Kategoriarkiv: Akademisk

Gjerne hjernevask

Postet den av

image Det er hylende festlig å se programmet (og det blir jo flere) til Harald Eia, og nesten like morsomt å se debatten etterpå. Eia tar tak i noe som alle som har mer enn ett barn vet – at det er medfødte forskjeller på folk. Det betyr selvfølgelig ikke at arv betyr alt, men den spiller i alle fall en rolle – i likhet med miljø. Dette er ikke engang kontroversielt for de fleste – hvem har ikke sagt om noen at de har arvet musikalitet eller fargesans eller språksans fra en eller begge foreldre – og forskningen viser det samme.

Tilbake står en avkledd, ideologisk forankret kjønns-"forsker" som nå griper til hesketeknikker ("Eia er i 40-årskrise") siden forskningsgrunnlaget ikke finnes.

Vel, vel.

Jeg skrev faktisk en kronikk i Aftenposten for 3 år siden om akkurat det samme – at gener spiller en rolle, hvor lite vi enn liker å tenke på det, samt at siden vi forsøker å nøytralisere virkningen av miljø, vil genene bety relativt mer. Det kom ikke inn mange kommentarer – jeg har fortsatt mye å lære når det gjelder kommunikasjon – men Knut Olav Åmås mente den var viktig. Jeg forventet faktisk en masse baluba, men det kom ingenting. I noen sammenhenger har jeg brukt de samme argumentene på foredrag – og da hender det at noen blir så provosert at de reiser seg og går, noe som vanligvis ikke skjer når jeg uttaler meg.

Men Harald Eia ringte meg i alle fall i fjor sommer da han jobbet med programmet, og vi hadde en lang samtale om det jeg hadde skrevet og boken til Steven Pinker. I motsetning til kjønnsforskerne ville jeg imidlertid ikke uttale meg om saker som jeg ikke hadde dyp kunnskap om – og det var kanskje like greit, når jeg ser hvor godt Eia fremstiller disse problemstillingene. Jeg synes han kunne spart seg harselasen over et trafikkskilt med en gravende mann. Derimot var kommentaren fra Trinity College ("Blindern er mye finere!") midt i blinken, som et lite sleivspark til forskere med Nordmarkssyndrom.

Jeg gleder meg i alle fall til resten av programmene – og skulle ønske at denne typen programmer var regelen heller enn unntaket på NRK.

Case-konkurranse for BI M.Sc. studenter

Postet den av

image image Noen av våre M.Sc. studenter i strategi har kontaktet Boston Consulting Group og fått dem til å bli med på å arrangere en konkurranse i case-analyse. Dette er akkurat den typen studentinitiativ jeg liker, så jeg stiller opp som a) dommer, og b) promotør på disse sider.

Herved – hvis du skulle være M.Sc. student på BI – er du invitert til å delta i konkurransen. Det er noen små forutsetninger: Du må være med på et lag av 3-4 studenter, hvorav minst to må være M.Sc. studenter i strategi (eller siviløkonomstudenter med strategi spesialisering, som det het i gamle dager.) Konkurransen finner sted på BI 14. april fra 8:00 til 20:00, og jeg kan love en intensiv dag med case-analyse, presentasjoner og – til vinnerne – premier. Her har du sjansen til å være strategikonsulent for en dag, med et virkelig forretningsproblem – og med feedback fra både forelesere og vaskeekte konsulenter….

Kort søknad/påmelding sendes innen 1. april til til kai.r.mathisen@bi.no. Antall plasser er begrenset, så førstemann til mølla… (Merk påmeldingen "Tversover" – vi sender dette i mange kanaler, og vil gjerne vite hvordan folk fikk vite om det.)

Konsultativ-akademisk kognitiv dissonans

Postet den av

image image Det er morsomt å lese oppstyret rundt McKinsey’s analyse av Universitetet i Oslo. Rapporten, som er to år gammel og stort sett levert som powerpoint-slides, er etter mitt skjønn ikke dårlig i sin metode og sine resultater. Den sammenligner UiO med 4 "modell-universiteter" (universiteter som ligner UiO i struktur og størrelse, men som kommer høyere opp i internasjonale rangeringer: Uppsala, Helsinki, København, og Edinburgh) og henter dessuten inn ideer og "best practices" fra "innsikts-universiteter" (verdensledende universiteter). Sammenligning av det som er sammenlignbart, og innspill fra verdensmestrene – slett ikke så galt, med andre ord.

