Kategoriarkiv: Forretningsutvikling

Hvor bred og hvor dyp er plattformen din?

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)

Om forretningsutvikling for plattformer – og når den går for langt

For noen år siden handlet nesten all forretningsutvikling om å gå fra å selge produkter eller enkelttjenester til å bli en partner med kunden. Denne utviklingen var dels drevet av behovet for å skape differensiering og tilknytning i en verden der standardtjenester blir sammenlignbare og dermed prissensitive, men også muliggjort av teknologi som CRM-systemer.

Neste trinn i utviklingen – som mange bedrifter holder på med nå – er at man forsøker å bli en plattform: En tjeneste som skaper verdi ikke bare ut fra hva kundene kan bruke den til, men også ved at den har elementer av nettverkseffekter, slik at den blir bedre jo flere kunder som bruker den. Disse effekten kan være direkte – kundene kommuniserer gjennom din plattform, eller indirekte, ved at den kunnskapen du får gjennom å ha mange kunder på plattformen gjør at du kan lage tjenester ingen andre kan.

Det å starte en plattform er vanskelig, siden man må ha noe å tilby kundene inntil plattformen – gjerne de andre kundene – er stor nok eller viktig nok til å være en attraksjon i seg selv. Jeg pleier å snakke om at man må ha en «killer» av noe slag – en funksjon eller en gruppe – men det enkleste er nok å allerede ha et nettverk, hvilket er grunnen til at store nettverk som Google eller Facebook kjøper voksende nettverk som YouTube eller Instagram.

Nuvel. Men sett at man klarer å bygge begynnelsen til en plattform ved å sette opp noe, en plattform, som adresserer et todelt marked – hvordan vidererutvikler man den?

Reach and range

Når man ser på verdien av en plattform, er det to dimensjoner som står i sentrum: Reach and range [4] – eller bredde og dybde, som jeg forsøksvis kaller det på norsk.

Bredden er hvem du kan nå gjennom plattformen. Det handler både om hvor mange som bruker den, og hvem brukerne er. Det er lett å se på antall brukere som det sentrale målet her, men vel så viktig kan det være hvem disse brukerne er. Finn.no, for eksempel, har klart flest brukere i Norge, men skal du selge brukte klær, er det Tise som gjelder – de har ikke så like mange brukere som Finn, men hvis det er brukte moteklær du skal selge, har de alle de brukerne som betyr noe.

Dybden handler om hva du kan gjøre på plattformen: Hvilke tjenester som tilbys. Plattformer starter gjerne med å tilby en sentral tjeneste, for deretter å utvide med andre ting etterhvert. Vipps, for eksempel, hadde betaling mellom privatpersoner som eneste tjeneste til å begynne med, men har etterhvert lagt til butikkbetaling, identifisering (innlogging) og muligheten til å fotografere regninger og betale dem.

Utviklingsproblemer

Forretningsutvikling for plattformer har i hovedsak altså to dimensjoner – og man kan utvikle seg i både bredde og dybde: Gjøre plattformen attraktiv for flere kunder (gjerne ved å finne nye kundegrupper som komplementerer de man allerede har), eller å legge til flere og flere tjenester slik at kundene etterhvert kan gjøre alt gjennom plattformen. Slik øker kundenes avhengighet av plattformen – noe som man i alle fall i Internetts begynnelse ble kalt stickiness.)

Begge deler kan være problematisk.

Gratis inntil videre

Et problem man kan få, er at fordi plattformer tjener penger på ulike ting, vil deres jakt på inntekter føre til at de tilbyr gratis det andre tjener penger på. Ta Vipps og Finn, for eksempel: I en periode forsøkte Finn å innføre en batetalingstjeneste kalt SpID (Schibsted Payment ID) som skulle håndtere innlogging og betalinger for bl.a. Aftenposten, Finn.no, VG og endel andre tjenester. Det ble aldri noen suksess, men fikk i alle fall Vipps til å holde sine priser nede og innby til samarbeid med mange andre tilbydere.

Finn har hatt større suksess med å observere hva andre konkurrenter gjør, og så tilby det samme til sine kunder, enten ved å utvikle det selv, eller ved å kjøpe opp eller inngå allianser med oppstartbedrifter som gjør Finn-plattformen bedre.

Selskaper som ikke har hatt suksess her er for eksempel Telenor, som har forsøkt mange ting for å få større profitabilitet ut av sine dyre og omfattende nettverk, bare for å finne at de blir presset tilbake til en kostnadskonkurranse for grunnleggende trafikk. Mens Telenor hadde ressurser, kunne de ha bygget opp en rekke tjenester – alarmsystemer, helseapplikasjoner, videokonferanse, underholdning – men de hadde ikke apetitten for så store investeringer utenfor kjernevirksomheten. De hadde også brent seg på endel investeringer innen underholdning, der det faktum at Telenor var store i Norge ikke hadde noen betydning for de store underholdningsprodusentene, som forhandler priser for innhold over hele verden. Telenor er i dag – i likhet med de fleste telekommunikasjonselskaper – en skygge av seg selv, redusert til å levere basistjenester fra en åttendedel av sitt formidable hovedkvarter på Fornebu.

Enshittification

Cory i et rolig øyeblikk…

Et annet problem med forretningsutvikling for en plattform handler om et fenomen kalt (det var faktisk årets ord i USA i 2023) enshittification. Uttrykket er skapt av Cory Doctorow, først i en artikkel i Wired [1], deretter i en glimrende videreføring i Financial Times [2]. (Cory er forøvrig en kanadisk tidlig Internettaktivist, bestselgende forfatter og glimrende foredragsholder som jeg (ahem) engang kjente og var vert for da han holdt foredrag i Oslo.)

Kort sagt handler enshittification om at plattformtilbydere, i et forsøk på å øke og opprettholde sin profitt, lokker til seg nye brukergrupper ved å selge de brukergruppene de allerede har, for så å gjenta prosessen når den nyeste brukergruppen har gjort seg avhengig av plattformen.

Eller, for å si det slik Cory sier det:

Here is how platforms die: First, they are good to their users; then they abuse their users to make things better for their business customers; finally, they abuse those business customers to claw back all the value for themselves. Then, they die.

Facebook er et typisk eksempel: Til å begynne med et sted du gikk til for å snakke med venner og forbindelser, som nå er blitt et sammensurium av innhold og annonser du ikke har vil ha, til fortrengelse for det du egentlig vil ha, siden det ikke betaler.

Balanse i alt

Markedsføring handler om å skape og beholde kunder. Problemet for plattformer er at det er ikke alltid klart hvem kundene er, siden man ofte står overfor tosidige markeder [3,5] (selgere og kjøpere, for eksempel) der den ene siden genererer det meste – ofte hele – inntekten. Dermed blir kan det bli vanskelig, særlig i nedgangstider, å opprettholde interessene til den kundegruppen som ikke generer inntekter over tid. Denne balansen mellom langsiktig tenkning og kortsiktig profitt er imidlertid ikke noe nytt for forretningsutvikling generelt – hvor mye kvalitet man skal legge i produkt og kundeservice, for eksempel, har alltid vært der som en balanse man må forholde seg til.

Så, for all del, øk bredde og dybde i det du gjør med plattformen din, men ikke glem årsaken til at kundene kom dit til å begynne med – for å få utført en basisfunksjon, og, til en stor grad, å forholde seg til hverandre.

Referanser:

[1] C. Doctorow, “The ‘Enshittification’ of TikTok,” Wired. Accessed: Oct. 03, 2025. [Online]. Available: https://www.wired.com/story/tiktok-platforms-cory-doctorow/

[2] C. Doctorow, “‘Enshittification’ is coming for absolutely everything,” Financial Times, Feb. 08, 2024. Accessed: Oct. 03, 2025. [Online]. Available: https://www.ft.com/content/6fb1602d-a08b-4a8c-bac0-047b7d64aba5

[3] T. Eisenmann, G. Parker, and M. W. V. Alstyne, “Strategies for two-sided markets,” Harvard Business Review, vol. 84, no. 10, pp. 92–101, 2006.

[4] Ø. Fjeldstad and E. Andersen, “Casting off the chains: Value shops and value networks,” European Business Forum, no. 14, pp. 47–53, Summer 2003.

[5] G. Parker and M. Van Alstyne, “Two-Sided Network Effects: A Theory of Information Product Design,” Management Science, vol. 10, pp. 1494–1504, 2005.

Produktiv spenning: Fag versus marked i en kunnskapsbedrift

Postet den av
Svar

I alle kunnskapsbedrifter er det – og skal være – en spenning mellom markedssiden, som er fokusert på hva kundene vil ha, og den faglige siden, som heller vil grave seg ned i det som er faglig interessant. Hvis den ene siden får lov til å dominere for mye, blir det feil, uansett. Langsiktig forretningsutvikling i kunnskapsbedrifter handler om å skape en produktiv spenning mellom disse to fløyene.

(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)

En kunnskapsbedrift lever av å ha kunnskap og selge den. Kunnskap kan eksistere og selges i mange former, men en stor del av kunnskapen vil alltid ligge i og formidles av mennesker. Det er en klisjé for alle som leder kunnskapsbedrifter at alt bedriften eier, forsvinner ut døren hver ettermiddag, og det er ledelsens jobb å sørge for at den dukker opp igjen neste morgen.

I virkeligheten er det litt mer komplisert. En ting er at mye kunnskap kan konserveres og pakkes i form av dokumenter, databaser og kode. En annet – og mye viktigere – moment er at kunnskapsbedrifter skaper verdi ikke bare ved å ha kunnskap og selge den, men å sette sammen ulike former for kunnskap rundt en kundes problem. Skal man bevege seg ut av nerd-to-nerd markedsføring, må man ha en markedsrettet side av organisasjonen – og den siden må ha en viss makt til å sette kundenes ønsker først.

Organisering – marked vs. kunnskap

Hvis man ser på rene kunnskapsbedrifter over en viss størrelse som konkurrerer i et marked, vil man finne at organisasjonen er designet rundt to akser: Kunnskap og marked. Kunnskap handler om spesialisering, om å ha dype kunnskaper innen enkeltområder. Marked handler om å forstå hva kundene vil ha.

Kunnskapsbedrifter skaper verdi gjennom å ha kunnskaper og selge dem, men også å kunne kombinere kunnskaper rundt kundens problem, enten ved å ha dem innen sin egen kunnskapsportefølje, eller ved å finne andre kunnskapsbedrifter å samarbeide med.

Store konsulentselskaper, for eksempel, har ofte organisasjonsstrukturer som reflekterer denne dikotomien. Et av de reneste eksemplene jeg vet om, er konsulentselskapet Accenture’s organisering fra ca. 20 år siden, som hadde fire kunnskapsområder (strategi, prosess, endring og teknologi) og seks markedsområder (energi, telekom, finans, industri, offentlig og transport). På BI, hvor jeg jobber, er den faglige siden representert ved ni institutter og markedssiden ved fire forretningsområder (bachelor, master, executive og bedriftsinterne kurs).

Tanken er at markedssiden skal ha kontakt med kunden, forstå behovet, og snu seg mot kunnskapssiden og hente inn det man trenger.

Balanse i alt

En kunnskapsorganisasjon fungerer som regel best når det er en viss balanse mellom marked og fag, mellom markedsoversikt og spesialiseringsdybde. Hvis den ene siden får lov til å dominere, skaper det vanskeligheter.

En markedsdominert organsiasjon tenderer til å overselge – noe man ofte ser hos konsulentselskaper i nedgangstider. Desperate etter oppdrag erklærer organisasjonen seg klar til å løse hva som helst, og ender opp enten med oppdrag som ikke er godt nok betalt til å dekke utgiftene, eller med å ta på seg ting man ikke klarer å løse godt nok. Det siste er ekstra skummelt, fordi en kunnskapsbedrift lever at sitt omdømme, og det skal ikke mange slike bommerter til før man er ute av dansen.

En kunnskapsdominert organisasjon er like ille. Dette oppstår gjerne i situasjoner der markedssiden av en eller annen grunn er svekket eller satt ut av spill. Dette kan skje hvis ekspertene er for dominerende – for eksempel i softwarebedrifter startet av utviklere, som gjerne vil utvikle i visse verktøy og med visse typer løsninger, uansett hva kundene sier. Sålenge etterspørselen er stor går dette greit, men all teknologi som er ny og banebrytende blir ganske fort gjenstand for konkurranse – og da holder det ikke å sortere køen lenger.

Markedssiden kan også svekkes ved at den blir offentlig regulert, slik det f.eks. er i offentlig helsevesen og tildels i utdanning. Et sykehus i Norge skal levere til alle, betalt av det offentlige, og kan ikke sette opp prisen for å få ned etterspørselen. Dermed kan man få en situasjon med for høy etterspørsel i forhold til kapasitet. Resultatet er ofte overspesialisering – en lege kan ikke behandle alle, og ikke sette opp prisen, så da er svaret ofte å begrense hva slags pasienter man kan ta ut fra kategorisering, til mengden pasienter er overkommelig. (Merk: Jeg argumenter ikke for en privatisering av helsevesenet i Norge her, men vil bare påpeke at fravær av markedsmekanismer kan skape sine egne problemer.) Resultatet er, som jeg tidligere har påpekt, at det helhetlige pasientperspektivet blir borte og pasienter i stedet oppfattes som enkeltdiagnoser.

Produktiv spenning

En velfungerende kunnskapsorganisasjon har hva jeg kaller en produktiv spenning mellom kunnskaps- og markedssiden, der kunnskapssiden har folk som forstår kundenes perspektiv og behov uten å gå på akkord med hva de kan og vil levere, og markedssiden har nok spesialkunnskap til å kunne forme og kommunisere kundesiden uten å overselge. Dette krever også gjensidig respekt for hverandre egenart – at de som selger forstår at fagfolkene er slik de er fordi de bryr seg om kvalitet og utvikling, at de som er fagspesialister forstår at disse folkene i dress faktisk gjør et viktig arbeid med å sile kundekrav og vurdere gjennomføringsevne slik at fagfolkene slipper.

Denne balansegangen mellom fag og marked er den sentrale lederutfordringen i kunnskapsbedrifter, og en av grunnene til at markedskontakten for en kunnskapsbedrift – enten den er et konsulentselskap, en høyskole eller et sykehus – bør ivaretas eller i alle fall nøye overvåkes av folk med lang erfaring fra begge sider.

