En av fordelene med å ha tenåringer i huset, er at de eksponerer en for kulturytringer man ellers ikke kommer i kontakt med. Hvilket altså var en faktor da jeg i går etter en lang dag ved tastaturet satte meg til med Memento. Dette er en thriller om en mann uten korttidshukommelse, som lever tilværelsen baklengs, og noterer ting han må huske – som folks navn og om han kan stole på dem eller ikke – på papirlapper, polaroidbilder, og ikke minst på sin egen kropp.

Filmen er intelligent – som en av mine døtre sa, du kan ikke sovne til den, for da mister du tråden – og du finner ikke løsningen i første omgang. I hvert fall ikke jeg. Anbefales.

En annen film av samme type er The Usual Suspects, en historie om en forbrytergjeng styrt av en usynlig og uhyre mektig bakmann med navnet Kayser Soze, også en film som fortelles delvis baklengs, og som har et meget overraskende sluttpoeng. Fikk den i presang av noen venner i USA som absolutt ikke ser på høylydte thrillere, men de sa jeg skulle gi den en sjanse, og den er en av mine favoritter.

Hvilket leder meg til å spørre – finnes det andre filmer, særlig thrillers, av denne typen og kvaliteten? (Tenker i farten på The Sting, men det er vel ikke egentlig en thriller, mer en komedie.) Kravet er at tilskueren må følge med, at det finnes overraskende poenger men at man skal ha en sjanse til å forstå dem på forhånd, at den er sannsynlig (eller i hvert fall plausibel), og at man ikke tyr til kunstgrep hva gjelder løsningen. Det betyr ikke at alt trenger å være naturalistisk, bare premissene er lagt på forhånd: En glimrende film som Groundhog Day (en virkelig favoritt) hander om en mann som våkner opp til den samme dagen hver morgen, og forsøker en rekke strategier for å komme seg gjennom den.

Uansett – den intelligente thrilleren, finnes den? Forslag mottas med takk!

Førstemann som sier The Matrix blir hengt ut til spott og spe….

Når du maler, og jobben tar flere dager: Ikke sett penslene i white spirit mellom slagene. Da blir busten bøyd og penselen dryppete. I stedet, putt dem i en plastpose og legg hele greia i fryseren. Da er penselen myk og fin dagen etter.

Det var det hele.

Nettopp tilbake fra et foredrag fra Ekeberg Rotary, som er en Rotary-forening av den gamle sorten – ingen kvinnelige medlemmer tillatt, og jeg tror jeg var den yngste, i hvert fall en av de yngste, i forsamlingen, som var dominert av folk i 50- og 60-årene.

Jeg kom litt tidlig, rigget opp mitt utstyr, fikk meg noen smørbrød, og så etterhvert folk ankomme. Da rommet var nesten fullt, hørtes en applaus – det var en av foreningens mer solide medlemmer som returnerte etter et sykehusopphold. Denne karen gikk med krykker, men var iført ulastelig dress med lommetørkle i brystlommen og minnet ikke så lite om Gudfaren i Marlon Brandos skikkelse.

Han satte seg tilfeldigvis ved mitt bord, begynte deretter å fortelle om sitt sykehusopphold, at han hadde 30 år uten å gå glipp av et møte (det siste sykehusoppholdet ikke medregnet), fortalte om noen aksjehandler han holdt på med, spurte meg om jeg var interessert i nanoteknologi, siden han hadde vært en tur på MIT i fjor for å høre om dette og vurdere noen investeringer, hørte at jeg skulle snakke om Internett og begynte å diskutere hva som skulle til for at norske bedrifters skulle gjøre det bra der. I løpet av lunsjen nevnte han at han (i motsetning til de fleste i denne klubben) var for kvinnelige medlemmer i Rotary, fnyste irritert da noen snakket om pensjonsalder, nevnte at han satt i styret i Nationen og hadde vært innom noen diskusjonsgrupper for Internett der (mest for å diskutere historie og være med i rovdyr-debatten), men ikke brukte Internett noe særlig (men han hadde en hjemmeside som han ikke kommet helt igang med), at norske firma generelt var altfor lite flinke til å ha en bevisst mediestrategi – ta Jotun for eksempel, der kommer det kommer jo bare noe i avisene når noe går galt, positive nyheter kommer bare i Sandefjords blad. Under foredraget mitt og etterpå hadde han en rekke spørsmål – hvordan setter jeg opp jeg opp en slik blogg, sa du? – og i diskusjonen etterpå nevnte han at han nettopp hadde kommet ut med en bok (et doktorgradsarbeid, faktisk) og godt kunne tenke seg å ha en dialog med eventuelle lesere over Internett. Til bursdagpresang ønsket han seg en time av barnebarnas tid foran PCen, så han kunne få litt fart på sin Internett-aktivitet – for barna hans kunne ikke hjelpe ham med det.

