Anders Brenna tok tak i et poeng fra mitt foredrag på Open Nordic – selv om han nok overdriver min betydning for Opera ganske skikkelig. Men våpenleverandørmetaforen er relevant – og det var jo et morsomt bilde. Bare synd at jeg hadde glemt å ta av meg hands-free’en i befippelsen..
Det finnes knapt noen bransje som er så bakpå, rent teknologisk, som forleggerbransjen i Norge. Man (i hvert fall de fleste) stritter imot teknologiske nyvinninger og klynger seg til et etterhvert noe nedslitt kulturalibi, samtidig som det selges og utgis flere bøker enn noensinne. Og fremdeles gjøres alt på papir – jeg har nylig vært med på å skrive en bok og ble himmelfallen da korrekturen ankom på papir, med beskjed om at jeg måtte rette med penn og levere det tilbake via post eller fax (fax? Hvem har fax?)
Det er gledelig å se at denne tregheten ikke gjelder alle deler av bransjen. Dette er primært to steder: Det finnes en rekke små forlag som forsøker å etablere seg enten som raskere og mer dynamiske enn de store (og dermed med bedre service overfor den enkelte forfatter), og det finnes mange små forlag som drives med lave kostnader og meget spesifikke interesser – reelle kulturforlag, for å si det slik.
Det andre stedet er bokhandlerne, som i mye større grad er nødt til å være forutseende – de må forholde seg til markedet på en helt annen måte enn resten av bokbransjen. Som denne reportasjen viser, forsøker man å møte en digitalisering ved å se hvordan bokhandlerne kan bli utsalgssteder, dels gjennom opplæring, dels gjennom print-on-demand som direkte konkurrent mot Amazon (er i grunnen litt forundret over at ikke Finn.no har laget et bruktbokmarked ennå, forresten.)
Jeg har ikke lest rapporten ennå, men Arild Bjørn-Larsen har overvåket elektronisk handel i mange år (dels gjennom et BI-prosjekt om elektronisk handel ledet av Peder Inge Furseth) og er svært reflektert over mulighetene bokbransjen har til å klare en overgang mot en mer digital verden. Jeg synes tidsperspektivet – 3-5 år til "tipping point" – virker realistisk. Jeg er ikke overbevist om at lesebrett er tingen, medmindre de kommer som en slags overdimensjonert iPhone. Og problemet med eksemplarsalg er en klassisk disruptiv teknologi – forleggerne har et stort apparat til redaksjon og distribusjon av enkelteksemplarer, som er lønnsomt og ikke lett å bygge ned.
Men det hjelper ikke å stikke hodet i sanden – og det er oppmuntrende å se at i alle fall en del av bokbransjen både er villig til å ta tak problemstillingen, diskutere den, og ikke hoppe på en masse dommedagsprofetier trass i noe vanskelige fremtidsutsikter.
(Publisert i Økonomisk Rapport 6/2008)
På lenger sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på når det gjelder IT-utviklingen, skriver Espen Andersen, som tar for seg driverne bak IT-utviklingen.
IT – drevet av knappe ressurser
Hvordan vi organiserer vår informasjonsbruk har alltid vært preget av hva slags ressurser det har vært knapphet på til enhver tid. I fremtiden vil vår bruk av datamaskiner se forskjellig ut – og her kan Norge spille en rolle.
Teknologi former organisasjoner. Uten damp, jernbane og kanaler, ingen industrialisering. Uten telefon og heis, intet sentralt hovedkvarter i sentral skyskraper, separat fra produksjonen. Uten hengemapper, ingen memoer (og gjett hva elektronisk post er basert på?)
Hvordan vi organiserer vår teknologi, særlig informasjonsteknologi, er mer preget av hvilke mangler teknologien har enn dens muligheter. I datamaskinens barndom – frem til ca. 1990 – var datamaskiner kostbare og svært begrenset. Prosessering var dyrt, og mye krefter ble brukt til å få så mye nytte ut av hver enkelt datamaskin som mulig. Man fordelte omhyggelig tiden hver bruker kunne ha på hver maskin, til å begynne med ved at folk stod i kø, etter hvert med sentraliserte operativsystemer som delte datakraft ut til brukere etter behov og budsjett.
PCen, mot slutten av 80-tallet, gjorde prosessering billig. Hvis et program ikke gikk raskt nok, ble det stadig oftere mer økonomisk å kjøpe flere datamaskiner enn å bruke tid på å gjøre programmet raskere. Slik er det fremdeles: Mesteparten av datakraften i en PC går ikke til å beregne renter eller formattere tekst eller hva man nå skal bruke programmet til, men å gjøre programmet lett å bruke. Og mesteparten av tiden gjør PCer ingenting – for det meste står de rett og slett og venter på neste tastetrykk eller museklikk.