Som en svært erfaren konsulentleder sa til meg for mange år siden: Denne bransjen – rådgivning – «er den eneste bransjen hvor du forfremmes til selger». Den erkjennelsen kan være vanskelig å ta for en ekspert som helst vil drive med sitt fag (og kanskje grunnen til at ikke alle eksperter skal bli ledere). Det betyr også at dette kundeperspektivet ikke er noe som kan delegeres uten videre til en stab av selgere – i hvert fall ikke uten at de har dyp kjennskap og et edruelig forhold til hva organisasjonen kan og ikke kan levere.

Så, kjære ekspert – husk at du kommer til å ende opp som selger, og planlegg deretter…

Hvordan vite om en strategi er en strategi?

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på Comunita.no – et ledernettverk for folk med interesse for, nettopp, strategisk forretningsutvikling. Ta kontakt om du ønsker å vite mer om Comunita!)

Enhver bedrift med respekt for seg selv har en strategi – gjerne i form av et dokument, elektronisk eller ikke, med i alle fall en versjon av følgende punkter:

  • Misjon: Hva selskapet skal gjøre
  • Visjon: Hvor selskapet skal gå i fremtiden
  • Strategiske hovedmål: Konkretisering av visjonen
  • Strategiske hovedtiltak: Konkretisering av hvordan man skal oppnå målene
  • Strategiske delmål
  • Strategiske deltiltak
  • …og så videre

De fleste strategier av denne sorten, hvis de finnes, ligger på en intern webside (ikke lenger i en skrivebordsskuff i disse digitale tider) og har svært lite med bedriftens daglige virke å gjøre. Om man spør medarbeiderne om bedriftens strategi – i hvert fall om den har kommet opp i noen som helst størrelse – har de i beste fall en diffus mening om endringer i omgivelsene man etterhvert skal forholde seg til.

Hvorfor er det slik?

Årsakene kan være mange, men jeg tror de vanligste er: Strategiene er ikke reelle valg, de er for vage, og det settes ikke ressurser inn bak gjennomføringen.

Strategi som valg

Forretningsstrategiens far, Michael Porter (1996), refererte alltid til strategi som valg – at man tar et reellt valg mellom ulike mål og fremgangsmåter. Skal valg være reelle, må de innebære at man har valgt noe bort, og det man velger bort er noe man kunne ha gjort.

Jeg pleier å fortelle mine studenter om Claude Shannon og hans tese om at et utsagns informasjonsinnhold er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for å motta det. Med andre ord: Dersom bedriftens strategi er å vokse og tjene penger, har man valgt bort å krympe og tape penger. Ikke mye til valg, ikke sant?

Skal man vurdere hvor god en strategi er, kan man jo stille seg spørsmålet: Hva er det strategien sier vi ikke skal gjøre, eller hva vi skal gjøre mindre av? Hvis vi skal prioritere alt, prioriterer vi ingenting, og da har vi ikke tatt noen valg, strategiske eller ikke.

Strategi som oppskrift

En strategi skal sette en retning: Hva skal bedriften oppnå, og hvordan skal den gjøre det? Det kan en strategi inneholde, men likevel være så vag at den ikke gir noen rammer for dem som faktisk skal gjennomføre den.

Skal man nå et mål, må man også ha en formening om hvordan man skal komme dit: Skal man ansette flere selgere, for eksempel, gjøre endringer i produkter eller tjenester for å oppnå noe bestemt, eller skal man gå etter et nytt marked?

Det er fristende å trekke en parallell til sport: En trener som sier at hans eller hennes strategi er å vinne et mesterskap i år, er ikke troverdig uten at det følges opp med hvordan – gjerne i form av hva som er sterke og svake sider med eget lag og hva han eller hun har tenkt å gjøre med det.

For mange virksomheter innen nærlingsliv og offentlighet ser det imidlertid ut til at det holder med å si at strategien er at man skal ha fornøyde kunder, god lønnsomhet og motiverte ansatte. Hvordan man skal få til dette, derimot, glimrer med sitt fravær, ikke bare i den delen av strategien som ender opp på websiden, men også i det som kommuniseres internt.

Et godt styre og/eller krevende eiere vil kunne holde ledelsen i ørene her, og det er deres jobb å kreve at ledelsen vet hvordan, ikke bare hvor.

Strategi som prioritering

En strategi er ikke en strategi hvis den ikke følges opp med ressurser til å sette den ut i livet. Ressurser kan være penger, produksjonskapasitet, personale, eksperter, tilgang til kunder, og ikke minst myndighet til å sette ting ut i livet.

Det er viktig å merke seg at ressurser er relative og betyr noe over tid. Det som er en strategisk satsing for en liten bedrift kan være lommerusk for et globalt konsern. Jeg har sett en hel del satsinger fra store selskaper omtales som strategiske fra utsiden, men verken penger eller ledelsesoppmerksomhet tilsier at så er tilfelle.

Det er heller ikke strategisk ressursallokering å sette inn penger for så å endre kurs like etterpå – som man ofte ser hvis strategien er basert på moteretninger. Da er det bedre å klassifisere noe ressursbruk som eksperimenterende, sette korte tidsfrister, og så gå videre dersom det kommer noe ut av dem.

«Strategisk» bør brukes med forsiktighet

Ordet «strategisk» er lett å gripe til – og innenfor kyniske konsulentmiljøer sies det ofte at det betyr «noe som jeg ikke kan regne hjem men vil gjøre likevel.»

Men «strategisk» bør brukes med forsiktighet. Det skal noe til for å omtale noe som strategisk – og det er ikke sikkert at det som er strategisk for en virksomhet er det for en annen.

Av og til kan det bli helt meningsløst.

For noen år siden var jeg tilstede på et stort internt arrangement i en av Norges største bedrifter. Anledningen var at man hadde bestemt seg for å standardisere all programvare i bedriften til Microsoft. Steve Ballmer, Microsofts den gang administrerende direktør, dukket opp via videokonferanse og leste opp et manuskript om hvor glad han var for at bedriften og Microsoft skulle begynne et strategisk samarbeid, men for meg var det nokså klart at han ikke helt visste hvilken bedrift han snakket til eller hvor i verden den holdt til. Episoden fikk min meget erfarne konsulentsjef til å bemerke at han kjøpte alt sitt undertøy hos Marks & Spencer, uten at han ville kalle det et strategisk samarbeid av den grunn.

Så, neste gang du snakker om din strategi eller at noe er strategisk: Representerer strategien et reellt valg, er den spesifikk nok til at organisasjonen vet hva den skal gjøre, og har du allokert nok ressurser til at den kan gjennomføres?

Hvis ikke, skal du kanskje finne et annet ord å bruke…

Referanser:

Porter, M. E. (1996). «What Is Strategy?» Harvard Business Review 74(6): 61-78.

Shannon, C. E. (1948). «A Mathematical Theory of Communication.» The Bell System Technical Journal: 379–423, 623–656.

Tanker etter «Det verdiskapende styret»

Postet den av
Svar

Tid for litt refleksjon etter å ha avholdt – og (snart) sensurert – det nye kurset «Det verdiskapende styret», arrangert for første gang høsten 2024.

Kurset har vært en fornøyelse å utvikle og undervise. Per i dag har BI en rekke styrekurs på grunnleggende nivå, enten alene eller i samarbeid med institusjoner som NHO eller Landbrukssamvirket. Med lovendringen om minst 40% av hvert kjønn i styrer var det naturlig å tilby et styrekurs innenfor BIs Executive Master of Management-program, som har høy kvinneandel allerede.

Når jeg utvikler kurs, tar jeg ikke utgangspunkt i et fagområde, men heller i en oppgave studenten skal være i stand til å utføre når kurset er gjennomført. Jeg ønsket å utdanne folk som kunne delta i styrer for bedrifter i utvikling, der styrets rolle er både å ha kontroll med hva som skjer og sørge for fokus på strategi og fremtid. Innenfor pedagogikk kalles dette «constructive alignment» – det vil si at man utvikler kurs og læremidler ut fra det som er viktig for studentene å lære (læringsmålene), ikke ut fra hva man selv ønsker å forelese eller hva som er vanlig innenfor fagområdet.

Det er enkelte ting du bare ikke kommer utenom i et styrekurs. Jus må til – man vil aldri komme unna styreansvar, og Aksjeloven gir styret mandat og oppgaver. Noe økonomi må man også ha – det hjelper ikke å fortelle Skifteretten eller Skattedirektoratet at man ikke er så god på (eller interessert i) regnskap når egenkapitalen er brukt opp. Resten blir en blanding av strategi, ledelse og nye utfordringer, som ny teknologi, nærmest eksploderende AI, og ESG-rapportering og – integrering).

Folk som rekrutterer til styrer, ser etter to ting: Ledelseserfaring og domenekunnskap. Begge deler er kunnskap der man nok kan lære noen prinsipper og rammeverk gjennom lærebøker, men i en styresammenheng er man nødt til å kunne sette ting ut i praksis, og da bør man ha erfaring med å bruke kunnskapen, ikke bare gjengi den.

Hva skal kurset inneholde?

Gitt at et styrekurs kan være alt og ingenting – for styret har ansvar for hele bedriften, uten at de skal legge seg opp i detaljene – valgte jeg å definere innholdet i kurset gjennom å rekruttere et supert team, som så igjen bidro med det de kunne best.

Den viktigste personen å rekruttere var absolutt Berit Svendsen, som jeg ville ha som en makker og sannhetsvitne. Berit har vært til stede på det meste av kurset, har bidratt med kommentarer, presentasjoner, veiledning og ikke minst ved å la meg trekke på sitt fantastiske kontaktnettverk. Hun gikk for sikkerhets skyld også bort og ble kåret til årets styreleder i løpet av kurset, noe som gir en uovertruffen legitimitet!

Resten av teamet fant jeg på BI: Thomas Borgen bidro med sine erfaringer og kontaktnett både som toppleder og styremedlem. Tore Bråthen bidro med sin uovertrufne juridiske kompetanse og et grundig og reflektert perspektiv på hva bærekraftskravene innebærer. Og Ketil Hveding bidro med den basale, men akk så viktige økonomiske forståelsen og et perspektiv på små og mellomstore bedrifters utfordringer. Ketil spiller også en nøkkelrolle i å ta ting fra BIs eksisterende styrekurs inn i dette kurset – jeg ser også frem til å ta endel av det vi – og studentene – har jobbet med og bruke det til å berike de kursene vi har fra før. Ikke minst: Jeg ba pent om å få Mari Berg Henie som administrator – hun er strukturert og kunnskapsrik og dessuten administrator på de to andre exec-kursene jeg har hatt dette semesteret, noe som gjør at koordineringen blir svært enkel.

Ellers har kurset vært preget av en fantastisk samling gjesteforelesere, både for å gi et forankret perspektiv på hva det vil si å sitte i et verdiskapende styre, men også for legge et grunnlag for videreutvikling av kurset: Det er først når man hører fra de som har skoene på at man vet hva som er viktig og relevant. (Constructive alignment, igjen…).

Gjesteforelesere har vært:

  • Eivind Reiten, som snakket om forholdet til eierne. Eivind er styreleder for bl.a. Kongsberg-gruppen og en av Norges mest erfarne styre- og forretningsledere. Hans perspektiv på hvordan man skal forholde seg til eiere – han har blitt mye omskrevet fordi han ikke vil ta diktat fra statlige eiere – var spesielt interessant fordi han begrunnet det i Aksjeloven, som sier man ikke kan forskjellsbehandle eiere, og at et krav fra en eier, om enn stor, krever et lovlig vedtak fra en generalforsamling. Han lærte studentene at styret har beslutningsmyndighet som skal benyttes på vegne av alle «stakeholders» til en bedrift.
  • Gyrid Skalleberg Ingerø er tidligere CFO for Telenor og Kongsberg-gruppen og må vel nærmest betegnes som styregrossist. Hun delte av sin mangslunge erfaring, svært konkret, om hva man bør og ikke bør gjøre som et verdifullt styremedlem, ned til detaljer om hvordan man holder seg oppdatert om konkurrenter, bransje og teknologi, hvordan man håndterer inhabilitet, økonomi, og risiko. Ikke minst ga hun gode råd om hva man bør tenke på om man blir tilbudt et styreverv, inkludert den risikoen det innebærer (og som det sjelden snakkes om).
  • Øystein Moan deltok på et webinar fra sitt nye hjem i Sveits, og snakket om Vismas utvikling, strategi og sin rolle som arbeidende styreformann (en rolle som er nokså uvanlig i Norge, i alle fall for større selskaper.) Han demonstrerte hvordan strategiformulering, læring og eksekvering i et langsiktig perspektiv gir resultater – og ga gode perspektiver på hvordan man kan organisere opp en bedrift for videre utvikling, sett fra et styre- og topplederperspektiv.
  • Jan-Erik Hareid deltok som representant for venture capital-bransjen. Han er grunnlegger og managing partner i Alliance Venture, og snakket om faser i en bedrifts utvikling og hva man ser etter fra styremedlemmer i de ulike fasene. Han ga investorperspektivet, og snakket mye om viktigheten av å rekruttere og følge opp de folkene som faktisk skal utvikle bedrifter.
  • Thomas Evensen er CEO i OrgBrain, som både er et scale-up selskap (og dermed interessant med de styreutfordringer det medfører). Men OrgBrain er en plattform for styrearbeid, så han har førstehåndsinnsikt i de mange dilemmaer som styrer i små og mellomstore bedrifter må forholde seg til. Og han ga oss nettopp det: Hva skjer i de små bedriftene, hva må de forholde seg til – og hvordan kan de rekruttere og bruke styremedlemmer når de har mindre ressurser (folk og penger) til å gjøre ting formelt?

Case som terminoppgave

Styrearbeid er mye problemløsning, noe som læres gjennom at man løser mange problemer og etterhvert opparbeider seg en evne til å kjenne ting igjen og kunne applisere erfaring fra en problemstilling over på en annen. Jeg bruker caseundervisning for å lære studentene dette – men det finnes i dag ikke mange cases om styrearbeid, verken internasjonalt eller i Norge. Derfor har jeg valgt å la studentenes prosjektoppgaver være å lage cases – finne en virksomhet som står overfor en utfordring der styret må engasjere seg, problemstillingen er komplisert, og det finnes flere alternative tiltak man må velge mellom.

