Satt oppe sent igår og lette etter tidlige indikasjoner på valgresultatet i USA. Det ser jo ut som om det blir Bush i øyeblikket (kl. 10:30), med 3.5m stemmer mer enn Kerry. Og de fleste spør seg jo hvordan en president som de fleste utenfor USA ser på som totalt uegnet (The Economist karakteriserte valget som et valg mellom «The Incompetent and the The Incoherent») kan bli valgt, tilsynelatende på grunn av saker som vi her i Europa ble ferdig med for mange år siden (abort, for eksempel).
NPR er USAs i særklasse beste kringkastingsstasjon, både TV og syndikerte radioprogrammer, og da jeg kikket der, kom jeg over et intervju med Bill Zehme, journalist, og hans meget interessante, dystre og velskrevne portrett av Bob Greene. Greene var en populær spaltist og forfatter som fikk sparken fra Chicago Tribune i fjor da det ble kjent at han hadde hatt et kort utenomekteskaplig forhold 18 år tidligere (og, etterhvert, adskillig flere forhold som kom for en dag.)
Jeg tenkte at slikt hadde aldri skjedd i Frankrike, eller andre steder på denne siden av dammen. På den annen side hadde neppe en spaltist som Greene – som skrev om «amerikanske verdier» og de menneskene som skapte dem – blitt en like kjent spaltist i et europeisk land. Uansett, historien om hans storhet og fall sier mye om hva amerikanerne – selv i en relativt urban kultur som den i Chicago – mener er viktig.
USA er en verdensdel, ikke et land. Og det er en føderasjon av stater, ikke en enhetlig nasjon. Og deri ligger vel noe av årsaken til valgresultatet.
Selv har jeg alltid hevdet at grensen mellom Europa og USA går 50 kilometer inn fra østkysten av USA, i hvert fall nord for Washington. Og det mener jeg fremdeles.
PFIT – forslag til møter?
Sammen med Torbjørn Berger, Lasse Hem, Arne Heen, Eirik Newth og Petter Merok sitter jeg i styret i Polyteknisk Forenings IT-gruppe. Vi holder 3-4 møter hvert halvår om ulike temaer innen IT, teknologi og samfunn.
Nå er det tid for å lage vårens program, og etter konferanse med resten av styret legger jeg dette ut her – og ber folk om å komme med ideer og innlegg til møter de gjerne ville komme på eller foredragsholdere de gjerne ville ha.
Her er en kort liste over noen tema vi har tenkt litt på, men tar gjerne imot innspill (sjekk litt av med listen over tidligere møter – hvis vi har hatt et møte om dette de siste to årene, er det som regel litt tidlig å ta det opp igjen.) Møtene kan være informative, eller de kan være debattmøter – bruk kommentarfeltet, og gi eksempler på foredragsholdere eller debattdeltakere.
- IT-sikkerhet – et tema som vi pleier å ha noe om i hvert fall en gang i året
- IT i skolen – hva vil vi? Mulige foredragsholdere/debattdeltakere: Grete Faremo, Microsoft Europe. Erik Syring, nordmann bosatt i California som har startet et firma som skal drive nettbasert matematikkopplæring av lærere. Erik Yrvin fra Skolelinux. Tema: Skolen er fryktelig verktøyorientert, men hva er egentlig hensikten med all IT-bruken i skolen, hva hindrer utnyttelsen, og hva skal vi gjøre med det?
- Programvarepatenter – kan de føre til at innovasjon innen programmering stopper opp?
- Kunnskapsinnvandring – taper Norge på at vi ikke tar inn innvandrere med potensiale, kunnskaper og ambisjoner?
- Digitale lærebøker (følge opp meldingen om nye skolebøker til alle skoler). Kan vi skrive lærebøker digitalt gjennom en modell inspirert av Wikipedia?
- NRK og nye modeller for kringkasting. NRK har vært en pioner i taste-TV, enten det nå er LørDan eller NRK-Alltid Moro om natten. Interaktiv TV har stort inntektspotensiale, og nye og interessante aspekter ved folks forhold til kommunikasjonsteknologi er avdekket (som for eksempel at vi bruker mobilen i stedet for fasttelefonen til å stemme på Idol – selv om fasttelefonen er 2 kr billigere). Foredragsholder: Noen fra NRK som har ansvaret for disse sendingene eller teknologien? En forsker, som f.eks. Tanja Storsul ved Inst. for medier og kommunikasjon?
