Denne sommeren har vært preget av komplikasjoner i helseveien både for min nybakte kone og meg selv, men vi kommer oss. En effekt av dette har vært at man har brukt forferdelig mye tid til slapp konsumpsjon av kultur i alle former, det meste levert gjennom YouTube. Etterhvert som formen kommer seg, øker oppmerksomhetsvinduet og kvalitetsforventningene, og derfor er det en glede å finne at min gamle helt Stephen Fry, som har hatt en hel del helseproblemer de siste årene, nå er i full vigør og sprer sine historier og språkekvilibristiske ornamenter til en takknemlig almenhet igjen – her som gjesteprofessor ved Oxford:
I en verden der språkroboter (for å bruke Jan Ketil Arnulfs presise ord fra «Kunstig intelligent psykologi«, en bok jeg leser om dagen, absolutt anbefaler, og skal komme tilbake til) har gitt oss en kakofoni av hypereffektiv, hjelpsom middelmådighet, er det en fornøyelse å høre språk som overrasker, som er uforutsigbart og dermed verdifullt.
Det forutsigbare krever litt innsats å produsere og konsumere, nettopp fordi det er uforutsigbart. Så legg inn det innsatsen – det er verdt det.
Vemund het en bonde. Han hadde en gård med 250 mål**, og som bønder flest slet han med økonomien. Han hadde til livets opphold, men driftsbygningen var sliten og tungdrevet. Han trengte en ny, men den ville koste 1 million kroner. Hvordan skulle han skaffe så mye penger?
Det er så mange som vil ha hytte, tenkte han – hva om han solgte unna en hyttetomt på 1 mål? Han satte inne en annonse på Finn, og Vipps, så var det gjort, og han hadde solgt hyttetomten for 1 million. Hurra, nå ble det ny driftsbygning!
Men nei, da dukket skattefuten opp og fortalte ham at siden 1 mål av hans eiendom var verdt 1 million, betød det at hele gården nå var verdt 250 millioner, og derfor måtte han betale 2,5 millioner i formueskatt.
Hvert år.
Jammen, sa Vemund, hvordan skal jeg kunne skaffe så mye penger, da? Jeg trenger jo de pengene til ny driftsbygning!
Du kan jo bare selge unna litt mer, sa futen. Du er jo så velstående, så det har du råd til, og du har vel ikke tenkt å snike deg unna dine plikter overfor fellesskapet?
Jammen, jammen, sa Vemund med redsel i stemmen – det betyr jo at jeg må selge mer og mer for hvert år som går! Til slutt har jeg ikke noen gård igjen! Hva skal jeg leve av da?
Disse skattepengene finansierer en velferdsstat, sa futen. Hvis du ikke har noe å leve av, finnes det ordninger for det. Så lenge alle betaler det de skal til fellesskapet… Eller, du kan jo bli noe annet enn bonde? Jobbe for kommunen, for eksempel?
Og så våknet Vemund, svett og varm, og skjønte at dette var bare et mareritt. Jammen godt at landbrukseiendommer er unntatt denne formuesskatten, ellers hadde det jo ikke vært bønder igjen i Norge, tenkte han.
Og så sovnet han igjen…
Postskript noen uker senere: Linda Vik har laget en tegneserieversjon av denne lille historien. Takk!
Et sikkert vintertegn (i alle fall hver gang det snør langt over normalen i Oslo) er kommentarene fra folk i mer grisgrendte strøk om hvor håpløse disse byfolkene er, her oppe i dalstroka innafor har vi sånne snøfall annenhver uke, vi er vant til å vandre barbent milevis gjennom snøfonnene for å ta en kopp kaffe, og så videre, og så videre…
Så da en sånn digital kommentar kom fra en person bosatt i Alta her før helgen, fikk jeg lyst til å ta til motmæle. Jeg er ikke noe mindre frustrert enn andre over folk som gjør dumme ting og kjører seg fast – og jeg har snøfreser, riktignok på hytta – men det er faktisk en viss forskjell på hutaheiti og landets største befolkningskonsentrasjon.
Tall teller
Så la oss ta Alta som eksempel: Alta har ni ganger så stort areal som Oslo, og 3% av Oslos befolkning (drøyt 700 000, og her snakker vi om bare Oslo, ikke Stor-Oslo, som har en million til.) Hvis Alta skulle hatt samme befolkningstetthet som Oslo, ville de hatt 6,4 millioner innbyggere i stedet for de 21 300 de har – og da ville de nok hatt endel køproblemer, de også. (Og før du begynner å argumentere med at Alta for det meste er utmark: Oslos geografiske sentrum er Blankvannsbråten, og rundt 69% av Oslo er skog og åker.)
