Gå hit, velg "Judge’s Choice, og se en fantastisk (og nokså opprørende) dokumentar om krigsfotografi. Og så kan du jo lese Theodore Dalrymple’s essay A Taste for Danger for å forstå hvorfor folk gjør denslags.

(Filmen via Scoble)

Arne Jensen og Shahzad Rana har det beste innlegget i Muhammed-karikaturdebatten så langt. Jeg kan ikke annet enn å si meg hjertens enig, i hvert eneste punkt. Bravo! Tiltredes!

Min gode kollega Peder Inge Furseth arrangerer nok en gang (13-17 mars 2006) et seminar om e-business i San Francisco, og det er noen få plasser igjen. Du finner mer opplysninger på seminarets webside, eller ved å laste ned seminar-brosjyren i PDF-format.

Jeg har vært med på dette seminaret som foreleser og medarrangør etpar ganger, og kan underskrive på at det er både svært lærerikt og meget hyggelig. Anbefales! 

Jeg har ikke tenkt å publisere karikaturene av Muhammed – rett og slett for at jeg synes de var dårlige (men for all del, døm selv, du finner dem blant annet her.) Men siden Vampus til og med kommer ut av sin anonymitet for å markere sin motstand, bør man jo vise sin støtte. Og det er faktisk noen ganske viktige poenger i denne debatten – om ytringsfrihet, om at vi faktisk har en kultur å forsvare i den vestlige verden, en kultur som også kan krenkes – og at Islam ikke er tjent med at debatten om hva som er rett og galt, krenkende eller ikke, skal føres av folk hvis hovedmål er å vise seg helligere enn alle de andre.

Jeg siterer:

"Jeg misliker hva du sier, men vil forsvare til døden din rett til å si det." (Voltaire tillagt Voltaire)

"The problem is that once you have done away with the ability to make judgments as to right and wrong, true and false, etc., there’s no real culture left. All that remains is clog dancing and macrame. The ability to make judgments, to believe things, is the entire it point of having a culture." (Neal Stephenson).

"The unassailable status of the Qu’ran in Islamic education, thought, and society is ultimately Islam’s greatest disadvantage in the modern world. Such unassailability does not debar a society from great artistic achievement or charms of its own: great and marvelous civilizations have flourished without the slightest intellectual freedom. I myself prefer a souk to a supermarket any day, as a more human, if less economically efficient, institution. But until Muslims (or former Muslims, as they would then be) are free in their own countries to denounce the Qu’ran as an inferior hodgepodge of contradictory injunctions, without intellectual unity (whether it is so or not)—until they are free to say with Carlyle that the Qu’ran is “a wearisome confused jumble” with “endless iterations, longwindedness, entanglement”—until they are free to remake and modernize the Qu’ran by creative interpretation, they will have to reconcile themselves to being, if not helots, at least in the rearguard of humanity, as far as power and technical advance are concerned." (Theodore Dalrymple)

Ellers burde det vel være nok med å henvise til Wikipedia.

Aftenposten skriver idag om rettsaken mot den tidligere ledelsen i Enron, og om de endringer i lovverket som Enron-saken forårsaket.  Hovedendringen var Sarbanes-Oxley-loven, kortform SarBox eller SOX. Den er en skikkelig hodepine for IT-sjefer, siden all kommunikasjon skal oppbevares og man er avhengig av å bevise at man har lett gjennom alt hvis det blir en undersøkelse. SarBox er en av årsakene til at FAST gjør det så bra.

