Interessant fagseminar i går: Endel forutsigbare plattheter om at a) realfag er viktig, b) det mangler særlig ingeniører, og c) vi må gjøre noe med det (bare det ikke krever endringer som går ut over noe som tidligere er vedtatt.) Jeg merket meg dette:

• Studenter ved Chalmers Tekniska Högskola har et genialt prosjekt kalt Headstart, hvor studenter hjelper gymnasiaster med matematikkleksene, og disse (etter en stund) hjelper elever i ungdomsskolen. Klart inspirerende.
• NTNU har begynt med 5-årig Master-studium for lærere, utdanner hva som tilvarer gammeldagse lektorer, men de er foreløpig bare ca. 30 pr. år, og lønnsutsiktene er ikke gode.
• Statoil og NHO hadde representanter som understreket behovet for realister, særlig ingeniører, og snakket mye om sin vilje til å fasilitere dette.

Selv snakket jeg mer personlig om hva jeg synes må gjøres (presentasjon i PDF-format her), her er konklusjonene:

Sett krav til elevene, og gi dem muligheter

• Begynn med teoretisk og abstrakt matematikk allerede i småskolen.
• Obligatorisk eksamen i matematikk for alle i 10. klasse. Hvert år.
• Forby kalkulator før videregående.
• Gjennomfør nasjonalt fritt skolevalg for almenlinjen videregående.

Begynn å behandle lærerne som kunnskapsmedarbeidere:

• Innfør konkrete faglige resultatkrav, men la læringsprosessen være opp til læreren.
• Start spesialisering av lærere allerede fra småskolen.
• Skaff alle lærere bærbar PC (ny hvert 4. år), mobiltelefon, og bredbånd hjemme. Forvent at de kan bruke dem – og kutt ut det fjollete tilstedeværelsekravet som Kommuneforbundet forsøker å innføre.
• Innfør bonusordninger og raskere lønnsopprykk for lærere som har (og som tilegner seg) realfagskunnskaper (Dette kan gjøres ved å "ta en Statoil", dvs. gi hjemmePC mot at den brukes til egenutvikling.)
• Gjør noe – hva som helst – med realfagsundervisningen på lærerutdanningen
• Bli kvitt de aller dårligste lærerne, de undergraver læreres autoritet og ødelegger elevenes motivasjon

Det som slo meg, var hvor lite næringslivet er tilstede. Et av mine hovedpoenger var at Norge ikke er en kunnskapsnasjon: Selv om Finn Bergesen sa at 85% av nasjonalformuen ligger i vår arbeidskraft, og at det er viktig at man investerer i den, står ikke innsatsen på noen måte i forhold til de store ordene som brukes ("realfagskrise"). Statoils representant, direktør Morten Loktu, var eneste firmarepresentant, resten var stort sett skolefolk. For eksempel nevnte Bergesen (uten å implisere at det var et høyt beløp) at en bedrift i Kristiansand betalte de ansatte 5000 kroner i finnerlønn for hver ingeniør de rekrutterte. Dette hadde kommet på Dagsrevyen, noe som jeg finner nokså underlig all den stund premien er adskillig mindre enn det en stillingsannonse i Aftenposten koster.

Mitt enkle forslag til å få litt fart på matematikketterspørselen var rett og slett å betale pengepremier – kr. 10000 til hver elev som får karakteren 5 i 3MX, 25000 til hver som får 6. Dette ville koste ca. 30 millioner på dagens nivå, opptil 50 millioner hvis man får en effekt ut av det. Hvis 5 store norske bedrifter går sammen om dette, vil det koste dem 10m hver – og hvis du mener dette er unorskt og dyrt, vit da at DnB NOR, for eksempel, brukte 70m til idrettssponsing i 1994.

Forslaget ble i alle fall hørt, og statsråden ga i alle fall uttrykk for at han verken kunne eller (tror jeg) ville stille seg i veien for noe slikt. Så får vi se, da…. 

Oppdatering 6. april: Julie, som hadde "mast seg med", gjør sin far stolt med et reflektert innlegg og gode notater, der hun også forklarer hvorfor den vakre tanken om at de flinke trekker de svake opp om ikke annet er moralsk uholdbar.