Nå er det slik at det skal bare én fastkjørt bil til for å skape kø. I 2018 hadde Oslo 300 000 biler, hele Finnmark (med areal som Danmark) hadde ca. 40 000. I tillegg har Oslo tog, T-bane, trikk og mange flere busser som mange flere mennesker er avhengig av. Med andre ord: En hendelse i Alta skaper rett og slett ikke overskrifter, fordi konsekvensene er ikke så store for så mange. Dessuten kan det meste fikses av en hyggelig nabo med en traktor eller en pickup, som man verken har plass til eller bruk for i Oslo.
Plass teller
Men det er ikke bare antallet mennesker som er problemet. Jeg har hytte på Golsfjellet, og på hovedveien og til hyttene brøyter en hyggelig kar som heter Henning. Han har en stor og kraftig traktor med en diger snøfreser bak, og holder ganske mange kilometere med vei ryddet og fin, nesten uansett vær. Hvorfor klarer man ikke å bruke litt skikkelig redskap og bare rydde i Oslo?
Vel, det er et problem Henning ikke har: Han trenger ikke lure på hvor han skal gjøre av snøen. I Oslo er det gateparkering, portrom, hageoppkjørsler, gangveier, fotgjengeroverganger, buss- og trikkeholdeplasser og sykkelfelt overalt. Da er det ikke bare å fyre opp snøfreseren og sprute i vei – du må velge hva du skal blokkere, og der det er som trangest, må du kjøre snøen vekk på lastebiler, og det tar tid og koster mye penger.
Innstilling teller
Litt snøkaos fra Aftenposten…
Det er ikke slik at Oslofolk er noen stakkarer som ikke klarer å forholde seg til snø: Alle jeg kjenner, i alle fall, trekker litt på skuldrene og finner frem stillongs, votter, brodder og kanskje langrennsski uten kommentarer. Men når journalister skal ut og intervjue folk om snøkaoset, så skriver de jo ikke om dem som sier at dette ikke er noe problem. Nordmarka er stappfull av folk som synes masse snø er topp – men det selger dårlig. Ei heller er det nyheter at det meste faktisk går som det skal, at folk flest kommer seg på jobb, og at de andre klarer seg med videomøter og hjemmekontor uten å lage noe nummer av det.
Det er også noe med hva man skal være i beredskap for. For noen år siden bodde jeg i hus med stor hage i Oslo, og hadde snefreser, sørlandsskuffer, tilhenger, motorsag, trykkluftkompressor og masse andre jernvarer for å holde orden på omgivelsene. Nå bor jeg i en blokk og har nettopp ryddet en terrasse for en halvmeter snø med en plastskuffe jeg ville fnyst av for noen år siden – men det er det man får plass til i en liten bod.
Så vi klarer oss bra her nede. Og trøster oss med at når vi ser sjåfører som strever med trafikklys, rundkjøringer og kollektivfelt til sommeren, vet vi i alle fall hvor de kommer fra…
I begynnelsen av september skulle jeg undervise på universitetet (jeg har en sidestilling på IFI, og underviser på studiet Digital økonomi og ledelse). Det var en liten misforståelse med hvilket klasserom jeg skulle være i, og jeg gikk til en digital informasjonstavle som hadde en liste med kurs og klasserom.
Mens jeg lette meg nedover listen på jakt etter kurset mitt, endret skjermen seg plutselig til en helsides annonse for et studentarrangement. 30 sekunder senere kom en skjerm med en eller annen administrativ melding. Så kom en melding om et faglig seminar. 4-5 skjermbilder senere dukket klasseromslisten opp igjen, og jeg begynte å lete nedover. Da jeg var halvveis ned (og begynte å lure på om ikke mitt kurs sto lenger ned på listen enn skjermen rakk) begynte det forbistrede annonsesirkuset igjen…
Der og da svor jeg tett og innett under pusten og fikk til slutt en student til å lete opp listen på nettet.
I etterkant har jeg lurt på hvem det er som lager et så idiotisk informasjonsoppsett. Hva er egentlig årsaken til at man setter opp informasjonsskjermer, og så bruker dem på en måte som gjør at ingen egentlig får informasjon?
Jobber, ikke kunder
Svaret ligger nok i hva Clayton Christensen kalte job to be done – at man presenterer produkter for kunder ut fra en svært forenklet forståelse for hva kunden egentlig trenger. I stedet for å tenke på kunder som kunder (muligens segmentert etter demografi, bakgrunn eller geografi) bør man tenke på kunder som et sett med jobber som skal gjøres – og man selger til kunden basert på det.
Spørsmålet man skal stille seg, er ikke «hva slags produkt har jeg og hvem kan jeg selge det til.» Det man skal tenke på, er hvilken jobb ansetter kunden mitt produkt til å gjøre?
