Min lille artikkel om hvordan jakte på professorer ble publisert i forrige uke i European Business Forum (som faktiskt tegner til å bli et meget spennende tidsskrift, et slags Harvard Business Review for Europa, med INSEAD som drivkraft).
Denne lille artikkelen er nokså ironisk, en jeg har et meget viktig poeng – og det er at næringsliv og akademia må nærme seg hverandre, med gjensidig respekt. Dette er viktig av mange årsaker, ikke minst hvis det er slik at vi midt i all vår råvaredrevne rikdom skal begynne å legge grunnlaget for et næringsliv istand til å konkurrere på kunnskap. For å sitere noe jeg sa i et foredrag for etpar år siden:

For en stund siden arrangerte Øystein Fjeldstad, Knut Haanæs og jeg et møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe, hvor vi stilte spørsmålet: Hvorfor er ikke Norge idag et senter for avansert dataprogramutvikling? Vi burde ha de beste forutsetninger. Objekt-orientert programmering, som danner grunnlaget for det grafiske grensesnittet med mus og denslags som vi bruker til daglig, ble oppfunnet i Norge i 1967, av Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl. Ikke nok med det, frem til 1998 ble alle som ble utdannet i informatikk på universitetet opplært i SIMULA, et objekt-orientert programmeringsspråk.
Det ble et fascinerende møte. De som kom hadde alle sammen hatt noe med SIMULA å gjøre – også de spede forsøk på kommersialisering. Det kom frem en rekke mulige årsaker til at våre tidlige teknologiske fortrinn aldri utviklet seg – og det var ganske klart at det var ikke teknologien det hadde vært noe galt med. En kommentar bet seg fast hos meg. En tidligere administrerende direktør i SIMULA A/S sa at det gikk ikke fordi man hadde ”et universitetsfiendtlig næringsliv og et næringslivsfiendtlig universitet”.
Grunnen til at det bet seg fast hos meg, er at jeg har opplevd dette selv. Jeg lever av å fortelle bedrifter hva jeg synes de skal gjøre. Når jeg gjør dette i USA, hører de på meg fordi jeg er akademiker og dermed vet hva jeg snakker om. Når jeg gjør dette i Norge, hører de på meg på tross av at jeg er akademiker og derfor i hvert fall ikke har begreper om hvordan ting egentlig foregår. Før vi kommer over det gapet, kan vi ikke bygge noe kunnskapsgrunnlag i Norge.

Nøkkelen til å få igang samarbeid ligger i å skape møteplasser, og å finne former for samhandling hvor begge parter forstår hva den andre er ute etter.
Jeg lurer litt på om jeg kanskje skulle skrive en lignende oppskrift om hvordan man kaprer en næringslivsleder, rettet mot akademia. Hva bør den inneholde, annet enn det omvendte av EBF-artikkelen?

Jeg er i ferd med å avslutte et management-kurs med tittelen «Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling«, arrangert av Handelshøyskolen BI, Høyskolen i Finnmark (ved Lars Krogh), og Kirkenes Kompetansesenter under et prosjekt kalt Finnmark på Nett. Deltakerne er ressurspersoner fra privat næringsliv og offentlig forvaltning i Finnmark og Troms. En interessant og motivert studentgruppe – hvor eksamen helt klart er mindre interessant enn praktisk anvendelse av det de lærer.

Les videre →

Skoleporten.no, Utdanningsdirektoratets utmerkede kvalitetsportal for norske skoler, er vanskelig å lese med Mozilla (om enn ikke like ille som Kystverket.no). Jeg sendte idag denne e-posten:
Til: servicetjenesten@utdanningsdirektoratet.no
Fra: Espen Andersen
Tittel: Skoleporten.no fungerer ikke med Mozilla nettleser
Jeg har i dag forsøkt å aksessere skoleporten.no med Mozilla (versjon 1.7.1), en av de mest vanlige nettleserne utenom Microsoft Internet Explorer, og som er helt og holdent basert på standard HTML-kode. Jeg kan lese sidene helt greit, inntil jeg trykker på fanene for resultater, og finner at resultatene ikke kommer opp. I MS Internet Explorer virker de helt greit.
(for ordens skyld, jeg har Javascript påsatt og popups tillatt for skoleporten.no i Mozilla.)
Jeg regner med at dette er et utslag av manglende testing for at sidene følger åpne HTML-standarder - man bør teste sider for å se at de fungerer for Opera, Netscape, Firefox, Safari (Macintosh) og andre nettlesere før man gjør dem tilgjengelig.
Gitt den senere tids debatt om Microsoft-avhengighet, gjerne utilsiktet sådan, i offentlige websider, synes jeg dette er noe dere bør fikse snarest - ellers kan dere fort havne i den situasjonen at skoler som bruker Skolelinux ikke kan lese sidene deres, og det er vel ikke meningen?
Med vennlig hilsen
Espen Andersen
Oppdatering 3.9: Fikk denne e-posten i retur fordi den ikke kunne videresendes til support@skoleporten.no. Har sendt en epost til Utdanningsdirektoratets kommunikasjonsrådgivere, så får vi se….
Oppdatering 9.9: Fikk en hyggelig e-post fra Hans-Egil Rygge i Utdanningsdirektoratet, som sier at de har kontaktet sin leverandør om problemet, at Skoleporten var spec’et for IE, Netscape og Opera, men at de ikke har ressurser til å teste alle lesere. (Greit nok fra mitt ståsted, selv om Mozilla jo i bunn og grunn er Netscape. Men syntaks- og semantikktesting er vanskeligere enn man skulle tro, i følge noen andre emails jeg har fått.)