Hvis du ikke har gjettet det allerede, så heter han altså Alf R. Bjercke – og er 85 år gammel.

Det går rykter om at Microsoft har tenkt å kjøpe Yahoo!, nok til at Yahoo!s aksjer har økt 4.4%.

Jeg tviler på om dette stemmer (og det gjør Scoble også). Kan ikke helt forstå hvorfor MS skal ta på seg den distraksjonen det er å ta over et så stort firma – når man selv har MSN. Det er rett og slett ikke nødvendig å eie hverandre for å ha et samarbeid om annonsebetaling.

Jeg har lenge lurt litt på lønnsomheten av alle de små kaféene som hopper opp overalt. Hvordan skal f.eks. Grünerløkka overleve på lengre sikt? Slate har en festlig artikkel av Michael Idov om økonomien i en kaffesjapp – legg merke til at mens prisene er bare litt mindre enn vi er vant til å betale i Norge, i hvert fall for kaffen, mens timelønnen betydelig lavere i USA. For ikke å snakke om skatter og avgifter.

Årsaken til at jeg tenker på dette, er at mange bokhandler kommer til å begynne med å servere kaffe for å tiltrekke seg kunder og eventuelt tjene litt penger på å ha en kafe – dels for å ha flere ting å selge, dels for å omskape bokhandelen fra et upersonlig supermarked for papir med trykk på til et møtested for folk som er interessert i lesning og litteratur. Og disse bokhandlene vil finne at også her råder den harde økonomien.

Det jeg lurer på, er bokhandlerbakeriet – kombinasjonen av to eksisterende forretningskonsepter. Barnes & Noble og Borders i USA har avtaler med eksisterende kaffekjeder i USA (B&N med det allestedsnærværende Starbucks.) Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før vi får den første kjempebokhandelen med innebygget kaffesjapp i Norge – vanskeligheten ligger antakelig mer i å finne en passende lokasjon enn selve konseptet. Nordmenn er ikke vant til å ta bilen for å kjøpe bøker – eller, rettere sagt, den delen av befolkningen som storforbruker bøker er ikke den delen som kjører ut av byen for å kjøpe dem. Kombinasjonen stort lokale og offentlig transport er dyr, og Norges største bokhandler idag (Tanum og Norli i Oslo) har for liten plass. Kanskje BIs gamle lokaler på Schous bryggeri kan bli enslags shopping mall for halvhippe Grünerløkkere som gjerne vil ha alt på et sted allikevel?

Didrik Søderlind har en god artikkel på forskning.no om den gamle men uhyre seiglivede myten om at vi kun bruker ti prosent av hjernen. Godt å se at man har noe å vise til neste gang denne gamle traverhesten dukker opp. Og jeg liker en av begrunnelsene for myten: At allverdens healers og new-agers med dette har et sted å putte alle sine ekstra sanser, auraer og terapier.

En annen ting er naturligvis at endel oppfører seg som om de bare brukte ti prosent av hjernen….men det viser bare hvor skummelt det er å gjøre antagelser om et system fra utsiden.

Neste post i serien "forretningsideer jeg aldri kommer til å få gjort noe med" er: Hjemmesekretærtjenesten.

For den travle forretningsmann, konsulent, eller for den saks skyld mellomleder, som har en stresset hverdag og samtidig mangler sekretær – for sekretær er dyrt og man kan da bestille billetten sin selv i dette egalitære landet. I stedet for å forholde seg til alle mulige webgrensesnitt og eviglange telefonkøer, ringer man i stedet til sin sekretær, som ikke har eget kontor, men som jobber hjemmfra (perfekt for småbarnforeldre som trenger litt kroner, og har hjemmePC og bredbåndsforbindelse, og erfaringer med å jobbe i næringslivet). Utfører alle mulige tjenester som ikke medfører at man må møtes fysisk – bestiller billetter, holder orden på din kalender, leser korrektur på dine rapporter og i det hele tatt gjør alt det en sekretær gjør – uten utgift til kontorplass, fikse kontorantrekk, eller lunsjpauser.

Fordelen for den hjemmearbeidende sekretæren er at dette kan være en stilling hvor man holder kontakten med næringslivet i en hjemmeperiode. Eller man kan gjøre det til en mer permanent jobb – man kan jo utvide til å ha flere klienter samtidig, og hvis man får til gode rutiner, rekruttere flere og lage et firma ut av det. Intet krav til utseende, representasjonsoppgaver, dyktighet i kontorintrigering og alt annet som følger med, og derfor en mulig rekrutteringsstilling for den som ikke klarer å få jobb der ute pga. hudfarge, alder eller utseende (jada, jeg vet det nok, vi skal liksom ikke ta hensyn til denslags lenger, men avstanden mellom liv og lære er ganske stor). For ikke å snakke om at det kan ligge betydelige muligheter i å utvikle gode on-line informasjons- og administrasjonsrutiner. Og ting kan markedsføres online også, gjennom LinkedIn eller for den saks skyld finn.no, men dette er nok en jobb man skaffer seg gjennom forbindelser.