God artikkel i The Economist: Back to school, som sier at svaret på vanskelighetene ligger i Finland: Skaff bedre lærere og slipp dem fri. Basert på denne rapporten. Bjørn Vassnes har et godt innlegg i Dagbladet, om at det ikke er grunnlag for å si at norske elever er så mye bedre i andre dimensjoner.

(Og mens vi er igang, slipp elevene fri også. Så de kan velge hvilken skole de vil.) 

På bakgrunn av mine skriverier om matematikk er jeg blitt invitert av Kunnskapsdepartementet til å holde et innlegg på et seminar om styrking av realfagene den 3. april. Seminaret åpnes av artianer og kunnskapsminister Øystein Djupedal, og mitt tema (som kommer rett etterpå) er Offensive tiltak for mer realfag blant ungdom, med undertittel "Et nytt og positivt perspektiv på hvordan gjøre noe med mangelen på motivasjon hos barn og unge."

Jeg har jo forsåvidt et utgangspunkt her og her, og har fordelen av å komme først, og av å kunne snakke personlig. Og jeg ønsker å gjøre noe litt mer enn bare å argumentere for enda flere studiepoeng, opptakskrav til studier, og utkastelse av lærere med for dårlig faglig grunnlag (eller enda høyere lønn til de som er bra).

Så jeg går og tenker om dagen – et aspekt er å forsøke å snu den grunnfestede norsk tanken om at mangel på kunnskap, særlig innenfor matematikk og teknologi, er demokratisk. Mangel på matematikk-kunnskap er som fedme: Du blir ikke et dårligere menneske av å ha det, men det er ikke noe å skryte av heller.

I alle fall – gode forslag, tips, ideer og ting som kan fremføres innenfor de 15 minutter jeg er tildelt mottas med takk! 

Jeg har en kronikk i Aftenposten 25 februar kalt "11 grunner til å velge matematikk" (og ikke, som Aftenposten kaller det, "matte". Jeg skriver konsekvent matematikk.)

Oppdatering 26. februar:  Jeg skrev denne artikkelen slik at den kunne klippes ut og gis til håpefulle av deres foreldre, samt brukes av matematikk- og andre lærere. Den ligger akkurat nå som nummer to på listen over "mest tipset" i Aftenposten, så det ser ut til at dette fungerer etter hensikten. Yeah!

NB!: I tilfelle jeg ikke har gjort dette tydelig nok klart hittil: Jeg gir med dette lærere og alle andre som måtte ha lyst, lov til å kopiere, bruke og distribuere denne artikkelen så lenge mitt navn ikke blir tatt vekk. Vederlagsfritt – dvs. at man ikke trenger å ta hensyn til Kopinor-avtalen. (Har fått forespørsler fra lærere om dette.)

Oppdatering 27. februar: Jon Holtan, som er matematiker i forsikringsselskapet If, sendte meg følgende forslag til et 12. punkt, som jeg er helt enig i:

Du skal velge matematikk fordi det er kreativt. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at faget står i et motsetningsforhold til kreativitet. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes bare man bruker kunnskapen riktig, ikke minst som verktøy til å løse problemstillinger i næringslivet. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Oppdatering 1. mars: Teksten (inklusive det 12. punktet) er publisert på NHOs ungdomstjeneste 7etg.no.

Oppdatering 21. mars: Nå publisert, i engelsk språkdrakt og noe omarbeidet, i ACM Ubiquity. Se også her. Samt en referanse fra Cory.

Oppdatering 28. mars: Den engelske utgaven ble nevnt i New York Times.

Oppdatering 1. august: Den engelske utgaven oversatt til serbokroatisk i tidsskriftet Matka (et tidsskrift for barn og unge om matematikk) med tittelen "Zašto izabrati matematiku u srednoj školi?"

Herunder følger originalteksten, med linker.

Les videre →

Saccarina påpeker at det er feil at 80% av elevene ikke følger med i timen. Det riktige tallet er 20%. Men det blir jo ikke overskrifter av 20%, ei heller av feilretting….

I følge dagens Aftenposten Aften mener psykologen Reidar Thyholdt at lærere bør sendes på "chatte-kurs" for å forstå hva elevene holder på med. Elisabet Dahle, hovedtillitsvalgt for grunnskole i Utdanningsforbundet i Oslo, er enig. "Det er behov for kompetanseheving, og skolene bør sette av tid til kurs, oppfordrer hun.