Studentene har respondert svært bra, må jeg si, og caselisten ser slik ut:

  • en samfunnskritisk internett- og telekomleverandør som opplever utfall av halvparten av sin kapasitet, muligens på grunn av sabotasje, og som må finne ut av styrets rolle før, under og etter en slik hendelse.
  • et lit IT-serviceselskap som sliter med vekst i en trang økonomisk situasjon og må vurdere både profesjonalisering av styre og ledelse, og bruk av medeierskap for å kunne rekruttere og beholde de riktige ressursene.
  • en produksjonsbedrift, hjørnesten i et lite samfunn, som opplever svak økonomi og at det konsernet som eier dem begynner å snakke om nedleggelse.
  • et handelsselskap innen for kosmetikk og velvære som ser nye konkurrenter i horisonten, og må vurdere om sittende styre – bestånde av gamle venner – og strategi er hensiktsmessig i en verden der ting ikke er like greit og hyggelig lenger.
  • en familieeid produksjonsbedrift som opplever at deres nylig tiltrådte daglige leder – med lang erfaring i firmaet – sier opp sin stilling for å gå over til en nyetablert konkurrent, til betydelig bedre betingelser.
  • en mindre, uavhengig bank som må vurdere om det er mulig å fortsette som liten, selvstendig og lokal virksomhet i en verden der det stadig kommer nye, kostbare krav til rapportering og ressursbruk (bærekraft, anti-hvitvasking, cybersikkerhet) som lettere kan bæres av en større virksomhet eller gjennom en allianse.
  • Et lite helseforetak som må bestemme seg om de skal være et ideelt eller kommersielt foretak, med de organisasjons- og kulturendringer det vil medføre. Situasjonen skaper et splittet styre, og styreleder må navigere et komplisert landskap.
  • en badeland startet opp som et offentlig-privat samarbeid må balansere mellom børs og katedral: Skal man fokusere på kommersiell virksomhet eller fortsette en mer risikabel tilværelse som et primært offentlig velferdstilbud?
  • et selskap som utvikler elektriske fly må ta vanskelige strategiske valg i forhold til teknologiutvikling, investorer, og markedssituasjon.
  • et selskap som leverer infrastrukturtjenester må forholde seg til at endel av deres ansatte (og ansatte innen underleverandørselskap) kan bli klassifisert som en sikkerhetsrisiko fordi de kommer fra enkelte land, eller har familiemedlemmer som gjør det. Styre og ledelse må vurdere hvilke tiltak man kan treffe, i en balansegang mellom hensynet til nasjonal sikkerhet og ansattes rettigheter.
  • et lite selskap som har utviklet et softwaresystem strever med å komme seg ut av «dødens dal», en situasjon som ikke blir enklere av at man insisterer på at man er i en scale-up fase uten å ha profitable kunder. En potensiell styreleder må bestemme seg for om dette er noe å satse på eller ikke.

Eksamen

I tillegg til cases har jeg for første gang på mange år laget en «lukket bok» eksamen, der studentene kommer inn, tar en eksamen uten hjelpemidler (de bruker PC med en eller annen løsning der de har en låst browser som bare tillater bruk av et online eksamenssystem, såvidt jeg skjønner.) Skoleeksamen er ikke noe jeg liker – det er kostbart for BI, den pedagogiske effekten er diskutabel, og det introduserer en hel del mulige komplikasjoner (studenter som ikke kommer frem til eksamenslokalet, tekniske vanskeligheter, etc.) og en hel del unødvendig stress. Samtidig er BI som institusjon forpliktet til å føre noe kontroll med at studentene – individuelt – faktisk har lært noe. Gruppeoppgaver introduserer muligheten for gratispassasjerer, hjemmeeksamen kan løses av ChatGPT og andre store språkmodeller.

Dermed blir det eksamen. Jeg valgte å lage den med relativt enkle og klare spørsmål, om sentrale emner i kurset («Hva betyr det at egenkapitalen er tapt, og hva er styrets ansvar i en slik situasjon»). Hensikten med en eksamen er rett og slett å kontrollere at studentene har fått med seg det sentrale i kurset, ikke å henge seg opp i esoteriske detaljer. Derfor legger jeg også opp til at studentene får et visst antall (5, denne gangen) spørsmål, hvorav de skal besvare et mindre antall (denne gang 4). Det gjør at studenten slipper å sitte der og ikke huske en eller annen detalj og føle seg knust på grunn av det.

Videre utvikling

En erfaring med kurset er at innholdet stort sett er greit – vi har ikke funnet noen store hull i pensum eller ting som absolutt burde vært tatt med, mener i all fall jeg. Hvis noe, bør vi kanskje ha mer om selskaper i utviklingsfaser, noe om styrehonorarer og muligheter for å bruke aksjeopsjoner og andre mekanismer for tilpasning av mål og incentiver for styre og ledelse. Vi bør også ha mer praktisk om bærekraft og bærekraftsrapportering, og også noe mer om hvordan et styre bør forholde seg til og faktisk gjøre før og i en konkurssituasjon. Teoretisk kunne vi hatt mer om principal-agent problemstillinger (utover diskusjoner om eierstyring), men teoriapparatet der havner ofte opp i situasjoner som er relativt spesielle for norske forhold.

Det viktigste elementet blir å utvikle læringsaktiviteter som gjør at studentene får en viss form for opplevelse av styrearbeid og styrevurderinger. Jeg har tro på caseundervisning, og flere av casene beskrevet over har potensiale til å bli svært gode undervisningscase, som er mangelvare. Prosessen rundt å skrive casene (som jeg kommer til å fortsette med) kan strammes opp og dokumenteres bedre.

Kurset arrangeres neste gang høsten 2025. Noen tilbakemeldinger fra studenter ligger på LinkedIn (her, her, her og her, for eksempel.)

Jeg ser virkelig frem til neste gang – og hvis du trenger gode styremedlemmer, har jeg mange bra kandidater å tilby!

Musks metode

Postet den av
Svar

Oppdatering 21. februar 2025: Utrolig hvordan perspektivet på en person kan endre seg i løpet av noen måneder… En monoman fokus på detaljer med et løst forhold til konsekvenser er i alle fall ingen god metode når man ikke er begrenset av fysiske lover.

Jeg er nesten ferdig med Walter Isaacsons biografi om Elon Musk, og det er interessant lesning. Den er detaljert, spesielt om utviklingen frem til boken ble ferdig (publisert juli 2024, så den er ikke gammel). Isaacson har fotfulgt Musk i to år, hatt tett kontakt med Musk, hans familie og venner, og detaljerer og dokumenterer bra.

Elon Musk er svært interessant som person. Han er verdens rikeste mann, og har vært involvert i en rekke selskaper – PayPal, SpaceX, Tesla, The Boring Company, Neurolink og Twitter, sånn til å begynne med, har en masse barn og er det amerikanerne kaller en «outsized personality». Han har Aspergers (en diagnose jeg har blitt fortalt ikke lenger finnes, erstattet med et eller annet på autismespekteret), noe som gir seg utslag i en nærmest manisk fokus på detaljer, enorm arbeidskapasitet, begrensede sosiale evner, og en impulsivitet som til tider kan skaffe ham problemer, som når han er litt for kjapp med Twitter-meldinger eller kaster seg ut i «surges» for å løse kriser som ganske ofte er selvkonstruerte.

Han er tydeligvis ikke lett å jobbe for, og biografien har blitt kritisert for å skape et heltebilde av Musk, selv om mange av hans eks- og nåværende ansatte og familiemedlemmer kommer til orde her og der. Men det er vanskelig å argumentere mot suksess, og Musk har skapt sin formue selv, ofte basert på svært langsiktige strategier. Hans impulsive kjøp av Twitter, for eksempel, er ikke noe annet enn en fortsettelse av en strategi han opprinnelig la for Paypal, men ikke fikk gjennomført, blandt annet fordi de andre investorene var uenige med ham (og fordi tiden kanskje ikke var moden). Strategi handler som regel om gjennomføringsevne og fokus.

Algoritmen

En ting Isaacson dokumenterer svært godt, er Musks arbeidsmetode, som han kaller «algoritmen», og som han har brukt spesielt innenfor industriell design og produksjon, som for eksempel Tesla og særlig SpaceX. Den består av fem steg:

  1. Sett spørsmålstegn ved alle pålegg. For elementer av et produkt eller en prosess, spør «hvorfor er det slik?». Hvis svaret er «fordi markedsavdelingen krever det», spør «hvem i markedsavdelingen har spesifisert det, og hvorfor». I Musks organisasjoner er alle krav til et produkt eller en prosess knyttet til en person og en spesifikk årsak – helst forankret i fysiske lover.
  2. Eliminer alt du kan. Hvis ikke en del av en prosess eller et produkt er absolutt nødvendig, fjern den. Det vil ofte føre til at man fjerner ting som viser seg å være nødvendig, men som Musk sier: «Hvis vi ikke ender opp med å gjenopprette 5-10% av de tingene vi tok vekk, har vi ikke tatt vekk nok.»
  3. Forenkle og optimaliser. Når du har fjernet alle unødvendige steg, sett i gang og forenkle og optimalisere de delene av prosessen eller produktet som er igjen. Kan det gjøres enklere? Kan man bruke enklere materialer? Og viktigst av alt – kan man, etter å ha forsøkt å forenkle, kanskje fjerne hele greia?
  4. Få opp farten. Når man har gjort de første tre stegene, er tiden inne for å få opp farten – rett og slett gjøre ting raskere.
  5. Automatiser. Til slutt, når man har eliminert, optimalisert, og skrudd på gassen, er det tid for å automatisere – og først da.

Her på berget…

Jeg kjenner meg godt igjen i denne prosessen – som jeg har skrevet og sagt mange ganger før: Digitalisering er forenkling. I Norge har vi ikke så hard konkurranse og et deilig oljefond å lene oss på, og nå begynner det virkelig å slå ut i statistikkene. Kanskje det er på tide å begynne å bruke denne metoden på alle rare ting vi gjør her til lands? Elon Musk har nå fått en posisjon som sjef for et regjeringsorgan som skal forenkle og optimalisere USAs føderale lover og byråkratier. Det kan bli en interessant øvelse – sannsynligvis et kulturkrasj av dimensjoner, siden Elon Musk ikke kan sparke folk som ikke jobber 150% kontinuerlig – men i intervjuer har han allerede sagt at det er på tide forenkle lover og regler ned til et punkt hvor de kan leses og forstås av folk flest. Det er heller ingen grunn til å ha en masse støtteordninger – inkludert for elbiler og ladestasjoner – og heller la markeder og næringsliv tilpasse seg til det folk vil ha, innenfor rammer som er fremtidsrettet.

Det skal bli en interessant øvelse. Musk har vunnet frem med gjenbrukbare raketter og elektriske biler, ting som etablerte aktører ikke har klart å gjøre noe med. Han er genuint opptatt av de store spørsmålene – global oppvarming, AI-sikkerhet, menneskehetens fremtid.

Det er absolutt ikke noe galt med målsetningen. Så er det bare et spørsmål om å finne en algoritme som tar oss dit.

Tings er genialt!

Postet den av
Svar

For noen år siden ble jeg kjent med en (den gang svært) ung mann ved navn Andreas Solbakken. Han drev forretningstutviklingsfirmaet Railway sammen med Sondre Selbæk. Andreas og Sondre har kommet opp med en masse interessante forretningskonsepter gjennom årene – Spoton, en heldigital elektrikertjeneste, for eksempel – og jeg har brukt Andreas som en meget spennende gjesteforeleser i mine kurs opp gjennom. (Forholdet er gjensidig: Andreas bruker mine studenter til å teste ut nye ting.)

Sondre og Andreas, fra pressemelding om at Schibsted har investert i dem.

Andreas’ og Sondres siste stunt, som de har holdt på med i et par år nå, er Tings. Denne appen er simpelthen genial i all sin enkelthet: Den holder orden på tingene dine – inklusive og kanskje spesielt kvitteringer – og lar deg avgjøre om du skal beholde, selge, reparere eller gi dem bort.

Jeg har relativt nylig solgt et stort hus og flyttet i leilighet, kjøpt hytte og båt, og har anskaffet og kvittet meg med masse ting. Tings har hjulpet meg å organisere dette: Hver gang jeg kjøper noe, tar jeg bilde av kvitteringen med Tings, som så leter opp produktet på nett, skaffer bilder, og lar meg sortere det inn i ulike kategorier: Klær, båt, hytta, fritid, verktøy, etc. Dermed har jeg alt på ett sted, og slipper å tenke over hva jeg har og hvor kvitteringen er.

Last opp papirkvitteringene, og finn tingene igjen senere inkludert bilder!

Tings er integrert med flere butikker, og jeg går faktisk i de butikkene (Anton Sport, Jernia, Eplehuset, for eksempel) og handler der i stedet for konkurrentene, rett og slett fordi at da kommer kvitteringer og produktdetaljer rett inn i Tings uten at jeg trenger å gjøre noe. (Og ja, det er litt overraskende hvor mye penger jeg har endt opp med å kanalisere til Tings-butikker) Det kommer flere butikker etterhvert, men jeg er litt forundret over at ikke flere store kjeder rett og slett hopper på dette med en gang. Det er ingen som bruker apper fra enkeltbutikker, men det å ha en app der alt man handler er samlet, gjør at man faktisk bruker den.

Tings har gode investorer i ryggen og masse smarte fremtidsplaner jeg ikke kan røpe for mye om, men en er i alle fall på prototypestadiet og tilgjengelig for testing: At man kan ta bilde av ting man har, finne ut hva det er, få en estimert bruktpris, og legge den rett ut på Finn.no. Tar man masse bilder, kan man sortere ting ut fra om man vil beholde eller selge, og få en estimert totalverdi. Ikke dumt om man trenger penger eller mer skapplass: Ofte er det jo slik at ting ender opp med å kastes fordi det er litt for tungvint å skrive en annonse og finne ut en pris. Hvis det kan gjøres med et trykk – eller, i fremtiden, et sveip – og automatiseres, kan vi virkelig få fart på sirkulærøkonomien.

Greit å vite hva de tingene man ikke trenger kan være verdt der ute på markedet…

(For ordens skyld: Nei, jeg har – dessverre, får jeg nesten si – ingen økonomisk relasjon til Tings eller noen som investerer der – men jeg har en god relasjon til Andreas og jeg vil veldig gjerne at Tings blir en suksess, slik at jeg fortsatt kan holde orden på tingene mine på en enkel og effektiv måte.)

Jeg avslutter med et innslag fra Dagsrevyen – dette er faktisk sustainability i praksis:

Velkommen til Strategisk forretningsutvikling og innovasjon!

Postet den av
Svar

Nå har jeg begynt å glede meg til det morsomste jeg gjør på BI: Undervise kurset Strategisk forretningsutvikling og innovasjon sammen med Ragnvald Sannes. Dette har vi gjort i mange år, og synes det er morsomt fordi vi møter mange spennende mennesker som er opptatt av innovasjon. Som vi pleier å si: Våre studenter rekrutteres fra de folkene som ikke klarer å la ting være som de er!