Da prosessering ble billig, ble kommunikasjon – eller rettere sagt kommunikasjonskapasitet – en kritisk ressurs. Internett er designet rundt denne begrensningen. For svært mye informasjonsbruk er det slik at man har prosesseringskraft på en lokal klient, som en PC eller en mobiltelefon, og informasjon på en sentral server. Mellom klient og server er det et tregt og til tider upålitelig nettverk – og denne trege kommunikasjonskanalen måtte utnyttes så mye som mulig. Det blir viktig å begrense mengden data som måtte suges ned gjennom det tynne nettverkssugerøret – og mye av tankevirksomheten rundt datamaskiner de siste 15 årene har gått med til å definere hva som skulle gjøres lokalt (presentasjon) og hva som skal gjøres sentralt (lagring og til dels prosessering).
Etter hvert som privatpersoners bruk av Internett har finansiert stadig raskere og bedre nettverk, er kommunikasjon i ferd med ikke lenger å være en kritisk ressurs. I de fleste urbaniserte strøk kan nå en privatperson få 100 Mbps via fiberkabler (i hvert fall hvis man er villig til å betale litt skikkelig), og mobilnettverket leverer opptil 3Mbps for en relativt rimelig penge. Man kan laste ned eller se direkte filmer og musikk, sende bilder av seg selv og andre rundt omkring i verden uten vanskelighet og med liten forsinkelse. Det finnes til og med internettsider som lar deg laste opp film fra mobiltelefonen mer eller mindre direkte. Programvareleverandørene har fulgt opp, og leverer i stadig større grad sin funksjonalitet rett over nettet, rett og slett fordi den høye hastigheten tillater det.
Med andre ord, prosessering og kommunikasjon er ikke lenger noe man trenger å tenke mye på. Hva er det da som holder igjen utviklingen, og som man må organisere seg rundt?
På kort sikt ser det ut til å være energi. Datasentre bruker enorme mengder elektrisitet, primært for kjøling. Vi kan løse dette ved å utnytte det faktum at det er mye mindre kostbart å flytte bits (data) enn elektrisitet (der man taper mye effekt i lange kraftlinjer.) Ved å legge datasentre til steder med god tilgang på strøm, fortrinnsvis i kaldt klima slik at behovet for kjøling reduseres, kan man spare energi. Både Microsoft og Google, for eksempel, har bygget et datasenter i Oregon nær en vannkraftverk, og vurderer å bygge tilsvarende sentre på Island.
Fremtidens firma vil ha sine datasentre – for mange av dem, delt med andre bedrifter – i det kalde nord, nær en stor elv eller høy foss. Det slår meg at her bør norske kraft- og industrikommuner på Vestlandet kjenne sin besøkelsestid – noen hundre tusen servere i en gammel industrihall på Vestlandet må da være en glimrende investering, slik bl.a. Helge Skrivervik har tatt til orde for?
Andre knappe faktorer man sliter med er metadata – det å sette ord på informasjon som er lagret i form av video og audio, slik at den blir søkbar . Her er det imidlertid stor utvikling, og mange oppfinnsomme løsninger som crowdsourcing, interpolering mellom informasjonskilder og bedre og bedre automatisert bildetolkning. Andre begrensninger er at Moore’s lov begynner å gå mot slutten etter hvert som informasjonskanalene i prosessorene blir så trange at elektronstrømmene ikke lenger oppfører seg pålitelig, og de begrensninger i prognostisering som ligger i kaotiske systemer, slik som vær og aksjekurser.
På lengre sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på: Kunnskap (eller, mer presist, folk som er villig og i stand til å arbeide med informasjonsteknologi). Andelen av smarte folk er stort sett konstant i enhver befolkning, uavhengig av utdanningsnivået. Etterspørselen er økende, og vil fortsette å øke i overskuelig fremtid, for folk som forstår hva som er inne i boksen og kan gjøre noe for å utvikle, ikke bare fikse det. Altså må vi optimalisere vår teknologi rundt tilgjengeligheten på folk som kan utvikle og drive den.