SMS-kurs. Virkelig noe å sette på CV’en. Det neste blir vel førerkort for blyantspisser.

En fordel med nettbasert samarbeid – f.eks. at man bruker Webex, NetConnect eller et annet skjermdelingsverktøy til å jobbe sammen over telefon – er at man lærer noe om hvordan man skal bruke datamaskinen ved å observere andre.  Her om dagen deltok jeg i en tretimers samtale, ca. 6 personer som sammen redigerte og kommenterte en 37 siders rapport. Verktøyet var Microsoft Word, og måten vi brukte det på var at en person skrev, vi andre kunne se hans skjerm og kommentere.

Jeg la merke til at han navigerte i dokumentet ved å ha en automatisk generert innholdsfortegnelse, og ved, når vi skulle gå over til en annen del av oppgaven, tykket [Home], gikk ned til innholdsfortegnelsen, fant det punktet han skulle redigere, satte markøren over det, og trykket [Ctrl-click]. Dermed hoppet han direkte til det riktige avsnittet i rapporten.

Det er selvfølgelig ingen nyhet at man kan gjøre dette – det står jo i manualen og i hjelpeteksten. Men å se noen gjøre dette i praksis minnet meg om hvor effektiv denne formen for navigasjon er, og hvor nyttig den er når man skriver lange dokumenter.

Det er mange ting man lærer ved å observere andre. Jeg har i årevis åpnet mange av mine foredrag med å demonstrere at hvis du trykker [punktum] i PowerPoint (i fremvisermodus) blir skjermen svart – noe som er nyttig når man vil ha tilhørernes oppmerksomhet. En person på mitt siste foredrag viste meg at man kunne "bla" nedover i de fleste applikasjoner (web-browsere, for eksempel) ved å trykke på [Space]. Og min nabo er en trollmann med Excel og genererer kompliserte regneark på et blunk med tastatursnarveier jeg ikke ante eksisterte, selv om jeg har brukt Excel helt fra den første versjonen.

Jeg tror det ligger en stor verdi i kunnskapsdeling av denne typen – ikke bare viser man resultatet, men faktisk hvordan man kom frem til det, i sann tid. I en verden hvor vi i stadig større grad jobber for seg selv via en datamaskin, ligger det en verdi i å ha kunnskapsdelingsarenaer som gir rom for observasjon av samspillet mellom person og maskin. Man lærer nye måter å gjøre ting på, og blir minnet om muligheter man ikke selv har brukt på en stund.

I gamle dager kunne man se hvordan mer erfarne kolleger jobbet, ned til hvordan de organiserte kontorene sine eller hvordan de tok notater. I en distribuert verden trenger vi muligheten til observasjon og imitasjon, ikke bare deling av resultatet. Og tastetrykk og musbevegelser kan kommunisere mer lærdom enn man skulle tro.

I forrige uke var jeg invitert til et foredrag på Harvard Business School. Foredraget var interessant, men jeg ble sittende og se på klasserommet: HBS bruker case-undervisning helt gjennomført for alle fag, og har i løpet av mange års utvikling (og ved å bruke mye penger) funnet meget funksjonelle løsninger. Det som kjennetegner disse rommene, er at alt henger sammen – dette er ikke en liste med spesifikasjoner, men et svært velfungerende hele.

Her er noe av det jeg noterte – ikke i noen spesifikk rekkefølge. Jeg tegnet også en skisse (se ovenfor).