- Spill som genre. Dataspill er nå en publiseringsform, et naturlig tilleggsprodukt til filmer og bøker – og en stor bransje i seg selv. Foredragsholdere: Espen Aarseth fra UiB? Jørgen Kirksæther hos Filmtilsynet? Orgdot – et norsk firma som har satset tungt på lek-og-lær-spill, og som har vunnet priser – ville være aktuelle?
- Online gambling – hva skjer, lovlig og ulovlig, med dette i Norge? Norsk Tipping lager stadig nye varianter av pengespill, men Internett gjøre at dette ikke lenger er et nasjonalt regulerbart område, og nordmenn er gode kunder i alle former for pengespill. Hva skjer i Norge, hvor store er mørketallene? Foredragsholder: Noen fra Norsk Tipping, Økokrim?
- Nasjonalbiblioteket og lagringsformer. Nasjonalbiblioteket gjør mye spennende rundt lagring av informasjon for fremtiden – og mye av det betydelig mer teknisk avansert enn å stryke aviser. Disse lagringsformatene skal være billige, brukelige, og fremfor alt holdbare – mye lenger enn de 10-20 årene en CD-plate holder. I tillegg kommer problemet med standarder – vi kan lese 1000 år gamle dokumenter siden vi forstår språket, men hva med digitale lagringsmedier? Foredragsholdere: IT-sjef på NB, Svein Arne Solbakk? Carol van Nuys, prosjektleder Paradigma. Jon Erik Halse, NB-ansatt med erfaring fra The Wayback Machine.
Kopisperrer, Musikknytt og gravemaskiner
Etter debatten om kopisperrer ble jeg ble intervjuet av NRKs program Musikknytt – journalisten stilte gode spørsmål, syntes jeg, og for en gangs skyld fikk jeg sagt det jeg ønsket i et intervju.
Men det snek seg inn noen småfeil både i radiointervjuet (Musikknytt 29.10 kl. 12:46) og tekstversjonen: Jeg har aldri snakket om billige gravemaskiner fra Østen. Min bisetning om gravemaskiner var (for å bli litt pedantisk) en referanse til en teknologiovergang fra kabelstyrte gravemaskiner (kjent fra barneboken «Mike Mulligan og gravemaskinen hans«) til hydraulikk (også kalt backhoe loaders) – og hadde ikke noe med Østen å gjøre.
En annen språklig detalj er bruken av ordet «bevis» når det gjelder nedgangen i platesalget – sånn rent vitenskapsteoretisk er det ikke mulig å bevise noe som helst gjennom statistikk, men jeg kan sannsynliggjøre at at det ikke stemmer at platebransjen lider vondt, all den stund nedgangen har mer plausible forklaringer enn piratkopiering, og bransjen tilsynelatende ikke føler seg så konkurranseutsatt at de finner det nødvendig å redusere prisene. I alle fall har marginene fra lager til butikk vært stabile eller til og med gått opp de siste årene.
Jeg gleder meg også over en artikkel i siste nummer av The Economist som mer enn hentyder til at min vurdering også deles av plateselskapene. Flere selskapers interne analyser viser at salget går ned fordi man ikke har maktet å få frem gode nok artister (alt for mange one-hit-wonders a la Rørlegger-Kurt), samt at andre underholdningstilbud, som jeg nevnte, har vokst.
Nå kan man jo spørre seg om hva som kommer til å skje hvis vi implementerer den nye Åndsverkloven i full bredde. Jeg tror det blir noe platebransjen kommer til å angre på. De store selskapene vil oppdage at folk ikke vil ha kopisperrer og vil gå rundt dem, enten ved å handle mer fra plateselskaper uten kopisperrer, eller ved å kjøpe ulike teknologier som kan lese mange formater. Nye konkurrenter vil komme til, noen av de gamle plateselskapene vil forsvinne mens andre vil klare seg. Hvem som klarer seg vil avhenge av dybden på finansreservene, og når og med hvilken dyktighet de går over til åpen teknologi. I mellomtiden vil noen nye teknologifirma gå under fordi de blir saksøkt av konkurranseskye plateselskaper, og noen tenåringer og deres foreldre får ubehagelige opplevelser i rettsalen. Og plateselskapenes popularitet, blant artister og kunder, vil synke ned mot nivået til amerikanske kabel-TV selskaper.
Innvandring og inntjening
Aftenpostens reportasje om at Norge taper 170.000 per innvandrer gjør meg deprimert – ikke så mye på grunn av resultatet av undersøkelsen, som sikkert er riktig, men for hvordan dette vil bli utnyttet i debatten om innvandrere.
