet melk og elgkjøtt sammen med elgkalven Bongo. Hele greia er idiot-genial omtrent som en Ravi-låt. Anbefales som kjapp tidtrøyte, men ikke på kollektivtransport hvis du bekymrer deg for at medpassasjerene skal se rart på deg når du ler høyt.

Så får vi bare håpe på mer variasjon i nattbordspalten om noen år…. 

Goodreads er en morsom liten sak som jeg kan komme i fare for å bruke mye tid på….anbefales!

Da jeg var liten var jeg mye hos mine besteforeldre, og brukte en hel del av min rikelige tid til å spa meg gjenom gamle utgaver av Det Beste, et magasin som, i hvert fall på den tiden, presenterte en oversatt, litt åndeløs og sterkt forkortet versjon av verden sett gjennom amerikansk middelsklasses øyne.

Å lese Bill Brysons Lyngutten: Livet og alt det andre minner meg sterkt om Det Beste fra 60-tallet: En fellesopplevelse av at ting går fremover og at verden er en pålitelig kilde til oppløftende og moderat spennende opplevelser, gjerne i form av produkter for et behov man ikke visste man hadde.

Jeg hadde faktisk lest mesteparten av denne boken på engelsk før, men lånte den norske versjonen fra BIs bibliotek (Dagens Næringsliv har donert en masse skjønnlitteratur i en samling kalt På Nattbordet) i et anfall av kjedsomhet. Og jammen er ikke den norske versjonen morsommere, hovedsaklig på grunn av oversettelsen.

Bill Bryson er ikke lett å oversette – han skriver amerikansk engelsk, men har 20 års journalisterfaring fra The Times, hvor han også skrev tre bøker om språk. Han er kunnskapsrik og ironisk. Resultatet er kompliserte setninger med mange detaljer og svært presis, liksom-sleivete formulering. Oversetteren (Øyvor Dalan Vik) har valgt å oversette teksten nokså direkte, og resultatet er en rekke anglisismer som i norsk språkdrakt kan virke noe klønete – men som er trofast mot Brysons fremstilling. Dermed blir det endel setninger som

Jeg tror fremdeles fast på at det vil bli nokså likt [en strippebule] om jeg noen sinne kommer [til himmelen]. Og ettersom jeg vet det, har det i alle de årene som er gått siden, knapt passert et øyeblikk uten at jeg har vært ekstremt snill.

Vanligvis ville dette irritert meg, men i dette tilfelle passer språk og innhold overens – og at minner meg altså om mine besteforeldres samling av Det Beste fra 60-tallet. Det hjelper også at oversetteren legger inn forklarende fotnoter her og der (for eksempel er det viktig ikke bare å forstå hva en "dugout" er, men også at den er nedgravet) og holder den samme ironiske tone som Bryson også her.

Ellers er boken en samling reminisenser fra en idyllisk barndom i en meget kjedelig by i en svært stabil stat nokså midt i USA. Som trofast Bryson-leser var det mye kjent – Bryson har lagt inn små historier fra barndom og tenårene i sine andre bøker også. Men den er artig tidtrøyte og har også et underliggende budskap om at man ikke skal stole på hva autoriteter sier – uansett om det har med livets hemmeligheter eller sprengkraften i en atombombe å gjøre. I kapitlene om McCartyismen og atomkappløpet er Bryson nemlig ikke Det Beste: I stedet klarer han med ironi og presise detaljer å tegne et bilde av en idyllisk og optimistisk verden som under overflaten er nokså innsnevret, intolerant og ikke så lite farlig.

Anbefales. Både i engelsk og norsk versjon.