Der det går galt, er i hvordan dette presenteres – ikke i hovedsaken (sammenligningene er detaljerte og gode nok) men i ordvalget. I akademiske diskusjoner er det nemlig viktigere hvordan ting blir sagt enn hva som blir sagt. Det er helt typisk at kritikerne henger seg opp i en formulering som "organisert anarki" og "uten lojalitet" – noe som er riktig, men ikke nødvendigvis en mangel – da slipper man nemlig å forholde seg til den mer solide kritikken om rekrutteringsmessig innavl, mangel på vurdering på tvers av fagmiljøer og manglende differensiering i belønningssystemer. (Personlig synes jeg den største svakheten ved rapporten er dens underforståtte likhetstegn mellom mer (formell) styring og bedre styring – universiteter må nødvendigvis være noe mindre fokusert enn andre, mer spissede kunnskapsbedrifter.)

Hans Petter Graver og andre som har kommentert med at McKinsey totalt har misforstått og mener at universiteter og andre kunnskapsbedrifter er totalt forskjellig fra "syltetøyfabrikker" glemmer noen små detaljer, som at McKinsey selv er en kunnskapsbedrift, at to av rapportens produsenter har doktorgrad og dermed presumptivt en viss forskningsforståelse, samt at UiO til syvende og sist er en organisasjon som alle andre. De virker mest fornærmet over den formastelige tanke at et eksternt konsulentfirma, av alle ting, skal få uttale seg om noe så ukrenkelig som et universitet. At det kan være noe i rapporten, trass i dens klare konklusjoner og mangel på problematisering, får så heller være.

Jeg har latt meg fortelle at en ekstern evalueringskomite av UiO for noen år siden mente de ikke kunne være et skikkelig universitet siden de ikke hadde en "business school", noe som kom litt overraskende på universitetsledelsen. Det viser i alle fall at det finnes mange oppfatninger av hva et universitet er. Kanskje diskusjonen burde gå mer i retning av hva slags universitet man skal være (og hvilken rolle UiO skal spille i Norge og internasjonalt) enn hvem som har rett til å uttale seg? Foreløpig må jeg si at invitasjonen til høring ser svært lite konkret ut – hva er det egentlig man diskuterer? Skal UiO være både et bredde- og eliteuniversitet? Og finnes det konkrete eksempler på noen universiteter som har fått dette til?

(I samme retning (og samme grad av fornøyelighet), se Tore Stubberuds fornøyelige kritikk av dannelsesutvalget og se deretter om du kan dechiffrere svaret.)

Det transparente stetoskopet

Postet den av

image Paul Chaffey har et glimrende innlegg om Vscan, et ultralett ultralydapparat fra GE Vingmed og vinneren av årets ingeniørbragd fra Teknisk Ukeblad. Paul påpeker, og det er jeg helt enig i, at Vscan kan være en viktig faktor for å få ned helseutgiftene, siden produktivitetsøkninger i problemløsende bransjer ikke kommer gjennom raskere prosesser, men gjennom bedre diagnostisk informasjon og mer distribuerbar behandling.

Jeg er ikke i tvil om at Vscan kommer til å være en disruptiv innovasjon, slik Paul skisserer. Men jeg tror ikke han går langt nok. Etterhvert som teknologien blir enda enklere, billigere, bedre og kjappere å ta i bruk, tror jeg Vscan-lignende apparater kan bli et substitutt for stetoskopet.

En ting er å høre hjerteslag og lungesurkling, en annen ting er å se forstørrede blodårer, hjerteklaffanomalier og bronkiale væskeansamlinger med en gang – ved første gangs undersøkelse. Og moderne ultralydapparater tar ikke bare bilder, de kan også måle blodgjennomstrømning og andre ting som finnes under huden, kjapt og enkelt.

I et case om det amerikanske selskapet Sonosite (en konkurrent av GE Vingmed) som jeg av og til bruker i undervisningen, finnes det en rekke eksempler på at leger som gjør ultralyd til en del av den første, raske undersøkelsen av en pasient – fordi det er billig og de kan gjøre det – i mange tilfelle oppdager aneurismer eller kreftsvulster fordi de kan se dem. Viktigst av alt: De kan stille diagnosen billig, raskt, og på et tidspunkt der problemet relativt lett lar seg behandle.

