Kategoriarkiv: Et land i verden

Lyd og tekst fra en samtale om digitalisering og toppledere

Postet den av
Svar

Torsdag 14. november i år var jeg med på et EGN-webinar sammen med Berit Svendsen og Ingvild Huseby. Fokus var digitalisering og AI og hvordan dette kommuniseres og diskuteres innad i toppledelsen og styret i bedrifter rundt omkring. Her er webinaret i form av en lydfil, gjengitt med tillatelse av EGN, som man kan avnyte i bil, airpods, buss eller hvor som helst ellers. Hvis du vil se videoen, finner du den her.

Her er en oversikt over innholdet:
00:00 Jingle og min intro
01:40 Haakon Gellein introduserer
03:30 Ingvild Huseby introduserer om manglende samspill styre-toppleder om digitalisering, med kommentarer fra Espen og Berit om manglende endringskompetanse
08:30 Over til Berit sine erfaringer med teknologiendring i Telenor – fokuser på hva som endres.
10:00 Ingvild om teknologiutvikling
11:20 Espen om behovet for teknologiforståelse (henviser til denne artikkelen.)
13:45 Ingvild innleder til diskusjon
14:25 Berit (og andre) om sin teknologireise og hvordan hun holder seg oppdatert, behovet for eksperimentering, teknologisk nysgjerrighet. Hvor mye teknologi skal toppledelsen kunne? Organisasjonen vet ofte svaret, slipp frem de ansatte, still spørsmål til organisasjonen. «Ikke noe som sprer så mye mørke som en leder som har sett lyset.» Blandet erfaring med norske styrer, mange trenger en digital oppgradering – men de må erkjenne det og finne kunnskapskilder.
20:45 Espen og Berit om alder, teknologi, forretningsmodeller. Om data og hva vi kan gjøre med dem, fra et topplederperspektiv, om nye kommunikasjonskanaler.
23:30 Espen om maskinlæring og hva man trenger å kunne om det – «hvis du tror du har data, så har du ikke det». Ingvild: Nok kunnskaper til å stille de riktige spørsmålene.
24:45 Ingvild om disrupsjon og kortsiktighet vs. langsiktighet. Berit kommenterer fra sin erfaring – sette av ressurser til innovasjon, styrets rolle å etterspørre.
27:30 Over til spørsmål fra tilhørerne: Hvordan selge inn innovasjon på styrerommet? Espen: Mange innovasjonsmetoder å velge i, lag en portefølje. Må normalisere innovasjon, og lære av feil. Schibsted som eksempel på noen som brukte ressurser på eksperimentering. Ingvild: Tonen fra toppen ekstremt viktig, viktig å ha et overordnet perspektiv.
30:50 Berit: Tillit får man ved å levere på det eksisterende, da kan man innovere. Må klare begge deler. Over til Vipps – hva gjør de der? Viktig å ha radikale prosjekter, ikke sette seg i bås, tenk ut fra hva du kan gjøre for kundene? Litt om Vipps historie og hvordan dette ble kommunisert til styret.
35:30 Avstemning til tilhørerne: Hvem de er og så videre. Espen om Jotun Hull Performance Systems, eksempel på å ta noe standard og gjøre det digitalt. (Ref. denne artikkelen.)
37:30 Hvordan komme i gang – snakk med kunden, særlig de som ikke har råd til det du tilbyr.
39:00 Informasjon om de som hører på, og nytt spørsmål til dem.
40:00 Hva er beste praksis for innovasjon? Mange metoder, men gjør det selv.
41:40 Berit: Begynn i det små, ha flere prosjekter som rapporterer direkte til toppledelsen. Har erfaring med ting som har gått galt (stort prosjekt der alt hver avhengig av alt), lærte at man må stoppe i tide hvis man gjør feil. Vipps var litt det samme: Måtte fort ut, ble litt ruskete. «Scale fast, fail faster». Espen: Ny teknologi er lett og billig, det må prosjektene være også.
45:15 Spm: Hva med yngre ledere? Berit: Råd til unge: Ikke avfinn dere med at noen sier «Dette har vi prøvd før», ikke la dere stoppe. Ingvild: Ikke sikkert de trenger å være i styret, men innovasjonsperspektivet må til. Berit: Lær dere bransjer, og digitalisering. Espen: Tenk gjennom hva du kan gjøre kontinuerlig i stedet for periodisk, hva kan du gjøre for individer der du før tenkte grupper.
51:00 Ingvild: Tilbake til styret og deres rolle? Espen: Må endre hva det snakkes om, begynn med teknologien i stedet for regnskapet. Ingvild: Ikke alltid de riktige spørsmålene, særlig rundt disrupsjon og nye forretningsmodeller. Espen: Tok oljeselskap gjennom en norsk hverdag med elbiler og kollektivtransport.
54:45 Hvordan rekruttere dette inn i styrer? Berit: Bransjekunnskap viktig, lære av de som er langt fremme, f.eks. hvordan kombinere fysisk handel med netthandel. Hvis du ser noe i et vindu og butikken er stengt må du kunne gjøre noe med det. Må tenke hvor er kunden, 25% av all handel går utenfor Norge, konkurranse fra hele verden.
57:00 Ingvild: Hva er det viktigste vi må sitte igjen med etter dette seminaret? Espen: Eksperimenter med teknologi, og forstå disrupsjon (konkurranse fra aktører du ikke synes er viktig.) Berit: Tonen fra toppen. Styre og toppleder må være på lag, start omstilling i det små og skaler opp når du får konsistente resultater. Har man ikke kompetanse selv, kan man oppgradere seg for å kunne stille de riktige spørsmålene. Ingvild: Styret må måle toppledere også på det innovative, må hente inn kompetente styremedlemmer.

Og det var det!

Hver mann sitt nett – ellers er man ikke mann.

Postet den av
Svar

Nok en kommentar på Digi.no, denne gang om det besynderlige behov mange offentlige etater og institusjoner har for å ha sin egen teknologi på alle plan – lenge etter at resten av verden har skjønt at man sparer penger og får mer innovasjon ut av å bruke den samme infrastrukturen.