En interessant side av kurset – både for oss og for studentene – er at det er todelt: Dels har vi vanlig faglig innhold – forelesninger, gjesteforelesere, case-diskusjoner og ikke minst en studietur til Sophia Antipolis i Provence i samarbeid med Accenture Technology Labs. En annen – og minst like viktig – del er at kurset er en arena for konkrete utviklingsprosjekter. Deltakerne jobber i team og løser problemer de har med seg fra virksomhetene. Dette gjennomføres i en veiledet prosess fra idéarbeid i første samling til løsningsforslag ved kursets avslutning. En hel del bedrifter har gjennom årene utviklet mye spennende gjennom dette kurset – og studentene setter pris på at siden prosessen starter med en gang og man jobber jevnt og trutt gjennom hele kurset. Da slipper man en panikkfase på slutten for å bli ferdig med oppgaven.

Også i år (2023/24) har Ragnvald og jeg veiledet en rekke oppgaver – og siden oppgavene er reelle og nesten alle er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. Her er årets liste:

  • en gruppe har jobbet med en byggvarehuskjede som ønsker å lage en AI-assistert chatbot som kan hjelpe kundene lage enkle prosjektplaner egne oppussingsprosjekter
  • en gruppe har hjulpet en stor bank som ønsker å lage en selvbetjeningsløsning for leasing av ulike aktiva for sine bedriftskunder
  • en gruppe har jobbet med et forslag til en radikal forenkling av velferdsmodellen i NAV og har testet en prototyp. Målet er å skape mer trygghet og forutsigbarhet hos mottagere av velferdsytelser samt redusere tid brukt på saksbehandling og vedtaksfatting for veilederne. Det vil gi enklere og raskere utbetalinger til de som er i behov av velferdsytelser
  • en gruppe har jobbet med et prosjekt for Forsvaret for å styrke gjennomføringen av lagførerutdanningen i regi av Heimevernet.
  • en gruppe har jobbet med et prosjekt der en større kommune ønsker å bli i stand til å møte demografiutfordringen, det vil si at antallet netto brukere av kommunale tjenester øker (vesentlig som et resultat av lengre levealder) mens den relative andelen skattebetalere synker
  • en gruppe har jobbet med å lage en løsning for koordinering av LIS (Leger i spesialisering)-utdanning, som involverer praksis og undervisning av og med et stort antall aktører
  • et gruppe har jobbet med et programvareselskap har utviklet et app som kombinerer bruk av kamera, ulike sensorer og kommunikasjon for at eldre skal kunne bo trygt hjemme lenger
  • en gruppe har jobbet med et pressekonsern som ønsker å kombinere, koordinere og personlig tilpasse sine digitale tilbud på tvers av organisatoriske og tematiske skillelinjer
  • en gruppe (hvis medlemmer har bakgrunn i boligmegling og -finansiering) har jobbet med en prosjekt for å skape en mer oversiktlig, trygg og innsiktsfull bolighandelsprosess
  • en gruppe har analysert markedet for ladeprodukter for elektriske båter og laget forslag til ulike løsninger slik at det skal bli like lett å lade elektriske båter som elektriske biler
  • en gruppe har jobbet med en høyskole som ønsker å skape en enhetlig plattform som gjør det mulig å velge kurs på tvers av ulike markedssegmenter
  • en gruppe har jobbet med å utvikle en tjeneste som kan tilby praktisk og profesjonell sykkelservice – særlig for elsykler – på den tid og det sted som passer sykkeleieren best

Disse gruppene setter vi sammen tidlig i kurset – typisk består de av en person fra det firma eller den organisasjonen som ønsker å utvikle noe nytt, og så av folk fra andre steder som synes denne oppgaven er interessant.

Vi har jo holdt på en stund, så her er lenker til tidligere innlegg og oppgaver:

Det er fortsatt noen ledige plasser, så ta kontakt med meg, eller Ragnvald Sannes hvis du er interessert!

Hvordan få produktivitet ut av (generativ) AI?

Postet den av
Svar
ChatGPTs svar på «make an image that illustrates how AI can make managers more productive». Hvorfor en digital leder trenger skrivebordsskuffer er noe jeg ikke helt forstår, men et eller annet sted skal man jo ha matpakken…

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg driver sammen med Haakon Gellein. I neste møte skal vi ta opp dette temaet – og derfor har jeg skrevet dette blogginnlegget som en forberedelse.Vi tar opp nye medlemmer etter vurdering – ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Her forleden snakket jeg med en leder i et stort, internasjonalt selskap. Han var ansvarlig for en intern leverandør av IT- og administrative tjenester, og hadde nettopp fått ordre fra toppledelsen om å doble tjenesteproduksjonen uten å øke antall ansatte. Det er jo ikke så enkelt, men toppledelsen mente det burde gå greit for «nå har vi AI».

Og det fikk meg til å lure på hvordan vi egentlig skal få noe produktivitet ut av AI – særlig generativ AI, også kalt store språkmodeller – i et tradisjonelt selskap?

Produktivitet og informasjonsteknologi

Produktivitet er definert som hvor mye resultat vi får av en innsats – men som regel betyr det hvor mange ansatte vi trenger for å få gjort noe. Når det gjelder fysisk produksjon, er det ikke så vanskelig å måle produktivitet: Flere produkter produsert, gitt samme innsats og kvalitet, er økt produktivitet.

Og det er jo greit nok – få inn en maskin som gjør jobben raskere, og hvis økningen i hastighet er verdt prisen på maskinen, vel, der har du konklusjonen.

Problemet oppstår når effekten av produktiviteten oppstår et annet sted, eller ikke som et direkte resultat av maskinen.

I 1998 ble jeg involvert i en diskusjon om produktivitet og datamaskiner. En forsker hadde skrevet et innlegg i Aftenposten om at PCer ikke økte produktiviteten noe særlig. Han viste til forskning der man hadde tatt tiden på hvor fort det gikk å skrive et dokument på en skrivemaskin og på et PC-tastatur, og konkluderte med at det gikk bare ca. 10% raskere å skrive på PCen, så det var liten vits i å investere i dem. Jeg skrev et motinnlegg der jeg påpekte at når jeg skrev mitt innlegg, sendte jeg det til Aftenposten som e-post, og at de kunne ta det rett inn i avisen uten å måtte skrive det om igjen. Det var en voldsom produktivitetsgevinst for Aftenposten – i hvert fall hvis de kunne få gjort noe med typografenes fagforening, som insisterte på å skrive alt om igjen.

Eksemplet er banalt, men viser to viktige ting: For det første oppstår produktivitet av informasjonsteknologi gjerne andre steder enn der teknologien er synlig. Da blir det vanskelig å se og måle effekten. For det andre, og mye viktigere: For virkelig å få effekt av ny teknologi, må man reorganisere det man driver med rundt teknologien. Det er enda vanskeligere å måle, og er en av årsakene til at nye organisasjoner, som ikke har en gammel måte å gjøre ting på, ofte drar nytte av teknologien lenge før de gamle.

Produktivitetsparadokset

I 1987 skrev den kjente økonomen Robert Solow at «Vi finner datamaskinene overalt, bortsett fra i produktivitetsstatistikken.» Han pekte på store investeringer i datamaskiner på 1970- og 1980-tallet, uten at de store kostnadsbesparelsene hadde kommet. I debatten som fulgte, ble mange årsaker foreslått, fra forsinkelser forårsaket av læring og omorganisering rundt den nye teknologien til kulturelle forklaringer («ledere ønsker å administrere mange ansatte» eller vanskeligheter med å måle kostnader og fordeler.

I løpet av 90-tallet skjøt imidlertid produktiviteten fart – banker, for eksempel, fant ut hvordan de kunne redusere antall ansatte ved å flytte kundene over fra filialer til digitale kanaler. Internett og etter hvert mobiltelefoni gjorde at mange «call centers» kunne legges ned. Innen offentlig forvaltning fikk vi digitale skattemeldinger og hjemmesider med informasjon og digitale søknadsskjema. Effektene kommer, men vi glemmer at vi har dem: I høydigitale samfunn, som Norge, lurer du noen ganger på hvor produktivitetseffekten av IT ble av, helt til du innser at du svært sjelden står i kø for noen form for informasjonsbasert transaksjon, som å kjøpe en billett eller levere et skjema.

Men: Økt produktivitet betyr ikke nødvendigvis økt lønnsomhet. En rekke studier ledet av Erik Brynjolfsson fra MIT dokumenterte at økt produktivitet nok kunne føre til endringer innen en bransje (et firma som var tidlig ute kunne utkonkurrere andre firma), men lønnsomheten konkurreres bort og havner hos forbrukeren (Brynjolfsson og Hitt 2000). Som en bekjent av meg pleide å si: I næringslivet må vi hvert år bli mer effektive, jobbe hardere og smartere, og belønningen er at neste år får vi lov til å gjøre det en gang til.

Med mindre vi endrer hvordan vi er organisert.

Dette at eksisterende selskaper sliter med nye organisasjonsformer, gjør at i mange tilfeller er det nye selskaper, organisert med teknologien som basis, som definerer nye normaler. Automattic, selskapet bak WordPress-plattformen som rundt 43 % av alle nettsteder er programmert i, har (ifølge deres egen nettside) kun 1 994 ansatte i 94 land. I Norge har vi sett det der f.eks. Skandiabanken kom inn og flerdoblet antall kunder per ansatt ved kun å være en Internettbank. Skandiabanken er nå overtatt av Norges største bank, DNB – men det er en bank som nå er kun en tredjedel av størrelsen av hva den var da Skandiabanken ble lansert, og som har krympet ved å kopiere mye av det Skandiabanken gjorde.

AI og produktivitet: Individuelle, organisatoriske og samfunnsmessige effekter

For enkeltpersoner kan GenAI være utrolig produktivt. Nylig satt jeg med en programmerer som ønsket å teste om et nettsted kunne bygge inn et Google-dokument. Det viste seg at det ikke gik, men det kunne bygge inn HTTP (hypertekst). Så han tok Google Doc-lenken, hoppet over til ChatGPT, skrev «legg denne i en iFrame». ChatGPT produserte pliktoppfyllende den nødvendige koden i løpet av noen sekunder. Han kopierte koden, limte den inn – og det fungerte.

Dette er utvilsomt en produktivitetsøkning for denne programmereren, som ellers ville ha måttet huske og skrive koden for en iFrame-omslag (eller i det minste vite hvor den skulle finne den.) Dette eksemplet viser også hva ChatGPT er flott for: Reprodusere, med rimelig kontekstualisering, varianter av det som har blitt produsert før. Selv har jeg brukt det til å generere det første utkastet til kontrakter, emnebeskrivelser og, ja, elementer av essays (ikke dette). ChatGPT og dets konkurrenter kan hjelpe deg med å generere tekst, bilder, presentasjoner og annet materiale, så lenge originalitet ikke er nødvendig eller verdsatt – og kan gi nokså store produktivitetsgevinster på individnivå.

På organisasjonsnivå er det litt annerledes. Fra store bedrifter i USA har man sett at opplæring og kvalitet på kundesentre er forbedret ved bruk av generativ AI, men resultatene er ikke voldsomt høye foreløpig (Brynjolfsson et al 2023). En leder jeg snakket med fortalte meg at hovedeffekten av ChatGPT han hadde sett så langt var at e-poster hadde blitt mye høfligere. Men veltalenhet er ikke informasjonsdybde, og jeg tviler på om raskere generering av tekst og bilder vil føre til produktivitetsgevinster i organisasjonen, siden de som skal motta informasjonen også må øke sin produktivitet.

Mine studenter kan nå produsere svada i et imponerende tempo og med en kompleksitet verdig en fransk postmodernist. Men min evne (og vilje) til å lese og forstå det som kommer er ikke økt. På den annen side kan jo jeg bruke ChatGPT til å lese og karaktersette – et eksempel på at studentene later som de skriver og jeg later som jeg leser.

Om dette er en situasjon vi egentlig vil ha, er jo noe vi bør diskutere. Er dette et tegn på tidens forfall, eller begynnelsen på en ny kommunikasjonsform, der min AI snakker til din AI og avtaler ting på våre vegne? Kanskje jeg endelig kan få tilbake den sekretæren jeg hadde på nittitallet…

En parallell til søketeknologi?

For noen år siden deltok jeg i et forskningsprosjekt som studerte bruken og effektene av søketeknologi. En av konklusjonene (Andersen 2012) var at søkemotorer fungerte utmerket i generelle Internett-søk (dvs. Google, Baidu og Bing), ganske bra på kunderettede nettsider (dvs. aviser, Amazon, teknologiselskaper som Dell), men nokså dårlig for interne søk. Mens teknologien var den samme, var både hvordan den ble brukt (dvs. hva folk lette etter) og hvordan resultatene ble prioritert forskjellig. I en generell søkemotor søker folk over millioner av nettsider. Vanligvis vil man ha det samme som andre – så Google viser de mest populære resultatene. For et kommersielt nettsted søker folk etter spesifikke ting (som et fysisk produkt, et svar på vanlige spørsmål eller en nyhetsartikkel), og generelt vil de enten ha det mest populære valget eller det selskapet ønsker å vise dem – f.eks. varer som er på lager og lønnsomme.

For bedriftssøk, der du søker på tvers av enten all informasjonen din bedrift har, eller spesifikke samlinger av informasjon (for eksempel en lovdatabase eller et sett med interne instruksjoner), har du problemer: For det første har du ikke nok data til å virkelig få maskinlæringsmodellene til høy presisjon, fordi selv store selskaper vil ha begrensede samlinger av informasjon sammenlignet med hele Internett. For det andre er målfunksjonen til søket – det vil si hva du leter etter – normalt ikke den mest populære varen, men noe mye mer spesifikt. I en bedriftssetting er det mye mer sannsynlig at du søker etter et spesifikt dokument, ofte bare relevant for deg eller en liten arbeidsgruppe, og som sådan vil du måtte stole mer på kategorisering (Andersen 2006), i form av kuraterte data og hierarkiske, menneskelig navigerbare datastrukturer.

For meg er det i hvert fall fullt mulig at produktivitetsgevinstene fra generativ AI vil komme saktere i eksisterende selskaper av omtrent samme årsak som søketeknologi ofte svikter der: Datasettet er ikke stort nok, og kravene ikke enhetlige nok.