Innvandring til Norge er et komplisert spørsmål. Man må jo spørre seg om vi i det hele tatt skal ha som mål å tjene på den. Når man tar imot kvoteflyktninger eller folk som er syke, gjør man det ikke for å tjene penger. Man kan jo også spørre seg hvorfor det er slik at man ikke tjener penger på innvandrerne – og årsaken i Norge (i hvert fall for en stor del av dem) ligger jo i at vi ikke gir dem muligheten til å gjøre det. Her er det nok en gang til stor del snakk om fordommer, samt at vi har stelt oss slik at vi gjennom vår restriktive innvandringspolitikk holder ute nettopp dem som vi ville tjent penger på.
Så spørs det jo hvordan man beregner inntjening. Inntjening kan komme i form av ikke-monetære bidrag: Innvandrerne beriker kulturliv og bymiljø, gir oss alternativer til kjøttkaker og saus, og gir oss nødvendig trening i å forholde oss til folk som ikke er helt som oss, annet enn på Syden-ferie.
Inntjening kan også komme over tid. Da Folkemuseet hadde en utstilling om de tidlige (stort sett pakistanske) innvandrerne i Norge, ble det vist en videofilm om en pakistansk kjøpmann som drev en liten kolonialsjappe i Oslo. Han jobbet og jobbet og tjente ikke stort, så det er vel et spørsmål om Norge som nasjon tjente noe særlig på ham (men vi tapte helt sikkert ikke heller). Han mål med jobbingen var imidlertid å få sine barn opp og frem gjennom utdannelse – og hans tre barn (en var med i filmen) var henholdsvis lege, sivilingeniør og siviløkonom. Dem tjener vi fett på. Det tok bare noen år før regnskapet balanserte.
En gründer tar farvel
I et uhyre velformulert innlegg i Dagbladet sier Øystein Schjetne Farvel til Norge – han flytter ut av landet siden hans høyt utdannede kjæreste ikke får lov til å komme hit. Han bruker seg selv som eksempel på at Norge taper på å være avvisende overfor kompetente innvandrere, og sier at «land uten evne til å skape et multietnisk næringsklima vil bli morgendagens tapere».
Og han har så rett, så rett. Norges evne til å filtrere ut de mest attraktive innvandrerne, til og med de som er av norsk avstamning, er et utslag av populistisk kortsiktighet. Man tjener nok moralske poeng på å forsvare innvandrere, men får ikke stemmer fra folkedypet. Vår redsel for kompetente utlendinger er kanskje det enkeltutslaget av norske likhetsidealer som gjør størst skade, både økonomisk og moralsk. Og politikken er selvforsterkende – hvis bare hjelpetrengende innvandrere slippes inn, og ikke integreres, får vi en situasjon hvor innvandringsmotstanden stiger fordi vi får for få eksempler på innvandrere som har ressurser over gjennomsnittet.
Schjetne drar til sin kjæreste, og han er ikke alene. Jeg har hatt endel studenter som tar avanserte programmer i Norge, for deretter å få vanskeligheter med å få arbeid lokalt siden de har en annen hudfarge enn den norske kommunebleke. De fleste blir, men deres kunnskaper utnyttes ikke i den grad de burde. Noen drar – og i motsetning til Schjetne skriver de ikke om det i avisen.
Jeg kan bare ønske ham lykke til, og beklage at vi ikke vet vårt eget beste her oppe i Festung Norwegen.
Inntrykk fra et politisk seminar
Jeg holdt et foredrag for et seminar arrangert av Venstres stortingsgruppe og Elektronisk Forpost Norge, med
- Sæmund Fiskvik Adm.dir. IFPI (norsk bransjeforening for de store plateselskapene)
- meg selv
- Terje Gaustad fra Senter for medieøkonomi, BI
- Knut Yrvin, teknisk leder Skolelinux, og
- Thomas Gramstad, leder for EFN
Møtet var godt i den forstand at svært mange av synspunktene i debatten kom frem – platebransjens bekymring for at folk piratkopierer, diskusjonen om sperreteknologi vil hjelpe eller ikke, spørsmål om «klassisk» opphavsrett er forenlig med moderne teknologi, og så videre.
Debatten var meget frisk, særlig mellom Fiskvik og meg. Jeg skal ikke her redegjøre for Fiskviks syn, utover at han mener at piratkopiering skader bransjen, at det er nødvendig å begrense og avtalefeste bruksrettigheter til åndsverk i større grad enn det som står i Åndsverksloven nå, at ny teknologi vil muliggjøre dette, men at denne teknologien må lovbeskyttes for å fungere. (Forøvrig skal visstnok hele debatten, minus Fiskviks innlegg (han reserverte seg), legges ut på nettet.)