(En morsom kommentar, har kommet, forresten, som nettopp understreker mitt poeng om at man forveksler fysisk nett med den tjenesten nettet formidler. Vi trenger ikke oppgradere alle DAB-radioene – folk har mobiltelefoner, og de fungerer utmerket både på et 4G-nett kjørt over et 5G-nett… DAB+ dør med lytterne, akkurat som fasttelefonen.) Hele poenget med å emulere gammel teknologi over ny er at man kan slå av den gamle teknologien når man vil…

Og her er lydfilen:

Offentlig arroganse i landet uten konsekvenser

Postet den av
2

NAV-skandalen – oppsummert av VG – opprører meg litt mer enn sunt er.

Jeg har hatt to barn som har måttet få støtte av NAV, og vi har stort sett fått det, mye takket være iherdig brevskrivning og flittig møtevirksomhet, hovedsaklig fra min kones side. Vi er nemlig det som defineres som ressurssterke, hvilket i denne sammenhengen betyr at vi kan lese reglene og formulere svar på dem. Resultatet var, i følge min kone, at hun i løpet av noen uker kunne reglementet bedre enn NAVs saksbehandler, og dermed fikk vi ting i gjennom.

Men de fleste NAV-klienter har ikke våre ressurser, og jeg har mange ganger hatt vondt i magen når jeg ser folk som trenger hjelp måttet forholde seg til uforståelige meldeskjemaer og kompliserte regler. NAV setter korte frister og strenge regler for sine klienter, men forsinkede betalinger og oversittede frister fra deres egen side har absolutt ingen konsekvenser i det hele tatt.

Tegning: Roar Hagen, VG.

Det er enormt mye å si om denne saken, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om det, særlig om ledelses- og organisasjonskulturperspektivet. Men jeg synes kommentator Tone Sofie Aglen i VG sier det som trengs sies i sin artikkel om nådeløse NAV. Så la meg i første omgang ta tak i en ting som har med digitalisering å gjøre: Tiden det tar fra en alvorlig feil blir oppdaget, til det blir gjort noe med den – og hvorfor. En ting er beslutningsvegring, organisasjonskultur, den evindelige redselen folk i det offentlig har for å få påpakning, og mangelen på prinsippfast og tydelig ledelse. En tydelig annen faktor i dette er manglende teknologisk kompetanse.

NAVs IT-systemer er en nasjonal skandale i seg selv. Man har hatt en dyktig og dynamisk IT-sjef som kom inn og forsøkte å gjøre noe i 2015, men som sa opp i 2018. Etter det jeg har hørt klarte han å røske opp i ganske mye, men byråkratiet har en egen evne til å suge kraften ut av folk som forsøker å gjøre noe, uten at jeg kjenner detaljene. En historie jeg har hørt fra innsiden handler om saksbehandlere som – i 2016 – ikke hadde bærbar PC. Det syntes ledelsen nemlig var for dyrt. Derfor måtte de skrive ut sin kalender på papir, reise med billigste transportmiddel til arbeidsgivere, ha et kort møte, finne plass i kalenderen til neste møte, så dra med billigste transportmiddel tilbake til kontoret for å oppdatere kalenderen. IT-sjefen gikk etter sigende til innkjøp av bærbare PCer omtrent der og da, noe som jeg ikke tror blir nådig tatt opp oppover i etasjene.

Det er et eller annet med offentlige etater og arroganse. Da vi bodde i USA, fikk vi ikke barnetrygd i 5 år på grunn av en saksbehandlingsfeil. Da det viste seg at vi skulle ha barnetrygd likevel (på grunn av en våken ansatt ved den norske ambassaden i Washington) fikk vi det etterbetalt. Da min kone spurte om renter, fikk hun beskjed om at «nei, vi betaler ikke renter på etterbetalinger.» Gjett hva som skjer om du er for sent ute med betaling til det offentlige…

For noen år siden hadde jeg en gjesteforelesning om digitalisering for en gruppe ledere fra sentrale deler av NAV – nemlig de som står for betalingene. (Kanskje ikke den beste matchen, da jeg nettopp da hadde to døtre som var NAV-klienter). Da jeg spurte dem hvordan det kunne ha seg at de kunne være opptil seks måneder for sent ute med ytelser til brukere som ikke hadde mye penger, fikk jeg høre at de hadde gammeldagse og tunge systemer og derfor ble det gjerne slik. Tenk deg den NAV-klienten som kommer med samme argument («PCen min er gammel») når en søknads- eller meldefrist blir overskredet. Hvordan ville den unnskyldningen bli mottatt?

Samme gruppe la frem som et problem at de er forpliktet til å ha kontor med minst tre ansatte i alle kommuner, også i de kommunene som ikke har så mange mennesker, og at det derfor satt endel NAV-ansatte rundt omkring med altfor lite å gjøre. Da jeg foreslo videokonferanse slik at lavt belastede kontorer kan ta unna litt kø for de med mye å gjøre, var svaret at «våre klienter vil ikke bruke videokonferanse.» Personlig tror jeg at om valget var å få snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få en på videokonferanse med en gang, så tror jeg de fleste ville velge det siste, særlig om teknologien er tilgjengelig rett fra NAV-kontoret. Men det er ikke poenget her – poenget er at disse menneskene visste hva som var godt for klientene uten å finne ut om det de trodde faktisk var tilfelle.

Problemet er at selv grove feilgrep som nå er begått av NAV og andre instanser aldri har konsekvenser for dem som i alle fall i navnet sitter med ansvaret. For meg er det ikke spørsmål om hvorvidt store deler av ledelsen innen etat og departement bør gå – de bør få sparken, uten etterlønn, retrettstillinger og mer tid til familien. Ikke bare det, Riksadvokaten – som nå opptrer som den eneste voksne personen i rommet – bør vurdere muligheten for å reise straffesak for grov tjenesteforsømmelse. To år fra «alarmen gikk» med 46 saker fortsatt i systemet betyr at man har satt sin egen arbeidssituasjon foran klientenes velferd.