Selv om GE Vingmed uten tvil kommer til å forbedre sitt produkt, håper jeg nesten at de også satser på å lage det billigere, ikke bedre – og at de lar seg inspirere av Apples iPhone, ikke bare iPod. Det finnes et kjempemarked for ultralette ultralydapparater for legesentre og ambulanser, men begynn å tell opp antall stetoskoper i verden, og har muligheten til å lage noe som ikke bare ser ut som en iPhone, men som selger like bra som den. Legg til kommunikasjonsteknologi, og du kan utstyre hjemmehjelper, pasienter og andre med Vscans og la legen fjerndiagnostisere over Internett… En hel del av dagens ultralydeksperter vil si at dette er dårlig teknologi og man trenger spesialkunnskaper som bare de har – men det er jo kjennetegnet på all teknologi.

Mange bedrifter som lager disruptiv teknologi markedsfører den på en måte som gjør at de disruptive egenskapene ikke utnyttes. La oss håpe at GE ikke går i den fellen!

PS: Horten-miljøet er et eksempel på en kunnskapsklynge – en gruppe bedrifter med ekspertise i miniatyrisering og prosessordesign. Bare så det er sagt.

Et kunnskapsbasert Norge – IT og software

Postet den av

BI er i ferd med å dra igang et stort forskningsprosjekt kalt Et kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson. Dette prosjektet er av samme type som to tidligere, store forskningsprosjekter: Et konkurransedyktig Norge og Et verdiskapende Norge. Det første tok for seg faktorbaserte konkurransefortrinn, det andre så på næringsklynger og hvordan de oppstår og utvikles. Denne gangen skal vi kartlegge kunnskapsflyt innenfor næringsklynger – hvordan oppstår og spres kunnskapen som skaper næringsklynger, og hva skal til for at man skal kunne danne flere og sterkere kunnskapsbaserte næringklynger. Gitt at Norges økonomi i stor grad er basert på naturressurser og at vi over tid må bli mer kunnskapsbasert (hvis vi skal opprettholde velferden) er dette temaet hyperaktuelt.

Oppdatering 11. januar: Følg dette prosjektet som #norskIT på Twitter

Prosjektet tar for seg ti næringsklynger. Metodikken er ikke helt lagt ennå, men tanken er å kartlegge hvordan innovasjon og kunnskapsutvikling foregår innenfor hver av klyngene, basert på denne modellen:

 

image

Min oppgave innenfor dette prosjektet blir å kartlegge næringsklyngen IT og software, og til det vil jeg trenge hjelp – spesifikt bedrifter som er interessert i problemstillingen. Vi kommer til å begynne med å kartlegge hvem de ulike aktørene er, og deretter gå inn på enkeltselskaper (og konstellasjoner av selskaper som samhandler) og se på deres relasjoner til kunnskapsmiljøer, kunder, leverandører, forskningsinstitusjoner og investorer. Tanken er å komme opp med et statistikkgrunnlag og en rekke case-beskrivelser som gir forståelse og forhåpentligvis gode beslutningsunderlag både for aktørene innen hver klynge og for myndigheter.

Ta gjerne kontakt med undertegnede om du er interessert i mer informasjon eller har noe å bidra med!

Lesemengde og sosial intelligens

Postet den av

Hvorfor har nordmenn slike fordommer mot intellektuelle prestasjoner?

En av kommentarene til Frode Saugestads kronikk i Aftenposten (som jeg tidligere har kommentert) sier i et nøtteskall noe om "folk flests" fordommer mot lærdom og ambisjoner. Signaturen kathrinem (det er ca. kommentar nummer 46 i denne diskusjonen) skriver:

Frode Saugstad, jeg gir deg en utfordring: Du som mener Harvardstudenter leser ett års "norsk pensum" på en måned, kan du da ta medisinstudiet mitt på et halvt år? Dette gleder jeg meg til å se! Jeg har kilo på kilo med bøker ventende på deg. Også lurer jeg på: harvardstudenter som leser ett år på en måned, har de sosial intelligens? Hvordan fungerer de egentlig sånn utenom Harvard?

Her er det to påstander som fremkommer:

  1. Vedkommende tviler på om det egentlig er mulig å lese et års norsk pensum på en måned.
  2. Folk som er i stand til denslags (om de finnes), kan i hvert fall ikke ha sosial intelligens.