AI-ing, AI-isering, AI-transformasjon

Unruh og Kiron (2017) deler digitalt drevet endring inn i digitisering (gjør det analoge digitalt), digitalisering (endringsprosesser for å utnytte den digitale teknologien) og digital transformasjon som den komplette omorganiseringen rundt den nye teknologien. David (1990) observerte at det tok omtrent tretti år å realisere de fulle produktivitetsgevinstene fra den andre industrielle revolusjon (dvs. å erstatte damp- eller vannkraft overført gjennom belter og trinser med elektrisk kraft distribuert gjennom kabler) fordi fabrikkeierne fortsatte å stille opp maskinene der beltene og trinsene hadde vært.

Nåværende innsats for å bruke AI for å øke produktiviteten er fremdeles i den den første fasen. Teknologien er rettet mot prosesser som er repeterbare, kjedelige og arbeidskrevende, for eksempel automatisk klassifisering og kontroll av reiseutgifter, talegjenkjenning for å rute kundeanrop til riktig agent, chat-bots for å håndtere enkle kundeforespørsler, og tale- og bildegjenkjenning for å fremskynde opplæring av ansatte. Produktivitetsgevinster har en tendens til å være beskjedne i spesifikke tilfeller, men kan være ganske dramatiske samlet sett – og de kommer først og fremst for de enkle oppgavene.

Så ja, det kommer til å bli produktivitet ut av AI. ChatGPT også. Men det kommer til å ta tid, og det kommer til å skje andre steder enn der man har trodd.

Og vi må reorganisere for å få det til.

Referanser:

Andersen, E. (2006). «The Waning Importance of Categorization.» ACM Ubiquity 7(19).

Andersen, E. (2012). «Making Enterprise Search Work: From Simple Search Box to Big Data Navigation». Cambridge, MA, MIT CISR.

Brynjolfsson, E. and L. Hitt (2000). «Beyond Computation: Information Technology, Organizational Transformation and Business Performance.» Journal of Economic Perspectives 14(4): 23-49.

Brynjolfsson, E., D. Rock and C. Syverson (2017). Artificial Intelligence and the Modern Productivity Paradox: A Clash of Expectations and Statistics. Cambridge, MA, National Bureau of Economic Research.

Brynjolfsson, E., D Li and L.R.Raymond (2023), «Generative AI at Work«, National Bureau of Economic Research working paper 31161.

David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80(2): 355-361.

Hitt, L. and E. Brynjolfsson (1996). «Productivity, Business Profitability, and Consumer Surplus: Three Different Measures of Information Technology Value.» MIS Quarterly 20(2): 121-142.

Unruh, G. and D. Kiron (2017). «Digital Transformation on Purpose.» MIT Sloan Management Review Blog

Styreansvar og styringsmål i tøffe tider

Postet den av
1

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg driver sammen med Haakon Gellein. I neste møte skal vi snakke om styreutfordringer – og derfor har jeg skrevet dette blogginnlegget som en forberedelse.Vi tar opp nye medlemmer etter vurdering – ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Måtte du leve i spennende tider.
— Gammel kinesisk forbannelse (visstnok)

Vi går spennende tider i møte: Valutakursen er begredelig (unntatt for eksportindustriene), renten stiger, ny teknologi (for tiden generativ AI) skaper som vanlig nye trusler og muligheter, og konkurser og konsolideringer i bransjer som tradisjonelt er bjellekuer (som bygg, konsulenter, og reiseliv) øker.

Dette setter nye krav til ledelse og styrer i mange bedrifter, og er for mange ledere en litt ukjent situasjon. Vi har hatt oppgangstider nokså lenge, og da er det lett å bli forelsket i egen fortreffelighet – stigende tidevann løfter som kjent alle båter. Men er oppgangstider det eneste man er kjent med, kan det bli vanskelig. Da kommer erfaring inn – og for de av oss med noen år på baken, er dette gammelt og velkjent og man vet hva som kommer og hva man bør gjøre.

Samtidig er det et paradoks at vi står foran en stor nyrekruttering til styrer i Norge, knyttet til nye krav til kjønnsbalanse (definert som 40% av hvert kjønn) i styret. Børsnoterte selskaper har hatt dette lenge, men nå kommer tilsvarende krav for alle selskaper over en viss størrelse. NHO anslår at 20 000 selskaper vil bli omfattet av de nye reglene når de er fullt gjennomført i 2028. Jeg har sett anslag på at vi vil trenge 13 000 nye, kvinnelige styremedlemmer.

Jeg har nokså nylig overtatt fagansvaret for styrekompetansekursene på BI, så for meg er dette en spesielt interessant utvikling: Mange av disse nye styremedlemmene (uansett kjønn, naturligvis) vil trenge en viss form for form for skolering før de tiltrer. Men jeg tror (og håper) samtidig at dette vil føre til en endring av hvordan man rekrutterer, betaler og bruker styrer i Norge: Tradisjonelt har mange tatt jobben for ære og berømmelse. Nå er det kanskje på tide å tenke mer på risiko (og kompensasjon for den).

Styret til pynt?

Et styre er noe en bedrift må ha, og for mange bedrifter – særlig små og mellomstore – er styret (og revisoren) noe man har kun fordi det er påkrevet. Styremedlemmer rekrutteres ofte blant folk man kjenner, betalingen er liten eller fraværende, styremøtene sjeldne og rutinepreget. Administrasjonen (ledelsen i bedriften) har kunnskapen og tiden, og styret (kanskje med unntak av styreleder) brukes sjelden aktivt, utover å være et sted der man presenterer rapporter og regnskaper. Samtidig anses det som litt prestisjefylt å sitte i styrer, og mange sitter der med lite detaljert kjennskap om hvordan bedriften tjener penger og vokser. Ikke sjelden er styremedlemmer de siste som får vite hva som skjer i en bedrift.

Dette kan faktisk være litt skummelt. Som Elin Ørjasæter (alltid verdt å lese) skrev på LinkedIn nylig:

«På tide med en advarsel til de kvinnene som nå får en uventet henvendelse om styreverv: Det er til dels kjedelig, til dels risikabelt å sitte i et styre. Du bør skjønne deg på tall for å synes at styrearbeid er interessant. Glem «jeg har så mye å gi»-tullet. Nei, det har du ikke, med mindre du faktisk har bakgrunn innen forretningsjus, økonomi eller regnskap/revisjon. Dersom du IKKE skjønner deg på tall eller kjenner styreansvaret (at du kan få et personlig ansvar hvis selskapet driver for kreditors regning) bør du si nei. Det er mye annet gøy å drive med enn å sitte i et styre.»

Med andre ord: Styredeltakelse krever kunnskap, og den kunnskapen bør du både ha og bli betalt for. Hvis du ikke har den, bør du i alle fall forsikre deg om at noen andre i styret (helst flere) både har den og bruker den – før du går inn.

Hva betyr egentlig styreansvar og styrerisiko?

Så lenge et firma går bra, er det liten risiko forbundet ved å sitte i et styre. I nedgangstider øker risikoen – hvis man ikke følger med, kan man bli personlig erstatningsansvarlig – og det å hevde at man ikke forstår seg på økonomi, ikke visste noe, eller har styreforsikring er ingen garanti for at man går fri. Et styre er nemlig ansvarlig for firmaets ve og vel, ikke ensidig eiernes interesser, som mange later til å tro.

Jeg skal skrive mer om dette i en annen bloggpost, men i korthet: I et styre er du blant annet ansvarlig for at det ikke drives for kreditorenes regning. Det betyr at det må finnes penger i selskapet til å betale det man skylder når regninger forfaller. For eksempel: Hvis kassa er tom, men man venter innbetaling fra kunder før leverandørregningene forfaller, så er det jo greit, men man må ha en formening om hvor stor risiko det er for at kundene ikke betaler eller betaler for sent, og om man kan få kassekreditt i banken i mellomtiden.

Og så videre…

Det finnes ingen magisk formel for hvordan man skal bedømme hvor stor en slik risiko er – det er derfor det er viktig at styrer har folk med bransjekunnskap, erfaring, og kontakter med kunder og investorer. Du kan riktignok lære deg en masse formler om forholdet mellom ulike poster i regnskapet – likviditetsgrad, for eksempel, som er forholdet mellom kontanter og kortsiktig gjeld – men disse indikatorene sier lite om bakgrunnen for situasjonen eller hvordan fremtiden ser ut. Først og fremst er formlene de samme for alle selskaper, men hva selskaper faktisk gjør varierer og dermed kan en likviditetsgrad som er katastrofal i en bransje være helt normal og grei i en annen.

Operative styringsmål

Jeg mener det smarteste man kan gjøre som nytt styremedlem er å forstå hvilke operative mål som er mest viktige for det firmaet man skal inn i, og forsikre seg om at styret har tilgang til disse målekriteriene – inkludert en oppfatning fra ledelsen om hva de betyr – til enhver tid. Disse målene er ofte ikke-finansielle – det vil si at de ikke står i regnskapet og ikke nødvendigvis oppgis i kroner og øre – men kan gi informasjon om hva som kommer til å skje heller enn hva som har skjedd. (Og merk at disse målene gjelder for etablerte selskaper, ikke for startups som ennå ikke har inntekter og en klar kostnadsstruktur.)

Bedrifter tjener penger på ulike måter. En av de mest brukte (og etter min mening beste) måtene å forstå hvordan bedrifter tjener penger på er Øystein Fjeldstads inndeling av bedrifter i fire (tidligere tre) verdikonfigurasjoner basert på hvordan de skaper verdi (Stabell og Fjeldstad, 1998):

  • Verdiaksess: Bedrifter som skaper verdi for sine kunder ved å eie noe verdifullt og gjøre det tilgjengelig. Eksempler på slike bedrifter er hoteller, eiendomsselskaper, sameier, kraftprodusenter og bilutleiefirmaer.
  • Verdikjeder: Bedrifter som skaper verdi ved å produsere og/eller distribuere fysiske produkter. Eksemler er alle typer fysisk produksjon og varehandel.
  • Verdiverksteder: Bedrifter som løser problemer for kunder gjennom egen eller innhentet kunnskap. Eksempler er konsulentselskaper, entreprenører, adokatfirmaer, legesentre, og arkitektkontorer.
  • Verdinettverk: Bedrifter som skaper verdi ved å sette kunder i forbindelse med hverandre. Eksempler inkluderer flyselskaper, telekommunikasjon, markedsplasser, forsikring og bankvirksomhet.

Hver av disse arketypene (verdikonfigurasjonene) har ulike mål på lønnsomhet og risiko. Denne bloggposten kan lett bli litt lang her, så jeg skal gi en oversikt i stikkordsform:

  • Verdiaksess: Operative mål her handler om utnyttelsesgrad (hotellbelegg, gjennomsnittlig prisnivå), finansiering (gjeldsgrad, rentenivå, avkastningsgrad) og slitasje (vedlikehold, moderninsering, levetid).
  • Verdikjeder: Operative mål her handler om lagernivåer, arbeidskapital, produksjonskostnad og -tid, profitt på produktnivå, kundereskontro og leverandørgjeld.
  • Verdiverksteder: Operative mål her handler om ordreinngang, faktureringsgrad, gjennomsnittspris (gjerne i forhold til personalkostnad), rekruttering (tilgang og avgang), og omsetningsvekst.
  • Verdinettverk: Viktige mål her er markedsandel, kundelojalitet (churn), omsetning per kunde, interaksjoner mellom kunder, finansiering (f.eks. leasing vs. å eie et fly eller andre tekniske installasjoner), levetid på investeringer, servicekvalitet (f.eks oppetid, sikkerhet, responstid, reliabilitet).

Styringsmål skal velges (og revurderes)

Vi mennesker har vondt for å forholde oss til mange ting på en gang – og det gjelder også måltall. Man klarer ikke å styre etter alle måltall på en gang, og det er grunnen til at såkalte «balanced scorecards» fungerer dårlig (i alle fall etter min mening). Strategi i selskaper handler om å sette retning, og rent praktisk handler det om å bestemme seg for hvilke måltall som er viktige og skal prioriteres foran andre. Ledere gjennomfører strategi (enten de gjør det bevisst eller ikke) ved å velge hvilke måltall (og hvilke prosesser disse representerer) som skal prioriteres (Simons, 1991 og 1994).

Jobben til et styre er også til enhver tid å vurdere om styringsmålene som brukes er riktige, særlig når tidene endres – og det gjør de jo nå om dagen. Ofte kan det være slik at en ledelse som er vant til å operere med et visst sett styringsmål, rett og slett ikke klarer å forholde seg til en annen virkelighet (og andre styringsmål). Hvis du alltid har vært vant til å jage salg og feire vekst, kan det bli vanskelig å forholde seg til refinansiering, kostnadskutt og oppsigelser.

Da kan det være på tide å bytte ut ledelsen, noe som bare kan gjøres av et styre som har kompetanse, kan lese omgivelsene, og forstår hva som er best for firmaet.

Skal du egentlig inn i et styre?

Nye styremedlemmer trenger å gjøre denne mentale øvelsen – forstå hvordan bedriften fungerer, så finne ut av hvilke måltall som er riktige og viktige. Dette avhenger av strategi, forretningsmodell og økonomisk situasjon. Akkurat som at man ikke skal investere i noe man ikke forstår, skal man heller ikke sitte i et styre i et firma eller en organisasjon der man ikke skjønner hva som foregår.

Og du ikke er forberedt på å gjøre jobben med å lære deg dette, bør du kanskje tenke deg om før du takker ja til det styrevervet…

Referanser:

Simons, R. (1991). «Strategic Orientation and Top Management Attention to Control Systems.» Strategic Management Journal 12: 49-62.

Simons, R. (1994). «How New Top Managers Use Control Systems as Levers of Strategic Renewal.» Strategic Management Journal 15(3): 169-189.

Stabell, C. B. and Ø. D. Fjeldstad (1998). «Configuring Value for Competitive Advantage: On Chains, Shops and Networks.» Strategic Management Journal 19: 413-437.

Hvordan balansere kostnader og innovasjon når bedriften vokser?

Postet den av
Svar

Vi starter med å jobber for kunden, og ender opp med å jobbe for økonomisjefen…

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg har startet sammen med Haakon Gellein. Der diskuterer vi medlemmenes utfordringer – i dette tilfelle en stor organisasjon som ønsker å bli mer datadrevet – og jeg skriver blogginnlegg som forberedelse til disse møtene. Vi tar opp nye medlemmer etter vurdering – ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Innovasjon er et honnørord – alle vil vi være innovative. Når en bedrifter er i startfasen, er innovasjon i høysetet – alle vet hva man holder på med, alle vet hvem kunden er (eller i alle fall at man må lete etter en kunde), og koordinering er enkelt, siden alle kjenner alle.