De fleste av de personer som arbeider med å utvikle og optimalisere informasjonsteknologi har liten interesse av å bo i fjerne og kalde deler av verden, uansett hvor god tilgangen på elektrisitet måtte være. Men siden digital informasjon kan flyttes nesten hvor som helst, vil folk som arbeider med dem vil bli plassert på steder som tilbyr det de anser som å være det gode liv, enten det nå vil si Boston eller Bangalore, Silicon Valley eller Silicon Glen. De vil være relativt sentralisert (uansett videokonferanse, det hjelper å sitte tett sammen med mange andre eksperter når du skal utvikle nye ting.) Selv om de sitter i tett grupper (gruppert etter sine kunnskaper mer enn hvor kunder og teknologi er), vil de samarbeide med folk over hele verden. Tidssoner mer enn avstand vil bli noe man vil slite med – i mange tilfelle kommer man til å forholde seg til en felles tidssone, antakelig dominert av amerikansk østkyst. Forfatteren Cory Doctorow har skrevet en roman med tittelen Eastern Standard Tribe, som betegner nettopp denne gruppen mennesker.
Jeg tror mangel på kunnskap vil være med oss for alltid – samtidig som vi flytter tettere til Googles visjon av teknologi som organiserer all informasjon i hele verden, er det fortsatt en lang vei å gå. Menneskelig oppfinnsomhet og variasjon vil sikre at om vi noen gang kommer dit, vil denne teknologien være forskjellig a) svært forskjellig fra hva vi kan forestille seg nå, og b) vil ta mye lenger tid å utvikle og enda lenger tid for å bli tatt i bruk enn vi tror. Det er en god mulighet for at den vil konstrueres på dårlig engelsk, men bli brukt med automatisk oversettelse et eller annet sted mellom teknologi og bruker.
Og godt er det, for jeg tror teknologi som fungerer smertefritt er et problem i seg selv. Som Jonathan Zittrain sa på en konferanse nylig: "På randen av kaos ligger suburbia" – en ren, velfungerende teknologi, som fordi den skal fungere for de mange blir tett kontrollert av de få, som ønsker å forhindre at de smarte videreutvikler den. Menneskelig oppfinnsomhet trives under imperfekte omstendigheter, der feil kan bli utnyttet eller overvunnet, og hvor det ligger forretningsmuligheter for de som har energi og initiativ til å søke dem.
Måtte det alltid finnes knappe ressurser og mangelfull infrastruktur slik at vi sikrer fortsatt innovasjon!
Jeg skal holde et foredrag for BIs markedsavdeling (tydeligvis definert som de som har adgang til nøkkel nummer 20 som er det øverste man finner når man søker etter "markedsavdelingen" på bi.no) om bruk av blogger og annen form for "word of mouth" markedsføring idag. Meget hyggelig oppdrag idet det er på Holmen Fjordhotell, jeg har bestemt meg for å ta båten min dit (det tar omtrent tre kvarter, har bare 25 hester….) og kravet til forberedelse er rimelig lavt.
I stedet for en presentasjon, hadde jeg tenkt å bruke dette blogginnlegget som et utgangspunkt, med noen linker som illustrerer mine poenger. Så la meg se, her er noen ideer:
Det får holde – kommentarer?
Oppdatering 28. mai: Takk for gode kommentarer – fikk sagt det jeg mente (og en god del mer) og dessuten demonstrert hvor viktig dialog er. Samt at det går an å holde foredrag uten Powerpoint, skjønt neste gang skal jeg sette skjermoppløsningen til 1024×768 i stedet for 1400×1050 slik at folk får med seg hva som står på websidene man viser.
Med den noe kryptiske tittelen Fri programvare har vunnet rapporterer Digi at Linpro slår seg sammen med den svenske selskapet Redpill. Det er i alle fall grunn til å gjengi bildet av min gode venn Trond, som med dette har synliggjort at han har lykkes å ta Linpro fra en liten og nokså ustrukturert bedrift til et profesjonelt og velansett konsulent- og teknologiselskap. Gratulerer!
Min kommentar til Age of Conan, delvis inspirert av morsomt møte i PFIT.
Nå begynner det virkelig å blir fart i ryktebørsen der borte i Silisiumdalen. Om det stemmer, har dette store implikasjoner for FASTs teknologi, for ikke å snakke om søketeknologimiljøet i Norge.
