Forfatterarkiv: Espen

Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

Den farlige ideen

Postet den av

Edge logoEdge.org er en interessant webside – et møtested for folk i krysningspunktet vitenskap og filosofi – som hvert år spør en rekke kjente personer et enkelt, men viktig spørsmål. Årets spørsmål er "What is your dangerous idea?", og ble foreslått av Steven Pinker, som selv skriver om at identifiserbare grupper av mennesker kan ha forskjellige statisistiske distribusjoner av evner og innstilling, og at vi har vanskeligheter med å forholde oss til dette.

Andre gode innlegg kommer fra

  • Tor Nørretranders, som skriver om farer ved sosial ulikhet og det faktum at vi liker det. Dette er en tanke jeg først kom over i Robert Frank’s alt for lite leste Choosing the Right Pond. (Notat her hjemme: Knut Olav Åmås viser til noe av det samme med sin kommentar i Aftenposten idag, og man kan alltid grave opp Paul Fussel’s ubetalelige bok Class hvis man trenger litt moro.)
  • Paul Bloom om at vi ikke har sjel – noe man vet stemmer men ikke helt kan ta inn over seg. En sjel er et kompleksitetskonstruksjon, ikke en enkeltenhet. Minner meg om den selvmordsassisterende legen Kevorkian: I rettsaken mot ham ville motpartens advokater finne ut om han mente han hjalp folk over til en bedre verden, så han ble spurt om hva som skjedde med deg etter at du dør. Hans svar: "Du råtner."
  • Carolyn Porco tar opp den samme tråden og snakker om hvordan vitenskapen over tid kommer til å ta religionens plass, dvs. som en måte å fylle et liv med mening. Men vitenskapen mangler endel mekanismer religion har, som evne til helhetlig fremstilling, self-refleksjon og ikke minst ritualer…
  • J. Craig Venter mener ny kunnskap om genetikk kan skape sosiale konflikter, i et ekko av Steven Pinker (hvis bok The Blank Slate burde ligge på nattbordet til minst halvparten av regjeringsmedlemmene)
  • Terrence Sejnowski lurer på når Internett vil bli selvbevisst og begynne å oppføre seg som en helhetlig mekanisme.
  • Dan Dennett lurer på hvordan vi skal forholde oss til kunnskapseksplosjonen – når det ikke er nok hoder til all kunnskapen som genereres.

Personlig tror jeg den farligste ideen ligger i sosial stratifiersing som et resultat av meritokrati – hvor skal en sosial underklasse hente sine ledere hvis alle lederemner øyeblikkelig rekrutteres ut av den via utdanning og meritokratisk avlønning? Man kan ikke akkurat gå tilbake til å undertrykke arbeidere slik at de får noe å kjempe for heller. Siden smarte foreldre får smarte barn, kan man over tid få en genetisk og sosialt virkelig underlegen "underklasse" – og det er en farlig tanke for alle, siden tidligere ideer om denslags mildt sagt ikke har hatt noen god innflytelse på verdenssamfunnet. Det spørsmålet må besvares, men ikke med fornektelse. Fornektelse vil føre til fremvekst av en populisme (på begge sider) som rett og slett kan være farlig.

…hmmm. Mye å tenke på på en vanlig onsdag morgen. Tid for å skrive noe annet enn blogg…

PS: Fjorårets spørsmål: "Hva tror du er sant men kan ikke bevise det?" er minst like interessant.

PSPS: Glemte en av de mest interessante, inntil Marginal Revolution minnet meg på den: Steve Strogatz‘ observasjon at matematiske bevis nå begynner å bli så kompliserte (de blir løst enten ved "brute force" simulering eller ved så lange bevis at det er vanskelig å kvalitetssikre dem). Resultatet er at det blir vanskeligere og vanskeligere å vite om vi virkelig vet noe….

Ryktebørsen: MS kjøper Yahoo?

Postet den av

Det går rykter om at Microsoft har tenkt å kjøpe Yahoo!, nok til at Yahoo!s aksjer har økt 4.4%.

Jeg tviler på om dette stemmer (og det gjør Scoble også). Kan ikke helt forstå hvorfor MS skal ta på seg den distraksjonen det er å ta over et så stort firma – når man selv har MSN. Det er rett og slett ikke nødvendig å eie hverandre for å ha et samarbeid om annonsebetaling.

