En av fordelene med å være i Boston over tid, er at man kan gå på foredrag med kjente personer. I går var jeg på Boston University og hørte Elie Wiesel snakke om sin nye bok The Time of the Uprooted. Selv om jeg selvfølgelig kjenner til Elie Wiesel som person, har jeg med skam å melde aldri lest noen av hans bøker. Men som person var han fascinerende.

Han leste utdrag av boken, såvidt jeg forstår, er en fortelling om en person som er på vei til et sykehus for å være tolk for en gammel kvinne, og som leter gjennom hukommelsen etter hvem hun kunne være. Dette setter opp en struktur for å fortelle om alle som er revet opp med røttene, om hvordan ikke bare personers, men begrepers fundament stadig endres. Temaet er løselig – som Wiesel sa gjentatte ganger, han elsker historier og trenger egentlig bare en struktur for å fortelle dem, alle sammen.

Elie Wiesel snakket endel om hvorfor han skriver, og hva han skriver. Han så seg selv ikke som forfatter, men som et vitne som trengte å fortelle sin historie for å gi sin overlevelse mening. I alle hans bøker er det et barn, en gammel person, og en gal person – fordi de var de første som ble tatt. I krigene før annen verdenskrig var det slik at det var soldatene som døde, og barn, gamle og skrullinger som overlevde. Nazistenes systematiske utrenskninger sørget for at disse gruppene forsvant først – og at de som overlevde var de sterke og arbeidsføre.

Han snakket også om hat – om hvordan de som hater ikke ser etter et identitetskort, de bare hater. Om hvordan det tyvende århundre hadde to tyranniske ideologier som begge var antisemittiske, om hvordan Stalin hadde planene klare for en stor pogrom i Moskva, men døde før han fikk skrevet under dekretene. Og om hvordan Wiesel hadde håpet at det nye århundret ville føre til en bedre tilværelse, hvor vi hadde lært av våre erfaringer.

Wiesel har en fantastisk evne til fortelle sine historier, som er tuftet på jødisk kultur og ofte minner om bibelske lignelser. Det var ca. 500 mennesker i auditoriet og knepp stille mens han fortalte, med sin franske aksent, om en tid og en tenkemåte som er fremmed for de fleste men likevel klarer å formidle refleksjoner som har gyldighet for alle mennsker.

Imponerende. 

Jeg har ikke skrevet så mye om Nicholas Negropontes (intervju) 100-dollar bærbare PC, med håndsveiv i tilfelle strømmen mangler, mest fordi dette er en så opplagt god ide og et så nobelt foretagende at det bare er å rope hurra.

Nå er en prototype bygget, og jeg ser til min glede at den har mye mer enn det jeg trodde bare kom til å være en tradisjonell laptop – den har en tablet-aktig skjerm som gjør at den kan brukes i "bok-modus", den kommer til å ha Open-Source kildekode (Steve Jobs ville gi bort OSX, men designerne ville ha Open Source), og en rekke land har allerede bestilt en million enheter hver.

Jeg tror dette initiativet kommer til å ha betydning langt utover noe såpass enkelt som å lære skolebarn å bruke et tastatur. Politisk og religiøs undertrykking er ofte muliggjort fordi enkeltmedlemmene i et samfunn ikke har en uavhengig kanal til omverdenen, en mulighet til å finne ut av ting selv. Med denne maskinen, rimelige trådløse forbindelser til Internett (som kanskje kan spres ved hjelp av mikrolån slik Grameen Bank gjør) og med tilgang til hele verdens informasjon (inkludert, for noen ambisiøse studenter, MITs OpenCourseWare initiativ), vil en rekke gløgge ungdommer mange steder i verden gjøre noe annet ut av livet sitt enn de ellers ville ha kunnet.

Og det er faktisk en meget god tanke en fredag morgen.