De som har satt opp disse skjermene, har forsøkt å dekke alle informasjonsbehov på en gang, men det går ganske enkelt ikke. Forvirrede besøkende på leting trenger statisk og detaljert informasjon, kringkastere av informasjon trenger oppmerksomhet – og behovene kan ikke løses innenfor den samme rammen. Dermed ender man opp med et kompromiss som ikke fungerer for noen.
Løsningen ligger i å dele opp ting i separate produkter (i dette tilfelle, flere skjermer). Svært ofte ligger også løsningen i spissing og forenkling.
Gi kundene det de vil ha – ikke mer!
Et av de beste eksemplene på informasjonsdesign jeg har sett, er noe Flytoget gjorde (og for alt jeg vet fortsatt gjør): De forenklet sin informasjonstavle ned til et enkelt tall.
Når du kommer styrtende inn på Sentralbanestasjonen, svett og varm og stresset, og skal ta Flytoget, er det kun en ting som står i hodet på deg: Hvor lenge er det til neste tog? De går hvert 20. minutt, men likevel vil man jo gjerne vite om man skal løpe eller ikke. Og der sto informasjonstavlen deres, med antall minutter igjen til neste tog gikk.
Og ingenting annet.
Perfekt. Og virkelig vanskelig å gjøre, siden man må demme opp for alle de som vil legge til mer informasjon enn akkurat det kunden først og fremst vil vite.
Dårlig informasjonsdesign skaper sterke følelser
Når et produkt ikke gjør jobben, kan folk bli ganske irritert. En venn av meg var sjef for et stort konsulentselskap og hatet å måtte presse seg gjennom tax-freebutikken på Gardermoen på vei ut til flyet. Som han sa: «Jeg er så irritert over det salgsmaset at jeg forsøker å knuse en flaske med trillekofferten hver gang.»
Siden han fløy ut fra Gardermoen i hvert fall tre ganger i uken, hadde han laget en rutine der han spant gjennom sikkerhetskontrollen kort tid før flyet skulle gå, og kastet et kjapt blikk opp på informasjonstavlen som viste hvilken gate han skulle til, rett innenfor sikkerhetskontrollen. Men så en dag sjokker han inn i høyt tempo, kikker opp – og ser at informasjonstavlen viser en Revlon-reklame. Som han sa:
Dave Barry er en amerikansk humorist som jeg har hatt mye glede av. Her om dagen kom jeg over en tekst som, vel, jeg lurer på om det ikke ligger noe i. Og siden teksten (fra boken «Dave Barry’s Complete Guide to Guys«) allerede er spredd over hele Internett og Google Translate fungerer bra, har jeg rett og slett oversatt den, gjort noen endringer – og oppfordrer alle til å kaste seg over bøkene hans:
Om forskjellen på menn og kvinner Dave Barry, 1995
La oss si at en fyr som heter Roger er tiltrukket av en kvinne som heter Ellen. Han ber henne ut på kino; hun aksepterer; de har en hyggelig kveld. Noen dager senere ber han henne ut på middag, og igjen koser de seg. De fortsetter å treffe hverandre regelmessig, og etter en stund dater ingen av dem noen andre.
Og så, en kveld når de kjører hjem, dukker det opp en tanke hos Ellen, og uten egentlig å tenke, sier hun det høyt: «Er du klar over at vi i kveld har vi vært sammen i nøyaktig seks måneder?»
Og så blir det stille i bilen. For Ellen virker det som en veldig høy stillhet. Hun tenker for seg selv: Jøss, jeg lurer på om det plager ham at jeg sa det. Kanskje han har følt seg innestengt i forholdet vårt; kanskje han tror jeg prøver å presse ham inn i en slags forpliktelse som han ikke vil ha, eller ikke er sikker på.
Og Roger tenker: Jøss. Seks måneder.
Og Ellen tenker: Men jeg er ikke så sikker på at jeg vil ha denne typen forhold heller. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde litt mer plass, så jeg hadde tid til å tenke på om jeg virkelig vil at vi skal fortsette som vi er, bevege oss jevnt og trutt mot … jeg mener, hvor skal vi? Kommer vi bare til å fortsette å treffe hverandre på dette nivået? Er vi på vei mot ekteskap? Mot barn? Mot et liv sammen? Er jeg klar for et slikt engasjement? Kjenner jeg virkelig denne personen?
Og Roger tenker: … så det betyr at det var … la oss se … februar da vi begynte å gå ut, som var rett etter at jeg hadde bilen hos forhandleren, som betyr … la meg sjekke kilometertelleren. .. Oj! Denne bilen burde ha et oljeskift nå!
Og Ellen tenker: Han er opprørt. Jeg kan se det i ansiktet hans. Kanskje jeg leser dette helt feil. Kanskje han vil ha mer ut av forholdet vårt, mer intimitet, mer engasjement; kanskje han har sanset – selv før jeg ante det – at jeg følte noen forbehold. Ja, jeg vedder på at det er det. Det er derfor han er så motvillig til å si noe om sine egne følelser. Han er redd for å bli avvist.
