I disse dager vekker det endel oppsikt at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun foreslår å ta vekk skolefag fra de første skoleårene – små barn trenger å leke, skolen skal være noe man gleder seg til, og den alarmerende økningen i skolefravær for de små bekymrer.
Nessa baserer seg på forskning her, og det er gledelig. Det er også gledelig at forskningen slår igjennom politikken i et felt der det finnes mye synsing. Ekstra gledelig er det at min kone Kristine Damsgaard endelig får gjennomslag for noe hun har kjempet for lenge: At vi må gjøre betydelige endringer i særlig de første skoleårene fordi skolen har utviklet i en retning mange barn ikke har forutsetning for å henge med på.
For halvannet år siden holdt Kristine et foredrag på Arendalsuka der hun gjorde rede for hvordan vi kan redusere ufrivillig skolefravær – at leseopplæring er blitt forsert, at barn mister struktur i hverdagen fordi skolen er blitt mer som et studium, at vi har klemt inn to ekstra skoleår for de små. Det er vel verdt å poste her, og gir bakgrunnen for det som kunnskapsministeren nå foreslår.
Her om dagen var jeg på 30-årsjubileet for det kommersielle Internettet i Norge, arrangert av Erling Maartmann-Moe og endel andre gründere fra New Media Science. Tidspunktet var litt omtrentlig og Internett var jo tilgjengelig lenge før det (selv sendte jeg, ahem, min første internasjonale e-post i 1985 og la ut en kommersiell webside (for CSC) høsten 1994, men for all del…)
Uansett, min gamle meddebattant Håkon Wium Lie kunne gledestrålende vise frem en PDF av Norges Lover (med rødt omslag, til og med), og i går la han nyheten ut (på Facebook, av alle steder). Her er et screenshot:
Dette er en langvarig prosess, like gammel som det offentlige Internettet, og jeg har skrevet om det før, senest i 2018. Det er helt utrolig at man som norsk innbygger må gjennom en 12000-kroners betalingsmur for å få tilgang til de reglene som forteller hvordan vi skal komme oss gjennom liv og levnet uten å bli straffet for det. Fremdeles er rettspraksis (dommeres fortolkning av lovene, som er nødvendige for å forstå anvendelsen av relativt tørre og presise paragrafer) bak betalingsmurer, men det vil nok bli sluppet fri en gang, det også. Vi hadde den samme debatten om kartdata – Kartverket tjente noen få millioner på å selge kartdata. De er i dag frie, så vidt jeg vet, forhåpentligvis fordi den samfunnsmessige nytten av å slippe dataene fri var mye større enn de småpengene et offentlig organ kunne tjene på å leke butikk.
I alle fall: Gratulerer, Håkon! 30 år før din tid, som vanlig.
I 2007 skrev jeg en kronikk i Aftenposten som (sammen med et foredrag på en konferanse) avstedkom endel diskusjon. Av en eller annen grunn la jeg den ikke på bloggen min. Så postet Peggy Brønn noe på LinkedIn, som fikk meg til å tenke litt, og stille spørsmålet: Er det jeg skrev i denne kronikken for snart atten år siden fremdeles sant – og i hvilken grad?
Jeg har noen ganger forsøkt å skaffe jobb og oppdrag for briljante teknologer fra utlandet. Siden jeg kjenner endel ledere i konsulentbransjen, kontakter jeg dem, og svaret har nokså konsistent vært: Vi trenger smarte folk og skulle gjerne hatt denne personen, men får ikke solgt hen. Kundene våre (ofte mindre firma utenfor Oslo eller offentlige virksomheter) setter krav til norsk språk. Og dermed går man glipp av super kompetanse og et videre perspektiv på verden.
Peggy skriver om sosial isolasjon, og det er kanskje et like stort problem. Nordmenn snakker godt nok engelsk til å føre en samtale, men ikke godt nok til å spøke, gjøre ordspill eller presist nyansere meninger. Dermed kan det bli litt kleint å invitere utlendinger hjem i et blandet selskap, av både lingvistiske og sosiale årsaker.
Da Kristine og jeg giftet oss nylig, løste vi problemet ved å ha et eget bord til utlendingene (amerikanere, stort sett) og ved å sette noen norske gjester med utenlandserfaring og språkferdigheter der som lenker til resten av selskapet. Det må man gjøre i organisasjonslivet også, men det krever ressurser og ferdigheter.
Nok om det, jeg har ingen løsning utover at jeg tror ting endrer seg, men svært gradvis. Og her er kronikken. Som jeg er redd fremdeles har mye sannhet i seg.
Frykten for de beste Norsk næringsliv ansetter heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Espen Andersen, publisert i Aftenposten 22.12.2007
Spennende og kunnskapsrike. Jeg foreleser på Handelshøyskolen BI, på de høyere programmene. Det er morsomt — jeg treffer mange spennende og kunnskapsrike mennesker, som er høyattraktive i arbeidsmarkedet og får spennende jobber til gode betingelser.
Men ikke alle.
Best ikke nok. Det har seg nemlig slik at noen studenter ikke får jobb – i hvert fall ikke jobber som er deres kompetanse verdig. De har gjerne en annen hudfarge enn nordmenn flest, eller rare etternavn, eller begge deler. Det hjelper ikke at de er best i klassen, jobber steinhardt, og snakker norsk nokså flytende. Norske arbeidsgivere vil nok ha dem, men ikke på samme nivå og karrierestige som de norske.
Mange eksempler. Jeg tenker på den briljante østeuropeiske jenta som lå langt foran sine medstudenter innen kompliserte emner som teknologiledelse og finansiell analyse. Hun fikk ikke jobb i Norge, flyttet til London og en stilling i en global investeringsbank.
Søramerikaneren med reflekterte synspunkter og enestående ledererfaring, som slet med å få jobb i Norge og nå bor i Sveits.