Men bedrifter vokser, og etterhvert som de vokser, endrer de seg. Selv i en verden med instant digital kommunikasjon er det vanskelig å styre og koordinere daglig arbeid – og enda vanskeligere å lede innovasjon. Med vekst kommer rutiner, systemer, komiteer og hierarkier – ikke fordi man vil, men fordi man må.

Så man innfører rutiner og kontroller, vanligvis ved å sette opp møter og spesifikasjoner, som regel ved at de som står for innovasjonen på forhånd må spesifisere hva de kan tenke seg og gjøre, hva det kommer til å koste, og hva som skal produseres. Så presenteres de ulike aktivitetene for en ledelsesgruppe, som så treffer vedtak om hva som skal gjøres, til hvilket budsjett.

Resultatet er at de som skal drive med innovasjon, bruker mesteparten av tiden sin til å forsøke å estimere hva de skal gjøre, og til å rapportere graden av måloppnåelse, definert som i hvilken grad man har fulgt spesifikasjonen, heller enn om man faktisk har fått til noen innovasjon.

Hvordan unngå dette?

Vel, man kan jo begynne med å forsøke å forstå hvordan bedrifter utvikler seg over tid.

Kriser og revolusjoner

En av mine tidlige favorittartikler er Larry Greiners Evolution and Revolution as Organizations Grow, først publisert i 1972, som beskriver fem utviklingsfaser organisasjoner gjennomgår når de vokser. Hver fase starter med en periode med stabil vekst eller «evolusjon» og avsluttes med en ledelseskrise eller «revolusjon» – der neste fase er løsningen på problemer som oppstår i forrige fase.

De fem fasene er:

  1. Kreativitet: Entreprenørfasen, der vekst skjer gjennom kreativitiet og kontrollrutinene er uformelle, alle har felles interesse i at selskapet overlever. Etterhvert som selskapet blir større, oppstår en krise oppstår på grunn av manglende administrativt lederskap.
  2. Styring: Vekst gjennom lederskap (ofte fordi profesjonelle ledere kommer inn, så gründerne kan konsentrere seg om utvikling. Antall lag i hierarkiet øker, ofte ved at man ansetter funksjonelle spesialister. Krisen kommer gjerne fordi ting blir for sentralisert, og lederne ikke klarer å rekke over et større antall ansatte med ulik bakgrunn og motivasjon, og de ansatte etterhvert
  3. Delegasjon: For mye sentralisering fremtvinger desentralisering gjennom delegering – man gir deler av organisasjonen mer selvstendighet, men innfører samtidig ulike former for utfallsbaserte kontrollsystemer – egen P&L for underenheter, for eksempel. Neste krise kommer når antall enheter blir for mange og går i veien for hverandre.
  4. Koordinering: I den neste fasen skapes vekst gjennom koordinering – både organisatorisk og systemisk. Typisk reorganiserer man etter produkt, geografi eller marked, med en konsernledelse på toppen. Krisen her kommer ved at byråkratiet øker (særlig, vil jeg mene, mellom strategiske forretningsenheter) og man får situasjoner der det er lettere å gjøre nye ting sammen med enheter utenfor organisasjonen enn innenfor.
  5. Samarbeid: I den femte fasen fokuserer man på samarbeid og forsøker å ta et mer overordnet, prinsipporientert lederskap, med fleksible team som settes sammen for å løse oppgaver på tvers av enheter.

I hver av fasene bruker man ulike lederstiler, belønningssystemer og organisasjonsstrukturer, summert i denne tabellen:

Greiners artikkel er over 50 år gammel, men bekrefter i alle fall for meg noe jeg egentlig av visst lenge: Mye av det vi oppfatter som nyere forskning og forfatterskap er egentlig drøvtygging av ting som ble skrevet for lenge siden. Selv om man kan finne tegn på at Greiners artikkel er litt gammeldags – det er få som snakker om matriseorganisering som et sluttpunkt i dag, for eksempel – så er de fleste av observasjonene noe strateger og ledere kan kjenne seg igjen i. Og vet man om fasene, kan man gjøre noe for å hindre neste krise eller i alle fall være klar over at den kan komme.

Budsjetter og innovasjon

Innovasjonprosesser vil også endres ettersom man går gjennom disse krisene. Dette er et blogginnlegg og ikke noen akademisk artikkel (det kommer kanskje senere), men her er noen raske tanker om hva jeg mener man kan gjøre for ikke å havne i de ulike fellene:

  • Fra fase 1 til 2: Faren er at man administrerer innovasjon som andre prosjekter, ved å kreve detaljerte estimater av kostnader og spesifikasjoner av utfall. Bedre å budsjettere basert på standardaktiviteter – work packages, for eksempel, slik man gjør innen forskningsprosjekter, eller definerte standardprosekter, som er et konsept innen beyond budgeting. Porteføljestyring vil også hjelpe, spesielt hvis man setter mål for hva slags type innovasjonsprosjekter man skal ha og hvor stor del av porteføljen som skal være innenfor ulike risikoklasser (see denne boken av Peter Weill og andre for en god spesifikasjon på hvordan dette gjøres.)
  • Fra fase 2 til 3: I overgangen fra direkte kontroll til insentiv-baserte strukturer er faren at fordi innovasjon driver individuelle bonuser, blir det vanskeligere å dele innovasjoner på tvers av organisasjonen: Den som lager innovasjonen, tar også kostnaden, og det er billigere å kopiere noen andre enn å gå først selv. Smarte organisasjoner belønner deling og kopiering, både for de som blir kopiert, og de som kopierer og videreutvikler.
  • Fra fase 3 til 4: I denne overgangen er organisasjonen blitt så stor – og lagene så mange – at man rett og slett ikke vet om hva som finnes internt, selv av innovasjoner som ønskes delt og kopiert. Et annet problem her er at siden flere store deler av organisasjonen har egne kundegrensesnitt – digitale eller analoge – blir det vanskeligere å gjøre innovasjoner for hele organisasjonen, også fordi konsernledelsen gjerne er nokså tynt bemannet. Løsningen ligger i rutiner for utveksling av innovasjon gjennom tiltak om interne innovasjonskonferanser og digitale utvekslingsfora, for eksempel.
  • Fra fase 4 til 5 (og jeg er klar over at disse fasene blir vagere etterhvert): For meg er farene her litt mer uklare, men tiltak man ofte ser i innovasjonsorienterte firma i denne størrelsen handler om ting som investeringer i startups, sabbatsordninger for ledere der de eksponeres for innovasjonsbedrifter og -miljøer, og tid og ressurser satt av for at ansatte, særlig innenfor forretningsutvikling, skal gjøre ting ikke er direkte relatert til organisasjonens kjernevirksomhet. Tanken er at innovasjon oppstår ved at folk utsettes for noe nytt – at man «kompliserer seg selv», for å sitere en klassiker innen organisasjonspsykologien.

Rent konkret

Egentlig er det ikke så vanskelig: Innovasjon får man ved å ansette smarte mennesker, sette dem fri til å gjøre ting bedre, og følge dem opp uten å tvinge dem til å si hva de skal finne opp før de vet det selv. Displinerte prosesser for eksperimentering – som Finn.no gjør, et av mine mest brukte eksempler – hjelper, men ingen prosess, budsjetteringsmetode, eller ledelsesfilosofi seg selv vil noensinne garantere innovasjon. Til det trenger man tillit, intelligens, og en smule flaks, rett og slett.

Lykke til!

Referanser:

Hva vil det si å være datadrevet: Et strategisk perspektiv

Postet den av
Svar

Data er det nye gullet, sies det. Men da må vi gjøre det dataene sier.

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg har startet sammen med Haakon Gellein. Der diskuterer vi medlemmenes utfordringer – i dette tilfelle en stor organisasjon som ønsker å bli mer datadrevet – og jeg skriver blogginnlegg som forberedelse til disse møtene. Vi tar opp nye medlemmer etter vurdering – ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Mange bedrifter og organisasjoner har enorme mengder data, men utnytter dem ikke. Det er det mange årsaker til – som manglende analysekunnskaper, manglende tradisjoner, eller manglende konkurranse. Men etterhvert som vi får flere og flere eksempler på bedrifter og organisasjoner som gjør suksess ved å skaffe seg data og utnytte dem, øker kravet om å være data-drevet. Hva betyr det egentlig – og hvordan får man det til?

La oss ta for oss en bedrift i en bransje som kanskje ikke ligner så mye på noe i Norge (bortsett fra Norsk Tipping, og de er jo data-drevet) men der utviklingen viser hva man kan få til ved å ta tak i de dataene man har – og gjøre som dataene viser.

Et kasinoeksempel

Da jeg var doktorgradsstudent en gang for hundre år siden (vel, 1991) møtte jeg i noen seminarer en nyansatt professor ved navn Gary Loveman. Gary var statistiker og økonom og spesielt interessert i sammenhengen mellom lønnsomhet og kundelojalitet. Han var også nokså ulik mange av de andre professorene både av utseende og humør. Jeg fikk litt inntrykk av at han ikke tok livet – og i hvert fall ikke seg selv – så veldig høytidelig.

Gary drev litt som konsulent på si. En av kundene hans var Harrah’s, et relativt lite kasino i Las Vegas. Kasinoet gikk ikke bra – som Gary sa det (se hans suverene foredrag på Berkeley for noen år siden): «Vi hadde et kasino som kostet 315 millioner dollar (det er lite i Las Vegas) å bygge. Ved siden av oss kom det et nytt kasino til 1,6 milliarder, og tvers over gaten ville det komme et 9,2 milliarder. Det er ingen som tar inngangspenger i Las Vegas. Hvordan skulle vi få kundene til å komme til oss?»

Firmaet hadde store problemer – så store at de gikk til en akademiker for å finne ut hva de skulle gjøre. Gary hadde skrevet artikkelen Put the Service-Profit Chain to Work sammen med endel kolleger og fant ut at i dette kasinoet kunne han se modellen fungerte i praksis. Men før han kunne finne ut hva han skulle gjøre, måtte han finne ut hvem kundene var og hva de likte.

Markedsføring i Las Vegas den gangen handlet mye om å få tak i de store spillerne, de som flys inn med helikopter, får gratis suiter og middager og legger igjen millioner ved roulette-bordene. Etter endel analyse fant Gary ut at de virkelig attraktive kundene ikke var storspillerne (som alle de andre kasinoene gikk etter), men «vanlige folk» – håndverkere, lærere, leger, annen middelklasse – som spilte mindre, men som det var mange flere av. Han introduserte det første kundelojalitetsprogrammet i bransjen, basert i mindre grad på hvor mye folk spilte og i større grad hvor ofte de besøkte kasinoet. Kundene satte pris på å bli skikkelig behandlet uten å være millionærer, og Harrah’s vokste fra å være et lite kasino i skyggen av Ceasar’s Palace til å bli verdens største kasinoselskap (som faktisk i dag heter Ceasar’s Entertainment, et tilfelle av David som bokstavlig talt kjøpte Goliat).

Datadrevne kjennetegn

En av utsagnene som Gary har blitt kjent for, at det er bare tre ting du kan få sparken for i hans organisasjon: Tyveri, seksuell trakassering, og å gjøre en endring uten å ha en kontrollgruppe.

De to første er kanskje ikke så vanskelige å forstå, men den siste krever litt forklaring. Nå man gjør et vitenskapelig eksperiment – for eksempel utprøving av en ny medisin – gir man den ikke til alle pasientene, men til en tilfeldig utvalgt gruppe. Kontrollgruppen er de som ikke får den nye medisinen, men i stedet behandles som tidligere. Etterpå måler man om det er forskjell på de to gruppene – og om forskjellen er tydelig og stor nok, går man over til den nye måten å gjøre ting på.

Innenfor medisinsk forskning gjøres dette dobbeltblindt – verken pasienten eller legen vet hvem som får ny medisin og hvem som ikke gjør det. Det kan det være vanskelig å få til i mange sammenhenger – det er derfor det er så vanskelig å forske på ernæring, siden vi vet hva vi spiser – men det er mange bedrifter som driver med dette i stor stil: Finn.no, for eksempel, slik jeg skrev om i en artikkel i Magma for noen år siden.

Dette at man insisterer på at alt som skal endres, skal testes først, er et av de fremste kjennetegnene på at en bedrift er data-drevet: Man lytter til dataene, og gjør som dataene sier.

Hvorfor er dette så vanskelig?

Problemet med data er at de ikke alltid forteller deg den historien du vil de skal fortelle. Når det skjer, må man velge om man skal tro på dataene eller på sin egen magefølelse – og pussig nok er dette vanskeligere jo bedre man er i jobben. Chris Argyris, en annen Harvard-professor, skrev en berømt artikkel kalt Teaching Smart People How to Learn, om nettopp dette at kompetente mennesker i ledende stillinger med lang erfaring er de som har størst vansker med å lytte til data – rett og slett fordi de har kommet til sine stillinger ved å ha hatt rett. Hittil, i alle fall.

Av og til kan hele bransjer la være å lytte til dataene – i forsikringsbransjen, for eksempel, brukes masse dataanalyse for å finne ut av hvorfor kunder forlater et forsikringsselskap til fordel for et annet. Svaret er det samme hver gang: Den fremste grunnen til at folk forlater et forsikringsselskap er at de har hatt en forsikringshendelse og ikke er fornøyd med hvor mye penger de har fått utbetalt. Det er det ingen i bransjen som ønsker å gjøre noe med. Innenfor utdanning er vi ikke noe bedre: Den fremste prediktoren for suksess for bachelorstudenter, for eksempel, er matematikkunnskaper når man begynner på studiet. Men det er det vanskelig å gjøre noe med, så da satser vi på motivasjon og inspirasjon i stedet…

Fokus på data og kontinuerlig innovasjon gir resultater – bare spør Gary. Eller Finn.no. Eller Google. Eller VG.no, som ble Norges største online avis ved kontinuerlig oppdatering av hva som står på førstesiden basert på hvordan leserne reagerer.

Reelle farer ved dataorientering

Det å være dataorientert er ikke uten kostnader og farer. Analyse koster, i tid og penger. Å betale de ansatte for å gjøre slik dataene sier – i Harrah’s tilfelle, å betale bonuser basert på kundetilfredshet – koster.

Blir man for data-drevet, kan man komme til skade for å havne i en slags analysis paralysis der man ikke tør ta sjanser eller ikke gjør noe fordi man ikke klarer å komme på hvordan man skal teste det. Men den risikoen er adskillig mindre, i de fleste tilfeller, enn at man går glipp av innovasjoner fordi noen med beslutningsmyndighet i organisasjonen ikke har den rette følelsen for at noe bør gjøres.