Jeg synes ikke synd på disse lederne. Og det er jo ikke så farlig for dem om de må forlate sine stillinger.

De kan jo bare gå på NAV.

Men med den evne de har vist til å tolke regler og overholde frister, kan det jo tenkes at de kommer til å slite litt med søknadene.

Elin Ørjasæter om det norske prekariatet

Postet den av
1

Elin Ørjasæter har, svært fortjent, blitt utnevnt til dosent ved Høyskolen Christiania, og holdt sin tiltredelsesforelesning i dag, med tittelen: Prekariatet på norsk. Basert på Guy Standings bok gjorde hun og Line Eldring en studie som ble gitt ut som boken Løsarbeidersamfunnet i 2018.

Elin skiller mellom tradisjonelt arbeid og utradisjonelt arbeid, med det første som et topartsforhold med en arbeidsgiver og en arbeidstaker, de fleste uten tidsbegrensning og med et stillingsvern, som igjen gir grunnlag for uliike rettigheter. Dette er ca. 67% av arbeidsstyrken i Norge, pluss ca. 9% på «skikkelig deltidskontrakt». En hel del av disse har ulike anknytingformer som minner om «prekariat», i den forstand at det dreier seg om tilkallingsvikariater og lignende, selv om man har kontrakt og stillingsvern. En ny gruppe her er for eksempel personlige trenere, som Elin kaller vår tids livegne, siden de har krav om full lojalitet overfor et treningssenter men ingen garantiinntekt. En annen versjon er «nulltimerskontrakter» gjennom bemanningsbransjen – og som gjør at vi har kunnet ha en voldsom vekst i økonomien uten å få inflasjon, takket være polske bygningsarbeidere.

Norge har færre selvstendig næringsdrivende enn andre land – 6%, pluss 2% som har næringsinntekt ved siden av jobben (ikke inkludert AS’er der eieren er eneste ansatte, og primærnæringene.) Noen av disse er maskerte arbeidstakere, slike små varesjåfører (som holder bil selv, men som bare har en oppdragsgiver) og helsebransjen. En annen kategori er utsendte arbeidere – en samlekategori som inkluderer freelansere, underleverandører til underleverandører (se http://www.tv2.no/a/5933857) som sliter fordi minstelønn ikke er almengjort i Norge. Det skjedde, dermed dukket det opp kontrakter der arbeiderne får lønn, men må betale tilbake mesteparten til arbeidsgiver – typisk østeuropeiske bygningsarbeidere, ofte med det offentlige som sluttkunde.

Den siste kategorien er plattformbaserte tjenester, som adecco/squad, vaskehjelp.no, weclean.no, der man hyrer inn vikar per app, og plattformen definerer seg selv som en ren teknologileverandør. Alle varianter her, fra apper som har arbeidsgiveransvar til care.com. Særlig vanskelig for folk som jobber bak skjerm – som upwork.

Har vi et prekariat i Norge? Noen undersøkelser sier at det i alle fall ikke er større enn det var før, men endel nye grupper ikke med i undersøkelsene av tekniske årsaker. Derfor mener Elin at det må lages et teknisk beregningsutvalg for tilknytningsformer – og det kommer en rapport om dette i juni 2021. Det viktigste Norge bidrar med her er topartssamarbeidet som regulerer dette, og fordi fagforeninger mener bedrifter skal ha lønnsevne. Foodora-avtalen er et eksempel på det.

Det handler ikke om å stoppe nye tilknytningsformer, men om maktbalanse og transparens.

Og med det – gratulerer, Elin!

Om fortid og fremtid og AirBnB

Postet den av
Svar

AirBnB blir nå delvis forbudt i Norge – og mine erfaringer med AirBnB og tanker om forbudet finner du på Digi.no.

Vi nordmenn har lang tradisjon for å forby ting vi ikke helt forstår. Forbudet mot AirBnB over 90 dager føyer seg inn i rekken. Årsaken er at innovasjoner har få talsmenn og det tradisjonelle er organisert, vokalt og, vel, tradisjonelt. Vi lar med andre ord fortiden regulere fremtiden – og det må vi slutte med.

Som vanlig med lydfil.

Om å holde hester

Postet den av
1

Nok en liten epistel for Digi. Denne gikk litt i glemmeboken, publisert for over en måned siden, men det er sommer og litt sløvhet hører med. Denne gangen om de mange unødvendige tingene vi fortsetter å gjøre fordi, vel, man gidder ikke tenke seg om. Og et lite forsøk på å introdusere hashtagen #holderenhest. Les og vurder selv hva du holder på med. Eller lytt til lydfilen under.

Om flyteknologi og konsulentteknologi

Postet den av
Svar

Norges Tekniske Vitenskapsakademi har publisert en bok om Det nye digitale Norge, og der har jeg to kapitler – et om teknologi i flybransjen, og et om hvordan teknologi påvirker problemløsende bedrifter.

Utfordringen fra komiteen var å se inn i krystallkulen og beskrive litt om hvordan teknologi vil endre seg innenfor disse to bransjene frem til 2030. Nå er det slik at det er ikke er så fryktelig lenge dit, så på en måte er oppgaven enkel: Det meste vil se ut som i dag. Fly vil fly, problemer vil bli løst, og for det meste vil det gjøres manuelt og involvere mennesker. Men vi kan se en hel del teknologier komme, og skal man forstå hvordan de kommer til å utvikle seg og påvirke bransje (eller i hvertfall gjøre et forsøk), må man forstå hvilke begrensninger som ligger i bransjen – som at innenfor flybransjen må alt nytt være sikkert og lønnsomt – hvis ikke blir det bare et prestisjeprosjekt, som Concord.

Og det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så er det opp til leserne om jeg (og de andre forfatterne) har lyktes.

God fornøyelse!