"FUD" står for "fear, uncertainty and doubt" og er en taktikk som brukes for å skremme folk når man ikke er klarer å overbevise med logiske argumenter. NRKs forbrukerprogram FBI har skapt FUD ved å hevde at Google leser eposten din. Noe som er sant i teknisk forstand, men det gjør faktisk spamfilteret også (hvis det er levert av Symantec, leser altså også Symantec eposten din) og forsåvidt også både nettleseren og operativsystemet. Hvis du, som meg, bruker Thunderbird epostleser og Windows XP som operativsystem, "leses" altså eposten din av både Mozilla og Microsoft. Ajajajaj…
Heldigvis har NRK teknisk kompetente mennesker som også kan skrive skikkelig, og Øyvind Solstad på NRK Beta NRK beta NrKBeTa NRKbeta forklarer i et aldeles utmerket innlegg hva som egentlig foregår, og hvorfor det faktisk er greit – nyttig for alle parter – at Google leser eposten din.
FBI-folkene forholder seg tydeligvis til den gamle journalistdevisen om ikke å la fakta komme i veien for en god story. Journalistisk kompetent, muligens, men ikke i det lange løp. For på nettet blir ting liggende, og da kan folk i lang tid fremover lese om hvor lite FBI vet om hva som skjer på nettet, og hvorfor det skjer.
(Via en Twit fra Morten Josefsen.)
Google Translate har lagt til 10 nye språk, deriblant norsk. La meg se, hvis vi tar noe velskrevet norsk, som for eksempel noen paragrafer fra dagens leder i Aftenposten:
Med en overlegen seier i demokratenes nominasjonsvalg i West Virginia har Hillary Clinton enda en gang satt fingeren på Barack Obamas mest sårbare punkt – hans påfallende svake oppslutning hos hvite velgere med inntekt og utdannelse under gjennomsnittet. […]
Obamas nederlag i West Virginia endrer uansett ikke det faktum at han er meget nær ved å sikre seg nominasjonen som Det demokratiske partis presidentkandidat. Han leder i antall delegater til landsmøtet i Denver i august, har en velfylt valgkampkasse og får støtte fra stadig flere innflytelsesrike personer i partiet.
Og likevel ligger en nagende tvil på lur. Obama er en karismatisk skikkelse og har talegaver langt utover det vanlige, men han klarer fremdeles ikke å overbevise mange av sitt eget partis tradisjonelle arbeidervelgere. Det kan fort ende med at de havner i armene på republikaneren John McCain.
Her er oversettelsen til engelsk:
With a superior win in the Democrats nominasjonsvalg in West Virginia have Hillary Clinton yet again put his finger on Barack Obama’s most vulnerable point – his striking weak support among white voters with income and education is below average. […]
Obama defeat in West Virginia does not change regardless of the fact that he is very close to securing nominasjonen as the Democratic partis presidentkandidat. He leads in the number of delegates to a natural choice in Denver in august, has a velfylt valgkampkasse and receive support from an increasing number of influential people in the party.
And still there is a sting doubt on the sly. Obama is a charismatic figure and has talegaver far beyond the ordinary, but he can still unable to convince many of his own partis traditional arbeidervelgere. It could easily end in that they end up in the arms of the Republican John McCain.
Her er det masse feil, både grammatikalske ("striking" skal være "strikingly" i første paragraf, for eksempel) og semantiske ("defeat […] does not change"). Dessuten har Google Translate trøbbel med norske sammensatte ord som valgkampkasse, noe man burde forvente, men jeg hadde jo trodd "nominasjonen" skulle gå greit.)
La oss så se hva vi får hvis vi går tilbake igjen:
Med en overlegen seier i Democrats nominasjonsvalg i Vest-Virginia har Hillary Clinton enda en gang sette fingeren på Barack Obama er mest sårbare punkt – hans slående svak støtte blant hvite velgere med inntekt og utdanning er under gjennomsnittet. […]
Obama tap i West Virginia ikke endres uavhengig av det faktum at han er svært nær å sikre nominasjonen som demokratiske aksje presidentkandidat. Han leder i antall delegater til et naturlig valg i Denver i august, har en velfylt valgkampkasse og får støtte fra et økende antall innflytelsesrike personer i partiet.
Og likevel er det en brodd tviler på lur. Obama er en karismatisk figur og har talegaver langt utover det vanlige, men han kan fortsatt ikke klarer å overbevise mange av sine egne aksjer tradisjonelle arbeidervelgere. Det kan lett ende med at de ender opp i armene av det republikanske John McCain.
Her kommer hovedbudskapet og mesteparten av detaljene bra gjennom. "Skikkelse" har blitt "figur" og man klarte ikke overgangen fra "Democrats" til "demokratene", for eksempel. Men mesteparten av språk og innhold kommer tilbake igjen.