Det er ikke lett å få med seg hva som ligger bak rettssaken, og aktoratet har litt av en jobb med å forklare det som har skjedd for en jury av legfolk. Personlig tror jeg det ikke blir så vanskelig å bevise at man visste dette var ulovlig. Ledelsen i Enron foretok en rekke disposisjoner som ikke er forretningsmessig motivert, for å si det kort. Man opprettet blant annet en rekke papirselskaper, med navn fra Star Wars, som kjøpte aktiva og dermed økte egenkapitallønnsomheten, i tillegg til at man foretok endel hedge-transaksjoner med firma som skulle være økonomisk uavhengige av Enron, men som ikke var det. Hensikten var å flytte aktiva, gjeld og risiko ut av Enron, for å pynte på regnskapet. At det var ledelsen i Enron som sto bak disse selskapene, og personlig tjente mange millioner dollar på transaksjonene, burde fått klokkene til å ringe hos ledelse og styre lenge før så skjedde.

Den beste kilden til å forstå Enron er stadig den såkalte Powers-rapporten (del 1, del 2 (se f.eks. side 68-74, som forklarer oppbygningen av en av de fiktive selskapene som ble opprettet), del 3, del 4) som Enrons styre fikk utarbeidet da det begynte å gå opp for dem hva som foregikk (dessverre etter at firmaet var konkurs). Den er forbilledlig i sin analyse og sine konklusjoner, og legger ikke fingrene imellom. Andrew Fastow er hjernen bak transaksjonene, men både ledelse og styre bedømmes til å ha feilet. Revisorfirmaet Arthur Andersen levnes heller ingen ære. Ikke dårlig at et sittende styre kommer med en så klar rapport om sine egne feil – og publiserer den.

Anbefales for alle som er i eller skal inn i et styre, for regulerende myndigheter – og for alle økonomistudenter. 

Tom Friedman har snakket om The World is Flat på MIT – her er en video (ca. en time og et kvarter) med foredraget hans. MIT legger dette gratis ut, naturligvis, slik det sømmer seg en utdanningsinstitusjon.

Sentralt premiss, fra en indisk direktør: "The global economic playing field is being levelled, and you Americans are not ready."

Denne videoen er også verdt å se for presentasjonsteknikken – Friedman bruker ikke manus, forteller stort sett historier, og svarer på hvert spørsmål med eksempler. Hans språkfølelse og evne til å klargjøre er beundringsverdig.

(Se forøvrig denne artikkelen fra McKinsey Quarterly om "10 trends to watch in 2006". Bra sammendrag av mange utviklinger – jeg likte spesielt nummer 9, om polariseringen av selskapstyper (store og små) som jeg lenge har tenkt men ikke sett skrevet ut så direkte før) 

(Video tips via Stephen Downes) 

Via Cory Doctorow fant jeg dette kartet over verden med alle land tegnet i forhold til populasjon – som jo gir grunn til ettertanke. En ting er at Kina er enormt i forhold til resten av verden (og at den rektangulære formen faktisk gjør at det ser mindre ut enn det er), at India er mye større enn man tror, også i forhold til Pakistan og Bangla Desh. Jeg syntes det var mest interessant – selv om det var noe jeg visste, men ikke helt hadde tatt inn over meg – at Europa er større enn USA, og at Europa er relativt jevnt befolket. Storbritannia er større enn man skulle tro i forhold til Tyskland og Frankrike, og Italia er større enn vanlig. Kanada blir en tynn stripe langs nordgrensen til USA – det stemmer faktisk, som alle som har kjørt bil i Kanada vet. Men den kanskje største overraskelsen er hvor det blir av Russland – en tynn stripe nord for et enormt Kina. For ikke å snakke om Indonesia og Filippinene i forhold til Australia.

I går holdt jeg et foredrag for bibliotekarene på Universitetsbiblioteket, og utfordret dem med et spørsmål jeg hadde rappet fra Hans Rosling, svensk professor i folkehelse og en fantastisk foredragsholder. Jeg spurte "I et av disse landene er barnedødeligheten dobbelt så høy som i det andre: Tyrkia og Sri Lanka.  Hvilket land har høyest barnedødelighet?" Svaret er ikke, som bibliotekarene (og nesten hvem som helst ellers) svarte, Sri Lanka, men Tyrkia. Årsaken til at man tar feil, er at man automatisk regner med at, gitt at man ikke har spesifikk informasjon, at fjerne land er mindre avanserte enn ens eget, og jo lenger unna, jo verre er det. Men, som Rosling sier, i Sri Lanka kan bestemor lese, og dermed går barnedødeligheten ned, uansett borgerkrig.