FINNovasjon

Postet den av
Svar

I dag hadde jeg med meg mine unge og smarte DigØk-studenter på besøk hos FINN.no, et av nokså få selskaper i Norge som er a) heldigitale og b) har en eksplisitt og datadrevet innovasjonsstrategi. Jens Hauglum hadde lagt opp et spennende program som inkluderte perspektiver fra organisasjonssiden (Kristin Sætevik), eiersiden (Schibsteds konsernstrategi ved Sven Thaulow) og ledersiden (Ruben Søgaard) i bedriften.

FINN.no har, som synes, eget SnapChat-filter! (Foto: Lene Pettersen)

Det ble et meget vellykket besøk, med høyt engasjement fra studentenes side (de var vel forberedt, vi hadde diskutert Schibsteds utvikling frem til 2007 i en tidligere forelesning basert på et case fra HBS). I tillegg til foredrag og diskusjoner fikk de prøve seg på en aldri så liten idegenerering selv, i et forsøk på bedre å forstå FINN.nos innovasjonsprosess, kalt «ledersnurren«.

FINN.no og Schibsted er forbausende lite kjent i norsk næringslivspresse, noe som er litt rart, gitt at selskapet (inkludert Adevinta, verdsatt til 33 milliarder, en av Oslos største børsintroduksjoner) har omsetning for 20 milliarder totalt med EBITDA på 40-tallet innenfor markedsplassene. Men norsk business-presse er stort sett opptatt av oljeprisen…

I alle fall – takk til FINN.no for et supert opplegg – og det skulle ikke forundret meg om ikke en hel del av studentene kunne tenke seg en karriere i FINN.no.

Jens og ledersnurren

Om leiesykler og plattformøkonomi

Postet den av
5

Nok en kommentar på digi.no, denne gang om leiesykler – spesifikt, el-sparkesykler – og plattformøkonomi.

Et nytt innslag i bybildet er elektriske sparkesykler, som man såvidt begynte å se i fjor sommer. Nå står 10 selskaper klare til å introdusere disse som app-baserte bysykler i Oslo. Jeg regner med at det går med dem som med de fleste mikrobryggeriene – opp som en løve og ned som, vel, en haug med sykler, omtrent som i Shanghai, der jeg er nå.

(Bilde fra Wikipedia)

Som vanlig har jeg lest inn teksten som en liten minipodcast, her kommer den:

Pasienttransport – og Digi.no

Postet den av
Svar

For noen uker siden fikk jeg en epost fra Kurt Lekanger, redaksjonssjef i digi.no. Han lurte på om jeg var interessert i å skrive kronikker for dem. Jeg var litt nølende, for jeg har nok å gjøre og trenger ikke flere forpliktelser. Digi.no leses imidlertid av en rekke mennesker som er interessert i digitalisering, og er et nettsted som faktisk ønsker å gå litt bak de helt enkle fremstillingene og kommunisere som om leserne faktisk skjønte forskjellen på USB og UPS.

Så, etter å ha blitt grundig lei av riksmedienes uutholdelige letthet, sa jeg ja, og dermed så kommer jeg til å dukke opp med ujevne mellomrom hos digi.no i en spalte kalt «Tversoversk.» Kurt laget til og med en ganske kul (vel, det skal ikke så mye til for min del) vignett som ser slik ut:

Den første kommentaren handler om pasientkjøring og hvorfor i all verden vi ikke kan endre på inngrodd praksis og begynne med moderne verktøy på dette området. Vær så god, les på eget ansvar.

Så kommer spørsmålet – hvordan skal jeg håndtere kombinasjonen egen blogg vs. en kommentarspalte på digi.no? Vel, jeg har ikke tenkt å konkurrere med digi.no, så ja, teksten kommer nok her på et eller annet tidspunkt, i arkivhensikt, men jeg venter en stund.

Men en aldri så liten lydfil kan jeg jo legge ut. Har ikke snakket med Kurt om denne saken, men han må gjerne kopiere denne lydfilen til digi.no. Og, vel, er du trofast leser av denne bloggen kan du altså høre i stedet for å lese:

DN og norske gründere

Postet den av
Svar

Jeg har latt meg overtale til å bli med i juryen for å kåre Norges fremste gründere. Kriteriene for kåringen er med hensikt ikke spesifikke (den årlige gasellekåringen har en tendens til at det blir firmaer som går opp og ned med konjunkturene – som stillasutleiebedrifter – som dominerer. Her er vi ute etter bedrifter som er interessante og som har en fremtid og noen resultater å vise til, ikke bare en ide. Det blir også to kategorier – oppstartbedrifter og bedrifter som er i den fasen Norge kanskje sliter mest med (vi mangler ikke gode ideer), nemlig vekstfasen.

Nå er det slik at for å bli med her, må bedriften meldes på – av selskapets ledelse eller styre, eller etter avtale med dem. Innmelding så fort som mulig og senest 1. mars. Skjema finner du her, og, vel, det er bare å sette i gang!

NRK og Norgestaxi og journalisthåndverk

Postet den av
2

Jeg har et håp om å få digitalisering på dagsorden i Norge, men det er litt motbakke om dagen. Her kommer et lite hjertesukk. (Og ja, jeg har tenkt meg om før jeg skriver dette.)

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra NRK. Vedkommende har jobbet med en sak om pasienttransport. Folk med TT-kort og andre som skal ha pasienttransport må vente i evigheter. En av årsakene er at de som har ansvaret for å skrive kontrakter med taxi-selskapene ikke har snakket sammen og har endt opp med Norgestaxi, som av ulike årsaker ikke har nok biler. Jeg har hatt syke barn (som har trengt transport) og er opptatt av dette, så vi snakket sammen om de bakenforliggende årsakene – i liten grad om Norgestaxi.

