Fra Brad Feld, venture capitalist (som jeg ikke har noe norsk ord for) kommer et originalt oppsett for en arbeidsplass kalt en Treadputer – en kombinasjon av treningsmaskin og arbeidsstasjon.

Hvilket fikk meg til å tenke på det ikke altfor gamle ordtaket: "Hvis en togstasjon er et sted toget stopper, hva er da en arbeidsstasjon?" 

Malcolm Gladwell har en morsom liten filosofering om pitbull-hunder. Som en av kommentatorene sier: Problemet er vel snarere at man har ustabilt aggressive eiere men stabilt aggressive hunder.

Måleproblemet – utvalgsskjevhet – er imidlertid høyst reellt. Minner om den klassiske historien om kulehullene i bombefly under annen verdenskrig:

Statistician Abraham Wald’s research on where to put extra armor on warplanes during World War II is a wonderful example. The British and U.S. air forces were concerned because many of their planes were being shot down. They wanted to use more armor, but were not quite sure where to put it. Wald put a mark on every bullet hole in the airplanes that returned from battle. He found that two major sections of the fuselage — one between the wings and the other between the tails — had far fewer bullet holes. He decided to put the armor in these places, where he saw fewer, not more, holes. Why? Because it stood to reason that the planes were hit randomly. The planes he analyzed had not been shot down! So it was the holes he wasn’t seeing — in the planes that weren’t returning — that needed extra protection.

Dette er et produkt jeg gjerne skulle ha sett her hjemme. I 220V.

Hjorthen skriver om en forestående pandemi av nerdevirus.

La meg hjelpe til litt – ved å lenke til den ultimate nerdemusikken.

(Via The Volokh Conspiracy.)

Jeg sitter og spekulerer litt over hvordan man skal motivere tenåringer til å velge matematikk og realfag i videregående skole – og finner dette hovedoppslaget i Business Week, som burde være grunn god nok i seg selv. Glimrende. Steve Baker skriver forresten her om hvor vanskelig det var å la være å blogge om oppslaget, noe jeg kjenner meg igjen i.

Matematikk og realfag er fremtiden. Og nå skal jeg skrive noe om det.

(Takk til Jeff Jarvis.) 

Tom Owad har en fascinerende beskrivelse av hvordan han lastet ned og søkte gjennom Amazon.coms ønskelister. Vær forsiktig med hva du ønsker deg, bokstavlig talt.
Det er virkelig utrolig hvordan digital informasjon – og dens søkbarhet – og kraftige datamaskiner (han gjorde hele greia på en Apple laptop) gjør at man kan finne ut av ting som bare ikke var mulig for kun noen få år siden.
Et annet aspekt er at Amazon.coms ønskelister har fungert som et betalingsinstrument i anonymiserte sexhandler – nok et eksempel på at folk finner forbausende ny bruk av teknologi. Brukerne, i hvert fall noen av dem, er alltid smartere enn du tror.

Enhver primærlege har, antar jeg, forlengst vent seg til den Internett-utstyrte pasienten, som ankommer legekontoret med en bunke fargeutskrifter, mer detaljkunnskaper om sin sykdom enn legen noensinne har hatt, en ferdigstilt diagnose og en oppfatning av legen ikke som en ressursperson men som et hinder mellom pasienten og medisinen. Men Paul Kedrosky gjengir et fascinerende eksempel på Google-diagnostisering, hvor det er legen, ikke pasienten, som står for søkingen.

Jeg sitter akkurat nå og skriver litt om effekten av søkbar og lett tilgjengelig informasjon – det Peter Morville kaller "Ambient Findability" – og dette eksemplet burde gjøre en hel del eksperter noe ettertenksomme. Hva blir den nye forretningsmodellen når Internett stiller diagnosen?

(Samtidig viser dette innlegget noe av problemet for innholdsleverandørene. Hvis New England Journal of Medicine ikke hadde vært bak en abonnementsvegg, hadde jeg linket direkte dit. Som innholdsleverandør får man nå valget mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet. Litt av et valg, men ut fra rent idealistiske grunner burde i alle fall NEJM være åpen.)