Dette kan imøtegåes ganske kort:

  1. Det er ikke bare fullt mulig, men ganske enkelt, å lese et norsk pensum på en måned, i hvert fall nok til å stå til eksamen. Medisinerstudiet er ikke et gjennomsnittlig norsk universitetsstudium hva arbeidsmengde angår, men det finnes helt sikkert folk som klarer det på en måned også.
  2. Studenter ved eliteuniversiteter er etter min oppfatning mer sosialt intelligente enn gjennomsnittstudenten. Men siden jeg ikke har sett studier av dette, kan jeg jo gi et eksempel: Barack Obama – førstemann i sitt kull ved Harvard Law School. Han bør vel kunne sies å fungere brukbart også utenfor Harvard.

Jeg skal utdype begge svar med egen erfaring, siden jeg nå engang har studert der borte.

Dette at man rett og slett ikke tror det er mulig å ta til seg så mye kunnskap på så kort tid er kanskje det minste problemet. La meg ta en analogi: Jeg er en gjennomsnittlig norsk langrennsskiløper – habil på tur, har teknikken, men har aldri gått aktivt. For noen år siden, mens jeg så Holmenkollens 50-kilometer ute i Marka, gjorde jeg meg den refleksjonen at eliteskiløperne ikke bare holdt et høyere tempo enn jeg kunne klare å komme opp i, men at de holdt det tempoet i 50 km. De var altså mange ganger bedre enn meg – noe som kunne være vanskelig å tro, men det er jo lett å måle fysiske prestasjoner.

Det er mye større relative forskjeller på mentale prestasjoner enn fysiske – men de er mindre synlige. For å ta arbeidsmengde først: I det første semesteret på DBA-studiet på Harvard Business School, høsten 1990, hadde jeg fem kurs, alle obligatoriske. Kursene gikk over 13-15 uker. Tre av kursene var "lesekurs" for å lese seg opp på et fagområde, de andre var kvantitative (statistikk og mikroøkonomi). I et av lesekursene (strategi) hadde vi to bøker å lese og sammenligne stort sett hver uke, totalt 22 bøker. I det andre (MIS) hadde vi stort sett en bok hver uke. I det tredje (organisasjonspsykologi, som ble forelest for bachelor, master og doktorgradsstudenter samtidig) hadde vi 80 akademiske artikler + 40 ekstra for doktorgradsstudentene. Disse lesemengdene er på ingen måte uvanlige for den typen eliteuniversiteter Harvard tilhører.

Jeg kom meg gjennom alt sammen unntatt mikroøkonomien, tildels med gode karakterer. Det samme gjorde 10 av mine 11 medstudenter. Det skyldtes hurtiglesningsteknikk, gode notater (jeg hadde lært meg touch og tok alt på PC, går stadig tilbake til disse notatene), svært lange arbeidsdager og godt samarbeid studentene i mellom (vi laget kollokviegrupper for å diskutere og hjelpe hverandre med notater og oppgaver.) Jeg hadde også fordelen av å kunne statistikk fra før, så jeg kunne slappe litt av i det faget.

Hva gjelder sosial intelligens – mine studiekolleger (fra USA, Guatemala, Japan, Canada og altså Norge) var noen av de mest interessante mennesker jeg noensinne har møtt. En hadde startet et kontorutstyrsfirma, en annen hadde vært konsulent over hele verden, en tredje hadde jobbet med sultproblemer for FNs matvareprogram i Latin-Amerika, en fjerde med utvikling av språkgjenkjenningssystemer for IBM, bare for å nevne noen. Stimulerende diskusjoner om samfunnsspørsmål, litteratur og sport (jeg lærte mye om amerikanske idrettsgrener) i alle lunsjpauser. Noen var, på amerikaneres vis, svært opptatt av ulike former for veldedig arbeid. Noen trente hardt ved siden av studiene. En av dem holdt bryllup for sin eldste datter sommeren etter. To av mine kolleger giftet seg etterhvert – de bor nå i Singapore. Vi hadde en litt innesluttet og eksentrisk kar, og en meget taus kvinne – men de var absolutt med og ga sitt bidrag til samarbeidet. Gruppen var humørfylt, støttet hverandre, og jeg regner dem stadig som gode venner og fortrolige – nettopp fordi vi gikk gjennom et så hardt studium sammen.