Tirsdag kom et team fra NRK (to journalister, en kameramann og en stillfotograf) til BI for å intervjue meg om dette. Hovedpunktene i diskusjonen var:

  • Bestilling og koordinering av offentlig transport gjøres på en gammeldags og lite effektiv måte. Pasienter lider og sjåfører får ikke godt nok betalt. (Dette har vært et problem lenge før Norgestaxi).
  • Det offentlige anskaffelsessystemet og manglende koordinering i det offentlige koster mange millioner og fører til masse ventetid.
  • Det er bare to måter å håndtere en knapp ressurs på: Pris eller kø.
  • For pasienttransport har vi valgt kø, og da er er det enten kø av pasienter eller kø av sjåfører.
  • Løsningen er å lage en sentral, offentlig Uber-lignende løsning for all offentlig betalt transport, som binder sammen alle som kan kjøre med alle som trenger transport.
  • En slik løsning vil forenkle livet for passasjerer og sjåfører, men kan gjøre livet surt for drosjeselskaper. Men de er ikke bevaringsverdige.
  • Siden vi vet hva fremtiden vil bringe, kan vi like gjerne bygge den med en gang i stedet for å flikke på det vi har.
  • Dette vil kreve regelendringer, at man krysser organisasjonsgrenser, og at noen organisasjoner og firmaer dør.
  • Det er det vi har en digitaliseringsminister til.

Jeg synes dette er en interessant og viktig diskusjon – og pasienttransporten et glimrende eksempel på hvordan vi kan opprettholde velferdsstaten gjennom smart bruk av teknologi.

Men resultatet av intervjuet ble noe ganske annet: Før den egentlige diskusjonen begynte, ble jeg forelagt endel utskrifter om antall biler og en eskalering av antall avvik, og spurt om det var slik at Norgestaxi har oversolgt kapasiteten sin. Før vi begynte intervjuet (og i løpet av den første samtalen), sa jeg at dette kunne jeg ikke si noe om i detalj, siden jeg ikke vet noe om hvor mange taxier som behøves i de ulike sammenhengene her. Så åpnet vi, og jeg ble spurt om Norgestaxi hadde solgt kapasiteten sin to ganger. Jeg svarte (og det var på Dagsrevyen) at det kan se slik ut, uten at jeg har gått i detalj på tallene.

Deretter filmet og tok vi opp ulike segmenter en times tid, hvorav absolutt ingenting ble brukt verken på Dagsrevyen eller nrk.no. Hva gjelder TV-tid, er konkurransen beinhard, så jeg ser den prioriteringen (og har vært der mange, mange ganger før.) Men på nrk.no gjelder ikke tids- og plassbegrensninger.

Journalistiske avveininger skal gjøres av journalister og redaktører, ikke meningshavere. Men jeg hadde trodd at vi for en gangs skyld skulle få satt de bakenforliggende problemene på kartet, og ikke hoppet på en banal vinkling med «her har vi skurken» (i dette tilfellet Norgestaxi, som er en kommersiell aktør og ikke har gjort noe annet enn å søke lønnsomhet i et konkurranseutsatt marked.)

Og jeg hadde trodd at NRK, hvis noen, ville holde seg for gode til å gå inn i en intervjusituasjon med hensikt å få et bestemt utsagn – «kapasiteten er oversolgt, sier en førsteamanuensis» – flyttet fra sine egne observasjoner til en i denne sammenhengen litt malplassert fagperson. NRK er statsfinansiert, noe jeg ikke har de minste i mot, men hensikten med den finansieringen er at man skal kunne gå i dybden.

Hadde jeg visst at det var dette som skulle bli den eneste vinklingen, ville jeg sagt nei til å bli intervjuet.

Jeg har en hel del kolleger som ikke snakker med journalister, nettopp av redsel for å bli fremstilt på en annen måte enn de hadde regnet med. Jeg anser det å snakke med journalister som min samfunnsplikt – og som regel går det jo utmerket. Men det blir litt vanskelig når man blir utsatt for det jeg mener er slett journalistisk håndverk.

Og hva pasientreiser og taxiselskaper og annet gjelder, så får jeg vel skrive et innlegg om det ved en senere anledning (som jeg har gjort før).

Om noen skulle være interessert i den debatten.

Artikkelen i faksimile:

Digital disrupsjon (et foredrag)

Postet den av
1

Arild Haraldsen har i en rekke artikler i Digi.no gjort rede for hvorfor det går så tregt med digitaliseringen i offentlig forvaltning. Jeg er 100% enig med ham og har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet en haug med kronikker til støtte. Norsk offentlig forvaltning må digitalisere for at velferdsstaten skal overleve, men feil organisering, feil insentiver, revirtenking, inkompetanse, håpløse prosesser og feige politikere sørger for at det går altfor tregt og blir altfor dyrt.

Så jeg får støtte Arild gjennom i stedet å legge ut dette foredraget som jeg holdt for Riksrevisjonen 29. november 2018. Mitt hovedpoeng er at offentlig digitalisering går for tregt og tar ikke ut effektene, og jeg er skarpt kritisk til bl.a. Difi fordi de ikke gjør den strategiske endringsjobben de er satt til å gjøre og i stedet forelsker seg i sine egne løsninger. Offentlig digitalisering, etter min mening, er snakk om kirurgi, ikke massasje. Og noen – for eksempel Riksrevisjonen – trenger å ta den strategiske rollen, siden ingen andre gjør det.