Pepys’ blogg

Postet den av

Et interessant bloggprosjekt er Pepys’ Diary – en gjenskapning av dagboken til den gamle libertineren, byråkraten og bokelskeren. Pepys var administrativt ansvarlig for den engelske marinen – mange historikere mente han skapte den engelske marinen som kom til å spille en stor rolle i oppbyggingen av det engelske imperiet – og litt av en politiker. Idag er han kjent for sin svært menneskelige og frisinte dagbok, skrevet i en kode han trodde aldri ville bli knekket.

Mindre kjent er kanskje (og det er mulig at jeg tar feil her, har ikke funnet dette tross mye googling) at Pepys var mannen bak uttrykket "en rød tråd": Han løste problemet med tyveri av tauverk fra marinen ved å få gjennom en bestemmelse om at alt tau som tilhørte marinen skulle ha en rød tråd innslått – og forbød sivilister å eie tauverk med en rød tråd i.

Dagbøkene er spennende og morsomme – han er meget bekymret for sin økonomi, smisker for de med makt, krangler med sin kone, og er utro når han kan, selv om han angrer fælt etterpå. Men er også en dyktig administrator, opplever brannnen i London, er opptatt av kunst og kan ikke så lite om storpolitikk. En spennende og meget menneskelig skikkelse, dengang og idag.

Grevinnen og hovmesteren

Postet den av

dinner for oneEr tilgjengelig via Google Video, slik at man kan treffe Sir Toby og Mr Pommeroy når man vil. Utmerket.

Og med dette, godt nytt år!

Brenn penger eller brenn kaffe

Postet den av

kaffe og pengerJeg har lenge lurt litt på lønnsomheten av alle de små kaféene som hopper opp overalt. Hvordan skal f.eks. Grünerløkka overleve på lengre sikt? Slate har en festlig artikkel av Michael Idov om økonomien i en kaffesjapp – legg merke til at mens prisene er bare litt mindre enn vi er vant til å betale i Norge, i hvert fall for kaffen, mens timelønnen betydelig lavere i USA. For ikke å snakke om skatter og avgifter.

Årsaken til at jeg tenker på dette, er at mange bokhandler kommer til å begynne med å servere kaffe for å tiltrekke seg kunder og eventuelt tjene litt penger på å ha en kafe – dels for å ha flere ting å selge, dels for å omskape bokhandelen fra et upersonlig supermarked for papir med trykk på til et møtested for folk som er interessert i lesning og litteratur. Og disse bokhandlene vil finne at også her råder den harde økonomien.

Det jeg lurer på, er bokhandlerbakeriet – kombinasjonen av to eksisterende forretningskonsepter. Barnes & Noble og Borders i USA har avtaler med eksisterende kaffekjeder i USA (B&N med det allestedsnærværende Starbucks.) Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før vi får den første kjempebokhandelen med innebygget kaffesjapp i Norge – vanskeligheten ligger antakelig mer i å finne en passende lokasjon enn selve konseptet. Nordmenn er ikke vant til å ta bilen for å kjøpe bøker – eller, rettere sagt, den delen av befolkningen som storforbruker bøker er ikke den delen som kjører ut av byen for å kjøpe dem. Kombinasjonen stort lokale og offentlig transport er dyr, og Norges største bokhandler idag (Tanum og Norli i Oslo) har for liten plass. Kanskje BIs gamle lokaler på Schous bryggeri kan bli enslags shopping mall for halvhippe Grünerløkkere som gjerne vil ha alt på et sted allikevel?

Abelson & Sussman på nett

Postet den av

Et helt kurs, på video, med Hal Abelson og Gerald Jay Sussman, er tilgjengelig her. Dette kurset har vært introduksjonskurs til "skikkelig" programmering på MIT i en årrekke, og boken deres har vært og er en bibel for comp.sci. studenter. Hele kurset er tilgjengelig for nedlasting.

Lurer på om det finnes noe lignende for SIMULA, i det hele tatt for noen norske kurs. Amerikanske universiteter filmer kurs rutinemessig – for en ressurs for senere generasjoners studenter. 

(Via Jon Udell.)

Dagbladets spåkoner

Postet den av

Anders Bratholms enkle men briljante slakt av Dagbladet, som tjener penger ikke bare på sex-annonser (som det i alle fall finnes et meget tynt forsvar for, ut fra et frisinnssynspunkt) men også på "kvalitetskontrollerte spåtjenester", har så langt vært møtt med en øredøvende stillhet fra Dagbladets side. Det skal bli spennende å se om det blir noen reaksjon, men antakelig kommer det ingenting, siden Dagbladet har lang erfaring i å skrive en ting i sine kulturelle og politiske artikler, og noe helt annet på forsiden og i sine annonsepolicies. Det faktum at de ikke bare tillater spåmenn, men også svindlere (Anders Bratholm finner at prisene er mye høyere enn oppgitt i annonsene) å bruke Dagbladet som markedsplass, gjør at redaksjonen kanskje må gripe fatt i sin schizofreni og gjøre et eller annet, som for eksempel å kutte ut annonser fra tjenester som først og fremst utnytter de svake, de usikre, de som ikke vet bedre. Nettopp de menneskene avisen så varmt og ofte taler for i sine nyhetssider.