Dette er faktisk ikke dårlig. Jeg bruker automatisk oversettelse (Babelfish hittil) når jeg av og til får noe på tysk eller spansk, har en vag idé om hva som står der, og gjerne kjapt vil forstå det. (En gang tok jeg en sjanse, skrev et svar på svært enkel engelsk, oversatte det til spansk og sendte det ut. Mottakeren trodde jeg kunne spansk.) Med forsiktighet kan man bruke dette, men ikke basere seg på det – omtrent som store deler av Wikipedia.
Med litt bruk av crowdsourcing burde det la seg gjøre å finjustere (f.eks. kan man oversette "valgkampkasse" med "war chest", men ikke den andre veien). Og det åpner jo nye muligheter for studenter og alle som ønsker å søke litt utenfor kjente veier. Og en rekke bruksanvisninger ser ut til å ha vært kjørt gjennom automatisk oversettelse.
Hva blir effekten av dette? Jeg pleier å si at som regel vet jeg om teknologiske og andre Internett-pregede nyheter 5-10 dager før de kommer i norske medier. Nå blir vel den tiden kortet ned, muligens med en dag eller to.
Great knock.
Nå kan du leie filmer for 15-20 kroner via iTunes. Filmbransjens Guttorm Petterson tar mål av seg til å bli den neste Sæmund Fiskvik, og, som Carl Størmer summerer opp, vi har nok en disruptiv innovasjon i mediebransjen. (For de som vil ha platebransjen, her er den korte og lange versjonen.)
Apple er i dag verdens største enkeltforhandler av musikk, vg.no er større og langt mer profitabel enn VG, der nettredaktør Torry Pedersen nå er sjef for både nett og papir, og dermed ikke kommer til å slepe på papiret lenger enn nødvendig. Nå er turen kommet til filmbransjen (piratkopiering av filmer har holdt på lenge, men lovlig konkurranse er nytt). Det kommer til å ta litt lengre tid for forlagsbransjen, men bøker på mobilen er kanskje den veien det kommer til å gå, siden dedikerte leseplater er for dyre og laptop’en for tung.
Og selvfølgelig, akkurat som før, kommer ikke videoutleie til å bli borte med en gang, og filmdistributører og utleieselskaper vil gå inn i et retirerende forsvar med bundling, lavere priser og garnityr. Landhandleriet her jeg bor har pakketilbud på pizza og videofilm, og han har faktisk bedre utvalg enn Altibox, som stort sett har halvgamle action-filmer. Så det hender fremdeles at vi rusler bort og henter oss en film. Men ikke så ofte, og da som siste utvei, når vi likevel har lyst på en tur ut.
Når kommer den første norske boken, fra et norsk forlag, nedlastbar for mobiltelefon? (Versjoner som kommer i småporsjoner til fantasipriser teller ikke).
Kanskje jeg skal legge om denne bloggen til Mobipocket og bli leselig på T-banen?
Nytt møte i PFIT: IT til folket – er spill en undervurdert mulighet?
Vi ønsker gjennom presentasjon og samtale å belyse positive og negative sider av dataspill. Er dataspill bare negativt og skaper avhengighet, eller kan det også være sterk motivasjon for å øke egen kompetanse og ferdigheter i bruk av IKT? Kan Norges spillindustri bidra til at interessen og nivået i real- og naturfagene øker blant unge mennesker, at Norge kryper oppover på PISA undersøkelser, og at søkningen til informatikk og teknologifagene øker?
Er det også slik at spill kan være en driver for at flere jenter vil utdanne seg til teknologer og jobbe med teknologiutvikling? Hvordan kan vi på alle plan bruke spill til effektivt å sikre at hver enkelt har nødvendig kunnskap for å utføre sine oppgaver i kunnskapsøkonomien, eller å bruke offentlige tjenester via selvbetjente løsninger uavhengig av alder og demografisk bakgrunn.
Morten Dæhlen, leder Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo (Creating Computer Games), Inger Johanne Bakken, seniorforsker Sintef (dataspill blant voksne), Otto Kierulf (dataspiller), Carl Fredrik Dons, høgskolelektor HiST. Møteleder Kirsti Kierulf, styremedlem Polyteknisk Forening og direktør Accenture.
Dette foredraget av Clay Shirky sirkulerer rundt omkring i bloggosfæren, dels som avskrift, dels som video. Elegant holdt, dette er en språkføring mange engelsklærere burde studere. Shirky er kjent for sine mange elegante essays og for boken Here comes everybody.