• 2 stikkontakter pr studentplass, under bordplaten, med hull i bordet til ledninger
• trådløst nettverk (i hvertfall fant jeg ingen tilkobling med ledning)
• løse kontorstoler, med hjul og uten armlener, av fabrikat Herman Miller (som tilsier meget god kvalitet)
• sideveggene i klasserommet er nåletavler, slik at studentene kan henge opp ting (det er blandt annet tradisjon å henge opp alle avslag man får på jobbsøknader, såkalte "ding letters".
• brede "aisles" (midtganger) – ca 1.5 meter, med to trappetrinn mellom hver
• inngang i hjørnet, på skrå, garderobe i andre enden (akkurat denne garderoben så ikke ut til å fungere, var mer et lager for en ekstra overhead og endel annet rusk)
• mørke, tradisjonelle kritt-tavler, to farger av kritt (gult og hvitt)
• kremfargede vegger, diskre fargesjatteringer, mellombrunt treverk
• teppe på gulvet, fargeavstemt til stoler og vegger
• frontplaten på hver studieplass ca. 4 cm tykk, avrundet med slisse til navneskilt, går ned til ca. 1 fot fra gulvet. Et rør på tvers er fothviler, ca. 10 cm over gulvet. Bordplaten er 16» dyp inntil oppstikk.
• Tre sett tavler ved siden av hverandre, tre dataprosjektorer. Tavlene (3 i dybden) kan heves og senkes elektronisk, slik at foreleser har 9 tavler til disposisjon. I tillegg kommer to små ekstratavler som står på sideveggene.
• Alt elektronisk er bygget inn i veggen, i et rack ca. 1.2m høyt, i et skap som begynner ca. 60cm over gulvet, med tredør.
• Tre videokameraer fastmontert i rommet – et over inngangen, et over garderoben i motsatt hjørne, og ett rett imot foreleser.
• Ikke kateter, men et bord med ben, plassert midt i rommet. En nesten horisontal liten LCD slaveskjerm (koblet til dataprosjektor) på dette bordet, med lite bord foran med dokumentkamera (foldet sammen).
• Sidebord foran 2. rad høyre, har PC. Tastatur kan skyves inn under bordplate.
• Heve-senkemekanismene for skjerm og tavler sitter under hver tavle/skjerm, bygget inn i veggen.
• Gulvet har samme høyde ut i "aisles" (gangene, se gul markering på skissen), gjør at foreleser kan gå langt ut i hjørnene uten at det virker unaturlig.
• Sideseksjonene har 4 plasser på 1. rad, 5 på 2., 7 på 3., og 4 på 4.
• Midtseksjonen har hhv. 4, 7, 10 og 12 plasser.
• Totalt 73 studenter. Dette var et "executive" rom, de vanlige rommene har 90 plasser.
• Rommet er nesten kvadratisk, men har avrundinger slik at veggene til en viss grad følger seteradene.
• Det er et nedsenket område bak den bakerste seteraden, med trapp ned på høyre side og en inngang. Regner med at det er garderobeplass til studentene der.

I størrelse tilsvarer et slikt rom omtrent tre vanlige klasserom slik vi har dem på BI. Takhøyden er 5-6 meter.

Effekten av slike rom er meget følbar og støtter foreleser godt – det er mulig å bevege seg, naturlig, mer enn halvveis opp mellom benkeradene. Plassering av ting er meget gjennomtenkt, det er plass til alt, og ting er der man intuitivt can forvente å finne dem. Fargene er nokså duse og fargekombinasjonen diskré, som som gjør at ledige seter ikke synes så godt – med andre ord, hvis det mangler noen, ser rommet likevel fylt ut. Oversikten for studentene er meget god, det er ingen vesentlig forskjell på hvor man sitter i rommet (bortsett fra at avstandene kan bli litt lange bakerst.)

Jeg likte særlig at man hadde opplegg for diskret filming – husker at jeg opplevde det som et uromoment at vi hadde kamerafolk i rommet da jeg selv var student. (HBS filmer ofte gjesteforelesere, f.eks. folk som er omtalt i et case, og så kan foreleser bruke dette i senere forelesninger). Et annet moment er at studentene har utmerkede arbeidsplasser, og at foreleser har bevegelsesfrihet og nok plass. På den annen side kan nok, for en uerfaren foreleser, slike rom virke litt overveldende.

Peter Drucker er død, 95 år gammel. Han var kjent som «konsulentenes konsulent», en forfatter og foreleser som, trass i at han aldri brukte modeller, rammeverk eller lett gjenkjennelige teorier var en av de mest leste og innflytelsesrike tenkere innenfor ledelse og organisasjon. Han har skrevet enormt mye (utga sin første bok i 1939, første bok om ledelse i 1942, ble for alvor kjent med boken The Practice of Management i 1954, og hans selvbiografi, Adventures of a bystander, er enestående). Av en eller annen grunn liker jeg best hans artikkel «The Theory of the Business» fra Harvard Business Review i 1994 – hvor hovedbudskapet at «Businesses don’t fail because of sloppiness, lethargy or mammoth bureaucracies, but because they fail to understand that their assumptions about their environment–their theory of the business–no longer applies.»