Og Roger tenker: Og nå skal jeg skal få verkstedet til å se på girkassa igjen. Jeg bryr meg ikke om hva de idiotene sier, den skifter fremdeles ikke som den skal. Og det er best at de ikke prøver å skylde på det kalde været denne gangen. Hvilket kaldt vær? Det er jo 16 grader ute, og girskiftene er treige som på en søppelbil, og jeg betalte de inkompetente toskene over seks tusen.
Og Ellen tenker: Han er sint. Og jeg klandrer ham ikke. Jeg ville også blitt sint. Herregud, jeg føler meg så skyldig når jeg tar ham gjennom dette, men jeg kan ikke hjelpe at det er slik jeg føler det. Jeg er bare ikke sikker.
Og Roger tenker: De vil nok si at det bare er en korttidsgaranti. Det er akkurat det de kommer til å si, de toskene.
Og Ellen tenker: Kanskje jeg bare er for idealistisk, venter på at en ridder skal komme ridende opp på den hvite hesten sin, når jeg sitter rett ved siden av en flott mann, en mann jeg liker å være sammen med, en mann jeg virkelig bryr seg om, en mann som ser ut til å virkelig bry seg om meg. Og en mann som nå har det vanskelig på grunn av min romantiske skolejente-fantasi.
Og Roger tenker: Garanti? Vil de ha garanti? Jeg gir dem en garanti. Jeg tar garantien deres og fester den rett opp…
«Roger,» sier Ellen høyt.
«Hva?» sier Roger forskrekket.
«Ikke plag deg selv på denne måten,» sier hun mens øynene fylles av tårer. «Kanskje jeg aldri skulle ha… Å herregud, jeg føler meg så…» (Hun bryter sammen, hulker.)
«Hva?» sier Roger.
«Jeg er så dum,» hulker Ellen. «Jeg mener, jeg vet at det ikke er noen ridder. Jeg vet det virkelig. Det er dumt. Det er ingen ridder, og det er ingen hest.»
«Det er ingen hest?» sier Roger.
«Du synes jeg er dum, ikke sant?» sier Ellen.
«Nei!» sier Roger, glad for å endelig vite det riktige svaret.
«Det er bare det… Det er at jeg… jeg trenger litt tid,» sier Ellen.
(Det blir en 15-sekunders pause mens Roger, tenker så fort han kan, prøver å komme med et trygt svar. Til slutt kommer han opp med en som han tror kan fungere.)
«Ja,» sier han.
(Ellen, dypt beveget, tar hånden hans.)
«Å, Roger, føler du det virkelig sånn?» sier hun.
«Hvordan da?» sier Roger.
«Sånn med litt tid,» sier Ellen.
«Å,» sier Roger. «Ja.» (Ellen snur seg mot ham og ser dypt inn i øynene hans, noe som får ham til å bli veldig nervøs for hva hun kan si neste gang, spesielt hvis det involverer en hest. Endelig snakker hun.)
«Takk, Roger,» sier hun.
«Takk,» sier Roger.
Så kjører han med hjem. Hun legger seg på sengen sin, en konfliktfylt, plaget sjel, og gråter til daggry. Når Roger kommer hjem, tar han seg en pose potetgull, slår på TV-en og synker umiddelbart inn i en reprise av en tenniskamp mellom to slovenere han aldri har hørt om. En bitteliten stemme i de fjerne fordypningene av hjernen hans forteller ham at noe stort foregikk der bak i bilen, men han er ganske sikker på at aldri vil forstå hva, og så han tror det er bedre om han ikke tenker på det.
Dagen etter ringer Ellen sin nærmeste venninne, eller kanskje flere av dem, og de snakker om denne situasjonen i seks timer. I møysommelig detalj vil de analysere alt hun sa og hver ting han sa, gå over det gang på gang, utforske for hvert ord, uttrykk, gest og meningsnyanse, vurdere alle mulige forgreninger. De vil fortsette å diskutere dette emnet, av og på, i uker, kanskje måneder. De vil ikke komme ikke til noen klare konklusjoner, men blir heller aldri bli lei av det.
I mellomtiden vil Roger, mens han en dag spiller squash med en felles venn av ham og Ellen, stoppe opp før han skal serve, rynke pannen og spørre: «Petter, har Ellen noen gang eid en hest?»
Jeg har lurt på (og blitt spurt om) om jeg skal melde meg på debatten om ChatGPT, men tror jeg lar det være. Det er ikke det at den ikke er interessant – les for eksempelChomsky et al i New York Times eller Cory Doctorow i Medium for synspunkter som i alle fall til en del faller sammen med mine – men jeg har tidligere vært involvert i debatter om kalkulatorer og søkemotorer og Wikipedia (særlig innen undervisning) og, vel, har en følelse av at jeg kanskje bare skulle børste av noen gamle essays, gjøre en find/replace og, vel, ting er i boks.