Den latinamerikanske kvinnen som hadde lederstilling med stort ansvar i en kunnskapsbedrift derover, traff en nordmann, flyttet til Norge og ikke fikk jobb. Etter norsk mastergrad fikk hun til slutt jobb i det samme firmaets Norges-avdeling – på et mye lavere nivå.
Verdens beste. Store deler av norsk næringsliv har andre ansettelseskriterier enn kunnskap og flid. De rekrutterer folk til bedriftsidrettslaget, ikke til bedriften. Situasjonen blir ikke bedre for folk som kommer fra institusjoner i utlandet. Norsk arbeidsliv vil ikke ha flinke utlendinger selv om de kommer fra verdens beste universiteter.
Flyttet fra Norge. I en familie jeg kjenner, har begge ektefeller tekniske doktorgrader fra topp universiteter – hun (norsk) fra USA (MIT), han (britisk) fra England (King’s). De flyttet til Norge, men etter to år bar det tilbake til USA. Han fikk ikke jobb i Norge uten å gå 60 % ned i lønn. Den offentlige skolen deres barn skulle gå på, var dårlig – og det kunne de ikke gjøre noe med.Og deres mørkhudede barn ble diskriminert i butikker og barnehage. Nå bor de i USA og investerer i høyteknologifirmaer. Deres barn går på en god skole og snakker fire språk flytende.
Ikke bruk for dem. Et finsk-norsk ektepar med doktorgrader fra MIT og Harvard fant ikke arbeid i Norge og måtte flytte ut igjen, enda de ikke forlangte amerikanske lønninger.
Vi ser ikke ut til å ha bruk for flinke mennesker.
Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke problemet er rasisme eller utlendingsfrykt, selv om det kanskje for noen er en faktor. Det er heller en form for makelighet: Siden det er litt mer jobb og en større utfordring å ansette flinke utlendinger, lar man det være.
Provinsiell holdning. Mange norske bedrifter har i sin provinsialitet også et meget snevert bilde av hva som er relevant erfaring og kunnskap: Med mindre du har jobbet med akkurat deres type produkter eller har utdanning akkurat lik den de andre i firmaet har, kan du ikke brukes. Av og til blir det latterlig: En bekjent med doktorgrad fra Oxford fikk i fullt alvor beskjed om at, jo da, utdanningen var grei nok den, men den kom jo ikke opp mot NTH.
Man vet hva man får. Den største grunnen er nok likevel kunnskapsfrykt: Mange ledere og organisasjoner nøler med å ansette flinke folk fordi de er redd for å virke dumme. Som en administrerende direktør sa til meg en gang: «Vi ansetter helst idrettsfolk, for de er så gode lagspillere».
Heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Veien til suksess. Dette er en meget kortsiktig strategi både for bedriften og karrieren. En venn av meg har en topplederstilling i et stort og meget anerkjent konsulentfirma. Jeg har kjent ham lenge, også hans svake sider, og spurte hvorfor i all verden han hadde gjort det så bra. Han gliste bredt og sa han hadde suksess fordi han konsekvent ansatte folk som var mye flinkere enn han selv.
Ikke helsvart. Mange internasjonalt rettede softwarebedrifter og mange store konsulentselskaper fargeblinde og lite opptatt av at folk skal «gli inn i miljøet» – rettere sagt, de har et så internasjonalt miljø at det å gli inn ikke blir så vanskelig. Yngre næringslivsledere er mer åpne enn de gamle, og et presset arbeidsmarked hjelper.
Men av og til blir det trist: En flink ung mann jeg fikk inn på mitt kontor, norsk med utenlandsk bakgrunn, hadde et dilemma: Han hadde etter mye leting fått en saksbehandlerstilling hvor han jobbet med innvandrerungdom. Nå hadde han tilbud om en spennende lederstilling i et europeisk selskap – men han ønsket å være forbilde og rollemodell for utenlandsk ungdom i Norge. Han ba meg om råd, og jeg anbefalte ham å dra utenlands – både for sin egen del, og fordi han antagelig blir et bedre forbilde på den måten.
Hvorfor skal en flink ung nordmann måtte dra utenlands for å bli anerkjent?
Utenlandsk en fordel. Egentlig burde bedrifter foretrekke medarbeidere med utenlandsk bakgrunn. Ikke bare har de mer livserfaring, de er også mer motivert for å gjøre det bra. Dessuten er de mindre tilbøyelige til å bytte jobb hvis de finner et sted de blir behandlet som jevnbyrdige. Men store deler av norsk næringsliv gjør ikke det. Og taper etter hvert disse folkene til utenlandske selskaper, som rekrutterer aktivt og ikke engang legger merke til nasjonalitet eller hudfarge.
Under sin kompetanse. Neste gang du møter en kompetent utlending i Norge, spør om han eller hun er gift med en nordmann. Det er helst derfor de er her – og arbeider langt under sitt kompetansenivå.
Vår fremste mekanisme for å tiltrekke oss kompetente utlendinger er å få dem spleiset med en pen norsk gutt eller jente. En «strategi» som minner ikke så lite om organisert prostitusjon.
Kompleks og uensartet. Dette holder ikke i lengden. Norge har en liten, åpen og svært eksportavhengig økonomi. Skal man selge til utlandet, vil jo nettopp utenlandsk erfaring og bakgrunn være en fordel, ikke en ulempe.
Hvis ditt marked er komplekst og uensartet, må du bygge opp en tilsvarende kompleks og uensartet organisasjon. Skal norsk næringsliv kunne konkurrere globalt, må man komme seg over sin kompetansefrykt, og se på hva folk kan heller enn hvordan de ser ut og hvordan de snakker. Og man må ikke bare ansette dem, man må også utvikle og forfremme dem i like stor grad som etniske nordmenn.