I alle fall, takk til Anders Bratholm for en effektiv påpeking av ikke bare Dagbladets, men hele avisbransjens dobbeltmoral og unnfallenhet når det gjelder å kritisere sine egne. Når får vi en artikkelserie i en kjent norsk avis om Se og Hørs sannhetsgehalt og sjekkjournalisme?

Mens jeg er igang, og som Bratholm påpeker, hva med de mer proffe svindelfirmaene, som Alternativt Nettverk? Her selger man en masse humbug, som homøopati, "vibrapati", stener og krystaller og andre svindelprodukter. Dette pakkes inn i en ramme med passe doser miljøbevissthet ("økologiske juletrær") og tilbys til et subset av befolkningen som er ute av stand til å tenke kritisk og er sulteforet på mening med livet.

Jeg har sett svake personer med dårlig økonomi kaste bort pengene sine på krystaller og magnetsåler – hvor er offentlige kvalitetskontrollinstanser når man virkelig trenger dem? Hvordan klarte vi å få til et så totalt sammenbrudd i basal naturvitenskaplig opplæring? Når skal vi få like strenge krav til bevisføring for virkning for homøopater og krystaller og magneter og urtehumbug som vi har for vanlige medisiner? Når skal det gå opp for folk at svaret på utsagnet "du kan ikke bevise at dette ikke kan virke" er at det er den som hevder virkningen, som skal bevise den?

Arrgh. Jeg trenger tydeligvis mer kaffe… 

Oppdatering: En liten økonomisk beregning: I følge Dagbladets priskalkulator koster en helside rubrikkannonser kr 83.220. Sex- og spåkoneannonsene tar to hele sider, la oss si 80000 kr. brutto pr. side x 2 sider x ca. 350 utgivelser, og du har 56 millioner kroner. Dette tilsvarer omtrent driftsresultatet for 3/4 av 2004. Integritet eller overskudd, med andre ord.

Harry Hole nummer seks

Postet den av

Årets julelesning ble Jo Nesbøs siste krim, Frelseren, med Harry Hole, alkoholisert og kontroversiell superpolitimann. Årets bok er en av de bedre – særlig liker jeg at Nesbø holder orden på alle tråder i fortellingen (og de er ganske mange) og rydder dem opp etterhvert – det er få overflødige personer i en Nesbø-roman. Dessuten lærer man litt av hvert av unyttig informasjon – for eksempel hva en Lange 1 Tourbillon er, men jeg fant ingenting om "svart metzner." Uansett, spennende plot og bra person- og stedsskildringer, absolutt en bok å slappe av med mellom slagene.

Anbefales.

Tiprosentsmyten

Postet den av

Didrik Søderlind har en god artikkel på forskning.no om den gamle men uhyre seiglivede myten om at vi kun bruker ti prosent av hjernen. Godt å se at man har noe å vise til neste gang denne gamle traverhesten dukker opp. Og jeg liker en av begrunnelsene for myten: At allverdens healers og new-agers med dette har et sted å putte alle sine ekstra sanser, auraer og terapier.

En annen ting er naturligvis at endel oppfører seg som om de bare brukte ti prosent av hjernen….men det viser bare hvor skummelt det er å gjøre antagelser om et system fra utsiden.

Og så var det jul igjen

Postet den av

Det stunder til juletid, nettopp ferdig med rosenkålen, bikkja har blitt gredd og juletreet pyntet, og dermed er det tid for å ønske alle en god jul.

Dagens julebokanbefaling er forøvrig Nisser og småtroll av Olav O. Aukrust, illustrert av Kjell Aukrust, Dreyers forlag 1961. Ikke å finne i noen butikk, så den er mitt forslag til nyutgivelse julen 2006.
PS: De som ønsker seg en faglig oppdatering, kan jo lese Tyler Cowen’s råd for en økonomisk effektiv julaften (del to og tre kommer i tillegg.) Godt å vite at det finnes en holdbar teoretisk grunn til å glemme julekortene i år.