Ifølge Shirky er TV bokstavlig talt opium for folket, og vi ser altså nok på det til at hvis vi i stedet hadde interagert over nettet, kunne vi laget 10.000 Wikipedia’er…. Med andre ord, skal du blogge, slutt å se på TV. Og gjør deg klar for en generasjon som forventer å kunne gjøre noe med sin underholdning, i stedet for bare passivt å konsumere den.
Her er en annen video om hva Internett kommer til å gjøre med samfunnet – hvor han sammenligner Internett med boktrykkerkunsten, så telegrafen, så opptaksmuligheter, så kringkasting – og hvor hovedeffekten ligger i å redusere behovet for hierarki som koordineringsmekanisme. Han gir mange gode eksempler på selv-organiserende grupper og kollektiv handling fasilitert av ulike former for nett-teknologi. Ettertenksomt.
(Via Making Light og Slashdot.)
Teknologirådet har et glimrende seminar med Jimbo Wales og Jonathan Zittrain om Internett-sensur: How free is the Internet?
Stedet er Nobels fredssenter og påmelding skjer til post@teknologirådet.no innen 3. mai. Jeg skal i alle fall være der!
Anders Brenna, redaktør i digi.no, har noen bra blogginnlegg om hvordan man skal sikre at noen kommer på pressekonferanser (ha noe nytt, ikke send ut pressemelding før noen timer senere, slik at det er vits i å komme). Likte særlig setningen "De som sier at det ikke finnes dumme spørsmål, har ikke vært på pressekonferanser."
Han har også skrevet et innlegg om datastøttet journalistikk som jeg har hatt liggende i min RSS-leser en stund. Det finnes en rekke eksempler på avisers bruk av søkemotorer for bokstavlig talt å grave frem stoff (et eksempel er jo Chicago Tribunes funn av mer enn 2600 CIA-agenter gjennom bruk av søkemotorer.) Det er ikke noen nytt, det som virkerlig forundrer meg er i hvor liten grad dette gjøres av aviser. Anders nevner her at generelle søkemotorer som Google o.l. kanskje ikke er særlig velegnet, og at avisene må bygge opp sine egne indekser. Det er kostbart og vanskelig, og bør i så fall gjøres automatisk. Jeg undrer meg litt over at aviser og nyhetsorganisasjoner ikke har vært mer aktive med å støtte sider som wikileaks og smoking gun – og hvorfor i all verden statlig informasjon i Norge holdes bak dårlig funderte betalingsvegger.
For meg ser det ut til at det gjøres mye graving, men ikke av journalister, og at pressekonferanser er mer konferanser enn presse. Hva med en gravende artikkel om hvem som går på pressekonferanser – er det et omvendt forhold mellom produktivitet og antall pressekonferanser, for eksempel?
Det ser ut til at beslutningen om at Norge skulle stemme ja til OOXML som ISO-standard ble fattet på en svært merkelig måte – tvers i mot teknisk ekspertise og uten snev av demokrati.
Mitt spørsmål er: Hvem er denne direktøren fra Standard Norge – og kan vedkommende vennligst komme med en kommentar til denne artikkelen? Det finnes riktignok en kommentar her, men den er nokså lite utfyllende og forklarer f.eks. ikke hvorfor prosessen er så vinklet mot aksept. Heller ikke kommentaren om at en stor andel likelydende brev skal tillegges samme vekt som mer begrunnede svar hører hjemme i en standarddiskusjon – da kan man like gjerne kutte hele komitediskusjonen og ha en nasjonal avstemning.
Dette ser rett og slett ikke bra ut, uansett hva man måtte mene om filformatet i seg selv. For eksempel er det å insistere på en konsensus – at alle skal være enige – i praksis en fremgangsmåte som fører til at den som eier og foreslår standarden har en slags vetorett (eller i alle fall retten til å presse beslutningen fra komite til ledelse.)
Dette krever en mer utfyllende forklaring. Og hvorfor i all verden opptrer vedkommende direktør anonymt?
(Via Slashdot.)
Fant akkurat ut at Yochai Benklers glimrende The Wealth of Networks er tilgjengelige i en søkbar versjon på UiOs server. (Benkler har lagt sin bestselger ut som en wiki og som mye annet også, men UiO har altså trådd til med egen versjon.) Så greit når man skal ha tak i et sitat….
Duverden så mye enklere verden blir bare man blir kvitt hindringene fra forrige versjons teknologi.