Forøvrig: Den bransjen som bør føle seg mest truet, er ikke lærere, men kommunikasjonsrådgivere, hvis jobb til en stor del består i å skrive nøytrale sammendrag av ting de ikke vet noe om. En oppgave som ChatGPT er kjempegod på. Som vanlig vil det være de smarte, de som kan skrive noe originalt (som ChatGPT ikke kan), som vil overleve. Og sånn skal det være.
Selv brukte jeg ChatGPT til å skrive en litt lang og kjedelig epost her om dagen. En en-setnings bestilling ble til en A4-side lang innkalling til et seminar, med forslag til dagsorden og brukbare innlednings- og avslutningsfraser. Litt redigering, en adresseliste, og jobben var gjort. Fabelaktig hjelpemiddel for folk som meg, som sliter med å komme i gang men er nokså kjapp med å flikke på ting som allerede er produsert. (Kommentar fra en bekjent: Så det er derfor så mange eposter har blitt så høflige i det siste…)
Hva gjelder elever/studenter som jukser med å bruke ChatGPT på eksamen – jeg har allerede laget eksamensoppgaver som spør «Hva er [sett inn begrep her]?» Deretter gir jeg svaret fra ChatGPT, og eksamensoppgaven er «ChatGPTs svar er ufullstendig og inneholder feil. Hva mangler og hva er feil?» (Da min kollega Ragnvald Sannes nevnte dette for en studentgruppe, fikk han et stønn til svar…)
Og for ordens skyld: Dette blogginnlegget har ikke – som 74,6% av alle innlegg om ChatGPT) – noe tekst generert av ChatGPT.
Og det er jo, i denne debatten, litegrann originalt.
Jeg husker jo Stings «The Russians love their children too» fra dengang den først kom ut, men Sting sier jo, som det er, at han skulle ønske at denne sangen fortsatt var irrelevant (som han trodde den var.)
Men russerne elsker jo sine barn. Og akkurat nå er de barna i fare, enten de er i Ukraina eller i Russland:
Stephen Fry, den nålevende personen jeg beundrer mest, forteller historier jeg har lest og hørt før, og avslutter på en måte som bare han kan. Ta deg tid til denne.
Man har gått teaterkritikk-kurs i regi av Norsk Tidsskriftforening, må vite. Det var en interessant opplevelse der jeg møtte en hel del mennesker som var glødende opptatt av teater, ofte fra perspektiver diametralt forskjellige fra mine.
En hel del av kurset gikk med til å diskutere omdiskuterte forestillinger som Mette Edvardsens Black (udødeliggjort av Sløseriombudsmannen) og Pia Maria Rolls Ways of Seeing, som jo endte med en justisministers avgang av nokså snåle årsaker.
I alle fall, vi fikk i oppgave å anmelde førstnevnte, som ikke ga meg så mye utover at Mette Evardsen hadde strippet en forestilling ned til det helt essensielle, trykket repeat åtte ganger, og overlatt tolkningen til publikum. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det samme med min anmeldelse:
Det morsomme var at dette virket – en av deltakerne (vi leste hverandres anmeldelser) mente han aldri hadde fått anmeldelsen, fordi «dette var jo bare teksten.»
For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.
Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).
Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…
Jeg slo på radioen i bilen i går og inne i mellom all viruspraten (som jo i prinsippet handler om matematiske spredningskurver) fikk jeg høre to matematikklærere, begge tydeligvis flinke folk (de har begge skrevet lærebøker) som strevet med å artikulere nytten av matematikk for sine elever. Det er ikke enkelt å snakke på direkten, særlig når programlederen starter med den vanlige «jeg har ikke hatt nytte av matematikken» tiraden, men debattartikkelen det hele bygger på, er velskrevet og bra – bortsett fra overskriften (som er det de fleste leser, og som forfatteren ikke setter selv.)
Skal ungdom forstå hvorfor de skal lære matematikk, må vi være direkte. Så derfor vil jeg nok en gang å gjengi mine grunner til å lære matematikk, denne gang oppdatert med et punkt til – om klima og forurensning og (hvorfor ikke) pandemier.
Du skal lære matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.
Du skal lære matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få av dem, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb, for eksempel innen stordataanalyse og kunstig intelligens. Du vil tjene mye mer enn popsangere og idrettsfolk – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du regner gjennomsnitt og over hele livet.
Du skal lære matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati, shamaner og annen svindel fordi du vet det ikke virker.
Du skal lære matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.
Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verden konkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?
Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.
Du skal lære matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.
Du skal lære matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren din hva slags smarttelefon du skal kjøpe? Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Tiktok? Hvorfor spørre noen som aldri lærte seg matematikk om du skal lære matematikk? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.