Det neste blir anti-tyngdeloven

Postet den av

Det er mye å si om forslaget om en ny erhvervslov, hvor det skal bli forbudt å flytte arbeidsplasser ut av Norge, men jeg orker rett og slett ikke. Dette tyder på en så monumental mangel på forståelse for elementær økonomi at det er vanskelig å tro. Hjemmelekse: Les om Ricardo og loven om komparative fortrinn (barnehageversjonen her) Denne grunnleggende tesen i internasjonal teori ble først publisert i 1817. Det er nesten 200 år siden, men det tar jo litt tid før ting synker inn….

Deretter kan man jo spørre seg – i den internasjonale solidaritets navn – om det skal bli forbudt å innføre arbeidsplasser i Norge også? Eller er det bare norske arbeidsplasser som skal beskyttes? Hvordan vil man reagere hvis et annet land innførte samme regler? Eller er det slik at vi i vår lille, åpne økonomi skal finansiere velferdsstaten ved å holde oss hjemme?

Skremmende.

(Via Vampus). 

Jordbrukssubsidier som gartnerstøtte

Postet den av

David Warsh, glimrende økonomijournalist i Boston Globe, diskuterer hva som ligger under økonomisk uforståelige jordbrukssubsidier i sitt essay om irrasjonelle valg som kanskje ikke er så irrasjonelle likevel. Hans Rosling, kjent svensk professor i internasjonal folkehelse, har lenge sagt at bøndene burde betales direkte over parkforvaltningsbudsjettet, siden det er det de fleste av dem driver med.
Warsh diskuterer også hvorfor folk kjøper seg en Toyota Prius når det koster dem mer penger og gjør mindre for miljøet enn bare å kjøpe en mindre bil. Men her glemmer han den viktigste grunnen til at folk kjøper en slik bil – de får status som miljøvenner uten å gi avkall på noenting. Conspicuous environmentalism, indeed.

Nordmenn og sport

Postet den av

Saccarina har en bloggpost jeg er så enig i at jeg nesten kunne ha skrevet den selv, hvis det ikke var for at jeg ikke bryr meg det døyt om hvor NRK bruker pengene sine så lenge de fortsatt finansierer Nytt på Nytt og Bård Tufte-Johansen. Hennes tese er at vi bruker altfor mye tid og penger på sport her på berget, og det har hun helt fullstendig, totalt, og overveldende rett i.

Men så var det spørsmålet om hvorfor vi nordmenn bruker så forbasket mye tid og ressurser på sport, da, i stedet for å bruke de samme kreftene (og gjerne metodene også) på forskning, for eksempel. På onsdag ble jeg påspandert vin av Dagbladet i et tynt kamuflert men meget hyggelig journalistfrynsegode hvor gjestene var nominerte til Gullbloggen og endel av Dagbladets egne bloggere. (VamPus fikk utdelt sin premie – 10000 kroner og en fremdeles (malings)våt gullmus, men den vitsen får hun fortelle selv). Der traff jeg en ung mann med politisk erfaring og ambisjoner (navn holdt tilbake for hans egen beskyttelse og fordi jeg ikke husker det) som sa at Norges overfokusering på sport er en av de største bremsene for næringsutvikling i Norge. Kunne ikke sagt det bedre selv.

Det har med selvbilde å gjøre. Norge er knøtt lite, rikt, og anti-intellektuelt. Vi trenger å tro at vi betyr noe. Så derfor konkurrerer vi i ubetydelige småidretter (som langrenn), hvor vi kan øse inn ressurer for å vinne (høydehus, smørelabber) og etterpå kalle det fair play. Vi kan starte i små idretter (kvinnefotball) inntil andre land får ut fingeren og slår oss ned i støvlene (neste greie blir sikkert skiskytingsorientering…). Og vi kan bruke spalteplass og intellektuell (nåja) energi på analyser av Norges sjanser til å vinne dette eller hint i stedet for å snakke om hvem som vinner i næringslivet eller forskningen. Tenk om næringslivssjournalister i Norge kunne begynne å analysere hva firmaer gjør heller enn hvilken aksjekurs de har….

Jeg vil ha et nytt Heia Tufte program, denne gangen med idrettsungdom som forsøker å skjønne differensialligninger, litteraturanalyse eller økonomisk globalisering. Som skal konkurrere i en vitenskaplige konkurranser eller sette opp en teaterforestilling. Og hvor analytikerne kan skrive om det fabelaktige i at disse idrettsapene med halvferdig snowboardeksamen faktisk klarer å lære seg å lese og skrive flerstavelsesord, at de selvfølgelig aldri kan nå opp på et skikkelig nivå, men hvor sporty det er av dem å stille opp og hvor fint det er at de etablerte stjernene faktisk kan kommunisere med dem….