Mine synspunkter er gitt i den første transparenten i min presentasjon, nemlig at
- Platesalget har sunket de siste årene, men det skyldes konkurranse fra andre medier, ikke piratkopiering. For eksempel har SMS-markedet steget fra 0 til 2,5 milliarder pr. år siden 1997, og det er vel ikke urimelig at ungdommen bruker mer penger på SMS og noe mindre på CDer.
- Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som ikke konkurrerer hardt nok: 80% av selskaper og produksjoner er utenlandske, det lite prispress og stabile marginer, og ingen produktinnovasjon. Dette er altså ingen bransje i krise, og ei heller en bransje som trenger særskilte beskyttelsestiltak
- Kopisperrer vil ikke hjelpe bransjen, men bare utsette en nødvendig restrukturering. Sperreteknologien straffer legitime kjøpere og vil ikke avskrekke pirater i særlig grad, men vil skade bransjens omdømme. DRM (digital rettighetskontroll), som nå holdes opp som det eneste saliggjørende, er faktisk den elektroniske ekvivalenten til at man må ringe til plateselskapet og spørre om lov hver gang man skal spille eller gjøre noe annet med en sang, og det tror jeg ikke kundene vil like.
- Overgangen til ny teknologi er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi de ikke kan oppgi et eksisterende, fremdeles lønnsomt distribusjonssystem. Dette er en klassisk forstyrrende teknologi (disruptive technology), som kjennetegnes av at den nye teknologien appellerer til et for de tradisjonelle aktører uinteressant kundesegment, at den i begynnelsen er av dårligere kvalitet enn den etablerte teknologien, og at hvis de eksisterende aktørene gikk over til den, ville de senke sine marginer.
- Dette har skjedd før, innen mange bransjer, og løses som regel ved at nykommere tar det nye markedet, og at bare noen av de etablerte klarer overgangen
- Den nye teknologien, med lavere transaksjonkostnader, gir et større marked, med lavere inntjening pr. enhet, men mye større volum.
Jeg kom også med en rekke forslag til hva bransjen burde gjøre, i hovedsak at de burde lede utviklingen over til salg over Internett, og dermed marginalisere piratkopiering.
Jeg fikk spørsmål om hva man bør gjøre med den profesjonelle piratkopieringen – som foregår i Russland, Kina og Malaysia, for eksempel. Mitt svar er at kopisperrer vil ikke hjelpe her heller, siden de lett kan knekkes, men at man bør jobbe gjennom disse landenes myndigheter og vise dem at manglende respekt for opphavsrettigheter fører til mindre direkte investeringer fra utlandet – et problem som opptar kineserne for tiden.
I en nokså opphetet debatt ble jeg spurt om det var så at jeg faktisk skulle lære platebransjen hvordan de skal drive business – hvis jeg var slik en ekspert, hvorfor startet jeg ikke plateselskap selv? Jeg svarte, som sant er, at det ikke interesserer meg, og at det er slik det er å være forsker. Det jeg burde svart, var selvfølgelig at jeg ikke burde fortelle folk hvordan de bør drive sin forretning uten å få betaling for det, slik jeg vanligvis gjør. For i hvert fall deler av platebransjen står overfor et overgangsproblem – det skyldes ikke at de er dumme, men at deres nåværende kostnadsstruktur og forretningsmodell tvinger dem over i en forsvars- i stedet for en angrepsposisjon. Og det er, som jeg sa (og som andre har sagt før meg), intet strategisk sjakktrekk å gå til krig mot kundene sine.
Rikspolitikerblogg
Vi har fått vår første politikerblogg rikspolitikerblogg i Norge: Kristin Halvorsen, SV-politiker og påtenkt finansminister i en eventuell ny AP/SV/SP-regjering har startet sin egen blogg (foreløpig med to innlegg fra hennes personlige assistent og en fra henne selv.)
Jeg skal i denne omgang avstå fra å kommentere politikken til SV, som jeg i mange dimensjoner er uenig i, og i alle fall uttrykke at a) det er bra at politikere blogger, b) at det har sideeffekter, som enda mer personfokusering i et politisk bilde som bør bli mer saksorientert, og c) at etter å ha lest kommentarene til de første postene, synes jeg litt synd på rikspolitikerne, uansett parti, som er nødt til å være nogenlunde høflige overfor folk som burde lære seg folkeskikk.