Jeg skriver rett som det er for Økonomisk Rapport, som faktisk etterspør litt lengre fakta- og diskusjonsartikler fra fagfolk som Torger Reve, Hans Henrik Ramm, Tor Wallin Andreassen, og altså undertegnede. De legger dessverre ikke ut disse artiklene på web, men her er mitt siste missiv (og illustrasjonsbildet er ikke fra mitt kontor, men fra et firma som konsulterer innen kontoropprydding):
Det papirløse kontoret – på tide å komme i gang.
Espen Andersen, april 2008
Så lenge jeg har jobbet med å få folk til å bruke IT, har jeg fått høre at ”Vi vil få det papirløse toalett før vi får det papirløse kontor,” etterfulgt av en tørr latter og litt vifting med et papir.
Men det papirløse kontor er på vei: De fleste kontorister i dag leser langt flere ord på skjermen enn på papir, nettavisene har flere lesere (og bedre inntjening) enn papiravisene, og bestemødre og barnebarn kommuniserer i dag over e-post og SMS. Likevel holder papiret stand, etter hvert mer som irritasjonsmoment enn nyttegjenstand.
Hva skal til for helt å bli kvitt papiret? For å kunne analysere det, må vi bli litt mer spesifikke på hva vi bruker papir til.
Informasjonslagring
Papir brukes som lagringsmedium (for informasjon) når det har sin plass i et arkiv, der man kan gå og trekke det ut igjen. Denne bruken av papir er i ferd med å forsvinne – papirarkiver er dyre å vedlikeholde, lite søkbare, og vanskelige å distribuere over distanser. Allerede nå er de fleste slike arkiver borte (eller de eksisterer som reserver for elektroniske databaser), men om ti år er det ingen større informasjonsbaserte papirarkiver igjen (bortsett fra de som har legale dokumenter, se neste punkt). Det vil billige harddisker og kjappe skannere sørge for.
Legal lagring
Papir har i dag en legal funksjon: Vi skriver under på papir, og lagrer alle mulige former for kontrakter og attester. Til og med pengesedler er egentlig en papirbasert kontrakt. Papirets funksjon er her at det bare finnes et ekte eksemplar, som er vanskelig å forfalske. Man kan ha elektroniske kontrakter og signaturer, men de er fremdeles lite innarbeidet og det finnes store strukturer i samfunnet (advokater, departementer) som endrer seg langsomt. Store deler av samfunnet har også interesse av at papiret finnes der: For eksempel er det masse papir innen fortolling på konsumentnivå fordi treghet i dette leddet beskytter innenlandske vareprodusenter. Et annet eksempel er tinglysning av lånedokumenter, som for lengst burde vært helelektronisk og dermed gjort det lettere å flytte lån.
Papir som legalt medium vil bare gradvis forsvinne – vi vil fortsatt ha pengesedler, for eksempel, men de vil bli unntaket og ikke regelen. En kombinasjon av juridisk bindende offisielle arkiver (Minside, Altinn), reduksjon av behov for kontrakter (fjernet skillemynt, økte grenser for tollfri import), og pionerarbeid av ”private” aktører (som for eksempel Norsk Tippings spillekort) gjør at papir som legal informasjonsbærer blir sterkt redusert. I utlandet er man i enkelte henseende foran Norge – i USA har man allerede i mange år skannet dokumenter og deretter makulert dem – da er det den elektroniske kopien som gjelder.
Kommunikasjon
Papir brukes til å kommunisere i dag – bare kikk i postkassen din. Også dette er i ferd med å forsvinne: Flere og flere leser aviser på nett, vi kommuniserer elektronisk med venner og kolleger, og finner frem til nye produkter ved å søke elektronisk. Mesteparten av det Posten leverer er ting du ikke har bedt om og ikke vil ha. Fremdeles deler vi ut telefonkataloger og uadressert reklame, men nå først og fremst fordi de som har den jobben tviholder på den. Igjen – om ti år er det ikke mye igjen av dette.
Fremvisning
Papir som fremvisningsmedium er når man skriver ut dokumenter på papir fordi det er en mer behagelig enn på en skjerm. Også dette er langsomt i ferd med å forsvinne – store og gode flatskjermer er billige, og det er vanligere å ha minst to store skjermer på skrivebordet. Studier viser at flere skjermer kan øke produktiviteten. Og siden dokumenter mer og mer inneholder elementer som ikke kan sees på papir, som video- og lydsnutter eller lenker til andre dokumenter, vil de måtte leses på skjerm.
I tillegg er utskrifter både dyre og lite miljøvennlige – jeg ser stadig flere e-poster med fast undertekst ”tenk på miljøet før du skriver ut”. Om fem år tipper jeg det ikke er mange som skriver ut dokumenter for å lese dem (men se neste punkt).