Jeg vet ikke hva en "gjennomsnittlig" lesemengde er på et norsk universitetsstudium, men ut fra et kurs på BI eller hva min eldste datter studerte på Blindern vil jeg si det er omtrent fire kurs pr. semester, 1-3 bøker, gjerne sammenfattende, til hvert kurs, samt toppen 15-20 artikler i tillegg. Med andre ord, for en som er vant til Harvards lesepress, er det ikke er noe om helst problem å klare et gjennomsnittlig norsk pensum på en måned. Og la meg si det med en gang – jeg jobbet svært hardt med mitt studium, men noen av mine medstudenter virket som det tok det hele nokså enkelt. To av dem hadde faktisk begynt på et doktorgradsstudium for å trappe litt ned på arbeidspresset…

Det er klart min erfaring ikke utgjør noe forskningsmessig datagrunnlag, men jeg har altså observasjoner der de fleste bare har fordommer. Jeg har ikke noe problem med å akseptere at mennesker kan gå på ski eller løpe maraton på nivåer høyt over meg – uten at det gjør dem til monstre uten sosial intelligens. Min erfaring tilsier at det samme gjelder for mentale prestasjoner.

Så hvorfor har vi den fordommen at folk som kan lære mye fort må være sosialt uintelligente?

Jeg tror det ligger en underforstått Kalvinisme i den norske folkesjel – "hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg", for å sitere Bjørnson. Det skal liksom være balanse i regnskapet. Rike folk er sikkert ikke lykkelige. Skolelys har nok en mørk side og kan i hvert fall ikke være gode i idrett. Så ser man ikke Jo Nesbø, som var fotballspiller i landslagsklasse, musiker, siviløkonom (han bygget opp DnBs valutatrading) og krimforfatter.

Det går nok til helsike for ham også, skal du se. Ellers hadde det jo ikke vært rettferdighet i verden.

Oppdatering 6. januar 2010: Jeg krysspostet denne til min blogg i Aftenposten – og der begynner det å bli endel bra kommentarer!

Om amerikanske vs. norske universiteter

Postet den av

Det er mye å si både om Frode Saugestads kronikk i Aftenposten om hvor mye dårligere norske universiteter er enn amerikanske, og om innleggene i kommentarfeltene etterpå. Han har definitivt et poeng, men å sammenligne norske universiteter (som begynner å bli en nokså broget masse) med amerikanske eliteuniversiteter blir litt som å sammenligne norsk basketball med NBA – det blir å sidesette det beste fra en stor nasjon (og dessuten et verdenssenter for læring) med det gjennomsnittlige i Norge. Det er en himmelvid forskjell mellom eliteuniversitetene i USA og de mer gjennomsnittlige – og sammenliknet med dem kommer ikke Norge så dårlig ut.

Dermed er det ikke sagt at vi ikke kan bli bedre, og fremfor alt at vi systematisk kan begynne å bruke de amerikanske eliteinstitusjonene både som sammenligningsgrunnlag og som en mer integrert del av et norsk utdanningssystem enn vi gjør i dag.

Først, litt opprydding om ordbruk og annet:

  • "Amerikanske Harvard er det ubestridt beste universitetet i verden."
    Beklager, men dette er upresist (og jeg må ta høyde for at ingressen ikke skrives av kronikkforfatteren her.) Harvard har en ubestridt plass blant verdens beste universiteter, men enkeltvise og presise rangeringer for hele universiteter blir meningsløse. Mange andre universiteter både i USA (MIT, Princeton, Columbia, Stanford, Carnegie-Mellon, Yale, bare for å nevne noen) og andre steder er på høyde med Harvard innenfor enkelte fagområder og samlet sett. Hva gjelder studieopplevelse, blir Harvard rett som det er rangert etter colleges som Williams, Amherst og Yale. Universitetsrangeringer er omtrent som hotellrangeringer på internett – de gir en generell pekepinn om kvalitet og opplevelse, men ikke mer. Your mileage may vary, som det heter.
  • Harvard er dyrt, men mindre enn man skulle tro. Støtteordninger ("needs-blind admission") gjør at gjennomsnittsbetalingen er svært mye lavere enn de 300 000 pr år som nevnes (et beløp som også inkluderer kost og losji, i hvert fall det første året). En rekke teaching colleges er også dyrere enn Harvard. Igjen – det kommer an på hva man sammenligner med. Tapt arbeidsfortjeneste og studielån i Norge kommer opp i nesten det samme – og da har man ikke en en stor forventet inntektsvekst etter avlagt eksamen som motvekt.
  • At Harvard-studentene leser et norsk årspensum på en måned kan nok stemme for enkelte kurs, men dette tallet må ikke brukes som generelt grunnlag. Men forskjellen er betydelig: Når jeg sammenligner kurs på Master- og doktorgradsnivå som jeg kjenner til, er tallet heller at Harvard-studentene leser 2 – 4 ganger så mye i gjennomsnitt. Men det er betydelig variasjon, uten at jeg kan si at jeg har funnet kurs i Norge med høyere ambisjonsnivå enn på Harvard.