CDer og disruptiv teknologi
I dag skal jeg holde foredrag på en Stortingskonferanse, med tittelen «Åndsverk, marked og teknologi – når kartet ikke stemmer med terrenget». (Du finner en PDF-versjon av presentasjonen her.)
Mer om dette senere.
Den som ler sist…..
SSBs undersøkelse som viser at kvinner vil ha menn med utdanning er jo et aldeles glimrende våpen for å få gutter til å studere: Skal du ha dame, kom deg til skolebenken.
Og som høyt utdannet mann med samboende kone og barn har jeg følgende melding til alle de som gjennom årene har fortalt meg at utdannelse er bortkastet tid:
Ædda bædda.
He he….
Forskningsjuks og førstesider
Martin Ystenes er er fargerik NTNU-professor som har en lei tendens til å påpeke svakheter i norske avisers evne til kritisk lesning av forskningsrapporter. Nå tror ikke jeg avisjournalister flest leser forskningsrapporter, men tekstmeldinger om notiser om artikler om sammendrag av populærutgaven av forskningsrapporter. Denne gangen gjaldt det vaksine og autisme, neste gang kraftledninger og kreft, og sikkert også mobiltelefoner og alskens problemer. Tenk om vi kunne hatt noen journalister som skrev oppslag etter å ha snakket med Martin Ystenes….
Kampen om programvaren
Glimrende artikkel i Aftenposten om Kampen om programvaren – flott at slike viktige, men for det store flertall nokså marginale spørsmål blir tatt opp med tosides oppslag i landets største avis.
PS: Når jeg sier marginale, er det snakk om nåværende oppfatning. Hvis folk hadde forstått konsekvensene av softwarepatenter og digital rettighetskontroll, ville vi hatt demonstrasjonstog i gatene.
«Økonomiske» ord og uttrykk
Aftenposten skriver om at vi nordmenn sliter med økonomiske ord og uttrykk som hyppig forekommer i avisene. Jeg syntes imidlertid ikke det var så ille – det er jo utmerket at så mange som 70-80% kan forklare «fusjon», «egenkapital», «avkastning», «refinansiering» og «driftsresultat». At bare 61% kan forklare «inflasjon» kan synes lavt, men uttrykket brukes mye utenom økonomi – det har gått inflasjon i å bruke ordet inflasjon, for å si det slik – så at folk ikke forklarer det som «prisstigning» er kanskje ikke så merkelig. At bare 46% kan forklare «kapitalutvidelse» tror jeg skyldes at har vi relativt få direkte investorer i det norske aksjemarkedet, så folk flest har rett og slett ikke har bruk for dette ordet, hverken som investor eller ansatt. At folk har trøbbel med «IP-telefoni» (som Aftenposten atpåtil skriver «Ip-telefoni»….) og «UMTS» er heller ikke rart – folk vil ha telefon, og hva slags teknologi som ligger under gir de med rette blaffen i.
At bare 28% kan definere synergi (som her er smalt definert som «gevinst ved sammenslåing av to selskaper») sier ingenting – synergi er et «weasel word» som brukes mye og sier lite – jeg har sett det definert som «troen på at 1 + 1 = 3». Og fusjonssynergier er mye snakket om men eksisterer sjelden i praksis….
Høyhus er riper i byens sjel….
I dag representerte jeg Aksjon Stoppblokk i et møte i Byutviklingskomiteens arbeidsgruppe for behandling av høyhusmeldingen. Håkon Wium Lie, initiativtaker til Aksjon Stoppblokk, ba meg delta og stilte meg fritt om hva jeg ville si, så her er hva jeg sa (eller rettere sagt, det jeg ønsket å si):
Aksjon Stoppblokk er en grasrotkampanje mot høyhus, som i løpet av svært kort tid samlet over 800 underskrifter over Internett mot høyhus på Vestbanen spesielt og høyhus i Oslo generelt.
Det er mange grunner til at Aksjon Stoppblokk er imot høyhus, her er noen:
- Først og fremst er vi imot høyhus fordi de er stygge – det mener i alle fall folk flest, og hva folk mener er faktisk meget viktig i denne saken. Høyhus åpner seg ikke mot gaten, men lukker storbedrifter inne i glass og betong. De brutaliserer bybildet. De bryter ofte med tradisjonell byggestil og er vanskelige/umulige å innpasse på en estetisk forsvarlig måte. Det er forsåvidt ingenting i veien med modernitet og kreativitet, men det betyr ikke at byggene trenger å være høye – og høyhus er, som mange av våre underskrivere har sagt, ikke moderne.