For hvis du kan overleve selv om du ikke ansetter de beste, konkurrerer du ikke hardt nok – og da er du ikke rustet når den virkelige konkurransen kommer.
Det skrives mye om gutter og menn og hvordan i hvert fall en del av dem blir akterutseilt økonomisk og utdanningsmessig. Denne artikkelen fra Harvard Magazine oppsummerer og rapporterer om data jeg ikke visste om (at menn og gutter har seilt akterut siden 50-tallet), og artikulerer noe jeg har tenkt, men ikke helt satt fingeren på: Støtten for Trumps presidentskap og de mange rare økonomiske utspillene ser ut til å være drevet av et slags mål om å komme tilbake til 50-talls industriell og tildels kjønnssegregert verden. Og, som denne artikkelen sier: Det er nettopp det det er. Trumps kjernevelgere er menn uten utdannelse (og partner), av alle raser, som gjerne vil tilbake til en verden der det var nok, for å sitere min forlovede/samboer: Å være mann, ha gjennomført 7 års folkeskole, se nogenlunde OK ut, ha lappen og bil, og kunne danse. Det holdt til at dama og fremtiden var sikret.
You want facts. You want explanations of those facts. And then you want solutions. Jason Furman, professor Kennedy School, Harvard University
Det interessante med artikkelen er at den gjør det som man skal gjøre når man skal lage politikk: Tar for seg data, forståelse, og mulige (ikke mange) løsninger. Mangler man data og forståelse, oppstår et tomrom, som nå er fylt med mannlige influensere, snåle politikere, incels og andre. Effekten er svært ujevnt geografisk fordelt – i USA handler det om det rurale mot det urbane, men det samme oppstår i Norge, der en langvarig effekt av mobilitet, kvinnefrigjøring og utdanning har ført til at distriktene tømmes for folk med utdannelse (slik programmet Norgebygda dokumenterte for 25 år siden). Folk utdanner seg vekk fra sine fødesteder, og resultatet er en økende polarisering, både økonomisk og kulturelt. Når Senterpartiets primærforslag er å reversere ting som har skjedd, er det fordi man ønsker seg tilbake til noe som var trygt og godt, i hvert fall med tilbakeblikkets rosa briller.
Løsningen har tradisjonelt vært subsidiering av distriktene, ulike utjamnings- og støtteordninger, men selve manneproblemet har ikke blitt borte eller engang adressert. Støtteordninger gjør at man ikke sulter (i USA er sikkerhetsnettet dårligere, så der er desperasjonen større), men som rekefisker Sigurd Kristoffersen sier i Aftenposten: Jeg vil ikke ha penger fra staten. Jeg ønsker å utøve mitt yrke som rekefisker (i 13. generasjon). Jeg har bodd på Malmøya og kjenner Sigurd og noen andre der ute med båt- og fiskeerfaring. Noen av dem forteller at det å kunne jobbe med båt og fiske reddet dem fra å havne på et svært tilgjengelig skråplan. (Som en digresjon: Vi har på mange måter skapt et samfunn der det selv i Oslo ikke er plass til én – kun én – fisker, og der byen (representert ved Plan og Bygg) ønsker å fjerne ethvert spor av annet enn park- og rekreasjonsvirksomhet fra kystlinjen. Det får i alle fall meg til å sympatisere litt med Sp, selv om jeg synes de mangler noen prinsipper.)
I Norge er ikke konsekvensene så store – vi har et av verdens likeste samfunn og er dessuten så små at folkebevegelser ikke oppnår de helt store konsekvensene, bortsett fra å holde oss utenfor EU (noe som antakelig kommer til å endre seg etterhvert som EU blir en militær allianse i tillegg til en økonomisk.) I USA, derimot, er ulikhetene og forholdene større, sikkerhetsnettet svakere, og dermed finner milliardærene ut at de kan komme til makten ved å appellere til en gruppe som har problemer fra en utvikling de selv har blitt milliardærer på.
Så konsekvensene kan bli store her hjemme – på grunn av hva som skjer i USA.
Så hva skal man gjøre? Som artikkelen viser, kan man gjøre tiltak for å tilby utdanning, men det ser ut til at det er fattige kvinner som benytter seg av og har effekt av det. Andre, inkludert Norge, har pekt på mannsrollen og det manglende markedet for maskulinitet (i hvert fall tradisjonell maskulinitet). Man kan si mye rart om Jordan Peterson (inkludert hans dundrende taushet når Trump går til angrep på faktabasert forskning og akademisk handlefrihet), men han har rett når han påpeker at det ikke er menn generelt som har makt i samfunnet, men en liten andel menn – de med (i alle fall før Trump) utdannelse, penger og tilpasningsdyktighet.
Artikkelen fokuserer på å komme opp med alternative kilder til arbeid og verdighet – som å få flere menn inn i HEAL-yrker (healthcare, education, administration, and literacy). Hva med betalt lærerskole og sykepleierutdannelse for menn? Gitt at gutter sliter i skolen, er det ikke et opplagt tiltak (om ikke løsning) å få inn flere menn i skoler og helsevesen?
Men det er vanskeligere å komme opp med løsninger enn å påpeke problemer. Og det viktigste er kanskje å se problemene fra perspektivet til de som har dem, og kommunisere tiltak og virkelighetsoppfatning ut fra det.
Denne påsken har jeg vært på hytta, og i fravær av sne har jeg satt opp panel i noe som kommer til bli snekkerboden min (foreløpig heter den Furtebua), iført nyinnkjøpt arbeidsbukse fra Biltema. Det gir ro i sjelen, følelse av å få gjort noe konkret, og er en kilde til læring og hodebry for en som vanligvis sitter foran en skjerm. Det ligger mye kunnskap i snekkeryrket, og det å holde på med det som hobby øker respekten for dem som kan det mye bedre enn meg, enten det er å bygge hus og hytter eller finsnekre møbler. Kanskje vi skulle starte der, men å se verdien i det konkrete ut fra den kunnskapen som ligger i det som ikke oppfattes som intellektuelt, men kanskje er det likevel?