Kart av denne typen gir oss en nytt syn på verden, basert på data heller enn forhåndsoppfatninger. Anbefales.

Dubais nye turistattraksjon viser hva man kan gjøre hvis man har for mye penger og for mye olje.

Før vi gliser for bredt – tenk på de to milliardene brukt for å spare 6 minutter til Gardermoen, slik at man kan gå av toget og stå 5 minutter i kø gjennom verdens tåpeligste billettautomater…

(Via Marginal Revolution) 

I dagens New York Times finnes en artikkel om "spear-phishing". Dette er en mer målrettet versjon av "phishing" – bruk av epost og falske web-adresser som narrer folk til å oppgi passord eller innstallere trojansk software på sine datamaskiner. Reportasjen er kunnskaps- og detaljrik, presis i data og datoer, og bygger opp historien uten billige triks. Skikkelig journalistisk håndverk, med andre ord.

To ting slår meg:

For det første står det at "Israeli investigators have unearthed e-mail messages indicating that Mr. Haephrati interacted with a number of companies and governments in countries besides Israel; Mr. Wismonsky said e-mail messages suggest that Mr. Haephrati once apparently tried to sell his spyware to the Norwegian government." (min utheving). Dette er noe norske aviser bør gripe tak i – hvilke norske myndigheter dreier det seg om, og hva skjedde?

For det andre – hvorfor har vi ikke denne typen reportasjer i Norge? Jeg klippet teksten over i Word og fant ut at denne reportasjen er på 19,030 tegn, over 3000 ord (nå er engelske ord ofte ord delt slik at det siste tallet er litt høyt i en norsk sammenheng, men likevel). En halv side i Aftenposten er på ca. 7500 tegn (det er i alle fall lengden på en kronikk, og stort lenger enn det skrives det sjelden selv i Aftenposten). Denne reportasjen er en av flere av samme lengde i dagens NYT, og både lengden og kvaliteten er på ingen måte enestående. Hvorfor bedrives så lite journalistikk av denne kvaliteten i Norge? (Det skal nevnes at f.eks. Dagens Næringsliv har hatt noen meget bra, lange og undersøkende reportasjer om snusk i Norges Eksportråd og i saker som Røkkes båtsertifikat, så det er mulig. Men grundigheten, folkens, grundigheten….) Er det bare jeg som ikke ser den?

Okkesom, det ser ikke ut til at norske aviser har grepet fatt i dette i det hele tatt. Et søk på Sesam på "phishing" og "Israel" gir endel reportasjer skrevet av sikkerhetsprogramvarefirma, men ingen pressedekning fra norske aviser. Aftenposten har en notis fra 29. mai i år om israelsk industrispionasje, og digi.no har skrevet om den.

Når skal vi få en dyp, lang og kompetent reportasje om noe teknologipreget i norske aviser? De har i alle fall sjansen nå, siden denne har en norsk vinkling, om enn liten. Men det ser ikke bra ut. Som min datter Julie fant ut – norske aviser er ikke raskt ute med å plukke opp ting. Og for min egen del har jeg i løpet av de siste seks måneder ikke lest noe om teknologi eller for den saks skyld USA som ikke forlengst er både gjengitt og gjennomdrøftet i bloggosfæren.

Antoine Audonard har en god kommentarartikkel i New York Times om problemene i Paris forsteder. Det ser ut til at det er mange som har skylden, inkludert de som lager bråk: "[….] the crisis has once more exposed the shortcomings of a society that no longer knows how to enforce its own rules or how to create the dream of a better life for its new generations."

For et norsk perspektiv, les Drusilla.

Komplekse problemer krever komplekse løsninger. Og kanskje økonomisk reform? 