- Høyhus dominerer for mye – de krever for brede gater i forhold til hva Oslo har. De skaper ikke landemerker, men drukner i stedet de vi allerede har. Jeg har bodd og arbeidet i Boston, en by på omtrent samme alder som Oslo, i seks år. I den byen angrer man på hva man satte igang, for selv med bredere gater enn Oslo har, har høyhusene ødelagt mye. Akkurat som Oslo, begikk Boston to høyhustabber før man tok til vettet og kraftig regulerte plassering, utforming og behovsprøving. Og Oslo ligger på 60 grader nord og har lav sol, høyhus vil dominere enda mer her for skyggene blir lange.
- Det er ikke behov for høyhus til kontorer eller til boliger. Oslo har nok kontorer, og den teknologiske utviklingen gjør at behovet for store, sentraliserte kontorbygg heller blir mindre enn større. Hovedkvarter av stor størrelse er bare noe som trengs av store multinasjonale selskaper, og de av dem vi har i Norge har kontorer allerede. Det er ikke noe behov for høyhus til boliger, for de egner seg ikke til det. Høyblokker i Oslo blir enten luksusboliger som ødelegger utsikt og miljø for andre eller sosial boligbygging som overbelaster områder. Jeg vokste opp på Vestli, hadde venner som bodde på Ammerud og Romsås, og de husene har ikke vært vellykkede sosiale eksperimenter. Antall boliger og kontorer kan økes med tradisjonell fortetning, ved utnyttelse av havneområder, med å pusse opp og rehabilitere eksisterende bygg, ved å gjøre industriområder som Økern/Bjerke og nedre deler av Groruddalen til koselige bo-områder. New York bygger høyhus fordi de må. Vi må ikke.
- Høyhus er lite fleksible over byggets levetid, og de er vanskelige å bygge fleksible. De er ofte basert på en altfor helhetlig og endelig oppfatning av hvordan bygget skal brukes. Men bruk endrer seg over tid. Som eksempel kan brukes Lloyd’s hovedkvarter i London, et punkthus med dristig design som var bygget for organisasjonen slik den var på et visst tidspunkt. Såsnart bygget sto ferdig gikk Lloyds på en smell, måtte si opp mange mennesker, og bygget i all sin elegante og ensrettede design var ble en skamplett for organisasjonen. Men vi trenger ikke å gå lenger enn til Telenors hovedkvarter på Fornebu for å finne et bygg som ble bygget for en organisasjon som siden endret seg, og hvor store deler nå er leid ut til andre.
Det har fremkommet argumenter som at vi må bygge store og dristige bygninger for å vise hva norske arkitekter kan bygge, men dette er tull. Verdens høyeste byggverk, Troll-plattformen, er norsk, så lei et helikopter og fly ut til den hvis du vil bevise at norske arkitekter og ingeniører kan bygge stort. Hvis norske arkitekter vil bygge høyhus, så finnes det et marked for dem i i Shanghai. Konkurrér der og i andre internasjonale sammenhenger, det gjør Snøhetta, og de klarer seg utmerket.
Høyhus ødelegger Oslos småbypreg – og Oslo er i internasjonal sammenheng en småby, uansett ambisjoner om noe annet. Høyhus er umoderne, og å kreve at Oslo skal ha høyhus for å øke sin modernitet er et uttrykk for provinsiell usikkerhet. Oslo by bør ha selvtillit nok til å holde på sitt særpreg, og ikke la seg påvirke av irreversible arkitektoniske moteblaff.
Spørsmål fra komiteen:
Hva er din bakgrunn eller profesjon i denne sammenhengen?
Svar: Jeg foreleser innen teknologi og strategi på BI, men representerer i denne sammenhengen Aksjon Stoppblokk – og der er det alle mulige slags mennesker. Men jeg har lest endel bøker om arkitektur og systemutvikling og skrevet om sammenhengen mellom dem.
Har du synspunkter på om et absolutt tak på 12 etasjer var noe man burde gå for?
Svar: Det er ingen mangel på bygninger som virker brutaliserende selv om de «bare» er på 12 etasjer eller mindre. Men regler må gjerne settes kategorisk for å overholdes, så jeg synes at man kunne sette et absolutt tak og samtidig holde muligheten åpen for å nekte bygninger som virker brutaliserende selv om de holder seg innenfor denne rammen.
Er du av prinsipp imot høyhus?