Gary Loveman sier selv at hans fokus på at alt skal analyseres og dokumenteres – og at han ikke har noen personlige aksjer i hvilken løsning som blir valgt – fører til at han unngår å gjøre mange feil, at han unngår å gjøre ting han ikke burde gjøre. De som jobber mer inspirasjons- og intuisjonsbasert, vil gjøre en hel del spektakulære feil. Men de vil også av og til gjøre noe smart på tross av alle analyser og alle data.

Så får man velge – men jeg vil tro at for de fleste organisasjoner som har med kunder å gjøre, enten de er innenfor det private eller det offentlige, har mer å hente på å være data-drevne enn det motsatte.

Det som i alle fall er sikkert, er at om du lar din innovasjonsstrategi bestemmes av en gruppe ledere uten kundekontakt, basert på hvem som har det mest nøyaktige prosjektregnskapet og den proffeste PowerPoint-bunken, så lever du farlig.

Selv om det ikke føles slik.

Referanser:

Argyris, C. (1991). «Teaching Smart People How to Learn.» Harvard Business Review (May-June): 99-109.

Heskett, J. L., T. O. Jones, G. W. Loveman, W. E. Sasser, Jr. and L. A. Schlesinger (2008). «Putting the service-profit chain to work.» Harvard Business Beview 86(7-8): 118.

Lome, K. B. and E. Andersen (2019). «Finn.no: En metode for disiplinert strategisk eksperimentering.» Magma (Bergen : trykt utg.) 22(3).

Loveman, G. (2003). «Diamonds in the Data Mine.» Harvard  Business Review (May).

Om nettverkseksternaliteter

Postet den av
Svar

(Denne bloggposten ble først publisert på bloggen til Comunita, et ledernettverk jeg har startet sammen med Haakon Gellein. Ta kontakt om du ønsker mer informasjon.)

Når man starter et nytt selskap, slik Haakon og jeg har gjort, er det første man må spørre seg om hva som gjør at kundene vil bli kunder (i dette tilfelle: medlemmer) og fortsetter å være det. For firmaer som Comunita, er svaret enkelt: De andre medlemmene.

Dette betyr at man må være svært nøye når man rekrutterer nye medlemmer, og fokusere ikke bare på hva det nye medlemmet kan lære fra nettverket, men også hva de eksisterende medlemmene kan lære fra det nye medlemmet.

Dette fenomenet har et akademisk navn: Nettverkseksternaliteter, også kjent, litt mindre presist, som nettverkseffekter: Et nettverk øker i verdi jo flere som bruker det, også kjent som Metcalfes lov. Begrepet kommer fra telefonselskaper, men har blitt viktigere i stadig flere bransjer. Mange av de nye gigant-selskapene – ikke bare rene nettverksselskaper som Google og Facebook, men også produktbaserte selskaper som Microsoft, Apple og Tesla – har blitt store fordi de har forstått og klart å utnytte nettverkseksternaliteter.

Åpne og lukkede nettverk

Hvis du ser på en gammel film fra 20- eller 30-tallet, er det ofte skrivebord der med flere telefoner – og mange scener handler om vanskelighetene med å snakke i flere telefoner på en gang. Det hele virker litt tåpelig – men det er gode grunner til at man hadde flere telefoner. Det var nemlig slik den gang var det flere telefonselskaper i hver by, og man kunne ikke ringe fra det ene telefonnettet til det andre. Hvis jobben krevet at man skulle kunne snakke med alle – vel, da måtte man ha flere telefoner, og kunnskap om hvem som hadde hva slags telefonabonnement.

Slik er det ikke lenger – du kan ringe til hvem du vil uansett hvilket selskap du har, og det er den enkelheten kundene etterspør. Men på veien dit er mange telefonselskaper blitt borte. Og hvert og ett av disse selskapene har på et eller annet tidspunkt måttet spørre seg: Skal vi beholde vårt lokale nettverk og bare betjene de kundene – ofte med høy lønnsomhet og kanskje med spesialtilpassede tjenester? Eller skal vi bli del av et større nettverk, tjene mindre per kunde, men med mye større volum?

I etterkant – for telefonselskaper – er det opplagt hvordan det gikk. Men underveis, før du forstår hvor teknologien går og hva effekten er, er det ikke så enkelt. Man må velge hvilken klubb man skal være medlem av, ganske enkelt.

Og som Groucho Marx har sagt det: «Jeg vil ikke være medlem av en klubb som vil ha meg som medlem…»

Synlige og usynlige effekter

For et ledernettverk om Comunita er nettverkseffekten åpenbar: Medlemmene er der på grunn av de andre medlemmene. De vet hvem de er, og det første spørsmålet potensielle medlemmer stiller, er hvem de andre medlemmene er.

Men man kan ha usynlige nettverkseksternaliteter:

  • Finn.no er et nettverksselskap der man ikke vet hvem de andre medlemmene er, men får greie på det først når man skal kjøpe eller selge noe.
  • Et forsikringsselskap er en møteplass for folk som har risiko og vil betale for å dele den risikoen med andre forsikringskunder. I det tilfellet vet man ikke hvem de andre medlemmene er – men man bør være opptatt av det. Du vil, for eksempel, ikke være den eneste forsiktige sjåføren i et selskap som bare forsikrer råkjørere.
  • Google tar vare på alle søk som er gjort, analyserer hvor vellykket de var, og bruker resultatene både til å forstå sine kunder bedre og å gjøre søkealgoritmene sine mer presise. Jo flere brukere de har, jo bedre blir søkemotoren.

Nettverkseksternaliteter kan gi varige konkurransefortrinn

Eksternaliteter er viktig i en digital verden, fordi alt som er digitalt, kan kopieres. Men hvis man har en digital tjeneste som avhenger av mange medlemmer – eller de dataene de legger igjen – for å virke, kan man lage noe som gir store og langvarige konkurransefortrinn. Bare se på Finn.no, som i de fleste vertikalene sine har nesten monopol. Det spiller ingen rolle om konkurrenter fra innland eller utland kommer opp med noe nytt og kult – så lenge Finn har alle kjøperne for de som skal selge noe, og alle selgerne for de som skal kjøpe, har de et langvarig konkurransefortrinn – og med det, uovertruffen lønnsomhet.

Skal konkurrenter klare å ta en bedrift med stor markedsandel og sterke nettverkseksternaliteter, kan man ikke opprette et konkurrerende tilbud og håpe på at kundene kommer over. I stedet må man finne en gruppe kunder som ønsker å gjøre noe sammen, opprette noe bare for dem, og håpe at denne gruppen i seg selv er så attraktiv at andre kommer dit. Det er derfor influensere har blitt så viktig – de er en av få faktorer som kan flytte eksternaliteter fra et sosialt nettverk til et annet.

Informasjon som nettverksvåpen

Konkurranse i nettverksmarkedet går i to faser – reach og range: I den første fasen (reach; rekkevidde) handler det om å bygge stor markedsandel så fort som mulig – å kapre alle de kundene som ennå ikke har gått til en konkurrent. Da DNB lanserte Vipps, gikk man aggressivt ut og rekrutterte kunder uten tanke på om man ville tjene penger på tjenesten eller ikke. I den andre fasen (range;[tjeneste]dybde) der alle kundene er blitt medlem av et eller annet nettverk, handler konkurranse om å utvide spekteret av tjenester som kundene kan bruke innenfor nettverket.

Særlig i den siste fasen blir informasjon viktig. Alle som driver et nettverk, må være svært påpasselig med hva slags informasjon man gir ut om bedriftens medlemmer og virksomhet – ikke bare til medlemmene, men også til allmenheten. Har man mye informasjon om medlemmene, kan man bruke det til å skape tjenester som gjør nettverket viktigere for medlemmene, og også rekruttere nye medlemmer fra konkurrerende nettverk.

Mange eksisterende nettverk – fagforbund, bransjeorganisasjoner, interesseorganisasjoner – oppdager at det blir vanskeligere ikke bare å holde på kundene, men også å få kundene til å bruke de tjenestene man tilbyr. Hvorfor være medlem av en organisasjon med kontorer og medarbeidere, når man kan oppnå mye av det samme bare ved å være medlem av en Facebook-gruppe?

Ofte handler dette om hva man er villig til å gjøre for medlemmene. For noen år siden skulle jeg arrangere et seminar for et utenlandsk firma som ville lære noe om elbiler i Norge. Jeg ringte til Oslo Taxi og sa jeg ville ha en drosjesjåfør med Tesla, fordi han eller hun ville kunne fortelle om hvordan det var. Svaret var at de ikke ville opplyse om hva slags biler de hadde, siden det var deres policy at en taxi er en taxi. Så jeg la inn et spørsmål om det samme på en Facebook-gruppe for Teslaeiere, og fikk øyeblikkelig en liste med taxisjåfører, komplett med telefonnumre.

Og deri ligger vanskeligheten for et gammelt firma: Kundene på en side etterspør informasjon du har, men som du kanskje ikke vil gi av hensyn til den andre siden av markedet du betjener. Forretningsutvikling i nettverk handler mye om å forstå hvordan og hvorfor enkeltkunder interagerer med hverandre, og om å oppfatte hva de egentlig er ute etter – hvilken jobb de ønsker å gjøre – gjennom det nettverket de er medlem av. I en verden der dannelser av nettverk skjer raskt og enkelt, blir det viktigere enn noensinne å ha evnen til å imøtekomme kundenes informasjonsbehov, enten man er vant til å tilby dem eller ikke.

Videre lesning:

  • Eisenmann, T., G. Parker and M. W. V. Alstyne (2006). «Strategies for two-sided markets.» Harvard Business Review 84( 10): 92-101. Klassisk artikkel om hvordan man utvikler strategi i selskaper som betjener to markeder – for eksempel kjøpere og selgere som skal komme i kontakt med hverandre.
  • Fjeldstad, Ø. and E. Andersen (2003). «Casting off the chains: Value shops and value networks.» European Business Forum (14): 47-53. Et forsøk på å forklare verdikonfigurasjoner – og hvordan nettverksselskaper skiller seg fra selskaper som produserer produkter eller løsninger.

Kan man forutsi katastrofeprosjekter?

Postet den av
Svar

I desember var jeg med i en podcast – Flopp eller fulltreffer – med Sara Engesvik og Vilde Alstad fra TU/Digi. Konseptet deres er enkelt: De spør om ulike IT-systemer, og om de er vellykket eller ikke, og hvorfor. Et enkelt konsept, og programlederne stiller enkle spørsmål, tilynelatende uskyldig og uvitende, men de gir seg ikke, og tvinger intervjuobjektet til å snakke enkelt og forståelig.

Akkurat det har ikke jeg noe i mot, men så har jeg heller ingen aksjer i noen store IT-systemer som ikke går så bra. I alle fall, du finner podcasten på Spotify og Apple og til og med som RSS-lenke. Intervjuet er i hovedsak basert på mitt innlegg fra 2020 i Digi.no.

Og kan man forutse katastrofeprosjekter? Det er noen indikasjoner, i alle fall…

LØRN.TECH og digitale plattformer

Postet den av
Svar

Min gode venninne Silvija Seres – som jeg har skrevet en haug kronikker og alltid ser frem til å snakke med – inviterte meg til å lage en podcast om digitale plattform for noen uker siden. Resultatet i all sin skravlete omtrentlighet finner du her.

Flere prosjekter innen strategisk forretningsutvikling

Postet den av
2

Også i år har Ragnvald Sannes og jeg veiledet en rekke oppgaver innenfor kurset Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. (Her er tidligere innlegg: 2019/20, 2018/19 og 2017/18, 2016/17, 2015/16, 2014/15, 2013/14, 2012/13, 2011/12). Også i år er listen spennende – og siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. So here goes:

Her er årets liste:

  • en bank ønsker å utvikle en datadrevet kredittjeneste
  • et firma i byggebransjen ønsker å utvikle en digitalisert rådgivningstjeneste for huskjøpere
  • et legemiddelfirma ønsker å utvikle et digitalt tjenestetilbud for kronisk syke
  • et firma innenfor eventbransjen ønsker å fornye sitt digitale tilbud
  • et firma som leverer forpleiningstjenester på sokkelen ønsker å digitalisere deler av sitt tjenestetilbud
  • en arbeidslivsorganisasjon ønsker å bruke ulike analyseteknikker for å treffe bedre med sine medlemstjenester
  • en bank ønsker å utvikle digitale støtteverktøy for sine rådgivere
  • et sikkerhetsselskap ønsker å utvikle en digital løsning for dokumentkontroll og -oppdatering
  • et tjenesteselskap innen offshore ønsker å utvikle en plattform for å koordinere og effektivisere sine tjenester i samarbeid med andre selskaper med komplementære tjenester
  • en offentlig etat ønsker å utvikle målekriterier for sosialt baserte arbeidstiltak
  • et mediefirma ønsker å utvikle en strategi for understøttelse av sirkulærøkonomi og bærekraft innenfor masseidrett
  • et mellomstort selskap ønsker å forbedre sin evne til digitalisering og innovasjon

Interessante – og reelle – prosjekter og noen firma. Ta kontakt om du er interessert i neste års kurs!