Kommentarene etterpå bærer preg av begrepsforvirring og lite kunnskap om amerikansk vs. norsk høyere utdanning:

  • Mange kommenterer at det norske opprykkssystemet ikke er meritokratisk, er preget av kameraderi og gruppetenkning, at disputaser er teaterforestillinger, og så videre. Denne diskusjonen foregår i USA også, minst like mye som i Norge. Og den foregår både på eliteuniversiteter og de mer alminnelige. Å foreta noen analyse basert på hissige innlegg fra begge sider blir ganske vanskelig.
  • Noen kommentatorer hevder at "alle blir professorer" i USA. Dette stemmer ikke – det er bare at begreper og systemer er forskjellige fra i Norge. Riktignok kaller studentene en for "professor" i undervisnings- og veiledningssituasjoner, men tittelen er her den samme som "lærer", omtrent som på fransk. Det formelle opprykkssystemet (tenure track) i USA er tredelt, og krever doktorgrad før man begynner: Assistant professor (tilsvarer omtrent norsk amanuensis, en rekrutteringsstilling), associate professor (tilsvarer omtrent førsteamanuensis) og professor (tilsvarer omtrent norsk professor). I tillegg kommer spørsmålet om "tenure" – fast stilling. Noen universiteter praksiserer at man må ha "full professorship" for å bli tenured, andre kan gi tenure også til associate professors. Det finnes i tillegg mange andre stillinger som kan innehas as folk uten doktorgrad, som lecturer, scholars, fellows etc. Disse folkene tiltales også som "professor" av studentene når de underviser et kurs.
  • Universiteter i USA deles gjerne inn i "research universities" (hovedvekt på forskning og publisering) og "teaching universities" (hovedvekt på undervisning, gjerne undergraduate) – og det finnes elite- og gjennomsnittsinstitusjoner i begge kategorier.

Min største bekymring rundt denne debatten er at et fokus på forskjeller mellom amerikansk elite og norsk gjennomsnitt setter norske høyere læreinstitusjoner inn i en konkurranse de ikke kan – og ikke heller skal – vinne.

Problemet er ikke at det er gjennomsnittsforskjell mellom amerikanske eliteuniversiteter og det norske utdanningssystemet, men at et manglende nivå i norsk videregående skole og på lavere universitetsstudier skal føre til at gode norske studenter ikke kan komme inn blant eliten i USA, uansett hvor gode de individuelt måtte være. Harvard har 1800 plasser for undergraduates, men mottar mer enn 2000 søkere med perfekt SAT hvert år. Det å komme inn er ikke bare et spørsmål om poengsummer (slik det er i Norge), men også om utenomfaglig aktivitet, gode anbefalinger fra lærere og arbeidsgivere, og at man kan vise til et faglig nivå på høyde med sine konkurrenter. Dette krever en helt annen innstilling til utdanning, og et mye tettere samarbeid mellom lærer og elev, enn tilfelle er i dag.

Jeg har opplevd lærere fra videregående skole som ikke kan skrive engelske anbefalinger for sine studenter. Jeg har også møtt i hvert fall en kjent universitetsprofessor som ikke vil skrive dem, fordi risikerer man jo at de beste bachelor-studentene forsvinner til utlandet i stedet for å begynne et Master-program i Norge.

Norsk overtilpasning til det europeiske Bologna-systemet (3 år bachelor + 2 år master som det eneste riktige og saliggjørende), samt mangel på elite-"tracks" fra begynnelsen av (med Bachelor som en slags fortsettelse av en "alle skal med" videregående skole) gjør at skal man komme inn på et amerikansk eliteuniversitet, må man enten gå gjennom et amerikansk skolesystem, ta IB, eller komme inn på et middels amerikansk bachelorstudium og gå videre mot eliteuniversitetene derfra. Med vanlig videregående eller en alminnelig norsk bachelor (uansett karakternivå) har man ganske enkelt svært liten sjanse for i det hele tatt å bli vurdert. Og da blir norske studenter ved amerikanske eliteinstitusjoner enslige unntak – inne mer pga. forbindelser eller tilfeldigheter enn fordi de er gode.