Jeg møtte ham bare en gang, i 1995, på et seminar for ansatte i CSC Index i Boston. Da fortalte han følgende historie (gjengitt etter hukommelsen):

At the Mt. Washington hotel in Bretton Woods [forøvrig hvor Bretton Woods-avtalen ble inngått] there is a rule that no guest can go to his or her room without being escorted by a staff person. This is for historical reasons. When the hotel was first built, it had six rooms in a row. Then six more rooms where built on top of them., and six more in the back. Then the bottom rooms where merged, two and two, because they wanted to have ensuite bathrooms. Then the hotel got further expanded, in bits and pieces.

The rooms are numbered chronologically, and the system is so confusing and the hotel so large that it takes a staff person to navigate.

Most companies are organized in the same fashion.

Drucker drøftet det han skrev – ingen lettvinte analyser, ingen kjappe løsninger, ingen fikse foiler. Men mye visdom.

John Cochrane, professor ved U of Chicago, har skrevet en kortfattet guide til hvordan man skriver et akademisk paper innen economics – men jeg synes hans råd har gyldighet langt utover et enkelt fagfelt.
(Via Marginal Revolution)

I går var jeg på MIT, på Stata Center, MITs nyeste bygning (Den var nokså skuffende innvendig, men desto mer spennende på utsiden.) Jeg hørte på Susan Hockfields foredrag om The University and Its Responsibilities som var årets "Arthur Miller Lecture on Science and Ethics".

Jeg gikk på dette foredraget fordi jeg hadde lyst til å se Stata Center, og fordi MITs OpenCourseWare initiativ er kanskje det mest interessante som har skjedd innen universitetslivet i det siste – MIT legger ut alle sine kurs gratis på nett.

(Sånn i parentes bemerket, så bør det jo være en spore for jenter som er interessert i teknologi at MITs president er kvinne, og at hun ble introdusert av lederen for MITs seksjon for organisasjon og teknologi, også en kvinne. Samt at det ikke ble gjort noe nummer av det.)

Hockfields foredrag kommer temmelig sikkert på nettet, så jeg skal ikke gi noe fyldig referat. Mye av det hun sa, er selvfølgeligheter som må sies, men som når ting begynner å bli vanskelig kanskje krever mer bein i nesa enn "selvfølgeligheter" skulle tilsi. Et universitets ansvar er å skape ny kunnskap og å lære den bort. For å kunne gjøre dette, må universitetet ha integritet, uavhengighet, og et engasjement med omverdenen. Det moderne forskningsuniversitetet (med fokus på søken etter kunnskap for dens egen skyld) kom på 1800-tallet, først i Tyskland, så i USA. Skillet mellom dem er at de amerikanske amerikanske universiteter blander forelesning og forskning i større grad enn i Europa. Dette gjør man fordi man mener disse to aktivitietene befrukter hverandre og på MIT deltar 85% av studentene i forskningsarbeid i løpet av sitt studium.

Integritet krever tillit – man må kunne stole på kollegers arbeid. MIT har hatt sine skandaler her, men har meget sterke prosesser for å håndtere dem. Uavhengighet krever selv-regulering, basert på institusjonelle normer og ytringsfrihet. Forskere må kunne fremsette upopulære synspunkter, forske på kontroversielle emner og trekke frie konklusjoner. (MIT har en god tradisjon innenfor "life sciences" her, med sterk forskning på intelligens, hjernens utvikling, og genetikk – områder som ikke er moteriktige innen endel politiske kretser.) Engasjement med omverdenen krever kultur for engasjement og vilje til handling. MIT demonstrerer det med Open Courseware, gratis kursmateriale på nett, som har vært en kjempesuksess: OCW får 20.000 unike besøk hver dag, hundrevis av takkebrev, og Hockfield sa at OCW og den villigheten til engasjement dette initiativet representerte var en viktig årsak til at hun takket ja til stillingen som rektor. OCW er visjonært og unikt.

Hva gjelder utdannelse, så er MIT er avansert nok til å si, uten blygsel, at verden trenger deres studenter. De har "need-blind admission, need-based aid, full need provision for all students." Med andre ord, hvis du kommer inn på MIT, så er det ikke finansieringen det skal stå på. En høyere andel av deres studenter får finansieringshjelp enn institusjoner de sammenligner seg med, og mer enn halvparten av lederne for School of Engineering er født utenfor USA (og dette er de meget stolte av).