Og her er listen fra kurset som gikk i 2020/2021:

  • En gruppe så på hvilke muligheter digitalisering kan medføre for etter- og videreutdanning (spesielt Executive Master of Management på BI). Oppgaven var delvis motivert av pandemien og at det var mye digital undervisning våren før (Og så i resten av studieåret for denne gruppen). De kom med mange gode og verdifulle innspill til BI.  
  • Et prosjekt så på løsninger for elektronisk signering på internasjonale avtaler. De utredet mulighetsrommet, sammenlignet eksisterende aktører i markedet mot krav og kom med en anbefalinger man tok hensyn til samspillet med i eksisterende løsninger.
  • Et prosjekt så på onboarding av nye medarbeidere i en situasjon som pandemien og jobbet frem et konkret løsningsforslag til hvordan dette kan gjøres. 
  • En større norsk aktør jobbet med tiltak for å motvirke “innovasjonstørke” som effekt av hjemmekontor i pandemien og testet ut et konsept for digitale møteplasser som gir rom for tilfeldige møter.
  • En gruppe utarbeidet et konsept for en forbedret digital kjøpsløsning innen forsikring med mål om å øke andelen transaksjoner i selvbetjente digitale kanaler.
  • En annen gruppe så på hvordan digitale plattformer kan være en kilde til mersalg gjennom å gjøre mer for kundene (tjenestekomplementaritet).
  • En aktør innen bygg og eiendom fikk utarbeidet en forretningsplan for nye digitale tjenester basert på analyse av data man i dag sitter på eller vil kunne ha i fremtiden.
  • En mellomstor norsk aktør som har en vekstrategi gjennom oppkjøp fikk utredet det strategiske mulighetsrommet for integrering av et selskap de hadde kjøpt opp. Konklusjonen ble en strategisk anbefaling og skisse til en forretningsplan. Dette er nå under implementering. 
  • Vi har opp gjennom årene hatt en del prosjekter om innovasjon i offentlig sektor. I fjor var det en gruppe som så på hva som må til for å innføre medarbeiderdrevet innovasjon. Konklusjonen handlet mer om ledelse som en forutsetning for mobilisering enn arbeidsmetodikk.
  • En industriell aktør (produksjonsvirksomhet) jobbet med strategi og organisering for en ny digital løsning integrert en type produkt med potensiale for å endre  forretningsmodellen fra produktsalg til tjenesteyting.
  • En gruppe utredet behovet for å gi en samlet oversikt over personlig økonomi. Mange har prøvd seg på dette uten å lykkes. Denne gruppen kom opp med en del nye idéer og innsikter. Vi venter i spenning på om dette blir satt ut i livet.
  • Valg har vært aktuelt tema, og vi har sett et utall valgomater i løpet av våren og sommeren. Vi hadde et prosjekt som jobbet med dette siden i fjor høst som langt på vei kom opp med et konsept som ga mer informasjonsverdi enn valgomatene. Utfordringen i dette markedet er å finne en levedyktig forretningsmodell.

Dette kurset er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, og har gitt opphav til mange interessante – og reelle – prosjekter og noen firma. Ta kontakt om du er interessert i neste års kurs!

Høyre foreslår gründerpermisjon

Postet den av
Svar

Fikk en telefon fra en hyggelig journalist i Shifter i går – han kunne fortelle at Høyre nå vil foreslå en ordning med et halvt års permisjon fra jobb for folk som vil starte et nytt firma, i første omgang ubetalt for et år. Og siden dette er noe som Amir Sasson og jeg foreslo i et innlegg i Dagens Næringsliv for tre år siden, er jeg naturligvis svært fornøyd med det.

Faksimile fra DN

Nå vet jeg naturligvis ikke om Amirs og mitt forslag har noe med saken å gjøre. Høyre har basert seg på en tilsvarende ordning i Sverige – som har fungert godt – men det er jo hyggelig å se at verden går fremover. Såvidt jeg forstår, er det politisk støtte til dette også utenfor Norge Høyre, så det bør ha en sjanse til å bli vedtatt.

Det er viktig å normalisere dette med å starte bedrift, å trekke inn grupper som kanskje tidligere ikke har våget. Som Amir og jeg skriver i innlegget:

I Norge skal det mye til for å miste jobben. Men det betyr samtidig at det blir vanskeligere å få seg en jobb, siden arbeidsgiver forplikter seg på lang sikt. Det betyr at risikoen ved å forlate fast arbeid og inntekt er høyere i Norge enn i mange andre land der usikkerhet i arbeidslivet gjør gründervirksomhet til et mer forlokkende alternativ.

Små bedrifter blir etterhvert store bedrifter – i hvert fall noen av dem – og det kan ikke være feil å få fart i den prosessen.

Dette er et eksperiment det er verdt å forsøke!

Årets oppgaver i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av
Svar

Også i år har Ragnvald Sannes og jeg veiledet en rekke oppgaver innenfor kurset Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. (Her er tidligere innlegg: 2018/19 og 2017/18, 2016/17, 2015/16, 2014/15, 2013/14, 2012/13, 2011/12). Også i år er listen spennende – og siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. So here goes:

  • En gründer utvikler et konsept for en markedsplass for strategikonsulenter for små- og mellomstore bedrifter
  • En reklameaktør utvikler et konsept for å bruke overskuddskapasitet til veldedige og/eller samfunnsnyttige formål
  • En strømdistributør ønsker å undersøke måter å utjevne elbilers belastning på strømnettet.
  • En stor bank skal lage en prosess for kontinuerlig bruk av kundeinnsikt til å forenkle og forbedre søknadsprosesser.
  • En internasjonal serviceorganisasjon ønsker å gå over til mer datadreven beslutninger, med bruk av maskinlæring, og har kartlagt hva som skal til.
  • Et vaktselskap ønsker å bruke droner til ulike typer overvåkning.
  • Et IT-rådgivningsselskap ønsker å reorganisere seg for å fokusere mer på organisasjon.
  • En gruppe ønsker å utvikle teknologi som gjør det lettere å huske å få med seg ting som nøkler, briller, lommebok, etc.
  • En leverandør til restaurantbransjen ønsker å se om leveransen kan skje som en kontinuerlig tjeneste
  • En stor entreprenør ønsker å bruke “gamification” for å fremme læring fra uønskede hendelser.
  • En gruppe ønsker å lage en markedsplass for en spesifikk type arbeidsoppdrag.
  • En stor teknologibedrift må legge en strategi for å forholde seg til en disruptiv konkurrent
  • En gruppe har studert deling av data innen byggenæringen og foreslått en løsning som kan utvikles til en prototype
  • En teknologibedrift ønsker å løse vanskeligheter med å innføre en lavpris skytjeneste i et marked der man tradisjonelt har fått god betaling for ”on-premise” løsninger.
  • En gruppe ønsker å utvikle en teknologisk plattform for brukertesting av innovasjoner

Dette kurset er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, og har gitt opphav til mange interessante – og reelle – prosjekter og noen firma. Ta kontakt om du er interessert i neste års kurs!

PS: I morgen er det informasjonsmøte, litt sent å nevne det nå, men meld deg på!

Til deg som er leder der ute – hva er vanskelig nå?

Postet den av
Svar

Det har vært noen hektiske uker – for min del med å flytte undervisning online og hjelpe kolleger og andre med det samme. COVID-19 har virkninger på kort sikt, men også svært interessante konsekvenser på lengre sikt, spesielt innenfor digitalisering. For meg er det ikke tvil om at bedrifter med høy digital kompetanse, endringserfaring og en eksisterende digital tilstedeværelse nå virkelig har sjansen til å løpe fra konkurrentene – hvis ledelsen kjenner sin besøkelsestid.

Samtidig er jeg klar over at dette er vanskelig for mange, kanskje de fleste. Det er mange grunner til at man har latt det digitale ligge, som regel fordi andre ting er har (helt legitimt) vært viktigere. Jeg har (selvfølgelig) masse oppfatninger om hva man kan gjøre rundt det å digitalisere og utvikle sin bedrift i denne situasjonen.

Men så slår det meg – kanskje jeg ikke skal gå ut fra hva jeg tror og mener i denne situasjonen, men heller spørre: Alle dere som er ledere i små og store bedrifter der ute: Hva er vanskelig akkurat nå, hva trenger dere hjelp til å få til?

Dette er ikke starten på et kommentarfelt eller en artikkel – send meg en (konfidensiell, naturligvis) epost på self@espen.com, så skal jeg (om det er aktuelt, lover ikke) summere opp og rapportere tilbake.

Og for all del: Del dette innlegget med hvem du vil, jo flere jo bedre!

En video om teknologiutvikling – og hva jeg lærte av å lage den

Postet den av
5

Forrige torsdag skulle jeg forelese på IFI, men den forelesningen er utsatt og (naturligvis) flyttet til nettet. Jeg tenkte først jeg skulle gjøre den som en videokonferanse, men så fant jeg ut av jeg kunne jo lage en video studentene kunne se på forhånd, og så ta diskusjonen i et forum som tillater interaksjon begge veier. Det å lage video er endel arbeid, men den kan brukes i mange sammenhenger (noe som er grunnen til at jeg laget den på engelsk. Her er resultatet:

Til mine foreleserkolleger: Det faglige innholdet her er antakelig ikke så interessant for de fleste, men det er noen tips og erfaringer i de første to minuttene og de siste fem.

For andre, her er en innholdsfortegnelse med omtrentlige tider:

  • 0:00 – 2:00 Intro, some details about recording the video etc.
  • 2:00 – 27:30 Why technology evolution is important, and an overview of technology innovation/evolution processes
    • 6:00 – 9:45 Standard engineering
    • 9:45 – 12:50 Invention
    • 12:50 – 15:50 Structural deepening
    • 15:50 – 17:00  Emerging (general) technology
      • 17:00 – 19:45 Substitution
      • 19:45 – 25:00 Expansion, including dominant design
      • 25:00 – 27:30 Structuration
  • 27:30 – 31:30 Architectural innovation (technology phases)
  • 31:30 –  31:45 BREAK! (Stop the video and get some coffee…)
  • 31:45 – 49:40 Disruption
    • 31:45 – 38:05 Introduction and theory
    • 38:05 – 44:00 Excavator example
    • 44:00 – 46:00 Hairdresser example
    • 47:00 – 47:35 Characteristics of disruptive innovations
    • 47:35 – 49:40 Defensive strategies
  • 49:40 – 53:00 Things take time – production and teaching…
  • 53:00 – 54:30 Fun stuff

Dette er ikke første gangen jeg har laget videoer, men det er første gangen jeg har laget en såpass lang video selv, og med en fremtidig forelesning som hensikt. Noen refleksjoner:

  • Dette er en forelesning jeg har holdt mange ganger, så det tok meg ikke lang tid å lage innholdet – for det meste handlet det om å ta vekk ting. Normalt ville den første delen ha tatt 2-3 timer, den siste det samme (men ville inkludert et case i tillegg.) Presentasjonsformatet er mye strammere og jeg må utelate mye som ikke går direkte til budskapet (og jeg er glad i å fortelle historier). Det er en begrensning som jeg vil synes er vanskelig i fremtiden, hvis dette blir vanlig.
  • Jeg sier mye feil, glemmer å si ting, hopper over ting jeg ikke burde hoppet over. Det er irriterende å se i etterkant, men jeg gjør det i vanlige forelesninger også (det er bare at jeg ikke husker det etterpå.) Men dette er et opptak av en forelesning (riktignok ved kjøkkenbordet hjemme), ikke en dokumentar – skulle jeg laget noe mer profesjonelt, måtte jeg ha utviklet et storyboard og filmet alt som korte snutter, kanskje med lyden lagt på separat. Jeg ønsket å gjøre dette fort, og da kan man ikke henge seg opp i alle detaljer.
  • Når det er sagt – dette tar tid. Videoen er omtrent 55 minutter lang. Opptaket tok omtrent to timer (inkludert fikling og endel avbrytelser). Å redigere de første 30 minuttene tok to timer, resten (av den rene forelesningen) tok halvannen. Så ble jeg ambisiøs, begynte å ta vekk alt som var av kremting og pauser, flytte på rekkefølgen på noen punkter, legge på tekst og annet, inkludert alle klippene på slutten. Det tok antakelig omtrent fem timer til. På den annen side – jeg begynner å få Camtasia i fingrene, og dette er jo en læreprosess for meg også.
  • Å bruke en iPad til å tegne og styre presentasjonen var å overkomplisere ting litt for mye – jeg kunne like gjerne brukt tastaturet, eventuelt tegnet med en mus. Apples SideCar (forbindelse til iPad’en) er fortsatt litt for fersk software som tok endel oppmerksomhet og systemressurser.
  • Å ha datteren min som publikum var hyggelig og gjorde det hele mer levende, men det er begrenset hvor lenge hun orker det. Å tape et bilde av henne eller et annet familiemedlem til kameraet vil antakelig fungere i det lange løp.
  • Når du bruker en smarttelefon til å filme, sett den i flymodus så du ikke blir avbrutt. Det finnes visst apper der ute som lar deg koble iPhone som et kamera direkte, men jeg har ikke testet dem.
  • Lyden ble tatt opp av to mikrofoner – iPhone og en Røde trådløs mikrofon. Jeg syntes lyden ble “fetere” hvis jeg brukte begge lydsporene, så da gjorde jeg det, men dette gir større filer og noe mer kompleksitet når man redigerer i Camtasia (som også får litt synkroniseringsproblemer i blant og forskyver lydbildet.) To mikrofoner gir også «publikum» en sjanse til å være med.
  • En fin ting med video er at du kan fikse feil. Du kan ta vekk ting, legge tekst på skjermen for å rette på ting du sier feil (som årstallet på en Chrysler Airflow), og rette på foiler.Men dette tar tid, og man bør har et bevisst forhold til bytteforholdet kvalitet og tidsbruk – mistenker at grensenytten er sterkt fallende på et tidligere tidspunkt enn man selv tror.

Min eminente kollega Ragnvald Sannes påpekte i en telefonsamtale i morges at dette har konsekvenser for hvordan vi organiserer og belønner forelesning. Vi kommer til å bruke mye mer tid på å lage innhold og mye mindre tid på å stå og gjenta det. Det betyr at vi ikke lenger kan betale folk ut fra undervisningstimer – eller i det minste at vi redefinerer hva begrepet betyr.

Smarthelp får avtale med Telenor

Postet den av
1

Smarthelp AS er et lite selskap jeg sitter i styret i og forsøker å hjelpe så godt jeg kan. Selskapet startet med et system for å tilkalle nødhjelp raskt og presist, men gudene skal vite at å selge avansert teknologi (det er mye mer bak enn en app, særlig fordi man må ha avansert krypering) til offentlige institusjoner tar lang tid og skal gjøres av store bedrifter.

Så vi går mot privat- og bedriftskunder – se nye nettsider – og en av dem som har latt seg begeistre er Telenor. Etter litt frem og tilbake undertegnet vi en samarbeidsavtale med Telenor for to dager siden, her er et bilde av daglig leder Fredrik Øvergård og Ida Elders, ansvarlig for IoT business development i Telenor:

Dette er win-win: Telenor får tilgang til avansert teknologi, Smarthelp får tilgang til Telenors distribusjons- og supportapparat. Mulighetene er mange, både for salg av Smarthelp direkte (et problem for små selskaper er at de ikke har et etablert kontraktsforhold til det offentlige, for eksempel, eller at de ikke har stort nok eget salgsapparat) eller, på litt lengre sikt, at mye av det Smarthelp leverer blir tilgjengelig gjennom Telenors egne tjenester.

Gratulerer til Fredrik og til Telenor – og hvis du har behov for sikkerhet for ansatte, vil ha måter å koordinere ressurser på uten at det går ut over personvern, eller ønsker å ha kontroll på dine egne personopplysninger – ta kontakt med Fredrik eller meg!