PS: Jeg har studert ved Harvard, og er naturlig nok stolt av det. Men når universitetet tar lederrollen i å stå i mot Trump-administrasjonens klønete forsøk på å ensrette forskning og sortere kunnskap, gjør det meg i alle fall ikke mindre stolt. Jammen på tide at noen «puts their money where their mouth is» og forstår hva som virkelig står på spill her.
Her i fjor ble jeg fagansvarlig for BIs styrekurs, og har blitt kjent med en rekke spennende mennesker som er opptatt av at styrer skal ha kompetanse til ikke bare å være et kontrollerende organ, men en sparringpartner for ledelse og eiere i å utvikle bedrifter og organisasjoner videre. Det er en spennende oppgave, og vi har blant annet utviklet et nytt masterkurs innenfor BIs EMM-portefølje, Det verdiskapende styret, som jeg mener vil være midt i blinken for alle som tar en Executive Master of Management på BI og ser en styreposisjon i sin fremtid.
Men jeg har også blitt kjent med noe annet – en rekke aktører som tilbyr «autoriserte» styrekurs omtrent som kurs til Båtførerprøven. Jeg aner ingenting om kvaliteten på disse kursene – for alt jeg vet kan de være utmerket – men en ting vet jeg helt sikkert: Det er ikke nødvendig med noen «autorisasjon» fra noe som helst for å sitte i et styre i Norge.
I Norge finnes det mange former for autorisasjoner, som blant annet lege, eiendomsmegler, revisor og regnskapsfører. Fellesnevneren er at disse må offentlig godkjennes gjennom norsk lov og forskrifter, og innehaveren av en autorisasjon oppnår dette ved minimum 3 års utdanning og flere års praksis.
Men det eksisterer ingen autorisasjonsordninger for styremedlemmer i Norge eller kurs som kan gi et kvalitetsstempel på kompetansen som kreves for å bekle denne rollen.
Det er derfor misvisende og uheldig når enkelte aktører «selger» kursprogram over et par dager, en weekend, eller via nett, som gir deg en «autorisasjon» som styremedlem ved å avlegge eksamen med noen titalls spørsmål.
Vemund het en bonde. Han hadde en gård med 250 mål**, og som bønder flest slet han med økonomien. Han hadde til livets opphold, men driftsbygningen var sliten og tungdrevet. Han trengte en ny, men den ville koste 1 million kroner. Hvordan skulle han skaffe så mye penger?
Det er så mange som vil ha hytte, tenkte han – hva om han solgte unna en hyttetomt på 1 mål? Han satte inne en annonse på Finn, og Vipps, så var det gjort, og han hadde solgt hyttetomten for 1 million. Hurra, nå ble det ny driftsbygning!
Men nei, da dukket skattefuten opp og fortalte ham at siden 1 mål av hans eiendom var verdt 1 million, betød det at hele gården nå var verdt 250 millioner, og derfor måtte han betale 2,5 millioner i formueskatt.
Hvert år.
Jammen, sa Vemund, hvordan skal jeg kunne skaffe så mye penger, da? Jeg trenger jo de pengene til ny driftsbygning!
Du kan jo bare selge unna litt mer, sa futen. Du er jo så velstående, så det har du råd til, og du har vel ikke tenkt å snike deg unna dine plikter overfor fellesskapet?
Jammen, jammen, sa Vemund med redsel i stemmen – det betyr jo at jeg må selge mer og mer for hvert år som går! Til slutt har jeg ikke noen gård igjen! Hva skal jeg leve av da?
Disse skattepengene finansierer en velferdsstat, sa futen. Hvis du ikke har noe å leve av, finnes det ordninger for det. Så lenge alle betaler det de skal til fellesskapet… Eller, du kan jo bli noe annet enn bonde? Jobbe for kommunen, for eksempel?
Og så våknet Vemund, svett og varm, og skjønte at dette var bare et mareritt. Jammen godt at landbrukseiendommer er unntatt denne formuesskatten, ellers hadde det jo ikke vært bønder igjen i Norge, tenkte han.
Og så sovnet han igjen…
Postskript noen uker senere: Linda Vik har laget en tegneserieversjon av denne lille historien. Takk!
Jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke liker å planlegge. Heller ikke påskeferie.
Så hva gjør man når påsken kommer, man har ingen planer, alle hoteller er fulle og man vil på tur? Det blir litt råbarskt med full Monsen, telt og langtur… Men, jeg har en Tesla X, og den har Camper Mode – en knapp på skjermen som holder varmeapparatet på (og i tillegg viser et skjermbilde av en leirplass med bål og det hele). Hva med rett og slett å være skiboms, dra fra sted til sted og sove i bilen?
Som sagt så gjort. Jeg innstallerte en oppblåsbar madrass, kjøpte et lite gassbluss og noen pakker Real Turmat (alt skal prøves), lastet inn fjell- og randonneeski og sovepose og la i vei langfredag.
On the road again…
Klar til avreise
Første oppvarmingsetappe gikk til Sjusjøen, der jeg gikk en liten skitur med barn og barnebarn og fikk nydelig middag hos min datters «svigerforeldre».