Du skal lære matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.
Du skal lære matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.
Du skal lære matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb i de kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.
Du skal lære matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at logikk ikke kan være kreativt. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes – bare man bruker kunnskapen riktig. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.
Du skal lære matematikk fordi du skal løse de store problemene.Verden sliter i dag med store problemer som klima, forurensning, fattigdom, sykdommer og et forvitrende demokrati. For å løse disse problemene trenger vi folk som kan forstå komplekse sammenhenger og lage nye løsninger – inkludert ny teknologi – for å gjøre verden bedre. Det er kjempebra at ungdom protesterer mot manglende klimatiltak og forurensning, men i det lange løp trenger vi ikke protester og symbolhandlinger – og matematikk vil sette deg i stand til å lage løsningene, ikke bare rope etter dem.
Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.
Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.
*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.
Nationaltheatret: Lykkeliten. Av og med Rune Andersen
Komikeren Rune Andersen (mest av alt kjent for sin evne til å imitere og parodiere kjente stemmer) har Oslopremiere på sin forestilling Lykkeliten, en liten selvbiografi om oppvekst i et lite, men idyllisk miljø med et stort unntak: Hans alkoholiserte og svært voldelige far. Den er ytterst severdig, både som komedie og drama, og gir mye stoff til ettertanke.
Forestillingen starter litt nølende – det er tross alt premiere på hovedscenen i Nationaltheatret, og Andersen er synlig nervøs – men etterhvert varmes det opp med episoder fra livet til en liten gutt i sekstitallsblokk i Kristiansand og hans forhold til naboer og lekekamerater. Det er rørende og morsomt og moderat selvreflekterende inntil far kommer hjem fra sjøen, tempoet stopper opp, og temperaturen synker brått i sal og på scene. Så blir det varmt igjen.
Nettopp kontrastene mellom forholdet til gode naboer, besteforeldre, og lekekamerater og helvetet hjemme (og hvordan omverdenen ignorerer det, uten at Andersen henspiller på det) gjør forestillingen så sterk. Det er lange pauser med morsomme opplevelser (briljant skildret med en fokus på barndommens lukter, nettopp fordi lukt gjør at man husker ting) mellom korte og, vel, voldsomme voldsepisoder. Alt et barn opplever normaliseres når det gjentas, og Andersen klarer å skildre denne normaliseringen (og hvordan barn utvikler overlevelsesstrategier men samtidig blir skadet av hva de opplever) implisitt.
Et sentralt budskap er hvor viktig det er å ha støttespillere: Lekekameratene, det eldre ekteparet tvers over gangen, besteforeldrene, sirkusdirektøren som lot en seks år gammel gutt få synge Edelweiss (på engelsk) og ta med seg en ekstra premie til mamma, den gode læreren som så en svært stillferdig og liten gutt og løftet ham frem. Moren som beskyttet sine barn så godt hun kunne (ved å bli slått helseløs selv) selv om det ofte ikke var nok. Oppgjøret med faren når gutten endelig blir stor nok til å ta igjen, er innlevelse og teater på høyt nivå – langt over det nivået jeg (kanskje noe forutinntatt) hadde forventet fra et nokså lettbent komiker.
En ting som slo meg er at faren er svært lite tilstede annet enn som en trussel. Andersen imiterer alle menneskene han har et forhold til, med dialekter og endret stemme etterhvert som de blir eldre, og gjør dem (svært) levende. Men vi hører aldri farens stemme som imitasjon, bortsett fra når han gjengir den eneste gangen faren sa noe hyggelig om ham (og som han ble fortalt i etterkant, ikke hørte selv). Det finnes heller ingen bilder av faren – men mange av Andersens støttespillere.
Andersen var et barn som klarte seg – et løvetannbarn, kalles det vel – og forsøker ikke å gi noen forklaring på hvorfor nettopp han klarte det og andre ikke. Når forestillingen er over, er han synlig utkjørt – den er en katarsis for ham og hans familie, og ble laget først at morens død, etter hennes ønske. (Historien har også vært gjenstand for et program i serien Vårt Lille Land på TV2.) Som så mange alvorlige komiske fortellinger balanserer den på en knivsegg mellom for mye tull og for mye patos – men balanserer svært bra.
Her om dagen var jeg i Hamburg for å undervise en MBA-klasse om strategi, noe jeg gjør innimellom. I lunsjpausen gikk jeg ned til bakeriet på hjørnet og kjøpte meg et smørbrød og en kaffe – ikke MitZuNehmen, men HierZuEssen – og så skulle jeg betale. Da fikk jeg endelig en følelse av at jeg var utenlands.