Svar: Nei – men jeg er av prinsipp imot høyhus i Oslo. Hva gjelder de som har engasjert seg i Aksjon Stoppblokk, er det nok mulig at mange der er mer kategoriske enn jeg er.
Merknader:
Jeg henviste til to bøker om «evolusjonær» arkitektur, som begge taler mot monolittiske visjoner og skrivebordsarkitektur og inneholder mye bra stoff om «menneskelig» by- og bygningsutforming:
- Alexander, C., S. Ishikawa, et al. (1977). A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction. New York, Oxford University Press. Denne boken gjennomgår arkitekturprinsipper – mønstre – for alle aspekter av arkitektur fra byplanlegging til interiørutforming, med hovedvekt på ting som fungerer, både alene og sammen med hverandre.
- Brand, S. (1995). How Buildings Learn: What happens after they’re built. New York, Penguin Books. Denne boken studerer bygninger over tid, og viser at bygninger som er vellykket mange år etter at de ble bygget er preget av fleksibilitet og menneskelighet. Mange gode eksempler på gode og dårlige bygninger – og en vaksinasjon mot skrivebordsarkitektur.
Overskriften til dette innlegget er sitat fra Sissel W. Lie, en av underskriverne på Aksjon Stoppblokk.
Andre brev med gode argumenter mot høyhus finnes her, her, her, og her.
Teknologi-jomfruer slår til igjen…
En advokat med dårlige fax-kunnskaper klarte å rote bort €100m – ved å sende et 100-siders dokument med feil side ned i maskinen……
Hvilket får meg til å spørre – hvordan i all verden klarer man å rote seg sånn til at man må sende et 100-siders dokument i siste liten? Og så med fax, da!
Lærerens lille mareritt
Forrige innlegg om dårlig engelsk minnet meg om en episode som utspant seg for omtrent 5 år siden, og viser at det ikke så enkelt å være lærer lenger, med elever med ulik bakgrunn og uensartede erfaringer.
Mine døtre har bodd i USA i seks år, og snakker og skriver engelsk flytende. Den eldste, Julie, fikk ny engelsklærer da hun begynte på ungdomsskolen. Den nye læreren kom inn i klasserommet, begynte å snakke engelsk direkte, og følgende dialog fant sted:
Lærer: «Has anyone here been to an English-speaking country?»
(mange elever rekker opp hånden, han spør tilfeldigvis Julie):
Lærer: «And for how long were you there?»
Julie: «Six years.»
Lærer: «That’s a long time – so you speak fluid English, then?»
Julie: «No – I speak fluent English.»
Lærer: «Oh ….and you’re correcting me already!»
Denne læreren syntes jeg forøvrig var meget god, ikke minst fordi han taklet denne episoden med humor og selvironi. Det er ikke alle lærere som liker å bli korrigert av sine elever….
Årets julegave for englesktalende….
Morsom artikkel i Dagbladet, basert på en ny bok kalt «Broken English Spoken Perfectly» av Stewart Clark, om nordmenns evne til å rote til engelsken, med setninger som «I tried to screw the ball in the goal» og lignende. Den etterfølgende debatten inneholder også en mengde gullkorn.
Min personlige favoritt er også med – den gangen Odd Grythe, i de glade dager da valget stod mellom NRK og Sverige, var programleder på lørdagskvelden. Han hadde fått inn Barbie Benton, pin-up i Playboy og one-hit wonder syngedame, som kom noe forsinket på grunn av snøvær. Hun bablet i vei om «the snow storm» hun hadde kjørt gjennom (fra Göteborg eller noe slikt) og hvor farlig det hadde vært fordi det var så glatt, hvorpå Odd Grythe slo til med «But…did you have pigs in your decks?» Barbie så litt forvirret ut, og svarte «Pardon me, I don’t know that expression», halve Norge krøllet seg på gulvet i latterkrampe, og publikum i salen begynte å rope «Tyres! Tyres!»…..
Jeg mener også å ha hørt at NRKs tekstere en gang klarte å oversette «sunny day in the dessert» med «søndagdesserten», men det er mulig det er fantasi. Men de har stadig problemer med inder/indianer og «eventually» (som betyr «etterhvert», ikke «eventuelt»).
Ellers er dårlig engelsk greit nok – bortsett fra når man snakker med engelskmenn, som tenderer til å ha meget presis språksans og en tro på at bare de selv får sagt det skikkelig, kan det ikke være tvil om at motparten forstår det. Jeg husker en episode for noen år siden, da det ble (nokså humoristisk) vedtatt på et stort møte i et firma jeg jobbet for at det offisielle arbeidsspråket skulle være «broken English.» Vår engelske direktør ble noe urolig – han var ikke sikker på om han greide å snakke slik….