Forretningsideer II: Hjemmesekretær

Postet den av

Neste post i serien "forretningsideer jeg aldri kommer til å få gjort noe med" er: Hjemmesekretærtjenesten.

For den travle forretningsmann, konsulent, eller for den saks skyld mellomleder, som har en stresset hverdag og samtidig mangler sekretær – for sekretær er dyrt og man kan da bestille billetten sin selv i dette egalitære landet. I stedet for å forholde seg til alle mulige webgrensesnitt og eviglange telefonkøer, ringer man i stedet til sin sekretær, som ikke har eget kontor, men som jobber hjemmfra (perfekt for småbarnforeldre som trenger litt kroner, og har hjemmePC og bredbåndsforbindelse, og erfaringer med å jobbe i næringslivet). Utfører alle mulige tjenester som ikke medfører at man må møtes fysisk – bestiller billetter, holder orden på din kalender, leser korrektur på dine rapporter og i det hele tatt gjør alt det en sekretær gjør – uten utgift til kontorplass, fikse kontorantrekk, eller lunsjpauser.

Fordelen for den hjemmearbeidende sekretæren er at dette kan være en stilling hvor man holder kontakten med næringslivet i en hjemmeperiode. Eller man kan gjøre det til en mer permanent jobb – man kan jo utvide til å ha flere klienter samtidig, og hvis man får til gode rutiner, rekruttere flere og lage et firma ut av det. Intet krav til utseende, representasjonsoppgaver, dyktighet i kontorintrigering og alt annet som følger med, og derfor en mulig rekrutteringsstilling for den som ikke klarer å få jobb der ute pga. hudfarge, alder eller utseende (jada, jeg vet det nok, vi skal liksom ikke ta hensyn til denslags lenger, men avstanden mellom liv og lære er ganske stor). For ikke å snakke om at det kan ligge betydelige muligheter i å utvikle gode on-line informasjons- og administrasjonsrutiner. Og ting kan markedsføres online også, gjennom LinkedIn eller for den saks skyld finn.no, men dette er nok en jobb man skaffer seg gjennom forbindelser.

Forretningsideer I: Hjem Fra Fest

Postet den av

I serien (nå ja, vi får se…) "forretningsideer jeg aldri kommer til å få gjort noe med" tilbyr jeg idag: AS HjemFraFest.

Du kjenner problemet: Man skal bort i selskap, det er nokså langt å reise, og man lurer på om det er herren eller fruen som skal kjøre. Man tar privatbilen over, og så trekker verten frem en spesielt fin vin eller den maltwhiskyen man alltid har lyst på, og spørsmålet kommer opp – hva med å la bilen stå, og heller ta drosje hjem. Dyrt – og bilen blir jo stående.

Her er det Hjem fra fest ™ kommer inn – en kurérservice bestående av to studenter med mobiltelefon og en bil. Man ringer dem, de kommer til selskapet til avtalt tid – og kjører ektefellen og deg hjem i din egen bil….  Pris: Litt dyrere enn drosje, men fordelen er at du slipper å reise med drosje eller kollektivt til festen, og du slipper å dra tilbake og hente bilen dagen etter. Glimrende business med lav overhead, kjekk ekstrajobb for studenter. Og siden dette ikke er drosjevirksomhet, trenger man ikke lisens.

Hørte opprinnelig om denne ideen i Australia, der var tanken å bruke enkeltpersoner med mobiltelefon og sammenleggbar scooter som man kunne legge i bagasjerommet. Gitt norske vær- og føreforhold, mangel på godkjenning av sammenleggbare scootere (som ville kreve investeringer), og den ekstra sikkerhet man får ved å ha to personer på jobb, tror jeg nok den norske modellen ville kreve to personer.  Investering: Man trenger mobil kredittkort-terminal, tar betaling med fast pris fastsatt på forhånd (før man setter seg i bilen) og hvis passasjerene er fulle og ubehagelige, kan bare sjåføren parkere bilen, og sette seg i følgebilen.

Vær så god – eller finnes dette allerede?

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Postet den av

I morges var jeg med i en paneldebatt som Teknologirådet arrangerte, om søkemotorer og annen morro på Internett. Jeg møtte opp en time for tidlig – hvem er det egentlig som holder frokostmøte klokken 9? (Da jeg spurte om dette, fikk jeg beskjed om at de hadde hatt møter klokken 8 tidligere, når det gjaldt næringslivsting, men nå hadde de kalt det morgenmøte, ikke frokostmøte, og en av årsakene var at mange av deltakerne kom fra offentlig sektor og "gikk på en offentlig timeplan"….)