Cory Doctorow har oppdaget kortspillet SET.

For en gangs skyld føler jeg meg litt kulturelt frempå: Her i familien har vi spilt SET i 4-5 år, etter at vi fikk det i presang fra noen amerikanske venner. Det tar 2 minutter å lære seg, 10-åringer kan banke akademikere i yngre middelalder, og det holder en gruppe mennesker i ånde i timevis.

Anbefales! 

Oppdatering 13. desember: Nå har også Cool Tools oppdaget spillet. Årets julegavetips!

DatterNummerTre har i lengre tid blitt lovet en tur på go-cart banen sammen med sin EksNabo og EksNabosFar. I går var tidspunktet kommet – men da hadde banen tekniske problemer. Gode råd var dyre, så vi endte opp på Teknisk Museum.

Og det var morsomt. Museet har interessante utstillinger som viser industrialisering, hvordan kjøkkenet har utviklet seg med strøm (skjønt jeg savnet et oppsett med isskap og parafinlamper til å begynne med, slik at man hadde noe å sammenligne med), biler og båter og fly, sagbruk og papirfremstilling, og andre teknologihistoriske utstillinger. Samt en liten robot som spant rundt og snakket med folk – med akkurat litt for god stemmegjenkjenning, slik at man forsto at den var fjernstyrt av noen med metallisk stemme i stedet for helt selvstendig.

Men det som opptok DatterNummerTre og EksNabo var kjelleren, der alle tingene man kunne prøve selv var. Det fantes et rør man kunne rope inn i, og høre hvordan lyden brukte tid på å komme tilbake. Det var demonstrasjoner av vindkraft, elektrisitet (se bildet til venstre), tyngdekraft, fargesammensetning, forholdet mellom ulike kroppsdeler (visste du at avstanden fra fingertupp til fingertupp med utstrakte hender omtrent tilsvarer kroppshøyden?) Det fantes et seilfly man kunne gå opp i, Newton’s vugge, og mange andre duppeditter som både var morsomme og lærerike. En interessant sak var et apparat der man kunne ha en hjerneduell – ved hjelp av EEG kunne to deltakere konkurrere om hvem som kunne konsentrere seg og samtidig slappe av mest. (Som synes av bildet til høyre, har EksNabo et klart overtak på opphavet.)

Jeg har ikke vært på Teknisk Museum siden jeg var barn selv, og ble både imponert og skuffet. Imponert ble jeg over fantasirikdommen i kjelleren og logikken i utstillingene – en blanding av teknologihistorie og teknologiforklaring som må virke inspirerende for de fleste.

Men det var noen skuffelser også. Verst var det at ca. en tredjedel av alle utstillingselementene ikke fungerte, og at resten var tydelig nedslitt – og det er ikke mye vedlikehold som skal til. Når en bryter er utslitt eller en lyspære ikke fungerer, er det bare å bytte den ut – og det kan man gjøre på 5 minutter.  Hvor er den gløgge museumsvakten med en Leatherman og et lager reservedeler? Det skal ikke mye til, og ungene kan lære like mye av å se noen reparere en utstillingsdel som å bruke den selv. Jeg syntes også endel av utstillingene som var sponset av bedrifter var preget av mangel på vedlikehold – ExxonNorges oljeutstilling var utmerket, men mobiltelefonutstillingen i første etasje var elendig, med masse mobiltelefoner av ikke helt seneste modell som ikke virket. Det er alltid et problem når man presenterer teknologi som ny og spennende – og gjestene kan trekke frem mye mer avanserte telefoner selv.

Jeg savnet også opplysninger for de som har lyst til å lære mer – det sto korte forklaringer på det meste, men jeg skulle gjerne ha sett oppslag med dypere tekster – 2-3 sider pr. utstillingsdetalj – for de som har spesiell interesse av noe. Dette åpner museet som en kilde også for "seriøse" studenter (for ikke å snakke om de unge som vil lære mer), uten at det trenger å redusere opplevelsen for de som bare vil trykke på knapper og løpe videre.