Portabilitet
Papir er deilig portabelt. En bok, en avis eller en utskrift av et jobbdokument kan man ta med seg, lese på bussen, skrive på, kaste når man er ferdig. En notisbok er lett å bære og lett å bruke. Selv om det i dag finnes datateknologi som tillater dette (jeg har brukt en datamaskin som lar meg skrive på skjermen med en elektronisk penn siden 2002) er den foreløpig for dyr, for tungvint og har for dårlig batterikapasitet til at den er praktisk.
Men det kommer, dels gjennom bedre mobilteknologi, dels ved at det blir lettere å få tak i informasjon elektronisk. Har du en elektronisk notisbok, kan du klippe ting sammen og slå ting opp mens du noterer.
Her kan skoleverket gå foran: Hvis de bare får sjansen, vil de fleste skoleelever ha lærebøkene og notatene sine på iPods eller mobiltelefoner i løpet av kort tid. Det kommer ikke til å stå på elevene, men på en forlagsbransje som er like bakstreversk som plateselskapene.
Statussymbol
Papir gir status. Tykke permer på kontoret vitner om orden og produktivitet. Mange bøker i stuen og på kontoret vitner om dannelse og ekspertise. Men også dette endres. Folk leser mer pocketbøker og legger dem bare igjen etter seg. En gang var et stort leksikon i skinnbind status, nå er det bare Fritt Ord som synes dette har noe for seg. Bare følg med på IKEA-katalogene – færre bøker i hyllene, heller en stilig Macintosh i stuen. Perfekt for små og stadig mindre leiligheter.
Metafor
Gutenbergs første bibel ser ikke ut som en bok vi leser i dag. Den ser ut som en billigversjon av en håndkalligrafert bibel, fordi det var slik bøker skulle se ut den gangen. Noen hundre år senere hadde bokformatet utviklet seg til noe flere kunne lese, og som det var mer effektivt å trykke.
På samme måte er det med papir og digital teknologi: Lenge etter at papiret er borte, beholder vi det som metafor. Vi produserer dokumenter og sender dem til hverandre, skriver artikler, har skjermer som ser ut som skrivebord med papirkurv i hjørnet.
Det er først når vi slipper papirmetaforen vi virkelig kan begynne å utnytte teknologien. E-post, for eksempel, er ineffektivt fordi det ikke er annet enn automatiserte memoer, men
har den fordelen at folk oppvokst i en papirverden skjønner hva som skjer. Ungdommen, derimot, har sluppet papir som metafor og kommuniserer gjennom delte personlige arbeidsområder (som Facebook), delte dokumenter (wikier) og raske skriftmedier (chat), uten å føle trang til papir. De forlanger samme type verktøy når de begynner på jobb, noe som gjør at store amerikanske selskaper nå eksperimenterer med interne Facebooks, Twitter, wikier og chat. Vi litt eldre skriver blogger…
Tenk deg om – hvor mye av den tiden du bruker på å lage en rapport går med til å tilpasse avsnitt, overskrifter og illustrasjoner til et papirformat? Hvorpå du sender den elektronisk til kolleger som kanskje ikke skriver den ut…
På tide å slutte. Også denne artikkelen er begrenset av at den skal på papir. Ikke kan jeg legge inn lenker til andre artikler eller en videosnutt eller to. Økonomisk Rapport har ikke så strenge begrensninger på hva jeg skriver, men hvis de hadde hatt det, kunne det tenkes at jeg hadde måttet slutte midt i en setn
Jeg ble intervjuet av dinside.no i går – her er resultatet. Ikke mye letttjente penger på Internett, nei. «Automatiserte nettsider», som nevnes, kan det faktisk være penger, men da må man operere med mange millioner og helst hete Marc Ostrovsky.
I en glimrende kronikk i Aftenposten lanserer Magnus Nystrand uttrykkene "blikkonomi" (annonse- og oppmerksomhetsbasert økonomi) og "virtuell dugnad" (en mulig oversettelse av "crowdsourcing").
Bra saker. Jeg kjenner ikke Magnus Nystrand, men en kjapp googling finner at han er tidligere student ved Blindern (antar jeg, siden alternativet er en krovert i Sverige) og dermed antakelig også på vei tilbake til Norge etterhvert. Det er bare å ønske hjertelig velkommen og til lykke med å få fart på (eventuelt kontoll over) blikkonomien her hjemme. Vi trenger all den kunnskap vi kan få tak i.
Tversover 