Uansett, jeg fikk tid til å sette meg på en kaffebar og skrive ned det jeg hadde tenkt å si, som svar på dette spørsmålet:

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Jeg hadde først tenkt jeg skulle gi et avbalansert, på-den-ene-kant-på-den-annen-lanke svar på dette. Men så tok jeg bussen inn til dette møtet, og der traff jeg en nabo som er markedssjef for en større bokhandel hertillands. Hans svar var øyeblikkelig "ja" – og hvis han, som har en interesse i at folk kommer til bokhandelen for å spørre, kan være så kategorisk, så kan jeg det også.

Men egentlig er spørsmålet uinteressant – det er ikke noe vi kommer til å kunne gjøre så mye med. Når mer og mer informasjon blir søkbar, blir det vanskeligere og vanskeligere å stå utenfor. Hvis alle bruker Google til å søke, blir du usynlig hvis du ikke finnes i Google. Eller i Sesam for den saks skyld – det finnes geografi på Internett, men skillene går langs språkgrenser heller enn noe annet. Over tid blir det umulig å opprettholde en modell med dyre og eksklusive biblioteksdatabaser, fordi forfatterne ønsker å bli funnet. Forlagene også, forresten. Og en søkbar tekst danner også grunnlaget for en frihet i anvendelsen vi ikke har hatt hittil – for eksempel er lydbokbransjen inne på et spor hvor lydbøker, til å begynne med de som lages for blinde og svaksynte, generes av en automatisk stemme basert på teksten.

Så litteratur kommer til å bli søkbar. Alt som er ute av copyright, er allerede på vei inn på nettet, og så og si alle bøker, siden det er i forfatternes og forlagenes interesse å være med i Google Booksearch. Ferdig med det.

Hva med kunst i annen form – lyd og bilde? Det utvikles idag søkemotorer som slår igjennom tekstbarrieren her også, og tillater søk på annet enn metadata. På eksperimentbasis finnes det en tjeneste hvor du kan plystre en melodi i telefonrøret, og datastemmen på den andre siden kan fortelle deg hvilken sang det er (dette har jeg lest om, har dessverre ingen link). Alle tiders for de av oss om ikke klarer å få en sang ut av hodet. Jeg er helt overbevist om at vi kommer til å få, i kjølvannet av iTunes og et fullstendig digitalisert musikkmarked, søke- og kategoriseringsmekanismer som går utenom metadata og forbrukers oppfatninger som søkekriterier om et stykke kunst.

Dette kommer, bare gi det litt tid. Men spørsmålet var BØR.

Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe galt i at alt er søkbart. Et unntak er privat informasjon, men det er ikke den diskusjonen vi fører her. Vanskeligheten ligger mer i tilgjengelighet og validering av det vi finner. De av oss som slang litt med leppa da vi var yngre, vet at intet varer så evig som elektronisk lagret informasjon. Og har man bare kontroversielle nok synspynter, er det ikke noe problem å bli hovedkilden på Internett, med manipulerbar PageRank, link farms og bloggosfære.

Men med kunnskap skal desinformasjon bekjempes, og mekanismene for dette er enda bedre utviklet på Internett enn de er i papirverdenen. Bare se på diskusjonen om evolusjonslæren i USA – kanskje det er noen her som har interesse i pastafari-religionen? Og Googles monopolstilling er ytterst sårbar det sekundet de oppfattes som utilbørlig manipulerende.

Motstanden mot tilgjengelighet av informasjon kommer fra ulike kilder: Det er de som har økonomiske interesser i den, særlig i eksemplarsalg, som musikkbransjen. Men de er imot tilgjengelighet av hele produktet, ikke søkbarheten. Det er ulike former for regimer – nasjonale, politiske, religiøse – som ønsker monopol på sin versjon av sannheten. Det er ikke særlig vanskelig å imøtegå denne formen for motstand mot søkbarhet.

Men det finnes en annen motstand også, og den er litt mer subtil. Det er slik at søking og kategorisering er substitutter for hverandre. For å ta et veldig enkelt eksempel: Før sorterte jeg min epost i mapper med ulike merkelapper, slik at jeg skulle kunne finne dem igjen senere. Etter at søkemekanismer som Google Desktop har kommet, trenger jeg ikke lenger gjøre dette – jeg kan i stedet søke på noen ord i teksten, og få dataene opp. Ingen vits i å sortere, man søker i stedet.