Så begynte den egentlige ekspedisjonen – hvor skal jeg dra, hvor skal jeg lade, og hvor skal jeg sove? Jeg hadde lest på diverse Facebook-grupper og hørt fra venner at det var bra med sne på Tyin, så dermed ble det i første omgang lading på Leira i Valdres. Jeg tenkte jeg skulle overnatte på Fagernes, for der er det en parkeringsplass ned mot vannet, kanskje ta et glass vin på en hyggelig hotellbar. Det ble bomtur – alt var dødt, bortsett fra fire kjøretøy (to gamle US vans, en senket stasjonsvogn og en traktor) som kjørte i sirkel rundt sentrum. De to gamle varebilene var innredet som festbusser med høy stereo, men jeg hva han i stasjonsvognen og hvert fall han på traktoren fikk ut av øvelsen skjønte jeg ikke helt. Det endte med at jeg kjørte til Beitostølen, fant ut at det var (nesten) like dødt der, og overnattet på en parkeringsplass.
Dagen etter våknet jeg til strålende vær, kjørte via Skammestein til Tyinkrysset mens jeg hørte på radioen, som stort sett var full av advarsler om skredfare overalt det var sne, og dårlig med sne ellers… Det var litt foruroligende – når man går alene, hjelper det ikke med skredsøker og annet utstyr (ikke det at det hjelper noe særlig uansett). Jeg spurte på sportsbutikken og fikk tips om en fin og trygg tur. Dermed ble det Skørsnøse, nydelig liten topp på drøyt 1100 meter, cirka 1 time og 20 minutter opp fra parkering i veikanten i første sving etter at veien har tatt av til Årdal. Super utsikt og fin nedkjørsel med akkurat passe styresne.
Deretter var det tid for litt Googling og Facebooking (supplert med Varsom Regops-appen, som er obligatorisk i denne sammenheng.) Jeg fant fort ut at Sogndal kaller seg Norges topptursentrum og deretter at det bare er 72 km fra Tyin til Sogndal, med en ladestasjon i mellom. Dit kom jeg på ettermiddagen (inkludert min første tur med en elektrisk ferge). Jeg kjørte nordover med et øye på veien og et på naturen rundt, tok en avstikker ned til fantastisk vakre Solvorn, og satte meg til å lete litt mer. Fant en bloggpost som anbefalte Molden, en fjelltopp i Luster kommune, som visstnok skal ha den fineste utsikten langs hele Sognefjorden. Det er ikke mulig å parkere en bil over natten i Solvorn, så jeg begynte å kjøre innover på leting etter en camp for natten.
Tilhengermiddag
Da oppdaget jeg hvor vanskelig det kan være å være bobil-turist i Norge. Luster kommune skryter av nasjonal turistveg langs Sognefjorden, men gjør sitt beste for å hindre at noen skal kjøre på den. Det er ikke mange engelske skilt i Luster men langt de fleste av dem er «no camping». Rent praktisk hadde jeg vel fått stå i fred, siden dette er rettet mot horder av bobiler om sommeren, men man er nå engang lovlydig… Jeg kom så langt som til Gaupne før jeg ga opp og kjørte tilbake til Sogn Skisenter, som hadde en stor parkeringsplass og intet campingforbud. Der ble det egg og bacon tilberedt på en henger.
Starten på løypa til Molden. Den var bra omtrent så langt man kan se…
Neste dag opprant med italiensk presskaffe på tilhengeren og innkjøp av bakverk på Sogn Skisenter, som jeg ikke hadde hørt om, men som har en framifrå slalåmbakke såvidt jeg kunne se. Tur på skogsvei opp til Mollandsmarki, til en parkeringsplass kalt Krossen, der stien til Molden starter.
Det ble en strevsom tur gjennom skogen – løypa var tydelig i noen hundre meter, men det har vært en skikkelig hard vinter med mange bøyde og brukne trær, så jeg rotet frem og tilbake og endte flere ganger opp med å måtte ta av meg skiene og klatre over nedfallstrær og opp snebare kneiker. Etterhvert traff jeg på en skogsbilvei som løypa fulgte, og derfra var det greit – gå på rygg, vær trygg, som Monsen sier. Utsikten startet fantastisk og ble bare bedre oppover, virkelig en følelse av å gå på Norges tak, men Sognefjorden på tre kanter. På toppen var det vindstille og 360 grader utsikt.
Den derre takfølelsen…
Jeg kom i snakk med en hyggelig familie på toppen. De bodde på Skedsmo og hadde hytte nede ved Mollandsmarki. Jeg fikk vite at trikset var å ignorere løypebeskrivelsen og i stedet kjøre ned skogsbilveien, så ville man ende opp ca. en kilometer fra parkeringsplassen, men slippe nedfallstrær og steiner. De var lommekjent og kunne dermed kjøre en annen og mye finere vei ned enn den man kom opp. Jeg slo følge med dem ned – fantastisk føre med styresne og jevn skare. Da vi kom ned, kjørte de meg til parkeringsplassen, så jeg slapp å gå den kilometeren i skistøvlene. Snakk om gjestfrihet – tusen takk!
Etter litt googling fant jeg ut at Hemsedal kunne være neste destinasjon, og la i vei via den uunngåelige og nokså nitriste ladestasjonen i Lærdal. Kom frem til Hemsedal sentrum ved femtiden. Jeg fikk et innfall og begynte å lete etter hotellrom, og fant et billig et på Skogstad hotell. Dusj og dekket frokost fristet, så jeg kapitulerte og sjekket inn. Greit å være skiboms, men man må jo ta litt hensyn til omgivelsene også.
Etter en langsom frokost (elsker lange hotellfrokoster, med nok kaffe og grei Internet-tilgang) var det tid for å finne et sted å gå i Hemsedal. Jeg forsøkte å spørre litt rundt omkring, men endte opp med å kjøre nordover i dalen inntil jeg så en parkeringsplass med folk som sto og klistret skifeller. De pekte ut en skredsikker vei til Storebottskarven, så det ble dagens tur. Sedvanlig suveren utsikt på toppen, fin nedkjørsel med ganske hard skare, og morsom kjøring på stadig stivere bein og slushete sne gjennom bjørkeskogen.