«Skolen» til stryk
Morsomt å lese Dagbladets slakt av NRKs storsatsing «Skolen» – de gir den «Ng minus i alle fag«. Jeg minner om min egen vurdering av serien basert på ca. 2 minutters deltakelse i den i oktober i fjor. Dagbladet kaller til og med rektoren for «overdott». Synd ingen tok veddemålet mitt….
Navneforslag etterlyses
Det er på tide å tenke på et navneskifte for min norske blogg – den eksperimentelle fasen er over. Men hva skal barnet hete? Jeg er fornøyd med «Applied Abstractions» for den engelske bloggen (tenkte engang på å starte et firma med det navnet, så jeg har registrert appliedabstractions.com), men «appliserte abstraksjoner» har ikke den samme elegansen på norsk. «Skapteknologen» kanskje? Studentene mine vil kanskje foreslå «Har dere hørt den før?» eller «Står til stryk…». Eller kanskje «Tversover»?
Gode ideer etterlyses. Og belønnes med hederlig omtale, om ikke annet.
Professorjakt for begynnere
Min lille artikkel om hvordan jakte på professorer ble publisert i forrige uke i European Business Forum (som faktiskt tegner til å bli et meget spennende tidsskrift, et slags Harvard Business Review for Europa, med INSEAD som drivkraft).
Denne lille artikkelen er nokså ironisk, en jeg har et meget viktig poeng – og det er at næringsliv og akademia må nærme seg hverandre, med gjensidig respekt. Dette er viktig av mange årsaker, ikke minst hvis det er slik at vi midt i all vår råvaredrevne rikdom skal begynne å legge grunnlaget for et næringsliv istand til å konkurrere på kunnskap. For å sitere noe jeg sa i et foredrag for etpar år siden:
For en stund siden arrangerte Øystein Fjeldstad, Knut Haanæs og jeg et møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe, hvor vi stilte spørsmålet: Hvorfor er ikke Norge idag et senter for avansert dataprogramutvikling? Vi burde ha de beste forutsetninger. Objekt-orientert programmering, som danner grunnlaget for det grafiske grensesnittet med mus og denslags som vi bruker til daglig, ble oppfunnet i Norge i 1967, av Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl. Ikke nok med det, frem til 1998 ble alle som ble utdannet i informatikk på universitetet opplært i SIMULA, et objekt-orientert programmeringsspråk.
Det ble et fascinerende møte. De som kom hadde alle sammen hatt noe med SIMULA å gjøre – også de spede forsøk på kommersialisering. Det kom frem en rekke mulige årsaker til at våre tidlige teknologiske fortrinn aldri utviklet seg – og det var ganske klart at det var ikke teknologien det hadde vært noe galt med. En kommentar bet seg fast hos meg. En tidligere administrerende direktør i SIMULA A/S sa at det gikk ikke fordi man hadde ”et universitetsfiendtlig næringsliv og et næringslivsfiendtlig universitet”.
Grunnen til at det bet seg fast hos meg, er at jeg har opplevd dette selv. Jeg lever av å fortelle bedrifter hva jeg synes de skal gjøre. Når jeg gjør dette i USA, hører de på meg fordi jeg er akademiker og dermed vet hva jeg snakker om. Når jeg gjør dette i Norge, hører de på meg på tross av at jeg er akademiker og derfor i hvert fall ikke har begreper om hvordan ting egentlig foregår. Før vi kommer over det gapet, kan vi ikke bygge noe kunnskapsgrunnlag i Norge.
Nøkkelen til å få igang samarbeid ligger i å skape møteplasser, og å finne former for samhandling hvor begge parter forstår hva den andre er ute etter.
Jeg lurer litt på om jeg kanskje skulle skrive en lignende oppskrift om hvordan man kaprer en næringslivsleder, rettet mot akademia. Hva bør den inneholde, annet enn det omvendte av EBF-artikkelen?
Google mot Amazon
(Via Joi Ito, som er en stadig kilde til interessante sites): Google Print er neste omdreining på en stadig mer spennede konkurranseskrue for digitalt innhold. Riktignok har Amazon hatt «search the book» et års tid, men Google er nok det første folk går til når det gjelder å søke informasjon generelt. Så spørs det om Google Print kan integreres med resten av Google, om nok forleggere legger bøkene sine søkbart der, og om Amazon ikke setter igang en generell søkemaskin for å motvirke Google Print og Froogle.
Tversover 