Jeg tror endel av motstanden mot søking kommer fra dem hvis jobb det er å kategorisere, fordi de er redde for at kategorier skal bli mindre verdifulle. Hvis man er eksperten innen et visst område, og folk kan søke fritt, finner de kunnskap – både relevant og irrelevant. Det vet alle leger som har fått inn pasienter som kan mer enn dem selv. Det er vondt når din magi avsløres.

Fagfolk og andre gatekeepers har ofte en instinktiv motstand mot Wikipedia, åpne biblioteksdatabaser, Doktoronline.no, og at studenter skal kunne surfe trådløst i klasserommet for deretter å stille vanskelige spørsmål til læreren. (I parentes bemerket – hvis du som foreleser ikke klarer å holde studentene engasjert nok til at de hører på deg i stedet for å surfe, så har du ikke et teknologiproblem). De kamuflerer den ofte bak et krav om validering, av fagfolk, uten å forstå at validering av mange i stedet for få kan være like effektivt. For eksempel, hvis du skal sjekke hvordan et ord staves, skriv det inn i Google på to forskjellige måter, og se hvor mange svar du får for hver av dem. Du kan stort sett ta sjansen på at den med flest treff er den riktige stavemåten, skjønt slik norsk skole har utviklet seg de siste årene er det mulig jeg må revidere det standpunktet. Over tid vil vi imidlertid få valideringsmekanismer som holder tritt med informasjonsrevolusjonen.

Intellektuell motstand mot søkbarhet skyldes ofte eksperters redsel for å miste sin troverdighet. Hvis søkbarhet kan få noen flere autoriteter til å bli litt mer
ydmyke – og foreløpig ser det bra ut – mener jeg absolutt at all litteratur og kunst, i det hele tatt all ikke-privat informasjon, bør bli søkbar for alle.

Diskusjonen etterpå…

…var ganske livlig og morsom – jeg ble oppmuntret av at det ikke var noen som nevnte DRM, så kanskje vi skal slippe det tullet for fremtiden. 

Ikke noe galt med selvironien

Postet den av

Foreløpig litt tidlig å si om denne fortjener permanent plass på bloggerullen, men tittelen "Førti, feit og ferdig" må jo sies å være lovende.

Ray Ozzie tar over Microsoft

Postet den av

New York Times har litt mer bakgrunn og et portrett av Ray Ozzie, som tidligere i år lanserte en beskrivelse av Microsofts nye forretningsvirkelighet. Det skal bli spennende å se om Ozzie får det til – han har en imponerende merittliste å vise til, med Agenda (en tidlig fri-form personlig database jeg fremdeles savner), Lotus Notes (verdens mest brukte Groupware for store firma) og Groove (en distribuert groupware med mye av Lotus Notes’ funksjonalitet) bak seg.

Ray Ozzie skjønner Web2.0, med software som service. Interessante tider.

Amatørmessige kundegrensesnitt

Postet den av

I Mediefunderinger filosoferes det litt om kommunikasjonsbyråer og deres noe sene oppdagelse av "trusselen" blogging.

Jeg har aldri forstått meg på bedrifter som outsourcer sin kundekontakt til kommunikasjonsbyråer – som i det hele tatt behandler kundegrensesnittet som noe som skal betjenes av billigst mulig arbeidskraft med minst mulig kunnskaper. Se for eksempel Erik Gulbrandsens utblåsning over Oslos klesekspeditører i Aftenposten – hvis ledelsen i disse firmaene har samme oppfatning om online kommentarer som de har til sine kunders handleopplevelse, er det ikke rart at de må be om hjelp.

Som jeg tidligere har skrevet, handler jeg ikke klær i Norge. Årsaken ligger i pris, men også i servicenivået, som er så mye høyere i USA at det er vanskelig å sammenligne. Som et eksempel, la meg få gjengi følgende samtale, som fant sted på midten av 90-tallet mellom meg og et postordrefirma.  Jeg ringte inn for å bestille noen skjorter, men jeg var ikke på noen måte en stor kunde hos dette firmaet. Og jeg har det med å snakke med servicepersonalet – det er en grei måte å lære seg litt om arbeidsmiljø og firmakultur for en som studerer organisasjoner:

Espen: Jeg er forresten meget fornøyd med en fotografvest jeg kjøpte hos dere i fjor – har brukt den nesten hver dag, den er virkelig bra.
Selger: Så hyggelig – er den stadig like hel og fin?
E: Javisst – jo, forresten, det er blitt et liten rift under det ene ermet, men det sydde min kone, så det var ikke noe problem.
S: Åh? Det skal ikke skje. …jeg sender Dem en ny.
E: (forbauset) Men…men…det er ikke noe problem, jeg er meget fornøyd med den! Og jeg har jo brukt den svært hardt…
S: Spiller ingen rolle, våre produkter skal ikke gå i stykker. La meg se…(frenetisk tasting i bakgrunnen)…der ja, hmmm… De kjøpte den vesten for 50 dollar for litt over et år siden. Den modellen har vi ikke lenger, vi har fått inn en annen, litt mer fancy, koster 55 dollar. Jeg sender den i stedet.
E: Men…jeg har ikke klaget! Jeg er svært fornøyd.
S: Spiller ingen rolle, vi står for kvaliteten av vår produkter. Jeg sender en ny.
E: Jo, takk da, det var ikke meningen…
S: Bare hyggelig, vi håper De fortsetter å handle hos oss.
E: Det tror jeg nok.

Firmaets navn var Eddie Bauer. Jeg handler der fortsatt, i butikk eller via nettet. Jeg har senere hørt (uten at jeg har fått det bekreftet) at hver enkelt kunderepresentant har $100 i beslutningsfrihet – det vil si at de kan bruke inntil den summen for å sikre at kundene er fornøyd, og at de blir oppmuntret til det.

Jeg har brukt dette eksempelet i ca. 30 foredrag om kundegrensesnitt og kundebehandling rundt omkring i verden, så jeg tror at Eddie Bauer har fått meget god reklame for sine 55 dollar. Det unner jeg dem gjerne.

Hvilket kommunikasjonbyrå klarer å overbevise Oslos klesforretninger om at det er slik de skal oppføre seg?

Observasjonslæring

Postet den av

En fordel med nettbasert samarbeid – f.eks. at man bruker Webex, NetConnect eller et annet skjermdelingsverktøy til å jobbe sammen over telefon – er at man lærer noe om hvordan man skal bruke datamaskinen ved å observere andre.  Her om dagen deltok jeg i en tretimers samtale, ca. 6 personer som sammen redigerte og kommenterte en 37 siders rapport. Verktøyet var Microsoft Word, og måten vi brukte det på var at en person skrev, vi andre kunne se hans skjerm og kommentere.

Jeg la merke til at han navigerte i dokumentet ved å ha en automatisk generert innholdsfortegnelse, og ved, når vi skulle gå over til en annen del av oppgaven, tykket [Home], gikk ned til innholdsfortegnelsen, fant det punktet han skulle redigere, satte markøren over det, og trykket [Ctrl-click]. Dermed hoppet han direkte til det riktige avsnittet i rapporten.

Det er selvfølgelig ingen nyhet at man kan gjøre dette – det står jo i manualen og i hjelpeteksten. Men å se noen gjøre dette i praksis minnet meg om hvor effektiv denne formen for navigasjon er, og hvor nyttig den er når man skriver lange dokumenter.

Det er mange ting man lærer ved å observere andre. Jeg har i årevis åpnet mange av mine foredrag med å demonstrere at hvis du trykker [punktum] i PowerPoint (i fremvisermodus) blir skjermen svart – noe som er nyttig når man vil ha tilhørernes oppmerksomhet. En person på mitt siste foredrag viste meg at man kunne "bla" nedover i de fleste applikasjoner (web-browsere, for eksempel) ved å trykke på [Space]. Og min nabo er en trollmann med Excel og genererer kompliserte regneark på et blunk med tastatursnarveier jeg ikke ante eksisterte, selv om jeg har brukt Excel helt fra den første versjonen.

Jeg tror det ligger en stor verdi i kunnskapsdeling av denne typen – ikke bare viser man resultatet, men faktisk hvordan man kom frem til det, i sann tid. I en verden hvor vi i stadig større grad jobber for seg selv via en datamaskin, ligger det en verdi i å ha kunnskapsdelingsarenaer som gir rom for observasjon av samspillet mellom person og maskin. Man lærer nye måter å gjøre ting på, og blir minnet om muligheter man ikke selv har brukt på en stund.

I gamle dager kunne man se hvordan mer erfarne kolleger jobbet, ned til hvordan de organiserte kontorene sine eller hvordan de tok notater. I en distribuert verden trenger vi muligheten til observasjon og imitasjon, ikke bare deling av resultatet. Og tastetrykk og musbevegelser kan kommunisere mer lærdom enn man skulle tro.