Slalåm, bokstavlig talt
Dermed skulle egentlig denne ekspedisjonen være over – jeg skulle forelese dagen etter – men jeg hadde rett og slett lyst på litt mer tur, så jeg fant ut at jeg skulle bli en dag til og ta webinaret fra bilen. Etter nok en liten ladetur til Lærdal (viktig å ha litt buffer før overnatting) gikk turen til Tyin igjen. Været var helt utrolig – ikke en sky – og så og si alt av biler og mennesker glimret med sitt fravær. Jeg endte opp på en parkeringsplass ved Tyinoset, med solnedgangsutsikt.
Det er en helt annen opplevelse å være på fjellet når det ikke er andre mennesker der – jeg hadde hele Tyin omtrent for meg selv.
Kveldsstemning ved Tyinoset med Real Turmat og en kald en.
Jeg våknet til en stille og plastisk verden i blått, sort og hvitt. Igjen måtte jeg finne en nokså kort og greit tur, så jeg kjørte til Tyinkrysset, provianterte litt og fant en parkeringsplass langs veien, akkurat tidsnok til å få filmet litt snefresing til glede for mitt eldste barnebarn. Turen gikk til Stølsnøse, en svært enkel topp med en (igjen) fantastisk utsikt mot Hurrungane, Falketind og fjellene mellom Bygdin og Gjende.
Utsikten nordover fra Stølsnøse
Deretter var det tiden og veien – jeg rakk ladestasjonen på Leira tre minutter før jeg skulle begynne å forelese, og holdt hele greia fra forsetet i bilen, inkludert en 30 sekunders pause for å nappe ut kontakten etter fullført lading. Deretter bar det hjemover, avbrutt av litt studentveiledning via Zoom på Nes i Ådal.
Tesla X som ekspedisjonsbil
Så hvordan fungerte Teslaen egentlig? Jeg hadde valgt å gjøre det enkelt – man kan kjøpe skreddersydde madrasser og utstyr for å dekke til vinduene – ved å legge en oppblåsbar madrass jeg allerede hadde i bagasjerommet, og bruke en vanlig sovepose. Komforten er OK, men jeg er 193 cm og det betyr at det er litt vanskelig å rette seg helt ut. Jeg måtte ha passasjersetet helt frem og bygge opp med ryggsekker og annet for å ha noe å legge hodet på.
Stemningsbilde når man trykker Camper mode….
Den store fordelen med Teslaen er camper mode, en knapp på skjermen som gjør at varmeapparatet kommer på og blir stående på hele natten. Etter 5 minutter kommer det også opp et bilde av et leirplass med brennende bål på skjermen. Det er ganske luksus å ligge i soveposen og justere bilens temperatur med iPhonen via Tesla appen. 17 ° når man ligger i soveposen, 20 ° når det er på tide å stå opp. Siden ventilasjonen står på, er det ingen dugg på rutene når man våkner, men man må jo tåle litt viftestøy. En overnatting tar 50 til 80 km rekkevidde, avhengig av hvor kaldt det er ute og hvor varmt du vil ha det i bilen.
Ellers er teslaen bare sånn nogenlunde praktisk som ekspedisjonsbil. Den har runde former og er stor, og det betyr at det er svært lett å komme bort i skjermer og dører slik at man blir møkkete. Det er også nokså sparsomt med horisontale flater for å legge fra seg ting når man lager mat eller planlegger neste tur. Og man bør være alene, med mindre man er svært gode venner eller er forberedt på å tømme bilen for ski og pikkpakk før man går til sengs. (eventuelt kan man ha en sånn kasse på tvers av hengerfestet eller legge skiene under bilen. Hvis man har en Tesla S, kan man ha skiboks på taket.)
Interiør før sengetid…
Kjøremessig er bilen fantastisk, naturligvis. Den glir gjennom landskapet, suser opp de bratteste bakker, og genererer mer elektrisitet i nedoverbakkene. Den har store vinduer som gjør at man kan se opp på fjelltoppene. Rekkevidden er bra, men det er dårlig med ladestasjoner i fjellheimen, så jeg endte opp med å dykke ned til dalførene for å fylle opp batteriet slik at jeg hadde god margin før hver overnatting. I praksis betyr det at man må lade nesten hver dag, så det blir endel kjøring til og fra ladestasjoner. Det gjør ikke noe for min del – jeg kan kjøre mellom fjell og fjord i timevis uten å kjede meg – men man bør ta det med i planleggingen.
Hvis man da gidder å planlegge.
Summa summarum
Den store fordelen med å være skiboms med bil er at man kjapt får oversikt – jeg føler nå at jeg har nogenlunde forståelse for toppturer i Sogndal, Hemsedal og Tyin. Jeg har funnet ut at det lønner seg å overnatte høyt til fjells, på steder med lav after-ski faktor. Fjellfolk, enten de bor der eller er tilreisende, er hyggelig og hjelpsomme.
Til neste år (eller kanskje til og med om et par uker) tar jeg kanskje en tur til Romsdal eller Turtagrø eller Hardangervidda. Og hvis været skulle bli dårlig, vel, så kan man jo bare kjøre dit det er bra eller dra hjem igjen.
Da har man vært og holdt et innlegg på Registerkonferansen 2021 i Bodø Brønnøysund… eller, vel, jeg kunne ikke være til stede fysisk, så da laget jeg en video. Selve innlegget var bare på 15 minutter og historiene er nokså velkjent – men mottakelsen var bra, er jeg blitt fortalt.