I serien (nå ja, vi får se…) "forretningsideer jeg aldri kommer til å få gjort noe med" tilbyr jeg idag: AS HjemFraFest.

Du kjenner problemet: Man skal bort i selskap, det er nokså langt å reise, og man lurer på om det er herren eller fruen som skal kjøre. Man tar privatbilen over, og så trekker verten frem en spesielt fin vin eller den maltwhiskyen man alltid har lyst på, og spørsmålet kommer opp – hva med å la bilen stå, og heller ta drosje hjem. Dyrt – og bilen blir jo stående.

Her er det Hjem fra fest ™ kommer inn – en kurérservice bestående av to studenter med mobiltelefon og en bil. Man ringer dem, de kommer til selskapet til avtalt tid – og kjører ektefellen og deg hjem i din egen bil….  Pris: Litt dyrere enn drosje, men fordelen er at du slipper å reise med drosje eller kollektivt til festen, og du slipper å dra tilbake og hente bilen dagen etter. Glimrende business med lav overhead, kjekk ekstrajobb for studenter. Og siden dette ikke er drosjevirksomhet, trenger man ikke lisens.

Hørte opprinnelig om denne ideen i Australia, der var tanken å bruke enkeltpersoner med mobiltelefon og sammenleggbar scooter som man kunne legge i bagasjerommet. Gitt norske vær- og føreforhold, mangel på godkjenning av sammenleggbare scootere (som ville kreve investeringer), og den ekstra sikkerhet man får ved å ha to personer på jobb, tror jeg nok den norske modellen ville kreve to personer.  Investering: Man trenger mobil kredittkort-terminal, tar betaling med fast pris fastsatt på forhånd (før man setter seg i bilen) og hvis passasjerene er fulle og ubehagelige, kan bare sjåføren parkere bilen, og sette seg i følgebilen.

Vær så god – eller finnes dette allerede?

Teknologirådet skal holde møte med paneldebatt om Google Booksearch den 14. desember klokken 0900 – her er invitasjonen. Jeg skal være med i debatten med bl.a. Gisle Hannemyr, Roger Jøsevold og Hans-Petter Fuglerud, og regner med at det blir morsomt. Jeg får i alle fall funnet ut av hva "minglefrokost" betyr, for den starter 0830.Det er gratis adgang, så bare kom – påmelding til: post@teknologiradet.no eller på telefon 23 31 83 00 innen 12. desember. Vi sees!

Har nå lagt til en epost-abonnementstjenesteabbonementstjeneste, i høyre kolonne. Legg inn din epostadresse, og du får en melding pr. dag (hvis det er noen oppdateringer.)

Duverden. (Via Joho).

PS: Dette er et godt argument for at kunstnere bør lære anatomi. 

Denne gjør en rundtur i bloggosfæren – en film fra 1976, med tittelen "C’était un rendez-vous" av den franske filmmakeren Claude Lelouch. Filmet i et stykke, ingen klipping, ingen fast forward. Vanvittig. Men gøy, i hvert fall så lenge ingen ble skadet. En gruppe MIT-studenter har analysert farten og mener at det ikke er juks.

Jeg holdt et lite innlegg på Kunnskapstinget 2005, et arrangement av KM-forum i Dataforeningen. Temaet var BIs nybygg i Nydalen, og presentasjonen finnes i PDF-format på www.espen.com/kunnskapstinget2005.pdf.

Wikipedia har, som vanlig, en interessant og kontinuerlig oppdatert side når noe skjer. Denne gangen er det orkanen Katrina, og det for meg mest interessant var dette diagrammet som viser hvor lite som skal til før New Orleans blir en vanndam.

Jeg var i New Orleans i fjor sommer på en konferanse – og fikk forklart av drosjesjåføren hvordan byen har pumpestasjoner for å tømme underganger og andre forsenkinger hver gang det har regnet.
Forøvrig – man har, her fra Norge, en tendens til å undervurdere været i USA. Jeg har hørt (og fortalt selv) mange historier om hvordan skolene i USA blir stengt når det kommer 2 cm snø, og så videre. Men jeg har aldri opplevd uvær som i USA, selv ikke på Vestlandet. Det er litt av en opplevelse med snøstorm i en stor by, hvor vinden blåser så hardt at man nesten ikke kan stå oppreist. Og det faller så mye snø at man ikke ser bilen sin i det hele tatt.
Så Katrina ser ut, hvis den ikke avtar i styrke, til å bli ganske dramatiske greier.