Jeg syntes også museumsbutikken var stusslige greier – her hadde det vært plass til mer avanserte bøker, for eksempel om teknologihistorie og teknologiutvikling både på norsk og engelsk – hvor var Diamond, Stephenson, Landes, Christensen, Utterback, Basalla, for ikke å snakke om Petroski? Mer fysikk og naturvitenskap også, selvfølgelig. Jeg så stort sett billig juggel med høyst tvilsom vitenskaplig tilknytning, inkludert elektroniske "humøravlesere" og annet sludder. Ikke noe i veien med leketøy, men det bør finnes litt å strekke seg etter på øverste hylle også…

Et museum skal både oppmuntre til og muliggjøre læring. Teknisk Museum er brukbare på den første og nokså tynne på den andre målsettingen. Det er ikke noe i veien for å ta mål av seg til å bli litt mer enn ett standard stoppested for skoleutflukter.

The elegant universe er en TV-serie fra USAs glimrende ikke-kommersielle TV-kanal PBS. Den er basert på Brian Greene’s The Elegant Universe og er i tillegg tilgjengelig over Internett. Elegant innpakning og pedagogisk fremstilling av kompliserte ting – virkelig noe for skolebruk overalt, særlig fordi den også gir inntrykk av spenningen med å forsøke å forklare de helt basale sammenhenger i universet.
Det er å håpe at NRK kjøper inn dette programmet. At de i det hele tatt kjøper masse fra PBS. I mellomtiden kan man jo kose seg med strengeteori og multidimensjonale universer vianettet.
(Via Stefan Geens)

Etter å ha levd med bærbare maskiner de siste 10 årene har jeg nå fått meg en skikkelig fastboks til hjemmekontoret – en FujitsuSiemens Celsius M340, med en Pentium 4 prosessor, stor disk og 1Gb internminne. Endel periferiutstyr er nå tilkoblet, et gammeldags Logitech tastatur med kabel, og selvfølgelig min Dell 2005FPW 20″ widescreen flatskjerm. Samt med et 54Mb trådløst nettverk (som riktignok ikke oppnår mer enn 24Mb/s akkurat nå, men jeg klager ikke).
Dette er en skikkelig boks. Akkurat nå har jeg SPSS oppe (en statistikkpakke), Word, Excel, Endnote, Google Earth, Lotus Notes, 2 store Powerpointfiler, Thunderbird og i bakgrunnen spiller Beethovens 9. symfoni, som jeg lastet ned da BBC la ut alle Beethovens symfonier for nedlasting i sommer.
Alt dette kjører ivei uten noen problemer, med instant respons og imponerende hastighet. Man arbeider helt annerledes når man har en virkelig rask maskin – hopper mellom applikasjoner, bruker tastaturet i stedet for musen for å navigere, og bruker den store skjermen til å flytte ting frem og tilbake mellom vinduer.
Det eneste problemet med å ha en stasjonær maskin og en bærbar er synkroniseringen av informasjon. Kalenderen er i Notes, som trass i sin alder fremdeles har den beste synkroniseringsformen (gjenstår abre å få den synk’et til mobiltelefonen). Mail er i Thunderbird, og synkronisering har man ved å send blindkopier til seg selv, som så lastes ned når man henter mail fra hver maskin og legges i en «Sent» folder. Alminnelige filer kan synkes over nettverket med f.eks. SecondCopy. Men det er allikevel langtfra noe ideelt system – noen som har noen gode forslag til hvordan man løser synkronisering av ca. 5Gb materiale som man egentlig ønsker å ha to steder på engang (og ikke kan forvente konstant nettaksess?)
En løsning er selvfølgelig Gmail og andre server-baserte ting, men jeg er ikke helt klar for det ennå. Og i mellomtiden får man bare være disiplinert.
Men okkesom er dette nokså tilfredstillende for min indre nerd, sånn en nokså tidlig lørdag morgen…..