Etterhvert som man nærmer seg en fremskreden alder, går det opp for en at, vel, folk har vært smarte før. Innenfor ledelse og administrasjon, som er det jeg befatter meg med, pleier endel veteraner å si at alt man trenger om rollen som leder ble beskrevet av Chester Barnard in hans bok The Functions of the Executive (1938). (Det som ikke står der, står i Peter Druckers The Practice of Management (1954).)
Nuvel. Hva som er helt sikkert, er at Carl Sagan, i sitt vitnesbyrd foran et amerikansk kongressutvalg i 1985 (som, sist jeg sjekket, var 36 år siden), sa det som trengtes for å forstå klimakrisen:
Fikk en telefon fra en hyggelig journalist i Shifter i går – han kunne fortelle at Høyre nå vil foreslå en ordning med et halvt års permisjon fra jobb for folk som vil starte et nytt firma, i første omgang ubetalt for et år. Og siden dette er noe som Amir Sasson og jeg foreslo i et innlegg i Dagens Næringsliv for tre år siden, er jeg naturligvis svært fornøyd med det.
Faksimile fra DN
Nå vet jeg naturligvis ikke om Amirs og mitt forslag har noe med saken å gjøre. Høyre har basert seg på en tilsvarende ordning i Sverige – som har fungert godt – men det er jo hyggelig å se at verden går fremover. Såvidt jeg forstår, er det politisk støtte til dette også utenfor Norge Høyre, så det bør ha en sjanse til å bli vedtatt.
Det er viktig å normalisere dette med å starte bedrift, å trekke inn grupper som kanskje tidligere ikke har våget. Som Amir og jeg skriver i innlegget:
I Norge skal det mye til for å miste jobben. Men det betyr samtidig at det blir vanskeligere å få seg en jobb, siden arbeidsgiver forplikter seg på lang sikt. Det betyr at risikoen ved å forlate fast arbeid og inntekt er høyere i Norge enn i mange andre land der usikkerhet i arbeidslivet gjør gründervirksomhet til et mer forlokkende alternativ.
Små bedrifter blir etterhvert store bedrifter – i hvert fall noen av dem – og det kan ikke være feil å få fart i den prosessen.
To av mine absolutt favoritt-intellektuelle, Om Malik og J. Bradford DeLong, diskuterer om USA er i en nedgangsfase eller ikke. La meg si at jeg ser begge sider av debatten – det er et kjennetegn på en god debatt – men jeg skulle ønske at vi kunne lage denne type debatt her hjemme også.
Nok om det – her er starten, nyt evnen til å skrive skikkelige argumenter og å respondere på hva folk sier, ikke på hvem de er.
Svært interessant artikkel i Harvard Magazine, som jeg sjelden leser, men denne gangen fantes et utdrag fra det siste kapittelet i boken Religion and the rise of captialism av Benjamin Friedman. Han fokuserer på evangelisk kristendom – den dominerende religionen i USAs hvite, konservative befolkning, og (sterkt forenklet) tre grunnleggende oppfatninger:
at man er sin egen lykkes smed. «Most Americans reject the idea that some factor apart from their own ability and efforts […] determines their individual destinies.» Trass i all mulig statistikk som viser det motsatte (USA har mindre sosial mobilitet enn mange andre land), holder man på en oppfatning at alle kan lykkes, bare man jobber hardt nok og smart nok. Samtidig har man en tro på USA som et spesielt land med en oppgave å lede verden (og, med det, en oppfatning om at man lever i det beste landet i verden allerede)
at velferd er noe som skal ytes på frivillig basis. Amerikanere stiller opp på frivillig arbeid i en helt annen grad enn nordmenn gjør (selv om vi insisterer på at dugnad er et norsk begrep), og de mener at det å hjelpe fattige er noe som best gjøres av frivillige organisasjoner, ikke staten. Det er en sammenheng mellom moral og velferd her, som henger sammen med den første forestllingen: at hjelp er noe du skal gjøre deg fortjent til, og at alle kan komme seg opp hvis de bare vil
at Jesus kommer til å ordne ting likevel. Denne overrasket meg: «… 41 percent of all Americans expect that Jesus will either definitely (23 percent) or probably (18 percent) have returned to earth by the year 2050.» Hvis det er slik at vi skal inn i et guddommelig tusenårsrike innen vår levetid, vel, så er det kanskje ikke noe stort poeng i å bygge institusjoner.
Alt dette gjør at å tro at man kan innføre en slags norsk eller nordisk velferdsstat i USA («kan de ikke bare gjøre som oss?») uten videre er rett og slett drømmeri. Amerika ble grunnlagt av religiøse fanatikere: Pilegrimene som kom med Mayflower forsøkte ikke å unnslippe religiøs forfølgelse – de ønsket å drive med det selv, uforstyrret av en engelsk stat som hadde regler for hvor mye religion fikk lov til å gripe inn i folks personlige frihet selv på 1600-tallet.
Religiøs tro, i hvert fall i den evangeliske tradisjonen, går ut på at når noe skjer med en, så er det fordi gud har bestemt at slik skal det være. Og det betyr at når 300.000 amerikanere dør av Covid (hittil, slutten av 2020) så er nok det trist, men forutbestemt. Koble dette med et samfunn der man tror alle har en sjanse, uten at de nødvendigvis har det, og der sorteringskriteriene er enten basert på hva dine foreldre tjener eller (i hvert fall for en del av kaken) knallhardt meritokratisk, og det blir mulig for selv de som havner bakpå å tro at de bare har seg selv å takke – at noe er galt med dem. Legg til et manglende sikkerhetsnett, og du havner i parallellsamfunn.
Mange – kanskje de fleste – amerikanere tenker ikke som nordmenn, fordi de ikke bor i Norge og ikke forholder seg til en norsk virkelighet.
Og om man ikke kan forstå hvordan den delen av Amerika tenker, kan man kanskje forstå hvordan de kom dit.