Utdanning er i dag en global bransje, og det er ikke lenger de som ikke kom inn i Norge som reiser ut – nå ser det i stedet ut til at det er de beste som drar. Norsk utdannings- og forskningspolitikk må ta dette inn over seg. Man må se på utenlandske eliteuniversiteter som et sted systematisk å plassere de beste studentene, for deretter å rekruttere dem tilbake, heller enn som et litt brysomt system som skaper ekstraarbeid fordi det ikke passer inn i de standardiserte sjablongene.

Dataåpenhet og motforestillinger

Postet den av

(Dette innlegget er høyttenking rundt dataåpenhet. Jeg sitter i en ekspertgruppe for Teknologirådet, som skal avgi en rapport om dataåpenhet. Dette er mine meninger og ikke nødvendigvis noe som Teknologirådet er enig i.)

Det skrives og snakkes mye om dataåpenhet for tiden, fra Sverre Andreas Lunde-Danbolts spissfindige kronikk i Aftenposten, der han foreslår et Altut til å komplementere Altinn, til Vox Publicas kampanje for å finne og synliggjøre offentlige datakilder. Dataåpenhet er viktig, for, som Hans Rosling sier, med skikkelige data endres debatten fra ideologi til pragmatisme, fra "vi mener" til "dataene sier".

Krav om åpenhet og tilgjengelighet til offentlige data kommer til å møte motstand fra de som har dataene, av mange årsaker. Her er tre motforestillinger jeg tror vil komme, og mitt forslag til hvordan man skal møte dem:

Motforestilling 1: Sluttbrukeren kan ikke forstå våre rådata, så det er ikke noe poeng i å publisere dem.

En enkelt sluttbruker, som meg selv, kan ikke bruke f.eks. offentlige kartdata direkte. Jeg vet ikke hvordan kartdata lagres, men regner med at det er en eller annen form for svært knappe koder satt inn i et posisjoneringssystem (bro krysser elv i posisjon x y) eller i en eller annen vektorform (grense starter i posisjon x y og fortsetter rett sørover z meter). Det er klart at jeg som sluttbruker ikke vil kunne nyttiggjøre meg denne informasjonen direkte.

Men det samme gjelder den websiden du leser akkurat nå. Prøv å se på denne siden i kildekodeformat (i Internet Explorer og Firefox, velg "View" fra menyen, deretter "Source" eller "Page Source"). Du får da opp en side med (for de fleste) uforståelig kode.

Vi har weblesere, og dermed kan vi lett nyttiggjøre oss koden. Det samme gjelder andre grunnlagsdata: Blir det tilgang, vil noen (kommersielle eller ikke-kommersielle aktører) lage verktøy som gjør at vi kan bruke dem. Da skapes det innovasjon og muligens nye arbeidsplasser (helt sikkert nye bruksområder) – samtidig som det faktum at rådataene til enhver tid skal publiseres sikrer at vi alle jobber ut fra det samme, forhåpentligvis korrekte utgangspunktet.

Motforestilling 2: Det er feil i dataene, så derfor kan vi ikke publisere

Publisering av data kan være skremmende – vi gjør alle feil, og det mangehodede trollet som heter publikum har en tendens til å finne dem. Det er imageflaut, men enda flauere er det om feilen ikke blir funnet. 

Et eksempel: På Aftenposten akkurat nå (8. november 2009 kl 1000) står det en lenke til en e24-artikkel om en inder som saksøker deodorantprodusenten AXE fordi han fremdeles ikke har draget på damene, trass i at reklamen sier de kommer til kaste seg over ham. Denne historien er oppspinn fra ende til annen, publisert på en indisk humorside.

image På samme forside står en lenke til min Aftenposten-blogg, der jeg påpeker feilen og gjør meg morsom over at e24 kunne være så naive og at Aftenposten ("Solid bakgrunn for egne meninger") fremdeles har den oppe på forsiden sin. (Og på mitt innlegg påpeker en kommentator at jeg gjør narr av journalistens engelskkunnskaper, for så å begå en engelsk stavefeil selv. Akk ja.)