Hva gjelder innovasjon, så er det en enorm maskin for økonomisk vekst: Robert Solow har konkludert at mer enn 50% av USAs økonomiske vekst etter krigen kommer fra teknologiesk innovasjon. MIT tok ut 133 patenter i fjor, og inngikk 120 avtaler om produksjonslisenser, 20 av dem til nye firma.  Helse og energi er svært spennende satsningsområder.

Hockfield er meget opptatt av MITs rolle som eksempel for andre. MITs omdømme vokser med avstand fra campus, og for å holde dette omdømme må man være åpen, utenlandske studenter må få komme til USA (hun er meget kritisk både til å stenge dem ute og til å differensiere adgang til forskningsprosjekter.) Man må også unngå øremerking av forskningsmidler, noe som øker. Penger skal fordeles etter "peer review".

To av Hockfields utsagn syntes jeg var meget interessante. Hva gjelder fremtidige utfordringer og muligheter, så sa hun (etter mine notater):

In America, we are not providing children with the tools they need to compete. Only 18% of US teenagers are above grade level in science, only 17% of bachelor degrees awared are in science (64% i Singapore). [….] I want MIT to be the dream of every child that wants to make the world a better place.

Jeg syntes det var interessant at hun fremholdt teknologien som noe som kan gjøre verden bedre, fremfor å fokusere på gode jobber. Med andre ord (i hvert fall i norsk sammenheng): Vi må bort fra forestillingen om at å drive med teknologi er en ureflektert aktivitet. (forøvrig er MIT et unntak her også, naturligvis – mer enn 80% av deres bachelors er i science).
Da hun ble spurt om fremtiden – hvor MIT vil være om 40 år – svarte hun at hun anser "life sciences" – biologi, nevrologi, cognitiv vitenskap, for eksempel –  i dag er på samme stadium som de fysiske vitenskapene var på 30- og 40-tallet. MITs president den gangen satset stort på fysikk (frem til da hadde MIT vært stort sett ingeniører), men insisterte på at det skulle være sterke bindeledd mellom det teoretiske og det praktiske – vitenskapsmennene skulle kunne snakke med ingeniørene.  Det samme idealet gjelder idag – man må holde forbindelsen tilbake til det appliserte, for da blir vitenskapen bedre. Helse og energi er primære satsningsområder.

—

Jeg gikk derfra meget imponert – her er det mye for norske forskningspolitikere og universitetsledere å lære. 

Via Tyler Cowen i Marginal Revolution kommer to bra innlegg om podcasting av forelesninger: Newsday skriver en artikkel, og The Eclectic Econoclast skriver om sine vurderinger.

Jeg begynner å lure på om ikke dette er tingen, under visse forutsetninger. Tanken på å ta opp mine standardforelesninger, gi dem i hjemmelekse, og deretter bruke tiden til diskusjon er forlokkende.  Dessuten er det god reklame for foredrag – jeg har allerede fått tre henvendelser ut fra mitt foredrag om fremtidsbiblioteket, som jo ligger ute til fri avhøring.

På den annen side – jeg skjønner det John Palmer sier om språk – når man holder et foredrag, kan man fortelle historier litt løselig, og bruke tall rett ut av luften bare man sier at dette er etter hukommelsen. Når det ligger ute, får følelsesutbrudd eller kvikke formuleringer litt for lang levetid, og skal jeg holde kontrollen når jeg snakker, blir det lett kjedelig. Nuvel. Resultatet vil tiden vise.

Studenter surfer trådløst i stedet for å følge med i timen, i følge Mandag Morgen og Chronicle of Higher Education og Wall Street Journal.

Jeg vet ikke helt, jeg. Hvis du er foreleser og studentene finner surfing mer interessant eller relevant enn å høre på deg, er det vel kanskje ikke teknologien det er noe galt med?

Jeg sitter akkurat nå i et auditorium på BI og venter på å starte mitt innlegg. Akkurat nå forteller  Niels Torp om hensikten bak alle finurlighetene i vårt nye bygg – det er inspirert av italienske byer, blant annet.

Jeg kommer til å snakke om fremtidens bibliotek – i hovedsak kommer mitt budskap til å være at bibliotek må gå fra å være kunnskapssamlinger via kunnskapsspredere til å ta ansvaret for å tilgjengeliggjøre all felles tilgjengelig informasjon.