Nøgne Ø, det kompromissløse bryggeri, har kommet på 66. plass i RateBeers liste over de 100 beste bryggerier i verden 2005, basert på brukernes egne oppfatninger. Såvidt jeg kan se, der dette også 18. plass av de europeiske. Vi gratulerer.
Samtidig kommer nyheten om at jubileumsbrygget «Nr. 100», som tidligere bare har vært tilgjengelig som smaksprøver, nå kommer på polet. Til en pris av 100 kroner flasken, er dette noe som bør nytes i små vinglass – for eksempel som en drink etter middag. Nydelig, rett og slett!

Fru Andersen har begynt å selge Valdani sytråd (i svært mange farger), noe som har gjort at nyervervede CSS-kunnskaper har vært nyttige. For ikke å snakke om Picasa og en aldeles utmerket editor av merke Notetab.

Eirik viser til en meget interessant vurdering av «Der Untergang» i The Guardian. Jeg så filmen i går, og syntes den var storveies – den gjorde inntrykk på publikum i hvert fall, for det er sjelden det er så stille når rulleteksten går.
Såvidt jeg kunne forstå, er filmen så historisk korrekt som overhodet mulig – skjønt gutten som får medalje av Hitler og siden overlever sammen med Traudl Junge er, såvidt jeg vet, fantasi (jeg mener å huske at han døde to timer senere). The Guardian nevner at Hitlers kvakksalver-livlege mangler fra persongalleriet. En annen person som mangler (eller i alle fall ikke er nevnt på slutten av filmen) er Arthur Axmann, som organiserte Hitlerjugend i Berlin og dermed ble ansvarlig for en forferdelig nedslakting (han inspiserer Hitlerjugend i hagen utenfor bunkeren sammen med Hitler). Også Martin Bormann synes jeg blir litt borte i filmen, han døde (som nevnes i filmen) sammen med legen Stumpfegger (han som gir gift til Goebbels’ barn) da han forsøkte å ta seg ut av bunkeren sammen med bl.a. Axmann (som overlevde). Bormann var Hitlers stabssjef og fulgte ham i ett og alt. (Alt dette ifølge Antony Beevors utmerkede Berlin: The downfall 1945).
Jeg kunne forøvrig tenkt meg litt mer kontekst rundt selve krigsforløpet – noe som ikke kom frem var at mye av årsaken til at Berlin ble så desperat forsvart var ikke bare Volkssturm og Hitlerjugend som ble slaktet ned, men fanatiske utenlandske SS-tropper fra mange land (mange fra Frankrike, men også noen fra Norge) som ikke hadde noe annet sted å gå, visste at de ville bli skutt av russerne for sine myrderier i Russland, og derfor forsøkte å ta med seg så mange som mulig før de døde. En viktig motivasjon for noen av generalene i Wermacht var også å få sivilister og soldater over til vestfronten, slik at de kunne overgi seg til amerikanerne heller enn russerne.
Hva gjelder diskusjonen om filmens fremstilling av Hitler personlig, kan jeg ikke forstå kritikken om at filmen menneskeliggjør ham (noe den gjør). Nettopp en menneskelig fremstilt Hitler er mye mer skremmende enn et tegneseriemonster – og det er jo nettopp vekslingen mellom tilsynelatende normalitet og totalt forskrudd virkelighetsoppfatning (både for Hitler, Goebbels og deres koner, dompappen Eva Braun og monsteret Magda Goebbels) som er så skremmende.
At et slikt null klarte å overta makten i Europas største land viser i alle fall (se forøvrig denne artikkelen om Hitlers økonomiske metoder), som Traudl Junge sier på slutten, at man ikke kan unnskylde seg med at man intet visste, når det var mulig å finne ting ut.

Ojsan. Og litt av et selskap. Av Richard Rathe.

Er i Shanghai denne uken, foreleser for BIs MBA-program ved Fudan University. Shanghai minner om New York både i utseende og hastighet. Håper å få tid til å besøke hagene i Sochzou og litt sight-seeing i the Bund, men tiden er knapp….

Crooked Timber har en oversikt over grafiske fremstillinger av valgresultatet i USA, som gir et helt annet inntrykk enn den overveldende Bush-seieren som vises ved de vanlige kartene. Som man kan seer det ikke egentlig er snakk om forskjeller mellom stater, men heller mellom urbane og rurale strøk, mellom folk med og uten utdannelse, og sterkt drevet av religion. Glimrende fremstillinger, Ed Tufte ville likt dem.
Oppdatering 9nov: Tre forskere ved University of Michigan har en enda bedre variant (via mange)