Damen bak disken ville ikke ha betalingskortet mitt, enda det var av et internasjonalt velkjent merke. Hun insisterte på at denslags tok de ikke der. Jeg var litt i villrede, men heldigvis var en lokalkjent student der, og han forklarte meg at jeg skulle ta kortet mitt med meg til en annen butikk litt lenger ned i gaten. Der fikk jeg beskjed om å stikke det inn i en automat i veggen, og etter noen tastetrykk fikk jeg ut noen fargeglade papirlapper. Disse tok jeg med tilbake til bakeriet og ga en av dem til damen bak disken, som deretter ga meg smørbrødet mitt og dessuten noen runde metallstykker med tekst på.
Det er interessant å være utenlands, der har de andre skikker. Disse papirlappene er elegant utformet og er tydeligvis viktige (siden de lokale tar så godt vare på dem), men er det ikke fryktelig uhygienisk å sende dem frem og tilbake på den måten, særlig for en bedrift som håndterer mat? Dessuten fikk jeg ikke bare den jeg ga til damen, jeg har et par til også som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg la dem i kortholderen min, men de er i veien og metallstykkene ble dessuten stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen.
På den annen side, i Tyskland har de ikke Vipps (et system jeg snakket om, men som de var svært skeptiske til). Kanskje disse papirlappene er noe vi burde innføre her i Norge, som en slags reserveløsning? De har jo den fordelen at de virker når man ikke har mobildekning eller betalingsterminal.
Nationaltheatret: Som dere vil (As You Like It), William Shakespeare.
Etter sigende var det en gang en stortingsmann som ble spurt om hva han syntes om Peer Gynt – og han mente stykket var bra, men det var så fullt av sitater. Shakespeares stykker er likedan, og As You Like It (som Nasjonaltheatret kaller Som dere vil og dermed beviser at det skal en Ibsen til for å bevinge norske titler) er ikke noe unntak: Det er i dette stykket man finner monologen «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances…» og som videre beskriver menneskets syv stadier fra spedbarn til den annen barndom.
Jeg skal ikke røpe hvordan, men i denne oppsetningen bruker man en litt overtydelig (mye av det Nationaltheatret gjør, er litt overtydelig) ironi der Jacques endelig får fremføre sin monolog, om enn som en parentes. For de som ikke husker de syv stadiene – her er kortversjonen Robert Conquest var så vennlig å lage som en limerick:
“Seven Ages: first puking and mewling
Then very pissed-off with your schooling
Then fucks, and then fights
Next judging chaps’ rights
Then sitting in slippers: then drooling.”
Nuvel.
Det er mye å glede seg over i denne forestillingen. Det er mange bra skuespillere, men hovedrolleinnehaverne (Kjersti Tveterås som Rosalyn/Ganymedes og Jonas Strand Gravli som Orlando) skinner, særlig hun som Ganymedes rett før pause, med jekk og uten øljekk. De har adskillig mer energi enn resten av ensemblet, med noen unntak: Fritjov Såheim som den onde hertugen (selv om han helt ikke klarer å slippe taket (hehe) i sosialarbeideren fra Lilyhammer), Mads Ousdal som Jacques, Eindride Eidsvold som narren Touchstone.
Man har valgt å la Bertine Zetlitz skrive musikk og fremføre den – og det gjør hun svært bra, som en krysning mellom Lill Lindfors og Lady Gaga. Musikken er enkel og litt repetitiv, men fungerer – og bandet (begge utkledd som William S. himself) er svært gode, særlig Andreas Bratlie som plystrer klokkeklart samtidig som han håndterer trommestikkene.
Scenografien er fremtredende og tildels genial – man starter med tablåer i tre, nesten fire etasjer og fortsetter med en genial firkantet busk som etterhvert inneholder de fleste av skuespillerne i ulike konstellasjoner. Scenografien truer med å ta litt overhånd en gang iblant – og «satiren» blir litt for enkel når en av rømlingene i Ardenskogen beskriver seg selv som «trist som faen.» Bondegutten William som vil ta sin kjære Phoebe til Esso-stasjonen for to cola og en full burgermeny blir litt flaut. Men musikken fungerer og showet virker, selv om det kunne strammes opp en tanke og man kanskje kunne få replikkene til å smelle litt fortere her og der.
Men Shakespeare fungerer jo, da. Selv i ironisk utgave.
PS: Nationaltheatret tilbyr en «introduksjon» til noen av sine premierer (og noen av de vanlige forestillingene også.) Inger Merete Hobbelstad holdt et foredrag – glimrende skrevet og glimrende fremført – om stykkets handling, historiske plassering og hvordan det utfordrer kjønnsroller. Stykket er fra 1599 og hovedrollen spilles av en mann (kun mannlige skuespillere den gang, som alle som har sett Shakespeare in love vet) som spiller en kvinne som spiller en mann som spiller en kvinne. Det er komplisert, selv i våre dager, og må ha vært en sensasjon på Shakespeares tid. Det har, selv i dag, en hel del å si om hvordan vi spiller roller for å forholde oss til hverandre.