Jeg har lagt en kopi av presentasjonen her, (PDF, 2.5 Mb)og jeg kommer til å ta opp lyd og legge min egen podcast enten her eller på BIs server – følg med!

OPPDATERING: Du finner podcasten her. (MP3, 14Mb)

Diskusjonen om karaktersetting på høyskolenivå er ironisk for alle som har lest litt økonomi. Når en utdanningsinstitusjons inntekt er avhengig av antallet uteksaminerte kandidater, og antallet smart mennesker er konstant, vil kravene senkes hvis ikke nøytral kontroll finnes eller sensorer har ekstrem selvtillit. (Som Oddvar Norlie, sa, det skal sterk karakter til for å selge strikk i metervis.)

Ironisk nok er dette et argument for private undervisningsinstitusjoner: BI har kun 20% statsstøtte, ellers får vi betaling uansett om studentene står eller ikke. Filosofien er at man betaler for en utdannelse, ikke en grad. Sånn sett er ikke institusjonen under press for å pynte på resultatet.

En annen sak er jo at for den enkelte foreleser kan det være et problem at hvis man er tøff som sensor får man færre studenter til fagene sine året etter. For ikke å snakke om at man får masse bråk med studentene – de skal ha sensurbegrunnelser og klager og det ene med det andre.

Etter min mening må man ha institusjonelle rammer for å forhindre faglig nivåsenking. Det er faktisk en høyere utdanningsinstitusjons oppgave å filtrere studenter på arbeidsgiveres vegne (ikke dens eneste oppgave, for all del, men en ikke uviktig en.) Filtrering kan skje ved inntak, noe som går for populære elitestudier, eller ved uteksaminering. Skal filtreringen skje ved uteksaminering må man ha absolutte kvalitetskrav. Hittil har man løst dette ved eksterne sensorer, standardiserte prøver, eller fastsatte karakterfordelinger.

Eksterne sensorer er dyrt (det er vanskelig å finne folk, jobben er dårlig betalt) og det er betydelig fare for en gjentjenestesøkonomi (du godkjenner mine studenter, så skal jeg godkjenne dine). Eksterne sensorer fungerer heller ikke ved mappevurdering – f.eks. at en del av karakteren er muntlig – og jeg har meget gode erfaringer med muntlige karakterer. Hvis studentene vet at de får karakter etter hva de sier i klasserommet, blir forberedelsene gode og diskusjonen dermed livlig.

Standardiserte prøver begrenser studiestedets og foreleserens autoritet, kan virke ensrettende, er vanskelige å sikre, fungerer dårlig med mappevurdering – og er meget upopulære. Men de er effektive i den forstand at de synliggjør forskjeller mellom læresteder, og jeg har en mistanke om, gitt ulydene vi fikk da minstekrav til lærerutdanningen kom, at det er betydelige geografiske kvalitetsforskjeller. Men kanskje en tanke i noen fag?

Fast karakterfordeling (x% får karakter y) er nokså ukjent i Norge, selv om vi har hatt en målsetting om en total karakterfordeling siden ECTS-systemet ble innført. Jeg har eksperimentert med fast karaktersetting i mine kurs. Forutsatt at de er store nok – tror grensen går ved ca. 60 – fungerer det utmerket. Det er avhengig av at man gir skikkelig tilbakemelding til hver enkelt student, har et stringent system for karaktersetting, og synliggjør hvordan karakteren er kommet frem. Ingen klager (vel, noen få) fra studentene så lenge reglene er kjent på forhånd og de kan se hvorfor de har fått en spesiell karakter. Det krever imidlertid ganske mye jobb og en hel del hacking i Excel. Jobben må man jo ta uansett, forsåvidt, enten i form av pre-emptiv tilbakemelding eller i form av sensurbegrunnelser etterpå.

Lurer på når vi får den første professoren i Norge som begynner med å gi dobbeltkarakterer – en ironisk karakter til vitnemålet og en "ordentlig" karakter, slik professor Mansfield på Harvard gjør? Uansett synes jeg Kristin Clemets reaksjon – å skulle granske høyskolen i Volda, hvor saken først kom opp – er feil. Problemet eksisterer, og det må settes inn systematiske mottiltak, primært ved å skille bukk og havresekk.