Philter (Thomas Nortvedt, opphavsrettsjurist) på bloggen Welcome to the Revolution har bedt meg si noe om hvorvidt geografisk differensierte priser har mening for digitale varer fra en økonomisk synsvinkel. Jeg takker for henvendelsen og skal svare – men det er lørdag, jeg skal male noen vinduskarmer, og derfor blir dette litt stream-of-consciousness….

Dette er et ganske stort tema – det korte svaret er, i alle fall for meg, at katten egentlig er ute av sekken, og medmindre man vil investere stort i ulike overvåkningssystemer eller sørge for at ens vare blir en løpende tjeneste (slik Microsoft har gjort med Windows) er det ikke noen realistisk mulighet til å prisdiskriminere. Som det ganske riktig påpekes er det transportkostnader som avgjør prisdifferensiering under forutsetning om perfekt informasjon, og det er ingen variable transportkostnader for musikk eller programvare.

Det finnes imidlertid prisdiskriminering for digitale varer ingen reagerer på: Microsoft Windows er, såvidt jeg vet, billigere i Afrika og Kina enn i Norge eller USA. I Afrika regner jeg med at dette reflekterer mindre kjøpekraft, i Kina muligheten for at myndighetene har såpass stor beslutningskraft at de kan påvirke markedet over til konkurrentene. Når Microsoft setter ned disse prisene blir det sett på som positivt, siden produktet reflekterer lokal kjøpekraft. Man kan altså prisdiskriminere basert på lokal tilpasning: Det hjelper ikke meg noe særlig om Windows på Svahili er billigere enn norsk eller engelsk, jeg blir nok pent nødt til å betale likevel. (I tillegg har Microsoft vett nok, ser det ut til, til å sørge for at selv om man har en gammel eller piratkopiert versjon, så kan man laste ned og innstallere sikkerhetsrelaterte oppdateringer, men ikke funksjonelle tillegg. Igjen en indikasjon på at noe som i utgangspunktet var en vare er blitt en tjeneste).

Musikk, derimot, krever ingen særlig lokal informasjon (det er ikke vanskelig for et russisk eller peruviansk nettsted å selge Odd Nordstoga) og kommer i standard formater. Man kan lage regionale versjoner (slik som soneinndeling for DVDer) men det er lett å komme rundt denslags med sonefrie avspillere. Så katten er ute av sekken, og folk kommer til å kjøpe fra der det er billigst (slik jeg ville ha gjort hvis Amazon hadde begynt med norske bøker.) Det er kø over Svinesund hver helg, og det hjelper lite med reguleringer (folk kjøper masse kjøtt trass i kontroller) eller harry-pregede holdningskampanjer.

Man står igjen med en rettferdighetsvurdering. Digital kulturformidling handler om en stadig mer direkte forbindelse mellom en artist og en kunde. Alle mellomledd vil forsvinne medmindre de tilfører verdi – som de kan gjøre ved å være filtre, raffinerier eller miksere. Et filter siler ut dårlige kulturprodukter, et raffineri gjør dem bedre, en mikser blander produkter på en slik måte at totalen er mer verdt enn summen av delene. Det hele selges til en pris mottakeren finner rimelig, som så deles mellom artisten og mellommennene (som i stadig større grad vil ta betalingen på forskudd). Og artisten vil i stadig større grad få betalt ikke i salg av enkelteksemplarer, men for alle varer som kan begrenses ad ikke-digital vei, som f.eks. konserter, privatopptredener, eller lignende. Som Jan Eggum har påpekt, det gjelder å komme på TV, for da betaler julebordene bedre etterpå.

Jeg tror en slik modell (mindre relativ eksemplarinntekt) er den som kommer til å vokse frem, og at forsøk på kunstige begrensninger og allverdens lover egentlig bare er en utsettelse av en utvikling som allerede er godt igang. Man kan få gjennom en viss prisdifferensiering av produkter hvis man klarer å identifisere kundene, men det er vanskelig. Harvard Business School selger undervisningscase, for eksempel, og sliter med at folk piratkopierer dem – ikke bare fordi de er dyre, men fordi kjøpsprosessen er komplisert, bruken begrenset, og mer og mer akademisk materiale er gratis tilgjengelig allikevel. Men folk vil betale det de synes er rimelig, og de betaler for genuin vare – jobben blir å synliggjøre hvor mye som går til artisten.