Foredraget er en snau time langt, her er de viktigste punktene:

00:00 Introduksjon
02:00 Teknologi er ikke farlig og har ikke noe med alder å gjøre
05:30 Riksrevisjonen og digitalisering i lille Norge
07:30 Teknologi, forretning og strategi – en sammenheng
09:30 Disrupsjon og hva det egentlig er
14:30 Disrupsjonseksempel: Cutters
17:00 Hva digitalisering egentlig er… (digitisering, digitalisering, digital transformasjon)
18:45 Hva digitalisering i det offentlig burde være (og Difi er det ikke)
22:15 Det finnes håp (eksempel fra Skatteetaten)
24:55 Hvorfor vi ikke skal tenke for mye fremtiden (og problemene vil være noe annet)
27:20 Nye teknologier: Delingsøkonomi
29:00 Nye teknologier: Tingenes Internett
30:30 Digitale tvillinger og hvordan revisjon og kontroll endres
34:00 Stordataanalyse og hvordan den endrer kontroll og forskning
35:45 Ikke gjør digitalisering ved å kopiere gammel teknologi
39:00 Kunnskapsmangel er ingen unnskyldning lenger
40:20 Digitalt førstevalg betyr digitalt førstevalg på ledere
42:50 Lag systemer for innovasjon, ikke for kontrakt
45:25 Når offentlig revirtenking tar liv (Smarthelp)
49:50 Hvordan ser en digital og datadreven organisasjon ut?
53:00 Spørsmål

Jeg er nokså pesete i begynnelsen, fordi jeg var på slutten av en treukers forkjølelse og fremdeles var sliten. Endel av tallene jeg kommer med er upresise fordi jeg tar dem fra hukommelsen, uten at det påvirker poengene i vesentlig grad, og jeg har noen andre bommerter i farten også (navn og lignende). For ikke å snakke om at jeg blir direkte sint når det gjelder Smarthelp.

For ordens skyld – min kritikk av Difi retter seg mot ledelsen, jeg kjenner en hel del folk der som gjør en iherdig jobb.

God fornøyelse – og gid noen der ute føler seg inspirert til å faktisk gjennomføre litt ordentlig digitalisering, i stedet for å bare legge asfalt på kutråkkene….

Antibygdedyrsteknologi

Postet den av
1

Jeg er stor fan av videokonferanse i alle former, og har brukt det regelmessig og i mange sammenhenger i hvert fall siden 1994. Som regel bruker man videokonferanse fordi man ikke kan eller ikke vil reise, og betaler for bortfall av reisetid med dårligere møtekvalitet. Det er bedre å snakke med noen ansikt til ansikt enn over en videolink, selv om teknologien stadig blir enklere og bedre, og man selv kan gjøre mye med for eksempel gode mikrofoner og skikkelig lyssetting.

Men er videokonferanse i noen sammenhenger bedre enn vanlige møter?

For noen år siden holdt jeg et kurs på BI for en ledergruppe fra NAV. En av de tingene de snakket om, var at de hadde en suboptimal kontorstruktur: Av en eller annen grunn er de forpliktet til å ha kontorer av en viss størrelse i alle kommuner, noe som fører (eller førte, vet ikke om det fortsatt er slik) til at de i endel kommuner har for mange ansatte for antall klienter, men i andre har de for få. Jeg foreslo videokonferanse som løsning på dette – at ansatte lokalisert i kommuner med for lite å gjøre kunne ta saker fra de kommunene som har for mye. Som offentlig ansatte gjør når man foreslår ny teknologi, kom de øyeblikkelig med motforestillinger – det er nødvendig med lokalkunnskap, våre klienter bruker ikke videokonferanse, og så videre. Mitt svar: Hvis valget er å snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få snakke med en på videokonferanse med en gang, vil nok en hel del klienter velge det siste.

I høst traff jeg en svært smart dame som er rådmann i en liten kommune i Nord-Norge. Vi diskuterte videokonferanse som teknologi, og hun sa at for en rekke mennesker i små kommuner er faktisk videokonferanse å foretrekke av helt andre grunner. Sett at du skal til psykolog for et eller annet: I en liten kommune kan alle se at du går til psykologens kontor, og du risikerer å møte psykologen på butikken. Det skjer ikke i Oslo. Du har også et annet problem: Hvor flinke psykologer klarer egentlig en liten og avsidesliggende kommune å rekruttere?

En NAV-ansatt jeg kjenner, forteller at en hel del klienter vegrer seg for å gå på det lokale NAV-kontoret, og heller ringer NAV sentralt, fordi de vet at hvis de går på det lokale kontoret kommer lokalavisen til å ta kontakt med dem, eller det blir oppmerksomhet rundt deres problemer på en annen måte.

I slike situasjoner må jo videokonferanse og det å ha en saksbehandler eller helsearbeider et annet sted i landet være perfekt: Man kan gå til terapi eller rådgivning fra sin egen stue, uten at naboene får vite noe som helst. Og man kan forholde seg til terapeuten eller rådgiveren i trygg forvissning om at man kommer ikke til å ha noe med dette mennesket å gjøre utenom den profesjonelle relasjonen.

Så videokonferanse (og, ikke mindre vanskelig, den organisasjonsmessige omstillingen som må til i en rekke etater for å kunne håndtere saker på tvers av geografi) kan være bedre enn tradisjonell, lokal tjenesteyting, rett og slett fordi det er langt unna.

Videokonferanse mot bygdedyret. Noe å tenke på.

Bonuspoeng og skatt

Postet den av
2

Jeg har bonuspoeng (akkurat nå ca. 180000 av dem) og nå skal jeg betale skatt av dem hvis jeg bruker dem til private reiser, dersom de er opptjent på jobbreiser. Men hvordan i huleste skal jeg klare å holde orden på det?

Jeg kan tjene bonuspoeng på mange måter. Her er noen av dem:

  • Jeg bestiller en reise for BI, min hovedarbeidsgiver, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en reise for mitt eget konsulentfirma, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en privat reise, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bruker et kredittkort jeg har som gir bonuspoeng ved bruk.

Dette er bare noen av måtene å tjene bonuspoeng på. Men hvordan i all verden skal jeg klare å holde orden på hvilke poeng som blir brukt til hva?