Nok en liten epistel i Digi.no, denne gang om det jeg kaller Facebook-metoden for å håndtere kompleksitet: Start med det enkleste først. Ganske enkelt. Det betyr at man må si nei til de mange som ønsker at deres bidrag til kompleksitet skal komme med, i hvert fall i første omgang.
Og det er ikke så lett.
Ethvert stort, komplisert system som virker, startet som et lite, enkelt system som virket.
John Gall, Systemantics
(En versjon av dette essayet ble publisert på ACM Ubiquity’s blogg i 2015 – og ble det mest leste innlegget der noensinne. Takk til Peter Denning for gode kommentarer på tidligere versjoner.)
Og her er lydfilen (etterhvert tilgjengelig på Spotify):
Nok en kommentar i digi.no, denne gangen om et svært viktig tema, som dessverre har blitt litt borte i diskusjonen om personvern og smittesporing. Jeg liker ikke konspirasjonsteorier og alt som har med Covid-19 haster, men før man lanserer noe som sporer folk overalt må man vite at det faktisk gir den effekten man er ute etter.
.Alle datakilder og alle modeller har feil. Det må vi leve med. Det vi må vurdere, er om feilene er store nok til at vi ikke kan bruke resultatet.
Dagbladet har laget et koronakart der hvem som helst kan gå inn og skrive inn data om smitte, hva man gjør, og lignende. Det som skrives inn, kobles til epostadresse.
For å si det kort og godt: Dette er ulovlig, upålitelig, og, vel, rett og slett en måte å samle klikk på. Man kan ikke samle inn helseopplysninger uten samtykke, kryptering (temmelig tøffe standarder) og en eksplisitt personvernerklæring. I dette systemet kan også hvem som helst legge inn hva som helst, så resultatet er ikke verdt noe som helst, og heller ikke fremstilt på en måte som gir noe som helst av informasjon utover sensasjonseffekten.
Det jobbes fra flere kilder med flere sentrale aktører for å få på plass selvrapporteringssystemer som fungerer – selv er jeg etterhvert involvert med World Citizen Report, som gjør dette korrekt (og er backet opp av tunge aktører på teknologisiden.) Dette kommer til å komme frem ved selvorganisering (siden sentrale myndigheter ikke har nok beslutningshastighet til å få til noe på kort sikt). Det blir bra, og kommer til å hjelpe.
Dessverre er dette ikke første gang Dagbladet forsøker å slå mynt på situasjonen. Som denne videoen med Wazim Zahid viser, tillater Dagbladet, totalt kritikkløst, annonser for medikamenter som skal «beskytte immunforsvaret». I tillegg har avisen ført an med sensasjonsoppslag som skremmer av typen «Så mange kommer til å dø» og lignende.
En bekjent av meg pleide å si at VG var en veldig bra dårlig avis, og Dagbladet en veldig dårlig bra avis. Det er dessverre ikke grunn til engang å gi dem den karakteristikken – dette står fullstendig til stryk i alle dimensjoner.
I tider som disse, trenger man ikke blatant klikkhoreri.
Nok en liten epistel for digi.no, denne gang om hvordan man kan se katastrofeprosjekter lenge før de blir det, og hvordan de følger et bestemt manus der skylden først plasseres hos teknologien, deretter organisasjonen (som regel prosjektledelsen) for man til slutt finner ut at det ble begått strategiske feil helt fra begynnelsen av.
Hvis man noensinne kommer så langt, da. Store bommerter glemmes fort, i hvert fall av de fleste av oss.
Katastrofeprosjekter følger et deprimerende ensartet manus: Først skyldes feilen teknologien, deretter organisasjonen, deretter strategien.
Det blir mye Widerøe om dagen, siden de har lagt ned en liten del av sitt rutenett og, vel, sånt genererer mange kommentarer og spørsmål. Jeg har blitt intervjuet på TV2 og NRK og i Dag og Tid. Den litt langsiktige debatten om kortbanenettet og hva vi må gjøre av investeringer litt utover reduksjoner i avgifter har hittil uteblitt, og er derfor gjenstand for denne månedens kommentar på Digi.no.
Det å bo i distriktene har sin pris. Mellom ca. 1995 og 2005 var jeg mye internasjonal konsulent og foredragsholder og reiste rundt omkring i verden. Da jeg flyttet hjem fra USA i 1996 vurderte jeg faktisk å bosette meg og familien i Henley i England – en faktor i det regnestykket var at da ville jeg bodd ca. en time fra Heathrow, med adskillig lettere reisevei enn å bo på en så usentral plass som Oslo. Jeg valgte Oslo av mange årsaker, og betaler prisen i lengre reisevei og færre internasjonale oppdrag.
Så alt er relativt…
Rettelse: Fikk en epost fra en kar med tilknytning til ATR, som opplyste om at ATR har lansert en STOL (Short Take-Off and Landing) versjon av ATR-42. Første fly forventes sertifisert sent 2022. Så dermed blir det interessant å se om dette er noe som kan ta Widerøe til neste generasjon.
Kortbanenettet er en særnorsk greie, og i ferd med å bli like akterutseilt og obskurt som DAB+.
Nok en kommentar på Digi.no, denne gang om hvordan vi roter det til med IT og systemer fordi vi ønsker en illusjon av kontroll:
Mange IT-systemer kommer ut av kontroll fordi man forveksler ytre tegn på kontroll, som møter og dokumenter, med faktisk å forstå hva skjer der systemene skal brukes.
Meget kort bloggpost om at Eirik (som jeg såvidt kjenner) har intervjuet Eirik (som jeg kjenner adskillig bedre.) Og som sertifisert nerd må man jo bare heie når slikt inntreffer. Tillater meg å rappe et bilde også.
Og med det, godt nytt år til alle nerder der ute. Norge trenger dere! Så til de grader…
Tversover 