Det er faktisk ingen grunn til at ikke verdens billigste digitale platesjappe skal ligge i Norge – arbeidsintensiteten i en digital platebutikk er ganske lav, for eksempel.

Under forutsetning at artisten får en rimelig kompensasjon (enten i form av en andel av salgssummen, i form av økt etterspørsel etter konsertbilletter, eller i form av stipender eller premier), er det i alles langsiktige interesse at salg av digitale varer legges til billigst mulig sted på jorden, og at de legges ut i en form som ikke begrenser bruksform (avspillingsutstyr o.l.) Lavere pris betyr mer salg, dels av den opplagte grunn at de fleste kjøper mer når noe er billig, dels fordi fristelsen til å piratkopiere blir mindre. Reguleringer, både nasjonale og internasjonale, bør gjøre kulturkjøp lett, billig og lovlig. Det bør være klart hva som er lov og hva som ikke er det, og avgrensningen bør baseres på hva en ærlig kjøper mener er rimelig bruk.

Fremtidens digitale kulturmarked er en kamp om oppmerksomhet, ikke hylleplass. Oppmerksomhet oppnås ved hurtig distribusjon, god informasjon, og lav enhetspris. Fremtidens rike kunstner vil være den som kan konvertere oppmerksomhet til penger, ikke den som selger flest mulig enkelteksemplarer av tidligere arbeid.

Vanskeligere er det i grunnen ikke. Og vanskeligere bør ikke lovgivningen være heller.

Fantastisk foredrag av Hans Rosling, professor i internasjonal folkehelse ved Karolinska Institutet.
Se Kjetil Johansens sammenfatning – dette er det definitivt verdt å ta seg tid til. Skal laste dette ned og bruke det i undervisningen.
Hvis bare enkelte såkalt sosialistiske partier – som Senterpartiet eksplisitt men de andre implisitt – kunne se hva som skulle til for å bli kvitt fattigdommen i Afrika…. og hva våre tollmurer koster de fattige i verden. 350 milliarder (dollar, regner jeg med) i jordbrukssubsider i rike land. Og 2 milliarder i jordbruksstøtte til fattige land….. I korthet betaler vi norske bønder for å drive parkforvaltning, og pengene tar vi fra fattige land i Afrika.
Rosling argumenterer også for at det ikke er samfunnsøkonomisk å selge statistiske data – bedre å legge det ut gratis – og at patentering av gener er økonomisk irrasjonelt. Hjertens enig!
Nå jeg bare får tid, skal jeg kaste meg over http://www.gapminder.org – der ligger prøveversjoner av det utrolige dataprogrammet han har laget for å vise global økonomisk utvikling..

Utrolig intervju med Ray Nagin, borgermesteren i New Orleans. Det går ikke bra i Louisiana – hjelpen kommer ikke frem, og han er meget kritisk til innsatsen fra føderal side. Den underliggende konteksten er at soldatene, som vanligvis kan hjelpe, er i Irak.
«They are thinking small, man. This is a major, major deal.»
«[…] they’re feeding the public a line of bull and they’re spinning, and people are dying down here.»
«This is ridiculous. I don’t want to see anybody do anymore goddamn press conferences.»
«People are dying […] the city of New Orleans will never be the same in this time.»
(Via Joho the blog)
Oppdatering: Utskrift her.
Oppdatering: New York Times på lederplass, og Paul Krugman i sin spalte, sier vel det som skal sies på en nøktern nok måte.
Oppdatering: Wired fastslår at problemet er politisk og organisatorisk.
Og til sist: John Scalzi forteller om den egentlige grunnen til at mange ikke kom seg ut.