På BI får alle ansatte i disse dager tilsendt epost som utgjør et lite kurs i hvordan man skal forholde seg til datasikkerhet. Greit nok. Under finner du den første mailen:
Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:
Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå
Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?
(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.
Jeg er medlem av en diskusjonsliste kalt Helsepolitisk Diskusjonsforum der det diskuteres helsepolitikk, med utgangspunkt i Helsetjenesteaksjonen.
Heromdagen kom denne historien inn. Jeg vet ikke hvem som opprinnelig skrev den, men her det er et korn av sannhet her:
Et norsk og et japansk firma bestemte seg for å utkjempe en årlig ro-regatta med hvert sitt åttemannslag. Begge mannskapene trente systematisk, og dagen før regattaen var begge lagene i toppform. Japanerne vant med et forsprang på 1 km….. Etter nederlaget var moralen på bunn-nivå hos det norske laget. Konsernledelsen besluttet raskt at neste år skulle de vinne regattaen, og etablerte en prosjektgruppe for å undersøke hva som egentlig var problemet. Med utgangspunkt i en rekke omfattende konsulentanalyser oppdaget prosjektgruppen at japanerne brukte syv mann til å ro og én mann til å styre, mens det norske laget hadde én mann som rodde og syv mann som styrte. Da dette ble oppdaget, viste det norske firmaet resolutt handlekraft: De engasjerte et dyrt internasjonalt konsulentfirma som skulle analysere strukturen i det norske laget nærmere. Etter flere måneders intenst arbeid kom toppkonsulentene frem til en konklusjon: Det var for mange som styrte og for få som rodde! På bakgrunn av konsulentrapporten ble det resolutt gjennomført forandringer i lagstrukturen. Nå fikk det norske laget fire styrmenn, to overstyrmenn, en styreformann og én roer. Dessuten ble det innført et bredt poengsystem for å motivere roeren, ut fra tankegangen om at han ville yte bedre om man utvidet arbeidsområdet og ga ham mer ansvar. Neste år vant japanerne regattaen med et forsprang på 2 km. Det norske firmaet avskjediget roeren med henvisning til utilfredsstillende innsats og betalte deretter bonus til ledelsen for initiativet de hadde vist i prosjektet. Konsulentfirmaet utarbeidet deretter en ny analyse hvor de konkluderte med at taktikkvalget hadde vært riktig, og at motivasjonen var god, og at det derfor måtte være materiellet som måtte forbedres. Nå er det norske firmaet i ferd med å få utviklet en ny båt.
(Dette er ikke faglig, det er fredag ettermiddag og tid for noe produktivitetsdempende.) Denne artikkelen fra The New Yorker handler om Apollo Robbins, som opptrer som profesjonell (og lovlig) lommetyv i Las Vegas. Han er god – her er åpningssitatet:
A few years ago, at a Las Vegas convention for magicians, Penn Jillette, of the act Penn and Teller, was introduced to a soft-spoken young man named Apollo Robbins, who has a reputation as a pickpocket of almost supernatural ability. Jillette, who ranks pickpockets, he says, “a few notches below hypnotists on the show-biz totem pole,” was holding court at a table of colleagues, and he asked Robbins for a demonstration, ready to be unimpressed. Robbins demurred, claiming that he felt uncomfortable working in front of other magicians. He pointed out that, since Jillette was wearing only shorts and a sports shirt, he wouldn’t have much to work with.
“Come on,” Jillette said. “Steal something from me.”
Again, Robbins begged off, but he offered to do a trick instead. He instructed Jillette to place a ring that he was wearing on a piece of paper and trace its outline with a pen. By now, a small crowd had gathered. Jillette removed his ring, put it down on the paper, unclipped a pen from his shirt, and leaned forward, preparing to draw. After a moment, he froze and looked up. His face was pale.
“Fuck. You,” he said, and slumped into a chair.
Robbins held up a thin, cylindrical object: the cartridge from Jillette’s pen.
Her er et Youtube-klipp som viser Robbins i praksis – noen andre som føler seg litt utsatt?
Her om dagen var jeg i Hamburg for å undervise 
Etter sigende var det en gang en stortingsmann som ble spurt om hva han syntes om Peer Gynt – og han mente stykket var bra, men det var så fullt av sitater. Shakespeares stykker er likedan, og As You Like It (som Nasjonaltheatret kaller Som dere vil og dermed beviser at det skal en Ibsen til for å bevinge norske titler) er ikke noe unntak: Det er i dette stykket man finner monologen «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances…» og som videre beskriver menneskets syv stadier fra spedbarn til den annen barndom.
PS: Nationaltheatret tilbyr en «introduksjon» til noen av sine premierer (og noen av de vanlige forestillingene også.) 
Tversover 