  • hvis jeg oppgraderer min jobbreise fra vanlig monkey class til business, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker bonuspoeng til en jobbreise, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker privat opptjente poeng til en jobbreise, skal jeg da kreve skattefradrag?
  • hvis jeg drar på jobbreise, men blir noen dager ekstra for å ta litt ferie, skal jeg da skatte av det?
  • hvis jeg bruker kredittkortet mitt for å betale for en jobbreise og senere får igjen pengene fra jobben, skal jeg skatte av de poengene jeg får fordi jeg bruker kredittkortet (ikke de poengene jeg får for selve flyreisen) hvis jeg bruker dem privat?
  • hvordan skal jeg håndtere det hvis jeg bruker noen av poengene jeg tjente på en BI-tur til å betale for en tur for konsulentfirmaet mitt? (Det har jeg faktisk gjort.)
  • Av og til får jeg rabatter fordi jeg har gullkort (i en periode til og med diamantkort). Skal jeg da skatte av rabatten? Hva hvis min arbeidsgiver får rabatt fordi jeg har gullkort? Skal jeg da ha skattefradrag basert på hvor mange av mine gullkortpoeng som er opptjent privat? (Og legg merke til at det er ikke alle poeng man får som gir oppgradering av kort…)
  • For det meste vet jeg ikke hvor mye poeng jeg får, f.eks. for bruk av kredittkort på et hotell – man får noe for selve kortet, men av og til gir hotellene også poeng selv. Hva er ansvaret for å holde orden på hvor poengene kommer fra, gitt at dette ikke rapporteres av flyselskapene?

Jeg har fortsatt ikke fått med meg hvordan dette skal verdsettes – i denne artikkelen står det at man skal gå ut fra prisen på billetten den dagen man reiser, men hvis man vet noe som helst om hvordan flypriser settes blir dette i beste fall et noe bevegelig mål. (Som Oddvar Nordli sa en gang i tiden: Det skal sterk karakter til å selge strikk i metervis.)

Jeg synes hele greia virker i beste fall litt lite gjennomtenkt. Er det noen som har regnet på provenyet her, for ikke å snakke om kostnader forbundet med den enkeltes dokumentering av dette? I en verden der Skatteetaten gjør en forbilledlig jobb med å gjøre skatt og regnskap så enkelt som mulig virker det nokså lite smart å innføre noe som gjør ting så mye mer komplisert, særlig ettersom kontrollmulighetene i beste fall er noe begrenset. Kan vi ikke heller legge ned taxfree, så slipper vi i alle fall den subsidieringen av folk som faktisk har råd til å fly…

Av og til er det enkle også det riktige, selv om det kanskje ikke er helt rettferdig.

Akkurat passe hvis du var akkurat passe

Postet den av
1

Thomas Hylland Eriksen har en artikkel i A-Magasinet med tittelen Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe rikt. Det er en artikkel som burde stått i Morgenbladet, men den publikasjonen har blitt litt mer samtidsvennlig og sluttet å ta inn lettbente nostalgiskildringer. Det gjør de rett i – de er ikke bare lettbente, de er rett ut litt skumle med hensyn til hele prosjektet Norge.Thomas_Hylland_Eriksen__«Kanskje_det_var_på_70-tallet_at_Norge_var_akkurat_passe_rikt»_-_Aftenposten

Årsaken til at jeg blir litt irritert sånn på en fredag ettermiddag er at jeg holdt et lite innlegg (sammen med Ragnvald Sannes) på lanseringen av BIs jubileumsbok her i forrige uke. Etter seansen kom en dame opp til oss og uttrykte ulike ikke særlig presist formulerte bekymringer med hensyn til hva teknologien gjorde med oss. Hun sa også at på 1960-tallet var Norge et mye bedre samfunn – folk var mye nærmere hverandre, de følte seg tryggere, man var mindre ensomme, man hadde det bedre.

Rent bortsett fra at det ikke er sant. Norge på 60- og 70-tallet var et utmerket sted – akkurat passe – hvis du selv var akkurat passe. Hvis du ikke var homse, kvinne gravid utenfor ekteskap, barn i bil (uten sikkerhetsbelte), psykiatrisk pasient, kreftpasient, eller innvandrer (ja, de fantes. Og de ble diskriminert. Noen av dem kom fra Nord-Norge.)

Denne nostalgien mot en mytisk tid der verden var forutsigbar og folk visste hvordan ting skulle være, er rett og slett feil. Jeg vokste opp på 70-tallet, og husker at jeg seriøst lurte på om det var noen vits i å ta utdannelse, gitt at vi kom til å stryke med i en atomkrig uansett. Jeg husker at nesten ingen hadde vært utenlands (utenom jeg, som hadde vokst opp i Sverige og derfor var litt annerledes, akkurat som min klassekamerat fra Jugoslavia). Dessuten leste jeg bøker.

Statistisk sett har vi det mye bedre i dag enn på 70-tallet. Det er færre fattige, mindre ulikhet (ja, faktisk – les Karin Sveens Klassereise) og vi hadde fått vaksiner og etterhvert mango og, for å sitere Roy Jakobsen, tomatpuré til Stroganoffen.

Thomas Hylland Eriksen svikter sin oppgave som offentlig intellektuell ved å skrive slike billige artikler – ikke fordi det er feil å lengte tilbake til en svunnen tid, men fordi den refleksive «tilbake til det opprinnelige» holdningen legitimerer fremveksten av en populistisk bevegelse mot det samme.

Jeg skulle ønske vi hadde en venstreorientert, progressiv (i ordets rette forstand) og løsningsorientert intellektuell bevegelse. Hvorfor, som jeg opplevde på et strategisk seminar initiert av regjeringen for noen måneder siden, skal alltid de humanistiske vitenskaper og dets representanter advare mot farene ved allting, for så i ettertid ikke krabbe til korset og si de tok feil. Hvorfor har vi ikke en aggressiv og fremtidsrettet humanisme – slik f.eks. Steven Pinker fremstiller i sin aldeles utmerkede Enlightenment now?

Det er på tide at sosiologer og samfunnsvitere forstår at når de ser Instamatic-bilder fra 70-tallet, så ser de datidens Facebook. Med den samme selvsensuren og den samme skjønnmalingen, men uten hashtags og smilefjes. Og med omtrent den samme legitimiteten som illustrasjon til hvordan man skal bygge opp et samfunn der alle kan føle seg sånn passe.

Send oss ditt digitaliseringscase!