Det er agurktid i Aftenposten, og dermed får man plass til Espen Holms innlegg om at IT i skolen er bortkastet. Med tre hovedbegrunnelser – at han har jobbet med IT siden 70-tallet (hvor IT var noe ganske annet enn i dag), at det er for mye Powerpoint i næringslivet (feil – det er for mye dårlig Powerpointbruk i næringslivet), og at barn allikevel lærer IT-bruk hjemme (og her er jeg for første gang enig med Helga Hjetland i noe, nemlig at ikke alle barn har denne muligheten). I tillegg mener han at barn ikke er modne for å drive kildekritikk før i siste år på ungdomsskolen – har han sett hvordan dagens barn forholder seg til reklame? Det er bare å riste på hodet…..
Jeg synes Morten Søby (ITU/UiO) gir det helt riktige tilsvaret:

Bare tenk deg forskjellen på å jobbe med en 3 D-modell av en DNA-struktur på PC-en, og høre læreren fortelle om det fra kateteret. Men det krever jo at læreren tar dette i bruk. Det er stor forskjell på hva elevene får ut av IT-undervisning på skolen, avhengig av hvor tydelig skolens ledelse er, hvor profesjonelt datamaskinene driftes og hvor gode lærerne er til å integrere data i fagene.

For ikke å snakke om hvor gode lærerne er i fagene. Hvor mange lærere er det – med eller uten data – som kan demonstrere DNA-strukturer og trekke sammenhengen derfra til bioteknologi og medisin? For ikke å snakke om hvordan matematikken har muliggjort dette?
Oppdatering
Som Eirik Newth påpeker i en kommentar: Espen Holm’s alternativ til IT i skolen – historiefortelling – er noe han lever av å selge. Innlegget er egenreklame, med andre ord.
Det er tydeligvis ikke bare undomsskoleelever som har problemer med kildekritikk….

Aftenposten har en interessant liten artikkel om Sony Librie, en ny elektronisk bokleser, som veier 300 gram og har lesbarhet omtrent som en avisside. Svært interessant, særlig hvis man ser dette i sammenheng med alle de nye skolebøkene som skal lages. Her har man, i tillegg til å lese materiale på skjerm på skolen eller hjemme, eller å skrive ut hurtigtrykkversjoner av skolebøker, nok en mulighet til å formidle skolekunnskap uten fordyrende mellomlegg. Alt som trengs er et par år til med «ruggedization» og noen i skolevesenet med tekniske visjoner og litt mot…..

Leser i Aftenposten at det skal brukes flere milliarder på nye skolebøker som et resultat av Kristin Clemets hardt tiltrengte opprydding av skolen.
Jeg har ikke noe imot at elevene får nye skolebøker, men her har man virkelig sjansen til å endre på endel læringsmodeller ved at man lager bøkene elektronisk og skriver dem ut etter behov. Så kan bøkene holde løpende oppdatert (for skiftet ut blir de ikke før det blir riktig ille igjen) og foreldre, kommuner og i siste instans staten kan i stedet bruke pengene på informasjonsteknologi. I det lange løp blir prisen lavere og kunnskapsbasen dynamisk.
Kan vi kanskje håpe på en forfattermodell etter Wiki-typen?

En student ved University of Kent saksøker skolen fordi den tok ham for juks før etter tre år. (via Techdirt).
Jeg har hørt mange mange tåpelige unnskyldninger for juks, men denne tar kaken…. Personlig synes jeg universitetet gjorde det eneste riktige – og hvorvidt vedkommende får en jobb etterpå eller ikke er faktisk ikke universitetets problem.

Dagens lille økonomiøvelse: Ta følgende to utsagn:

Nedgangen i søknader til ingeniørstudier fortsetter tilbakegangen med fem prosent færre søkere i år.

og

[…] det er en kjensgjerning at vi [i Norge] har relativt billige ingeniører, akademikere og øvrige deltakere i den kunnskapsbaserte arbeidsstokken, sett i vestlig målestokk

og diskuter – kan det være en sammenheng her tro?

Det ser ut til at endel skoler forsøker, i produktivitetens navn, å bruke datamaskiner til å rette skolestiler (via MIT Tech Review), som må være noe bortimot verdensrekord i misforstått teknologibruk. Riktignok har datamaskiner den vidunderlige egenskap at tilbakemeldinger er depersonifisert og dermed noe elevene kan forholde seg til uten å tro at de bare har en ekkel lærer – men det får være grenser for naivisme i hvor man tror man kan bruke teknologi, selv for meg.
Min læresetning har alltid vært at teknologi innen undervisning skal kun brukes dersom den gjør studentens opplevelse bedre eller lærerens arbeidsdag lettere – og at administrativ kostnadsinnsparing er et ypperlig resultat men en svært lite motiverende målsetning. Og her ser man resultatet hvis man bare fokuserer på kostnadene…..