 I en tid da mange kulturmennesker fortsatt henger igjen i en forståelse av teknologi som noe ikke-spirituelt, traurig og matematisk, kan man jo lese essayet Turing’s Cathedral av George Dyson. Katedralen han refererer til er Google og inspirasjonen kommer fra den ærefrykt mange av de ansatte har overfor den jobben de gjør med å "organisere all informasjon i verden", som faktisk er Googles visjon. I en passus som er flittig sitert i blogosfæren, beskriver Dyson sitt møte med Google slik:

Despite the whimsical furniture and other toys, I felt I was entering a 14th-century cathedral — not in the 14th century but in the 12th century, while it was being built. Everyone was busy carving one stone here and another stone there, with some invisible architect getting everything to fit. The mood was playful, yet there was a palpable reverence in the air. "We are not scanning all those books to be read by people," explained one of my hosts after my talk. "We are scanning them to be read by an AI."

Jeg vet ikke helt, og blir av og til litt oppgitt over de religiøse overtonene i mye av det som skrives om teknologi, samtidig som jeg er klar over at folk lar seg inspirere av ulike årsaker. Men er ikke det å lage et kjempebibliotek med all verdens informasjon i søkbar tilstand mer enn nok – uten at man skal blande inn kunstig intelligens og forestillinger om en slags hellig gral ved slutten av regnbuen?

Det mest interessante med essayet er imidlertid hans observasjon at en kartlegging av universet uavvendelig vil føre til fremveksten av applikasjoner som gjør noe med det. Det mest interessante med Google er ikke det at alt blir søkbart, men alt vi kan gjøre med en slik samling søkbar tekst, gitt et programmerbart grensensnitt på toppen og en felles platform for utvikling (inkludert menneskene) rundt. Google Maps er interessant som leketøy en liten stund – det er morsomt å se igjen steder man har vært på ferie eller finne ut hvor folk bor – men det er som platform for geografisk baserte, nye applikasjoner at ting virkelig kan ta av.

Så jeg venter i spenning på hvilke bruksmønstre vi vil se når verden slutter å lete etter all denne informasjonen og i stedet begynner å bruke den.

I en av sine selvbiografiske epistler beskriver P. G. Wodehouse the forferdelige følelsen det er for første gang å høre sin egen stemme, etter å ha kjøpt seg en diktafon. Opplevelsen var så rystende at han øyeblikkelig returnerte diktafonen og gikk tilbake til sin trofaste skrivemaskin.

Jeg har hørt meg selv før, men det er sunt allikevel – som Håkon Styri sier i en kommentar, det er noe som alle foredragsholdere burde gjøre. Etter å ha laget min første podcast og hørt på den, fant jeg ut at jeg slurver endel uten å mene det – kaller Joi Ito amerikansk, for eksempel, han er japaner. Det gjør vanligvis ikke noe i et foredrag, men i en situasjon der mer og mer blir tatt opp, kan man fort havne i en situasjon som et regjeringsmedlem, som kan bli holdt ansvarlig for all verdens unøyaktigheter og hele tiden må veie sine ord på gullvekt.

En positiv side med lydopptak er at man kan luke ut uvaner. Jeg har det med å si "øøhhhh" for å fylle pauser når jeg snakker – omtrent som å bruke altfor mange tankestreker når man skriver, noe jeg også gjør. Med et lydopptak kan man ta dem ut. Det er forbausende enkelt. Når man får lydopptaket på en skjerm (jeg bruker gratisprogrammet Audacity) lærer man seg fort å grafisk kjenne igjen en "øøhhhh" og klippe den vekk (se bildet til venstre). Man kan også ta vekk teknologipauser, irrelevante spørsmål, applausen til slutt og annet foredragsteknisk smårusk. Resultatet er et strammere produkt, samt at man blir oppmerksom på sine uvaner og kanskje kan gjøre noe med dem.

Jeg er litt småfristet til å leke litt med en slags teknologipodcast – å bruke et program som Camtasia Studio til å ta opp presentasjoner og lyd sammen, og levere dem som Flash-animasjoner. (Jeg bruker allerede SnagIT, et produkt fra samme firma. Fantastisk for å lage tekniske presentasjoner.) For eksempel til å instruere i blogging, eller å svare en gang for alle på alle spørsmålene om "hvordan kommer man egentlig igang med å bruke teknologi i undervisningen?"

Så mange morsomme leketøy, så liten tid….