Postet den av
Svar

econa-logo-magma-bannerSammen med Ragnvald Sannes, Bendik Bygstad og Jon Iden er jeg fagredaktør for et spesialnummer av Magma om erfaringer med digitalisering i Norge. Hensikten er å lage en samling med gode eksempler på digitalisering – vellykket eller ikke – til undervisnings- og forskningsbruk. Hensikten er ikke å belyse spesifikk teori eller gjøre for mye tolkning, ei heller å lage en samling pressemeldinger om hvor fantastisk smart bedrifter og organisasjoner har vært. I stedet vil vi ha dype eksempler på ting som er gjort eller er i ferd med å gjøres – med nok detaljer til at man kan lære av det.

Så – hvis du (bedrift, organisasjon, offentlig institusjon, enkeltperson) vil gjøre en innsats for digitalisering i Norge – ta kontakt med redaksjonen med forslag til bedrifter og organisasjoner som har erfaringer (gode og/eller dårlige) med digitalisering. Resultatet kan bli den samlingen med dype eksempler man kan henvise til å diskutere på ledermøter, forskermøter og fagdager om digitalisering rundt omkring i landet.

For vi mennesker lærer av historier og eksempler, ikke av teori alene. Og vi trenger litt kjøtt på teoribenene.

Ta kontakt hvis du har noe!

Ekstremvær for 31 år siden

Postet den av
Svar

Vi har nettopp hatt ekstremværet Knud, som ikke var så voldsomt ekstremt (skjønt jeg var nå ute og flyttet båter sent på natten, med hjelp av gode naboer). Men det var andre boller 16. oktober 1987. En kombinasjon av storm fra sørvest, kraftig nedbør og springflo gjorde at vannstanden ble svært høy denne ettermiddagen. Mine foreldre kom til oss på Manglerud fordi de rett og slett ikke kunne komme ut til Malmøya – veien var oversvømmet. Vannstanden var nesten en meter på Mailand (Nedre Bekkelaget like ved Ormsundbroen), og i noen timer var det ikke mulig å komme ut til Ormøya og Malmøya med bil. Mange båter slet seg, og erstatningsbeløpene bare i Oslo kom på over 100 millioner kroner. Min bror sto i kø på Mosseveien og betraktet noen skipslaster med nye Peugeot 205 som duppet i vannet på bryggen ved Kongshavn…

Her er noen bilder tatt dagen etter:

storm87-01

Dette er tatt sør for Dampshipsbryggen – her har et badehus gått på sjøen og blitt liggende i bukten.

storm87-02

storm87-03

storm87-04

Nok et knust badehus, inne i bukten ved roklubben.

storm87-05

Her ligger et badehus – og en motorseiler på grunn.

storm87-06

storm87-07

storm87-08

storm87-09

Denne fiskeskøyten drev inn til Dampskipsbryggen.

storm87-10

Her er en snekke fortøyd i en telefonstolpe ved Malmøybroen.

storm87-11

…og noen flere badehus. Noen av dem ble visstnok løftet tilbake på plass.

storm87-12

storm87-13

Ved Ormøya hadde mye vrakgods drevet i land – og flere badehus gått på sjøen.

storm87-14

Her har en liten seilbåt gått ned.

storm87-15

storm87-16

storm87-17

storm87-18

I Ormsundet lå en seilbåt – visstnok ikke særlig skadet – på det lille skjæret.

Hva med en sykkelbro i Bjørvika?

Postet den av
Svar

Dronning Eufemias gate har vist seg å være et logistisk mareritt – biler, sykler, busser, fotgjengere, trikk: Alt skal passe inn og passere. Resultater et at det er egentlig ikke plass til noen, og det ser ikke ut til at det finnes noen enkel løsning.

Så her er et forslag: Hva med å lage en sykkelbro som løfter syklistene opp i «andre etasje» langs hele gaten – eller for den saks skyld rundt hele Bjørvika?

La oss se på det (og jeg er ikke fagmann her): Syklister inn til Oslo sentrum mer eller mindre må gjennom Bjørvika (og, vel, all den andre trafikken også.) Oslo-trafikken har blitt mye bedre de siste 20 årene, vesentlig fordi man har lagt mye gjennomgangstrafikk i tunnel. Syklistene som kommer til Bjørvika er i stor grad gjennomgangstrafikk. Vi kan ikke bygge en tunnel for dem, men en sykkelbro (som for eksempel kunne se ut omtrent som den hvite broen som går over jernbanen) kunne være ganske billig (den trenger ikke bære biltrafikk, bare sykler) og relativt lett å lage. (København har faktisk laget noe lignende allerede, på et område som ikke har på langt nær samme trafikk som Bjørvika.)

Man ville måtte løse noen tekniske problemer, som å forholde seg til trikkekablene, og å løse problemet med is og snø om vinteren. Det første vet jeg ikke hvordan man løser, men det andre burde kunne fikses enten med et nettverksunderlag eller ved varmekabler.

Og hvor skulle den gå? Jeg foreslår faktisk en forhøyet sykkelvei rundt hele Bjørvikakvartalet, omtrent slik:sykkelvei

(Kanskje man kan ha noen flere tverrforbindelser.) Dette blir en slags rundkjøring for sykler, så sykkeltrafikken kan gå nokså fort – men siden dette er et knutepunkt må man ha nokså god kapasitet.

Og – vel, hvorfor ikke? Syklistene ville komme ut av et farlig trafikkpunkt, og bussjåfører og fotgjengere ville fått en mer oversiktlig verden. Og kanskje vi ville få flere syklister, siden det nå blir raskt og sikkert å komme seg til og fra Oslo sentrum.

Og det må jo være bra for alle parter, ikke sant?

Hva med litt gründerpermisjon?

Postet den av
Svar

Amir og jeg sender ut en liten prøveballong i Dagens Næringsliv (gjengitt på BI Business Review og som PDF her): Hva med å innføre gründerpermisjon? Vi gir jo folk permisjon for å lage (lønnsomme, stort sett) barn for nasjonens velferd, hva med å gjøre det samme for nye bedrifter?

Teksten gjengitt herunder: Les videre →