Det er ikke så lett når man gjør feil. Og feil gjør man. Men ved å publisere dem, blir de rettet opp. Det er faktisk den eneste fornuftige grunnen til å publisere skattelistene jeg kan tenke meg, skjønt feilene ville i stor grad blitt funnet hvis bare den enkelte skattyter hadde kunnet se sine skattedata også.

Med andre ord – hvis det er feil i dataene, er det en grunn til å publisere, ikke mot. Offentlige registre inneholder mye feil – publisering finner dem, synliggjør dem, og retter dem. Og byråkratene vil ta bedre beslutninger, om enn med noe høyere ansiktstemperatur.

Vitenskaplig metode, heter det faktisk.

Motforestilling 3: Vi skal publisere, men på vårt eget nettsted og med eget grensesnitt

Alle organisasjoner liker å kontrollere tilgangen til den informasjonen de besitter, ikke minst offentlige institusjoner. Ta f.eks. Utdanningsdirektoratet, som gjør data tilgjengelig på sine websider. Der kan man klikke seg vei nedover og se hvordan gjennomsnittkarakterer og eksamenskarakterer fordelte seg på de enkelte skoler – men man kan ikke gjøre egne sammenstillinger eller se på resultatene over tid. Det finnes ingen lenke (i hvert fall ikke som jeg kan finne) som sier "last ned hele datasettet".

Byråkratiet publiserer, men kontrollerer nøye hva man kan se.

Hele poenget med å publisere rådata (eller rettere sagt, data i analyserbar form) er at brukerne kan nyttiggjøre seg dataene inn i sine beslutninger eller aktiviteter. Her er et eksempel: For noen år siden var jeg Telenor-kunde, jobbet som konsulent, og hadde svært høye telefonregninger (timevis med konferansesamtaler til USA hjemmefra). Jeg fikk detaljert utskrift av telefonregningen, på papir, og det var slitsomt å gå gjennom disse manuelt for å fordele kostnadene på mine klienter. Derfor brukte jeg enhver anledning til å mase på Telenor om at de skulle lage en tjeneste der de sendte ut den detaljerte telefonregningen som et Excel regneark, på epost. Dermed ville jeg ha kunnet automatisere min fakturering, i stor grad.

I stedet laget Telenor en web-tjeneste der man kunne logge seg inn og se den månedlige telefonregningen på skjermen. Det var forsåvidt nyttig for meg ved at jeg fikk regningen tidligere og ikke trengte å arkivere den selv – men det gjorde ikke fordelingsjobben noe enklere. (Det er mulig Telenor nå sender ut telefonregningene pr. epost, jeg vet ikke.) Hele poenget er at hadde jeg fått dataene i et standardisert format, ville jeg kunnet lage et eget system på toppen av dem, og dermed gjort livet mitt enklere. I stedet forsøkte Telenor å gjøre jobben for meg – og lyktes ikke.

Tilgjengeliggjøring av e
n visningstjeneste skal ikke frita ikke fra plikt til å publisere rådataene. Som Vox Publica sier, data er fakta vi kan bruke. Publisering gjennom egenkontrollerte visningstjenester tillater ikke at man bygger nye bruksmønstre og nye applikasjoner ut fra et definert grunnlagsmateriale. Og det er nettopp nye måter å bruke dataene på som er i samfunnets og vår alles interesse.

Til slutt…

Debatten om åpenhet rundt offentlige data er komplisert og involverer spørsmål om opphavsrett, kommersialisering (forbausende mange byråkrater synes det er festlig å leke butikk med godsakene, uten at det blir så mye butikk av det) og personvern. Dette innlegget er ment som høyttenking – jeg ser frem til debatten.

9.11.09: Oppdatering: Harald Groven har lagt til 6 nye grunner til å nekte publisering i kommentarene. Glimrende! Noen som kommer på grunn nr. 10?

9.11.09: Oppdatering II: Også publisert på e24.no (som, jeg må si, tar påpekning av bommerter pent.)

Annonsering: Stipend for PhD-kandidat

Postet den av

(Denne utlysningen ble lagt ut tidlig, for å ut informasjonen. En oppdatert, offisiell utlysning finner du her. Ta kontakt med Asbjørn eller meg dersom du er interessert.)

Stipendiat – Sosiale medier for innovasjon

Handelshøyskolen BI og SINTEF IKT søker stipendiat til prosjektet ”NETworked POWER. Innovation by social software”

[teksten er slettet – ny, offisiell versjon her – og søknaden kan du sende inn her.]