Meget interessant artikkel i Aftenposten idag: Barn hvis foreldre har bare grunnskole har snittkarakter 2,7 i matematikk etter 10. klasse, men hvis foreldrene har høyere utdannelse øker snittkarakteren til 4,3.
Selv med alle mulige forbehold om data (artikkelen oppgir ikke standardavvik, for eksempel) og kausaliteten (det er utvilsomt andre medvirkende faktorer enn utdannelse, selv om de antakelig drar i samme retning) så er dette store forskjeller. I Norge er det relativt små økonomiske forskjeller mellom høyt- og lavt utdannede (eller, med andre ord, i Norge er den økonomiske effekten av en investering i utdanning lavere enn i mange andre land.) Så penger ser ikke ut til å spille en stor rolle. Men det spekuleres i om ikke barn med høyt utdannede foreldre i større grad får hjelp til å lage prosjektoppgaver, finne informasjon, og på andre måter forholde seg til en stadig mer akademisert skolehverdag og påfølgende arbeidsliv.
Jeg vet ikke om så er tilfelle, men det virker rimelig. Vanskeligheten ligger i hva man skal gjøre for å minske forskjellen – for den er faktisk en bieffekt av en ønsket (og ønskelig) utvikling. Da enhetsskolen og statlig studiefinansiering ble innført etter 2. verdenskrig ble utdannelse en rettighet og en mulighet, tilgjengelig – i hvert fall i stor grad – uavhengig av økonomisk og sosial klasse. Da fikk vi, over tid, et mer meritokratisk samfunn, som tildeler økonomiske og sosiale goder ut fra prestasjonsevne og -vilje.
Et meritokratisk samfunn med åpen økonomi er, i hvert fall i følge ledende økonomiske historikere, en forutsetning for langvarig økonomisk vekst og velstand. Over tid kan man imidlertid få et problem fordi denne sorteringen blir selvforsterkende: Flinke foreldre får flinke barn. Man kan bruke mange ord på å diskutere om dette skyldes arv eller miljø, men den forskjellen er uinteressant så lenge miljøbiten, som man kan gjøre noe med, er signifikant. Og det er den.
En selvforsterkende sortering kan over tid skape en «underklasse» med lav utdannelse og liten deltakelse i samfunnslivet generelt. Til forskjell fra gamle dagers proletarer er denne gruppen i liten grad i stand til selv å bedre sine kår – nettopp fordi årsaken til at de holdes nede ligger i deres egen adferd, evner og kanskje også innstilling. Det finnes ikke noen felles klassetilhørighet – og de som fødes inn i en slik gruppe, vil, i den grad de klarer å utnytte sine evner, forlate den uten å gjøre noe for den, i hvert fall ikke som gruppe.
Spørsmålet er hva man skal gjøre med det? Den idealistiske løsningen – kommunisme – fungerer ikke, siden incentivet til egen forbedring da reduseres, og samfunnet taper i kampen med liberal-demokratiske regimer, i hvert fall så lenge arbeidskraften kan flytte mellom landene, og det kan den jo. Kommunismen er dessuten materialistisk fokusert, og problemet her er jo ikke penger, i hvert fall ikke i Norge. Prioriteringsordninger innen utdannelse for barn uten høyt utdannede foreldre er heller ingen løsning – dels fordi det strider mot en hel del prinsipper, men mest fordi det ikke virker i praksis, siden de flinke foreldrene ville øke sin egen innsats og søke løsninger utenom den offentlige skolen.
Så hva kan vi egentlig gjøre, bortsett fra å satse mer på utdanning for alle, ha et sosialt sikkerhetsnett og kanskje begynne å reklamere for at det selv i Norge er greit å bli flink på skolen?

I oktober 2003 var jeg rektor for en dag. Eller i hvert fall for noen få minutter. Det ble meget lærerikt og nokså deprimerende.

Det var musikk-korpsets skyld. Familiens yngste har begynt, men – til stor glede for foreldrene – akkurat dette korpset har nedlagt loppemarkedsveto. Penger må imidlertid skaffes, og dermed stilte far altså opp som statist for NRK.

Kanalen lager en serie i femten episoder, foreløpig kalt ”Skolen”, som kommer utpå våren 2004. Gjennomgående tema er en ungdomsskole, og i den episoden jeg var med på (nr. 9) skulle skolens rektor (la oss kalle ham Jensen) på et foredrag på BI. Statistene skulle spille andre rektorer – ca. 35 stykker. Vi fikk beskjed om å kle oss som rektorer på kurs – sånn passe halvpent – så jeg spadde opp noe traust og anonymt og stilte opp sammen med andre foreldre i halvsatt alder.

Les videre →